Hopp i havet!

Aynï regelrett hoppet uti vannet i dag!! :D

Tulla fikk også litt fart på seg da det ble konkurranse om pinnen. Jeg tok med Holly, hun jeg tok imot valpene til, og hun er en skikkelig badehund. De svømte om kapp etter pinnen, men respekterte den andre hvis den andre fikk tak i den først. Aynï svømte nesten ti meter fra land i dag, noe som er det lengste hun har svømt tror jeg. Hoppet gjorde hun også! Så nå må vi finne oss en brygge og trene på å hoppe fra den. ;o)

Bjarte jobber med saken med den eksterne harddisken, sånn at jeg får lastet inn flere bilder, men han har møtt på problemer, så det tar lenger tid enn forventet, dessverre. Bilder av svømmende Aynï ligger altså fortsatt på minnebrikken og venter..

Bading, og tenner, igjen..

I dag har vi grillet ved et vann vi kaller Sing-Sing. Hundene var selvsagt med, og det er en fryd å se Aynï kaste seg ut i vannet med livet som innsats! Hun er blitt skikkelig tøff altså! Tok med kameraet, men det var speilrefleksen, og egentlig hadde jeg tenkt å ta med det andre, for det er det video på (dårlig riktignok, men likevel). Det får bli neste gang.. Hun svømmer bare for å svømme, og hun svømmer etter Tulla, eller Bjarte som også la på svøm. Hun svømmer og henter pinner og hun svømmer etter godis (tørrfôrkuler). Hun svømmer til hun skjelver, stakkars, men da tar hun seg en tur opp på land og får varmen i seg igjen før hun kaster seg uti på nytt. Og ja, jeg mener virkelig kaster seg uti! Hun sparker godt fra, og skyver seg fremover så det både spruter og plasker. Men hun får ikke lov å være med å svømme inn igjen med pinnen Tulla har funnet, den skal nemlig Tulla ha får seg selv - hardt jobbet som hun har for den.

De svømte kjempelenge begge to, men nå er jeg obs på tissingen inne, så Tulla tisset en gang mens vi var der, en gang rett før vi dro ned og en gang når vi nettopp var kommet hjem. Flinke hunden sier jo faktisk ifra når jeg er sammen med henne, da piper hun nemlig litt.

Haha, Tulla la seg nettopp i sengen til Aynï, som jo selvsagt er aaalt for liten for henne. Kanskje hun vil være liten hund hun også? Bjarte har nemlig fått det for seg at han skal lage et lite hus til Aynï, og da Tulla hørte det gikk hun jammen bort til Bjarte og smisket litt, så hun vil sikkert ha hun også.. Nå holder de på å stelle seg og hverandre - Aynï slikker tørr Tulla, og renser ørene hennes, og Tulla renser pelsen til Aynï fri for sand (hun har nemlig rullet seg nokså tørr i sand, hun..) Men de er veldig søte når de steller med hverandre, det er tydelig at de trives i hverandres selskap.

Aynï har forresten nylig blitt stor nok til å hoppe opp i sofaen, så nå hopper hun opp og ned og mellom sofa og stol og puff bare fordi hun klarer. Morsomt. Eh.. Nå slipper nok Tulla aldri unna mer.. Bortsett fra at valpetennene holder på å falle ut da, så da er det nok ikke like plagsomt mer. Akkurat nå falt det nemlig en liten melke-jeksel på gulvet, og Aynï bare ser rart på meg. Jeg tar selvsagt vare på den; har tenner fra både Tulla og Casper, jeg..! Så joda, det skjer mye i heimen for tiden; Aynï utvikler seg med stormfart!

Kråkebollen er badeand!

Våknet med et sjokk i dag - av en bjeffende hund. Den første tanken som slo meg var at shit! hvorfor står det hunder ute og bjeffer når jeg ligger inne og sover?! Har det kommet en eier og skal levere en hund, og så har jeg forsovet meg? Fikk helt panikk, kjempet for å åpne øynene, men skjønte ikke hvor jeg var. Hvorfor var det en hvit skyvedørsgarderobe her? Hvorfor var veggene blågrå? Så gikk det opp for meg at jeg var hjemme, og at hunden utenfor ikke hadde noe med meg å gjøre. Heldigvis. Men så ironisk å bli vekket av hundebjeff, da.. Det viste seg å være nabosetteren som var misfornøyd med noe, og selvsagt gav den seg ikke heller. Bjeff, bjeff, med jevne mellomrom. Så da klokken var 11 gadd jeg ikke mer, og stod opp. Og jeg som hadde håpet på å få sove i alle fall helt til klokken to.. :/

Har sløvet litt, men ellers har energien vært upåklagelig. Har vasket masse klær, ryddet litt hist og her, og vært litt ute i sola når jeg har orket. Etter at vi hadde fortært både grillmat og jorbær med fløte (årets første jordbær for min del), gikk vi ned til elven for å vasse litt. Aynï hadde ingen planer om å vasse - hun skulle svømme! Og hun svømte og svømte, til den store gullmedalje! Jeg er jo i ekstase fordi hun er blitt så glad i å svømme, og kan vel si at mitt mål for henne denne sommeren er nådd. I alle fall ett av målene, hehe..

Aynï har faktisk ikke tisset inne siden vi kom hjem i går, og heller ikke bommelommet. Tulla derimot! Den hunden som sist tisset inne før vi dro, var nemlig Tulla! Og den første som tisset inne når vi kom hjem, var Tulla! Jeg skrev jo at vi skulle ned til vannet og bade, og det gjorde vi. Kastet godis laaangt uti vannet, og Tulla var tullete etter den, så hun svømte kjempeleng og søkte etter godis. Det kommer en god del vann inn når godbitsøk gjøres på denne måten, og det er kanskje ikke noe triks å gjøre det så sent på kvelden. I alle fall; vi var ute fra ca åtte til ti, og da hadde hun tisset tre ganger. Så da jeg begynte kveldsluftingen av pensjonathundene litt etter ti, trodde jeg hun ville klare å holde seg til jeg var ferdig, noe jeg var ca elleve. Men det hadde hun ikke gjort, nei. Foran døren var det en gigantisk dam! Èn ting er valpetiss; de tisser nå litt når de må. Men dette er voksentiss, av en litt stor rase, og voksne tisser ikke inne før det virkelig virkelig er krise, og dermed kommer det jo kjempestore mengder.. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Luftet henne igjen, og kjørte hjem. Trodde hun hadde fått ut alt da hun tisset inne, så jeg gikk i dusjen i god tro. Da jeg kom ut igjen var det en svær dam på gulvet.. Jammen godt hun ikke har skrupler for å verken tisse eller bæsje inne. Må man, så må man, er Tullas motto. Og man trenger ikke hyle og bjeffe og pipe for å si fra. Man setter seg kun elegant ned på egnet sted, og gjør det man må. Syns det er betryggende å vite i grunn, noe som også gjør at jeg ikke tror hun går og holder seg til hun sprenges helt, men heller tisser litt før. Selvsagt hadde hun valgt å sette seg foran ovnen, av alle steder (nesten midt i huset, lengst fra alle dører), og der er det en plate som ovnen står på, som tisset hadde runnet under. Flottings! Jammen glad det ikke var hannhundtiss, for det stinker virkelig ekkelt! Tisset igjen ute på tur, og blæren kjentes nok litt merkelig, for hun prøvde å sette seg ned noen ganger og tisse etter at hun hadde tisset første gangen, og da kom det ingenting. Blæren må jo ha vært kjempestor, og så krympet og alt må jo ha kjentes rart ut. Man skal ikke undervurdere mengden vann som hunden får i seg på denne måten! Men det er en flott måte å få i en matglad hund vann på om sommeren. Det samme skjedde i fjor også da vi hadde gjort akkurat det samme, så jeg trodde jeg hadde lært å lufte henne godt, men det hadde jeg tydeligvis ikke. Hyppig lufting, altså! Minst hver halvtime etter litersvis med vanninntak.

Aynï svømte også etter godis i går, og prøvde så godt hun kunne å jafse i seg noen. Litt kaotisk ble det jo, men jeg tror hun fikk med seg noen. Men så fikk hun det for seg at hun skulle konsentrere seg litt mer om å få tak i godbiten, og dermed glemte hun å svømme.. Det førte jo til at hun begynte å synke (ikke sånn at hun var helt under vann, men bakparten fallt litt ned). Stakkars Aynï fikk litt panikk, og begynte å kave med frambeina - de fleste har vel sett en hund gjøre det? Ikke spesielt god svømmeteknikk, og ikke spesielt panikk-dempende heller. På et vis kom hun seg inn til land igjen, men ikke tale om hun skulle uti og svømme mer!

Derfor var jeg litt skeptisk til hvordan det skulle gå i dag, om hun i det hele tatt ville vasse, men jenta svømte jo som en dronning! Bare for å svømme også! Både jeg og Bjarte stod uti vannet, så da tok hun seg en runde rundt oss før hun svømte inn til land igjen. Det var ikke dypt nok for Tulla å svømme, og jeg har bånd på de begge to, fordi strømmen blir lett heftig hvis de først kommer noen meter uti elven. Passer jo på sånn at båndet ikke ligger i vannet og de ikke surrer seg inn i det, og det går greit, for det er jo ikke snakk om at Aynï svømmer så veldig langt enda, selv om det er litt knot når hun skal svømme rundt meg, Bjarte og Tulla og i tillegg ta en runde rundt seg selv.. Gleder meg til å komme til et skikkelig vann igjen, uten strøm, som jeg kan vasse, og kanskje til og med bade i selv også. Fikk tatt bilder av Aynï som svømmer (fra i går), så jeg har bevis, men dataen har så lite diskplass at jeg ikke får lastet de opp. Har satt Bjarte på saken med å se til å komme i gang med å koble til den eksterne harddisken, men sånt tar tid når det er mannfolk det er snakk om..

Fri som fuglen

Oooo!! Bare tre-fire timer til så har jeg fri helt til mandags morgen!! :D Skal bli fantastisk deilig!!

Nå er planen å rydde meg ut av huset, ta en siste liten shining, og gå og bade med mine to små frøkner. Ja, og så jobbe litt, da..

Kråkebolle i vann

Nei, nå klarer jeg ikke å vente lengre! Jeg bare må oppdatere bloggen (ja, jeg har bevisst prøvd å la være..). Tiden flyr, tror jeg i alle fall. Føles ikke lenge til jeg er ferdig her oppe, men det er faktisk over to uker til. Men to uker er nå ingenting i mitt perspektiv; for jeg har jo vært her mye lengre enn det allerede! Og har jeg klart det hittil, klarer jeg vel to uker til. For ja, det har vært drepende slitsomt til tider, det er utrolig mye man må gjøre, og så kommer alle tingene man bør gjøre, og til slutt kommer det lille ekstra. Eh ja, etter det er det vel ting man gjerne "vil" gjøre, med mine egne hunder for eksempel. De har fallt litt i bakevjen et sted, huff og huff. Men de siste dagene har jeg vært flink og tatt de med på tur. Ene dagen gikk vi opp til en myr og fant blåbær og blå bæsj. Sikkert en rev eller noe som hadde spist blåbær. Så da spiste hundene også liksågodt blåbær. Jeg måtte plukke de fleste til de, eller i alle fall vise hvor de var, men etterhvert fikk de da dreisen på det!

Så kom finværet til oss også etterhvert, og da må man utnytte gangavstand til to vann det er fint å bade i (for hundene, alt for hundene..). Jeg har kastet pinner til den store gullmedalje, og til lille Aynï (det ble vel for Tulla også), har jeg kastet tørrfôrkuler. Sånne som flyter og er morsomme å fange i vannet. I går plumet Aynï uti med et uhell. Det vil si; hun var allerede uti vannet, men plutselig mistet hun fotfestet i higen etter en sånn tørrfôrkule, og vips svømte hun! Skulle tro at hvis hun hadde blitt skremt hadde hun ikke fallt uti hele tre ganger til..! :D Jeg klarer jo ikke å styre meg, så jeg hyler og piper og klikker og kaster godis overalt. Det skremte henne tydeligvis ikke det heller, for i dag kastet hun seg faktisk uti to ganger til! Og nå var det etter "bare" en pinne! Og hun svømte mye lenger enn hun hadde trengt, og prøvde å ta noen fôrkuler på veien også. Plutselig fikk jeg en telefon som gjorde at jeg måtte gå, men neimen om verken Tulla eller Aynï hadde planer om å forlate det morsomme vannet! Jeg måtte hale de opp på land ogskyndte meg å klipse båndet på og dra de med meg før de forsvant uti igjen. Jeg er jo bare kjempekjempekjempeglad for at Aynï svømmer! Og så allerede da! Jeg har aldri hatt en valp som har svømt så tidlig før. Tulla begynte jo først da hun var over året, så nå håper jeg at jeg har fått meg en skikkelig kråkebolle - og hun ser ut som en også, når hun er våt! :D

Tennene til kråkebollen faller fremdeles ut som fluer. Nå har hun endelig, takk og pris, mistet en hjørnetann. Det er vi alle glade for kan skjønne. Litt ekkelt har det dog blitt å spise, spesielt når jeg har glemt å la maten ligge til tining lenge nok, og den er halvfrossen og må tygges. Det er nesten ikke verdt det, men hun jobber med saken selv om det tar litt tid. Klart de andre hundene ikke kan få hennes mat, så hun skyndter seg så godt hun bare klarer. Jeg har vært en elendig valpeeier, og kloklipp har helt gått i glemmeboken. Skjønt, jeg har husket det, når det passet som dårligst, men sjelden fått gjort det. Men i går var jeg så gira etter at hun svømte, at da måtte jeg jo bare belønne med en aldri så liten kloklipp. Sliten var hun, så det gikk greit å holde henne i ro. Faktisk var hun riktig så flink, og man skulle ikke tro jeg hadde vært så dårlig på å klippe klør som jeg har..

Innkallingen begynner å sitte også, og vi har fått trent med fremmede hunder, og mens hun leker. Hun er flink og holder seg i nærheten på tur, og spesielt når vi går på stier/skogsveier. Når vi er på større områder, som jorder, løper hun mye lenger bort. Syns det er helt toppers, jeg.

Tulla derimot, hun er litt for lydig. Jeg tror faktisk at kontakttrening kan gå litt over stokk og stein og bli litt for heftig. I alle fall på visse raser som er litt disponert for å holde øye med føreren sin sånn i utgangspunktet. Tulla går fot, hun. Hele forbaska tiden. Og jeg er møkka lei! Så nå har vi henfalt til pinnekasting for å få trimmet Tulla. Jeg gidder jo ikke gå så himla langt eller fort i denne varmen, og siden hun holder mitt tempo blir det lite trening.. Men pinner er gøy, og de kan man hoppe etter, trille ned bakker etter, bjeffe på og løpe og komme tilbake til meg med. Hun er ikke akkurat typen til å bli stressa av det, selv om det kanskje kan høres sånn ut mens det står på, men hun roer seg fint ned når jeg sier det er nok; da er hun tilbake i utgangsposisjon.. Det verste er at jeg håper Aynï ikke lærer det av henne, dette med å gå fot. Joda, det ser jo løøvlig ut, men... det blir lite trim og trening på den måten, annet enn på meg da. (Og jeg skal ha minst mulig trim, jeg.)

Sånn, da gidder jeg ikke oppdatere bloggen mer i dag. Men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten opplysning, en liten kuriositet kan man kanskje si. I sommer har jeg nemlig passet hele 21 cairn terriere. Mange av de fra samme oppdrett som Aynï, men også noen fra andre oppdrettere. Det som går igjen ser jeg, er at de som kommer "herfra" er mye mer glade i mat enn de andre. De fleste kaster seg over maten sin når den blir servert, men selv de som ikke gjør det kan man bruke vanlig tørrfôr som godis på. De som ikke kommer "herfra" er mindre glad i mat, roligere/daffere, mindre terrier og mer "vanlig hund". De er heller ikke fullt så hengivent interesserte i folk. Så, det var dagens opplysning.

Stikkord

Stikkord:

• opptil 25 hunder i helgen, pluss mine egne to som alle sammen skal ha sine turer og generell aktivisering og lufting
  
• tett do på torsdag
  
• som førte til tett vask på fredag
  
• som førte til tett dusj en gang imellom der
  
• som førte til tette rør i hele huset
  
• så kom rørleggeren og helte i noe flott nedi slukene
• så sprutet det kloakk opp langs veggen
• og vasken og doen var helt fulle av kloakkvann
• så rant det ned etter ett døgn, så da tørket det - flott med mørk brun dass og vask
• så kom en annen rørlegger og staket rørene
  
• i dag var det plutselig oversvømmelse i kjelleren med kloakk og vann
  
• for det viste seg å egentlig være full septiktank
• tørket opp nesten 90 liter vann
• og vasket bort kloakken, i alle fall det meste
  
• tisser ute for tiden (jeg er blitt stueren)
  
• opp kl 0600
• hjemme igjen ca 2340
• mellom der en gang skal jeg dusje, sove og kanskje spise litt
• nå kan jeg "slappe av" med "kun" 18 hunder, pluss mine to
• 5 års bryllupsdag på lørdag som var
• kjennes ut som om jeg har promille i noe både om morgenen og om kvelden når jeg kjører hjem - det kan umulig være sunt?
  
• er dødelig sliten, tror neppe jeg overlever. Farvel.
  

Opplysningen, værsågod!

Bare sånn til ren opplysning: de aller fleste av oss er veldig glade for tiden. Tennene til Aynï faller ut som fluer! Hun selv virker derimot litt snurt; "hva skal jeg bite med nå da?!" virker det som hun tenker, og dermed sturer hun litt. I går mistet hun en tann, og i forrigårs mistet hun minst to. Hun har tilsammen mistet fem tenner, og jeg vet ikke helt når de to første fallt, men de er i alle fall ikke igjen i munnen hennes! Foreløpig er det kun framtennene som har fallt ut, men alle hjerter gleder seg til hoggtennene drar sin kos! :D På morgentur her en dag, fikk hun det for seg at hun skulle hoppe opp og henge seg fast i buksen min. Det er sjelden hun gjør det lenger, og i alle fall ikke ute, men det var nå i alle fall innfallet som kom da. Hun hoppet, grabbet tak med munnen, før man nesten kunne høre et aldri så lite "sshk", og dermed slapp hun taket momentant. Så stoppet hun og stod bare der og så litt rart på meg. Antageligvis var det en tann som hang seg fast og løsnet litt. Hun er også blitt litt tilbakeholden i matveien, det vil si; hun tenker seg godt om før hun hogger løs på noe, og bruker litt lengre tid på å spise enn til vanlig. Ting som må tygges mye kan heller lekes med en stund før hun går til verks. Er forresten sikker på at hvis jeg kammer ut ørene til Tulla vil jeg finne de to tennene som mangler, de tre andre har jeg lagt i et eggeglass. ;o)

Og siden vi holder på med allmennopplysning: Livretten til Tulla er ertestuing. Det er faktisk helt sant. Når vi har hatt ertestuing til middag, er hun helt rabiat etter å få slikke restene. Er det endel igjen, hogger hun innpå og man skulle tro hun aldri hadde sett mat før i hele sitt liv! Etter en kjøttkakemiddag la jeg litt ertestuing i skålen hennes, og også i kråkebollen sin skål, som de fikk servert til kvelds. Satte skålene på gulvet og tuslet litt rundt på kjøkkenet og ryddet. Dessverre var jeg så uheldig å komme borti skulderen til Tulla mens hun spiste (noe som ikke er så uvanlig egentlig, siden de står på kjøkkenet og spiser), men hun knurret! Jeg fikk helt sjokk - Tulla har aldri, aldri noensinne knurret til meg før! Hun løftet ikke hodet fra skålen, men fortsatte å kaste i seg ertestuingen (som er vanskelig å kaste i seg siden hun spiser av en spanielskål). Da jeg kom meg fra sjokket, etter ca fire sekunder, kom jeg fram til at hun måtte ha trodd det var Aynï som kom borti henne mens hun spiste; jeg kan ikke skjønne annet! Men bare for å være sikker måtte jeg jo prøve det ut, og dultet "tilfeldigvis" borti skulderen hennes en gang til. Ingen knurr. Strøk henne over ryggen; ingen knurr. Puh! Sånt har jo aldri vært noe problem før; hun har jo aldri knurret på meg, så det hele var nok bare en misforståelse. Jeg har forresten ikke for vane å klappe hundene når de spiser, men begge godtar at jeg kommer borti de. Derimot vil de helst ikke ha den andre hunden i matfatet sitt, og det er helt i orden for min del. Men altså; ertestuing er skikkelig digg! Aynï på sin side, har som livrett ett eller annet som finnes under klubbhuset. Om det er uglespy eller muggen kattebæsj er ikke helt godt å si, men hårete og på størrelse med en mus er det i alle fall. Og ikke snakk om at jeg får lov å prøve å finne ut hva det er! Glugg! så er det borte vekk! Så vi lever i spenning.. Alternativt, for å nevne noe helt konkret, så er vel kattemat i porsjonsposer en stor slager for Aynï.

Sånn; dagens siste opplysning: Tulla begynner å bli ganske så normal igjen. Pulsatillaen har fungert ypperlig! Nå er hun seg selv igjen, så vi skal vel snart slutte med den. Gikk tur med jentene i dag, og de løp og herjet hele turen! Tulla hadde masse energi, selv om det var varmt og sola gjorde meg rød.. :o)

I'm alive.

Joda, jeg lever. Men bare såvidt. Lurer på om jeg skrev de samme ordene på samme tid i fjor? Jeg har, som noen kanskje har skjønt, begynt å jobbe på pensjonatet. Jobber foreløpig bare på dagtid, men snart er det "hel døgns stilling". Blir ferdig med dagen der oppe en gang mellom halv fem og åtte, litt avhengig av hvor mange hunder som er der og diverse andre ting. Er dødelig sliten når jeg kommer hjem, og orker knapt å spise middag før jeg vil legge meg. Så med andre ord har jeg veldig dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Klarte å støvsuge stuen og gangen, men det måtte jeg dele opp på to kvelder. Ellers vet jeg det er mye, mye jeg burde gjort, som jeg ikke har ork til. Tenker mye på det, og de som savner en lyd fra meg; jeg håper dere forstår hvorfor.

En liten oppdatering på hundene: Aynï bor inne om dagene, mens Tulla holder til i bilen eller i kennelen hvis det er ledig plass der. Det er mer enn i orden av Aynï blir preget av de hundene som bor inne for å si det sånn, så det er bare toppers. Tulla er litt på kollisjonskurs med sjefen i huset, så derfor bor ikke hun inne. Dessuten er hun innbilt. Neida, Galastop'en virket visst ikke likevel. Og hun er verre enn noensinne! Hun går og luffer bak meg, og har slett ikke lyst å være med på noe tur av noe slag. Eller, hvis vi går alene bare jeg og henne er det litt mer greit, men kommer jeg dragende med en annen hund, uansett hvor snill og grei den er, så gidder hun slett ikke være med! Hun går, og subber bokstavelig talt beina i bakken, stopper opp og venter til vi har gått fra henne med 10-20 meter, før hun kommer travende etter - veldig lite engasjert. Går vi bare jeg og henne går hun i det minste fot og ser pent opp på meg - da gjør hun jo noe!

I går tok jeg med Tulla på tur med en borzoitispe hun kom veldig godt overens med i fjor (eller forfjor), og en grei cairn. Vel, cairn'en er veldig grei med den sarte borzoien, men jeg lurer på om han har misforstått noe. Tulla lukter sikkert ett eller annet nå som hun er innbilt, i alle fall virket det som om han trodde hun hadde løpetid. Veldig stressende for Tulla med andre ord, og meg også. Det gikk greit så lenge de var løse på et gedigent jorde, da holdt Tulla han på avstand med letthet. Han er grei på signaler egentlig, men da han kom i bånd brydde han seg ikke mer om hva Tulla eller jeg sa. Så da holdt Tulla avstand. I begynnelsen gikk hun 10-20 meter bak oss, før hun tok oss igjen da vi stoppet og så gikk hun forbi. Vi gikk ned til et vann, jeg kastet en pinne til henne som hun motvillig hentet. Så ble hun stående i vannet på en sånn dybde at cairnen ikke nådde ut til henne. Etter en stund gikk vi. Men Tulla ble stående! Hun ble stående i flere minutter før hun kom diltende etter, og sånn holdt hun det gående resten av turen. Hun nektet å komme da jeg ropte på henne, for hun ville jo ikke bort til den ekle cairnen; selv om jeg holdt han i kjempekort bånd når hun kom så trodde hun vel ikke jeg klarte å holde han. Vi tuslet videre hjemover over jordet igjen, og Tulla holdt seg 2-3 HUNDRE meter bak oss! Jordet bølger og ruller seg bortover og er veldig pent, og da vi kom ned i en dal kunne jeg se Tulla på en topp. Da vi var på neste topp kom hun luffende etter. Hver gang jeg snudde meg så jeg bare Tulla som stod og kikket på oss langt der i det fjerne. Vi gikk gjennom et lite skogkratt på vei "hjem", og da vi gikk inn stod Tulla på en jordetopp og speidet etter oss. Da vi var kommet ut av krattet og 50m lenger bort, stod hun plutselig i skogkanten og så etter oss. Det var kjempeskummelt. Hadde det ikke vært min hund, og hadde det vært en doberman for eksempel, hadde jeg blitt livredd! Hun var skikkelig creepy og skummel, og var helt rå og mørk i blikket, samtidig som hun var sedat. Merkelig fenomen.

Uansett, siden hun er så ille som hun er nå, rådførte jeg meg med oppdretteren til Aynï, og satte Tulla på homeopati; Pulsatilla D30. Håper det hjelper, selv om homeopati i forbindelse med innbilt visstnok virker best forebyggende. Aller mest lyst har jeg til å slenge hele hunden på et operasjonsbord!

Aynï har levd glade dager med to stk valper; herjet og kost seg. Men i går og i dag ble de hentet av sine nye eiere, så nå møter hun kjedelige dager fremover. Har trent innkalling med henne mens hun lekte med valpene, og hun var veldig flink og kom hver gang jeg klappet. Ellers var hun med på tur en dag med Tulla og en hund til (moren til valpene), og det syns hun var helt toppers. Valpebitingen har gitt seg veldig i det siste forresten. Hun har sjelden tygget på ting inne bortsett fra "lovlige" ting, men hun er ikke så fæl til å bite i hender og føtter mer, og Tulla har også fått slippe mye tull, noe hun sikkert syns er helt okei.

Ellers forundrer det meg mye ting med pensjonathundene. Folk som leverer hunder med helstrup og flexibånd (generelt blir bare flere og flere hunder levert med flexi), at så mange hunder er enten feite eller bortskjemte og tynne, eller alle de hundene som har stygge uvaner og dårlig oppdragelse, som har fått lov til å utvikle skikkelig nasty oppførsel ovenfor andre hunder, eller de som er så bortskjemte at det ikke skulle vært lov! Tyggebein med leverpostei hver kveld! En stor og to små godbiter etter maten og når h*n legger seg. Leverpostei i maten. Leverpostei på skive til frokost og tyggebein annenhver kveld. 5 målebeger mat i stedet for 3 som egentlig står på fôringsveiledningen (og hunden veier minst 10 kg for mye), og det er ikke rart at hunden har fått HD grad D og at den i tillegg plages med leddgikt pga overvekt, eller at den holdt på å svime av i dag da vi gikk tur; en hund på under 2 år altså. Hunder som flyr på andre hunder som nærmer seg en dør eller en port er heller ikke særlig trivelige, eller hannhunder som ikke har lært å respektere og oppføre seg blant tisper; grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet og det er virkelig eiers ansvar å lære hunden å ikke suge seg fast "der bak". Makan. Fysj. Men de fleste er snille og greie og oppfører seg fint bare de blir minnet på hvordan "fint" er, og nesten alle sammen kan løpe litt løs på det store jordet, og det er jo flott. Dessuten går de fleste brukbart pent i bånd, så jeg slipper å bli ødelagt av sånne filleting i alle fall.

Nei, nuh skal jeg legge meg. Tidlig opp i morgen! Håper de som savner referat og bilder og det som verre (?) er, har litt tålmodighet med meg.. *host*