Ponnien Tulla

Jeg skal ikke legge ut så mye om denne drømmejobben igjen, det får bli en annen gang (kanskje i morgen, som tidligere lovt, haha..). Jeg ville bare fortelle om noe morsomt som skjedde i dag.



Tulla er jo med hver kveld og går tur med ponnien, så hun går ofte i løpet av dagen bort i til stalldøren for å få inn, hilse på Bob (ponnien) og spise en pære eller tre. I forbindelse med kveldsturen får jo Bob også mat. Siden han er forfangen, skal han bare ha høy, så jeg tar en liten bunke høy og skal kaste inn til han. Før jeg rekker å kaste, har jo den glupske saken allerede tatt ett digert jafs og revet til seg, som om han er litt irritert for at han ikke har fått mat før nå, stakkars..

I kveld var ikke noe unntak; Tulla var med inn i stallen, og jeg skulle måle opp høy. Jeg hadde funnet rett mengde høy og skulle løfte det opp og kaste det inn til ponnien, men da var Tulla der, kastet seg frem og tok en diger munnfull høy som hun mumset i seg! Gjett hvem hun har lært det av??! Jeg holdt på å le meg ihjel; Tulla med munnen tytende full av tørt høy, muligens en smule forvirret og snurt for at det ikke smakte bedre enn det det hadde virket som det gjorde når ponnien gumlet det i seg.. Ponnien så jo tydeligvis ut til å like dette høyet godt; så da måtte det vel være snask, tenkte hun sikkert. Mye mulig hun har tilbrakt litt for mye tid med Bob når jeg tenker meg om. Etterpåklokskapen lenge leve!

Drømmejobben?

Er dette drømmejobben? Tja.. Det måtte nok ha vært endel forandringer før jeg hadde ment det, men det ville vært fullt mulig.

Dagene er ikke bare kos og moro; jeg starter med fôring og lufting halv åtte om morgenen, men siden jeg er så heldig å få bo her (ganske praktisk og ikke minst bra sikkerhetsmessig), så trenger jeg ikke stå opp før kvart over syv. Litt tidlig i forhold til hva jeg strengt tatt foretrekker, men det går bedre etterhvert som jeg kommer inn i det. Fôring og lufting tar en time, da setter jeg også de første hundene ut i luftegård, og klargjør for hunder som skal reise tidlig, eller som skal komme. Så går jeg inn og spiser en skikkelig frokost og tar den første obligatoriske kaffen.

Ut igjen, og da står jeg litt fritt. Har det vært diarè om natten, vasker jeg før jeg gjør noe annet. Verken jeg eller hundene som står igjen inne trives i sånn lukt. Så skifter jeg vann og vasker der det trengs. Det blir ganske skittent når mange hunder er ute i gjørme og myr og drar med seg sand og jord inn fra luftegårdene. Og for ikke å snakke om alle hårene de presterer å røyte, eller vannet de søler, eller valpene som ikke er stuerene. Det går vel minst en time i vasking og skifting av vann og vasking av vann- og matskåler. Så tar jeg gjerne en kaffekopp til, før jeg begynner på turene.

Noen skal ikke ha så lange turer, mens andre aldri blir slitne. Noen kan ikke gå sammen med andre hunder, og det går utover de ved at de får kortere turer. Noen blir raskt slitne, noen er gamle, og noen vil rett og slett ikke på tur når det er varmt. Derfor varierer lengden på turene veldig; fra bare tjue minutt, til over to timer. Jeg går som oftest med to hunder, noen ganger tre, og noen ganger bare en. Sjeldne ganger går jeg med fire samtidig. Mesteparten av dagen går med til å gå tur, tur og atter tur. Innimellom alle turene tar jeg lunsj en halvtime og Tulla får ut og tisse. Er det mange hunder her, blir turene kortere enn om det er færre, og er det masse hannhunder som ikke tåler trynet på andre hannhunder, blir turene kortere. Er det greie hunder som ikke drar nevneverdig i båndet, som tåler litt mosjon og som er relativt lydige, blir turene lengre. Den jobben eier har lagt ned i hunden, får nå hunden igjen!

Når turene er overstått, er som oftest klokka ca fire. Da begynner jeg å ordne til middagen. Hundene har med seg eget fôr, og noen skal ha medisin, andre skal ha litt av ditt og litt av datt, blandet ut med leverpostei eller frysetørket tørrfisk smuldret over, eller godbiter blandet inn, eller litt boksemat og litt tørrfôr, eller bare mest mulig mat, eller minst mulig kanskje, noen skal ha det stående fremme, andre skal bare ha tilgang på maten en liten stund. Kanskje vasker jeg litt igjen, for eksempel hvis en hund har dratt vasker jeg ut etter den og klargjør til neste.

Tepper må vaskes, og hundene får igjen nytt friskt vann i rene vannskåler. Så er det ut og skifte vann i luftegårdene, plukke bajs som de har lagt fra seg både der og på gårdsplassen hvor de fleste luftes om morgenen og kvelden. Oppi alt dette skal det møkkes hos ponnien og den skal ha vann og høy, og kaninen skal ha mat og vann, og hestene på beitet skal ha vann, og akkurat når det passer folk best, kommer de og henter eller leverer en hund. Jeg prøver å avtale tidspunkt slik at jeg er her, og ikke på tur, men jeg har erfart at "før åtte" som regel er nærmere halv ni, og ca ett er nærmere to. Klokken seks er alle hundene luftet, tatt inn fra luftegårder, og de har fått mat. Nå er det ro på kennelen. De fleste sover, mens noen nykomlinger uler litt eller bjeffer før de finner roen.

Fra ca seks (kan være fem, eller det kan være kvart over åtte, som i dag) har jeg fri. Eller "fri". Planen er alltid å inn og dusje og spise middag og slappe av, og noen ganger må jeg på butikken eller et ærend hjem og hente rene klær. Det er slett ikke alle som skjønner det. Jeg pleier å avtale tidspunkt både for henting og levering, men de jeg ikke får gjort det med, dukker jo som sagt opp når det passer de best. Jeg kan stå i dusjen eller være på butikken, og da blir utrolig nok mange folk irriterte!! De tror visst jeg går og soser hele dagen, og at jeg ikke er et normalt menneske, med behov for mat og dusj og andre menneskelige aktiviteter. De tror muligens at jeg står klar for å ta imot eller levere hunden når de skulle finne det for godt å dukke opp, og hvis jeg er et stykke unna (på butikken), så går de fleste inn og henter hunden uten at jeg sier det er greit. Betalingen vil de gjerne overføre til en konto. Og da plukker de med seg ekstra bånd og utstyr, og blir sjokkerte over at hundene faktisk bjeffer når det kommer fremmede mennesker inn i kennelen når det er ro-tid.. (Det er en grunn til at jeg vil avtale hente-tidspunkt, for å si det sånn.) Hvis alt går etter planen, har jeg altså fri disse timene, før det braker løs igjen med kveldslufting. Det begynner jeg med tidligst ti, og blir tidligst ferdig elleve, som oftest rekker jeg å bli ferdig til halv tolv. (Og ja, da begynner jeg ti.) Jeg som liker å fremstå som effektiviteten selv, vasker da igjen matskåler mens hundene er ute og tisser og bajser, og fyller også i nytt vann til de som trenger det. Frokosten gjøres klar kvelden i forveien. Når morgenen kommer, høres det nemlig ut som de fleste har stått der helt alene i minst fjorten uker, uten mat og vann, og uten menneskelig kontakt, og de tisser snart i buksa og bajser på gulvet, og de holder på å dø hele gjengen samtidig! Etter at hundene er luftet, skal ponnien ut og gå. Da tusler jeg og Tulla og Bob nedover den smale humpete grusveien, snur og tusler tilbake. Bob klarer alltid å nafse til seg litt gress eller et blad, og får hilse på kompisene på beitet hvis de kommer. Klokken halv tolv er jeg som oftest i seng. Da leser jeg litt hundebøker, og løser kanskje litt sudoku, og så krøller jeg meg sammen og prøver å varme dyna helt uten Bjarte. Heldigvis får jeg god hjelp fra Tulla, som nå endelig har skjønt (til tross for at hun slett ikke er noe kose hund, og heller ikke liker varme så godt), at hun skal ligge helt i ro med ryggen inn til magen min, hodet sitt på armen min, og jeg holder rundt henne og holder poten hennes, og slik skal hun ligge helt til jeg sovner en gang nærmere halv ett. Og så er det opp igjen kl kvart over syv neste dag, hver dag, hele uken, i flere uker.

Drømmejobb? Tja.. det tror jeg jeg skal komme tilbake til i morgen. Nå er klokken allerede ti på halv elleve, så det blir nok en kort natt..

Hundehjelpen, værsågod!

I dag syns jeg telefonene har ringt i ett her! Både hustelefonen når jeg en sjelden gang har vært inne, og mobilen min. Egentlig er det litt morsomt, fordi jeg føler meg som en oppdretter, homeopat, veterinær, kennelvikar, trener og atferdskonsulent i ett. Spørs hvor lenge det ville vært morsomt, men til nå har det bare vært helt fint! Syns det er trivelig å svare på spørsmål fra fortvilte hundeeiere, og få lære mer om hunder og å få bruke litt av det lille jeg kan.

Jeg gleder meg for eksempel veldig til å få møte hunden med anoreksi. Og de som skryter vilt og hemningsløst over hvor lydig den 11 mnd gamle hunden deres er (fordi den kan mange triks), blir også spennende å møte i virkeligheten. Og de som blir glade når jeg opplyser om mulighetene ved allergi, behandling og diagnostisering. Det er også gøy å svare på trenings-spørsmål om alt mulig; fra hvordan de bør få en seks mnd gammel valp husren, til lydighet. Og det er spennende å møte hunder som er livredde, og se hvor langt jeg kommer med de. Og å få lov til å trene alle disse forskjellige rasene og hunder i alle aldre. Den eldste som har vært her har vært 16 år, og den yngste har vært 4 mnd. Fra briard til cavalier, via schæfer og flatcoat og settere av alle tre typene (ikke den rød og hvite irske da). Og så er det morsomt å bli oppringt på mobilen, og folk spør etter Turid Buvik (atferdsterapeut), og når jeg da sier at jeg ikke er henne, og de likevel legger ut om problemene sine, da koser jeg meg (ikke på deres vegne, da).

Og etterhvert som jeg erfarer, lærer jeg jo selvsagt. Og det blir litt klarere for meg hva som i alle fall ikke skal bli neste rase: Tollere er jo kjent for å ikke bjeffe noe særlig, men har heller såkalt "jodling". Vel, jeg hadde ikke hørt denne jodlingen før, og forestilte meg at det verste det kunne være var som en sopran operasanger. Men det var det ikke. Det var verre. Mye verre. Det hørtes ut som om hunden ble pint til døde, og den lyden håper jeg jeg aldri noensinne hører igjen. Så har du flatcoat da. Bjeff, hopp, bjeff, hopp, bjeff, hopp sier jeg bare. Hoppingen hadde jeg taklet, men bjeffingen klarer jeg ikke.

Det som er litt rart, er jo at små hunder har fått rykte på seg for å være gneldrebikkjer. Det ryktet blir ofte tilbakevist her. Det er de store hundene som gneldrer, og i tillegg til at det er mer lyd i de, gir de seg heller "aldri". Småhundene her er stort sett stille og rolige, og bjeffer på "ting", ikke for oppmerksomhet, slik storhundene ofte gjør. Og man skulle kanskje tro at det ville vært omvendt, men det er det altså ikke. Det som også er litt rart, er at om man plasserer flere av disse storhund-bjefferne sammen, så er de stillere enn om de hadde stått med en stille hund! Forstå det den som kan.

Noen hunder gjør jo bare et slikt inntrykk, at man skulle ønske eieren aldri dukket opp, og at man kunne ta med seg hunden hjem når den tid kom. En irsk setter jeg har skrevet om før her, for eksempel. Eller en borzoi som var her i fjor. Eller en bichon frisè som er her nå. Felles for de er at de takler tilværelsen her særdeles godt (merkelig når man tenker på hvor forskjellige raser det er, og rasene i det hele tatt), og at de er tvers igjennom snille. Joda, det fins noe vondt i alle hunder, men det er så minimalt hos disse at man kan leve med det. Faren er jo at man tror man er blitt forelsket i rasen, men så er man egentlig betatt av et individ i rasen. Og om det er rasetypisk i det hele tatt, det er ikke så godt å si når man ikke har møtt en overflod av verken irske, borzoier eller bichoner i denne settingen.

Som jeg var inne på i går; noen ganger lurer man på hva som feiler folk. Og i dag lurer jeg på hvorfor oppdrettere avler på det de gjør? Moren er "ingen", liker ikke utstillinger, men likevel skal hun pares og få kull. Det hjelper ikke i mine øyne om faren er NUCH, hvis moren ikke er en god representant for rasen. Rasen skal være glad i folk, lett tilgjengelig og omgjengelig og er kjent som en fin familiehund, og ikke minst en enkel hund som det så å si aldri er gemyttproblemer med. Men denne hunden er redd folk, og har jeg sluppet henne i en luftegård, får jeg nesten ikke tak i henne igjen når vi skal på tur eller inn og få mat. Sønnen og datteren er likedan, sønnen verst. Det er jo åpenbart at det ligger i slekten (det er ikke samme eier på alle tre), og da fatter og begriper jeg ikke hva som skjer i hodet til folk, når de syns at denne hunden er en god avlshund?!?? Jeg har aldri før møtt en hund som var så redd for mennesker før, og ikke tødde de opp etterhvert heller. Frysetørket kjøtt var ikke noe særlig til godbit, og de er livredde bare de ser meg. At en hund kan være skeptisk eller beskjeden er greit nok, selv hos en sosial rase, men de bør jo ikke avles på når de er sånn! Spesielt ikke når det er snakk om en sånn rase som dette.

Men på slutten av dagen er det likevel flott å åpne døren til Tulla, slippe henne ut og ta seg en røyk. Tulla mi som bare er så utrolig god! Og så går vi oss en tur når de andre har fått sitt, og trener på diverse sitt og ligg på avstand, og kontakt selvsagt. Og så går jeg der på skogsstien, med Tulla løs og jeg er så stolt over henne! Skulle noen ganger ønske noen så oss, der hun tusler rolig bak meg, kommer opp på siden av meg innimellom og ser opp på meg, og alt er bare flott, selv om det kan regne litt eller være litt kaldt. Som jeg skrev på et forum her om dagen; Tulla er nok det nærmeste jeg noensinne kommer en perfekt hund. Hun har sine "hang-ups" som de fleste andre, men du så langt vi er kommet! Og hun kommer nok enda lengre snart, bare vi får trent litt mer på alt mulig vi holder på med.

Telefonen ringer igjen, og det er noen som lurer på om det er plass til hundene i helgen. Det er egentlig stappfullt, men de er desperate. Jeg tilbyr de stallen, noe de gladelig takker ja til. To borzoier får god plass i en hesteboks, det er mye roligere der enn hva det til tider kan være inne i kennelen, men det ser bare ikke så fint ut og de kommer til å lukte litt stall når de drar hjem. Men hadde det vært mine hunder, hadde jeg også ville valgt stallen i hektiske perioder.

Det er rørende hvor mange som omtaler hunden sin som "barnet" eller "baby". Og om det er en cairn terrier eller schæfer, flatcoat, cavalier eller riesenschnauser har ingenting å si! Og det er hjerter på ting som er merket med navn, og det sendes med godbiter over en lav sko. Tyggebein og leker skal medbringes ut i luftegårder, og de skal ha en stor godbit etter frokost, og to små og en stor når de legger seg. Og selvsagt brødskive med leverpostei. Og nesten alle har fleksibånd, og eiere som ringer eller skriver melding og lurer på hvordan det går med lille babyen deres, "fang-banet" eller dutte-gutten. Og jeg må klemme og kysse på den ene og den andre, og hilse og kose og være snill med og noen skulle sikkert ønske jeg kunne ha de i sengen..! (Men ett sted går grensen..) Og jeg må huske medisiner til han og til hun, og de skal ha den innpakket i leverpostei, og etterpå må de få godbit. Og de sender med tepper og pledd og håndduker og børster og bånd og seler og utstyr nok til en hel hær av hunder, og liste over ting de har sendt med, og rutiner og vaner og helse og gemytt. Det kan kanskje virke litt "too much", men det er noen ganger litt rørende å skjønne hvor glad folk er i riesenschnauser-"babyen" sin, eller setter-barnet sitt, og at de stoler på meg til å ta vare på den. Og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre eiere til lags, men noen ting går jo naturligvis ikke, og noen ting blir bare for snålt, men hundene får godbiter og de får skiven sin med leverpostei. Og klemmen som er overført via telefon, selvsagt. Hundehjelpen, værsågod!

Slik går nu dagan..

Jeg går nå her, mutters alene. Og da blir det ofte sånn til at jeg tenker litt på ting og tang. Døve hundeører er ikke alltid like givende å snakke til, og det er så utrolig mye som irriterer meg, eller fanger nysgjerrigheten eller som får meg til å smile, og som jeg ikke kan dele med noen. Så da skriver jeg det liksågodt her.

Hva er det med kjettingstrup og fleksibånd, for eksempel? Det er jo helt tullete å bruke det!

Og hva er det som skjer, når det kommer noen (foreldrene til eieren) og henter en hund, og det første de sier er; nommin, dutte-gutten(navnet til hunden), har de vært slemme med deg?? Hallo??!? Jeg bare måpte.. :O Jo, for da viser det seg nemlig, at jeg hadde jo fått beskjed om å for all del IKKE bøye meg over denne hunden, fordi det skulle jeg bare ikke gjøre. Etter hvert fikk jeg dratt ut av eieren hvorfor, og det var fordi hunden da glefset. Vel.. jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke bøye meg over han, men når jeg skulle ta på båndet, så kom jo hunden under meg som satt så fint på huk på siden av han, og brydde seg slett ikke om at jeg bøyde meg over han. Så da begynte treningen. Eller "treningen". Jeg bøyde meg over han, og han fikk godbit og kos og knaing av den alt for tjukke kroppen sin. Etter to dager elsket han at jeg bøyde meg over han. Jaha, tenkte jeg.. Han var ikke så redd.. Tanken slo meg at han kunne mislike å bli løftet, så da fikk jeg hjelp av søsteren min som stod klar med godis, og jeg tok godt tak under frambeina og løftet overkroppen opp fra bakken (bakbeina var igjen nede på bakken). Hunden knurret, men gav seg etterhvert. Etter noen få repetisjoner kunne jeg løfte framkroppen opp fra bakken og han bare logret. Dette fortalte jeg til eieren, som da hadde fortalt det til sine foreldre, som hadde blitt enige om at jeg hadde vært slem med lille dutte-gutten. Men men.. jeg bryr meg ikke så hardt egentlig, noen folk tror jeg ikke vil skjønne.. Og hunden kommer vel til å bli behandlet som han alltid har blitt, og tatt like mye hensyn til som han alltid har blitt, og bli mer redd og fortvilet fordi han også alltid vinner disse knurre-kampene med eieren. Uff..

Og så lurer jeg på; når to hannhunder med relativt stor aldersforskjell (9mnd og 5år) bytter på å ri på hverandre, hva kommer det av? Jeg lar de ikke være sammen mer alene etter at jeg fant ut det, men da de holdt på, så var det nesten som om det var en slags lek; ingen aggressivitet i alle fall, bare riing, og så byttet de, og så red de litt igjen og så lekte de, og så løp de litt og så red de enda litt til.. Merkelig..? Skulle tro at hvis det handlet om dominans, så hadde den eldste blitt temmelig irritert etterhvert? Det skal sies at disse to hundene leker veldig fint under oppsyn, og jeg går inn og stopper all form for begynnende tendenser til riing. Men hvorfor rir de på hverandre, når de tilsynelatende går så greit overens? Stress? Eller kan den ene være stresset og den andre vise dominans? Og hvorfor smeller det ikke?

Tulla har begynt å bli så vant til hester nå, at jeg fantaserer om å kunne ta henne med på ridetur en gang om ikke så alt for lenge hvis jeg får trent litt mer, og har en grei hest å bruke (hesten står vel egentlig klar her ute..). Hver kveld er vi ute og rusler en liten tur med den forfangne ponnien, og da tusler hun ved siden av som om hun aldri har gjort noe annet! Hun har respekt for hodet til hestene, spesielt hvis de kommer mot henne, da skygger hun banen (lurt av henne), men bakbeina derimot, eller kanskje beina generelt, de har hun ikke skjønt at hun bør passe seg for (ikke fullt så lurt av henne). Hadde det vært opp til henne, hadde hun snust under bakbeina på ponnien, og gjerne nafset til seg litt flis og annet snask som hadde satt seg fast under hoven. Skulle nesten ønske hun fikk seg et lite kakk av en sko-løs ponni.. Og er det noen som har tips til hvordan jeg skal venne henne på at jeg sitter oppå hesten, så tar jeg gjerne imot! Det kommer hun garantert til å reagere sterkt på, og jeg antar at det er endel bjeff involvert.. Ellers er hun lydig nok til å kunne gå ved siden av, men jeg bør også lære henne å holde avstand bak. (Typisk at hun luffer langt bak meg på tur, men bak en hest, nei da skal hun holde seg tett inntil..)

Tulla hadde løpetid i mai hvis jeg ikke husker helt feil. Det er altså ca to-tre mnd siden. Hun skulle nå enten hatt valper (hvis hun hadde blitt paret) eller innbilt svangerskap (hvis hun var plaget av det). Men hun har ingen synlige symptomer på IS, men jeg lurer altså på om hun lukter annerledes for hannhundene? I kveld var de veldig interessert i buksen min som Tulla hadde ligget og kost på, og en skulle til og med ri på den! Ellers var de fleste interessert i å snuse på den, og alle var opptatt av hvor hun hadde tisset. Hun får ikke være med noen av hundene her nå, fordi de er veldig innpåslitne på henne, og det er bare en annen tispe her, og de går ikke 100% bra overens. Bare de to går bra, men ikke de to pluss en hann, da blir det mobbing av Tulla. Og hvorfor det? Kan det ha noe med løpetidssyklusen å gjøre?

Nå maser Tulla om å få inn på soverommet og legge seg, så da må jeg vel bare høre etter sjefen. Hun er nok ganske smart, for vi har en levering av tre hunder her i morgen tidlig, kvart på åtte. I dag har det vært deilig rolig med bare åtte hunder, men til helgen blir det plutselig 17 igjen, før hele 8 drar på søndag. Mye å gjøre, og mange store hunder for tiden, men det går på et vis. Heldigvis kommer det endel flere tisper nå, hvis ikke tror jeg jeg hadde blitt smårar!

Action på pensjonatet!

Den forfangne ponnien Bob holder på å gå tomt for høy, og etter mye om og men fant vi ut at jeg skulle kjøre ned til en gård og høre om jeg fikk låne litt. På vei ned, holdt jeg på å kjøre på en berner sennen hannhund, jeg stoppet, og prøvde å få tak i han. Neida, han ville slett ikke hilse på meg, og løp videre foran bilen. Krysset fingrene for at vi ikke skulle møte noen biler på veien, men selvsagt gjorde vi det. Bilen klarte heldigvis å få stoppet, hunden snudde og løp tilbake igjen.

Jeg kjørte videre, og fant etterhvert frem. Gården så rimelig folketom ut, i grunn ganske creepy. Jeg ringte på døren fire ganger, ingen åpnet. Jeg banket på stallen og kikket inn mens jeg ropte hallo, men ingen svarte. I andre etasjen av stallen så jeg to digre vindu som var satt inn. Et atelier kom til syne. Det gjorde ikke saken bedre, jeg var vettskremt. Av en eller annen grunn klarer jeg å skremme meg selv ganske godt, men hele følelsen var muggen. Kjørte tilbake til hundepensjonatet igjen for å finne penn og papir og legge igjen en lapp på gården. Da ser jeg berneren på vei bort fra en av de tomme luftegårdene (hundene hadde fôringstid), og jeg løp ut av bilen, kastet opp døren til huset, røsket med meg båndet til Tulla, og tredde halsbåndet hennes halvveis ned over hodet, før jeg løp ut. Åpnet porten, fant stedet jeg hadde sett hunden, og sa til Tulla: finn hunden! Og Tulla løp! Tok sporet med en gang, fulgte det nøye og raskt. Kom til et kryss, Tulla, den dumma, satte seg ned og bæsjet før sporet ble tatt opp igjen. Hun sjekket ut alle fire mulighetene før hun bestemt fulgte en vei. Tenkte jeg det ikke! Ned til den nærmeste gården her, der har de også hund. Og jammen! Jeg ser berneren på vei over plenen deres, tar bånd på Tulla, og går ned for å prøve å se noe mer. (Stakkars jagede hund..) Blir plutselig en smule flau over å komme der sånn, og finner ut at jeg skal snu. Går tilbake igjen, og Tulla får gå løs hjem igjen. Hun takler fint å bli avbrutt i sporet tydeligvis. Jeg kaster meg i bilen og Tulla er med. Når vi kjører nedover, ser jeg oppover engene etter berneren. Jeg ser ingen berner, men en elg som ligger der! Tulla hadde fulgt et hundespor 100 m forbi en elg som lå og spiste eller hva den nå gjorde, og jeg får adrenalin-kick av å tenke på at jeg uvitende har vært så nær en elg. Og tenker på den stakkars berneren som kanskje blir sparket av den, eller som kanskje tar seg et jafs av elgen selv.

Gården kommer til syne, og den er fremdeles like forlatt. Jeg ringer på, ingen åpner. Skriver lappen min og fester den inni dørsprekken. På den står mobilnummeret mitt, slik at hun kan ringe meg. Jeg kjører ut fra innkjørselen til gården, og da ringer mobilen min. Jeg får frysninger nedover ryggen; er det hun som ringer nå? Har hun stått inne og sett på meg, funnet nummeret mitt og ringt? Men, nedsig i historien; det er bare en telefonselger. Puh.. eller kanskje ikke..?

Jeg har fremdeles ikke fått noen telefon, ponnien fikk siste rest av høyet nå (mulig jeg klarer å skrape sammen noe fra gulvet), elgen var borte, berneren så jeg ikke mer, og jeg er her mutters alene. Eller, jeg har jo Tulla da, og hun gjør jo jobben sin.

Ellers har dagen gått nokså normalt, bortsett fra at jeg har hatt overnattingsbesøk av søsteren min. Hun har fått vært med og gått litt tur med hundene og vasket litt og kost med kaninen og blåst luft i nesen på ponnien. Ingen klagende naboer som irriterer seg over bjeffing heller, for i dag har elgen holdt seg borte fra luftegårdene, i motsetning til i forrigårs. Da gikk den forbi bare 5 meter unna! Ikke rart hundene holdt et svare leven da jeg kom tilbake fra tur! Jeg bare løper, livredd, og får skikkelig adrenalin-kick! Men nå holder jeg på å skaffe leiemorder til den dumme elgen (det er vel egentlig flere), så da håper jeg det ordner seg etterhvert. Mulig han kommer i morgen eller onsdag.

Så var det denne treningen da. Vi har på en måte ikke kommet spesielt langt. Tulla går jo stort sett bak meg, og stopper opp, venter på kommando. Jeg har nå en bra sitt på avstand (opp til 50 m, noe som er temmelig mye til Tulla å være) Jeg holder på å legge inn en dekk også, og en oppsitt. Begynner å gå rimelig bra det også. Jobber fremdeles med å stanse henne for en sitt, altså at hun skal sette seg i fart. Men avstandskommanderingen går egentlig greit. Men sliter som sagt med å få sendt henne fra meg, og gjerne foran meg. Mulig jeg må lokke henne til det, fx ved at søsteren minstår et stykke unna foran meg..

Ellers går dagene til Tulla med til å være ganske mye inne. Det er vel egentlig ingen hunder her som passer spesielt bra med henne, og hun skal slippe å bli kjent med nye hunder som mobber, er innpåsliten, aggressiv, alt for leken osv. Hun går jo fantastisk bra overens med valpen, men han kan jo ikke bli med på noe særlig turer, så det har ikke blitt mye tur de siste to-tre dagene. Men Tulla har fått en liten svømmetur, og spontant apporterte hun pinner fra vannet, som lå der fra før av. Vurderer å forsterke svømming, og evt vann-apport med innkalling. Kan gjerne tenke meg litt mer iver til å ville ut i vannet.

Hun er veldig kontrollerbar også, i dag når hun gikk sporet var hun meget dyktig! Holdt kontakt, og var "tilsnakkandes" selv om hun var løs. Og jeg er blitt veldig flink til å lese henne når hun har vilt i nesen, det er slett ikke vanskelig å se. I dag markerte hun der hunden hadde tisset, eller gått en tur i grøften, og hun stoppet opp og ventet på meg når jeg ble hengende litt etter, enten av seg selv, eller fordi jeg ba henne om det. Og innkallingen sitter som et skudd, det må vi nesten konkludere med. Til vanlig når jeg tar henne i bånd, pleier jeg å gi henne godbit (her er det virkelig ekstrem forebygging av det å "ikke ville komme inn til mor, for da blir vi tatt i bånd-tendenser"), men jeg skal ikke gjøre det når jeg tar henne i bånd når hun har vilt i nesen har jeg funnet ut. I tillegg bruker jeg aldri innkallingssignalet når hun skal i bånd, jeg sier rett og slett bare: skal vi ta på båndet? eller nå skal vi ta på båndet. Innkallingen min er hellig, og nåde de som klapper i hendene for å være "morsomme"!! (Klapp er altså innkallingssignalet mitt.)

Daffe Tulla og sitt-treningen

Ja, da har vi altså så smått begynt treningen med å sitte. Det første jeg gjør, er å generalisere signalet ("sitt"). Jeg tester det ut når vi er ute på tur, da har jeg stort sett alltid en annen hund med (forstyrrelse). På begynnelsen av turen er Tulla mest aktiv, og løper litt hit og dit i et halvt minutt før hun finner "sin plass" bak meg. Så jeg må utnytte det bedre! Jeg sier sitt til henne når hun har løpt unna meg, og er på vei tilbake og er nesten helt fremme med meg, og da setter hun seg ned raskt. Jeg klikker ikke, men roser, slik at hun forblir i sitten. For Tulla betyr klikk ferdig, og jeg vil ikke tulle med det. Så jeg roser altså, og går frem mot henne og gir henne godis. Akkurat denne delen går egentlig veldig greit, og hun er blitt mer vant til at jeg gir henne sitt-kommando. i denne settingen.

Problemene begynner etter et halvt minutt på tur. Da luffer hun bak meg. En sjelden gang traver hun fremfor meg, og da er det sånn at hun traver nesten frem til den andre hunden (som går i et 2,5 m langt bånd), snur og ser på meg. Jeg kommanderer igjen sitt. Det er skuffende at hun ikke traver oftere frem, for å få kommando syns jeg, men det er bare andre dagen vi holder på med dette. Hvis det skjer det samme i år, som i fjor, så løsnet det etter dag tre, og da ble alt mye bedre, så vi får vente og se.

Ellers har jeg vært dårlig på å huske å ta med noe ekstra godt å belønne henne med, det tar jeg helt på min kappe. Ikke bra!!

Det er forresten nære nippet til at jeg begynner samme trening som i fjor; med å øke avstanden mellom oss. Jeg kan evt fokusere på miljøsignal for å få henne til å holde seg hos meg. Store åpne jorder kan hun få løpe på, men går vi på stier og veier og generelt uoversiktelig terreng, så kan hun heller få lov å gå bak meg, hvis hun liker det så godt. Akkurat dette med Tulla gjør meg litt betenkt med tanke på å skaffe meg en springer til.. Jeg vet da at de ikke er sånn de fleste, men det er et lite skår i gleden likevel. Jeg vil ikke ende opp med to hunder som luffer bak meg, så fint det enn kan se ut, er det litt plagsomt. Hun får jo heller lite mosjon av å holde på sånn, samtidig som hun er en drømmehund å ha med å gjøre selvsagt!

Jeg vet egentlig ikke om folk skjønner hvordan hun er, derfor vil jeg prøve å forklare det. Jeg tar henne ut av bilen eller hvor hun nå er, og hun er løs. Hun logrer glad for å se meg, traver litt rundt meg før hun tar seg en løperunde rundt på området. Så begynner jeg å gå, Tulla løper foran ca 15 m før hun snur og kommer tilbake til meg. Jeg går videre. Tulla løper enda en gang frem og litt ut til sidene kanskje, før hun igjen kommer tilbake. Jeg fortsetter å gå og bestemmer retningen vi skal gå, og evt hvilken sti vi skal velge. Nå har Tulla undersøkt nok og fått "løpt av seg", og kommer og går fot (ikke perfekt konkurransefot, men hun går ved siden av og kikker opp på meg med åpen glad munn). Jeg går videre. Etterhvert som stien blir smalere, eller vi finner den rette veien å gå, havner hun etterhvert bak meg. Da går hun stort sett i mitt tempo, og luffer bak. Går ikke ut til sidene og snuser, verken her eller der. En sjelden gang går vi rett over noe som lukter interessant, Tulla stopper for å snuse, jeg går videre, og når jeg har gått max 15 m fra henne, kommer hun stormende etter. Så fortsetter hun å gå enten fot, eller bak meg. Praktisk, for all del, men lite nyttig tur for en hund, som verken bruker muskler eller luktesans eller synsinntrykk. Hun går ikke sånn fordi hun er redd, Tulla er veldig miljøsterk og kjent på stedet. Hun går ikke sånn bare fordi hun har lært det, selv om jeg har lært henne å holde seg i nærheten ved å belønne det. Hun går ikke sånn bare fordi det er varmt, for hun går sånn ellers også. Jeg har heller ikke gjemt meg for henne i skogen spesielt ofte, og aldri noe som kan ha satt inntrykk på henne. Hun har vært sånn siden hun var valp, allerede da slet vi med å få så stor avstand at vi kunne trene innkalling. Jeg har derimot alltid belønnet henne for å holde seg i nærheten, for å komme, og for å gå fot. Men ikke i den ekstreme grad som hun gjør nå! Egentlig tror jeg det er en blanding mellom at det ligger naturlig for henne å gjøre det, det er litt varmt for henne og enkelt å velge å ikke anstrenge seg, hun har nettopp hatt løpetid og da blir hun daff, og jeg har i tillegg belønnet henne for lignende oppførsel. Men det får da være grenser for luksusproblem man skal ha! Det er stort sett slike problem jeg har med Tulla; luksusproblem.. Jeg kan jo bare nevne at hun har begynt å spørre om lov om å få opp i sofaen, selv om hun alltid har fått lov å ligge i den.. Men nå beveger jeg meg langt utenfor tema, og dessuten er det på min klokke sengetid. Jeg får skrive mer om sitte-treningen i morgen eller overmorgen, alt etter som når det løsner. Krysser fingrene for at det løsner selvsagt!

SITT!

Nå har jeg begynt å jobbe på hundepensjonatet igjen. Jeg begynte på onsdag, og natt til fredag våknet jeg av at jeg var skikkelig kvalm. Stod opp og spydde. Yuk. Dro meg opp på jobb på fredag, pga manglende mobildekning så jeg ikke fikk sagt ifra, men var helt satt ut. Plutselig kom det visst andre veien også. God gammeldags "farrang" hadde jeg visst fått. Skikkelig bra start på "ferien".. Satt for det meste inne den dagen og halvsov. Dro hjem og halvsov videre (og forsåvidt også på vei hjem, skummelt!), og sov hele natten. Gikk heldigvis over i går kveld en gang, drakk cola, lurer på om det var det som gjorde det eller om det bare hadde gått lang nok tid? Uansett, tilbake på jobb i dag, mye bedre form, og klarte å gå tur med alle hundene som er der nå.

Det som forundrer meg, er hvor mange av disse hundene som tar tørrfôr som belønning! Jeg har alltid med meg noen never tørrfôr av diverse slag, som jeg deler ut når hundene oppfører seg fint, gjør noe jeg ber de om, eller kaster ut som godbitsøk. Jeg skjønner jo at tørrfôr ikke holder som belønning, men i fare for å blakke meg helt på blodpølse og fiskepudding i sommer, syns jeg dette er et godt alternativ. Det er hunder av mange forskjellige raser, fra cairn terrier, til blanding, til spisshund, til vokterhunder, schæfer, selskapshunder, jakthunder osv. Er det konkurranseinstinktet som slår inn, når jeg har med meg tre hunder på tur, og alle vil ha sin del av tørrfôret, eller liker de tørrfôr like godt alene? Selv de hundene jeg må gå tur med alene, tar tørrfôret; de spytter det ikke ut, og de kommer tilbake for å tigge om mer. Jeg får inntrykk av at mange hunder må være sinnsykt enkle å trene, når de tar tørrfôr som belønning på den måten.. Merkelig at ikke flere av de er mer veloppdragne, at eierne ikke har utnyttet matlysten bedre? Selv hunder som virker veldig stresset og ikke har kontakt med meg for fem flate øre, vil gjerne ha tørrfôr når jeg tilbyr det. Hunder som fyker avgårde i andre enden av båndet et sted, markerer overalt (til og med inne), og som i det hele tatt later til å leve i sin egen verden, vil ha tørrfôr. Og de hundene jeg tenker på når jeg skriver dette, har jeg gått med alene, så der er det ikke "gruppe-press" som slår inn.

Det var spesielt morsomt å møte igjen en briard som var der i fjor. Jeg lærte han å komme og dytte på hånden min for å få godbit (les: tørrfôr). Noe av det første han gjorde da vi var på tur før helgen, var nettopp å komme og dytte på hånden min..! Gøy!

I fjor hadde jeg som mål å lære Tulla å komme bedre på innkalling (ja, hun går løs), løpe lengre vekk fra meg, og gjerne ut i skogen fordi hun da fikk trent de indre musklene bedre enn når hun lubbet bak meg på stier og veier. Det gjorde jeg ved å kalle henne inn når hun var mest energisk, dvs på begynnelsen av en tur, og når hun var lengst unna, og aller helst i skog og kratt. Tre dager tok det, før hunden løp mer, var mer aktiv i skogen, og løp for å bryte den "magiske grensen" hvor jeg kalte henne inn.

I år er planen noe motsatt. Jaktinstinktet har begynt å vise seg, og finner hun er spor som er interessant (ikke spør meg hvorfor, vet ikke om det er ferskt engang), så følger hun det med liv og lyst. Det vil jeg dempe, jeg vil ha bedre kontroll på henne når hun er løs. Frihet innen en viss grense, en viss avstand fra meg, er målet. Hun skal ikke følge spor, og gjør hun det, skal jeg ha innkallingen i orden, noe som har vært tildels problematisk før. Problemet er jo at innkalling er forsterkende for henne, så hvis hun følger spor, kan jeg ikke bruke vanlig innkalling på henne.. Jeg vil ikke at hun skal spore opp spor for å få meg til å kalle henne inn, rett og slett. Tips til hva jeg evt kan gjøre her, mottas med takk! Foreløpig er planen å kalle henne inn når hun når en "magisk grense" (som er en slags sirkel rundt meg, ca fem-ti meter?) og få henne til å holde seg innenfor der. Så lenge jeg ikke kaller henne inn utenfor den, vil hun gå utenfor sjeldnere. Det har ikke vært noe problem til nå, Tulla er daff etter løpetiden, og luffer bak meg. Men det er jo heller ikke slik jeg vil ha henne.. i alle fall ikke alltid! Hun er flink på å plukke opp miljøsignal, så hun kan lett lære seg å gå slik under visse forhold, men ikke under andre. Hun går fx fot i boligstrøk, men kommer vi på en jordevei, løper hun ut i enden av flexien. Når vi kommer inn i boligstrøk igjen, er hun ved fot igjen. (Dette er hjemme hos oss i nærområdet.)

Jeg har også lyst å lære henne noe nytt, siden erfaringen fra i fjor var at det tok bare tre dager å lære henne det jeg ville. Plan B i fjor var å lære henne å svømme, noe som heller ikke tok lange tiden. Men plutselig var sommeren over, og jeg begynte sent med "målene" mine. I år er jeg mer pågående, og vil gjerne ha flere mål. Tenkte jeg skulle lære henne sitt på avstand, men forstyrrelser. Altså; sluttatferden skal være at hun er ute og løper et sted med andre hunder kanskje, og så kommer det noen gående, og jeg roper sitt, Tulla setter seg der hun er. Hun skal også bli sittende til jeg sier fri, eller gir ny kommando. Vurderer å kalle henne inn som forsterker, det er både praktisk og en fin måte å få øvelse i å benytte Premacks prinsipp.

Problemet vårt er at jeg ikke har trent så mye på sitt med henne. Eller, jeg har vært ganske dårlig til å lære inn diskriminativ stimulus for det, og det gjør jo jobben endel vanskeligere. Sitt, altså signalet, bruker vi lite til daglig, det er for det meste kun ved starter i agility, og da blir sitten forsterket ved at hun får begynne. Jeg er også klar over at jeg må belage meg på å skaffe til veie noen bedre godbiter enn tørrfôr.

Men hvor skal jeg altså da begynne? Jeg må for det første lære henne signalet bedre. Og generalisere betydningen av det til flere steder. Hun overrasket meg her en dag da hun skulle jage en katt (hun stod i bånd i hagen, katten gikk forbi utenfor), hun var giret som søren, bjeffet og styrte (niks, hun er ikke perfekt..) og jeg sa "SITT!", og tror dere ikke, steike meg, hun satte seg!! Temmelig raskt også, om jeg kan få si det selv! :) Til vanlig, når hun er i sitt vanlige humør (ikke treningshumør, da er hun mer energisk), så er hun daff, og da blir det treige sitter.
For å få benyttet klassisk betinging her, så tenker jeg at jeg må trene sitt når hun er ganske giret, dvs i begynnelsen av en tur hun er med på på hundepensjonatet. Belønningen må være god. Forutsetningene for å kunne trene der, må være at hun lyder signalet, og at hun blir sittende. Jeg begynner med liten avstand, og øker etterhvert. Jeg begynner med meg i ro, og etterhvert beveger jeg meg. Forstyrrelser er alltid til stede i form av andre hunder, enten en eller flere. Tulla er alltid løs. Jeg vurderer å lære inn håndsignal i tillegg, er det lurt? Jeg har mer eller mindre ubevisst brukt et håndsignal, bør jeg fortsette med det? Eller bør jeg droppe det først som sist? Etterhvert i treningen kommer hun jo ikke til å være slik at hun ser meg, så da er det jo strengt tatt unødvendig? Hmm.. Jeg har jo nok av kroppsspråk ellers som hun sikkert forbinder med sitt, såjeg tror kanskje jeg dropper det.

Skriver mer senere, nå må jeg lage middag til gubben som sikkert er sur for at jeg ikke har laget middag enda.. :p