Dekk-markering

I dag har vi vært i Selbu igjen og fortsatt treningen på bane. Tok en liten repetisjon på plattformen først, noe som viste seg å være, vel.. tja.. Tulla var vel gal, mer eller mindre. Jeg kan ikke huske på at hun noen gang har hatt labbene over et lite skille som er mellom bordet hun står på, og boksene, men i dag stod hun og hoppet og trampet på det, og hele plattformen ristet og man skulle tro den ville falle ned snart! Hun er helt tussete etter mat nå som hun har løpetid, og når godisen satt seg fast, måtte hun slikke infernalsk for å få de løs. Men hun fortsatte å slikke etterpå også, og klarte nesten ikke å rive seg ut av det, så sulten var hun stakkars. (Hun hadde forøvrig forsynt seg med frokost selv i dag; et pizzastykke..)

Gikk over på bane som sagt, og det gikk vel egentlig som forventet. Syns ikke hun har forandret seg mye siden sist, noe som er litt uvanlig egentlig. Hun (og andre hunder) pleier å ha en rivende utvikling mellom økter/samlinger. Ting gikk lettere denne gangen enn sist gang, det er greit, men i forhold til mine krav, håp og forventninger var det ikke så stort..

Fikk en liten opptur da hun tilbød dekkmarkering, så det spilte jeg videre på. Hun er jo litt rar, og går oppå selve banen (alle andre går ved siden av), så når hun har dekkmarkering, så ligger hun oppå banen, som er ca like bred som stigen på agility. Så henger labbene hennes og dingler utenfor banen, mens hun presser snuten ned mot boksen, haha! Søte Tulla! Løpetid, ja.. hun la ifra seg et veldig tydelig blodspor med den markeringsformen, hehe..

Siden vi tror hun er litt avhengig av meg enda, og følger med på meg, lot jeg henne gå banen alene, mens jeg stod igjen og heller gikk et stykke bak henne. Akkurat det gikk greit, men vi sliter litt med markeringer på banen, altså at hun i utgangspunktet skal stoppe opp selv og ikke gå og såvidt snuse og vente på at jeg skal klikke. Så jeg lot henne gå over banen, og hvis hun ikke nølte på den rette boksen, vel, da fikk det jammen sann bare være! Hun virket litt forvirret de to gangene jeg gjorde dette, men tredje gangen skulle hun ikke miste godisen sin, nei! Hun snuste og snuste og var veeeldig nøye på å finne heroinen sin! Klikk og belønning, og hipp hurra og Tulla la seg ned og alt var veldig bra!

Blir bra å få bane her hjemme, sånn at vi kan øve på sånne tekniske ting uten å være nødt å dra til Selbu for hver gang. Mini-søk tar hun ikke hjemme, og det er kanskje ikke så rart, siden hun aldri har lært det? Derfor tror jeg egen bane vil gjøre susen. Romsøk går fint hjemme, forresten. :o) Ellers har vi fått et nytt opplegg vi kan bruke: tuber. Tror kanskje det skal gå bra å lage det, og at hun også kan fungere på det hjemme etterhvert. Men for sikkerhets skyld vil jeg lære det inn i Selbu.

Kan tippe mentoren min var fornøyd da jeg ENDELIG troppet opp med arbeidsklær til henne! Ligner litt på markeringsdekken brukt til rundering, men er vel heller egentlig en refleksvestsak. Hun hater egentlig å få sånt på seg, men jammen logret tok det ikke lange tiden før hun logret når jeg tok den frem! :D

Dette var antageligvis siste gangen før jul. Jeg burde konsentrert meg om eksamen for leeenge siden, og så skal jeg jobbe en uke eller to og det gjelder helger også. Etter jul har jeg bestemt meg for at vi skal begynne med lik-lukt. Jepp; lukt av døde folk (i hovedsak svensker, stakkars..). Det er jo mye mer anvendelig enn heroin; noe man aldri kommer til å få mulighet til å bruke operativt, med mindre de ringer fra HundCampus da, men det er en annen sak. Liksøk kan faktisk ikke politiet takke nei til om man vil prøve, så her er det bare å sette i gang og trene, og håpe (eller ikke håpe) at det mistes noen lik innimellom som politiet ikke finner. Det er jo flere saker allerede, hvor liket mangler, og det er her vi kommer inn, og politiet ikke tør nekte for at vi får lov å søke. Ved å bytte til liksøk vil jeg føle jeg har litt mer nyttig å jobbe mot, enn bare en heroinhund som aldri kan brukes. Det høres jo gøy ut (om enn noe makabert) at man skal få mulighet til å søke etter lik, men jeg tror det kan være flott å ha et slags mål å jobbe mot: finne et lik i løpet av Tullas liv...!!

Misforståelser

Ting kom visst ikke tydelig nok frem i forrige innlegg om allergien, så i stedet for å endre det (og ingen får det med seg), skriver jeg det i stedet her. :o)

Dyrlegen vi har brukt, har ikke selv foreslått å ta andre tester på henne enn allergitesten. Det ble gjort så snart hun ble gammel nok. Det ble ikke tatt tester av ørene eller prikkene hennes på magen, og ei heller såret på skulderen. Den andre testen som ble gjort, ble tatt nå nylig, og da bad jeg om det spesifikt selv, siden jeg ikke ville ta nok en kur med fucidin. Fikk ros av dyrlegen for å ha krevd test, siden fucidin uansett ikke ville tatt det, men det er en annen sak.

Tulla har ikke hatt problemer med ørene, men jeg har trodd hun har hatt det. Det første virkelige problemet hun har hatt, er det hun har nå, med den sjeldne soppen som er resistent mot antibiotika. Ellers har hun hatt endel ørevoks (valpe-voks), men det er ikke det samme som ørebetennelse.

Det er rart med det; når man tror man har en hund med allergi, så tolker man det meste dithen. Klør hunden seg, ja da er det allergi. Vrikker hun på stumpen når jeg klør henne der, er det allergi. (Joda, andre hunder kan vrikke på stumpen når de blir klødd uten at det er allergi, men MIN hund har allergi, kan skjønne..!) Føler meg litt dum nå, som har hatt disse "allergi-brillene" på meg så lenge, og som ikke har klart å se helt tydelig på flere år. Men når man får høre av dyrlegen at det er en relativt alvorlig grad av allergi, så har jeg valgt å tro på det. Jeg er ingen dyrlege, og er faktisk prisgitt å vite det dyrlegen sier meg. Eller som nå; prisgitt det at jeg endelig er blitt litt opplyst.

Og misforståelser kan ha ført til at dyrlegen har trodd ting var verre enn det var, ikke vet jeg. Når jeg har sagt "klør seg" så er det nokså relativt. Og dyrleger tenker at dette må være skikkelig kløe og trodd at det var alvorlig. Og så har vi misforstått hverandre. Men det var i utgangspunktet ikke jeg som brakte temaet allergi på banen der hos dyrlegen. Dyrlegen kikket i ørene hennes da hun var valp, og ut i fra det konstanterte h*n at det ganske sikkert var allergi eller en veldig sensitiv hund. Positiv allergitest et år senere støttet jo dyrlegen, og ut i fra det jeg visste da kunne jeg jo ikke bare nekte heller. Men jeg mener at dyrlegen skulle ha tatt seg litt bedre tid i å stille diagnosen. Å kikke i ørene holder ikke. Å høre at hunden klør holder ikke. Det må bli tatt svaberprøver av ørene og skrapeprøver av huden som blir analysert og eventuelt sendt inn. Det holder ganske enkelt ikke mål å se inn i øret på en hund og si det er betennelse. I tillegg etterlyser jeg nå litt mer (allmenn?)kunnskap hos dyrleger. Gressprikker er normalt, ørevoks hos valper er normalt osv. Og man trenger ikke å gi hundeeier inntrykk av at hunden er døden nær (joda, jeg ble forespeilet et kort liv for Tulla, hvis dette utviklet seg. Hun var jo så ille allerede som valp..!), og man bør være sikker før man stiller en diagnose. Man må være sikker på at man ikke misforstår hundeeieren, og tar sine egne prøver for å se om det er noe å ta på vei for.

Håper å unngå flere misforståelser, fra alle kanter.. :o) Nå skal jeg bare kose meg, med min normale, friske hund, som til tider blir litt kåt (les: syns det er godt) av å bli klødd på ryggen (hvem gjør ikke det, haha?!), men som likevel er en spaniel med de ørene det innebærer. Da vi tok denne siste testen som viste sopp, så kikket faktisk dyrlegen i øret med et instrument (for første gang det også, gitt), og h*n sa da at ørene heldigvis var luftige og ikke var trange; det kunne vært verre. Men det er bare deilig at alt har falt på plass!

Allergien som ikke var allergi

Akkurat nå føler jeg meg litt dum, litt sint, veldig glad, og takknemlig opplyst! Det viser seg at Tulla slett ikke har allergi, hun er bare en helt vanlig spaniel, som har vært valp og blitt kjønnsmoden.

For å begynne på begynnlsen: da jeg hentet Tulla, hadde hun en del ørevoks i ørene sine. I forbindelse med den første vaksinen hun fikk, kommenterte dyrlegen dette, og mente det var ørebetennelse. Spaniel-rasene er ofte utsatt for sånt, på grunn av ørets konstruksjon. En nærmere undersøkelse gjort av dyrlegen, avdekket også noen mystiske prikker på magen hennes. Noen var kvise-aktige, andre var her mørke; så ut som om porene var tettet igjen. Dyrlegen beklaget veldig ovenfor meg, siden jeg hadde vært så uheldig å kjøpe en hund med allergi. Allergi kunne forresten ikke testes før hun var blitt året, men det lovet jo ikke bra at hun viste sånne tegn allerede så ung. Dyrlegen skrev ut fucidin som behandling for øret i tillegg til rensing med Epi-Otic, og solgte meg en shampo og balsam for sensitive hunder; denne skulle jeg vaske henne med ukentlig. Prikkene på magen skulle jeg smøre med kortisonsalve. Ingen forbedring skjedde. Vel; ørevoksen forsvant jo selvsagt på grunn av rensingen, men den kom raskt tilbake etter endt behandling. Huff, dette virket som et tragisk tilfelle.

Tiden gikk, og Tulla ble sju-åtte-ni måneder. Nå begynte hun å klø! Ørebetennelsen (les: ørevoksen) hadde ikke gitt seg enda. Hun likte å bli klødd i ørene, men hovedproblemet, som virkelig var et problem, var lokalisert rett bak venstre skulder, der ribbeina begynner. Hun klødde og klødde stakkars, hun klødde seg faktisk til blods. Dette gjorde at vi sluttet med tørrfôr og gikk over på V&H som skal være bra for allergiske hunder. I tillegg oppsøkte vi akupunktør, siden jeg ikke har sansen for å behandle hunder med antibiotika og kortison så mye, så tidlig i livet. Såret forsvant, og vi har aldri sett noe mer til det. Men; hun klødde, det vil si; likte å bli klødd på ryggen/baken, og det har jeg alltid tolket som allergi; jeg hadde jo en allergisk hund!

Da Tulla var blitt ett år, tok vi allergitest. Testen kom tilbake positiv: hun var allergisk til innendørsmidd og hadde muligens fôrallergi. Testen kunne ikke si sikkert at hun hadde fôrallergi, for den var ikke beregnet til å teste sånt. Vi hadde ikke mulighet til å ta en av de dyre testene som blir sendt til Tyskland eller USA (som tester for fôrallergi), selv om jeg egentlig ville det. Det merkelige var at jeg ikke merket noen forskjell på den tiden Tulla lå i senga, og de periodene hun ikke gjorde det. Hun har alltid fått ligget i sofaen, og hun har ikke blitt verre. Noe annet merkelig, som dyrlegen også påpekte, var at hunder ofte var mer berørt av allergien sin om sommeren. Det er merkelig, fordi hundene da ofte er mer ute, og ikke inne i husstøvet og allergenene. Tulla hadde mer ørevoks om sommeren, og det er ikke så rart, men jeg skal forklare mer senere.

Etter råd fra dyrlegen skulle vi prøve Hypoallergenic; et fôr for ekstremt sensitive hunder, som kostet over 800 kr for 14 (!) kg. Ny medisinsk shampo ble kjøpt. Fortsatt ingen bedring i forhold til verken kløen på baken, prikkene på magen eller ørene. Ny kur med fucidin ble satt igang; denne gangen virket fucidin kun i noen dager, før tilstanden i øret hadde gått tilbake til normalt. Eliminasjonsmetoden ble startet: Tulla skulle bare spise Hypoallergenic, og ikke få noe annet. Etterhvert skulle hun få en annen proteinkilde, og vi skulle se på reaksjonene. Av en eller annen grunn kom vi ikke videre derfra. Vi prøvde aldri noe nytt og gikk bare over til V&H igjen. Tiden hun gikk på Hypoallergenic var hun forresten ikke annerledes enn når hun gikk på noe annet; V&H eller tørrfôr.

Tiden gikk; Tulla ble mer voksen. Ørevoksproblemet vedvarte en stund, men jeg renset med jevne mellomrom. Prikkene på magen var der fortsatt. Kløen på baken likte hun enda. Det virket som om ting hadde stabilisert seg, og jeg tenkte jeg var heldig som hadde en hund som ikke reagerte verre enn dette, så allergisk som hun jo var.

For ikke så lenge siden, begynte Tulla å klø i venstre øret. Hun klødde og klødde. Denne gangen ville jeg ikke ha nok en fucidin-kur. Jeg ba dyrlegen spesifikt om å ta prøver av hva som egentlig var i øret hennes: midd eller sopp eller hva det nå var. Tulla klødde så hun fikk skorper i øret sitt, som hun igjen klødde opp og det begynte å blø litt. Prøve ble tatt, og resultatet som kom tilbake var at hun hadde denne sjeldne stammen av sopp som var resistent mot antibiotika som finnes i medisin for dyr. Vi fikk resept på dråper for mennesker, og hun går for tiden på den. Hun klør ikke så mye mer, men det blir spennende å se hva som skjer videre.

I går kom jeg over et innlegg på et forum, hvor det ble påstått at disse allergitestene alltid kom tilbake positive. Jeg ble selvsagt utrolig nysgjerrig, og kontaktet vedkommende som hadde skrevet det. Alle hunder som blir testet reagerer på noe; ergo er de allergiske hele gjengen. Så å si alle reagerer på innendørsallergener (husstøvmidd), lagermidd og noe annet. Det var jo dette Tulla hadde fått som svar at hun var allergisk mot! Jeg fikk melding fra sjefen på jobb om jeg ville jobbe noen timer i går. Egentlig hadde jeg ikke tenkt det, men så ble det til at jeg sa ja likevel. Det viste seg at jeg skulle jobbe sammen med ei dame som er oppdretter på boxer, og jeg tenkte jeg skulle spørre henne om dette.

Som sagt så gjort. Jeg hadde knapt rukket å nevnt allergi før hun la ut om alt hun visste. Hun hadde nemlig vært på seminar med en dyrlege, som handlet om nettopp allergi. Han var kritisk til allergitestene, og hadde derfor sendt inn prøver av sin 15 år gamle, friske hund, som aldri noensinne hadde vist symptomer på allergi. Svaret som kom tilbake (og dette var av de dyre testene som blir sendt til Tyskland/Usa), var at hunden var allergisk mot både det ene og det andre. Det var nesten litt rart at hunden faktisk klarte å leve et normalt liv, så allergisk som den var! Med andre ord, så er ikke disse testene til å stole på. Og jeg anbefaler alle som har noen hundrelapper til overs, om å teste sin friske hund for allergi, og se hva svaret blir!

Men ørene, da? spurte jeg, jeg hadde jo hørt at valper kan ha endel ørevoks når de er små, men at dyrlegen skulle ta feil av dette og ørebetennelse? Oppdretteren på jobb mente at det nok bare hadde vært helt normal valpe-voks, ikke noe betennelse. Når medisin ikke virker, og hunden ikke har vondt eller klør unormalt mye (jeg har jo reagert bare Tulla har klødd, men det er jo fullstendig normalt å klø...), så har nok hunden ganske sikkert ikke ørebetennelse. Ørevoksen har avtatt nå etter at hun ble to, å denne valpe-voksen har vart sin tid. Men det har ikke vært ørebetennelse. Grunnen til at det har luktet rart (les: annerledes enn min forrige hund som hadde helt andre ører; labbisører), er ganske enkelt på grunn av ørets konstruksjon. En spaniel har store, tunge ører. De blir ikke luftet naturlig. Man kan sammenligne det med å gå med sko hele tiden. Det er klamt, svett og man kan lett få sopp av sånt. En ganske naturlig ting (dog litt kjipt som spaniels som trenger hjelp til å lufte ørene sine..) Sånn sett er det ikke så rart at hun har fått sopp nå, men det er faktisk bare et engangstilfelle, hun har ikke hatt ørebetennelse før. Det slår meg at jeg syns det var rart at dyrlegen kunne konstatere betennelse uten å ta noen som helst prøver av øret.. Bare ved å lukte i det, så var diagnose satt. (Og nei, jeg stoler i utgangspunktet ikke på alle dyrleger, og nå enda færre..)

Og prikkene på magen; de kom av at hun, som andre valper, er nakne på magen, og løper i gress (kvisene) og blir skitten (de mørke tilstoppa porene). Og det samme gjelder det mørke rundt brystvortene; det er noe så enkelt som skitt og lort som ikke går av med det første i vask.. Selvsagt; vasker man hunden en gang i uken så blir det jo litt bedre, men det er uansett ikke allergi, det er bare en eier som har latt hunden fåt utfolde seg i myr og skog og terreng..!!

Såret på skulderen; var ikke det allergi? Vel, ser man på alderen når hun fikk det, og det faktum at det ikke har kommet tilbake, så kan man konkludere med at hun var i den perioden av livet hvor hun ble kjønnsmoden. Og når hunder blir kjønnsmoden, blir immunforvaret nedsattt. Noen hunder blir vel hardere rammet enn andre, og Tulla fikk et sår som klødde/klødde så hun fikk et sår. (Og da kan man jo lure på om akupunkturen virket, eller om det bare var den rette tiden for at såret faktisk skulle gro av seg selv..)

Men denne bakpartskløen da? spurte jeg oppdretteren om; hva er det? Hun bare lo godt av meg, før hun sa at Tulla rett og slett bare var kåt!! Jeg stod vel som et spørsmålstegn akkurat da, kåt liksom?? Joda, dette er noe mange tisper liker, og de blir visstnok kåte av det. Bjarte sa han hadde lagt merke til at halen til Tulla la seg litt til siden når han klødde henne der, men hadde han tenkt å si noe til meg om det??! Neeeida.. (og heller ikke at han ikke trodde det var allergi..)

Allergi kan først og fremst diagnostiseres ved at hunden reagerer med løs mage på (nye) matvarer. Noen er heldig og finner et fôr som passer for deres hund, men slik jeg forstod det, så er ikke det noe som skjer ofte. I tillegg plages de med virkelig kløe, utslett osv. Tulla er slett ikke løs i magen, og hun gjør fra seg veldig lite (mer når hun går på tørrfôr, men det går på opptakeligheten av V&H kontra tørrfôr). Hun har selvsagt hatt sine perioder med magesjau, som da hun hadde spist råtten siloball, drukket myglet myrvann eller spist to store rå, røkte kotelettbein (endel/mange (friske) hunder reagerer på svin). Men det er ikke allergi som er årsaken til at hun da ble dårlig i magen (det er eventuelt en eier som ikke passer på bedre..) En hund med allergi kan typisk gå en kort tissetur og gjøre fra seg fem-seks ganger og alle de gangene er avføringen løs. Tulla kan spise nesten hva det er; tørrfôr av alle slag, godbiter - både som man kjøper i butikken og som jeg lager selv, menneskemat og middagsrester. Hadde hun hatt det snev av allergi, hadde hun ganske enkelt ikke tålt dette!

Så da kan jeg konkludere med at Tulla er bare en kåt hund, som har vært en helt normal valp, men som kanskje ble litt ekstra utsatt under kjønnsmodningen. Og at dyrleger skal man ikke stole på, merkelig mange av jobber for å tjene penger (naturlig nok kanskje). At hun har sopp i øret nå er ikke på grunn av allergi, men på grunn av ørets konstruksjon; spaniel som hun er.

Men som jeg skrev i starten; jeg føler meg dum; fordi jeg ikke visste om slike grunnleggende ting som gress-prikker. Valpe-voks har jeg hørt om før, det samme med nedsatt immunforsvar i kjønnsmodningen, men jeg har aldri satt det i sammenheng med Tulla. Hun har jo vært allergisk, kan skjønne..! Og at jeg ikke har skjønt at det nødvendigvis må være forskjell på en spaniels ører, og en med labrador-type ører, og at lukten vil bli annerledes. Og hvorfor har ingen fortalt meg dette? ;p

Jeg føler meg sint, som har stolt blindt på dyrlegen, som har trodd de har ment alt i beste mening, som har kjøpt alaskens allergivarer; fôr og utallige shampoer, medisinert en frisk hund uten å ha stilt skikkelig diagnose; sint på grunn av deres uvitenhet om allergi, eller kanskje fordi de prøver å utnytte det for å tjene penger..

Jeg føler meg glad fordi jeg ikke har en allergisk hund! For at jeg slipper å bekymre meg mer for hva det er, hva jeg skal gjøre osv. Hun har ganske enkelt sopp som vi holder på å behandle nå, og ellers er hun bare kåt..! Haha!!

Jeg føler meg veldig takknemlig fordi jeg har fått vite om dette nå, for at flotte kunnskapsrike folk ville dele sin viten med meg, så jeg slipper å kjøpe mer tull og behandle en frisk hund. For at jeg nå bare kan slappe av og kose meg med henne, uten å tenke på og lure på; har hun ikke klødd seg litt mer i det siste? Og som hun på forumet skrev til meg; vi klør innimellom, vi har litt eksem en stund, eller litt vondt i magen: men vi tenker ikke at vi er syke eller allergiske av den grunn! Jeg er enig i at vi har lett for å bli helt hypokonder på vegne av hunden, men det er kanskje ikke så rart; siden vi lever i et samfunn hvor alaskens mystiske sykdommer kommer oss for øret, diffuse symptomer og et øye som "vil" se.. og dyrleger som lever av sånne ting..

Allergi annulert!!

Tulla har ikke allergi, hun er bare en kåt sopp. :D *weeee*
Skriver mer i bloggen i morgen.

(Las) Vegas

I går, fredag, hentet vi Vegas etter skolen. En stor, ung engelsk setter gutt på seks måneder. Planen var å ha han til søndagsettermiddag/kveld, for å prøve ut hvordan unghunder av setter-typen er å ha i hus, trene og "oppdra". Christine var veldig snill og lånte bort Vegas, nesten litt for velvillig, syns jeg..! Hehe, nei den ble litt intern.

Men uansett; vi kom hjem og lot hundene hilse på en parkeringsplass over gata, før vi slapp de løs sammen i hagen. Tulla likte Vegas godt, og Vegas syns nok det var kjempestas å få være med stoore søte Tulla. ;o) Inne lekte de litt mer, før de roet seg ned og sovnet. Alt vel så langt. Jeg gjorde ikke så mye i går, bortsett fra å gå en liten tur på 45 min, ville han skulle bli litt trygg og roe seg litt ned før jeg begynte å skulle prøve å trene.

Under kveldsluftingen (og forsåvidt før det også), la jeg merke til at Vegas var litt ustabil i magen. Han måtte bajse ganske ofte, og det var litt bløtt det som kom ut. Stressmage, ganske enkelt! Luftet de godt før vi la oss i halv tolv-tolv tiden. Vegas er vant til å sove på stua/gangen med storebror Milo, men jeg trodde det ville bli mye herjing på nattestid hvis Tulla skulle byttes ut med Milo. Så da tok vi Tulla i senga, og Vegas på gangen/stua. La teppet hans utenfor døren og håpet han ville roe seg raskt ned. Litt piping var det jo, men jeg var "hard" og skulle ikke åpne døren! Han roet seg da fint ned, før "extinction burst'en" kom; litt bjeffing, skraping på døra osv. Han kan å åpne dører til og med, den luringen, så jeg låste døren sånn at han ikke tilfeldigvis skulle få belønning for å komme inn. Etter en stund ga han seg, og vi sovnet nok søtt alle sammen. Syns litt synd på ham der ute helt alene i et fremmed hus, men det virket som han taklet det bra. Etter en stund begynte han på igjen; typisk valper tenkte jeg; nå har han funnet ut at han skulle inn på soverommet, så jeg bare prøvde å sove videre. Men så går plutselig døra opp! Ble litt bekymret for om han hadde lært seg å dirke opp låser fra utsiden, men det var bare jeg som ikke hadde fått døren helt i lås. Ut på gangen med han, og så ble han rolig igjen.

Våknet litt før ni av at han måtte ut (merkelig hvordan man tolker sånn piping til forskjellige ting avhengig av når på døgnet det er..). Stod opp og låste opp døren, og ble møtt med en nyydelig logrende hvit sak, tett fulgt av en skikkelig stank! Stakkars Vegas! Han hadde tydeligvis måttet ut i løpet av natten, og jeg hadde trodd han bare ville inn til oss! Uff, så utrolig dårlig samvittighet jeg fikk!! Hele stua var full av små klatter med bajs, han hadde også tisset inne to-tre ganger så det ut som, og så hadde han, uungåelig nok, tråkket i det. Etterpå hadde han tydeligvis hoppet i sofan.. Jaja.. jeg kastet ut hunden i hagen mens jeg stod der i pysjen sånn at han fikk tisse og eventuelt gjøre litt mer, men han hadde vel ikke så mye igjen av sånt. Måtte bare kle på meg og sette igang og vaske før Bjarte stod opp.

Uff, så fæl jeg følte meg som hadde misforstått så til de grader! Men det er da ikke såå lett å skille mellom "må bajse-piping" i forhold til "vil inn på soverommet-piping". Hadde jeg kjent han bedre, kunne jeg nok kanskje ha skjønt det, og tolket det, men det er det dessverre ikke så mye å gjøre med.. Han fikk zoolac og null frokost (som jeg hadde satt til bløt kvelden før), og så måtte jeg dra på jobb. Han hadde gjort litt inne mens jeg var på jobb også, men ikke så mye som i natt; han hadde jo ikke mer å få ut sikkert. I tillegg virket han daff, hadde ikke noe behov for å leke med Tulla, og ville bare sove. Og jeg som hadde tenkt meg ut i skogen i morgen for å gå tur og trene, fant ut han sikkert hadde det bedre hjemme hos Christine. Så i kveld kjørte jeg han tilbake til byn igjen.

Men sånn bortsett fra sånt småtteri som kan skje den beste, så var han jo en utrolig morsom hund! Leken og bare snill og god tvers igjennom! Det var så morsomt å se på han og Tulla som lekte i går; begge to har det med å kaste seg til siden midt i leken, for liksom å finte den andre og si at de bare leker. Og så gjorde begge to det samtidig! Takk og pris for at de kastet seg vekk fra den andre, og ikke mot, da hadde det nok smelt skikkelig! Men de lagde rett og slett en hjerteform der de snurret rundt, hehe..

Må fortelle noe annet morsomt også; Vegas snuste skikkelig på Tulla, og begynte å slikke henne bak. Men så ble han litt for voldsom antar jeg, og kom sikkert borti med tennene sine, sånn at han beit Tulla i tissen! Hun hylte i alle fall litt, før hun kastet seg mot Vegas for å fortelle han at han måtte være mer forsiktig med det kvinnelige kjønn.. :p Stakkars, han ble helt fra seg og måtte gi fra seg et lite pip han også. Men de var raskt gode venner igjen etterpå, selv om Vegas ikke syns det var så kult å snuse på Tulla mer.

Og Christine; nei, jeg ble ikke avskremt fra å få meg noen setter! Litt magetrøbbel kan alle få, og jeg tror jo ikke Vegas (eller settere) er sånn hele tiden! Dessuten er det jo også stor forskjell på hvordan en hund er hjemme til daglig, og hvordan den er på nye steder uten noen kjente. ;o) Syns han oppførte seg bra, jeg! Valpefakter får man jo med på kjøpet uansett hvilken rase man velger (selv om de må være av en viss størrelse for å nå opp på kjøkkenbenken, da). Likte energinivået (det jeg opplevde i alle fall..), og måten det kom til uttrykk på.

Samtidig ser jeg verdien av å ha en veloppdragen hund som skal demonstrere det og være påtatt veloppdragen når den andre ikke er fullt så rolig.. Hadde Tulla latt seg rive med og spinne rundt og herje hver gang hun ble oppfordret til det, så hadde det jo slett ikke gått! Det rare er at hun til og med oppfører seg bedre enn når hun er alene, det virker som om hun må sette et eksempel på et vis. Så ting jeg egentlig ikke trodde hun kunne (gå forbi en annen hund uten å bry seg og å være helt avslappet), det kunne hun visst tydeligvis..! (Vegas også for den saks skyld). Så det jeg nå spekulerer på, er om jeg kanskje bør vente et år ekstra, sånn at valpen kommer sommeren 2009, ikke 2008. Men på den andre siden blir Tulla litt vel voksen da, og rolig og alvorlig som hun til tider kan være, så blir kanskje utbyttet for henne redusert?


Siden jeg ikke fikk så mye tid til å prøve å trene Vegas, håper jeg å få låne han enda en gang (bare litt friskere)!

Dyrene i skogen

Turen i går var litt skummel. Vi kom oss jo ikke ut før halv fem ca, og da begynte det å bli mørkt. Hadde med lykt, så vi kunne lyse litt, og Tulla hadde blinkende halsbånd som fungerte så som så. Vi tok de etterhvert i bånd, siden de var litt på hugget etter å løpe langt frem, noe som tyder på vilt i området. Blir fremdeles overrasket over at Tulla drar såpass bra gjennom hele turen. Det er jevnt og trutt, men ikke sånn kaotisk draing. Hun holder ut helt til slutten også, noe som er temmelig bra siden vi de siste turene har gått ca halvannen mil i snø! Syns nesten det er sånn at jeg ser musklene vokse på henne! Har henne i magebelte, men hadde jeg holdt henne i hendene hadde jeg blitt temmelig irritert i løpet av turen, for det er ikke behagelig å få lange armer når hun drar. I magebelte er det bare fint, men jeg mistet jo helt balansen når hun plutselig skulle snuse litt i kanten, haha! Helt mørkt i skogen, bare snø over alt, så jeg visste jo ikke hvor jeg var, og så ikke sporet vi gikk i en gang. Da er det fint å ha en hund som går rett frem og bare drar meg oppover bakkene, lene meg litt tilbake og bare løfte føttene. Deilig avhengighetsskapende!

Skummel tur, ja.. Vi gikk oppover skogsveien hos Line, og da vi kom et godt stykke opp, ble hundene bare mer og mer giret. Hvis jeg økte tempoet, la Tulla hele vekten i selen og ville løpe. Fenris og Spot ble også litt rare, så jeg tok frem lommelykten for å se hva det var. Ikke rart hundene dro! På veien vi gikk på hadde det gått rådyr eller hjort, og sporene var rimelig ferske! Plutselig skrådde sporene opp mot skogen, og det viste seg at hele fire-fem dyr hadde kravd seg opp! Antageligvis hadde vi drevet de foran oss, og tatt de såpass igjen at de dreide av veien. Gikk litt videre, og så ble hundene rare igjen. Lyste for å se hva det var, og denne gangen var det ferske elgspor. Ikke en okse, men i ettertid tipper jeg på at det var to årskalver vi hadde drevet foran oss. Disse sporene gikk ut til andre siden mot et vann, og siden de var så ferske, fant vi ut at vi skulle snu. Vi er litt redd elg, både jeg og Line, og hadde planen klar for å skremme de bort hvis de skulle gå til angrep, haha! Jeg skulle blitse med kameraet (joda, hadde dratt det med..) og Line skulle blinke og lyse med lommelykten. Men for å slippe å gjøre det, snudde vi altså. Jeg tror elgen hadde gått ned til vannet og langs veien tilbake igjen, krysset veien og gått opp i skogen før vi kom dit vi snudde. Med andre ord har den sikkert stått og kikket på oss når vi gikk forbi første gangen. Håper bare den ikke så på oss da vi kom tilbake igjen.. :/ Liker ikke at elger seg på meg, jeg.

I dag er Tulla sliten tydeligvis. Hun har bare sovet hele tiden. Jeg orker ikke å gå ut og finne på noe, noe jeg tror Tulla syns er helt ok. Trenger jo litt fri for å komme seg igjen! Men så bra som det går med trekkingen lurer jeg nesten på om jeg skal kjøpe kløv til henne.. hmm..

Jeg savner agility..

I dag har vi fått svar på øreprøvene som ble sendt sist uke. Tulla har en sopp i øret (ikke champignon, nei..) som er moderat utbredt. Så har hun i tillegg en stafylokokk (det tror jeg jammen er rett stavemåte!) som er mye utbredt. Den fins naturlig i øret, men ikke i den grad Tulla har den. Stammen Tulla har i øret (ingen indianerstamme) er dessverre resistent mot det meste som finnes av antibiotika og penicillin (rett stavemåte faktisk). De midlene de har for dyr klarer ikke å ta det, så vi skal prøve noe for mennesker, siden den er resistent mot den typen. Kortet mitt virker ikke i dag *host* så resepten blir hentet ut om noen dager. Kuren skal hun gå på i to uker, så skal vi se det an i fem-seks dager før vi tar en ny svaber-prøve. Akupunkturen må vi også prøve å komme i gang med når kortet virker igjen..

I dag skal vi gå tur med Line igjen. Denne gangen i mørket, så vi får håpe vi ikke mister hundene helt. Heldigvis har det kommet snø, så da blir det ikke så mørkt heller.

Speilrefleksen har jeg nesten ikke hatt tid til å prøve ut mer, herlighet så lite tid jeg har..!! Spørs om det ikke blir for mørkt i kveld, men jeg kan jo øve meg litt før vi skal på tur da. Bjarte har køddet til alle innstillingene, med kjempelang lukkertid og liten blender og høy ISO. Målet er visst å få uskarpe bilder virker det som.

Jeg har litt lyst å klage litt. Jeg savner agility!! Jeg har så utrolig lyst å trene agility igjen, og dra på en hel masse konkurranser! Er så utrolig kjipt at sesongen er over her nå! :o( Vurderer å melde meg inn i Nidaros BHK, bare for å få tilgang til bane. Men de trener innendørs i ridehall, og folk får tildelt 10 minutter per gang, og da står resten der med stoppeklokke og kaster deg ut av banen hvis du skrider over med tre sekund. Har jeg hørt i alle fall.. Vet ikke om det frister så mye, men jeg får i det minste trent agility, da. Orkdal HK skulle jo fått seg innendørshall de også mener nå jeg!

Jeg har store planer om å lage noen hopphinder og trene hopp-teknikk, og å lage slalåm og overtrene den. Slalåmen har jeg tenkt å lære inn på to nye måter, bare for å virkelig gi henne en forståelse av hinderet. Hun går det jo "godt nok" nå, men jeg vil ha litt mer.. Innganger må vi også trene masse på, og at jeg er på forskjellige steder og beveger meg på forskjellige måter. Tror det blir enklere å trene det inn sammen med nyinnlæring av slalåmen, enn å begynne med det i en allerede innlært slalåm. Men det er jo bare en teori, da.. Hopp-teknikken holder vi på å tørrtrene på, i alle fall sånn begynnende. Vil ha henne til å bruke bakparten mer bevisst, så nå holder vi på å trene opp både bakpartsmuskulatur og bevissthet rundt det å ha to føtter bak også. Det går litt hånd i hånd da. Ellers trener vi balanse. Har funnet en genial stripe med kantstein eller hva jeg skal kalle det, som er litt bredere enn normalt, men smalere enn stigen. Hun må faktisk konsentrere seg godt om å balansere der, og jo tryggere hun blir, jo mer fart kommer det. Etterhvert vil jo stigen være piece of cake! Balanse sånn rent "fysisk" i hjernen trener vi også. Hun får komme opp i fanget, og målet med øvelsen er at hun skal bli der. Jeg sitter på en stol, og "rister" på føttene. Gjør det rett og slett kjempevanskelig for henne å bli i fanget. Hun bruker endel muskler ser og kjenner jeg, når hun må konsentrere seg om å ikke falle av. Bakdelen med øvelsen, er jo at hvis hun av en eller annen grunn står i fanget mitt, og jeg skal reise meg, så tror hun at det er en del av øvelsen, så hun klamrer seg på så best hun kan..! :D Jeg kan faktisk stå nesten rett opp og ned før hun faller, så hun er blitt temmelig god på det!

I går prøvde jeg ut noe nytt med henne, bare for å venne henne på ting, for å "plage" henne litt (hun var så gal) og for å teste henne litt i forhold til hvordan hun taklet det, og kanskje likte det. Jeg tok henne opp og holdt henne "under armene" og så snurret vi rundt og rundt. Snåle hunden, jeg tror hun likte det..! Begynte å tenke på at jeg skulle lært henne å hoppe opp i armene mine og så snurre rundt. Hadde vært litt av et syn om det hadde vært belønningen vår etter agility for eksempel, hoho! (Dyreplageri tror jeg heller folk hadde sagt..) Jeg har også prøvd å blåst henne i ansiktet, og hun fikk jo helt fnatt! Skulle rulle seg i trynet mitt og stupe kråke! Det er liksom ikke måte på hva hun må gå igjennom når hun bor med meg, det hadde vel nesten vært bedre å bo i en barnefamilie tror jeg, unger har jo faktisk foreldre som sier til de når nok er nok.. :D

Utstilling og tur

For å ta utstillingen i går først; Tulla var litt merkelig. Vi har ikke fått trent så mye på utstillingsteknikk, grunnet været i hovedsak. Har trent litt inne, men prioritert andre ting gitt. Skulle nok ikke gjort det, for hun var ikke helt trygg på hva hun skulle gjøre i ringen, noe som førte til at jeg måtte holde henne godt i halen og hodet for at hun ikke skulle trekke seg. Sånt er ikke gøy syns jeg, for jeg er ikke så opptatt av utstilling. Og skal vi først på utstilling, så skal hun synes det er morsomt. Noe jeg ikke fikk henne til å føle i går. Det gjorde jo at jeg ikke fikk til å stille henne skikkelig, hun var utilpass og falt helt sammen. Kritikken ligger på hjemmesiden, under utstilling. Var innom en tur i dag også, og da var hun så rar; hun likte seg liksom ikke. Var ikke noe spesielt hun gjorde, bare en følelse jeg fikk. Det er vel det verste med hele utstillingen syns jeg, men vi trenger ikke å gå på utstilling mer, vi har det vi trenger til et eventuelt annet championat (hvis det skulle bli aktuelt).

Men tilbake til i går; hun var til tider veldig "på", og syns ting var bare moro og gøy, og uredd og selvsikker. Skulle leke med Fenris (som prøvde å oppføre seg fint stakkars), og så skulle hun ha tak i noen godiser jeg hadde lagt på en benk bak den sammenleggbare buret hennes. Hun trengte seg forbi mellom buret og stolen min, og da hun ikke fikk tak i de, tok hun like godt og hoppet oppå buret, så det klappet sammen! Hun var jo storfornøyd med det, om enn litt forvirret, men godis fikk hun i alle fall tak i..!

Tulla drar.

For å få den ekle følelsen av utstilling ut av kroppen, gikk jeg og Line på tur med bikkjene. De koser seg sånn sammen nå, og Fenris leker mer med Tulla nå enn første gangen Spot var med. Han har vel funnet ut at han har tid til begge deler, og Spot har kanskje funnet ut at han kan dele Fenris litt med Tulla. Vi gikk ganske langt, på en skogsvei med masse snø. Hundene fikk virkelig løpt fra seg, etter at de hadde trukket oss et stykke først.

Gode og slitne, og fulle av snøballer i pelsen (dress skal huskes neste gang). Fikk testet ut kameraet litt også, men jeg satte det bare på auto, for jeg har ikke fått tid til å sette meg inn i det enda.

En skikkelig hundefloke!

Hadde julebord her hos oss i går, og for Tullas del var jo det fint. Masse kos og mating fra bordet syns hun bare var stas! Fikk kommentarer på at hun var så rolig, at vi nok var flinke med henne siden hun var sånn, og at det bare lyste snillhet og godhet fra henne. Koselig å høre!

HIPP HIPP!!

Hurra for meg.. lalala.. Jepp. 24 år. Begynner å bli gammel nå, på tide å pensjonere meg eller komme i midtlivskrise. Tror jeg har rundet den alderen alle drømmer om å være; yngre folk vil være eldre, og eldre folk vil være yngre. Men nå er jeg kanskje der, og vil ikke bli eldre i alle fall. Kanskje ikke yngre heller, men i hvert fall ikke eldre. Jeg er kanskje i den perfekte alder da, som alle drømmer om å være i? Sånn i begynnelsen av 20-årene må vel være bra? Men er det det? Tja.. ikke så verst, sånn bortsett fra at jeg vet jeg bare blir eldre, da..

I bursdagsgave fra omtrent hele slekten, får jeg et digitalt speilreflekskamera! WEE! Må vel innrømme å ha hatt en liiiten lillefinger med i spillet der, men hvis man ikke står litt på selv, så kan man jo ende opp med hva som helst, fx en playstation, som jeg slett ikke har behov for! (Bjarte, derimot..)

Ellers har jeg fått et gavekort fra Line, som er øremerket "parkdress" til Tulla. :o) Som om ikke det var overraskende nok, så fikk jeg et flaxlodd av Chess (har abonnement der), og utrolig nok vant jeg! Hele 20 blanke kronestykker!

Dagen er foreløpig feiret med et kortere enn antatt gruppemøte, og at jeg gikk fra forelesningen en time for tidlig (bare tullball hele opplegget, og vi får ikke om det på eksamen, så da gidder ikke jeg så sitte og kaste bort bursdagen min på sånt). I tillegg har jeg, Tulla, Line og guttene (de firbeinte altså) vært på tur i skauen. Sånn akkurat passe lang for min del; Tulla løper litt mer enn meg, og jammen er hun ikke en skikkelig tøffing! Hun kaster seg inn i lek med Fenris, og tar ikke et nei for et nei! Hun gadd ikke å være tilskuer på sidelinjen mer, Spot fikk gjete de mens de lekte. Og når hun tok en pause, og Spot kastet seg over Fenris, stod hun bare og så på, eller fant seg et spor å følge. Ble det for voldsomt, gikk hun bare imellom og fortalte Spot at sånn gikk det ikke an å holde på! Vet ikke hvor mye Spot brydde seg om det akkurat, men men..

De får ganske god mosjon av å løpe i skogen i ulendt terreng opp og ned bakker og over bekker og grøfter, mellom trær og i myk mose. Når det i tillegg er litt snø, så blir det litt tyngre å løpe, men desto mer mosjon. Nå ligger hun her som et halvdødt slakt ved siden av meg i sofan, våt og litt kald, under et mykt teppe og varmer seg mens hun drømmer om neste tur. Har trent litt logring i dag også, og nå virker det som om hun begynner å skjønne det! Hun står i tillegg som oftest bra med en litt stolt holdning, så dette lover godt! Hadde håpet jeg ville slippe å dusje henne nå før utstillingen, hun venter løpetid om så ikke alt for lenge og da må hun jo bades uansett. Men etter turen i dag tror jeg ikke det er så mye håp igjen for å unngå det. Det er ikke snø alle steder, og de stedene er utrolig gjørmete! Skikkelig sjakktrekk å gå gjørmetur to dager før utstilling.. :p Får prøve med bare vann på magen og føttene før jeg gjør noe mer drastisk.

Snart kommer Bjarte hjem, da blir det andre boller! Hipp hurra for meg som fyller mitt år i år, som i fjor osv osv..

Jeg har klart det umulige igjen..

Nå har jeg ikke skrevet på lenge, føler jeg. Har hatt mye å gjøre på skolen, siden vi har et gruppearbeid som krever sitt. Så når jeg har hatt fri, har jeg heller brukt tiden på Tulla, enn på blogging.. ;o)

Sist uke (eller helgen før?), var vi og gikk tur på Støren med en gjeng springere. Fem hunder, hvorav tre av de jaktet på storfugl på turen. De to andre, deriblant Tulla, lekte og løp tulling over myrene og i skogholtet. De har ikke hatt noen erfaring med fugl, så det er kanskje ikke så rart at de ikke skjønte bæret av noe da de tre andre forfulgte en fugl som lettet. De bare løp og lekte videre. Tulla har ikke skjønt hva som er så morsomt med fugl enda (kanskje like greit foreløpig?), men elg (og kanskje annet klovvilt?) er kjempegøy! Tulla går, dvs løper sporene, så her gjelder det for meg å følge med og kalle henne inn og få henne i bånd. Gikk fint på turen, selv om jeg syns Tulla var en dritthund da vi begynte å gå. Nok om det.

Ellers har vi vært i Selbu igjen, vårt andre hjem i følge min mor. ;p Det var 25-års jubileumsfest for STBK (Selbu Trekk- og Brukshund Klubb), og siden vi kom litt tidlig på lørdagen fikk vi trent litt spesialsøk. Prøvde oss på bane igjen, men det gikk ikke så bra som jeg hadde håpet. Etter en liten smeller på plattformen gikk det mye bedre! Trengte nok bare litt repetering fra sist gang. Søndag kl ti begynte vi på igjen, klok av skade tok vi noen søk på plattformen før vi gikk direkte over til bane. Det gikk mye bedre, ja! Jeg ble litt streng med henne, så hvis hun raste over en boks uten å sjekke den, fikk hun ikke gå videre og vi begynte på start igjen. Det er jo litt annerledes med plattform, for da velger hun selv hvilken boks hun vil lukte på når, og det er ikke noe krav om at hun må sjekke alle boksene. Hun skal bare kjappest mulig finne den rette, og markere på den. På bane må hun følge et mønster; fra boks 1 til boks 6, i den rekkefølgen. Hun kan ikke gå over noen, eller gå tilbake, hun skal sjekke alle like nøye, og etterhvert skal hun også markere på den rette boksen.

Siden banesøk er så nytt, krevde jeg ikke markering av henne; nå gjelder det å lære inn et bra søksmønster. Da jeg klikket for rett boks, ble vi derimot stående lenge på den og belønne, og jeg har fått frem "dytte snuten nedi"-markering, "krafse på boksen"-markering, og "gå ned i lekestilling"-markering i tillegg til dekk-markering. Nå må jeg vel bare finne ut hvilken jeg vil ha.. Dekk-markering er jo veldig greit, men krafse-markeringen kommer spontant.

På søndagen begynte hun faktisk å stanse på rett boks av seg selv, nølte liksom litt, så etterhvert drøyde jeg det et lite sekund før jeg belønnet. På god vei mot selvstendig markering på bane, med andre ord! Jeg kunne også fortsette å gå, og hun ble stående på boksen. Jeg går selvsagt ikke langt, men jeg vil ikke at hun skal få den fikse idèen om at føttene mine forteller henne hvor hun skal stoppe. Etterhvert skal jo jeg også bli stående igjen mens hun søker alene, men enn så lenge er det greit å luke bort alle slike småting som kan gjøre utslag. Jeg har til nå hatt henne i bånd mens hun har gått banen, en grunn var for å få henne til å senke farten litt, og at jeg hadde en mulighet til å styre henne litt så hun ikke gikk over en boks. På det siste søket klipset jeg av båndet, og hun gikk rolig og fint over alle boksene og snuste på alle, "nølte" litt på rett boks mens jeg tok et par skritt videre før jeg belønnet. Topp avslutning!

Lørdagskvelden var det som sagt fest. Hundefolk er jo ikke helt kloke mennesker, og trening tidlig dagen derpå er det ingen som tar hensyn til..! Jeg var en av de mest fornuftige som faktisk la meg tidlig, det vil si tre. Bjarte var i seng fem, mens de verste var vel ikke i seng før nærmere halv sju.. Morsomt var det i alle fall, og farlig god mat!

I helgen som kommer nå er det mer hund og festligheter. Lørdag skal jeg stille Tulla i Orklahallen, på kvelden er det julebord for nabolaget vårt her hos oss, og på søndag skal jeg tidlig opp på utstilling og få med meg resten av showet der. Så nå har jeg prøvd å klippe potene til Tulla. Sånn skikkelig, ikke bare på tulle-måten som jeg har gjort før. Var såå fornøyd såå lenge, og trodde at denne gangen hadde jeg faktisk klart det umulige..! Men den gang ei! Jeg finstusset de siste stråene på spisebordet (ikke si noe til julebordsgjestene våre!), for da fikk jeg jo klippet henne mens hun står, noe som er en fordel. Ser meg sånn ca fornøyd ut, og løfter henne ned på gulvet. Og vips har jeg jammen steike meg klart å få til sånne dumme sprikete fingre igjen!!!! Jeg fatter ikke hvorfor det skal bli sånn? Jeg skjønner at det lett blir feil hvis jeg klipper henne mens hun ligger, men når jeg klipper henne stående, og så bare setter henne på et annet underlag, så blir alt bare teit..?! Det skal ikke være mulig, men jeg har tydeligvis klart det umulige igjen. Jaja, håper på snill dommer (som vanlig med mine tulle-klipper), som ikke bryr seg så mye om klippen, men heller om bikkja. Evt kan jeg satse på flott utringing, haha!!

Tar litt klipping hver dag, i dag orker jeg ikke mer fiasko, og jeg har aaaalt for mye å gjøre frem til helgen. På torsdag har jeg bursdag (hipp hurra), og skal først på skolen og så gå tur med Line og hundene. Så må jeg vel vaske hele huset til julebordet, Tulla må klargjøres helt til utstillingen og "kanskje" få litt mosjon og trening innimellom, og jeg skal generelt leve og ha energi til alt. Så kommer Bjarte på toppen, snakk om flott prioritering! :p Jeg har faktisk ikke hatt tid til å tenke mer på raser og ny hund og sånt, og det sier kanskje litt? :o