Tassen Amigo, min aller første hund

Jeg gikk 4. til og med 6. klasse på amerikansk skole på Taiwan. Jeg var lidenskapelig opptatt av hester og dyr, og hadde rommet tapetsert med hesteplakater. Men hest var litt vanskelig å ha når man bodde i 7. etasje i en høyblokk, i en by med over 4 millioner mennesker. Somrene ble tilbrakt ved den norske skolen i en annen by, og der, som alle andre steder, var det løshunder. Vi ferierte sammen med en annen norsk familie, og en dag sommeren før jeg ble 10 år hadde den eldste sønnen i huset funnet en valp på gaten. Valpen hadde etterhvert begynt å følge etter ham, og plutselig var de på den norske skolen.

Andreas, gutten som hadde funnet valpen, tagg og ba foreldrene sine om å få beholde den lille hvite og svartflekkete valpen. Men til ingen nytte. Jeg vet ikke hva som gikk av foreldrene mine den dagen, men da jeg spurte, fikk jeg lov å beholde han.

Han ble grundig badet i en liten trillebår, og han fikk restemat etter at vi hadde spist. Jeg kjøpte et bitte lite lærhalsbånd til han, og kalte han Tassen. Egentlig het han Tassen Amigo, for Amigo betyr "venn". Halsbåndet har jeg den dag i dag.

Moren min, jeg og Tassen.

Tassen beit litt i klær og hender, og når jeg tenker tilbake, antar jeg han var ca 6-9 uker gammel. Jeg tilbrakte hver time jeg hadde med den hunden. Jeg tok han med inn på do og lot han sove ved siden av meg på gulvet på madrassen min om natten. Men etterhvert måtte han sove utenfor skolen, fordi det var en dame der som var allergisk mot hunder. Likevel; hver morgen var han der, alltid like glad for å se meg. Det var slanger i hagen hadde vi sett, men Tassen klarte seg bra. Selv om kakkerlakker og rotter kom og spiste restene av maten hans, virket han tilpass med å sove ute. Han hadde jo ikke gjort noe annet i hele sitt korte liv..!

En dag begynte Tassen å kaste opp. Det er ikke godt å si hvorfor, og jeg hadde ikke penger til dyrlege. Foreldrene mine mente det "bare var en løshund", og at den ikke var verdt pengene til dyrlege. Jeg ble redd, for faren min mente han var dødssyk. Oppkast er jo ikke så uvanlig blant valper, og mest sannsynlig ville det kanskje gått over, men det var ikke sånn det skulle ende for Tassen.

En morgen jeg stod opp og gikk ut for å hilse på den lille valpen min, kom han ikke løpende bort til meg. Jeg ropte på Tassen, etterhvert ganske fortvilet. Hadde han stukket av i løpet av natten? Hadde det skjedd han noe? Hadde noen skumle folk vært og tatt han? Da kom faren min og fortalte meg at Tassen var på andre siden av huset. Jeg løp dit, men kunne ikke se noe Tassen. Det var da jeg skjønte at Tassen var død, og at han lå begravet bak huset..

Da Tassen døde, skulle foreldrene mine trøste meg. De tok meg med til en hestepark, og jeg fikk ri på hest. En nydelig rød sak, som egentlig ikke så ut til å trives noe særlig.. Det tok tankene litt bort fra Tassen, men ikke så mye. Da jeg gikk rundt i parken og så på alle hestene som stod der og ikke ble brukt, ble jeg veldig lei meg inni meg. En hvit hest stod ute i en innhegning. Den var blank og flott i pelsen og virket energisk og frisk. Da jeg gikk forbi en stall, kikket jeg inn mellom noen sprekker i noen planker. Der stod det en sort hest, blass i pelsen, og full av møkk. Den var så mager at jeg kunne se ribbeina på den, og den hadde ikke mat eller vann tilgjengelig. Hvordan kunne folk forskjellsbehandle dyr på denne måten? Var ikke den svarte og den hvite hesten like mye verdt? Allerede da, som 10 åring, ble mine etiske grenser for behandling av dyr satt.

Jeg vinker til fotografen, med søsteren min foran.

Jeg hadde han knapt en uke, men likevel husker jeg han godt. Min første hund; opprinnelig en løshund, en bastard; blanding mellom hummer og kanari, ikke sosialisert før han kom til oss, men likevel så utrolig trofast og tillitsfull. Sånne hunder avler hunder, hvis de hadde fått velge selv..

Frustrerende trening for tiden

Ting har gjort at jeg har blitt litt mer ivrig på å trene lydighetsmoment med Tulla, spesielt med fokus på apport. Jeg skulle jo egentlig trene apport på canis-treningen på tirsdag, men det gikk jo rett vest. Så i går dro vi opp til hundeklubben (alene), for å trene litt på det. Jeg hadde skjært opp pølser, og det var fremdeles noe igjen av svinekjøttet og de myke godbitene.

Tulla er ikke helt stødig på utgangsstillingen når hun kommer tilbake med apporten, så jeg brukte først en kjegle å stille meg inntil, sånn at hun ikke skulle feile på det punktet. Utgangsstilling får vi trene på ved andre anledninger, i går var det apport som stod på planen. Kjeglen måtte jeg raskt bytte ut, for Tulla skulle bare dytte på den og leke med den, så da ble det et hinder i stedet. Repeterte utgangsstilling rundt hele hinderet (vel, strengt tatt var det bare halvparten av et hinder).

Gjorde det også så enkelt for henne som mulig, så jeg brukte godbitskål som belønning, siden det er det hun er vant til. Tror også det blir enklere for henne å konsentrere seg når belønningen ikke er på meg. Sendte henne ut etter apport etter tauet, noe som gikk fint. Så skulle jeg prøve med treapporten. Yuk! Den var ekkel, den..! Begynte med at hun bare skulle holde den i utgangsstilling. Holdt den foran henne, og hun tok munnen frem mot den, presset leppene mot apporten og så på meg. Nesten som for å si at jada jada, jeg veeet du vil jeg skal holde den, men den er så ekkel, atte! Etterhvert åpnet hun forsiktig munnen, og til slutt tok hun den i munnen også, men bare slapp den med en gang. Lurer på om den er for tung for henne? Sånn i begynnelsen i alle fall.

Prøvde å vise med belønningen at tauet var mindre "verdt" enn treapporten; når hun apporterte tauet fikk hun to pølsebiter i skålen, men når hun holdt treapporten (sånn at jeg kjente hun hadde tak, ikke bare at den lå i munnen hennes), fikk hun en halv skål med godbiter av deilig slag. Pølse var forresten ikke så godt i dag heller, jeg må vel bare snart innse at pølse er ekkelt. :p

Men så tok jeg frem sauen. På tirsdag klarte hun nesten ikke å jobbe fordi hun så gjerne ville ha sauen, så jeg tar mine sjanser.. Jeg ville forresten aldri ha funnet på å bruke pipesauen som belønning hvis problemet var at hun ikke ville gi fra seg apporten, men siden problemet var at hun ikke holdt den så godt, så følte jeg meg trygg på å "blande" forskjellig bruk av munn. Det gikk faktisk overraskende greit! Tre repetisjoner, og jeg kunne heve kriteriet for hvor lenge hun skulle holde før hun fikk belønning, så da ga jeg meg.

Hun var også i går generelt "utafor", og ville først ikke jobbe med meg. Mulig fordi jeg hadde pølse, og det ville hun jo ikke ha. Hun spyttet faktisk ut pølsene når hun fikk de fra hånda..! Men men.. Vi får prøve mer neste gang, med annen belønning. Blodpølse pleier å være snask, men jeg vil ikke bruke opp det heller. Har kjøpt inn falukorv og kjøttdeig i tillegg til blodpølse, og har også tenkt å prøve kokte kjøttboller. Så får vi se. Jeg sliter faktisk med å finne en skikkelig god belønning til henne for tiden, og pipesauen vil jeg egentlig ikke bruke opp.. Mulig jeg også må kjøpe ny pipeleke til henne, sånn at hun ikke bare har pipesauen?

Siden hun var litt rar, mildt sagt, så ville jeg prøve henne litt på agility. Hvis hun var utafor også der, så visste jeg med sikkerhet at det ikke var noen vits i å trene. Agility er jo tross alt alltid gøy, og der vet jeg også at hun kan konsentrere seg til tross for store forstyrrelser; vi har jo tross alt konkurrert, og hun driter i andre hunder og mennesker da. Nå var hun på "hjemmebane" uten forstyrrelser, så hvis hun fremdeles var "rar" da, måtte det være noe galt med henne. Ikke nødvendigvis fysisk, men kanskje psykisk.. jeg mistenker hormoner eller noe..

Men agilityen gikk bra den, selv om hun ikke var 100% med. Kanskje 90%, så det er jo godtagbart. Jeg skjønner ikke hva som feiler henne for tiden, hun er et mareritt å trene med! Vanskelig å belønne (jeg merket faktisk at pipesauen ikke fikk henne til å tilte 100%, bare ca 95%), så jeg sliter virkelig med å finne noe hun vil gå i døden for. I går skulle hun bare snuse, eller stå ved siden av meg og ikke gjøre så mye. Irriterende i grunn, for det er kjedelig å motivere (?) henne til å jobbe med meg, når jeg vanligvis kan ta det for gitt. Vi kommer jo ingen vei i treningen, og ikke kan jeg følge treningsplanen min for økten heller, for hun begynner jo å gjøre alt mulig annet rart!

Den helgen vi var på spesialsøkskurs (helgen før sist helg), var hun totalt med på leken! Da var hun ivrig, og energisk og tilbudte mange flotte ting i hytt og pine! At hun kan forandre seg så mye så plutselig! Som sagt mistenker jeg hormoner, men i så fall håper jeg inderlig at hun nå nærmer seg den "rolige" perioden igjen; hvor hun er glad i mat og lettere å belønne.. Men jeg gidder slett ikke noe rolig periode uten at hun er glad i mat, det blir for dumt!

Om to helger, altså den 13.-14. oktober, skal vi på Spanieltreff i Selbu. Da har jeg sagt at Bjarte skal få stå for treningen, mens jeg skal holde meg i bakgrunnen og ikke kommentere med mindre han spør. Det kommer til å bli kjempevanskelig! Vi kunne velge mellom bruksspor og feltsøk, og Bjarte valgte feltsøk. Det holder jeg med han i, men jeg håper for hans del at Tulla er litt mer treningsvillig da..! Det er også derfor jeg trener apport for tiden, men Bjarte får ikke lov å bruke kommandoen "apport", han må finne sin egen..

Ellers holder jeg på å lære inn en lyd som skal få Tulla til å klikke av glede, og som kan fungere som belønning i konkurransesituasjoner hvor det ikke er lov å belønne med noe annet enn ros. Lyden er (hold deg fast): prompelyd!! Jeg strammer leppene og presser luft ut, og Tulla blir helt snål! Jeg holder altså på med klassisk betinging av lyden, slik at hun forbinder den med å være glad og å ha det gøy. Hun blir veldig kontaktsøkende når jeg lager den, og nyser og gnir seg inntil meg og skal kose og bli klødd og vil leke. I helgen har jeg fri, for første gang på over en måned! Det blir digg, det! Fikk sove lenge i dag også (for første gang på over en måned), siden vi har undervisningsfri fra skolen. Skal på jobb senere, men det er greit nok. Fikk byttet slik at jeg jobber i dag i stedet for helgen vi skal på Spanieltreff.

Tanker om treningen i går

Jeg må innrømme at treningen i går plaget meg ganske mye. Hadde en ekkel følelse inni meg da jeg skulle sove i går kveld, og tenkte mye på det i dag. Men så kom jeg på en ting; at det handler jo egentlig ikke om prestasjoner i form av hva hunden presterer; det vil si ferdighetene, men om mine trenerferdigheter, og utviklingen hunden viser i løpet av treningen.

Ja, kanskje Tulla "burde" ha begynt på et høyere nivå enn hun gjorde, men jeg visste jo at hun ikke var 100% på nett før vi dro. Hun hadde jo også vært på kennel i helgen, men alt sånt blir jo bare unnskyldninger, og det liker jeg egentlig ikke.

Men, vi hadde det utgangspunktet vi hadde; Tulla var utenfor, jeg var ikke interessant, vi måtte begynne langt borte fra de andre hundene og likevel var hun ufokusert. Belønningen jeg hadde tatt med var sånn passe ok, men ikke fantastisk. Til tross for det, så endte vi jo opp med at hun ikke ville slippe meg fra syne, hun gikk løs uten å løpe bort til andre hunder, hun kunne stå (det har vi trent lite på!) mens jeg gikk i fra henne, og også sitte og ligge. Midt på treningsplassen med alle andre rundt omkring. Og da vi trente fellesdekk ble hun liggende..

Poenget mitt er vel at fremgangen vi hadde, med utgangspunkt i hvor vi var da vi begynte, at det er den det er viktig å se på. Ikke nødvendigvis å sammenligne henne med de andre hundene, eller med henne selv engang.. Det gir jo uansett ingen mening! Man kan heller i ettertid analysere hvorfor hun var sånn, selv om det heller ikke hjelper annet enn å fungere som en unnskyldning. Men det hjelper i alle fall ikke å gå og være furten for at hun var så "teit"; da kommer man i alle fall ingen vei i treningen!

Så derfor, når jeg har tenkt meg litt mer om, så var jo egentlig treningen i går ganske bra? Vi startet med en "umulig" hund, og endte opp med en "mulig" en. Og det er vel det trening egentlig handler om; fremgang og utvikling. Å komme fra ett sted og ende opp på et annet.

I ettermiddag er planen å ri sammen med Line. Var og red i forrige uke også, og det er helt kjipt hvor mye jeg får lyst på hest når jeg er der! Skulle ønske jeg hadde min egen, selv om jeg nok måtte ha hatt en fôrrytter noen ganger i uken. Drømmer om en kaldblodstraver som ikke er blitt brukt til trav. Det er herlige turhester, og de har fantastisk fart og driv fremover. Jeg savner å gallopere oppover en eng så raskt at tårene spruter! Kanskje er det sånn at hvis man har fått øynene opp for en hesterase, så holder man seg gjerne til den? Sånn er det jo ofte i hundemiljøet også; har man en rase og skal få ny hund, velger man gjerne samme rase. Har man først "prøvd" en rase, klarer man kanskje ikke å forestille seg at noen annen rase skal være like "bra".

Jeg føler i alle fall at kaldblodstravere må være "det rette" for meg; jeg har ridd endel andre hesteraser også, men ingenting kan liksom sammenlignes med den spruten en traver kan gi! Følelsen av å sveve og at hesten ikke har noen problemer med å bære meg, den er fantastisk. Og så syns jeg de er fine; muskuløse og sterke.. sukk.. Men forholdene må vel ligge litt bedre til rette før jeg kan få meg hest, dessverre.

Trening med Kathy Sdoa

I dag var planen å dra på fellestrening med Canis. Jeg har fått invitasjon på mail, og der stod det at det var egentrening uten instruktør, men at Canisinstruktører ville være behjelpelige med råd når deres hunder hadde pause. Greit nok, jeg forventet kanskje at Cecilie Hansen som jeg gikk på grunnferdighetskurs hos, var der, men ellers få kjente fjes.

Tenkte å trene litt apport med Tulla, hadde håpet at vi skulle komme så langt til at jeg kunne legge på kommando ute. Apport har vi forøvrig trent veldig lite på, men hun kan det inne i stua, med tau og andre myke leker, med matskålen som forstyrrelse. Og da kommer hun i utgangsstilling med apporten og har nydelig fart. Men da jeg skulle prøve meg litt inne først for å se hvor hun lå i landet i dag, hadde hun glemt absolutt alt som het apport. Jeg prøvde først med treapporten som vi så å si ikke har trent med, men neida, den skulle hun knapt bære. Og da jeg etterhvert prøvde det vanlige tauet luffet hun frem, peste og krafset på det. Argh!! Men men.. med godt mot tok jeg med et utall apportgjenstander, for å i alle fall klikke at hun holdt forskjellige apporter.

Jeg kom, begynte å klikke opp litt kontakt med Tulla; det var første gang vi var på sånn trening. Etter en stund begynte det å renne inn folk; Morten Egtvedt og Cecilie Køste kom selvsagt, og flere andre klikkerinstruktører fra trøndelagsområdet. Mange kjente fjes med andre ord; og jeg fikk muligens en smule angst. Eller rettere sagt litt prestasjonsangst.. :p

Men det toppet seg helt klart da jeg så Kathy Sdoa (JA, du leste riktig!!) på treningsplassen. Da tror jeg jeg bare kapitulerte fullstendig, og begynte vel strengt tatt å skjelve. Jeg har sinnsykt prestasjonsangst, men takler det greit i agility, for da må jeg bare løpe og slipper å tenke så mye, men i dag, når Tulla var den dusten hun var, og med alle de andre flinke folka; det tok kaka!

Lydighet "og sånt" har liksom aldri vært vårt fokus, men Tulla har likevel vært den hunden på hundetreff som har gått fot mens andre hunder har hengt i nakken hennes for å få henne til å leke. Men i dag? Njes.. Kontakt og fokus var en saga blott, og jeg satte kriteriene så lavt at hun bare skulle sitte og BLI sittende mens jeg pjåtet godis i munnen hennes. Hun fikk klikk for å se på meg, og for at jeg kunne bevege meg rundt henne. Hadde hun vært "normal" hadde jeg kunnet satt henne i sitt, gått fra og latt henne bli der en stund. Men i dag var hun bare helt snål. Og er ikke det typisk når det kommer folk fra statene for å se på?!? Følte meg som en diger fjott og hadde mest lyst å bare dra min vei. Og ja, forresten; vi stod ca 40 meter fra de andre, som en annen pubertal hannhund, og hun fikk en blanding mellom pølse, myke butikk-godbiter (All Sorts) og stekt strimlet svinekjøtt (skikkelig knask med andre ord), så det var ikke belønningen det stod på heller. Det vil si; til "vanlig" spiser hun jo puffet ris og er strålende fornøyd.. :/

Jeg var så lei meg over å ha en sånn drittbikkje, at jeg sluttet å smatte (vanlig betinget forsterker), og tok frem min magiske Bailey-klikker som jeg fikk i helgen, i håp om at den skulle gjøre underverker. BELIEVE! står det på den, og jeg gjorde virkelig det.. Men den var ikke så magisk som jeg hadde forespeilet meg, dessverre.. ;o)

Jeg tok flere pauser, satte henne i bilen for å få opp lysten til å være med meg og fokusere på meg. Kan vel ikke si at jeg så det hjalp akkurat. Hun var nøyaktig like vimsete som før pausen. Jeg dristet meg til å ta frem pipe-sauen, som er forbeholdt agility-belønninger. Det kunne gå enten veldig veldig bra (hun klikker seriøst på den!) eller det kunne gå skikkelig rævva, dvs at jeg kunne ha kastet den i fleisen hennes og hun kunne ikke brydd seg mindre (som det kan være med andre leker jeg har prøvd). Men heldigvis, takk og pris, klikket hun i dag også. Hun var som vanlig maniac-gal etter den! Jeg var sjeleglad! Belønnet henne med den for skikkelig enkle ting, som å tilby sitt. :p

Etterhvert begynte fokus å komme på meg igjen, og jeg prøvde et gammelt Tulla-triks. Jeg slapp henne løs. Det strider jo mot alle bøker og sunn fornuft, men ikke mot Tulla-logikk. Når Tulla er løs, og jeg later som jeg gir "beng" i henne, finner hun ofte ut at hun skal være sååå kompis med meg. Og det skjedde i dag også. Håpet å få henne distrahert av noen av hundene som trente der, men det var skikkelig vanskelig! Jeg holdt henne i halsbåndet, og "sendte" henne ut mot en annen hund. Jepp, det så sikkert tragisk ut.. Hun begynte faktisk å vise interesse for en labrador som lekte med en ball alene, og da var jeg heldig og fikk en innkalling. Hun bråsnudde (som alltid), og dermed var leken i gang. Det vil si; Tulla hadde fokus på meg, og det gikk ikke an å få henne til å finne på noe annet enn å holde øye med meg. Kanskje jeg skulle gjort det tidligere, eller kanskje det hadde gått på trynet..

Vi fikk uansett ikke trent på noe av det jeg hadde tenkt (apport), men jeg er fornøyd med at selv om treningen begynte så dårlig som den kunne, så endte den i alle fall relativt bra. Eller, den endte vel der vi skulle begynt, tenker jeg.. Men det får bli neste gang. Erfaring tilsier også at hun er mer ivrig på meg den andre gangen hun er på sånne nye treningssteder, men det hjelper ikke akkurat.

Tuppeline

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg på besøk til en gammelonkel som bor på Sandnes utenfor Stavanger. De hadde en gård og jeg syns det var morsomt å få være med inn i fjøset og melke kyr og drikke "skikkelig" melk. En dag jeg var der, skulle vi på auksjon. Der auksjonerte de bort mye rart; blant annet høner. Jeg bydde, og plutselig hadde jeg kjøpt en høne for 20 kr!

Tuppeline, som hun ble hetende, fikk bo på rommet jeg sov på mens jeg var på besøk. Hun skulle vel kanskje strengt tatt ha sovet i kassen sin, men jeg syns så synd på henne, så hun endte opp med å sove på puten min..!! Tuppeline var ikke gamle saken; hun hadde ikke fått fjær enda, og var vel egentlig en kylling. Hun var helt gul og dunete og kjempesøt, syntes selvsagt jeg.

Jeg hadde aldri eid noen høne før, så jeg ville prøve å lære den å fly. Jeg tenkte at det ikke kunne stemme at et dyr med så store vinger ikke kunne lære det; bare hun fikk nok trening ville hun nok klare å fly! Men nei, det går faktisk ikke! Jeg prøvde ganske lenge før jeg ga opp..

Ferien skulle snart ta slutt, og jeg var ganske bekymret for hva som skulle skje med Tuppeline. Vi bodde jo i trøndelag, og det er et ganske langt stykke fra Sandnes, det (70-80 mil)! Foreldrene mine og søsknene mine kom nedover etterhvert, og da vi skulle kjøre hjem klarte jeg å mase meg til at Tuppeline skulle være med. Det er ikke alltid jeg forstår hva foreldrene mine tenker med, men det fikk jeg altså lov til. Det er jo galskap å ta med seg en høne-kylling i bil i nesten 80 mil! Men Tuppeline satt i en pappeske ved siden av meg hele turen. Og det gikk kjempefint, det! Hun kastet ikke opp, men ble litt dårlig. Noe vi dessverre merket da vi stoppet for å få oss noe mat og vi kom tilbake til bilen. Da hadde hun nemlig klart å åpne kassen sin, og satt seg på hodestøtten og bæsjet nedover hele setet! Stanken av hønsebæsj er ikke akkurat behagelig, for å si det sånn.. :p

Det var klart at på reisen oppover måtte Tuppeline få ut og lufte seg. Og det er ikke sånn at det fins halsbånd til høner, så vi hadde ikke så mye annet valg enn å bare slippe henne ut. Hun tuslet ved siden av oss og satte seg under eller oppå bordet når vi spiste. Men aller best likte hun seg på hodet til faren min! Der hadde hun funnet seg et fin-fint reir! Jeg kan lett forestille meg at folk trodde vi var gale gale folk; foreldrene mine hvorav den ene har en høne på hodet og fem unger etter seg. Det må ha vært litt av et syn. Faktisk stoppet det folk og tok bilder, der faren min spankulerte bortover gaten i en liten fjellbygd med en høne på hodet..

Tuppeline kom vel frem (og det gjorde vi andre også). Hun likte å være ute i hagen og gikk fritt på hele tomten. Det rare er at vi ikke hadde gjerde rundt hele tomten, men hun holdt seg likevel innenfor grensene. Hun likte spesielt godt is, og broren min lå ofte på gresset og delte en is med henne. Hun sov ikke lenger på rommet mitt (moren min ville selvsagt ikke det), men fikk bo sammen med kaninene i uthuset.

Etterhvert skaffet vi oss to høner til, som selskap for Tuppeline. De var voksne, og oppvokst i hønsehus. Men også de holdt seg innenfor tomegrensen, kun en gang prøvde den ene av de å gå litt nedover veien. De het Sika og Happy Hen (ikke mine valg!). Det merkelige var, at Tuppeline frem til da bare hadde pepet som en kylling. Selv om hun nå var blitt voksen og hadde fått fjær, peip hun. På dagen da vi fikk Sika og Happy Hen, lærte hun seg å klukke! Jeg er overbevist om at de hadde en innvirkning på henne, og at klukking er noe høner må høre av andre høner for å lære, kanskje som språk hos oss, bare at det ligger tettere oppunder overflaten på en høne, enn på oss mennesker.. Etter en liten uke med Sika og Happy Hen, begynte også Tuppeline å legge egg. Hun hadde lært å bli voksen.

Etter seminaret med Bob Bailey og anbefalingene fra Lennart Wetterholm om å prøve Chicken Camp, har jeg funnet ut at jeg tror det er på tide med en ny høne igjen. Jeg har rett og slett lyst på en høne!! Faktisk har jeg lyst på to, sånn at jeg får prøve flere, og de har selskap i hverandre. Må høre med foreldrene mine om jeg får låne "hønerommet" i uthuset deres. Om ikke annet, så i alle fall for en stund. Aner ikke om det går an å låne et par høner i noen måneder, jeg..? Jeg håper med det å kunne bli en bedre trener, og forbedre timingen på klikket mitt, samt å se ørsmå bevegelser som kan klikkes. Dessuten er det litt morsomt å ha prøvd det!

Bob Bailey og Kathy Sdoa

Da er helgen med legenden Bob Bailey og den (for meg) noe mindre kjente Kathy Sdoa over. Først vil jeg bare si at Kathy var vel den som fenget og imponerte aller mest, med sin engasjerende måte å snakke på og rike kunnskap og erfaring av hundetrening. Bob har ikke trent mer enn noen hundertalls hunder (stakkars), og snakket mer om generell trening og fortalte historier om veien til der han er nå, og hva han og Marian har gjort. Kjempeinteressant og helt utrolig noe av det; og videoene skulle man kanskje til tider tro var manipulert..! Fjernstyrte katter som lar seg lede av ultrasoniske lyder (lyder som vi ikke kan høre) er liksom bare helt vanvittig! Kathy snakket mer om "forståelige" ting; jordnært og med erfaring fra både hund og andre dyr. Hun var veldig praktisk rettet og hadde generelt veldig god struktur på foredragene sine. Bob syntes jeg til tider var litt vanskelig å få tak på hva han sa, han hoppet litt frem og tilbake, repeterte noe og var av og til litt vanskelig å følge.

Nivået på foredragene syns jeg var akkurat passelig. De kunne kanskje til tider har droppet de mest grunnleggende tingene, eller i alle fall latt være å forklare de mest grunnleggende tingene. Jeg tror (håper?) alle i salen visste hva stimuluskontroll var, men likevel er det jo greit med en virkelig gjennomgang av hvordan man faktisk får det. Men ikke nødvendigvis hva det er.. Klassisk og operant betinging er vel heller ikke noe nytt; men vi fikk mange nye måter å se det på, og hvordan det kan brukes og når man skal være obs på hver av de og hvordan de kan motvirke hverandre. Så selv om det var grunnleggende, fikk jeg nå en bredere forståelse for det, og hva det faktisk innebærer.

Det vil være vanskelig for meg å gi noe sammendrag av hva jeg lærte, og det er heller ikke meningen (hvordan skal jeg kunne si det de sa, med færre og klokere ord?). Det som også var et stort pluss, var at det ble solgt diverse bøker og andre ting til sterkt reduserte priser. Siden jeg var så lur å kjøpe (eh, bestille..) for over 1000 kr, fikk jeg (og andre som gjorde det samme) en Bailey&Bailey klikker. De fins det ikke mange av, og det gikk ikke an å kjøpe de ved siden av. Lurer på om jeg skal ramme den inn og henge opp på veggen..?

Syns det er litt snik av canis å legge frem så mange spennende bøker til så lave priser, og at man slipper å betale for de der og da, man bare får en regning i posten om en liten måned.. Det går jo an å blakke seg på sånt, jo..!!! ;o) Heldigvis for meg hadde jeg de fleste bøkene allerede, så nå har jeg investert i tre svære bøker jeg knapt husker navnet på, og som jeg aldri så så mye til, men som bare virket seriøse og interessante. Huff.. Jaja, den ene er i alle fall grei; Lydighetstrening i teori og praksis (som jeg forøvrig fikk både Bob og Kathy til å signere). Den har jeg forresten bare ventet på å få anledning og god unnskyldning til å kjøpe, så dette var jo et bra tidspunkt. 500 betalte jeg vel for "bibelen". *glis* Bortsett fra Lydighetstrening i teori og praksis (tittelen burde komme med en god forkortelse), kjøpte jeg "Animal Training. Successfull animal management through positive reinforcement" av Ken Ramirez (håper han kommer til neste år) og "Genetics and the social behavior of the Dog" av Scott & Fuller. For ikke å glemme "de små" bøkene; "Valpesosialisering" (den nye versjonen) av Gry Løberg og "Shaping Success" av Susan Garret.

Tilbake til Bob: Han snakket til tider godt over hodet på meg, selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å henge med i svingene. Men det var så deilig! Endelig et seminar med noen som faktisk snakker om ting jeg ikke har hørt/lest/kan noe om fra før! Det høres kanskje en smule rart ut, men jeg er blitt så sinnsykt lei av å lese det samme i alle disse "klikker"bøkene; oppramsingen og forklaringen av positiv og negativ forsterkning opp og ned i mente! Endelig kunne noen komme og gå litt dypere inn i ting (selv om PF,NF,PS og NS også ble gjennomgått, noe unødvendig kanskje). Og så var det veldig fint å innse at jeg kanskje ikke helt (?) har skjønt hva et Keep Going Signal (KGS) er for noe. Eller har jeg det? Eller blander jeg det sammen med hjelpeavhengighet? Noe å tygge på for meg i alle fall. :o)

Kathy: jordnær og realistisk, men engasjerende og morsom å høre på. Publikumsvennlig til tusen og fortalte på forståelige måter ting som kan virke enkle, men som viser seg å være litt kompliserte. For eksempel stimuluskontroll. Enkelt? Ja, sånn i bunn og grunn. Men når hun forklarer rundt det, åpner det seg opp så mye mer enn hva jeg visste fra før.. Og for ikke å snakke om Premacks prinsipp. Der, som med KGS har jeg kanskje misforstått noe. Trodde det hang sammen med baklengskjeding, eller at det var det baklengskjeding bygget på, men det er jo strengt tatt noe annet. Premacks handler mer om å "gi og ta" på en måte. Gjør som jeg vil, så får du gjøre som du vil etterpå. Og det er jo noe annet enn baklengskjeding! Men likevel; i baklengskjeding blir jo også en atferd forsterket av en mer sannsynlig atferd, som jo kommer etterpå, akkurat som i Premacks prinsipp.. Hadde jeg klart å ordnet tankene mine til spørrerunden, skulle jeg jammen ha spurt om det.. Nå får jeg vel heller prøve å lese meg til det i mine 3 nye flotte 500-700-siders bøker. :p

Jeg føler meg en smule smartere, men også en smule dummere enn når jeg gikk inn. Og begge deler er like flott! Morsomt å kunne være en av de få som rakk opp hånda når Bob spurte om noen hadde hørt om bla Thorndike før, men deilig å få litt påfyll til hjernen som jeg kan tygge lenge på. Gleder meg sinnsykt til å komme hjem nå, og begynne å trene Tulla med ny giv! Dessverre venter det en lang togreise på meg først, siden jeg skal ta natt-toget opp igjen i natt. Og ikke før på tirsdag får jeg se lille snuppa mi; har valgt at hun skal få være hos Trude til da, så jeg kan dra på skole og jobb i morgen uten å ha dårlig samvittighet. Jeg får daglige rapporter fra Trude om hva Tulla har gjort; at hun har "trent" tre cairn terriere og en cavalier på lang tur i sola, og at hun tar hår-pillen sin uten å mukke.. Betryggende å vite at hun har det bra og at hun spiser bra (eh, når gjør hun ikke det..??), og at hun er så sprek og lydig. :o)

Alfa-tispen

Fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år, bodde vi i utkanten av en hovedstaden på Taiwan; Taipei (hvor jeg også er født). Dyrekjær som jeg var, syns jeg det var vanskelig å la løshundene være i fred, så jeg "adopterte" like godt en liten flokk som bodde på et butikkhjørne. Hver dag i en periode, kom jeg og klappet og koste med hundene, eller, èn av de i alle fall. Den andre var helt tydelig sjefen (tisper begge to), og ville ikke alltid ha noe med meg å gjøre. Jeg fikk komme inn i flokken som bestod av de to, men jeg trengte ikke å kose med sjefen. Hun var slett ikke aggressiv mot meg, men ville bare rett og slett ikke ha noe med meg å gjøre..

En dag jeg kom oppover, hadde den laveste i rang fått valper. Fire (eller var det tre?) små flekkete nøster. De var så utrolig søte der de lå i en bunt, men de var ikke helt nyfødte. Tispen hadde mest sannsynlig gått i skjul for å føde de, og så tatt de med tilbake til sin faste plass når de var litt eldre. Jeg tipper de var ca fire-fem uker når jeg så dem for første gang. Jeg hadde også lenge trodd at tispen var blitt tatt av hundefangeren (jepp, akkurat sånn man ser i Lady & Landstrykeren), men så hadde hun bare trukket seg unna for å føde noen små.

Jeg skrapte sammen noe penger, og kjøpte mat til både tispa og valpene. Kinesere som kom til butikken og så meg sitte der (jeg var lys i hud og hår og dermed ble jeg "positivt" diskriminert), de kjøpte også mat til hundene, eller gav meg noe de allerede hadde kjøpt. Jeg åpnet hermetikkbokser og delte rettferdig ut til valpene. Selvsagt slår det meg i ettertid at jeg fikk lov til dette..!! At løshunden ikke hadde matforsvar, at den ikke forsvarte valpene sine, og at sjefen tillot meg komme så tett innpå de.. (Og bare for å poengtere hvor spesielt det var; jeg satt der med disse villhundene som aldri hadde vært sosialisert slik vi tenker på det, helt alene, som 9-åring i en stor by med like mange innbyggere som hele Norges land.)

Etterhvert forlot valpene redet; kanskje ble de tatt av hundefangeren (de var jo tross alt et enkelt bytte), eller kanskje fant de noe mer spennende å bruke tiden på, eller kanskje ble de påkjørt, eller kanskje var det noen som syntes de var søte og ville ha en liten valp. Det er ikke godt å si. Flokken gikk tilbake til å bestå av bare alfa-tispen og den som hadde fått valper. Jeg kalte de aldri opp, de fikk aldri navn av meg. Valpene fikk navn, men de forlot oss jo etterhvert.

Mens jeg gikk i fjerde klasse (fra jeg var 9 til jeg var 10 år), hadde jeg en venninne som bodde i nærheten av oss. Hun kom fra Skottland og det tok ikke mer enn toppen ti minutt å gå på besøk til henne. Og det gjorde jeg; helt mutters alene. (Ikke spør, men overbeskyttet har jeg aldri vært!) Når jeg skulle hjem, måtte jeg gå forbi disse hundene jeg hadde fått innpass i "flokken" til. Jeg stoppet alltid opp og tok en liten prat og nattakos (hvis de var der og ikke et annet sted), før jeg fortsatte hjem. Det hendte de fulgte etter meg litt, men de var aldri med inn. I svingen over butikken hvor "min" flokk bodde, bodde det en annen flokk. Denne bestod av langt flere hunder, tror jeg regnet ni på det meste. En hadde bare tre føtter; den siste foten hadde en klump der håndleddet egentlig skulle vært. De bjeffet alltid litt på meg, og det var litt ekkelt syns jeg selvsagt. Det tror jeg hvem som helst ville følt; når ni fremmede villhunder står på "post" og forsøker å bjeffe deg vekk fordi du har entret territoriet deres..

En kveld jeg kom gående da nettopp dette skjedde. Men den kvelden var de mer aggressive enn før. Og de var ganske mange. De bjeffet og knurret og kom mot meg og flekket tenner. Jeg stoppet og skjønte at jeg ikke ville komme meg forbi i kveld. Jeg måtte eventuelt gå en omvei, men den omveien ville tatt minst en halvtime og jeg visste egentlig ikke helt hvor den var..

Mens jeg stod der og tenkte på om jeg skulle snu eller ikke, kommer sjefstispen fra "min flokk" også mot der jeg står, og begynner å bjeffe og knurre. Jeg var litt usikker på den hunden, siden jeg aldri hadde blitt kjent med den, så at hun nå skulle slå seg sammen med den andre flokken for å ta meg, syntes jeg var mildt sagt ekkelt.

Men etterhvert ble det klart for meg at sjefstispen slett ikke knurret og bjeffet på meg, hun gjorde faktisk utfall mot de andre hundene! Denne villhunden, som jeg knapt hadde rørt på, og som alltid hadde trukket seg unna meg når jeg kom og ville ha kontakt; hun kom nå og forsvarte meg! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Tispen kom og stilte seg ved siden av meg, flekket tenner og bjeffet aggressivt til den andre hundeflokken. Så fulgte hun meg ned til "vår flokk", mens hun hele tiden gikk mellom meg og den andre sinte flokken. Hvis den andre flokken prøvde å følge etter, snudde hun og ble stående å true de før hun fortsatte å følge meg nedover.

Den andre flokken ville nok ikke bevege seg inn på "vårt" territorium, så de stoppet å forfølge meg. Og grunnen til at de hadde truet meg i utgangspunktet, var kanskje fordi jeg ble oppfattet som nettopp et medlem av den andre flokken? Og at jeg da hadde kommet inn på deres territorium?

Jeg synes dette er noe av det aller, aller mest spesielle jeg noensinne har opplevd med hunder. En voksen, trygg og selvstendig villhund, skikkelig blandingshund, som mest sannsynlig har bodd på gata hele sitt liv og klart seg utmerket, og som slett ikke ville ha noe med meg å gjøre når jeg trengte meg inn i deres lille flokk; hun forsvarte meg da jeg stod som en hjelpesløs liten 9-åring, i frontkonfrontasjon med ca 7 aggressive hunder fra en annen flokk.. Jeg syns det sier noe om hunder, om flokk og hjelpeatferd i en flokk, og om hvilke bånd vi har muligheter å knytte til hunder..

Reiseplaner

Tulla var ikke spesielt høy i hatten i dag da jeg begynte å pakke til henne, men ikke til meg. Hun ville helst ikke bli med ut (der er jo bilen, og bilen kan jo ta henne med til steder hvor jeg kan forlate henne når jeg har pakket til henne og ikke til meg), men etterhvert lusket hun seg ut døren. Kjørte til Buvika og hundepensjonatet hvor hun skal være til over helgen, antageligvis tirsdag. Først var hun ekstremt kontaktsøkende, hoppet opp og krafset på meg, før hun begynte å furte og overse meg og skulle slett ikke være med meg i det hele tatt! Merkelige lille hunden min..!

I morgen skal jeg på forelesning på skolen, før jeg tar toget til Oslo. Foredrag med Bob Bailey skjer liksom ikke så ofte at det er noe man har råd til å skulke! Tror og håper det er verdt å få med seg, og jeg gleder meg kjempemye! Kommer vel et aldri så lite referat her i bloggen, kjenner jeg meg selv rett.

Tulla har forresten begynt på en pelskur, og nå har jeg fått flere kommentarer på at pelsen hennes er blitt så fin, så jeg tror jammen at den virker! :o) Glemte selvsagt å sende med boksen med skinke som jeg pleier å pakke tablettene inn i, men Trude finner nok på noe lurt.

Søndagskvelden tar jeg natt-toget tilbake til Trondheim igjen, og dumme meg har selvsagt klart å ikke bestille sovevogn. Det vil si at jeg må sitte i et sete og prøve å sove, men jeg skal jammen spørre konduktøren om det er blitt noe ledig, sånn at jeg evt får sovet litt bedre.. Hvis toget er i rute, kommer jeg til Trondheim sju på mandagsmorgen, og skal på forelesning i biologi kl åtte.. *blæh* Etterpå skal jeg på jobb fra fire til ti, noe jeg selvsagt ser frem til med glede! *not*

Mandag kommer til å bli en grusom, grusom dag, spesielt hvis jeg havner i vogn med fulle folk som skal kose med meg, noe jeg dessverre har en tendens til å gjøre når jeg tar natt-toget. Blir veldig merkelig å ikke ha med hund på toget, tror nesten ikke jeg har tatt toget uten hund før! Og så blir det litt ensomt om natten, når jeg ikke har en vofs å krølle meg sammen med. Mandag blir som sagt en grusom dag uansett. Og det er vel en grunn til at jeg henter Tulla på tirsdag og ikke på mandag, for å si det sånn.

Tror jeg har fått pakket det meste nå, men jeg glemmer alltid noe uansett, det er jo bare typisk. Må prøve å få meg litt søvn før det braker løs i morgen.

Spesialsøkskurs med Lennart Wetterholm

(Denne teksten har vært publisert i Våre Spaniels, Nea Hund og Springer Tidningen, men jeg legger den inn her også. Den handler om spesialsøkskurset vi var på med Lennart Wetterholm (før jeg fikk blogg), og forklarer endel spesialsøks-termer ganske greit.)

I forbindelse med Hoinndagan, en hundefestival arrangert av Selbu Trekk- og Brukshundklubb i april i år, var jeg og min engelsk springer spaniel, Tulla (Choco Dots Cassandra), med på et spesialsøkskurs med Lennart Wetterholm fra HundCampus. Jeg og Tulla hadde prøvd dette før, siden vi er medlem i STBK og Spanielklubben, hvor Stig Meier Berg har hjulpet oss gjennom grunntreningen. Stig holder på med instruktørutdannelse innen spesialsøk på HundCampus.

På kurset med Lennart var det seks hunder påmeldt, hvorav Tulla og en til hadde prøvd dette før. De andre hundene var helt ferske, og hadde aldri vært på en treningsplattform tidligere. I begynnelsen av treningen, lærer vi hundene å finne og markere Yellow Label te. Det er praktisk å ha et ”ufarlig” treningsstoff, andre stoff lærer vi inn senere når hunden har skjønt hva den skal gjøre.

Tulla hadde før kurset lært seg å markere kontaminert heroin på plattformen. Når et stoff er kontaminert betyr det at lukt av det stoffet er smittet over på for eksempel en bomullspad eller tilsvarende, slik at mengden luktmolekyler er atskillig færre enn om stoffet hadde vært rent. Det er med andre ord mindre lukt, og dermed vanskeligere for hunden å lukte, enn om stoffet er rent. Når hunden etter hvert i grunntreningen blir sikrere på Yellow Label te, kan vi også kontaminere lukten av den. Da legger man bomullspads i en beholder sammen med te-korn eller en te-pose, slik at padsen trekker til seg lukten fra teen. Det samme prinsippet brukes når det gjelder andre stoff også.

I løpet av kurset skulle Tulla få lære inn et nytt stoff; kontaminert flytende sprengemne, et stoff som er brukt av blant annet terrorister. Vi fikk tre søk på plattformen på søndag, og i løpet av den tiden lærte Tulla seg det nye stoffet; det vil si at hun fant og markerte stoffet. Tulla markerer ved å holde snuten flere sekund over boksen stoffet ligger i, og å dytte på den.

Lennart var imponert over hvor raskt Tulla lærte seg et helt nytt stoff; han hadde faktisk aldri sett en så fersk hund lære seg et nytt stoff så raskt før. Derfor ville prøve et lite eksperiment som han kalte Operasjon KAOS. Jeg håpet Lennart visste hva han drev med, for både jeg og Tulla er jo veldig ferske innen denne ”grenen”; vi hadde faktisk bare trent i til sammen fem dager før vi var med på kurset! Vi ble sendt opp på et rom for å trene på romsøk etter en leke. Tulla ble satt på et annet rom mens jeg gjemte leken (som hun var veldig giret på å finne), før jeg slapp henne ut og sa ”søk!”. Tulla snuste og snuste, og fant leken uansett hvor jeg gjemte den; til og med inni skap fant hun den!

Da Lennart mente vi hadde trent nok, skulle vi prøve oss på Operasjon KAOS. Lennart og resten av kursdeltakerne gikk inn på rommet hvor vi hadde trent romsøk med leke, og han gjemte det kontaminerte sprengstoffet under en sofapute i en sofa som stod der. Jeg og Tulla fikk komme inn, og jeg fikk vite hvor han hadde lagt stoffet sånn at jeg kunne belønne henne når hun fant det. Jeg slapp Tulla, og sa ”søk!”. Og Tulla søkte, hun brydde seg slett ikke om at det stod en gjeng folk og så på, og undersøkte hele rommet selvstendig. Da hun kom til sofaen, så jeg at hun hadde stoffet ”i nesen”, og jeg turte ikke vente lenger, så jeg klikket og belønnet henne. Men Tulla var ikke helt ferdig, så hun hoppet opp i sofaen og prøvde å krafse frem lukten hun hadde funnet. Nok et klikk og belønning. Wetterholm og resten av kursdeltakerne klappet, og Lennart sa han aldri hadde trodd hun kom til å finne det så raskt, faktisk hadde han hatt sine tvil om at hun kom til å finne det i det hele tatt! Hun var så flink, sa han, at han kunne gjerne tenkt seg å ta henne med til Sverige og trene henne videre selv! Jeg var jo selvsagt kjempestolt, og veldig imponert over Tullas nese, men jeg tror nok jeg beholder henne selv inntil videre.. ;o) Nå holder vi på å planlegge veien videre, med god hjelp av Stig.

Lennart Wetterholm har skrevet en artikkel fra Hoinndagan, som ligger ute på HundCampus.se under nyheter, hvor han skriver om spesialsøkskurset og Tulla (red.: HundCampus har fått nye sider, og artikkelen om oss er ikke tilgjengelig mer, se print screen nederst.). På http://www.selbunett.no/stbk/ står det også om Hoinndagan og spesialsøkskurset.

Hilsen Borghild & spesialsøks-Tulla

Legger ved noen bilder:

Foto: Lennart Wetterholm

Bildet viser Tulla som søker etter kontaminert flytende sprengemne på plattformen, jeg står bak og passer på å belønne henne når hun markerer.

Foto: Wenche R. Krogstad
Bildet er tatt under ett av våre første søk, foran i bildet følger Stig Meier Berg nøye med, bak Tulla står Dag Harald Hassel. Selv står jeg bak plattformen.


Print screen fra HundCampus.se. Trykk på bildet for å lese artikkelen.

Hvorfor terping ikke fungerer

Man må som oftest kjøre mange repetisjoner for å virkelig få vist hunden hva man mener, og for å få en atferd flytende. Men det er ikke alltid like lurt å kjøre mange repetisjoner på rad. Ofte kan det faktisk til og med gjøre hunden verre enn utgangspunktet.

Årsaken til at antall prosent vellykkede forsøk minker, til tross for god forsterkningskvalitet, frekvens og timing, kan være flere. Hunden kan være fysisk eller psykisk sliten, ganske enkelt. Momentet man trener på kan være krevende, eller det kan være direkte vanskelig. Hunden trenger en pause.

Ta for eksempel slalåm i agility; det er en meget krevende øvelse for hunden, som sliter på den psykiske konsentrasjonen. Hunden må tenke, og slalåm er kjent for å være et av de vanskeligste hindrene i agility. En annen ting er at slalåm er krevende fysisk; det sliter på ledd. Man bør derfor på grunn av hundens helse ikke terpe på dette mange ganger etter hverandre, spesielt ikke når hunden begynner å få stor fart. Når hunden har begynt å skjønne hinderet og man nærmer seg at atferden er flytende, er det ikke lenger like vanskelig psykisk, men det fysiske er desto mer krevende.

Det er bedre å ta en pause "for tidlig" enn for sent. Får man noe uventet bra; ta en jackpot og en pause, ikke test hunden igjen og prøv å få til noe enda bedre. Det er også viktig at man ikke overvurderer hundens evner eller konsentrasjon, eller undervurderer vanskelighetsgraden i momentet. Det er kanskje ikke så mange som tenker over at sitt-ligg-sitt-ligg osv er tungt for hunden, og at det sliter på den fysisk. Som et lite apropos; varm opp hunden før du begynner med sånne krevende ting!

Det er som sagt bedre å ta pause "for tidlig" og heller jobbe med andre ting etterhvert, enn å få mange dårlige repetisjoner. Det som skjer hvis man ikke tar pause, men bare fortsetter, er at man kommer inn i en ond sirkel. (Jepp, jeg er godt kjent i den, dessverre..) Man har kanskje fått en skikkelig god respons som man har forsterket, men så vil man bare se den eeen gang til, eller hvis man er veldig ambisiøs, så vil man se noe bedre; man tror hunden er på vei opp! Men hunden er på vei ned; dette øker frustrasjonen hos eier - hunden klarte det jo nettopp nå i sted! Og i stedet for å avslutte med noe ganske OK, så fortsetter man kanskje enda lenger nedover. Og tro ikke at hunden ikke skjønner hva vi tenker! Hunden får raskt med seg at vi er frustrert, og vi klarer ikke å formidle like godt som vi gjør når vi er i godt normalt treningshumør. Dermed er vi urettferdige mot hunden, som også blir frustert.

Hunden faller ut fordi vi ikke formidler hva vi vil; og likevel forventer vi at hunden skal prestere over max! Det er jo litt ironisk. Nå begynner kanskje hunden å vingle ut til siden for å finne noe annet å drive med, noe som er litt mer givende enn en krevende, småsur eier som ikke belønner ofte eller godt nok.

Vi eiere blir kanskje irriterte; kjøttboller/kong/favorittleken må da fungere..! Men det gjør den ikke, hunden er kanskje også mett etter 400 gram kjøttboller? Eller sliten av å både leke drakamp med kongen og løpe agilitybane etter agilitybane? Så da begynner vi å ta sjanser, noe som er dårlig planlegging av treningen. Kanskje hvis vi gjør sånn og sånn, så håååper vi at vi vil se en knallrespons igjen?! Sjansen for å få tilbake den knallresponsen man hadde i utgangspunktet, er minimal, og man blir igjen irritert; både på seg selv om hunden. Og dermed er den onde sirkelen sluttet.

Jeg skriver vel kanskje dette mest som en påminnelse til meg selv; jeg er alt for dårlig til å ta pauser når det kommer en knallrespons, og virkningene av det har jeg fått merke flere ganger. Spesielt gjelder dette i agility, hvor jeg ikke avslutter med en jackpot; for vi har jo kanskje nettopp begynt treningsøkten! Det er ingen unnskyldning; da er det bedre å ta en pause, og har man fått den responsen man var ute etter den dagen, så får man kanskje trene på noe annet i stedet?

Blogge-problemer

Jeg vil bare beklage at bloggen ser litt rar ut for tiden. Det er ikke avsnitt i innleggene mine, noe som det selvsagt er meningen at skal være. Jeg skriver med avsnitt, men når det publiseres, kommer ikke det frem.

En annen ting er MH-skjemaet som er lagt ut; alle rutene vises ikke nødvendigvis i Internet Explorer (kommer litt an på, muligens skjermstørrelse eller noe annet), men i Firefox tror jeg alle fem rutene bortover skal vises helt ok. Jeg har ikke fått tid til å rette opp i dette enda, og får heller ikke tid i dag, men skal få gjort noe med det så snart som mulig.

Hvis noen har tips til hva som er gjort feil, tar jeg imot tips med takk :o)

Jepp, jepp! Da er avsnittene fikset! Sånn går det når man krysser av i hytt og pine på ting man ikke har snøring på..! ;o) Hehe.. Skjemaet har jeg ikke kunnskap nok til å gjøre noe med, anbefaler de som ikke får sett alle fem rutene om å åpne bloggen i en ny nettleser.

Spesialsøkskurs i siste liten

Vanligvis ville jeg ikke vært våken, men siden jeg var på skolen kl ti fredag, merket jeg faktisk at det var mobilen som ringte, og ikke alarmen. Stig Berg var i andre enden, og lurte på om jeg ville bli med på spesialsøkskurs. I helgen. Eller, egentlig fra fredag av, det vil si samme dag. Strengt tatt skulle vi jobbet i hagen i helgen, men Stig mente det var meldt inne-vær (spesialsøksvær), så da trengte ikke jeg flere unnskyldninger til å dra. At jeg fikk det til halv pris og at jeg i tillegg hadde håpet å få tid til å dra til Selbu snart, var bare ekstra flott! Her tar man seg tid og råd! :o)

Teorien på fredag var ikke så veldig ny for min del, men det var egentlig et nybegynnerkurs, mens de praktiske treningene ble lagt opp etter hunden. Uansett er det alltid morsomt å høre ting en gang til, og nye utrolige historier fra HundCampus. Og historien om blodhunden Helge som går 192 t gamle spor (jepp, det er 8 døgn) i et forrykende tempo (førerer henger knapt med) er jo alltid facsinerende å høre.

For å være helt ærlig, så har vi ikke trent siden Hoinndagan med Lennart Wetterholm i april. Det er faktisk snart et halvt år siden! Tiden går så alt for fort, og jeg har hatt så alt for mye å gjøre, dessuten har jo agilityen blitt prioritert nå som det er sesong for det. Trening var derfor sårt etterlengtet.

Plattformarbeidet trodde jeg ikke skulle by på de største nyhetene eller utfordringene; erfaring tilsier at Tulla husker godt, og at hun gjerne har utviklet seg litt i mellomtiden; ting har modnes. Men der fikk jeg meg en real oppvekker! Joda, Tulla husket godt hun; meg var det litt verre med, men etter første søk på plattformen (som var nokså ny for min del), kom jeg også raskt inn i det. Men Tulla husket kunsten best! (Hunder er ikke så dumme som noen skal ha det til!)

Det som derimot var nytt siden sist, var at i stedet for å ha en boks med preparat i, og resten tomme, lå det nå bommullspads (eller hva det nå var preparatet var kontaminert (lukt smittet over) på), i de andre boksene. Og da Tulla markerte en "tom" boks, ble jeg litt i stuss. Jeg lurte på om boksen med preparat i hadde blitt plassert feil (sånt kan skje, vi er jo bare mennesker..), og det ble sjekket og viste seg at den stod der den skulle. Gradvis gikk det opp for meg at jeg hadde en bomullspadshund! Og jeg som trodde jeg hadde hatt en heroin/peroxid/Yellow Label (te) hund! Skuffelsen var enorm! Og jeg følte jeg hadde mislyktes som trener totalt.

Men det var jo ikke min feil. For oss mennesker (dumme som vi er), så er det åpenbart at det er heroinet (eller hva de nå skal søke etter) som de lukter. Men så åpenbart er det ikke for hunder. Det lukter jo også bomull! Det var ikke min eller Tullas feil at Tulla markerte på bokser med bomull i, det var rett og slett en menneskelig glipp. Sånn går det når spesialsøk er så nytt som det er, og vår hjerne ikke henger med like raskt i svingene, som hundens nese gjør..

Men det var jo litt morsomt med en utfordring. Til nå har jo treningen gått rett opp (og strengt tatt gikk den jo ikke ned nå heller, siden vi nå innførte "forstyrrelse" i de andre boksene, en forstyrrelse vi ikke hadde tenkt på at skulle bli nettopp det), men uventet var det uansett. Jeg måtte "viske ut" bommulspads fra Tullas finstilte nese, og få henne til å skjønne at det var selve preparatet hun skulle markere. Det gjorde jeg ved å overse alt hun gjorde på de "tomme" boksene, og belønne ofte på den rette. Etterhvert kunne jeg forlange markeringer på rett boks, og etter fire søk på plattformen, markerte hun ikke bomullspads mer, selv om hun brukte endel tid på å snuse på de. Det siste søket var dårligere enn det nest siste, så mulig vi burde avsluttet dagen da, men sånt ser man jo i ettertid, og jeg er slett ikke alltid like flink til å vite når jeg burde avsluttet, dessverre.

I dag skulle vi legge i flere forstyrrelser i boksene. Alle søk innebærer 7 bokser, hvorav 4 alltid er tilgjengelig for hunden å snuse på under søket. I en av boksene lå preparatet, i fire bokser lå bomullspads (av samme type og parti som den som preparatet var kontaminert på), og to bokser var tomme. Tulla markerte rett boks. Hun brydde seg ikke om verken de tomme boksene eller bomullspadsen. Hun hadde modnes over natten! Søk to og tre hadde like bokser, bortsett fra at i en av de tomme, var det nå lagt i kontaminert kaffe. Jeg visste ikke i hvilken boks det var (og den ble flyttet mellom søk to og tre), så da Stig spurte hvor kaffen var, kunne jeg (heldigvis) ikke fortelle han det.

Søk fire skulle inneholde enda en forstyrrelse. Jeg visste ikke hvilken lukt det ville være, eller hvor den skulle bli plassert, men jeg visste at den ville interessere Tulla. Vi kom inn, Tulla gikk rolig opp på plattformen, og jeg stilte meg i rett posisjon bak og plasserte preparatboksen i hull fire. Søk! Tulla stupte ned i boks to (som alltid), men i stedet for å gå videre som hun hadde gjort før, snuste hun lenge og vel på boks to. Jeg kikket på Stig for å signalisere at jeg nok trodde vi hadde funnet boksen med forstyrrelsen i.. ;o) Lukten var veldig interessant syntes hunden min, men gikk videre for å finne heroinen. Jeg ventet ikke på noen markering, men belønnet med en gang (siden forstyrrelsen tross alt var så interessant). Tulla fikk nå opp sniffe-frekvensen og snuste noe innmari på alle boksene (bra!), men aller mest på forstyrrelsen. Etter den andre gangen hun hadde luktet på den (ikke markert!), begynte hun å vise mindre interesse for den. I løpet av ett søk fikk jeg visket bort interessen for boksen (hun snuste like mye på den som på de andre som ikke inneholdt heroin), og jeg fikk også noen bra markeringer på heroinet! Kjempestolt av Tulla som syntes blodpølse var bedre enn forstyrrelsen sin! Og forstyrrelsen fikk vi vite at var kanin, noe som selvsagt var verdt å lukte litt ekstra på.

Det jeg synes var positivt, var at forstyrrelsen fikk opp sniffe-frekvensen generelt, ikke bare på kanin-boksen. I dag hadde jeg nemlig jobbet mye med å få en markering som inneholdt mye sniffing, men hva Tulla gjør på de andre boksene, kan jeg ikke kontrollere så mye. Egentlig fryktelig lite, for det blir jo bare oversett. Nå kom det endelig en lukt i disse boksene som var interessant for henne, noe de aldri har vært før. Heroin, te, kaffe og peroxid er jo tross alt ikke noe hunder flest finner gøy å snuse på, men kanin, kjøttboller og løpetisper er derimot noe de aller fleste vil vie litt mer tid. Ved å legge inn en "skikkelig" forstyrrelse, gikk altså sniffe-frekvensen opp, som en ren bivirkning, noe som er veldig positivt! I tillegg, får jeg ved å belønne henne på heroin, og ignorere kaninlukt, visket ut litt interesse for kanin.

Akkurat det med å viske ut interesse for visse lukter, er faktisk et lite prøveprosjekt noen andre i treningsgruppen driver med. De skal gå blodspor, og belønner på blod (10% tørket blod), og har forstyrrelser i de andre boksene som kan være relevant for sporgåing; hare, elg, fugl, løpetispelukt osv. Håpet er at hunden skal være mer opptatt av å følge sporet, enn å gå ut av det og belønne seg selv ved å sjekke ut hvor elgen hadde gått.

Noen som imponerte ekstremt i helgen, var Hayley, en cockervalp på 7 måneder. (De samme eierne som trener blodsporhunden Mia.) Første gang Hayley var oppe på plattformen, skulle man ikke tro hun hadde gjort annet i hele sitt korte liv! Det var helt utrolig å se henne, sammenlignet med noen av de andre ferske nybegynnerhundene (voksne), som kunne være skeptisk til både å gå på bordet, og heller ikke skjønne at de skulle snuse, og ikke snuse i alle hullene. Hayley gikk direkte opp på bordet, og snuste i alle hullene! I løpet av helgen så vi også tendenser til markering av innlært preparat! Så jeg og Tulla må legge oss i hardtrening skal vi forsøke å ikke bli forbigått av lille Hayley..

Vi bodde forresten sammen med Hayley og Mia, og det var morsomt å se Tulla ta på seg oppdrager-rollen for den ustyrlige valpen. Hayley fant en ullsokk hun sikkert skulle drive noe farsk med, men Tulle-mor fulgte med, og tok sokken fra henne pent og rolig og kom til meg med den. To ganger skjedde det faktisk, siden sokker ofte kommer i par.. ;o) Men Tulla var også en kul tante, og hoppet opp i sofaen og stupte kråke med Hayley, og ertet henne til å hoppe på hodet hennes og bite i ørene hennes, mens Mia satt i fanget til Tone og var sjeleglad for endelig å slippe pelsen som ellers plaget henne.

Sånn alt i alt, så begynte helgen med skuffelse over å ha en bomulls-hund (i alle fall på plattformen), men endte med fortsatt beundring for Tullas velutviklete nese. Nå ligger hun og sover søtt ved siden av meg, trøtt etter en lang dag i lab'en. Video ble tatt under søkene våre, som jeg etterhvert kommer til å få. Håper å få lov til å legge ut en video av Tulla som søker (patent på plattformen er under behandling, men det kommer også an på hvor mye som vises av den på filmen).

Bestått MH

I dag har vi vært på MH. Første gang for både meg og Tulla. Vi hadde vært så heldige å få være med når Howavartklubben skulle arrangere; tusen takk til Torunn fra kennel Dratini! Det var morsomt å få se Fenris også, og både rase- og individforskjeller innad i en rase (howavart).

Tullas resultater:

	1	2	3	4	5
1a Kontakt Hilsing	Avviser kontakt. Knurring og/eller biteforsøk.	Unnviker kontakt. Rygger og drar seg unna.	Aksepterer kontakt, helt uengasjert, men drar seg ikke unna.	Tar kontakt selv eller når fører tar kontakt. Balansert.	Intensiv kontaktatferd mot testleder. Kan hoppe og bjeffe.
1b Kontakt Samarbeide	Følger ikke med tross gjentatte lokkeforsøk.	Følger med motvillig. Strever mot fører eller trekker mot annen retning.	Følger med hele veien. Nøytral.	Følger med villig. Engasjerer seg.	Følger med villig. Viser intensiv interesse mot testeleder, hopper og bjeffer.
1c Kontakt Håndtering	Avviser, knurrer og/eller biteforsøk.	Unnviker, drar seg unna, tar evt kontakt med fører.	Aksepterer, nøytral.	Aksepterer, svarer med kontaktatferd.	Aksepterer. Intensiv kontaktatferd mot testleder.
2a Lek Lekelyst	Leker ikke.	Leker ikke, men viser interesse.	Leker, starter langsomt, men blir aktiv.	Leker aktivt, starter raskt.	Leker veldig aktivt, starter veldig raskt.
2b Lek Griping	Griper ikke.	Griper ikke, men snuser på gjenstanden.	Griper forsiktig, eller nyper i gjenstanden.	Griper direkte med hele munnen.	Griper direkte. Hugger i gjenstanden.
2c Lek Drakamp	Biter ikke.	Biter forsiktig, slipper, holder, men drar ikke i mot.	Biter- drar i mot- slipper- tar nytt tak	Griper direkte med hele munnen, drar i mot til testleder slipper.	Gripper direkte med hele munnen, rykker, drar i mot til testleder slipper.
3a Jakt Forfølgelse	Starter ikke.	Starter med avbryter.	Starter eller løper langsomt. Kan øke farten, avslutter.	Starter med høy fart- målrettet. Bremser ned ved byttet.	Starter direkte, stor fart. Løper forbi byttet. Kan snu.
3b Jakt Griping	Overser byttet/springer ikke rett frem.	Griper ikke, men snuser på gjenstanden.	Griper noe tvilende, eller med tidsforsinkelse.	Griper direkte. Slipper.	Griper direkte. Beholder byttet i 3 sekunder.
4 Aktivitet	Er uoppmerksom/ uinteressert/inaktiv	Er oppmerksom og rolig –står, sitter eller ligger.	Er oppmerksom og i hovedsak rolig. Enkelte aktivitetsøkninger.	Er oppmerksom, men noe urolig. Vandrer rundt og snuser.	Er urolig. Veksler hurtig mellom aktiviteter.
5a Avstandslek Interesse	Engasjeres ikke av figurant. Uinteressert.	Kontroll. Avbrudd kan forekomme.	Interessert. Følger figurant uten avbrudd.	Interessert. Vil starte. Enkelte startforsøk.	Veldig interessert. Gjentatte startforsøk.
5b Avstandslek Truer/aggresjon	Ingen bjeff eller knurring.	Enkelte bjeff og/eller knurring under momentets første del.	Enkelte bjeff og/ eller knurring under momentets første og andre del.	Viser trusselatferd. Bjeffer og knurrer under momentets første del.	Viser trusselatferd. Bjeffer og knurrer under momentets første og andre del.
5c Avstandslek Nysgjerrighet	Går ikke frem til figurant. Uinteressert.	Går frem når figurant snakker eller leker med gjenstanden.	Går frem når figurant gir seg til kjenne.	Går frem til figurant med lav kroppsholdning og/eller tidsforsinkelse.	Går frem direkte til figurant uten hjelp.
5d Avstandslek Lekelyst	Viser ingen interesse.	Leker ikke, men viser interesse.	Leker, griper forsiktig. Slipper, drar ikke imot.	Griper direkte. Kan slippe og ta igjen. Drar i mot.	Griper direkte med hele munnen. Drar i mot. Slipper ikke.
5e Avstandslek Samarbeide	Viser ingen interesse.	Blir aktiv, men avbryter.	Er aktiv med figurant når denne er aktiv.	Er aktiv med figurant. Interesse også mot passiv figurant.	Oppfordrer passiv figurant til fortsatt lek.
6a Overraskelse Redsel	Stanser, kort stopp.	Huker seg og stanser.	Gjør unnamanøver uten å vende seg bort.	Flykter høyst 5 meter.	Flykter mer enn 5 meter.
6b Overraskelse Trussel/aggresjon	Viser ingen trusselatferd.	Viser noe trusselatferd.	Viser trusselatferd over lengre tid.	Viser trusselatferd og noen angrep.	Viser trusselatferd og angrep. Kan avslutte med bitt.
6c Overraskelse Nysgjerrighet	Går frem når fører legger ned kjeledressen/ går ikke frem.	Går frem når fører setter seg på huk og prater med kjeledressen/roper på hunden.	Går frem til kjeledressen når fører står ved siden av.	Går frem til kjeledressen når fører har gått halve distansen.	Går frem til kjeledressen uten hjelp.
6d Overraskelse Gjenstående redsel	Ingen tempoforandringer eller unnamanøver.	Liten bue/liten tempoforandring/ ser bort ved noen av passeringene.	Bue eller tempoforandring ved 1. passering. Mindre utslag ved 2. passering.	Bue eller tempoforandringer av samme styrke ved minst to passeringer.	Viser stor redsel eller øket redsel ved samtlige passeringer.
6e Overraskelse Gjenstående interesse	Ingen interesse for kjeledressen.	Stanser lukter/ser på kjeledressen en gang.	Stanser, lukter/ser på kjeledressen minst to ganger.	Biter i/leker med kjeledressen. Interessen avtar.	Biter i/leker med kjeledressen ved to eller flere passeringer.
7a Lydfølsomhet Redsel	Stanser, kort stopp.	Huker seg og stanser.	Gjør unnamanøver uten å vende seg bort.	Flykter høyst 5 meter.	Flykter mer enn 5 meter.
7b Lydfølsomhet Nysgjerrighet	Går ikke frem.	Går frem når fører sitter på huk og prater med skrammelet, roper på hunden.	Går frem til skrammelet når føreren står ved siden.	Går frem til skrammelet når føreren har gått halve distansen.	Går frem til skrammelet uten hjelp.
7c Lydfølsomhet Vedvarende redsel	Ingen tempoforandringer eller unnamanøver.	Liten bue/ liten tempoforandring, ser bort ved noen av passeringene.	Bue eller tempoforandring ved 1. passering. Mindre utslag ved 2. passering.	Bue eller tempoforandringer av samme styrke ved minst to passeringer.	Viser stor redsel eller øket redsel ved samtlige passeringer.
7d Lydfølsomhet Vedvarende interesse	Ingen interesse for lydkilden.	Stanser, lukter/ser på lydkilden minst en gang.	Stanser, lukter/ser på lydkilden minst 2 ganger.	Biter i/ leker med lydkilden. Interessen avtar.	Biter i/leker med lydkilden ved 2 eller flere passeringer.
8a Spøkelser Trussel/aggresjon	Viser ingen trusselatferd.	Viser noe trusselatferd.	Viser trusselatferd over lengre tid.	Viser stor trusselatferd og noen angrep.	Viser trusselatferd og flere angrep.
8b Spøkelser Kontroll	Viser noe kontroll, deretter ingen interesse/ resignerer.	Ser mot spøkelsene nå og da.	Kontrollerer/viser reaksjon mot spøkelsene. Lange avbrudd.	Kontrollerer/viser reaksjon mot begge spøkelsene. Korte avbrudd.	Kontrollerer/viser reaksjon mot spøkelsene under hele momentet.
8c Spøkelser Redsel	Oppholder seg hovedsakelig foran eller ved siden av fører.	Oppholder seg hovedsakelig foran eller ved siden av fører, avstandsregulering.	Oppholder seg foran eller ved siden av fører, pendler mellom flukt/start og kontroll.	Oppholder seg i hovedsak bak fører. Pendler mellom fluktstart og kontroll.	Flykter lenger enn båndets lengde. Kan søke støtte hos tilskuere eller forlate stedet.
8d Spøkelser Nysgjerrighet	Går frem når fører har tatt av figurantene drakta.	Går frem når fører snakker med figurantene/roper på hunden.	Går frem til spøkelset når fører står ved siden av.	Går frem til spøkelset når fører har gått halve distansen.	Går frem til spøkelset uten hjelp.
8e Spøkelser Kontakt	Avviser eller unngår kontaktforsøk.	Aksepterer kontakt- helt uengasjert, men drar seg ikke unna.	Besvarer kontaktforsøk.	Tar selv kontakt- balansert.	Intensiv kontaktatferd mot figuranten, kan hoppe og bjeffe.
9a Lek 2 Lekelyst	Leker ikke.	Leker ikke, men kan vise interesse.	Leker- starter langsomt, men blir aktiv.	Leker aktivt, starter raskt.	Leker veldig aktivt, starter veldig raskt.
9b Lek 2 Griping	Griper ikke.	Griper ikke direkte, snuser først på gjenstanden.	Griper forsiktig, eller nyper i gjenstanden.	Griper direkte med hele munnen.	Griper direkte. Hugger i gjenstanden.
10 Skudd	Viser ingen berørthet, rask kontroll og siden helt uberørt.	Kontroll som forsvinner etter første skudd. Bryter, men opptar tidligere aktivitet.	Avtagende reaksjon/retter interessen mot skytter/går tilbake til aktivitet/passiv.	Avbryter aktivitet. Fokuserer på skytter. Kan ikke gjenoppta tidligere aktivitet.	Vedvarende uro etter flere skudd. Avbryter eller tydelige flukttendenser. Avstår skudd.

Avreagerer: JA Gjennomført MH: JA

Rosa: Tullas resultat

Hvis blå: gjennomsnittet for rasen (i Sverige). Data hentet fra Genetica.se : http://www.genetica.se/manuskript/engelsk%20springer.pdf

Hvis det kun er rosa, ligger Tulla på gjennomsnittet for rasen.

Kommentarer:
Kontakt: Enten kunne hun være veldig glad for å se folk, eller så kunne hun ha syns at noen var skummel. I dag var en sånn dag hvor folk var litt rare, men Line var jo fremdeles ganske grei å snuse på. Faktsik generelt lite hilsing fra Tullas side, men jeg var klar over at det kunne gå sånn, så det er ikke akkurat noe sjokk, bare litt synd at hun ikke er helt stabil på sånt enda. Og selvsagt ville hun til meg når testlederen skulle "gå tur" med henne, hun er jo tross alt en skikkelig mammadalt!


Lek: Som forventet; hun har endel gjenstandsinteresse for tiden (til springer å være, altså), men det er slett ikke alltid drakampen går like smurt, spesielt ikke med ting hun knapt får snuse på før hun "må" leke med de. Morsomt at det lå over gjennomsnittet, det syns jeg er bra.

Jakt: som forventet. Hun løp ikke så langt første gangen, men andre gang løp hun helt ut og undersøkte filla. Hun er tross alt en mammadalt, men likevel nysgjerrig.

Aktivitet: Noe mer aktivitet enn forventet. Dette er ett av momentene som gjør at jeg er fristet til å teste henne i en roligere periode av løpetidssyklusen, for eksempel innen to mnd etter løpetiden; da er hun ekstremt mye mer rolig enn hun er nå. Nå er hun temmelig aktiv.

Avstandslek: Jeg var usikker på om hun i det hele tatt så figuranten, men testleder mente hun i det minste hørte den, men at hun bare var uinteressert. Greit nok, det. Hun løp med en gang bort til dit figuranten hadde gjemt seg, men ble noe skremt da denne plutselig hoppet frem og viftet med en hvit fille. Våget seg tilbake når figuranten stod i ro, men ble skremt når figuranten skulle leke med henne igjen, og dette gjentok seg hver gang. Ingen å skylde på, siden det tross alt er strenge regler for når og hvordan figuranten skal bevege seg, men jeg tror Tulla hadde vært mer med, hadde hun fått snuse på figuranten når hun fant henne, og kanskje også blitt med på lek. Nå virket hun mer skremt..

Overraskelse: Kjeledressen var litt skummel, men hun reagerte som forventet. Tok litt lengre tid før hun våget seg bort enn jeg forventet. Reagerte litt når vi skulle forbi, og faktisk også en gang når vi hadde kjeledressen i ryggen, vet ikke hvorfor, jeg så ikke noe. Testlederen bare lo, og lurte på hva som hadde stukket henne (og det kan faktisk godt være hun fikk en kvitst i magen; når hun er oppkavet sånn, så kan hun finne på å skvette for sånne "teite" ting.)

Lydfølsomhet: Gikk en smule bedre enn forventet; hun stoppet opp og rettet oppmerksomheten mot lyden. Hadde vi ventet lengre, hadde hun gått frem av seg selv fikk jeg høre, noe jeg er enig i. Snoren som er festet i kjettingen kom i veien, sånn at hun måtte evt ha hoppet over den for å ha kommet helt inn til bølgeblikken, og sånt gidder man ikke gjøre for å sjekke ut litt skumle ting, mener Tulla. Greit nok, jeg tråkket ned tråden, og Tulla gikk frem og trødde på bølgeblikkplaten.

Spøkelser: Joda, spøkelser er skumle, og det visste jeg hun syns. Så dette gikk som forventet egentlig. Når hun først turte å gå frem og snuse på de, ble hun overlykkelig for å finne Torunn der (kennel Dratini, for dagen figurant). Den andre figuranten skulle hun strekke seg så lang hun var for å gi labb til, rare Tulla mi! (Vel, hun ga labb først, og så hilste hun på Torunn..) Kan jo også si at i begynnelsen (fra spøkelsene begynner å gå, til de var halvveis), stod hun i front av meg. Hun flyttet seg da bak, og prøvde å flykte lenger enn båndets lengde (ca 2 m). Knurring og boffing når hun stod i front, mer høylydt bjeffing når hun stod bak.

Lek2: Merkelig nok ble hun med på lek denne gangen! Det hadde jeg ikke trodd! Det er jo litt spesielt at leken også blir mer intens andre gang, når hunden tross alt nettopp har vært gjennom så mye..! Trodde ikke at hun kom til å ville leke noe særlig, men det gjorde hun altså. Dette gikk over all forventning!

Skudd: Over all forventning dette også. Trodde hun ville slutte å leke når det første skuddet kom, men hun tok raskt tak i fillen igjen. Skudd i passivitet var som forventet; hun stod rolig med fokus rettet mot skytter. Hun fikk snuse på skytteren etterpå, og ville gjerne være med bort for å undersøke, selv om hun mente det ikke var nødvendig selv; hun var ferdig med skuddene, og hadde tenkt å snuse litt i skogen..

Alt i alt; bestått, og som forventet eller bedre enn forventet på det meste. Dårligere enn forventet/håpet på når det gjaldt kontakt.

Edit: Jeg måtte forandre malen for å få plass til hele skjemaet, men syns det var såpass interessant at det måtte komme med. Har også fått nyss i at skjemaet muligens ikke vises i sin helhet i IE (rute 5 kommer ikke med), men jeg ser det fint i FF, så det er jo en mulighet å prøve for de nysgjerrige som ikke får med seg alt.
Edit 13.11.07: Jeg har nå forandret tilbake til den gamle malen, da jeg likte den bedre. MH-skjemaet vises dessverre ikke i sin helhet nå, men du finner det unde MH på hjemmesiden.