Hva i alle dager får en hund til å midt på natten, mens hun tror alle ligger og sover (noe hun har gjort selv også), våkne for å romstere på stuebordet og finne en trebjelle som hun skal spise??! Ja, det er Tulla vi snakker om! Selvsagt. Aynï kunne ikke gjort noe sånt i sine villeste drømmer engang.. Men Tulla fikk vel behov for litt nattmat, og fant ut at tre! det var tingen å spise! Jammen godt det var en bjelle som lagde lyd, hvis ikke hadde julegaven fra svigerfarmor vært i tusen knas og på god vei til å bli fordøyd nå.
I går var en merkelig forferdelig dag, men samtidig litt god. Bjarte var på jobb, og jeg hadde fått et gavekort på en klesbutikk til jul, pluss to utgaver av en bok hvor jeg ville bytte den ene utgaven i en annen bok. Forferdelig snøvær; vind og mange cm med snø lavet ned og blåste i hytt og pine. Stakkars brøytemannskap! Men siden jeg hadde sagt jeg skulle til byn for å gjøre disse ærendene, så ville jeg bli ferdig med det. Så da klokken ble mange nok, kjørte jeg innover til byen. Sendte melding til Bjarte og lurte på hvilken bokhandel som var på City Syd, og hvilken som var på Tillertorget, og om klesbutikken fantes på City Syd. Greit å slippe å kjøre helt til sentrum i rushtrafikken når man ikke må. ;o) På vei opp bakken fra Klett kom det plutselig et skikkelig vindkast som tok med seg tonnevis med snø - alt ble helt hvitt! Jeg måtte bremse kraftig ned, og måtte virkelig stå på bremsen da jeg plutselig så bremselysene til bilen foran. Det var helt vilt; jeg så absolutt ingenting før bremselysene lyste rødt tre-fire meter foran meg! Skrev melding til Bjarte og advarte mot dårlig vær, siden jeg visste han var på vei hjem. Jeg fikk ikke noe svar, men det var jo egentlig ikke nødvendig heller.
Jeg endte opp på City Syd heldigvis, og alt gikk knirkende smertefritt! Jeg ble raskt ferdig, noe som var veldig fint, siden hodet var på en snurr pga kraftig forkjølelse. Skrev igjen melding til Bjarte om at jeg var ferdig og på vei hjem. Fikk ikke svar, noe som var litt merkelig syntes jeg. Etter en stund skrev jeg på nytt melding om at det ville vært fint om han kunne svare, sånn at jeg visste han var i live. Intet svar. Jeg var tilbake på Klett igjen, og forsøkte å ringe. Kom rett til telefonsvar; ergo var telefonen avslått eller han var et sted uten dekning. Prøvde å ringe igjen, men fremdeles ikke noe svar.
Da jeg kom til Øysand, var E39 nyveien stengt, og DA fikk jeg litt panikk. I følge mine beregninger skulle Bjarte allerede ha passert her for en liten stund siden, og nå var veien stengt. De verste tanker raste gjennom hodet mitt - hadde Bjarte vært i en ulykke som gjorde at veien nå var stengt?? Jeg svingte ut på gamle E39 sammen med de andre bilene, og måtte kjøre på forferdelig glatt føre langs kysten helt til Buvika. Stoppet der og prøvde å ringen en gang til. Fremdeles ikke noe svar. Kjørte videre og opp til bensinstasjonen i Buvika (nyveien var åpen derfra), og stoppet på YX'en. Der stod det politi, og jeg bestemte meg for å låne doen på YX'en og etterpå spørre de om de visste noe om en liten rød Colt var involvert i en ulykke på veien. Men da jeg kom ut fra do, var de kjørt.. Jeg prøvde å ringe en gang til, men det var fremdeles bare telefonsvar å høre.
Jeg raste ut på nyveien igjen, lettere panisk. Prøvde å ringe flere ganger mens jeg kjørte, men jeg fikk ikke svar. Nå begynte jeg å bli seriøst redd. Vi har jo lagret hverandre som ICE (In Case of Emergency), som gjør det lett for redningsmannskap å finne riktige personer å kontakte, men det hjelper jo lite hvis mobilen dør i et krasj, og de må skru den på og ikke har pin-kode!! Kunne batteriet være tomt da? Nei, Bjarte har jo ny mobil, og batteriet holder jo i en uke før det må lades, og han hadde ladet den natten i forveien.. Bjarte har også alltid mobilen på, og han har den alltid med seg. Den er aldri slått av heller. Jeg gasset på det jeg følte jeg kunne, for å skynde meg hjem. Hvorfor han skulle være hjemme ante jeg ikke, og hvis han var hjemme kunne han vel lade den? Og hvis den tilfeldigvis var blitt skrudd av ville han jo merke det kjapt - så det gav egentlig ingen mening å kjøre hjem heller, men det var nå det jeg gjorde.
Hva skulle jeg gjøre hvis bilen ikke var hjemme da? Jeg kjørte inn veien vår, og så kjapt at bilen hans ikke var der. Det var nå to timer siden jeg hadde hørt fra han sist, og da var han allerede på vei fra byen selv. I mellomtiden hadde jeg kjørt både til og fra byen OG shoppet, så dette lovet veldig dårlig! Jeg braste inn på gårdsplassen, måkte meg vei gjennom snø som burde vært måket, satt meg fast (med Pajeroen ja!!), og bestemte meg for å gi opp. Prøvde å ringe en gang til, men ikke noe svar. Løp inn, og ringte foreldrene mine. Moren min jobber på sykehuset, så jeg visste hun var den rette å ringe. Jeg prøvde å høres normal ut i stemmen da jeg spurte om hvordan jeg kunne finne ut om noen lå på sykehuset. Det kunne man visst ikke, men man kunne ringe resepsjonen og høre om den og den var der, men at jeg ikke visste avdelingen. Stemmen brast, jeg klarte ikke si så mye mer. Men hvem er det du lurer på om er på sykehuset da, spurte hun? Jeg vet ikke hvor Bjarte er, stotret jeg, og det var vel da hun skjønte alvoret. Jeg fikk et nummer å ringe mens jeg prøvde å forklare hva som hadde skjedd, eller kanskje rettere sagt ikke skjedd, og akkurat da hørte jeg noen hundepoter tasse mot døren - Bjarte! Bjarte kom nå, sa jeg og bare la på.
En stykk noget forvirret Bjarte ble overrasket av en uvanlig velkomst.. Huff, jeg visste ikke om jeg ville slå han eller grine, men endte vel opp med det siste. Det viste seg at han hadde måttet bruke mobilen som modem på jobb hos en kunde i dag, og det hadde ladet ut mobilen helt. Han hadde ikke klart å skru den på igjen, og siste mld han fikk av meg var før jeg kom frem til byen. Så han trodde jeg fremdeles var på City Syd. Han hadde også vært og handlet på veien hjem, og generelt brukt lang tid pga stengt vei (og da hadde den vært stengt helt til Børsa). To og en halv time hadde han brukt fra Trondheim, og vi fant ut at vi måtte ha ligget veldig nært hverandre i køen. Godt det hele endte bra, for dette var ikke en morsom følelse. Det hjelper heller ikke på å få flashback fra bilulykken faren og bestemoren min var i for snart elleve år siden (kjennes som om det var for noen år siden bare), hvor bestemoren min døde, og faren min ble veldig hardt skadet. Skulle det liksom være greit at jeg fikk oppleve enda en tragisk bilulykke bare fordi jeg hadde klart å "overleve" en tidligere? Det ga ingen mening. Og siden jeg vet hva en bilulykke kan gjøre med folk, var det ikke spesielt oppløftende å tenke på at Bjarte kunne vært utsatt for en..
Er det nå jeg skal komme med en unnskyldning med tilhørende forklaring på hvorfor jeg har vært så fraværende i det siste? Halvannen uke før jul var jeg på pensjonatet. Stikkord: mishandlet hund, jeg ble bitt flere ganger, valper, løpetid x 2, gale utbryterhester, udugelig fôrvert som ikke leverer drektig tispe, forferdelig føre, en vakt på butikken som ikke gikk etter planen, trekkgal Tulla, og løping i oppoverbakker i snø med kjeledress. Så kom julen, og siden mine hunder hadde løpetid, måtte de være på gangen. Vi feiret julen hjemme hos mine foreldre, og deres hund skal på død og liv ri på løpetisper (tispe det også forsåvidt). Aynï takler det greit, men syns det kan være litt slitsomt i lengden, Tulla klikker og skal ikke ha noe av at noen tispe rir på henne når hun løper (bortsett fra Aynï da, det er visst greit). Ellers hadde Bjarte skaffet oss verdens peneste juletre - helt seriøst; jeg har sjelden sett et så pent juletre! Tett og fint, og med masse symmetriske greiner. Jeg er fornøyd med julegavene; fikk faktisk masse av det jeg ønsket meg og litt til. Hjelper visst å skrive ønskeliste! ;o) Etter jul har jeg jobbet litt, vært på varetelling (og det er en sak for seg selv som jeg ikke gidder å skrive om engang, men kan bare si at det er ulovlig å beordre folk som meg på jobb 1.nyttårsdag, og at det endte med at vi fikk bedre lønn fordi jeg sa fra). Nyttårsaften tilbragte vi hjemme (my orders), men et uplanlagt frieribesøk av en elghund gjorde sitt til at ting ble litt annerledes enn tenkt. En løs elghund møtte oss på tur (jeg hadde fått mld om at han gikk løs), så jeg tok han med meg. Ringte politiet, Falken og pensjonatet som har ansvaret for sånne. Etter masse om og men og frem og tilbake (det er en egen historie), kom eieren og hentet han. Men jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av de tre hundene tenkte noe på raketter da klokka var tolv! Han ble nemlig med inn i stua da (selvsagt var han ute og tuslet rundt midnatt), og Aynï syns det var gøy med en frier i stua som ville parre henne, men Tulla likte ikke å få herrebesøk midt på svarte natten. Men Tulla er grei, så jeg kan kommandere henne til å ta det rolig sånn at jeg får passe på, så vi endte opp med ingen parringen (han var for gammel og feit til å klare det på Aynï uansett), og alt i alt gikk det jo bra. Ingen av mine hunder er redd for sånne lyder, og det var ikke han heller heldigvis. :o)
Nok surr fra min side. Jeg er syk, føler meg slapp og fæl og irriterer meg over at jeg ikke klarer å stå opp i riktig tid og få snudd døgnet skikkelig. Jeg får ikke sove om natta, og da hjelper det jo ikke å ikke stå opp i skapelig tid heller. Ond snirkel det der..
