Studier og agilitytreningsplan

Endelig har jeg fått meldt meg opp i rette eksamener! Det ble BI 1003 og PED 1002, eller som det heter på fint: Evolusjonsbiologi, økologi og etologi, og Pedagogisk psykologi og utviklingspsykologi.. puh.. Forelesningene har selvsagt allerede startet, men sånn går det når man begynner bra med å være slapp student på ferie. Planen er altså å få dette inn i en bachelorgrad i psykologi. Førsteåret har jeg fra før, da jeg studerte ved Universitetet i Bergen. Nå er jeg tatt opp ved NTNU, på bachelor i psykologi.

Om en liten stund er jeg og Tulla på vei ut for å trene agility sammen med Line. Planen for i dag er å trene enkelthinder, og rett og slett belønne god gjennomførelse av disse. Jeg skal fokusere på felthinder spesielt, og på vanskelige innganger i slalåmen. Da vi trente i går kveld la jeg merke til at hun blir fryktelig usikker på slalåmen når jeg går på venstre side av den. Trodde jeg hadde trent på begge sidene, men det var i alle fall ikke godt nok. Litt rask shaping satte opp farten hennes igjen, men så begynte hun å bli sliten så dermed ga vi oss. Blir spennende å se hvor hun er i dag. Jeg har tenkt å "overtrene" feltene, slik at hun nesten stopper og forventer belønning når hun er i rett posisjon. Vi har jo gjort dette før, så dette blir kun en siste repetisjon før konkurransen i helgen.

Det blir også siste treningen vi har før vi starter, får ikke tid til å trene fredag, dessuten har hun godt av litt fri. Jeg håper med å øke forsterkningsfrekvensen på feltene, at hun sakker ned farten litt og blir litt mer oppmerksom på meg. Ved å gi henne en fridag kommer farten uansett til å øke litt, men det er bare en fordel om hun ikke ruser avgårde på egen hånd, for å sette det på spissen, når vi skal konkurrere.

Det blir spennende å se hvordan hun takler konkurranse denne gangen. På debuten første dagen var hun nok usikker på hva hun i det hele tatt skulle gjøre, om det var agility eller løpe løs, andre dagen hadde hun skjønt hva som skulle skje, og da var alt bare fryd og gammen og morro. Blir interessant å se hvordan det går nå, om hun takler konkurranse bedre og er mer fokusert på meg, eller om hun durer avgårde for seg selv og tror hun kan lese banen godt nok på egen hånd. Når jeg ser hvordan det går, kan jeg enklere bedømme om hun trenger mer trening på fokus på meg (mistenker det), eller om hun trenger mer trening på fart (noen vil kanskje si det, men det hjelper ikke med fart hvis hun tar banen i feil rekkefølge).

Tannskraping, agility og bildespam

Jeg er så overglad for å ha en håndterbar hund!! En hunds tenner må jo tas vare på, og for de av oss som ikke er flittige tannpussere, må vi få bort tannstein på annen måte. Selv har jeg dårlig erfaring med dette pulveret man bruker; Tulla får ganske mye tannstein uansett, og ånden er dårlig. Etter over et år med pulver gir jeg opp. Å skrape bort tannstein krever ofte at hunden må i narkose hos dyrlegen, og få tennene skrapet der. Men Tulla er jo underbar på det punktet, og jeg har tilfeldigvis kjøpt en tannskrape. Så i går tok jeg den frem, og fikk Tulla til å legge seg i sofaen ved siden av meg. Det er nesten som hun går i narkose selv, og ligger helt dønn i ro mens jeg skraper og styrer på inni munnen hennes. Skulle nesten ha filmet det, så flink hun er!

Til å begynne med slikker hun litt og er litt opptatt av lukten jeg fjerner (tannsteinen), men etterhvert ligger hun bare helt i ro og lar meg plukke og pirke, flinke jenta mi! Det tar ikke så lang tid heller, jeg tok en side av gangen, og brukte vel ca 20 min på hver side. Det er minst 1200 kr lett spart, det! De nederste molarene ligger under de øverste, noe som gjør det vanskelig å komme til der. Det løste jeg elegant ved å stikke inn et smalt margbein og holde igjen munnen rundt det, slik at jekslene var åpen for skraping. Akkurat det var litt uvant, men det gikk jammen greit det også. Så nå er tennene til Tulla fri for tannstein, og munnen lukter så utrolig mye bedre!

I går kveld var vi på agilitybanen for andre gang i "sommer". Høsten har vel så å si kommet hit (selv om det nok kommer flere godværsperioder), og det er mørkt om kveldene. Tulla er virkelig giret på agility for tiden, og som jeg har skrevet før, virker det som om det modnes litt mellom hver gang vi trener, når hun har lengre pauser. Slalåmen går veldig fint, og hun belønnes med kommando for neste hinder. Inngangen tar hun også rett, selv om jeg plutselig ble i tvil (jeg har tross alt også hatt pause..). God fart over vippen har hun også, og farten har vel generelt økt betraktelig. Jeg har sluttet å skrike masse kommandoer hun uansett ikke hører så mye på, og stort sett følger hun bare kroppsspråket mitt på banen. Er det hopp i vinkler, eller skal hun belønnes for å ha tatt slalåmen bra for eksempel, får hun kommando eller jeg roper på henne for oppmerksomhet. Det fungerer bedre syns jeg. Ingen vits i å løpe rundt på banen og hyle som en stukken gris når det kanskje bare ødelegger for hunden.

Nå har vi fått roet oss litt etter sommeren og ferien, og jeg har fått lagt inn noen bilder fra pensjonatet, så nedenfor kommer litt bilder fra tiden i Buvika.

Nydelige Qadir!

Tulla vil inn i stallen (for å spise høy?)



På tur med ponnien Bob

Beklager crappy kvalitet, men hun var jo bare skjønn!?

Kontakt med meg


Og kontakt med ponnien..

Kosemose ponnien



Apport-trening i regnvær på beitet til hestene.

Oppdatering fra ferien

Her kommer en liten oppdatering siden sist. Sommerjobben var ferdig for ca tre uker siden, deretter hadde jeg en uke "fri" (vel, jeg fikk sove frempå en eneste dag). Fikk trent agility en dag, og Tulla husket! Husket godt gjorde hun også, slalåmen gikk kjempebra, virker nesten som om den modnes litt når hun har pauser.

Etter en liten uke reiste vi på ferie til Bergen. 5års-treff fra vi sluttet på videregående var det første vi var med på. Ingenting var forandret, bortsett fra at noen hadde en unge på armene, ellers gikk praten som vanlig. Jeg var den som hadde forandret meg mest, muligens både fysisk og psykisk. Jeg har jo også klippet vekk dreadsen jeg hadde da jeg sluttet, og i tillegg farget håret mørkebrunt (jeg er jo blond) og forandret klesstil, pluss at jeg har gått ned ca 25 kg, så folk kjente meg ikke igjen til å begynne med. "Du er vel ikke her på 5års-treff?" var det noen som lurte på, de trodde nok jeg var dama til noen andre, hehe..

Tulla stakkars, taklet to dager i bur i bil dårlig. Mye dårligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Vi kjørte ned på fredag, og på lørdag var vi på treff og hun lå i bilen, men fikk være med ut så ofte som timeplanen tillot. Hun holdt på å klikke av negativt stress, spiste ikke, spyttet ut godbiter (!!!!!!!!!!) og hadde generelt mye negativ oppførsel; dvs hun overreagerte ekstremt på absolutt alt, bare for å få ut litt energi. Jeg ga henne godbitsøk når hun var ute av bilen, bare for å få ut mest mulig energi, men det var hun totalt uinteressert i. Hun bjeffet på folk som gikk forbi (noe hun aldri gjør), og når folk skulle hilse på henne, var hun ekstremt "vill og gal og glad", eller "glad", det var tydelig for meg at hun ikke var glad i de, hun var bare stressa. Om kvelden da vi skulle legge oss (overnattet på skolen), kom en venninne av meg med dyne og pute under armen. Tulla overreagerte igjen, og venninna mi syns det var morsomt og skulle leke med henne, noe som endte med at hun skremte henne i stedet. (En god smule sur jeg da..) Og av alle ting, fant Tulla på at hun skulle tømme analkjertlene! Det har hun aldri gjort før (bortsett fra den vanlige måten å tømme de på da), og jeg trodde det skulle litt mer til enn det, for at hun skulle tømme de. Venninna mi gikk bare litt mot henne og trampet litt, og sprut, der var de tømt! Det stinket noe usannsynlig ekkelt, og da jeg tørket henne bak med dopapir, ble det brunt. Yuk. Og stakkars, stakkars Tulla. Jeg trodde oppriktig hun ville takle to dager uten aktivitet litt bedre enn dette, men det er mulig hun får mer aktivisering enn jeg egentlig tenker over. En dag uten aktivitet, er liksom når hun står ute i hagen og driver med godbitsøk i 45 minutter, og det er jo faktisk litt.. I tillegg gjorde det nok ikke saken bedre at hun var i bur. På tirsdag var vi med på en agilitytrening sammen med Bergen agilityklubb. Bare for å la henne få ut litt steam. Det gikk bra, selv om de hadde satt opp baner som ikke var beregnet for oss i den laveste klassen, men vi fikk trent endel på føring og hopphinder i diverse vinkelkombinasjoner. Belønnet med pipesau. ;o)

Vi hadde to uker ferie i Bergen, hvor vi var på besøk hos flere venner. Syns vi fikk gjort mye faktisk! Og så fikk jeg endelig sovet frempå flere dager på rad! Deilig! Jeg hadde også en helg i Gulen på Dalsøyra i Nord-Hordaland. Jeg kjørte faktisk selv sammen med ei venninne (hun som skremte Tulla), ned i kjelleren på en ferje (første gang jeg kjørte på ferje i det hele tatt), og på de sinnsykt smale og svingete 80-veiene mot Gulen. Jeg tok autovernet bare en gang, når det kom en bil imot, og jeg la meg ut. Fremhjulet ble tatt av asfaltkanten og dratt ned, men sånn går det når begge to skal kjøre forbi i 70.. ;p Er faktisk litt stolt over at jeg klarte å kjøre selv, jeg har jo ikke hatt lappen såå lenge!

Den siste helgen skulle vi i bryllup i Stavanger (dvs utenfor Stavanger). For at Tulla skulle få slippe enda to dager i bur i bil, ble hun plassert hos farmoren til Bjarte. Hun har hatt 8 hunder selv, og snakker knapt om noe annet og om den fantastiske Minnie som lukket dører etter seg, hentet tøfler og aviser og la seg i kofferten og sutret når de skulle pakke for å dra bort. Vi fikk oppdateringer pr sms, og jeg er helt sikker på at Tulla hadde det mye bedre der enn hun ville hatt det hos oss. Vi hadde med en liten fôrsekk til to-ukers turen, og hun hadde fått litt over halvparten før hun ble plassert hos farmoren. Da vi hentet henne, hadde hun spist resten, og magen var kulerund, haha! Så selv om bestemødre "kan" hund, skjemmer de de bort. Hun fikk sove i sengen og ligge i sofaen, og hun fikk pølser og godbiter og lange turer, så Tulla har helt sikkert kost seg!

Lørdag var vi i bryllup, jeg var fotograf med lånt Canon EOS 30D kamera. Kunne ikke så mye, men lærte meg litt på fredag, og knotet det til på lørdag. Ble flere fine bilder, bla av broren min som er sinnsykt fotogen. Jeg skjønner hva de mener når de sier at "kameraet elsker han"! Tok opp en minnebrikke på 2GB og nesten enda en på 1GB. Og da slettet jeg de som ikke var noe særlig.. Håper de finner noen de er fornøyd med.

I bryllupet var det åpen bar (litt uvanlig til å være vår slekt, men når tanten min gifter seg med en engelskmann, så kan man kanskje ikke forvente noe annet). Engelskmennene ble fryktelig fulle, noe som var morsomt selvsagt. Moren min, som jeg inntil jeg var 17, trodde var avholds, ble også litt på en snurr. Bjarte fikk kjøre, så jeg tok meg noen glass drinker, og etterhvert løsnet jammen rockefoten. Jeg og Torleiv, ene broren min, slo oss løs på dansegulvet. Helt utrolig at det gikk bra! Det var slutt kl 2, og vi la oss vel sånn litt etter tre. Morgenen etter stod vi tidlig opp, og Kristian, andre broren min som bor i Trondheim, skulle sitte på med oss hjem igjen. Litt smårare i hodet og kroppen fra før av gjorde ikke så mye, når man kjører 14 timer blir man ganske rar i kroppen, og det kjennes ut som om man er full/sinnsykt trøtt, og verden gynger litt. Vi hentet Tulla, og kom hjem ca halv to natt til mandag. Jeg skulle på jobb, men heldigvis ikke før kl fire. Skolen har startet for ca halvannen uke siden, men siden jeg ikke vet hvilke emner jeg skal ta, kan jeg jo ikke akkurat gå på noen forelesninger. Planen er å ta frie emner i psykologi, håper det ordner seg. Jeg har veiledningstime på torsdag, så jeg vet ikke så mye frem til da.

Til helgen må jeg og Tulla trene agility igjen, for da skal vi på konkurranse i Ålesund/Ørsta. Samtidig skal vi besøke et vennepar av oss, hvor mannen i huset har falt pladask for søte Tulla og vil gjerne be for henne med håndspåleggelse om at hun må bli fri for allergi sånn at vi kan avle på henne, haha! Egentlig skulle Tulla fått trent mer på lukket tunnel, for den vi har her på klubben er ødelagt, så hun kan rett og slett ikke det "hinderet" så godt, noe som sinker henne og kan diske henne på en konkurranse. Håper kanskje å få trent litt på Nidaros sin bane, der har de sånn pølse.

Vi har forresten også fått ny adresse til hjemmesiden: www.spaniel.no Enkelt å huske, og genialt at ingen andre har den fra før! :o)

Meg??!

I mai 2006 satt jeg på lunsjrommet i en barnehage jeg var ringevikar i, og spiste lunsj. Siden jeg satt alene kikket jeg i Adressa, og der står det så mye at jeg ikke orker å lese noe, så jeg bare scannet gjennom dyr/fôr/utstyrs-annonsene. Litt av nysgjerrighet også kanskje. Hva blir valper solgt for nå? Hvilken hund skal omplasseres i dag? Er det noen tilbud på dyrebutikker et sted? Midt i alt dette stod den der; annonsen som skulle endre livet mitt. Kennelhjelp søkes i sommer. I Buvika, et sted som ligger mellom Trondheim og Orkdal, hvor huset vårt holdt på å bli bygget. Jeg hadde ikke fått noen sommerjobb, og vi skulle flytte til Orkdal i løpet av sommeren, så jeg hadde søkt på jobb både i Trondheim og Orkdal, men markedet var vel mettet for sånne som meg, for jeg hadde ikke fått noe jobb, til tross for svært gode referanser og mye arbeidserfaring.

Kennelhjelp, var det noe for meg da? Jeg hadde nettopp bestemt meg for å bli fysioterapeut for hunder, og hadde søkt og kommet inn på Innføring i Hundefag på HiNT og meldt meg på massasjekurset hos Nordisk Hundemassasje. Kennelhjelp var jo en jobb innen hund, og det er jo alltid en fordel å ha jobbet med noe relevant når man skal søke jobb som ferdig utdannet. Det skadet jo ikke å ringe? Jeg gikk ut fra lunsjrommet for å røyke, og var veldig "på" å ringe. Jeg prøvde å ikke tenke så mye, for jeg hater inderlig å ringe til folk, og utsetter det til det lengste. Men den dagen tok det ikke mange minuttene fra jeg hadde lest annonsen til jeg ringte.

Trude svarte og forklarte hva jobben gikk ut på: de skulle på ferie for første gang på tre år (ikke en dag fri på de tre årene), og i den forbindelse trengte de noen som kunne overta alt ansvaret for kennelen. Jeg fikk litt hjerteklapp. Jeg trodde vel det bare gikk ut på å være der sammen med de som drev til vanlig, ikke å ha alt ansvaret totalt alene! Men men.. Hun forklarte veien opp til pensjonatet, sånn at jeg kunne komme og snakke med henne.

Bjarte var jo i sjokk da jeg fortalte at jeg hadde ringt og hørt på jobb, og syns det var helt utrolig at det fantes hunde-sommerjobber. Noen dager senere dro jeg opp til Buvika. Det var en annen jente og typen hennes som holdt på å gjøre seg ferdig med intervju da vi kom. Jeg hadde ikke lappen enda, så Bjarte måtte kjøre meg. Egentlig var lappen et krav for å få jobben (mtp dyrlegebesøk), men jeg skulle egentlig ta den snart oppi all huslagingen. Trude stod og nappet en cairn terrier (som hun driver oppdrett på) mens vi snakket. Jeg var utrolig nok avslappet og rolig, og det var morsomt å snakke hund! Hun fortalte at de hadde hester som skulle være på beitet som jeg også evt måtte ta meg av, og kaniner. Jeg har erfaring med både hester og kanin, så det skulle ikke være noe problem. Etter en god time dro jeg derfra, med et ørlite håp i magen, men ikke spesielt stor tro på at jeg skulle få jobben.

Noen dager senere fikk jeg melding av henne. "Hei Borghild. Etter 8 samtaler med trivelige, dyktige jenter har mitt valg falt på deg. Du virker utrolig ansvarsfull og målbevisst. Jeg stolte på deg fra første øyeblikk. Håper du fremdeles vil ha denne jobben. Mvh Trude." Jeg fikk sjokk.

Hun har senere fortalt at de egentlig hadde bestemt seg for ei allerde før jeg kom og hadde vurdert å si at jeg ikke trengte å komme på intervju, men i det øyeblikket de møtte meg, hadde både hun og samboeren skjønt at det bare måtte bli jeg som skulle få ansvaret med kennelen. De hadde nesten avtalt når hun som egentlig skulle få jobben, skulle komme på opplæring og hun hadde fått innføring i veldig mye av det praktiske. Men så ombestemte de seg da de møtte meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men det er ikke så nøye, så lenge det var jeg som fikk jobben.

Sommeren 06 var helt ubeskrivelig. Jeg hadde mye ansvar. Det vil si, jeg hadde jo alt ansvaret! Veldig uvant for noen som ikke er vant til å være "sjef" og skulle styre seg selv (jeg har jo så lite selvdisiplin at det burde vært ulovlig). Absolutt alt som hadde med kennelen hadde jeg ansvaret for. Trude regnet ut lønnen jeg skulle ha (provisjon, 40%), ellers bodde jeg der og tok meg av alt. Da sommeren var over, fattet jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg gjennom den, og at det hadde gått så bra som det hadde gått. Men uten oppmuntrende meldinger fra Trude, tror jeg ikke jeg hadde taklet det så bra. Hun er en fantastisk positiv person, som sløser med godordene, noe som gjør at jeg føler meg skikkelig verdsatt, og jobber hardere for å få høre det igjen. (Ringer det noen bjeller her?? ;o) ) De de hadde snakket med etter ferien, hadde bare hatt skryt å komme med i forhold til hvordan hunden hadde hatt det på pensjonatet mens jeg hadde vært der, og det var godt å høre når man har jobbet så hardt for nettopp det.

I løpet av høsten/vinteren hadde mitt karrierevalg endret seg. Fra å ville bli fysioterapeut for hunder, skulle jeg nå bli atferdsterapeut. Jeg har planen klar for utdannelse, og så for meg at jeg måtte starte opp for meg selv når jeg var "ferdig".

Vinteren gikk, og det begynte å bli på tide å søke sommerjobb igjen. Jeg hadde tilbud om sommerjobb to steder i sommer, men ville forsikre meg om at Trude ikke trengte hjelp av meg i sommer også (kanskje hun tok ferie bare hvert 3. år?). Men joda, de ville gjerne at jeg skulle ta meg av hundepensjonatet en sommer til. Helt utrolig, med tanke på den erfaringen dette etterhvert blir. Jeg som hadde trodd at dette bare var "en sommerjobb en sommer", nå var det plutselig litt mer. Og for fremtidige arbeidsgivere er det jo et pluss at man har jobbet der to somre; da kan man jo ikke ha vært helt udugelig liksom.

Sommeren kom, og jeg begynte å jobbe på pensjonatet igjen. Samme ansvar som i fjor, bortsett fra at kaninene ikke hadde overlevd vinteren. Ponnien var derimot blitt forfangen og måtte ha pleie, og i tillegg gjorde jeg papirarbeidet i forbindelse med penger som kom inn og regnet ut hva jeg skulle ha i lønn. I går var jeg ferdig etter en og en halv måned sammenhengende jobbing.

Da de kom hjem, fortalte Trude at hun føler dette begynner å bli for masse for en person; i tillegg til den jobben jeg har hatt i sommer, tar hun blant annet også på seg pelsstell på cairn. I tillegg vil hun gjerne utvide med flere tilbud innen hund, og da trenger hun å ansette noen fast. Og hun ville aller helst ansette meg. Jeg var igjen i sjokk. Meg? Jeg er da ingen verdens person?! Hun hadde nok fysioterapien i tankene, og siden tiden har gått så fort, har jeg ikke fått fortalt henne at jeg har byttet karrierevalg. Da jeg fortale det, ble hun bare enda mer entusiastisk; for da kunne vi jo inkludere dette i "senteret" også! Sjokkene kommer tett her, men jeg fikk jo hakeslepp. Fra å tro at jeg kom til å bli "dumpet" til fordel for en fysioterapeut, så er dette altså nesten enda bedre..! Hundejobber vokser ikke på trær, og som oftest må man ha en skikkelig utdannelse først, før man i det hele tatt kan vurdere å starte opp for seg selv. Men nå får jeg altså et helt vanvittig utrolig fantastisk jobbtilbud rett i fanget, sånn helt uten videre, før jeg i det hele tatt har begynt skikkelig på noen som helst utdannelse, bare fordi.. tja..? Fordi jeg gjorde en god jobb? Eller kanskje fordi jeg tilfeldigvis leste en annonse i Adressa en dag jeg satt og spiste lunsj..?

Når jeg nå sitter her, virker det hele helt absurd. Jeg lurer på om jeg har drømt (jeg er jo litt sliten og trøtt..) eller om jeg kan være ved mine fulle fem (eller er det seks?) siden jeg kan tro at noe sånt har hendt meg? Meg!!?

Himmel og helvete

Noen dager er bare fæle. Det startet med regn. Brølende hunder i kennelen. Nesten bare hannhunder som ikke tåler trynet på hverandre, og i tillegg er det kanskje en tispe som har fått løpetid (de tar vi egentlig ikke imot nå om sommeren). Diarè og markering inne, noe som vil si masse vasking. Og så kommer det flere det kanskje ikke er plass til før noen drar. Når de skal ut i luftegård, må man ha IQ på ca 176 for å kunne plassere de fornuftig i forhold til hverandre. A går ikke med C og D, men B går med D og A, F går med både A og B og D, men ikke C og G går ikke med noen og må stå sånn at han ikke ser noen andre. D og B og A bjeffer på hestene så de kan ikke stå i luftegårdene nærmest beitet, osv osv. Som om ikke det var nok, drar de i båndet hele gjengen, de jakter kaotisk hit og dit, hopper uti grøfter som er en meter dype med gjørmevann, og snurrer seg rundt trær med flexilinen sin og kjettingstrupen. Og så surrer de fast båndene i meg, i hverandre og i føttene sine, og alt er bare et eneste stort kaos. Ikke vil de spise, og de får stressmage av å ule på løpetispen hele dagen, og det er i det hele tatt bare tett av testosteron i luften, nesten sånn at man kan spise det. Som om ikke det var nok, begynner sikkert noen å slåss gjennom luftegårdene, noen som har gått greit sammen på hver sin side av gjerde tidligere. Hundene vil ikke ut, for løpetispen er inne, men når de er inne, vil de ut og markere, og de bjeffer og uler uansett hvor de er. Hundene er ulydige, de kan ikke gå løse og de hører ikke på et nei. I stedet for lange turer, blir det mange små turer, for hundene kan ikke gå sammen, og hunder som drar som en tulling i båndet, er umulige å gå langt med! Jeg gidder ikke å risikere å bli ødelagt, bare fordi en drittbikkje skal få lang tur. Jeg må skifte klær fjorten ganger pr dag, for det regner, så blir det knallvarmt, og så snør det nesten, og ull er for varmt, så for kaldt, og så er shorts i meste laget. Jeg tror jeg blir gal! En hund tisser på meg, jeg blir bitt helt uprovosert idet jeg skal ta på en annen hund båndet, en trejde hund er kjemperedd meg (og folk generelt) og knurrer og en siste hund er syk.


Sånn ville en virkelig fæl dag ha vært. En virkelig god dag ville vært ca sånn:

Det er dugg i gresset, sola skinner mellom trærne. Jeg vet allerede kl syv at det vil bli knallvarmt i dag. Går inn i kennelen, noen få hunder syter litt, en bjeffer kanskje noen ganger. Jeg fôrer, lufter og setter i luftegård. Vasker litt også, det er alltid koselig sånn tidlig på dagen. Og så går jeg på fluejakt før jeg tar meg en kaffe. Turene begynner, og jeg går langt, hundene går pent i bånd, de er lydige, de kan gå løse, de leker fint sammen, de kommer på innkalling og alt er såre vel. Vi stopper ved vannet, kaster pinner (uten at det blir krangling), og hundene svømmer. Det er kjempedigg å ta av seg skoene, det er noe av det beste med jobben. Jeg vasser uti, shortsen blir nesten våt, vannet er varmt. Så ruller de seg i lyngen før vi trasker videre. De tar ut siste rest av energi på jordet, løper i det høye gresset. Så skal jeg gå siste tur, opp til myra, hunden blir gjennomvåte, men det er varmt og deilig. Plopper ned i gjørmehull, myrvannet stinker. Kommer til skogen, det er så mye blåbær at jeg kjenner lukten selv om jeg røyker. Hundene spiser noen bær, jeg holder meg unna nedtissete blåbær.. Jeg lar hundene bade, jeg vasser igjen, føttene digger å få kjøle seg ned. Så går vi tilbake over jordet, hundene løper løs og koser seg, ruller i gresset. Klokken er halv fem og jeg legger meg ned i gresset og soler meg mens hundene slikker på armene og tråkker på ryggen min med våte poter før de løper og danser litt igjen. Etter en halvtime, når hundene også har lagt seg ned ved siden av meg og tygger sløvt på litt gress, tusler vi tilbake. Jeg tenner grillen, sola skinner enda, og jeg tar meg en cider mens hundene sover i skyggen. Hundebajsen får ligge til neste dag (selv om det på en merkelig måte er gøy å se hvor kjemisk fritt for hundebajs man kan få det), og telefonen inne får leve sitt eget ensomme liv. Jeg setter inn hundene, går inn og tar en deilig dusj. Om en liten stund er det klart for kveldsluftingen, og hundene får leke litt til før de tar natta. Kosing skal også unnagjøres før natta, og jeg klemmer på og nusser kanskje litt på alle sammen, før jeg sier natti-natti, slukker lyset og går og legger meg selv. En liten smule solbrent, deilig sliten i kroppen, en halv tanke brisen etter cideren (eller var det to?), og så sovner jeg med Tulla tett inntil meg. Det er en deilig dag, det!

Men de fleste dagene er jo sånn midt imellom; de fleste hundene er jo helt vanlige; litt lydige, drar litt i båndet, kan gå litt løs osv. Jeg tror jeg har skrevet litt om det før.. uansett; de fleste dager er jo en kombinasjon av disse "himmel og helvete" dagene.