Jeg lever, derfor er jeg.

Jeg lever. Foreløpig. Og bare så vidt. Men det er ikke såå ille..

Opptrapping til juleferie

I dag har vi vært en snartur hos dyrlegen, for en etterkontroll av øret i forbindelse med kuren hun gikk på for litt siden. Øret så så fint ut som det kunne gjøre, og det er jo toppers nyheter! Det andre øret som ikke har vært i trøbbel, så også bra ut. Ba dyrlegen lukte på ånden hennes, for jeg synes den kanskje er litt dårligere enn hunders flest. Men sånn er det ganske enkelt; noen hunder har rett og slett litt dårligere ånde enn andre, og Tulla er nok en av de. Ikke at det er så veldig ille, men når hun gjesper meg i trynet så er det ikke akkurat tyggis-ånde.. ;o) Munnhulen så frisk og fin ut, og av alle ting gikk jeg faktisk fra dyrlegen med en friskmeldt hund! Det må vel nesten være første gang tror jeg, haha..!!

Gikk tur med Line, Fenris og Spot etterpå. Merkelige hunder alle sammen. Spot (og Fenris) var ikke helt enige i at Tulla var ferdig med løpetiden tror jeg. Og så var det jo en stund siden vi har gått tur med de løs, løpetiden som grunn selvsagt. Tulla fikk inn og hilse på Pus og Terror (kattungen) etterpå. Det gikk vel så som så kan jeg vel si. Trodde nesten hun ville drept Pus hadde hun fått munnen rundt han (han satt trygt og godt høyt oppe i vinduskarmen og så bare overbærende ned på Tulla). Så kom Line med Terror, og da var ting litt greiere. Hadde et ørlite håp der en stund for at det skulle gå bra, men da hun fikk hilse på henne igjen skulle hun bare dytte på henne, for å se om hun peip! :O Dumme Tulla, tror alt er pipedyr, hun..!

I morgen reiser jeg opp på pensjonatet, der er det nesten ikke vann, litt strøm, men ikke tv eller internett eller telefon, og knapt nok mobilnett. Så med andre ord kommer det ikke til å skje så mye på bloggen den nærmeste uken (i alle fall ikke mitt verk), og jeg kommer vel kanskje heller ikke til å være like tilgjengelig alltid.

Valpekullet er ventet på torsdag, så får vi se da, om det stemmer! Krysser fingrene for at alt går bra og normalt under fødselen; helt etter boken rett og slett! Blir ferdig på lørdag, så reiser vi nedover den 23. tenker jeg. Tviler dessverre på at det blir noe tidligere, siden jeg ikke har pakket enda.. *host* Men skal prøve å få skrevet litt om diverse ting før vi drar, men hvis ikke, eller uansett: GOD JUL!!

Dekk-trekk

I dag har vært en sånn passe grei dag. Tulla har trukket dekk i 20 min, og løpt/dratt med spark i 20 minutt. Hun var skikkelig flink da hun trakk dekket, og bryr seg minimalt om lyden av det. Av og til går hun fot mens hun trekker og kikker opp på meg, så da er det sikkert ikke så ille..! :D Prøver å få henne til å slutte med det da, og heller legge seg i selen og få en god arbeidsstilling. Og det gjør hun da også innimellom. Faktisk går hun mest sånn og legger seg i selen, hodet litt ned og tråkker fremover. Sparken tror jeg blir rene kondistreningen for henne, ikke noe muskeltrening slik som dekk-trekkingen er.

Ellers har vi trent litt på omvendtlokking, kost oss inne med ny-ovnen og 27 grader, mens minusgradene kryper under 10 utenfor. Tulla er jo med ut i hagen når jeg har bissniss der å gjøre, og rare hun altså; hun finner på at hun skal sette seg ned på den kalde holken som er der, og kanskje aller helst legge seg ned..! Snakk om å tigge! Noen eiere klager over at hunden deres ikke vil sitte på vått gress, mens jeg går og bekymrer meg for om hunden min kan få urinveisinfeksjon av å ligge på is.. merkelig verden vi lever i..

Har fikset litt på hjemmesiden og fått nye bilder på fremsiden og Tullas side. Prøver å få et nytt galleri-system til å fungere, men mine datakunnskaper er ikke ubegrenset, så jeg håper å få litt hjelp til det.

Arbeidshesten Tulla

Dumme laptop! Skjermen klikker hele tiden og blir svart. Er litt redd for bildene som ligger her som vi ikke har fått brent enda, meen meen..

I dag har vi prøvd dekket vi fikk låne av Line (i går?). Tulla syns dekket er veldig veldig tungt, og gir tilsynelatende alt og får rikket det bare noen cm. Men jeg har kjent på det selv, og det er ikke så tungt, dessuten har Tulla dratt av meg armen før ved et par anledninger, så dette burde hun klare! At vi kanskje skulle startet med noe lettere, er en annen sak..

Utstyrt med fiskekakegodis selte jeg henne opp foran dekket. Jeg gikk foran og lokket henne, veldig lite klikkersk, men hun rikket litt i dekket, og fikk godis. Rikket litt til, fikk enda en. Så begynte jeg å legge de på bakken foran henne, og gi henne frikommando, da dro hun dit og spiste opp. Det funket ikke så bra, så da begynte jeg å bare oppmuntre henne til å dra uten å lokke med godis, og når hun dro, fikk hun klikk, og belønningen måtte hun strekke seg litt ekstra for, sånn at hun spiste den mens hun dro. Da ble det etterhvert litt mer flyt i det, og til slutt gikk hun som en skikkelig arbeidshest, hodet godt ned og trakk for harde livet. Jeg lurte litt på om det var fordi vi da nettopp hadde snudd for å gå hjem (for sånn er Tulla), men prøvde å gå en runde til, og hun gikk fremdeles velig bra. En stund prøvde hun å gå fot mens hun dro, men jeg tror ikke det er en god dra-teknikk, så det fikk hun ikke ros og godis for. Tror hun fant ut av seg selv at det er best å bare dra og fortsette å dra, i stedet for å stoppe og måtte begynne på nytt igjen hele tiden.

Runden vi gikk i dag er ikke så lang; den går rundt husene våre, så det er vel bare en 100-200 m tenker jeg, uten å ha tenkt så mye. :p Og dekket er av typen sportsbildekk, nedslitt som de skal være! Og veeldig bredt. Tulla vil mye heller sitte oppi dekket (og bli dratt??) enn å dra selv, lille rare hunden min! :D

Etterpå tok vi frem sparken og prøvde oss bortover mot sykehuset, men det er alt for mye grus som er strødd på fortauene til at det blir noe særlig. Tulla løper helst ved siden av sparken, og det er jo grei nok mosjon det, men det kunne jo vært litt mer om hun hadde dratt litt mer. Hun drar litt for godt den siste biten hjem, typisk henne.. Og så drar hun faktisk ganske bra i begynnelsen også.

Lurer litt på hvor langt jeg kan la henne dra nå i begynnelsen? Kan jeg gå en liten 20 minutters tur med henne med dekket, eller er det for langt? Hun er jo ikke noe spesielt vant til å dra sånn, men hun er i ganske god form.. Og sparketurene våre kan jeg lett utvide, hun har jo ikke antydning til å være andpusten engang! Og da har hun løpt (trav stort sett, spurte-galopp på slutten) mer eller mindre sammenhengende i ca 20 min sånn ca.

I det siste har jeg blitt helt rar og usikker på hva jeg skal gjøre til neste år, med tanke på ny hund eller kanskje ikke ny hund? Setter i så fall, eller kanskje heller springer? Og hva med klikkertrenerkurs..? Osv osv. Tror jeg har kommet frem til noe, men sånt endrer seg jo så raskt! Jeg tror jeg har bestemt meg for at jeg vil ha en ny hund, og at førstevalget blir valp etter moren til Mira (setteren fra i sommer). Hvis jeg er så heldig å få kjøpe hund derfra (noe som ikke er sannsynlig), og hvis det kommer et kull som passer bra med tanke på tidspunkt (altså ikke leveringsklart i juni for da jobber jeg og har absolutt ikke tid til å miljøtrene og sosialisere noen valp), og hvis det er moren, og ikke søsteren til Mira (men det kan kanskje gå bra det også), og hannhunden må passe.. DA skal jeg ha en tispevalp, HVIS jeg finner en der jeg liker. Eh, ja.. selvsagt kommer jeg vel til å like alle, men det er en annen sak. Hvis ikke skal jeg prøve å finne meg en springer tror jeg. Eller akkurat nå (kl ti over halv ett natt til søndag) vurderer jeg kanskje en show-setter, men det blir nok litt dumt? Eller? Og hvis det skal bli springer, så må jeg finne oppdretter og linjer og ditt og datt. Skal jeg velge fra samme linjer som Tulla, eller helt andre? Skal jeg kjøpe i Norge eller Sverige? Og kanskje har jeg da veldig god tid på meg og kan vente. Og heller ha hele året på å jobbe med Tulla og agilityen, og få henne opp i klasse tre til sesongen etter der igjen.. Men i så fall burde jeg kanskje også ta klikkertrenerkurset, hvis jeg ikke kjøper valp altså? Eller kanskje jeg skal kjøpe springervalp i år likevel?

Tviler på at jeg blir klokere av å sitte å skrive her på bloggen. Antageligvis blir jeg bare mer forvirret. Men når Bjarte sier at jeg gjerne må ta klikkertrenerkurset, men at det da må gå på bekostning av noe annet, så tenker jeg at det er naturlig at dette "annet" er noe til ca samme pris, og det er jo nettopp en valp. Og hvis jeg velger bort kurset, så kan jeg heller velge valp??! Prøver å snakke litt om det, men da kommer han alltid alltid inn på hvor vanskelig det blir med å dra på besøk til noen (foreldrene hans) med to. Og bil! Vi må jo ha ny bil! Og ny bil kommer, både en og to har vi vel kanskje funnet ut. Så da er jo ikke det noe problem.. Og han er mye mer positivt innstilt til enda en hund til nå, enn han noen gang har vært. :o) Og valget hadde vært utrolig lett, hvis jeg hadde fått tilbudet om en liten Mira-junior.. ;o)

Snuse-Tulla

Den merkeligste (?) ting skjedde nettopp. Vi har fått oss ovn, og i går og forrigårs hadde vi en fyr her for å mure til pipen. I dag kom det en fra Brann- og Feiervesenet for å godkjenne, og i den anledning kastet jeg Tulla ut i hagen sammen med en neve tørrfôr som hun fikk søke etter. Hun søkte og fikk tydeligvis ikke med seg det korte besøket. Han var her i underkant av fem minutter, og da han hadde gått, slapp jeg henne inn igjen. Og da begynte nesen å gå, gitt! Naturlig nok det; noen hadde jo vært her uten at hun hadde fått det med seg! Men det merkelige var at hun snuste opp i luften, ikke på gulvet hvor han hadde stått og gått. Og så snuste hun endel opp mot bordet hvor han hadde lagt noen papirer for å skrive godkjenningen. Og ovnen; den snuste hun mye på! Håndtaket i hennes nesehøyde, som han hadde tatt i, det er èn ting, men hun snuste opp mot røykrøret (som er 140 over gulvet), og det gjorde hun flere ganger. Hoppet opp for å prøve å snuse mer, men hun nådde ikke opp. Hun visste altså at han hadde tatt i en ring som går rundt røret helt inntil pipen..

Denne luktesansen til hunden fortsetter å forbause meg noen ganger. Halen gikk hele tiden, så det var tydelig at hun likte å snuse og syns det var gøy. Selvsagt. Men at hun så tydelig kunne si at han hadde tatt i røykrøret og på håndtaket, og at hun visste hvor han hadde stått mesteparten av tiden, det syns jeg er mer imponerende! Det er jo ikke snakk om mange sekundene akkurat! Jeg kjenner jo ingenting.. :/

Historien om hesten

Får vel forklare litt mer. Føler for det når det gjelder denne hesten.

Det kan knapt kalles en nybegynnertabbe. En nybegynner ville aldri ha klart å glemme noe så vesentlig. Til mitt forsvar skal det sies at jeg tenkte mer på haploidiploidi enn grime akkurat da. Og dessuten så hesten veldig lydig ut dagen i forveien. Eller, når jeg tenker meg om, så var det vel ponnien som så lydig ut.. Ponnien gikk nemlig under strømgjerdet. Det uten strøm, vet du.. Men fikk beskjed om å gå tilbake igjen, noe han prøvde på. Men han prøvde å gå mellom de to trådene, og fikk beskjed om å heller gå under. Noe den da gjorde. Fliinke ponnien. Hesten var nok, når jeg tenker meg om, ikke så lydig. Og dessuten hadde den sine egne tanker. Forresten litt utrolig at en 27 år gammel varmblodstraver fremdeles kan ha egne tanker. Men uansett; hesten ville inn den. Så da løp den like godt igjennom hele gjerdet, og rev det ned. Og joda, når jeg tenker meg om, så var han litt vanskelig da, ville ikke bli fanget, og ville vel helst sett at han hadde klart å hoppe over porten inn til stallen. Men det klarte den altså ikke, og jeg fikk tak i den. Det var på lørdag.

På søndag var den sjebnesvangre dagen da jeg tenkte på haploidiploidi og ikke på grime, og forvekslet en lydig ponni med en vilter hest. Jeg ga de mat, lot de spise i fred en time mens jeg tok meg av hundene. Så åpnet jeg strømgjerdet til beitet, og gikk inn i stallen. Der åpnet jeg boksdøren til ponnien, og så til hesten, og sa bare så nonchalant at de skulle tusle ut på beitet sitt (som forøvrig er fullt av snø nå).

Vi kan si det sånn, at ponnien tuslet, og hesten den skjønte vel raskt hva som hadde skjedd. Så da den lot som om den lydig skulle gå inn på beitet, så skeinet den raskt ut til høyre og ut på den lille grusveien inn til gården. Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da, men jeg tviler på at det var flotte ord, eller positive tanker. Stod og virret et lite sekund, ponnien stod jo igjen inne på gårdplassen, den hadde vett nok til å ikke følge etter. Hadde hesten løpt langt? Nådde jeg den igjen? Skulle jeg løpe inn og ta med grime? Jeg konkluderte med at jeg ikke ville ta den igjen med det første hvis den var på sprang, så om den fikk litt mer forsprang så gjorde det ikke så mye fra eller til. En hest løs er bedre enn en hest OG en ponni, så dermed gikk jeg inn igjen med den nå noe frustrerte ponnien og hentet grima til hesten før jeg gikk bortover grusveien.

Puh! Heldigvis hadde gamlingen ikke nok galskap i seg til å løpe langt, han hadde stoppet for å ta seg en lunsjpause. Jeg kom gående rolig mot han, og prøvde å gå bak og forbi, nesten litt sånn dempende signal (hunders signal vel å merke). Men hesten skjønte vel hva som ventet den, og bråsnudde mot meg og la på paling. Mot meg. Jeg er jo gammel heste-jente, og har ikke mer vett, så jeg stilte meg i veien og prøvde å stenge for så han ikke fikk løpt forbi meg. Ikke lurt; hesten, uten sko og på isete snø, sklei seg forbi meg mens han langet ut en fot idet han passerte. Jaja, jeg luffet etter og håpte at han nå ville løpe inn på beitet, eller i stallen.

Stallen, ja.. Dumme meg som hadde lukket døren! Men ikke for det, hesten hadde ikke tenkt seg inn på verken beitet eller stallen, så den dro av veien, opp i djupsnøen mot skogen. Jippi. Men ca tre skritt i virkelig dyp snø gjorde at han ombestemte seg. Nå løp han inn på gårdsplassen. Jeg skyndte meg å lukke porten, som den sikkert fint kunne hoppe over, den er knapt 80 cm høy, og hesten hadde en mankehøyde på over 165 cm.

Hvordan fanger man egentlig en hest? Kaster man seg etter den? Henger i halen eller panneluggen? Ikke vet jeg, men jeg gikk rolig imot hesten mens jeg godsnakket med den. Trodde jeg da, den likte tydeligvis ikke å bli godsnakket til og smisket med, så den steilet og løp forbi meg. Sparket bakkut mot meg etterpå. Idet den skulle til å legge seg ned for å rulle seg (hvor den fikk den idèen fra der og da vet jeg ikke, hester er ikke alltid like beregnelige dyr), sa jeg klart ifra hvor skapet stod. Og det var ikke der!

Jeg fortalte han tydelig at han fikk neimen lov å rulle seg nå, nå skulle han inn og spise opp maten sin, og han hadde med å høre etter meg. Ikke tale om, mente hesten! Han bråsnudde og var på vei mot porten igjen - sikkert for å hoppe denne gangen - så jeg ombestemte meg. Jeg åpnet stalldøren og gikk inn til den vrinskende ponnien som stod dere mutters alene. Befalte hesten å komme inn, noe den ikke gjorde, ulydige dyret! Gikk ut igjen, og nå skjønte hesten at den skulle da ikke ut på beitet, den skulle jo inn i stallen..! Så da var det greit, jeg fikk leie han i luggen, som bestod av ca fem hårstrå, og inn i boksen bar det. Fikk lukket boksdøra og endelig kunne jeg puste lettet ut..

En nybegynner ville ikke gjort en sånn tabbe. En nybegynner ville knapt visst hvordan en grime skulle settes på, og dermed også ha fått hjelp til det, eller vært pinlig bevisst på det. Jeg er ingen nybegynner, men det kunne virke som om jeg gikk i søvne.

Etterpå tørstedrakk jeg svart kaffe. Det hjalp ikke.

Haploidiploidiiii!!

I dag har jeg jaget en løs hest, og den har jaget meg. Sleivspark kom, mest fra hesten kanskje.. Og litt hopp og sprett og sprell (les: steiling og bakkuttspark). Og i går så jeg to elg 40 meter unna, og i dag gjorde det ingenting; for jeg hadde nettopp fanget en 800kgs varmblodshest, så en liten 500kgs åringselg eller to ville vært barnemat! Jeg ble jumpet i leppa av en schvær schæferhann, men han virket på en måte snillere enn sist jeg møtte han. Jeg har stått og trampet nedi møkka-kjelleren, og jeg har kjørt bilen nesten i grøften. Jeg har "fanget" inn minst fire hunder som stakk sin kos, og tærne mine er gule etter at 4mnd gamle Thyra(nn) har hengt i de. Kaffebesøk hos noen jeg ikke har snakket med på aldri så lenge, hvor vi pratet hund. Gått tur med fem hunder (ikke inkludert stakkars Tulla). Hapoidiploidiiii er ordet som ljomer gjennom hodet mitt, jeg er lykkelig over at mating systems var det jeg trodde det var. At jeg vet at R0 = lamda eller hva poker det heter. Nt= NoYt lx, og mx og lxmx og hoppladilada..

Summa summarium: jeg holder på å bli tullerusk av eksamenslesingen, og i tillegg har jeg passet kennelen (18 hunder + 2 hestedyr) i går/dag. Eksamen er på tirsdag. Og torsdag. Fins det medisin mot denne galskapen, takker jeg gladelig ja til sju brukerdoser!

Dekk-markering

I dag har vi vært i Selbu igjen og fortsatt treningen på bane. Tok en liten repetisjon på plattformen først, noe som viste seg å være, vel.. tja.. Tulla var vel gal, mer eller mindre. Jeg kan ikke huske på at hun noen gang har hatt labbene over et lite skille som er mellom bordet hun står på, og boksene, men i dag stod hun og hoppet og trampet på det, og hele plattformen ristet og man skulle tro den ville falle ned snart! Hun er helt tussete etter mat nå som hun har løpetid, og når godisen satt seg fast, måtte hun slikke infernalsk for å få de løs. Men hun fortsatte å slikke etterpå også, og klarte nesten ikke å rive seg ut av det, så sulten var hun stakkars. (Hun hadde forøvrig forsynt seg med frokost selv i dag; et pizzastykke..)

Gikk over på bane som sagt, og det gikk vel egentlig som forventet. Syns ikke hun har forandret seg mye siden sist, noe som er litt uvanlig egentlig. Hun (og andre hunder) pleier å ha en rivende utvikling mellom økter/samlinger. Ting gikk lettere denne gangen enn sist gang, det er greit, men i forhold til mine krav, håp og forventninger var det ikke så stort..

Fikk en liten opptur da hun tilbød dekkmarkering, så det spilte jeg videre på. Hun er jo litt rar, og går oppå selve banen (alle andre går ved siden av), så når hun har dekkmarkering, så ligger hun oppå banen, som er ca like bred som stigen på agility. Så henger labbene hennes og dingler utenfor banen, mens hun presser snuten ned mot boksen, haha! Søte Tulla! Løpetid, ja.. hun la ifra seg et veldig tydelig blodspor med den markeringsformen, hehe..

Siden vi tror hun er litt avhengig av meg enda, og følger med på meg, lot jeg henne gå banen alene, mens jeg stod igjen og heller gikk et stykke bak henne. Akkurat det gikk greit, men vi sliter litt med markeringer på banen, altså at hun i utgangspunktet skal stoppe opp selv og ikke gå og såvidt snuse og vente på at jeg skal klikke. Så jeg lot henne gå over banen, og hvis hun ikke nølte på den rette boksen, vel, da fikk det jammen sann bare være! Hun virket litt forvirret de to gangene jeg gjorde dette, men tredje gangen skulle hun ikke miste godisen sin, nei! Hun snuste og snuste og var veeeldig nøye på å finne heroinen sin! Klikk og belønning, og hipp hurra og Tulla la seg ned og alt var veldig bra!

Blir bra å få bane her hjemme, sånn at vi kan øve på sånne tekniske ting uten å være nødt å dra til Selbu for hver gang. Mini-søk tar hun ikke hjemme, og det er kanskje ikke så rart, siden hun aldri har lært det? Derfor tror jeg egen bane vil gjøre susen. Romsøk går fint hjemme, forresten. :o) Ellers har vi fått et nytt opplegg vi kan bruke: tuber. Tror kanskje det skal gå bra å lage det, og at hun også kan fungere på det hjemme etterhvert. Men for sikkerhets skyld vil jeg lære det inn i Selbu.

Kan tippe mentoren min var fornøyd da jeg ENDELIG troppet opp med arbeidsklær til henne! Ligner litt på markeringsdekken brukt til rundering, men er vel heller egentlig en refleksvestsak. Hun hater egentlig å få sånt på seg, men jammen logret tok det ikke lange tiden før hun logret når jeg tok den frem! :D

Dette var antageligvis siste gangen før jul. Jeg burde konsentrert meg om eksamen for leeenge siden, og så skal jeg jobbe en uke eller to og det gjelder helger også. Etter jul har jeg bestemt meg for at vi skal begynne med lik-lukt. Jepp; lukt av døde folk (i hovedsak svensker, stakkars..). Det er jo mye mer anvendelig enn heroin; noe man aldri kommer til å få mulighet til å bruke operativt, med mindre de ringer fra HundCampus da, men det er en annen sak. Liksøk kan faktisk ikke politiet takke nei til om man vil prøve, så her er det bare å sette i gang og trene, og håpe (eller ikke håpe) at det mistes noen lik innimellom som politiet ikke finner. Det er jo flere saker allerede, hvor liket mangler, og det er her vi kommer inn, og politiet ikke tør nekte for at vi får lov å søke. Ved å bytte til liksøk vil jeg føle jeg har litt mer nyttig å jobbe mot, enn bare en heroinhund som aldri kan brukes. Det høres jo gøy ut (om enn noe makabert) at man skal få mulighet til å søke etter lik, men jeg tror det kan være flott å ha et slags mål å jobbe mot: finne et lik i løpet av Tullas liv...!!

Misforståelser

Ting kom visst ikke tydelig nok frem i forrige innlegg om allergien, så i stedet for å endre det (og ingen får det med seg), skriver jeg det i stedet her. :o)

Dyrlegen vi har brukt, har ikke selv foreslått å ta andre tester på henne enn allergitesten. Det ble gjort så snart hun ble gammel nok. Det ble ikke tatt tester av ørene eller prikkene hennes på magen, og ei heller såret på skulderen. Den andre testen som ble gjort, ble tatt nå nylig, og da bad jeg om det spesifikt selv, siden jeg ikke ville ta nok en kur med fucidin. Fikk ros av dyrlegen for å ha krevd test, siden fucidin uansett ikke ville tatt det, men det er en annen sak.

Tulla har ikke hatt problemer med ørene, men jeg har trodd hun har hatt det. Det første virkelige problemet hun har hatt, er det hun har nå, med den sjeldne soppen som er resistent mot antibiotika. Ellers har hun hatt endel ørevoks (valpe-voks), men det er ikke det samme som ørebetennelse.

Det er rart med det; når man tror man har en hund med allergi, så tolker man det meste dithen. Klør hunden seg, ja da er det allergi. Vrikker hun på stumpen når jeg klør henne der, er det allergi. (Joda, andre hunder kan vrikke på stumpen når de blir klødd uten at det er allergi, men MIN hund har allergi, kan skjønne..!) Føler meg litt dum nå, som har hatt disse "allergi-brillene" på meg så lenge, og som ikke har klart å se helt tydelig på flere år. Men når man får høre av dyrlegen at det er en relativt alvorlig grad av allergi, så har jeg valgt å tro på det. Jeg er ingen dyrlege, og er faktisk prisgitt å vite det dyrlegen sier meg. Eller som nå; prisgitt det at jeg endelig er blitt litt opplyst.

Og misforståelser kan ha ført til at dyrlegen har trodd ting var verre enn det var, ikke vet jeg. Når jeg har sagt "klør seg" så er det nokså relativt. Og dyrleger tenker at dette må være skikkelig kløe og trodd at det var alvorlig. Og så har vi misforstått hverandre. Men det var i utgangspunktet ikke jeg som brakte temaet allergi på banen der hos dyrlegen. Dyrlegen kikket i ørene hennes da hun var valp, og ut i fra det konstanterte h*n at det ganske sikkert var allergi eller en veldig sensitiv hund. Positiv allergitest et år senere støttet jo dyrlegen, og ut i fra det jeg visste da kunne jeg jo ikke bare nekte heller. Men jeg mener at dyrlegen skulle ha tatt seg litt bedre tid i å stille diagnosen. Å kikke i ørene holder ikke. Å høre at hunden klør holder ikke. Det må bli tatt svaberprøver av ørene og skrapeprøver av huden som blir analysert og eventuelt sendt inn. Det holder ganske enkelt ikke mål å se inn i øret på en hund og si det er betennelse. I tillegg etterlyser jeg nå litt mer (allmenn?)kunnskap hos dyrleger. Gressprikker er normalt, ørevoks hos valper er normalt osv. Og man trenger ikke å gi hundeeier inntrykk av at hunden er døden nær (joda, jeg ble forespeilet et kort liv for Tulla, hvis dette utviklet seg. Hun var jo så ille allerede som valp..!), og man bør være sikker før man stiller en diagnose. Man må være sikker på at man ikke misforstår hundeeieren, og tar sine egne prøver for å se om det er noe å ta på vei for.

Håper å unngå flere misforståelser, fra alle kanter.. :o) Nå skal jeg bare kose meg, med min normale, friske hund, som til tider blir litt kåt (les: syns det er godt) av å bli klødd på ryggen (hvem gjør ikke det, haha?!), men som likevel er en spaniel med de ørene det innebærer. Da vi tok denne siste testen som viste sopp, så kikket faktisk dyrlegen i øret med et instrument (for første gang det også, gitt), og h*n sa da at ørene heldigvis var luftige og ikke var trange; det kunne vært verre. Men det er bare deilig at alt har falt på plass!

Allergien som ikke var allergi

Akkurat nå føler jeg meg litt dum, litt sint, veldig glad, og takknemlig opplyst! Det viser seg at Tulla slett ikke har allergi, hun er bare en helt vanlig spaniel, som har vært valp og blitt kjønnsmoden.

For å begynne på begynnlsen: da jeg hentet Tulla, hadde hun en del ørevoks i ørene sine. I forbindelse med den første vaksinen hun fikk, kommenterte dyrlegen dette, og mente det var ørebetennelse. Spaniel-rasene er ofte utsatt for sånt, på grunn av ørets konstruksjon. En nærmere undersøkelse gjort av dyrlegen, avdekket også noen mystiske prikker på magen hennes. Noen var kvise-aktige, andre var her mørke; så ut som om porene var tettet igjen. Dyrlegen beklaget veldig ovenfor meg, siden jeg hadde vært så uheldig å kjøpe en hund med allergi. Allergi kunne forresten ikke testes før hun var blitt året, men det lovet jo ikke bra at hun viste sånne tegn allerede så ung. Dyrlegen skrev ut fucidin som behandling for øret i tillegg til rensing med Epi-Otic, og solgte meg en shampo og balsam for sensitive hunder; denne skulle jeg vaske henne med ukentlig. Prikkene på magen skulle jeg smøre med kortisonsalve. Ingen forbedring skjedde. Vel; ørevoksen forsvant jo selvsagt på grunn av rensingen, men den kom raskt tilbake etter endt behandling. Huff, dette virket som et tragisk tilfelle.

Tiden gikk, og Tulla ble sju-åtte-ni måneder. Nå begynte hun å klø! Ørebetennelsen (les: ørevoksen) hadde ikke gitt seg enda. Hun likte å bli klødd i ørene, men hovedproblemet, som virkelig var et problem, var lokalisert rett bak venstre skulder, der ribbeina begynner. Hun klødde og klødde stakkars, hun klødde seg faktisk til blods. Dette gjorde at vi sluttet med tørrfôr og gikk over på V&H som skal være bra for allergiske hunder. I tillegg oppsøkte vi akupunktør, siden jeg ikke har sansen for å behandle hunder med antibiotika og kortison så mye, så tidlig i livet. Såret forsvant, og vi har aldri sett noe mer til det. Men; hun klødde, det vil si; likte å bli klødd på ryggen/baken, og det har jeg alltid tolket som allergi; jeg hadde jo en allergisk hund!

Da Tulla var blitt ett år, tok vi allergitest. Testen kom tilbake positiv: hun var allergisk til innendørsmidd og hadde muligens fôrallergi. Testen kunne ikke si sikkert at hun hadde fôrallergi, for den var ikke beregnet til å teste sånt. Vi hadde ikke mulighet til å ta en av de dyre testene som blir sendt til Tyskland eller USA (som tester for fôrallergi), selv om jeg egentlig ville det. Det merkelige var at jeg ikke merket noen forskjell på den tiden Tulla lå i senga, og de periodene hun ikke gjorde det. Hun har alltid fått ligget i sofaen, og hun har ikke blitt verre. Noe annet merkelig, som dyrlegen også påpekte, var at hunder ofte var mer berørt av allergien sin om sommeren. Det er merkelig, fordi hundene da ofte er mer ute, og ikke inne i husstøvet og allergenene. Tulla hadde mer ørevoks om sommeren, og det er ikke så rart, men jeg skal forklare mer senere.

Etter råd fra dyrlegen skulle vi prøve Hypoallergenic; et fôr for ekstremt sensitive hunder, som kostet over 800 kr for 14 (!) kg. Ny medisinsk shampo ble kjøpt. Fortsatt ingen bedring i forhold til verken kløen på baken, prikkene på magen eller ørene. Ny kur med fucidin ble satt igang; denne gangen virket fucidin kun i noen dager, før tilstanden i øret hadde gått tilbake til normalt. Eliminasjonsmetoden ble startet: Tulla skulle bare spise Hypoallergenic, og ikke få noe annet. Etterhvert skulle hun få en annen proteinkilde, og vi skulle se på reaksjonene. Av en eller annen grunn kom vi ikke videre derfra. Vi prøvde aldri noe nytt og gikk bare over til V&H igjen. Tiden hun gikk på Hypoallergenic var hun forresten ikke annerledes enn når hun gikk på noe annet; V&H eller tørrfôr.

Tiden gikk; Tulla ble mer voksen. Ørevoksproblemet vedvarte en stund, men jeg renset med jevne mellomrom. Prikkene på magen var der fortsatt. Kløen på baken likte hun enda. Det virket som om ting hadde stabilisert seg, og jeg tenkte jeg var heldig som hadde en hund som ikke reagerte verre enn dette, så allergisk som hun jo var.

For ikke så lenge siden, begynte Tulla å klø i venstre øret. Hun klødde og klødde. Denne gangen ville jeg ikke ha nok en fucidin-kur. Jeg ba dyrlegen spesifikt om å ta prøver av hva som egentlig var i øret hennes: midd eller sopp eller hva det nå var. Tulla klødde så hun fikk skorper i øret sitt, som hun igjen klødde opp og det begynte å blø litt. Prøve ble tatt, og resultatet som kom tilbake var at hun hadde denne sjeldne stammen av sopp som var resistent mot antibiotika som finnes i medisin for dyr. Vi fikk resept på dråper for mennesker, og hun går for tiden på den. Hun klør ikke så mye mer, men det blir spennende å se hva som skjer videre.

I går kom jeg over et innlegg på et forum, hvor det ble påstått at disse allergitestene alltid kom tilbake positive. Jeg ble selvsagt utrolig nysgjerrig, og kontaktet vedkommende som hadde skrevet det. Alle hunder som blir testet reagerer på noe; ergo er de allergiske hele gjengen. Så å si alle reagerer på innendørsallergener (husstøvmidd), lagermidd og noe annet. Det var jo dette Tulla hadde fått som svar at hun var allergisk mot! Jeg fikk melding fra sjefen på jobb om jeg ville jobbe noen timer i går. Egentlig hadde jeg ikke tenkt det, men så ble det til at jeg sa ja likevel. Det viste seg at jeg skulle jobbe sammen med ei dame som er oppdretter på boxer, og jeg tenkte jeg skulle spørre henne om dette.

Som sagt så gjort. Jeg hadde knapt rukket å nevnt allergi før hun la ut om alt hun visste. Hun hadde nemlig vært på seminar med en dyrlege, som handlet om nettopp allergi. Han var kritisk til allergitestene, og hadde derfor sendt inn prøver av sin 15 år gamle, friske hund, som aldri noensinne hadde vist symptomer på allergi. Svaret som kom tilbake (og dette var av de dyre testene som blir sendt til Tyskland/Usa), var at hunden var allergisk mot både det ene og det andre. Det var nesten litt rart at hunden faktisk klarte å leve et normalt liv, så allergisk som den var! Med andre ord, så er ikke disse testene til å stole på. Og jeg anbefaler alle som har noen hundrelapper til overs, om å teste sin friske hund for allergi, og se hva svaret blir!

Men ørene, da? spurte jeg, jeg hadde jo hørt at valper kan ha endel ørevoks når de er små, men at dyrlegen skulle ta feil av dette og ørebetennelse? Oppdretteren på jobb mente at det nok bare hadde vært helt normal valpe-voks, ikke noe betennelse. Når medisin ikke virker, og hunden ikke har vondt eller klør unormalt mye (jeg har jo reagert bare Tulla har klødd, men det er jo fullstendig normalt å klø...), så har nok hunden ganske sikkert ikke ørebetennelse. Ørevoksen har avtatt nå etter at hun ble to, å denne valpe-voksen har vart sin tid. Men det har ikke vært ørebetennelse. Grunnen til at det har luktet rart (les: annerledes enn min forrige hund som hadde helt andre ører; labbisører), er ganske enkelt på grunn av ørets konstruksjon. En spaniel har store, tunge ører. De blir ikke luftet naturlig. Man kan sammenligne det med å gå med sko hele tiden. Det er klamt, svett og man kan lett få sopp av sånt. En ganske naturlig ting (dog litt kjipt som spaniels som trenger hjelp til å lufte ørene sine..) Sånn sett er det ikke så rart at hun har fått sopp nå, men det er faktisk bare et engangstilfelle, hun har ikke hatt ørebetennelse før. Det slår meg at jeg syns det var rart at dyrlegen kunne konstatere betennelse uten å ta noen som helst prøver av øret.. Bare ved å lukte i det, så var diagnose satt. (Og nei, jeg stoler i utgangspunktet ikke på alle dyrleger, og nå enda færre..)

Og prikkene på magen; de kom av at hun, som andre valper, er nakne på magen, og løper i gress (kvisene) og blir skitten (de mørke tilstoppa porene). Og det samme gjelder det mørke rundt brystvortene; det er noe så enkelt som skitt og lort som ikke går av med det første i vask.. Selvsagt; vasker man hunden en gang i uken så blir det jo litt bedre, men det er uansett ikke allergi, det er bare en eier som har latt hunden fåt utfolde seg i myr og skog og terreng..!!

Såret på skulderen; var ikke det allergi? Vel, ser man på alderen når hun fikk det, og det faktum at det ikke har kommet tilbake, så kan man konkludere med at hun var i den perioden av livet hvor hun ble kjønnsmoden. Og når hunder blir kjønnsmoden, blir immunforvaret nedsattt. Noen hunder blir vel hardere rammet enn andre, og Tulla fikk et sår som klødde/klødde så hun fikk et sår. (Og da kan man jo lure på om akupunkturen virket, eller om det bare var den rette tiden for at såret faktisk skulle gro av seg selv..)

Men denne bakpartskløen da? spurte jeg oppdretteren om; hva er det? Hun bare lo godt av meg, før hun sa at Tulla rett og slett bare var kåt!! Jeg stod vel som et spørsmålstegn akkurat da, kåt liksom?? Joda, dette er noe mange tisper liker, og de blir visstnok kåte av det. Bjarte sa han hadde lagt merke til at halen til Tulla la seg litt til siden når han klødde henne der, men hadde han tenkt å si noe til meg om det??! Neeeida.. (og heller ikke at han ikke trodde det var allergi..)

Allergi kan først og fremst diagnostiseres ved at hunden reagerer med løs mage på (nye) matvarer. Noen er heldig og finner et fôr som passer for deres hund, men slik jeg forstod det, så er ikke det noe som skjer ofte. I tillegg plages de med virkelig kløe, utslett osv. Tulla er slett ikke løs i magen, og hun gjør fra seg veldig lite (mer når hun går på tørrfôr, men det går på opptakeligheten av V&H kontra tørrfôr). Hun har selvsagt hatt sine perioder med magesjau, som da hun hadde spist råtten siloball, drukket myglet myrvann eller spist to store rå, røkte kotelettbein (endel/mange (friske) hunder reagerer på svin). Men det er ikke allergi som er årsaken til at hun da ble dårlig i magen (det er eventuelt en eier som ikke passer på bedre..) En hund med allergi kan typisk gå en kort tissetur og gjøre fra seg fem-seks ganger og alle de gangene er avføringen løs. Tulla kan spise nesten hva det er; tørrfôr av alle slag, godbiter - både som man kjøper i butikken og som jeg lager selv, menneskemat og middagsrester. Hadde hun hatt det snev av allergi, hadde hun ganske enkelt ikke tålt dette!

Så da kan jeg konkludere med at Tulla er bare en kåt hund, som har vært en helt normal valp, men som kanskje ble litt ekstra utsatt under kjønnsmodningen. Og at dyrleger skal man ikke stole på, merkelig mange av jobber for å tjene penger (naturlig nok kanskje). At hun har sopp i øret nå er ikke på grunn av allergi, men på grunn av ørets konstruksjon; spaniel som hun er.

Men som jeg skrev i starten; jeg føler meg dum; fordi jeg ikke visste om slike grunnleggende ting som gress-prikker. Valpe-voks har jeg hørt om før, det samme med nedsatt immunforsvar i kjønnsmodningen, men jeg har aldri satt det i sammenheng med Tulla. Hun har jo vært allergisk, kan skjønne..! Og at jeg ikke har skjønt at det nødvendigvis må være forskjell på en spaniels ører, og en med labrador-type ører, og at lukten vil bli annerledes. Og hvorfor har ingen fortalt meg dette? ;p

Jeg føler meg sint, som har stolt blindt på dyrlegen, som har trodd de har ment alt i beste mening, som har kjøpt alaskens allergivarer; fôr og utallige shampoer, medisinert en frisk hund uten å ha stilt skikkelig diagnose; sint på grunn av deres uvitenhet om allergi, eller kanskje fordi de prøver å utnytte det for å tjene penger..

Jeg føler meg glad fordi jeg ikke har en allergisk hund! For at jeg slipper å bekymre meg mer for hva det er, hva jeg skal gjøre osv. Hun har ganske enkelt sopp som vi holder på å behandle nå, og ellers er hun bare kåt..! Haha!!

Jeg føler meg veldig takknemlig fordi jeg har fått vite om dette nå, for at flotte kunnskapsrike folk ville dele sin viten med meg, så jeg slipper å kjøpe mer tull og behandle en frisk hund. For at jeg nå bare kan slappe av og kose meg med henne, uten å tenke på og lure på; har hun ikke klødd seg litt mer i det siste? Og som hun på forumet skrev til meg; vi klør innimellom, vi har litt eksem en stund, eller litt vondt i magen: men vi tenker ikke at vi er syke eller allergiske av den grunn! Jeg er enig i at vi har lett for å bli helt hypokonder på vegne av hunden, men det er kanskje ikke så rart; siden vi lever i et samfunn hvor alaskens mystiske sykdommer kommer oss for øret, diffuse symptomer og et øye som "vil" se.. og dyrleger som lever av sånne ting..

Allergi annulert!!

Tulla har ikke allergi, hun er bare en kåt sopp. :D *weeee*
Skriver mer i bloggen i morgen.

(Las) Vegas

I går, fredag, hentet vi Vegas etter skolen. En stor, ung engelsk setter gutt på seks måneder. Planen var å ha han til søndagsettermiddag/kveld, for å prøve ut hvordan unghunder av setter-typen er å ha i hus, trene og "oppdra". Christine var veldig snill og lånte bort Vegas, nesten litt for velvillig, syns jeg..! Hehe, nei den ble litt intern.

Men uansett; vi kom hjem og lot hundene hilse på en parkeringsplass over gata, før vi slapp de løs sammen i hagen. Tulla likte Vegas godt, og Vegas syns nok det var kjempestas å få være med stoore søte Tulla. ;o) Inne lekte de litt mer, før de roet seg ned og sovnet. Alt vel så langt. Jeg gjorde ikke så mye i går, bortsett fra å gå en liten tur på 45 min, ville han skulle bli litt trygg og roe seg litt ned før jeg begynte å skulle prøve å trene.

Under kveldsluftingen (og forsåvidt før det også), la jeg merke til at Vegas var litt ustabil i magen. Han måtte bajse ganske ofte, og det var litt bløtt det som kom ut. Stressmage, ganske enkelt! Luftet de godt før vi la oss i halv tolv-tolv tiden. Vegas er vant til å sove på stua/gangen med storebror Milo, men jeg trodde det ville bli mye herjing på nattestid hvis Tulla skulle byttes ut med Milo. Så da tok vi Tulla i senga, og Vegas på gangen/stua. La teppet hans utenfor døren og håpet han ville roe seg raskt ned. Litt piping var det jo, men jeg var "hard" og skulle ikke åpne døren! Han roet seg da fint ned, før "extinction burst'en" kom; litt bjeffing, skraping på døra osv. Han kan å åpne dører til og med, den luringen, så jeg låste døren sånn at han ikke tilfeldigvis skulle få belønning for å komme inn. Etter en stund ga han seg, og vi sovnet nok søtt alle sammen. Syns litt synd på ham der ute helt alene i et fremmed hus, men det virket som han taklet det bra. Etter en stund begynte han på igjen; typisk valper tenkte jeg; nå har han funnet ut at han skulle inn på soverommet, så jeg bare prøvde å sove videre. Men så går plutselig døra opp! Ble litt bekymret for om han hadde lært seg å dirke opp låser fra utsiden, men det var bare jeg som ikke hadde fått døren helt i lås. Ut på gangen med han, og så ble han rolig igjen.

Våknet litt før ni av at han måtte ut (merkelig hvordan man tolker sånn piping til forskjellige ting avhengig av når på døgnet det er..). Stod opp og låste opp døren, og ble møtt med en nyydelig logrende hvit sak, tett fulgt av en skikkelig stank! Stakkars Vegas! Han hadde tydeligvis måttet ut i løpet av natten, og jeg hadde trodd han bare ville inn til oss! Uff, så utrolig dårlig samvittighet jeg fikk!! Hele stua var full av små klatter med bajs, han hadde også tisset inne to-tre ganger så det ut som, og så hadde han, uungåelig nok, tråkket i det. Etterpå hadde han tydeligvis hoppet i sofan.. Jaja.. jeg kastet ut hunden i hagen mens jeg stod der i pysjen sånn at han fikk tisse og eventuelt gjøre litt mer, men han hadde vel ikke så mye igjen av sånt. Måtte bare kle på meg og sette igang og vaske før Bjarte stod opp.

Uff, så fæl jeg følte meg som hadde misforstått så til de grader! Men det er da ikke såå lett å skille mellom "må bajse-piping" i forhold til "vil inn på soverommet-piping". Hadde jeg kjent han bedre, kunne jeg nok kanskje ha skjønt det, og tolket det, men det er det dessverre ikke så mye å gjøre med.. Han fikk zoolac og null frokost (som jeg hadde satt til bløt kvelden før), og så måtte jeg dra på jobb. Han hadde gjort litt inne mens jeg var på jobb også, men ikke så mye som i natt; han hadde jo ikke mer å få ut sikkert. I tillegg virket han daff, hadde ikke noe behov for å leke med Tulla, og ville bare sove. Og jeg som hadde tenkt meg ut i skogen i morgen for å gå tur og trene, fant ut han sikkert hadde det bedre hjemme hos Christine. Så i kveld kjørte jeg han tilbake til byn igjen.

Men sånn bortsett fra sånt småtteri som kan skje den beste, så var han jo en utrolig morsom hund! Leken og bare snill og god tvers igjennom! Det var så morsomt å se på han og Tulla som lekte i går; begge to har det med å kaste seg til siden midt i leken, for liksom å finte den andre og si at de bare leker. Og så gjorde begge to det samtidig! Takk og pris for at de kastet seg vekk fra den andre, og ikke mot, da hadde det nok smelt skikkelig! Men de lagde rett og slett en hjerteform der de snurret rundt, hehe..

Må fortelle noe annet morsomt også; Vegas snuste skikkelig på Tulla, og begynte å slikke henne bak. Men så ble han litt for voldsom antar jeg, og kom sikkert borti med tennene sine, sånn at han beit Tulla i tissen! Hun hylte i alle fall litt, før hun kastet seg mot Vegas for å fortelle han at han måtte være mer forsiktig med det kvinnelige kjønn.. :p Stakkars, han ble helt fra seg og måtte gi fra seg et lite pip han også. Men de var raskt gode venner igjen etterpå, selv om Vegas ikke syns det var så kult å snuse på Tulla mer.

Og Christine; nei, jeg ble ikke avskremt fra å få meg noen setter! Litt magetrøbbel kan alle få, og jeg tror jo ikke Vegas (eller settere) er sånn hele tiden! Dessuten er det jo også stor forskjell på hvordan en hund er hjemme til daglig, og hvordan den er på nye steder uten noen kjente. ;o) Syns han oppførte seg bra, jeg! Valpefakter får man jo med på kjøpet uansett hvilken rase man velger (selv om de må være av en viss størrelse for å nå opp på kjøkkenbenken, da). Likte energinivået (det jeg opplevde i alle fall..), og måten det kom til uttrykk på.

Samtidig ser jeg verdien av å ha en veloppdragen hund som skal demonstrere det og være påtatt veloppdragen når den andre ikke er fullt så rolig.. Hadde Tulla latt seg rive med og spinne rundt og herje hver gang hun ble oppfordret til det, så hadde det jo slett ikke gått! Det rare er at hun til og med oppfører seg bedre enn når hun er alene, det virker som om hun må sette et eksempel på et vis. Så ting jeg egentlig ikke trodde hun kunne (gå forbi en annen hund uten å bry seg og å være helt avslappet), det kunne hun visst tydeligvis..! (Vegas også for den saks skyld). Så det jeg nå spekulerer på, er om jeg kanskje bør vente et år ekstra, sånn at valpen kommer sommeren 2009, ikke 2008. Men på den andre siden blir Tulla litt vel voksen da, og rolig og alvorlig som hun til tider kan være, så blir kanskje utbyttet for henne redusert?


Siden jeg ikke fikk så mye tid til å prøve å trene Vegas, håper jeg å få låne han enda en gang (bare litt friskere)!

Dyrene i skogen

Turen i går var litt skummel. Vi kom oss jo ikke ut før halv fem ca, og da begynte det å bli mørkt. Hadde med lykt, så vi kunne lyse litt, og Tulla hadde blinkende halsbånd som fungerte så som så. Vi tok de etterhvert i bånd, siden de var litt på hugget etter å løpe langt frem, noe som tyder på vilt i området. Blir fremdeles overrasket over at Tulla drar såpass bra gjennom hele turen. Det er jevnt og trutt, men ikke sånn kaotisk draing. Hun holder ut helt til slutten også, noe som er temmelig bra siden vi de siste turene har gått ca halvannen mil i snø! Syns nesten det er sånn at jeg ser musklene vokse på henne! Har henne i magebelte, men hadde jeg holdt henne i hendene hadde jeg blitt temmelig irritert i løpet av turen, for det er ikke behagelig å få lange armer når hun drar. I magebelte er det bare fint, men jeg mistet jo helt balansen når hun plutselig skulle snuse litt i kanten, haha! Helt mørkt i skogen, bare snø over alt, så jeg visste jo ikke hvor jeg var, og så ikke sporet vi gikk i en gang. Da er det fint å ha en hund som går rett frem og bare drar meg oppover bakkene, lene meg litt tilbake og bare løfte føttene. Deilig avhengighetsskapende!

Skummel tur, ja.. Vi gikk oppover skogsveien hos Line, og da vi kom et godt stykke opp, ble hundene bare mer og mer giret. Hvis jeg økte tempoet, la Tulla hele vekten i selen og ville løpe. Fenris og Spot ble også litt rare, så jeg tok frem lommelykten for å se hva det var. Ikke rart hundene dro! På veien vi gikk på hadde det gått rådyr eller hjort, og sporene var rimelig ferske! Plutselig skrådde sporene opp mot skogen, og det viste seg at hele fire-fem dyr hadde kravd seg opp! Antageligvis hadde vi drevet de foran oss, og tatt de såpass igjen at de dreide av veien. Gikk litt videre, og så ble hundene rare igjen. Lyste for å se hva det var, og denne gangen var det ferske elgspor. Ikke en okse, men i ettertid tipper jeg på at det var to årskalver vi hadde drevet foran oss. Disse sporene gikk ut til andre siden mot et vann, og siden de var så ferske, fant vi ut at vi skulle snu. Vi er litt redd elg, både jeg og Line, og hadde planen klar for å skremme de bort hvis de skulle gå til angrep, haha! Jeg skulle blitse med kameraet (joda, hadde dratt det med..) og Line skulle blinke og lyse med lommelykten. Men for å slippe å gjøre det, snudde vi altså. Jeg tror elgen hadde gått ned til vannet og langs veien tilbake igjen, krysset veien og gått opp i skogen før vi kom dit vi snudde. Med andre ord har den sikkert stått og kikket på oss når vi gikk forbi første gangen. Håper bare den ikke så på oss da vi kom tilbake igjen.. :/ Liker ikke at elger seg på meg, jeg.

I dag er Tulla sliten tydeligvis. Hun har bare sovet hele tiden. Jeg orker ikke å gå ut og finne på noe, noe jeg tror Tulla syns er helt ok. Trenger jo litt fri for å komme seg igjen! Men så bra som det går med trekkingen lurer jeg nesten på om jeg skal kjøpe kløv til henne.. hmm..

Jeg savner agility..

I dag har vi fått svar på øreprøvene som ble sendt sist uke. Tulla har en sopp i øret (ikke champignon, nei..) som er moderat utbredt. Så har hun i tillegg en stafylokokk (det tror jeg jammen er rett stavemåte!) som er mye utbredt. Den fins naturlig i øret, men ikke i den grad Tulla har den. Stammen Tulla har i øret (ingen indianerstamme) er dessverre resistent mot det meste som finnes av antibiotika og penicillin (rett stavemåte faktisk). De midlene de har for dyr klarer ikke å ta det, så vi skal prøve noe for mennesker, siden den er resistent mot den typen. Kortet mitt virker ikke i dag *host* så resepten blir hentet ut om noen dager. Kuren skal hun gå på i to uker, så skal vi se det an i fem-seks dager før vi tar en ny svaber-prøve. Akupunkturen må vi også prøve å komme i gang med når kortet virker igjen..

I dag skal vi gå tur med Line igjen. Denne gangen i mørket, så vi får håpe vi ikke mister hundene helt. Heldigvis har det kommet snø, så da blir det ikke så mørkt heller.

Speilrefleksen har jeg nesten ikke hatt tid til å prøve ut mer, herlighet så lite tid jeg har..!! Spørs om det ikke blir for mørkt i kveld, men jeg kan jo øve meg litt før vi skal på tur da. Bjarte har køddet til alle innstillingene, med kjempelang lukkertid og liten blender og høy ISO. Målet er visst å få uskarpe bilder virker det som.

Jeg har litt lyst å klage litt. Jeg savner agility!! Jeg har så utrolig lyst å trene agility igjen, og dra på en hel masse konkurranser! Er så utrolig kjipt at sesongen er over her nå! :o( Vurderer å melde meg inn i Nidaros BHK, bare for å få tilgang til bane. Men de trener innendørs i ridehall, og folk får tildelt 10 minutter per gang, og da står resten der med stoppeklokke og kaster deg ut av banen hvis du skrider over med tre sekund. Har jeg hørt i alle fall.. Vet ikke om det frister så mye, men jeg får i det minste trent agility, da. Orkdal HK skulle jo fått seg innendørshall de også mener nå jeg!

Jeg har store planer om å lage noen hopphinder og trene hopp-teknikk, og å lage slalåm og overtrene den. Slalåmen har jeg tenkt å lære inn på to nye måter, bare for å virkelig gi henne en forståelse av hinderet. Hun går det jo "godt nok" nå, men jeg vil ha litt mer.. Innganger må vi også trene masse på, og at jeg er på forskjellige steder og beveger meg på forskjellige måter. Tror det blir enklere å trene det inn sammen med nyinnlæring av slalåmen, enn å begynne med det i en allerede innlært slalåm. Men det er jo bare en teori, da.. Hopp-teknikken holder vi på å tørrtrene på, i alle fall sånn begynnende. Vil ha henne til å bruke bakparten mer bevisst, så nå holder vi på å trene opp både bakpartsmuskulatur og bevissthet rundt det å ha to føtter bak også. Det går litt hånd i hånd da. Ellers trener vi balanse. Har funnet en genial stripe med kantstein eller hva jeg skal kalle det, som er litt bredere enn normalt, men smalere enn stigen. Hun må faktisk konsentrere seg godt om å balansere der, og jo tryggere hun blir, jo mer fart kommer det. Etterhvert vil jo stigen være piece of cake! Balanse sånn rent "fysisk" i hjernen trener vi også. Hun får komme opp i fanget, og målet med øvelsen er at hun skal bli der. Jeg sitter på en stol, og "rister" på føttene. Gjør det rett og slett kjempevanskelig for henne å bli i fanget. Hun bruker endel muskler ser og kjenner jeg, når hun må konsentrere seg om å ikke falle av. Bakdelen med øvelsen, er jo at hvis hun av en eller annen grunn står i fanget mitt, og jeg skal reise meg, så tror hun at det er en del av øvelsen, så hun klamrer seg på så best hun kan..! :D Jeg kan faktisk stå nesten rett opp og ned før hun faller, så hun er blitt temmelig god på det!

I går prøvde jeg ut noe nytt med henne, bare for å venne henne på ting, for å "plage" henne litt (hun var så gal) og for å teste henne litt i forhold til hvordan hun taklet det, og kanskje likte det. Jeg tok henne opp og holdt henne "under armene" og så snurret vi rundt og rundt. Snåle hunden, jeg tror hun likte det..! Begynte å tenke på at jeg skulle lært henne å hoppe opp i armene mine og så snurre rundt. Hadde vært litt av et syn om det hadde vært belønningen vår etter agility for eksempel, hoho! (Dyreplageri tror jeg heller folk hadde sagt..) Jeg har også prøvd å blåst henne i ansiktet, og hun fikk jo helt fnatt! Skulle rulle seg i trynet mitt og stupe kråke! Det er liksom ikke måte på hva hun må gå igjennom når hun bor med meg, det hadde vel nesten vært bedre å bo i en barnefamilie tror jeg, unger har jo faktisk foreldre som sier til de når nok er nok.. :D

Utstilling og tur

For å ta utstillingen i går først; Tulla var litt merkelig. Vi har ikke fått trent så mye på utstillingsteknikk, grunnet været i hovedsak. Har trent litt inne, men prioritert andre ting gitt. Skulle nok ikke gjort det, for hun var ikke helt trygg på hva hun skulle gjøre i ringen, noe som førte til at jeg måtte holde henne godt i halen og hodet for at hun ikke skulle trekke seg. Sånt er ikke gøy syns jeg, for jeg er ikke så opptatt av utstilling. Og skal vi først på utstilling, så skal hun synes det er morsomt. Noe jeg ikke fikk henne til å føle i går. Det gjorde jo at jeg ikke fikk til å stille henne skikkelig, hun var utilpass og falt helt sammen. Kritikken ligger på hjemmesiden, under utstilling. Var innom en tur i dag også, og da var hun så rar; hun likte seg liksom ikke. Var ikke noe spesielt hun gjorde, bare en følelse jeg fikk. Det er vel det verste med hele utstillingen syns jeg, men vi trenger ikke å gå på utstilling mer, vi har det vi trenger til et eventuelt annet championat (hvis det skulle bli aktuelt).

Men tilbake til i går; hun var til tider veldig "på", og syns ting var bare moro og gøy, og uredd og selvsikker. Skulle leke med Fenris (som prøvde å oppføre seg fint stakkars), og så skulle hun ha tak i noen godiser jeg hadde lagt på en benk bak den sammenleggbare buret hennes. Hun trengte seg forbi mellom buret og stolen min, og da hun ikke fikk tak i de, tok hun like godt og hoppet oppå buret, så det klappet sammen! Hun var jo storfornøyd med det, om enn litt forvirret, men godis fikk hun i alle fall tak i..!

Tulla drar.

For å få den ekle følelsen av utstilling ut av kroppen, gikk jeg og Line på tur med bikkjene. De koser seg sånn sammen nå, og Fenris leker mer med Tulla nå enn første gangen Spot var med. Han har vel funnet ut at han har tid til begge deler, og Spot har kanskje funnet ut at han kan dele Fenris litt med Tulla. Vi gikk ganske langt, på en skogsvei med masse snø. Hundene fikk virkelig løpt fra seg, etter at de hadde trukket oss et stykke først.

Gode og slitne, og fulle av snøballer i pelsen (dress skal huskes neste gang). Fikk testet ut kameraet litt også, men jeg satte det bare på auto, for jeg har ikke fått tid til å sette meg inn i det enda.

En skikkelig hundefloke!

Hadde julebord her hos oss i går, og for Tullas del var jo det fint. Masse kos og mating fra bordet syns hun bare var stas! Fikk kommentarer på at hun var så rolig, at vi nok var flinke med henne siden hun var sånn, og at det bare lyste snillhet og godhet fra henne. Koselig å høre!

HIPP HIPP!!

Hurra for meg.. lalala.. Jepp. 24 år. Begynner å bli gammel nå, på tide å pensjonere meg eller komme i midtlivskrise. Tror jeg har rundet den alderen alle drømmer om å være; yngre folk vil være eldre, og eldre folk vil være yngre. Men nå er jeg kanskje der, og vil ikke bli eldre i alle fall. Kanskje ikke yngre heller, men i hvert fall ikke eldre. Jeg er kanskje i den perfekte alder da, som alle drømmer om å være i? Sånn i begynnelsen av 20-årene må vel være bra? Men er det det? Tja.. ikke så verst, sånn bortsett fra at jeg vet jeg bare blir eldre, da..

I bursdagsgave fra omtrent hele slekten, får jeg et digitalt speilreflekskamera! WEE! Må vel innrømme å ha hatt en liiiten lillefinger med i spillet der, men hvis man ikke står litt på selv, så kan man jo ende opp med hva som helst, fx en playstation, som jeg slett ikke har behov for! (Bjarte, derimot..)

Ellers har jeg fått et gavekort fra Line, som er øremerket "parkdress" til Tulla. :o) Som om ikke det var overraskende nok, så fikk jeg et flaxlodd av Chess (har abonnement der), og utrolig nok vant jeg! Hele 20 blanke kronestykker!

Dagen er foreløpig feiret med et kortere enn antatt gruppemøte, og at jeg gikk fra forelesningen en time for tidlig (bare tullball hele opplegget, og vi får ikke om det på eksamen, så da gidder ikke jeg så sitte og kaste bort bursdagen min på sånt). I tillegg har jeg, Tulla, Line og guttene (de firbeinte altså) vært på tur i skauen. Sånn akkurat passe lang for min del; Tulla løper litt mer enn meg, og jammen er hun ikke en skikkelig tøffing! Hun kaster seg inn i lek med Fenris, og tar ikke et nei for et nei! Hun gadd ikke å være tilskuer på sidelinjen mer, Spot fikk gjete de mens de lekte. Og når hun tok en pause, og Spot kastet seg over Fenris, stod hun bare og så på, eller fant seg et spor å følge. Ble det for voldsomt, gikk hun bare imellom og fortalte Spot at sånn gikk det ikke an å holde på! Vet ikke hvor mye Spot brydde seg om det akkurat, men men..

De får ganske god mosjon av å løpe i skogen i ulendt terreng opp og ned bakker og over bekker og grøfter, mellom trær og i myk mose. Når det i tillegg er litt snø, så blir det litt tyngre å løpe, men desto mer mosjon. Nå ligger hun her som et halvdødt slakt ved siden av meg i sofan, våt og litt kald, under et mykt teppe og varmer seg mens hun drømmer om neste tur. Har trent litt logring i dag også, og nå virker det som om hun begynner å skjønne det! Hun står i tillegg som oftest bra med en litt stolt holdning, så dette lover godt! Hadde håpet jeg ville slippe å dusje henne nå før utstillingen, hun venter løpetid om så ikke alt for lenge og da må hun jo bades uansett. Men etter turen i dag tror jeg ikke det er så mye håp igjen for å unngå det. Det er ikke snø alle steder, og de stedene er utrolig gjørmete! Skikkelig sjakktrekk å gå gjørmetur to dager før utstilling.. :p Får prøve med bare vann på magen og føttene før jeg gjør noe mer drastisk.

Snart kommer Bjarte hjem, da blir det andre boller! Hipp hurra for meg som fyller mitt år i år, som i fjor osv osv..

Jeg har klart det umulige igjen..

Nå har jeg ikke skrevet på lenge, føler jeg. Har hatt mye å gjøre på skolen, siden vi har et gruppearbeid som krever sitt. Så når jeg har hatt fri, har jeg heller brukt tiden på Tulla, enn på blogging.. ;o)

Sist uke (eller helgen før?), var vi og gikk tur på Støren med en gjeng springere. Fem hunder, hvorav tre av de jaktet på storfugl på turen. De to andre, deriblant Tulla, lekte og løp tulling over myrene og i skogholtet. De har ikke hatt noen erfaring med fugl, så det er kanskje ikke så rart at de ikke skjønte bæret av noe da de tre andre forfulgte en fugl som lettet. De bare løp og lekte videre. Tulla har ikke skjønt hva som er så morsomt med fugl enda (kanskje like greit foreløpig?), men elg (og kanskje annet klovvilt?) er kjempegøy! Tulla går, dvs løper sporene, så her gjelder det for meg å følge med og kalle henne inn og få henne i bånd. Gikk fint på turen, selv om jeg syns Tulla var en dritthund da vi begynte å gå. Nok om det.

Ellers har vi vært i Selbu igjen, vårt andre hjem i følge min mor. ;p Det var 25-års jubileumsfest for STBK (Selbu Trekk- og Brukshund Klubb), og siden vi kom litt tidlig på lørdagen fikk vi trent litt spesialsøk. Prøvde oss på bane igjen, men det gikk ikke så bra som jeg hadde håpet. Etter en liten smeller på plattformen gikk det mye bedre! Trengte nok bare litt repetering fra sist gang. Søndag kl ti begynte vi på igjen, klok av skade tok vi noen søk på plattformen før vi gikk direkte over til bane. Det gikk mye bedre, ja! Jeg ble litt streng med henne, så hvis hun raste over en boks uten å sjekke den, fikk hun ikke gå videre og vi begynte på start igjen. Det er jo litt annerledes med plattform, for da velger hun selv hvilken boks hun vil lukte på når, og det er ikke noe krav om at hun må sjekke alle boksene. Hun skal bare kjappest mulig finne den rette, og markere på den. På bane må hun følge et mønster; fra boks 1 til boks 6, i den rekkefølgen. Hun kan ikke gå over noen, eller gå tilbake, hun skal sjekke alle like nøye, og etterhvert skal hun også markere på den rette boksen.

Siden banesøk er så nytt, krevde jeg ikke markering av henne; nå gjelder det å lære inn et bra søksmønster. Da jeg klikket for rett boks, ble vi derimot stående lenge på den og belønne, og jeg har fått frem "dytte snuten nedi"-markering, "krafse på boksen"-markering, og "gå ned i lekestilling"-markering i tillegg til dekk-markering. Nå må jeg vel bare finne ut hvilken jeg vil ha.. Dekk-markering er jo veldig greit, men krafse-markeringen kommer spontant.

På søndagen begynte hun faktisk å stanse på rett boks av seg selv, nølte liksom litt, så etterhvert drøyde jeg det et lite sekund før jeg belønnet. På god vei mot selvstendig markering på bane, med andre ord! Jeg kunne også fortsette å gå, og hun ble stående på boksen. Jeg går selvsagt ikke langt, men jeg vil ikke at hun skal få den fikse idèen om at føttene mine forteller henne hvor hun skal stoppe. Etterhvert skal jo jeg også bli stående igjen mens hun søker alene, men enn så lenge er det greit å luke bort alle slike småting som kan gjøre utslag. Jeg har til nå hatt henne i bånd mens hun har gått banen, en grunn var for å få henne til å senke farten litt, og at jeg hadde en mulighet til å styre henne litt så hun ikke gikk over en boks. På det siste søket klipset jeg av båndet, og hun gikk rolig og fint over alle boksene og snuste på alle, "nølte" litt på rett boks mens jeg tok et par skritt videre før jeg belønnet. Topp avslutning!

Lørdagskvelden var det som sagt fest. Hundefolk er jo ikke helt kloke mennesker, og trening tidlig dagen derpå er det ingen som tar hensyn til..! Jeg var en av de mest fornuftige som faktisk la meg tidlig, det vil si tre. Bjarte var i seng fem, mens de verste var vel ikke i seng før nærmere halv sju.. Morsomt var det i alle fall, og farlig god mat!

I helgen som kommer nå er det mer hund og festligheter. Lørdag skal jeg stille Tulla i Orklahallen, på kvelden er det julebord for nabolaget vårt her hos oss, og på søndag skal jeg tidlig opp på utstilling og få med meg resten av showet der. Så nå har jeg prøvd å klippe potene til Tulla. Sånn skikkelig, ikke bare på tulle-måten som jeg har gjort før. Var såå fornøyd såå lenge, og trodde at denne gangen hadde jeg faktisk klart det umulige..! Men den gang ei! Jeg finstusset de siste stråene på spisebordet (ikke si noe til julebordsgjestene våre!), for da fikk jeg jo klippet henne mens hun står, noe som er en fordel. Ser meg sånn ca fornøyd ut, og løfter henne ned på gulvet. Og vips har jeg jammen steike meg klart å få til sånne dumme sprikete fingre igjen!!!! Jeg fatter ikke hvorfor det skal bli sånn? Jeg skjønner at det lett blir feil hvis jeg klipper henne mens hun ligger, men når jeg klipper henne stående, og så bare setter henne på et annet underlag, så blir alt bare teit..?! Det skal ikke være mulig, men jeg har tydeligvis klart det umulige igjen. Jaja, håper på snill dommer (som vanlig med mine tulle-klipper), som ikke bryr seg så mye om klippen, men heller om bikkja. Evt kan jeg satse på flott utringing, haha!!

Tar litt klipping hver dag, i dag orker jeg ikke mer fiasko, og jeg har aaaalt for mye å gjøre frem til helgen. På torsdag har jeg bursdag (hipp hurra), og skal først på skolen og så gå tur med Line og hundene. Så må jeg vel vaske hele huset til julebordet, Tulla må klargjøres helt til utstillingen og "kanskje" få litt mosjon og trening innimellom, og jeg skal generelt leve og ha energi til alt. Så kommer Bjarte på toppen, snakk om flott prioritering! :p Jeg har faktisk ikke hatt tid til å tenke mer på raser og ny hund og sånt, og det sier kanskje litt? :o

Valget av rase er tatt (tror jeg)

Nå tror jeg at jeg har klart å bestemme meg for rase. Valget har falt på irsk setter. Jeg har også en oppdretter i sikte, og håper at vedkommende skal ha kull en gang det passer meg, noe som selvsagt ikke er garantert. Jeg har også flere andre oppdrettere jeg vurderer, men foreløpig er det en som står på førsteplass.

Jeg tror jeg må skylde på Mira. Hun var på hundepensjonatet i sommer, en nydelig liten irsk setter tispe, på ca halvannet år. For det første kom hun og Tulla utrolig godt overens; de lekte på en veldig fin måte og det var tydelig at Tulla likte å leke med henne. De løp og jaget hverandre, og byttet på hvem som skulle løpe først og sist. Men Tulla kommer jo rimelig bra overens med de fleste hunder, så det er ikke det som bekymrer meg når jeg nå skal ha en til, det er bare flott at det går så ekstra bra. Vi har jo møtt flere irske også, og det er likedan med de; uavhengig av kjønn og alder, så leker de godt. Med springere blir Tulla raskere lei, tror nok hun henger mer med når den andre hunder er mer ivrig enn en gjennomsnittlig spaniel.

Men det er flere ting jeg liker med Mira; når jeg er på pensjonatet, har jeg alltid noe godis i lomma. Stort sett er det bare tørrfôr, og de fleste hundene syns det er helt greit å få det som belønning. Mira var nok litt ekstrem sånn sett, for tørrfôr var ikke bare greit nok, det var supergodt, det tenk! Hun var hysterisk glad i mat og kastet seg over alt spiselig. Og det er jo flott med tanke på at mat som belønning er effektivt som forsterker når man klikkertrener!

Mira var jo også som settere flest; energisk. Men det er jo noe jeg har savnet hos Tulla, og jeg liker måten settere er energiske på. Det jeg liker nesten enda bedre, er Miras evne til å roe seg ned når det ikke skjer noe, en egenskap som jeg syns ofte kan mangle hos ander hunder. Jeg pleide å ha henne på gårdsplassen sammen med Tulla og valpene når jeg spiste lunsj, og da var hun helt rolig, var snill med valpene, og lå på benken ved siden av meg. Eller hun gikk rundt og snuste. Hun løp ikke hit og dit og styrte på, og hun hoppet heller ikke over gjerdet, selv om jeg av og til gikk inn i kennelen og vasket litt mens de var der. Hun hoppet derimot over gjerdet når hun ble hentet, så det var ikke evnen det gikk på, men at hun ikke hadde noe behov for det. Bortsett fra å være rolig når det ikke skjedde noe, så var hun også rolig inne. Når jeg tok inn hundene for middagsmat, spiste hun, og gikk rett i kurven sin og la seg; krøllet seg sammen og slumret. Jeg kunne fremdeles ha andre hunder igjen ute som jeg holdt på å ta inn, men Mira ble bare liggende rolig og stille på plassen sin og se på meg når jeg gikk forbi. Og dette gjorde hun altså i et helt fremmed, rimelig stressende miljø, og hun var jo også nokså ung.

Sånne "tulle-grunner" har jeg jo også; som at hun smiler med framtennene blottet, samtidig som hun lager koselyder (og jeg skjønner godt hvor Casper fikk sine lyder fra!). Hun hadde rett og slett samme hilserituale som Casper; smile og lage koselyd som høres ut som knurring. Det er jo ikke en avgjørende grunn til å velge irsk setter akkurat, men det er en liten kremtopp over i'en. ;o) Jeg fant altså ut at jeg skulle ønske jeg hadde Mira, og jeg tror hun ville ha hatt det kjempefint hos oss, og jeg tror også hun ville vært litt annerledes. Det er jo tross alt forskjell på klikkertrente hunder, og de som er trent med aversiver (pelsen hennes rundt halsen var slitt bort etter et nylig avholdt dressurkurs). Men jeg kan jo ikke kjøpe Mira (og ville vel helst hatt henne fra hun var valp), men det nærmeste jeg kommer, er oppdretteren. Han har moren, og han har beholdt en søster av Mira, så hvis en av de skal parres, så kan man vel si at jeg er interessert. Evt kommer jeg nok til å holde øye med faren hennes også, men spesielt moren er jeg interessert i.

10 000 kroners-spørsmålet er vel om oppdretteren har lyst til å selge valp til meg? Det er jo veldig usikkert, med tanke på at jeg ikke kan garantere noe jakttrening av hunden. Men oppdretteren er også helt fersk (Mira kom fra første kullet), så kanskje han ikke har all verdens med etterspørsel og valpekjøpere, noe som kanskje gir meg en sjanse?

Jeg måtte jo finne ut hvem oppdretteren til Mira var sånn i første omgang. Og da måtte jeg grave frem nummeret til eieren til Mira for å ringe. Jeg hater inderlig å ringe, og det tok meg noen dager med moralsk oppbyggelse før jeg turte å trykke "ring". Nå holder jeg på å bygge meg opp til å tørre å ringe oppdretteren, og kommer selvsagt på all verdens mer eller mindre gode grunner til å ikke ringe!

Jeg kan jo som sagt ikke kjøpe Mira, og jeg tror ikke at alle irske er like heller, men at mye av det jeg ser på som positivt hos Mira, er nokså typisk for rasen. Jeg skjønner at ikke alle hunder er like glade i mat, og at energinivået kan variere. Evnen til å slappe av kommer heller ikke av seg selv sånn uten videre, så mye kan gjøres. Men det er uansett "bare" en hund; og hunder spiser, de er aktive noen ganger, og slappe andre ganger. Så gjelder det bare å styre hunden til å gjøre det man vil, når man vil at den skal gjøre det. Og jeg tror at jeg uansett vil utvikle meg som trener hvis jeg får meg en setter; for det er ikke til å stikke under en stol at de er annerledes enn springere. Og det er jo litt av hele opplegget med å prøve en ny rase; det skal ikke være så enkelt og kjent som alt man allerede kan, man skal måtte prøve ut nye ting, oppleve nye atferder som byr på problemer og utfordringer, og så får man heller prøve å løse det på best mulig måte.

Jeg håper og tror at en irsk setter vil "inneholde" alt jeg ønsker i en hund (og litt til), så med mindre det kommer noen store forandringer, så regner jeg med at det blir en irsk setter i hus om en stund. :o) Navn er allerede bestemt for lenge siden, men det blir nok ikke offentliggjort med det første..

04:30 er alt for tidlig å stå opp..

Det ble ingen insemnering på meg, haha, og det var jo litt kjipt på en måte. Men hunden ble både parret og insemnert, så valper skulle være i boks. De er ventet å komme litt før jul, husker ikke nøyaktig datoen, og det varierer jo også litt i forhold til når hunden ble drektig (første eller andre parring). Meeen.. det er et bittelite men her; uken før jul skal jeg passe hundepensjonatet. Og vel, det vil si at jeg skal ta imot valper. *gulp* Jeg har bare vært med på èn fødsel før, og det var med hest, så dette blir litt andre dimensjoner ja.. Jeg har forsåvidt lest litt om det, bare fordi jeg er nysgjerrig, og jeg har tenkt at det ville vært morsomt å vært med og sett en gang. Men helt mutters alene? Første gangen?? Tja.. :p Jeg kommer jo til å ha noen i bakhånd, men jeg synes det hørtes litt skummelt ut. Helt utrolig at de stoler sånn på meg til å ta imot et helt valpekull helt alene! Jeg gru-gleder meg!

I dag var vi på tur med Fenris og Line igjen, og Spot fikk også være med denne gangen. Spot og Fenris har sin egen lille lek når de er ute, og Tulla skjønte ikke helt den, eller fikk vel ikke være med rettere sagt. Spot gjeter Fenris, og så kaster han seg over Fenris som ruller rundt på rygg. Tulla prøvde å avlede Fenris noen ganger, og han ble med, men så kom den derre border collien som ikke bryr seg om lekre damen, og fløy på Fenris igjen. Morsomt å se på de to! Tulla fant seg noe å spise i stedet, noe bajs av noe slag. Hjort eller rådyr kanskje, ikke vet jeg. Eller en gigantisk hare! Og når jordene var tomme for det, gikk hun over til å spise røtter! Jeg vet at noen hunder er gale etter røtter, men har aldri sett Tulla spise det før. Og Fenris fikk ikke lov å komme å forsyne seg nei, men kan skjønne han ble nysgjerrig når hun stod og spiste på jordet!

Det jeg syns var flott, var at hun bare knurret rolig og balansert til Fenris da han kom og snuste. Tulla har jo matforsvar, og hun gir ingen advarsler; hun fyker rett på. Det betyr jo at jeg må være veldig på vakt når hun spiser. Bajs (og røtter, trodde jeg) går bra, problemet oppstår med skikkelig mat eller tyggebein, eller når hun får noe av meg. Hun ville jo tydeligvis ha røttene sine i fred, så det er ikke helt likt som bajs, som alle får forsyne seg av, men så lenge hun ikke er voldsom, så er det ok. I går var vi på besøk til faren min og Luna, og der lå det et bein fremme. Luna lå i sofaen og viste ingen tegn på å ville nærme seg Tulla, så jeg lot Tulla få tygge på beinet mens jeg passet på hvor hundene var. Men så hoppet Luna ned og gikk forsiktig bort til Tulla, jeg har haukeøyer på henne, men Tulla slutter bare å gnage, og "fryser". Jeg roser henne for utmerket oppførsel. Etterhvert våger jeg meg til å legge frem alle tyggebeinene til Luna (hun har ikke matforsvar), og Tulla tygger litt på noen av de. Samme reaksjon som på margbeinet, når Luna nærmer seg. Etterpå leker de og ruller rundt over beinene og koser seg. Dette er jo toppers! Kjempeflott! Det var nesten som et stort lys i tunnellen viste seg for meg, og jeg får litt tro på at det kan gå bra å ha tyggeting fremme når jeg eventuelt får en ny hund. Det blir jo en valp, og de bør jo ha tyggeting tilgjengelig. Men dette er altså en radikal forandring, så jeg lurer litt på hva som har skjedd? Jeg trodde ikke hunder vokste av seg sånt, det høres jo veldig rart ut? Jeg har jo fått tips om at matforsvaret kan ha rot i uoppklart rangforhold mellom Luna og Tulla, men likevel.. Jeg så heller ikke noen spesiell forskjell i måten de var mot hverandre på.. Håper bare inderlig at det fortsetter i samme gode gate!

04:30 stod jeg opp i dag. Det er alt for tidlig å stå opp da. Men Bjarte skulle nå et fly som gikk kvart på sju, og det går selvsagt ikke busser og flybusser som passer med hverandre på den tiden. Det førte til at jeg kom på skolen 06:45, og da var ikke dørene åpnet engang! Pipe-mjauing møtte meg ved inngangen, og der var den en selskapssyk katt. Jeg dristet meg til å kose med den, og løftet den til og med opp. Den hoppet jo nesten opp på meg og klorte seg fast i lårene, så det var kanskje like greit. Da jeg endelig kom inn, var det jo nesten helt mørkt der, og jeg var helt alene. Kjemperart å være på Dragvoll, en av de største avdelingene ved NTNU, helt mutters alene, for vanligvis kryr det jo av folk der.

Kom over dette og dette, samt denne linken til samme sak. Her kan du signere opprop mot "kunstneren". Jeg får helt vondt av å lese saken, som handler om en såkalt kunstner som har fanget en gatehund, og sultet og tørstet den ihjel. Hunden har vært bundet i en kort løpestreng i et kunstgalleri, uten tilgang til mat eller vann. Der har den dødd foran øynene til folk, i kunstens navn. Dette er ikke kunst. Det er groteskt. Snart kan vel kunstnere filme pedofili og kalle det kunst, eller begå voldtekter og si det er i kunstens navn. Når jeg selv har sett slike gatehunder, og jeg vet at de lever et tøft liv, så får jeg kanskje et annet forhold til det enn folk flest. Jeg var den som ville adoptere alle hundene jeg så, som gav de mat og som ville ta de med hjem og bade de. Tassen var en sånn hund, og "alfa-tispen" var en sånn hund. Jeg kan ikke forestille meg hvor svart man må være inni seg for å kunne gjøre noe sånt. Ja, kanskje hunden ville dødd uansett, men hvis sluttproduktet skulle være en død hund, finnes det andre, mer humane måter å gjøre det på. Det var ikke noe trivelig å bo på Taiwan, når løshunder ble fanget og brent levende, rett opp i ås-siden ovenfor oss. Lukten av det var veldig karakteristisk, og lyden var ikke akkurat noe å sovne til. Hadde jeg vært eldre enn jeg var, ville jeg vel prøvd å gjøre noe mer, men jeg husker at jeg leste i avisene om løshundproblemet, og sympatiserte med dyrevernsorganisasjonene som ville avlive hundene med sprøyte. Når man er ti år får man ikke gjort så mye, men kanskje jeg får mulighet senere. Å torturere et annet levende vesen til døde, er uansett hvordan du ser på det, ikke kunst.

Men for å avslutte med noe helt annet; en fjollete video (eller to) av Tulla. (Nei, det er slett ikke apporttrening vi driver med, jeg tester ut kameraet!) Og så har jeg funnet ut at den klikke-lyden antageligvis er auto-fokusen, så hvis du er flink og skrur ned lyden, slipper du å høre den i tillegg til min fjåsete stemme da selvsagt!


Tulla på bløtbunn from Borghild on Vimeo.


Og er det noe Tulla slett ikke kan, så er det fri-kommando! Dessuten må jeg bruke alle midler tilgjengelig hvis jeg skal få henne til å løpe, noe jeg syns at denne videoen viser nokså godt. Bare se hvordan det ender.. Dette er første "slippet".


Tulla på stranda from Borghild on Vimeo.

04:30 er altså alt for tidlig å stå opp, uansett hva dagen skal bringe. Og det er alt for seint å fremdeles være oppe nå, når jeg har stått opp halv fem..

I 110

Jeg tror ikke jeg blir noe klokere angående rase med det første. Men jeg kan jo se på de positive sidene ved saken; jeg vet i alle fall om flere raser jeg ikke skal ha!

I går var jeg på tur med Line og Fenris, og det var kjempebra å se at Tulla og Fenris gikk så mye bedre overens enn hva de har gjort før. Tidligere har han vel vært litt preget av å være ung og litt vill, og Tulla er tross alt en god del mindre, og ikke verdens mest selvsikre tispe, så da hun prøvde å si fra om at han var litt vel brå i bevegelsene sine, så tok det ikke mange sekundene før han glemte det. Og når Tulla ikke kan stå i ro og være behersket, men har behov for å kaste seg etter han for å få frem sitt budskap, så gikk det ikke mer inn. Men i går var ting betydelig mye bedre, og det var veldig fint å se! Fenris virket faktisk litt høflig..! Peip selvsagt og ville jo leke, men Tulla var med og de løp og løp. Og når hun sa fra (fremdeles på samme "tøffe" måte), så hørte han veldig bra etter, og holdt seg litt på avstand. Kanskje han holder på å bli voksen?

Det var rett før jeg måtte til dyrlegen og insemnere en hund i dag, men det slapp jeg. Litt kjipt, siden jeg gikk glipp av en opplevelse, men ganske greit også, siden jeg hadde nok å gjøre. Forelesningen startet kl åtte, og biogeokjemiske sykluser er ikke mitt spesialfelt. Litt tidlig en mandags morgen for sånt, syns jeg! Etterpå raste jeg avgårde til hundepensjonatet, gikk tur med de hundene som var der, møkket hos hestene, og ordnet litt i kennelen. Følte jeg hadde konstant dårlig tid, siden jeg skulle på jobb til fire, men alle hundene fikk faktisk tur på nesten en time hver, så de hadde det ikke så verst!

Verre var det kanskje med Tulla, som bare fikk en kjøretur til vannspeilet og løpt på stranden. Men hun var jo på fin tur i går, så jeg tror ikke hun heller led noen nød. Jeg derimot, som har slitt og jobbet og strevd i hele dag, jeg er sliten jeg..! Og i morgen er det på'n igjen! Føler det går i 110 km/t her for tiden..!

Er Bjarte utro eller noe?!

I dag heller jeg litt mot en mer aktiv, villere og "tøffere" springer, og i morges fristet det med en litt mindre Field spaniel.. Lurer på når jeg skal bli klok?

Da vi satt ute i dag, begynte plutselig Bjarte å spørre om jeg ikke hadde tenkt å gå noe instruktørkurs eller noe i den duren. Jeg sa at jeg hadde snakket om å ville ta klikkertrenerutdannelsen til Canis, så da begynte han å mase om at jeg måtte gjøre det, og hvor mye det kostet og når oppstart var og at jeg bare måtte sette i gang med det.. Jeg skjønner ikke hva det er som foregår..! Har han vært utro eller noe??! Eller hva forferdelig er det han har gjort, eller tenkt å gjøre, siden han må blidgjøre meg sånn at jeg får ny hund, bo der jeg vil (her), og i tillegg gå på hundekurs for mange tusen kroner?!? *fatter mistanke* ;o)

Tulla har hatt en noe slapp dag, var bare borte på jordet (med Bjarte også..!) og kastet freesbee. Fikk trent litt balanse på noen sleipe stokker vi fant i skogen, og på vippende planker og store glatte røtter. Hun tisser veldig ofte for tiden, så i tillegg til at hun nettopp har røytet ned, tror jeg at løpetiden kommer snart.

Rasevalg

Jeg står som sagt mellom tre raser når det gjelder neste hund. Den første rasen er selvsagt Engelsk Springer Spaniel. Tulla har gitt meg utrolig mye; hun er en flott hund, med sine positive og noen negative sider. Noen treningsproblemer har vi støtt på, men hun er i grunn en relativt enkel hund å trene. Hadde jeg hatt mer tid, og til tider mer ork, så hadde vi sikkert nådd lengre enn der vi er i dag. Det er også flere faktorer som påvirker; å kjøre to timer for å trene spesialsøk er ikke noe man kan gjøre hver dag (eller hver helg heller for den saks skyld). Og når september er her, så finnes det ikke flere agilitykonkurranser å delta på, i vår "umiddelbare" nærhet, det vil si Ålesund, haha! Jeg tror ikke det ville vært noe problem å trent LP heller, det er bare at jeg syns det er noe pirk, og jeg har aldri likt pirke-arbeid. Mulig jeg forandrer mening etterhvert, men det hjelper ikke mye akkurat nå. Hun får uansett det hun trenger hver dag, og når det skjer "ingenting" innebærer det minst 30 minutters søksarbeid.

Ellers har Tulla et aktivitetsnivå jeg fint kan leve med. Hun er noget hormonell; etter løpetiden er hun tilnærmet dopet, før løpetiden er hun vill, ellers er hun sånn midt i mellom. Jeg har lært meg å sette pris på alle tre "fasene" hennes; deilig meg konstant veloppdragen hund når hun er daff, flott å ha en hund som holder ut og er giret for å jobbe når hun er vill, og fint å være "normal" hundeeier en gang i blandt. Sånn jevnt sett skulle jeg likt å ha en hund som var rolig som daffe-Tulla inne, og virkelig med som normal-Tulla ute, og så utholdende og krevende som vill-Tulla når vi trente. Kanskje er det en mer vanlig springer jeg er ute etter?

Jeg kan jo først som sist slå fast at alle de tre rasene jeg har å velge mellom, kommer til å få det de trenger hos meg. Er det noe jeg er opptatt av, så er det å bruke hunden på andre måter enn å kun traske langs fortauet og gå tur. Jeg vil trene hund, observere hund, og lære hund. Jeg synes det er flott å få den erfaringen å trene andre raser, noe jeg har gjort litt på hundepensjonatet, men ikke så grundig som med en egen hund. Det er en av grunnene til at jeg også vurderer noe annet enn springer. Jeg er redd for at jeg kommer til å bli hengende i springerhjørnet hele livet om jeg ikke våger å prøve noe nytt nå. Derfor syns jeg det er viktig å utvikle mine treningsteknikker. Jeg har ikke noe mål om å komme langt relativt sett i forhold til andre, det er bare et ekstra pluss om vi tilfeldigvis gjør det. For meg er det viktigste med den nye hunden å nå personlige mål innen trening. Hvordan vi gjør det i forhold til andre er mindre viktig, men fremgang med hunden, og utvikling av mine trener-egenskaper er viktigst.

Springer kjenner jeg jo til fra før. Den har et ok aktivitetsnivå, og selv om jeg ønsker meg mer, så kanskje det holder å "bare" ha to? Den andre trenger kanskje ikke å være "ekstra" i tillegg? Jeg er sånn passelig kjent i miljøet, og hjelp til å finne rett hund er stor. Det er mange flotte springerkull på gang her i trøndelag, så å finne oppdretter i nærheten (enn så lenge) vil også la seg gjøre. Jeg kan med pelsstellet, og jeg vil ikke støte på de største problemene i trening. Jeg kan gjøre det jeg aldri gjorde med Tulla, jeg kan legge ting til rette enda bedre denne gangen, og jeg kan lettere lese rasen og tilpasse treningen til hunden. Jeg vet hva som kan vente meg, og jeg vet hvem jeg skal spørre om råd hvis ting går på trynet. Et relativt forutsigbart valg, med andre ord, men like fullt et valg jeg vet vil passe ganske så bra, og at det vil bli veldig greit.

Den andre rasen, er den noe mer sjeldne Field Spaniel. Det er en mellom-variant av springer og cocker, i alle fall i størrelse. Den kommer i flere farger enn springer, men har vanligvis mindre pels enn både springer og cocker. Den krever ikke like mye klipping som springer, og den er kjent for å være noe tilbaketrukket ovenfor fremmede, i forhold til springer. Siden rasen er så sjelden, har dens opprinnelige jaktegenskaper blitt holdt mer i live enn springerens, muligens på grunn av springerens høyere popularitet som familiehund. Field spaniels finnes i mellom 25 og 40 eksemplarer her i landet, tallet er noe usikkert da de fleste er importerte, og noen ikke omregistrerer hundene til NKK. Det finnes ingen oppdrettere av Field i Norge, men jeg vet det kommer et kull i Molde om to-tre år. Det blir for lenge å vente uansett.

Det jeg liker med Fields, er størrelsen, det at den er nokså lik springer opprinnelig og at det er en spaniel. Den er som sagt sjelden, så på utstillinger vil vi få så å si ingen konkurrenter, noe som gjør det lett, men dog kjedelig, å stille. Utstilling er ikke det viktigste for meg, men får jeg Field, kommer jeg til å stille, i det minste når jeg stiller Tulla. Det jeg ikke liker med Field, er at de er kjent for å være reserverte. Jeg hater at det ofte blir påpekt at rasen er reservert, da dette ofte er et penere ord for sky/skeptisk. Dette er ett av de største minusene ved Field, og etter å ha vært igjennom problemer med det med Tulla (som vi har løst fint, men likevel), så frister det ikke med enda en slik hund, selv om det er mer "ok" at den er sånn, enn en springer. Det at Tulla og Fielden kan påvirke hverandre på dette punktet, vil jeg heller ikke se bort ifra, og jeg tror ikke utfallet av det er utelukkende bra. Jeg vil ha en hund som er litt krevende, men ikke på det punktet. Da vi var i Ålseund på AG-konkurranse, møtte vi en Fieldvalp. Den var 5 mnd, og kunne være i en litt sårbar periode, men den var hoppende glad for å hilse på meg, sleiket meg i fjeset og var slett ikke reservert. Det lover jo bra, men det er bare ett individ jeg har truffet, og det er ikke mye å basere inntrykket av rasen som helhet på. Det skal derimot sies at det er moren til denne valpen jeg eventuelt vil kjøpe valp av, så helt bort i natta er det heller ikke.

Jeg liker at Field ikke er helt lik springer; de er mer selvstendige, noe som gir meg mer erfaring som trener. En ting man heller ikke kan stikke under en stol; er at det tross alt er praktisk med en litt mindre hund, når man først skal ha to. Nå er ikke springer den største hunden, men den er stor nok, så en "liten" Field vil være enkel å håndtere. Det er endel fokus på at Field bør bli en større rase i Norge, innen spanielmiljøet. Bare det å importere en Field vil bli sett på som positivt, og om vi gjør det bra innen noe hundesport, er det bare flott reklame for rasen. Hvis hunden viser seg å være en god representant for rasen, og jeg får hjelp til det, ser jeg ikke bort fra at et kull kan bli aktuelt. Jeg syns også det er en liten fordel å komme i klasse mellom i agility, selv om det på ingen måte er utslagsgivende.

Den siste tingen som er negativ med Field, er at den er mer avlet for jakt enn vanlige springere. Jeg tror ikke det skal by på noen store problemer. Tulla har også jaktinstinkt, dog ikke så mye på fugl til tross for at hun er en fuglehund. Elg og annet klovvilt er hun derimot veldig opptatt av, rev også. Jeg har lært meg å se når hun er på jakt, og når jeg bør ta henne i bånd. Det tror jeg skal la seg gjøre med en Field også.

Da er det verre med irsk setter, som er den tredje rasen jeg vurderer. Mulig den ikke "passer inn" her, og mange vil nok reagere på at jeg i utgangspunktet ikke har tenkt å bruke den på jakt. Hva Bjarte finner på derimot, er ikke godt å si, han har snakket endel om å ta jegerprøven, og har flere kompiser som jakter..Han har jo i det siste virkelig fått øynene opp for hundetrening, så jeg vil ikke se helt bort fra at han også vil kunne ha glede av en irsk setter. Det er også det alternativet han liker best, og skulle han valgt, ville det blitt en rød-topp. På en måte er det jo jeg som skal ha ansvaret med hunden og alt det der, men hvis Bjarte får delta mer i valget, tror jeg han vil delta mer senere også, når valpen har kommet i hus. Om han etterhvert får øynene opp for jakt, så har han jo allerede i alle fall èn jakthund i hus! Samtidig går det ikke an å velge rase ut i fra hva som kan komme til å skje med et så ustabilt menneske som Bjarte..! ;o) Men hans forslag er at vi skal prøve å få lånt en setter og sett hvordan det er. Og til Bjarte å være, så er det temmelig crazy!

Grunnen til at jeg vil ha irsk setter, er ikke på grunn av jaktegenskapene. Jeg vil ha farten, jeg vil ha gleden, og jeg vil ha den barnslige hunden. Jeg digger det at de er så menneskekjær (ikke på spanielmåten, eller retrievermåten, men på settermåten), og jeg elsker at de tar utfordringer og livet generelt med åpent sinn og på strak arm. De kaster seg ut i alt hva verden har å tilby, og de syns det er flott. Jeg vil ha en hund jeg ikke kan slite ut fysisk, som ikke gir opp, men som holder ut. Jeg vil derimot ha muligheten til å slite ut hunden psykisk, noe jeg tror er enklere med en irsk setter, enn mange av de andre alternativene jeg har vurdert: flatcoat, border collie, jakt-golden, jakt-labrador, kelpie og working springer.

Jeg tror jeg er i stand til å fint kunne gi en irsk setter et godt liv, men det kommer ikke nødvendigvis til å inneholde jakt. Spørsmålet blir da om hunden ville hatt det bedre, hadde den kommet til noen som garantert hadde jaktet. Og her er selvsagt meningene delte. Jeg er klar over at det hos mange er veldig feil å kjøpe en setter uten den intensjonen å jakte, samtidig er oppdrettere opptatt av at hundene skal komme til gode, aktive hjem, og drømmen om å få solgt alle valpene til jegere er ofte ikke realistisk. Hvis jeg klarer å utnytte en setters fart, spenst og glede på agilitybanen, da tror jeg virkelig det er et flott syn å se! Og en slik utfordring liker jeg! Jeg tror også at en setter vil bli like, og bli sliten av spesialsøk, og at det vil være morsomt å se en stående fuglehund på banen. (Å eksperimentere med å legge fugl i en boks hadde også vært spesielt interessant, men det er en annen historie.) En siste ting jeg liker veldig godt med setteren, er den flotte av/på-knappen. Klart den må trenes, men de er også avlet for å være rolige og slappe av inne. En rød-topp krøllet sammen i kurven sin etter en lang dag ute, er et veldig fredlig syn. Jeg klarer ikke helt se for meg noen andre som klarer å krølle seg så godt opp som en setter klarer..! ;o)

En annen ting er at jeg er møkk lei av at man på død og liv må ha flatcoat for å klare å klikkertrene. I stedet for å få den samme erfaringen som alle andre har, så vil jeg prøve noe nytt. Og hvis ting fungerer, så er det bare en kjempebonus! Jeg tror de fleste irske er lette å belønne; de jeg har møtt (i hovedsak tisper) har i alle fall vært veldig glad i mat, noe som er flott når man vil trene på den måten jeg vil. Til slutt, så tror jeg mosjonseffekten av å ha en setter fremfor noen av de andre rasene, er større (en fordel), både for meg og for Tulla. Tulla elsker å løpe med settere, med springere går hun derimot raskt lei. Jeg er redd Field vil være for likt springer i akkurat denne saken.

Akkurat nå heller jeg mot irsk setter. Fordi jeg vil prøve noe nytt og få trener-erfaring innen en mer uvanlig rase å klikkertrene. Og fordi det gjør meg veldig usikker at Fielden er kjent for å være reservert. Det mest negative med springer er at rasen har helseproblemer (allergi, hud, øre), og at jeg har en fra før, enn så god den er. Foreløpig ligger setter på en snau førsteplass, tett fulgt av springer. På tredjeplass ligger Field, før alle de andre rasene kommer veltende inn i andre rekker..

Livet går min vei i dag!

Kanskje en litt merkelig påstand, siden livet uansett ikke kan gå bakover, men jeg føler i alle fall at i dag går livet min vei! Jeg er sprudlende glad inni meg akkurat nå, vet ikke helt om jeg vil grine eller le eller løpe ut i regnet og bli våt og forkjølet, men jeg er i alle fall glad!

For det første så har jo Bjarte kommet veeeeldig på glid når det gjelder tanken på en hund til (og nei, han leser ikke bloggen her, så han er ikke påvirket av noe jeg skriver her). For det andre så.. vææ! Tør nesten ikke skrive det, føler det fremdeles er så surrealistisk, men så vil jeg skrive det likevel, bare for å fortelle meg selv at det ikke var en syk drøm.. Vi stod ute og røyket etter middagen, og da sa Bjarte sånn helt uten videre, nesten i alle fall.. det var i alle fall han som startet samtalen. Til poenget; han mente jeg burde snakke mer med Trude om hundepensjonatet og planene der, om når det er meningen jeg skal begynne å jobbe der, når hun ser for seg at de forskjellige tingene vil komme i gang (vil ikke legge ut om alt her, siden det tross alt er bissniss). Og så sa han at han var villig til å gi det et par år, for å se hvordan det utviklet seg, om det utviklet seg i det hele tatt, hvordan det så ut etter en stund; ville det bli noe av det, ville jeg få meg en skikkelig jobb der, eller blir det bare med tanken og drømmen? Vil det hjelpe om jeg hjelper henne en dag i uken, eller i helgene? Nå har hun jo så utrolig mye å gjøre, at jeg skjønner hun ikke har tid til så mye mer. Men det er jo også "problemet", det vil si, det er jo der jeg kommer inn og skal hjelpe til og jobbe sammen med henne. Så for å få litt fortgang i ting, så må jeg kanskje trå til allerede nå?

For de som ikke skjønte hva som var så bra, så var det altså at Bjarte var villig til å bli boende her i et par år! JAA!!!! Og det er jo superflott for meg. Bjarte, på sin side, må si opp en av hans største drømmer om å jobbe med det han vil, for å se om dette kan bli noe. Blir det ikke noe av det, så kommer vi vel kanskje mest sannsynlig til å flytte. Men blir det virkelig noe av våre planer for pensjonatet, så kommer han ikke til å få drømmejobben sin. Noen gang. Bare fordi han gir meg en sjanse til å jobbe med det jeg aller helst vil.

På en måte føler jeg meg råtten. På en annen måte føler jeg meg så utrolig heldig. Og jeg føler et visst press på meg for å få dette til å gå i boks, jeg må liksom jobbe litt; gjøre en innsats nå. Siden jeg tross alt har fått denne sjansen som jeg har. Føler nesten jeg har fått sjansen min to ganger, dobbelt opp! Først av Trude, så av Bjarte. Og jeg tror det vil ta litt tid før jeg kommer over hvor fantastisk type jeg har! Det må vel sies å være en temmelig stor kjærlighetserklæring, å frasi seg sin egen lykke, til fordel for min. (Og det er jo nå jeg får lyst til å grine litt..)

Vi beholder huset vårt, det flotte huset vårt (jeg digger det!), og hagen og det fine nabolaget, og jeg får fortsette her i nettverket mitt, og jobbe mot det målet jeg har, og jeg og Line kan fremdeles ta oss en ridetur når vi klarer å få tid til det oppi alt, og oioioioi! Dette er egentlig helt utrolig fantastisk syns jeg! Og så vanittig at det skjedde i dag, siden jeg skrev om dette i går..!? (Bjarte: slutt å sniklese!!)

Men det er liksom ikke nok med det. Når livet først for en gang skyld skal være så bra som nå, så kan det jo ikke gi seg der. Det går jo ikke an å fordele utover sånne fine ting, de skal helst skje samtidig. Så dyrlegen ringte i dag, de hadde fått svar på røntgenbildene de hadde sendt til ekspertavlesning i Oslo. De så fine ut, mente de. Og så vidt de kunne se, var det ingen skade på luftrøret. Det var derimot en hoven lymfeknute som kunne ha forårsaket hosten, og den skyldtes mest sannsynlig et virus. Det var en liten sjanse for at det var kennelhoste, men mest sannsynlig så var det ikke kennelhoste. Han var enig i at hun ville blitt (igjen; mest sannsynlig) dårligere av å få vaksine. Og siden hun fikk vaksine, og hun ikke ble dårligere, så gjør det kennelhoste mindre sannsynlig. Hun var heller ikke plaget så lenge, og med kennelhoste vil hunden ofte hoste i minst/ca 14 dager. De vil også få hostebyger, og det helt ut av "ingenting". Tulla hadde ikke "byger", og det var alltid en "grunn" til at hun hostet.

Nå er hun forresten helt fin igjen, i helgen hørte jeg et hark, og i dag har jeg også hørt et hark, tror jeg. Hvis det var kennelhoste, så hadde hun en veldig veldig mild variant, mens den som går her i dalen er en god del sterkere. Tulla har ikke så bra immunforsvar at hun skulle ha blitt mildere rammet hvis hun først var smittet her, så jeg tror ikke hun har hatt kennelhoste, noe dyrlegen var enig i. Han foreslo et annet, mildere virus, som gir hoste i en kortere periode og som ikke er like "kraftig" som kennelhosteviruset, og det kan jeg si meg enig i at virker mer logisk. Det at hun hadde fått rykket ca samtidig som hun begynte å hoste, så han nå på som tilfeldig. Altså; Tulla har sannsynligvis ikke fått noen skade av rykket (men det er litt usikkert om rykket kan ha forårsaket hosten). Hun har sannsynligvis fått et mildt virus som gir mild hoste. Hun har sannsynligvis ikke hatt kennelhoste. (Dyrleger og leger er jo kjent for å være så skråsikre, noe dette også gjenspeiler.. ;p )

Nå som ting går så bra, så må jeg bare finne ut hvilken rase neste hund skal være. Navnet har jeg allerede bestemt, så bare jeg klarer å finne ut hva jeg vil ha, så blir alt såre vel!