Agility-trening og fjøs-besøk

Nå har vi vært og trent agility en god time. Avsluttet mens Tulla var på topp, og hadde mer å gå på; vil ikke gjøre agility til en kjip greie nå som ting ikke har gått så bra. Det startet i grunnen som jeg hadde forventet, men kanskje en tanke bedre. Hun var giret, jeg giret henne litt mer opp, og så satte vi i gang. Jeg pleier alltid å ta en hel bane først, så feil som det kanskje kan høres ut, men da er det enklere for meg å se fra gang til gang hvordan hun er. Oppvarming tar vi selvsagt aller først, men den innebærer ingen hinder. Begynte med vippa, etterfulgt av et hopp. Vippa var grei, men det første hoppet løp/gikk hun under. Uffda, tenkte jeg, men fortsatte. Hadde satt hindrene i varierende høyde, og relativt lavt de fleste stedene. I løpet av den første økta hadde hun gått under to hinder (av ti), og hun hadde prøvd å jukse på slalåmen. Skikkelig vanskelig slalåminngang, men det var da ikke det som var problemet; saken var at hun midt i hoppet over en pinne. Men jeg synes det var veldig greit å se hvordan hun var, og føler jeg får mye mer informasjon og forsåvidt også konkurransetrening ut av det. I stedet for alltid alltid å gå baner man har baklengskjedet hele veien, så er det det vi heller avslutter med. Kontroversielt nok sikkert, men det fungerer veldig bra for oss i alle fall!

Etterpå deler jeg opp banen i stykker, og terper på hindre som er vanskelige, avløser med noen som bare er morsomme, og ser hva som kan forbedres, trener på min føring osv. Fikk noen gode repetisjoner på hopp og slalåmen og da tok vi en pause hvor Aynï fikk komme ut og vise seg. Kommer mer tilbake til henne, men jeg belønnet i alle fall Tulla med ost; mat er veldig å safe på henne siden hun ikke alltid er like giret på pipeleken for tiden og jeg ikke vil ødelegge den. Med Aynï belønnet jeg litt med ost og litt med tørrfôr og litt med Tullas pipeleke, og DA ble det lyd i Tulla gitt!! Hun stod bundet ved veggen, og hylte og bjeffet og bar seg når jeg og Aynï lekte. Til vanlig har hun faktisk sittet rolig og sett på oss, og det gjorde hun i dag også helt til jeg tok frem leken. Jeg ignorerte henne selvsagt, og fortsatte å trene Aynï med denne fine (eh) forstyrrelsen. Da det var Tullas tur igjen prøvde jeg å belønne med pipeleken, og DET var virkelig tingen!

Tulla hoppet og hoppet og gikk slalåm som en drøm (kremt, i alle fall nesten, og i det minste MYE bedre enn hun har gjort de siste ukene). Så jeg vet ikke helt jeg; er hun syk i hodet, kroppen eller ikke i det hele tatt? Har det kun vært snakk om belønningskvalitet, eller hjalp det at hun så Aynï syns pipeleken var gøy? Jeg har prøvd å belønne med pipeleken tidligere også selvsagt, men da har den ikke vært så storveies. Har hun vondt, og undertrykker det fordi hun vil ha leken, eller er ikke mat verdt å dø for mer? Jeg blir med ett litt usikker, og for sikkerhets skyld skal vi trene igjen på torsdag og teste formen en gang til før jeg tar den endelige beslutningen angående Hoinndagan. Vi avsluttet med å ha kjedet sammen banen, og tatt den en gang sammenhengende til slutt; feilfritt så klart! På første forsøk - flinke Tulla mi, det!

Så var det Aynï da; tok henne ut på banen og nå løper hun rett bort til vippa - gale valpen!! Galloperer opp og står der til den har falt ned, nesten sånn at det er vanskelig å få henne til å gå av når den har nådd bakken. Jeg styrer fremdeles farten ned, stopper noen cm over bakken og så slipper jeg den helt så den "braker" ned. Mønet er også knallgøy kan skjønne, og hun strever seg opp og over, og blir kjempeglad når hun ser pipeleken langt der nede. Stigen er heller ikke noe problem; hun har god fart over, og feltene er selvsagt ikke noe problem (enda). Men jeg må bli strengere med at hun må gå opp korrekt - altså rett mot, og ikke ta en snarvei opp. Tunnellen skjønner hun ikke helt enda, men jeg er alt for slapp og gidder ikke bøye den ut etter at Tulla har trent, så Aynï lærer for det meste tunnell i bue.. Når hun først har gått inni og skjønner det er en åpning på andre siden, løper hun som en tulling gjennom, men den krever nok noen flere repetisjoner før hun virkelig skjønner hva den innebærer.

Ellers begynte vi med innlæring av klikk i går, noe som ser ut til å ha gått bra. Jeg prøver nå å huske å ta med klikkeren ut når hun skal gjøre fra seg; for akkurat det å klikke når hun tisser eller bajser, det har jeg fått tro på etter at krisehjemshunden Ymer fikk en aha-opplevelse med det; plutselig gikk det opp for han hva han skulle gjøre ute, og det gikk nesten sport i å tisse så fort som mulig når han kom ut. :o) Glemte selvsagt å ta med klikkeren på treningen i dag; jeg bruker jo ikke den på Tulla, hun har en egen smattelyd jeg bruker. Jeg har lyst å finne en til Aynï også, så kom gjerne med forslag! Neste gang tror jeg jeg skal begynne med slalåmen på Aynï nemlig, men lurer litt på hvilken metode jeg skal bruke på henne, det er jo så mange å velge i, og jeg har ikke alt utstyret som eventuelt trengs.

Etter agilitytreningen fikk Tulla sove ut alene hjemme mens jeg og Aynï tok oss en tur opp til Line for å besøke fjøset. Hun fikk hilse på noen katter og det var skikkelig morsomt syns hun! De var kule og hun ble jo litt tullerusk. Kattene på sin side syns ikke det var like festlig med en valp som skulle slikke på de eller leke med de, så etterhvert gikk de sin vei. I fjøset var hun ikke like høy i hatten, gitt! Det luktet veeldig rart der, syns hun, og ville helst ut i frisk luft til å begynne med. Hun fikk se sauer og geiter av forskjellige raser og alpakka og lama og griser, og sikkert flere dyr jeg ikke husker. De fleste var litt store og skumle virket det som, fornuftig nok av henne det, siden mange nylig hadde lammet, men noen små geitekillinger var ganske greie. De var litt nysgjerrige på henne, og hun litt på de, men for det meste stod hun eller satt hun bare der og kikket på de (eller en annen vei), mens hun spiste høy..!! Halm var godt det også, forresten, og like greit å tygge på det enn å vekke Nasse som lå og sov under halmen et sted. Hun spiste godbiter også når hun fikk tilbudet, så hun var ikke såå redd, men det var tydeligvis helt OK å komme ut igjen, så vi må nok på flere fjøsbesøk tenker jeg. Hun løp ikke unna når ting ble skummelt, men halen hang rett ned og ørene lå litt ut til siden. Ellers stod hun for det meste bare der og så seg rundt; hun flyktet ikke i alle fall. Da vi gikk ut fikk hun se noen kaniner og noen fugler. Fuglene var mest gøy, de hadde så morsomme bevegelser og hun skulle nok likt å jage de! Da var halen oppe og hun var riktig så tøff.

Sånn ellers holder vi på å lete etter en bil å kjøpe. Jeg skal nemlig ha meg stor tøff hundebil som kommer seg frem overalt uansett føre. Ser kanskje ut som vi har funnet en, men den er et stykke unna og vi har ikke mulighet til å prøvekjøre den, noe som er veldig dumt. Den skal på NAF-test i morgen, så får vi se om vi ikke skal gi et bud. En annen bil vi hadde tenkt å se på i dag, gikk ikke, for fyren som solgte var bortreist til over helgen dessverre. Egentlig har vi lyst på bil FØR helgen, men det er kanskje å ta i litt hardt og håpe litt mye. Var og så på en bil for noen dager siden også, men sånn i ettertid er jeg ganske glad det ikke ble den.. Rart å kjøpe bil syns jeg, det er ikke noe vi gjør spesielt ofte, så vi er ikke så drevne i det. Skulle jo absolutt ha vært og sett på den bilen vi vurderer nå, men det har vi rett og slett ikke tid til oppi alt annet..

Tanker rundt helgen og neste helg

I helgen var jeg på pensjonatet igjen, og passet også hundene til oppdretteren til Aynï. Hun fikk være med, mens Tulla var hjemme og hadde fri sammen med Bjarte. Aynï syns det var kjempegøy å være tilbake igjen, og føyk rundt omkring og var ellevill av glede over å se de andre hundene igjen. Bestemoren på farsiden, Malin, er veldig fin med valper, og har hatt flere kull selv. Aynï var overlykkelig for å se henne, og hoppet opp og slikket henne i munnviken og ville bite i ørene hennes.

Det var veldig interessant å se Malin sammen med alle valpene, hun er så utrolig omsorgsfull og snill med de. Det var spesielt en hannvalp hun var veldig opptatt av, og skulle leke mye med. Han var litt striere enn de andre, og lekte temmelig heftig med Malin. Til tider hørtes det ut som om han slåss mer enn han lekte mens Malin fortsatte å leke. Lurer nesten på om hun prøvde å leke han til å underkaste seg? Eller til å skjønne hvordan han skulle oppføre seg? At hun merket at han var litt "ekstra" i forhold til de andre, og at hun viet han mer oppmerksomhet pga det. Leken endte alltid med at hun sluttet å leke med han når han lå på ryggen og var stille, selv om han først hadde protestert høylydt på det. Ikke at hun var slem med han, men på en eller annen måte fikk hun han til å legge seg på ryggen og godta at hun lekte med han; det var veldig rart å se på.

Noe som nesten var rarere, var at når de holdt på sånn som verst, så kom Aynï; ingen av de andre valpene brydde seg om spetakkelet de drev på med, men Aynï kom med en gang hannvalpen begynte å bråke mye. Og da gikk hun mellom Malin og hannvalpen, stilte seg gjerne over han mens han lå der på ryggen, og beit han litt lekent i halsen, hvorpå Malin da sluttet å leke (hun hadde ingen interesse av å leke med Aynï), og når Malin hadde gitt seg, gikk Aynï rolig bort og hannvalpen var rolig og fant på andre ting å gjøre på. Lurer veldig på hva dette skulle bety? Og om det var "rett" av Aynï å blande seg inn i oppdragelsen fra den voksne tispa? Det endte jo med det samme uansett; hannvalpen var rolig og behersket og fant på andre ting, og hadde underkastet seg.

Jeg har jo hørt om hunder som "går i mellom", men har sjelden sett det selv. I alle fall ikke av en så ung valp (ca 10 uker), men heller av godt voksne, selvsikre hunder med masse erfaring på baken. Var det det som skjedde her, og hvorfor går hun i tilfelle i mellom en voksen tispe hun har respekt for, og en "gal" hannvalp som er mye større enn henne (nesten dobbelt så stor)? Hva sier dette om mentaliteten/personligheten til valpen min; er hun en "fredsmegler", har hun mye selvtillit og godt hundespråk, eller..? Kan jeg forvente at dette er noe som kommer til å være en del av hennes måte å være på, at hun "blir sånn"?

Sånn ellers er både jeg og Aynï sliten etter helgen, mens Tulla ser ut til å ha fått hentet seg litt inn igjen. Må prøve å trene litt agility i morgen og se hvordan hun er; i dag har jeg ikke bil og skal på jobb i ettermiddag. Hvis hun er blitt "bra" igjen, skal jeg vurdere om hun får bli med på Hoinndagan eller ikke. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det vil være MYE enklere å ha med bare Aynï, men Tulla takler noen timer på et rom alene i senga mi, og Aynï er sikkert så sliten etter kurset (eh, valpegrinden vi skal sette opp under kurset med Lars Fält) at hun bare sover og sover etterpå (om ikke før). Og da er det jo fremdeles god tid til å ha Tulla med meg rundt og se på ting og tang.. Hmm.. tenke tenke.. Men er hun ikke i form er hun nok ikke noe særlig å ha med seg, så da kommer jeg til å droppe det.

Populære Aynï

Forholdet mellom Tulla og Aynï holder på å endre seg litt ser jeg, men jeg har problemer med å se om det er pga hvordan Tulla er nå, eller om det bare er en generell utvikling hos valpen. I alle fall har Tulla så vidt begynt å sette henne litt mer på plass. Noen ting får hun ikke lov til mer, og da prøver Tulla å holde Aynï over snuten, det vil si - det blir hodet, for Tulla er jo så stor og Aynï så liten, hehe.. Hun er veldig rolig og behersket når hun gjør det, og er veldig forsiktig, men det er nå en endring jeg ikke har sett tidligere likevel.. Derimot får Aynï nå lov å gjøre andre ting som ikke var så ålreit før; som å klatre på Tulla når hun ligger, legge seg til å sove helt inntil henne og slikke henne veldig i ansiktet. Hun får lov å trø på hodet hennes og sprette opp på ryggen hennes. Det "verste" som kan skje, er at Tulla lager en slags misfornøyd gryntelyd hvis Aynï styrer alt for mye oppå henne, og at hun deretter gjesper. Når Tulla da gjesper er Aynï der med en gang og stikker hodet inn i "løvens gap", haha! Skikkelig morsomt å se, og Tulla får jo store problemer når hun skal lukke munnen igjen etterpå.

Var en tur på butikken og handlet, og mens Bjarte var inne stod jeg utenfor med Aynï. Skal si hun er populær! Har aldri opplevd så masse positiv respons på en hund før, og jeg tror det er utelukkende pga størrelsen, eller mangelen på sådan, som gjør det. Det er i alle fall det alle kommenterer; "Åååååå for en liten og søt hund!" sier de. På den lille stunden Bjarte var inne, hadde hele seks personer kommet bort og hilst på henne, og flere hadde stoppet og sett på og kommentert. Det er endel utlendinger her som (type polakker osv), og til og med de barske mannfolka kom og satte seg ned og lagde nusselyder til henne. Aynï blir jo fra seg av glede, men var nok litt trøtt, så hun hopper litt opp og begynner å bite i fingrene deres. En dame som kom bort og strakk hånden ned, ble møtt av to stk labber som dro seg nedover hånden og som deretter falt i bakken, etterfulgt av en strekkende Aynï. Hihi, hun får masse god oppmerksomhet i alle fall, noe som er veldig koselig! Begynner virkelig å like denne størrelsen på hund.. så nå gjenstår det bare å se hvordan hun blir som voksen; kanskje jeg kommer til å holde meg til små hunder heretter??! :O

Akkurat nå ligger Aynï og drømmer, bjeffer og kaver; tydeligvis noe spennende hun drømmer om! Glemte jo helt å nevne det; Aynï lå jo i sengen i natt (for første gang), men tror du ikke - i morges våknet jeg uten noe Aynï i sengen - hun lå på gulvet, hun! I kassen sin der hun pleier å ligge. Ikke aner jeg hva som har skjedd, eller når; for jeg våknet slett ikke av at hun falt eller hoppet ned, og jeg tviler på at jeg har puttet henne ned på gulvet i søvne. Mobilen min som lå til lading hadde også falt ned, og flippen hadde åpnet seg. Aynï var surret litt inn i ledningen og lå og vasket seg på mobilen; håper bare hun ikke har ringt til noen og sagt noe dumt..! ;o) (Og sånn for ordens skyld; mobilen blacket i natt, jeg våknet og la den til lading etter at jeg hadde sett Aynï lå på gulvet, så hun har ikke surret seg inn i den og falt ned altså..)

Tulla og Aynï leker i hagen

Nytt album i galleriet; Tulla og Aynï leker i hagen 18.04.08. Skulle egentlig lagt det ut tidligere, men det ble nå puttet inni der et sted. :o) Bedre sent enn aldri!

Slitne hunder

Tulla er definitivt ikke helt seg selv. Vi hadde møte i redaksjonskomitèen i dag, og vi hadde litt fri og tid til trening både før og etter møtet. Prøvde oss litt på agilitybanen, men hun var ikke helt med. Hun vil fremdeles ikke hoppe noe særlig, og har begynt med tullet sitt hun hadde i starten; å dytte ned hinderpinnen. Denne banen er på gress også, så da kan ikke underlaget ha så mye å si heller. Jeg skjønner det virkelig ikke - hun har da vært klin kokos før! Hun har sittet og ventet på startsignal fra meg og hylt og bjeffet når hun har fått lov å starte. Det er utrolig surt om vi nå må ta en pause fra hele agilityen til hun blir seg selv igjen. Konkurransesesongen starter jo nå snart, og vi, eh JEG i alle fall, hadde gledet meg kjempemye! Det er de tre-fire siste dagene jeg har sett at hun ikke har fungert helt på topp, så det har kommet relativt plutselig også.

I dag var hun gretten på andre hunder også, i alle fall noen. Hun har lav terskel før hun begynner å knurre, og er gjerne den som "starter". Altså; hun ruser frem og buser på og knurrer liksom. Mot Aynï derimot, har hun verdens lengste tålmodighet; hun får hoppe på hodet hennes når hun ligger, slikke henne i øynene (!), løpe oppå henne og rive av henne ørene. Hun ligger/sitter/står bare der, holder hodet litt høyt og snur hodet av og til litt unna. Ellers sier hun ikke i fra om noe og lar henne holde på slik. Tone, som sitter i komitèen sammen med meg og Wenche, mente at ut i fra bevegelsene til Tulla virket det ikke som om hun har noe vondt, sånn i musklene eller skjelettet liksom. Jeg mistenker kanskje at det har noe med øret å gjøre, men tror egentlig ikke heeelt det likevel. Hun har jo tilbakefall akkurat nå, men sist da hun var ille, møtte hun de samme hundene som i dag, og det gikk jo bedre enn i dag. Det at hun ikke vil hoppe, gjør også at jeg tror det er noe annet. Egentlig ligner det mest på innbilt, men hun hadde jo løpetid sist i november/desember, og sånn sett burde hun vel egentlig heller ha en på gang om en liten stund. Hun er altså rolig og daff og lat og vil sove, samtidig som hun vil ha godis. Men hun gidder ikke gjøre så mye for det; vil helst bare gjøre kjempeenkle ting som å sitte og se på meg, stå og legge seg og komme på plass og gå fot. Og så er hun gretten ja, det er hun ikke når hun er innbilt. Jeg tror vi tar en treningspause en stund. En liten uke kanskje. Så får vi heller gå turer og sånt, selv om det er upraktisk nå med Aynï som ikke kan være med. Det er mye enklere å kjøre en tur opp på agilitybanen og ha begge med, enn å gå en lengre tur med Tulla og ha Aynï alene hjemme (så fremt Bjarte ikke er hjemme da).

Hvis hun ikke blir bedre til Hoinndagan tror jeg jammen hun skal få bli hjemme og slippe styret med å være med. Jeg må jo uansett være mye med Aynï, og har tenkt å ha henne med meg inn på kurset med Lars Fält; planen er å lage valpegrind til de valpene som er med, noe jeg ser for meg vil være supert (dog kanskje litt støyende til tider?)! ;o) Det blir vel nok å ha med Aynï uansett, men jeg får litt bedre samvittighet ovenfor Tulla hvis jeg vet at hun har det bedre hjemme.. Vil jo ikke bare stue vekk eldste hunden når jeg har fått "ny" liksom, det blir bare feil for min del.

Aynï var jo selvsagt også med på møte i dag, som vi hadde ute for anledningen i finværet. Hun og Malin (Wenches cockervalp) lekte fint sammen lenge, før de begge sluknet som to lys. Malin, som er litt eldre, virket mer trygg og tøff i forhold til andre hunder enn Aynï, men da min valp hadde fått summet seg etter en noe plutselig hilsing av en ivrig cockervalp som ville leke, var hun jammen tøff i trynet til tider hun også! Morsomt å høre terrierlyder; de kommer bare oftere og oftere.

Ellers utnyttet vi anledningen ved agilitybanen til å la Aynï få prøve en ny type vippe. Hun løper jo opp, som den tullingen hun er, men jeg styrte selvsagt farten på den på vei ned, siden den tross alt er ny for henne. Jeg synes også hun var flink å tisse og bajse på nytt sted; strekkmetalltrappa av alle steder var jo ypperlig for å tisse! Når hun er med på morgentur med meg og Tulla gjør hun nemlig sjelden ifra seg, og må tisse med en gang hun kommer inn i hagen igjen . Litt kjedelig, men det går nok over!

Nå ligger begge hunden som slakt, vil knapt være med ut i hagen, og når de først er ute legger de seg bare ned. Aynï gidder knapt flytte seg for å tisse engang og å hoppe inn igjen i stua virker som en nesten uoverkommelig affære. Deilig å ha to slitne hunder, selv om jeg kanskje tror at Tulla ikke er så sliten som hun virker å være.. Vurderer å bade henne i kveld hvis ikke kråkebollen har tenkt å våkne da..

Mislykket agilitytrening og herlig valp

Agilitytreningen i dag gikk vel rett vest. Eller, den begynte kanskje helt vest, og gikk sør. Eller noe sånt. Tulla var slett ikke i form i dag, noe jeg har sett antydninger til de siste to dagene, pluss i dag altså. Det lover jo ikke bra, siden jeg hadde håpt å få trent litt spesialsøk i morgen i Selbu.. Lurer på om hun går og jobber med noe fysisk, sånn sykdomsaktig, uten at jeg ser noen klare symptomer på noe som helst egentlig. Bortsett fra øret da, men det var da her for en stund siden. Eller kanskje det rett og slett er været? Det er blitt VÅR her, jippi, men sola varmer og Tulla liker ikke varme så godt. Ute går hun helst og legger seg i skyggen fra gjerdet, og begge hundene er utrolig slappe for tiden når de er ute; tror nok varmen spiller en liten rolle i dette, om ikke annet..

I går var vi på hundetreff, og det var stor gjensynsglede for Tulla og Tinka i alle fall! Ja, og så Hayley og Mia, men de har jo Tulla møtt for ikke så alt for lenge siden, jeg tror det må være nesten et år siden vi møtte Tinka sist.. :O Tulla holdt liksom ikke helt ut i går heller, til tross for at hun er godt trent og har god kondis. Treningsviljen er ganske på topp, for sånne "enkle" ting, som innkalling og sånt. Men agilityen i dag gikk ikke bra. Hun ville ikke hoppe på flere av hindrene, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hadde tenkt å jobbe med hopp-kombinasjoner i vinkler, og da fant hun ofte ut at hun skulle gå under det første og hoppe det andre. Merkelig. Kanskje hun er stiv og støl etter i går? Vi tar det vel litt mer med ro noen dager tror jeg, i alle fall agilitymessig.

Aynï imponerer. Hun fikk hilse på noen hunder i går, blant annet tre store hunder. Først en irsk setter som var veldig ivrig, så på en stor, ung blandingshund, og så på Tinka. Jeg så at hun ble bare tøffere og tøffere, og det tok kortere og kortere tid for henne å våge å nærme seg den andre hunden. Med Tinka gikk hun nesten direkte frem og logret. Fliiinke Aynï! Mennesker er ikke noe problem heller; hun elsker folk. Det er til tider vanskelig å gå forbi folk, selv når de ikke vil hilse på henne, så hopper hun etter de og logrer.

Aynï fikk avløse Tulla på agilitybanen, og vippa lot jeg i dag slå ned i bakken helt av seg selv, dvs at jeg ikke holdt eller styrte farten overhodet. Det gikk bra det selvsagt, men jeg gikk tilbake til å styre farten for å få henne enda mer trygg på den. Det er så unødvendig å ødelegge valpens tillit så raskt. Ellers har hun vært med på skolen og hilst på litt folk, og hun har løpt løs på et jorde sammen med Tulla og trent innkalling. Deretter satte jeg Tulla i bilen og så gikk jeg og Aynï en liten tur i en liten skog ved siden av agilitybanen. Prøvde å trene litt innkalling med henne alene der, men da var hun så proppfull av godbiter og annet snask at hun ikke orket å spise mer. Magen var deilig kulerund, og hun var nok litt sliten.. Nå sover de søtt begge to; Tulla er oppe på kontoret med meg, og Aynï nede, helt alene på stuen. Hun er rett og slett en herlig liten valp, og utrolig enkel å trene; matvrak og kontaktsøkende, men likevel selvstendig. Tror nesten ikke jeg kunne fått en bedre valp, jeg..! ;o)

Båndtrening og bilkjøp

I går hadde jeg dugnad på å lære Aynï å gå i bånd; jeg satte av store deler av formiddagen før jobb til å gå tur med henne, og jammen sann ble hun ikke MYE flinkere! Nå stopper hun sjelden å klør seg, og hun stritter ikke så mye imot når båndet blir stramt. :o) Vi gikk forbi en barnehage og en skole, og utenfor skolen var det noen jenter som ville hilse. Aynï er strålende fornøyd med å hilse, men det klødde tydeligvis endel i tennene, for de ble tatt i bruk etterhvert. Hun biter heldigvis ikke hardt, og jentene tålte det godt, og lo bare og sa hun prøvde å spise de som forrett. Tydeligvis et nytt ord de hadde lært seg..

Aynï rullet rundt på ryggen i veistøvet mens jentene koste med henne, og hun ble dermed temmelig grå og skitten. Så da vi kom hjem var det rett i vasken (!) sånn at jeg fikk bade henne. Det er vel første gangen så vidt jeg vet, og hun var litt vill til å begynne med, naturlig nok. Etterhvert fant hun det i seg, og det virket som om hun likte varmt vann bedre enn lunkent; greit å vite til neste gang. Jeg måtte jo skylle hodet også, for hun har store barter som blir raskt skitne. Akkurat det var ikke så stas, men det gikk da greit det også. Tørket henne godt etterpå, men tydeligvis ikke godt nok; hun klikket totalt i vinkel og ble helt tulleruskomsnusk og løp frem og tilbake, kastet seg rundt og gnidde seg i tepper og puter mens hun lagde morsomme terrierlyder. Minnet nesten litt om Casper, bare enda verre! ;o)

Tulla hadde en dårlig dag i går, og var slett ikke seg selv. Inne, og med Aynï var hun fin, men ute var hun rett og slett forkastelig. Fysj. Jeg hadde egentlig tenkt med på hundetreff i dag, men jeg må se an formen hennes. Er hun som i går, så tror jeg det er best å droppe det.. Lurer på om det er pga noe ørevondt; ser at hun har et lite tilbakeslag av det hun hadde sist, men homeopaten sa at det nok var fordi hun fremdeles går på pillene. Så da håper vi at det går over, igjen. Det er forresten ikke så ille som sist gang, og kun på ett øre, i alle fall foreløpig.

Vi har forresten allerede hatt besøk av Oscar; han er mye innom for tiden. Koselig det, for han er en snill liten gutt som leker godt med begge jentene mine. I dag var ikke Tulla sjalu når han og Aynï lekte heller, så det går da fremover!

Klippet klørne på Aynï her om dagen, det gikk jo kjempefint. Hun lå der på ryggen (tror det er metoden jeg skal bruke på henne), og tygde litt på fingrene mine, litt på klosaksen og litt på seg selv, mens jeg klippet og ordnet. Vet nesten ikke om hun merket at jeg klippet en gang, så det spørs om jeg kan kalle det for trening..!

Ellers har vi vært i banken og fått flyttet lånet i tillegg til å ta opp litt mer, så nå kan vi kjøpe oss bil! :D Vi kan kjøpe den i morgen bare vi hadde hatt en å kjøpe, men den vi hadde i kikkerten var selvsagt blitt solgt i går.. :o( Planen er jo at jeg nå skal få meg en litt mer skikkelig bil, som kommer seg opp de bakkene jeg vil opp, også på vinterstid. Valget har endelig falt på Galloper Exeed, den lange varianten. Skikkelig praktisk hundebil; firhjulstrekk og hele pakka! Wee! :D

Villdyret har våknet

Sånn! Nå har jeg trykt på pause-knappen på kråkebollen, så får vi se hvor lenge den varer før det er full rulle igjen.. ;o) Jeg kan jo si aller først at villdyret har definitivt våknet! Vi har måttet legge de takhøye gardinene på soverommet opp i vinduskarmen, og det synes jeg rett og slett er fantastisk! Det er sånt som hører med til å ha valp, og jeg er rett og slett glad for at vi har måttet gjøre det, så rart det enn høres ut.. (Pauseknappen virket forresten ikke helt som den skulle nå, men kråkebollen holder på å ta livet av en rosa grynte-gris, så når hun er ferdig med det sovner hun vel snart.)

Hun var veldig grei de første dagene; la seg til å sove før vi gikk og la oss, og da kunne vi bare løfte henne inn i kassen hennes med varmeflasken og hun fortsatte å sove. Nå følger hun litt mer med, er mer bevisst på ting som skjer rundt henne, og når vi begynner å gjøre kveldsrutinene våre, våkner hun. Så når vi er klare til å legge oss, putter vi henne i valpegrinden ved sengen min, og da får hun en liten raptus. Hun roer seg forsåvidt etterhvert og skjønner at det er natt, men da er jammen Tulla grei å ha! Hun sover jo i sengen, og har tilgang på valpegrinden, så når Tulla hører tassing på gulvet (ikke rolig tassing, men villmanns-tassing av en gal valp), så hopper hun rolig ned og roer gemyttene. Jeg aner ikke hva hun gjør, hun bare er der tilstede, og ved å kun være det, blir Aynï på merkelig vis rolig og går og legger seg. Når hun har gjort det, hopper Tulla opp til oss igjen.

Tulla har blitt dramatisk bedre med Aynï i det siste også. Hun dyttet jo Aynï veldig mye med snuten og dasket henne med labben, og jeg håpte at Aynï skulle bli en "gal valp" for da er Tulla mye flinkere med de. Jeg vet ikke om det at Aynï har blitt mer vill har vært utslagsgivende, eller om Tulla rett og slett har modnes litt og lært ting, men i alle fall har jeg ikke sett henne dytte Aynï med snuten på flere dager nå! Daskingen med labben er også blitt mye mer forsiktig, og mye sjeldnere. Tulla har jo også hatt sine "ressurs-forsvars-problemer"; dvs at hun har forsvart tyggebein og mat og godbiter ovenfor andre hunder. Leker har aldri vært noe problem. Hun har kunnet fått godbiter rett i munnen mens andre hunder har vært der, men har hatt alt for lav toleransegrense ovenfor tyggebein og godbiter på bakken. Mat i skål har hun ikke fått mens andre hunder har vært der, fordi jeg ikke har villet fremprovosere noe. Tyggebeinforsvaret har vi klart å trent (?) bort, så Tulla og Aynï kan ha liggende tyggebein fremme hele tiden. Det er jo veldig greit med en liten valp, selvsagt. Nå viser det seg også at Tulla kan få godbitsøk sammen med Aynï, og de kan til og med stå og snuse på samme sted, noe jeg ikke ville drømt om engang! Jeg trodde godbitsøk fra nå av måtte gjøres i "solitude", men det går strålende fint! Tulla reagerer overhodet ikke på Aynï, og jeg blir jo veldig glad og stolt når jeg ser det. :o) Så var det mat, da; Tulla holder grei avstand når Aynï spiser (som hun jo gjør ofte), men er klar til å spise opp restene så snart Aynï er ferdig. Jeg har henne under kontroll hele tiden selvsagt, og noen ganger får hun spise opp, andre ganger ikke. Når Tulla selv får mat, må jeg passe på Aynï godt. Hun har få begrep om at det er lurt å holde seg unna spisende hunder.. Men Tulla tåler henne utrolig godt, og har en mye høyere toleransegrense enn hva hun hadde før. Maten går dog ned på høykant, og skålen slikkes renere enn noensinne. Hvis Aynï mot formodning skulle klare å komme seg bort til henne mens hun spiser, så viser Tulla helt vanlig matforsvar, noe som er lov. Så bare Aynï blir litt eldre og skjønner at andre hunders mat skal man holde seg borte fra, så kommer dette til å gå veldig bra tror jeg.

Båndtreningen går bedre, men Aynï har en tendens til å dra bort fra meg og mot grøften. Jeg må bli mye flinkere å ta henne med ut alene i bånd; å ha hage er virkelig en latmannsgreie! Det er jo så enkelt å bare slippe valpen ut der for å gjøre fra seg, selv om skrekkhistorier om hunder på 7 mnd som ikke kan gjøre fra seg i bånd surrer i bakhodet et sted.. Jeg går morgenturen med begge hundene sammen, og da er det nok verst for Tulla som ikke får gå fremover mer enn en halv meter før vi må stoppe igjen og vente på Aynï.. Tulla var rimelig frustrert i begynnelsen, men nå har hun begynt å skjønne at hun får godis hvis hun oppfører seg pent og venter på resten av oss.

Tullas liv må vi jo ikke glemme i det hele; hun har fått trene agility flere ganger, og gått på lange lange turer med Fenris, Spot og Bella. Hun er ganske sprek for tiden, men i går var hun ikke helt med. Først hadde vi vært på leke-date med Oscar i 2,5 timer, og etterpå dro vi agilitytrening med Line og Fenris. Jeg tror jammen sann at Tulla var sliten; for alt ble veldig halvhjertet; hun har egentlig bra fart i slalåmen, men i går var den litt sånn halvdaff. Så vi trente på enkle ting; kombinasjoner og fart på vippa og sånt.

Aynï derimot, som også hadde vært på leke-date, var slett ikke ferdig for dagen! Og hun imponerte stort på agilitybanen! Jeg lar henne svinse litt løs der og utforske og bli kjent. Halen er rett til værs og hun er ikke redd for noen ting. Litt sunn skepsis har hun, men den går raskt over, haha..! Tunnellen trykket vi helt sammen så den ble veldig kort, og helt rett. Etter litt overtalelse tok nysgjerrigheten over for Aynï, og hun vågde seg igjennom. Skal si hun lærer raskt!! Nå hun hadde gjort det et par ganger, løp hun frem og tilbake gjennom tunnellen og var såå stolt! Da hun fikk komme ut etter at vi andre hadde trent, stod tunnelen helt utstrakt, og i vinkel. Ikke no' problem! Aynï skjønte ikke helt hva som hadde skjedd med den, men da hun fant ut at det var åpning i andre enden fremdeles, selv om hun ikke kunne seg den da hun gikk inn, løp hun frem og tilbake gjennom den igjen.

Aynï har også fått prøve seg på bommen, og nå må jeg virkelig begynne å følge med her; for hun løper opp på den når jeg ikke er i nærheten, og står gjerne og ser på meg, som om hun prøver å vise meg hvor flink hun er.. En hinderpinne tre cm over bakken blir til et flott hoppehinder for henne, og som valper flest har hun god teknikk. Mønet var veldig bratt syns hun; hun vågde seg ikke helt opp til toppen før hun måtte snu før i går; da turte hun å kikke over kanten, og fant jo ut at det gikk an å gå ned på andre siden; skal si hun var stolt!

Men det som gjorde mamman hennes aller, aller mest stolt, var vippa. Hvorfor ikke starte med den så tidlig som mulig? Hvorfor må man vente til hunden har fått mer vett i skallen og skjønner at bevegende underlag kan være ekkelt? Så hun får balansere opp på den, jeg holder imot så den ikke faller på den delen som er øverst. Når hun står der, senker jeg den sakte mot bakken samtidig som jeg roser henne og lar henne få godis - som hun faktisk spiser mens bakken kommer nærmere og nærmere..! Hun står der og logrer og er kry som en broilerkylling! I går da vi var der og "trente" litt, kunne jeg faktisk la være å holde imot og styre farten ned mot bakken; jeg tok kun imot når den var helt nede sånn at den ikke skulle slå i jorda med et smell; og tøffingen Aynï står der og logrer med halen til værs..! :D Snart må vi vel begynne med slalåmen, tenker jeg; for denne lille saken lærer skikkelig, skikkelig raskt..!

Jeg vet at man ikke skal begynne å trene agility før hunden er gammel nok, men å la en liten valp få balansere litt her og der, kravle seg opp eller ned og gjøre noen sprell i luften som skal forestille hopp, er ikke verre enn å la de utfolde seg i skogen. Krav setter jeg selvsagt ikke, og noen baner går vi jo heller ikke; men et hinder her og et hinder der er ikke verre enn masse annet valper må gjøre i dagliglivet. Hun hopper jo inn og ut av verandadøren og ytterdøren (som er mye høyere enn hinderet hun hopper fire ganger på agilitybanen), og hun krafser seg oppover skrenter i skogen som er like bratte som mønet.

Hun fikk hilse på svære Fenris i går, selv om han kanskje ikke var så stor som han egentlig er, der han fikk beskjed om å ligge og være rolig.. Aynï var litt skeptisk til å begynne med; dette var jo en veldig diger hund; til og med større enn Tulla! Men da hun etterhvert våget seg frem, var det ikke måte på hvor tøff og modig hun syntes hun var, og hoppet i ansiktet på Fenris og beit han i leppen og rev i båndet hans.. Tenk at en så liten valp kan knøvle en så stor hund, var sikkert det hun tenkte da.

Aynï er en oppmerksom og kontaktsøkende liten sak. Hun blir lett distrahert av godbiter (eh, det vil si valpetørrfôr), og hun kan sitte veldig lenge og se på meg i håp om at jeg forbarmer meg over en liten konstant sulten valpemage. Jeg prøver å la henne smake masse forskjellig slik at hun ikke kun spiser tørrfôr, og til nå virker det som om hun liker ting med kylling i. Drakampleker er gøy med både meg og Tulla, så det er en enkel hund å forsterke.

Samtidig er hun veldig selvstendig. Hun trenger slett ikke være med oss andre; verden er da ikke så stor at en "stor" valp som henne ikke kan hanskes med den på egen hånd..! Makan for en tøff hund; hun kan være mange mange meter borte fra meg; helt på andre siden av agilitybanen, og jeg kan gå/løpe min vei uten at hun gidder å følge etter med det første. Hvis det var noe interessant der hun stod, så ser hun ingen grunn til å dilte i mine hæler. Slett ikke noen spaniel eller gjeterhund, med andre ord! Her en dag holdt jeg på med noe inne på badet, og hun var med inn. Da jeg var ferdig og skulle gå ut, sa jeg til henne at nå skulle vi gå på stuen. Hun kikket bare dumt på meg, for hun hadde lagt seg godt til rette på badegulvsteppet. Neinei, tenkte jeg, og så hadet til henne mens jeg lukket døren nesten igjen, sånn at det kun var en glipe ut mot gangen. Hun kom ikke. Et lite minutt senere kikket jeg inn til henne igjen, sa hadet en gang til, skrudde av lyset og la døren inntil igjen. Ingen Aynï kom. Så der lå hun, veldig lenge faktisk. Jeg kikket inn til henne flere ganger, og hun varierte mellom å ligge på teppet og på de varme flisene, og slik lå hun i flere timer og sov; herlig å ha en hund som trener seg selv til å være alene! Eller..? Innkallingslydigheten må i alle fall på plass, og foreløpig går det veldig bra, men hun er jo bare valpen enda også, og har ikke oppdaget alt det som er morro her i verden enda..

Fysisk sett så har hun vokst. Ørene reiste seg helt den tredje dagen vi hadde henne, og bilder av det kan sees i galleriet på hjemmesiden, hvor det også er lagt ut nytt album.

En innholdsrik dag

Jeg tenkte at med en valp rett ved siden av senga, så trenger jeg ingen vekkerklokke, men jeg våknet først klokken halv ni av litt klynking. Jeg strakk hånda nedi til Aynï mens jeg forberedte meg på å stå opp. Men pipingen sluttet tydeligvis, og startet ikke på igjen før nesten halv elleve! Snakk om godt sovehjerte!

Morgenturen med Tulla var litt uvanlig; vi møtte faktisk på en nabo med den to-tre år gamle jenta deres. De ville veldig gjerne hilse på Tulla, og Tulla var sjeleglad for å få bort og snuse på. Har aldri sett henne så ivrig på mer eller mindre fremmede før; vi har bare hilst på de naboene noen få ganger, så Tulla kjenner de ikke. Jeg tror ikke hun kjente de igjen nå heller, for de hadde solbriller og luer på begge to. Men sier jeg "hei", ja da er det kjentfolk, kan skjønne!

Aynï hadde jo tisset i hagen, men siden hele nabolaget var ute i godværet, så jeg mitt snitt til å utnytte det, og tok henne med ut i gata. Der krydde det av barn og voksne med sykler og leketraktorer, og alle ville selvsagt hilse på henne. En annen nabo, som vi er endel med, er så begeistret for hund og han har vokst opp med hund. Så han setter seg ned og lager nusse-lyder til henne, så Aynï blir jo helt vill, hopper opp og slikker han i ansiktet og han løfter henne opp hvorpå hun da fortsetter å slikke. Hun fikk hilse på mange barn, både gutter og jenter, fra de i barnevogn, til de i skolealder. Så kom det en gammel verdig cockerhann spaserende, han snuste litt på henne, og hun på han, og det var det før de gikk videre.

Noen barn kom gående med en dvergvedder i flexibånd, og den var hun veldig nysgjerrig på, men kaninen hadde ikke noe behov for å hilse, så det ble med det. Det var jo helt snålt; det var ikke en veldig stor dvergvedder, helt normal egentlig, men den var jo nesten dobbelt så stor som Aynï! Positivt i dag var at hun ikke prøvde å klø seg så mye på halsbåndet, og gikk mer. :o) Hun har ikke hatt halsbånd på hos oppdretter, så det er ikke så rart at hun reagerer litt. Nå går det stort sett veldig greit med kun halsbånd, men kobbelet er rart og må bites litt på.

Gikk inn og støvsugde litt; Tulla røyter som en tulling for tiden, selv om det kanskje har avtatt litt er det alltid hår på gulvet. Aynï støver jo nesten ned, så liten som hun er, og alle tyggebein er fulle av hår.. Støvsugde i går også, og da ville Aynï helst sitte inne med føttene til Bjarte. I dag var ikke han her, haha, så nå var hun med og svinset rundt beina mine mens jeg holdt på. Jeg kommer ikke over hvor utrolig liten hun er, så jeg var jo nesten redd hun skulle forsvinne oppi det lange svarte røret..! :O Godt at Tulla ikke har noe fobi for støvsugeren, sånn at hun ikke påvirker henne negativt der. Jeg må jo nesten støvsuge på henne før hun gidder å flytte seg for den, og sånn var det nesten med Aynï også i dag.. :o)

Etter en runde i hagen vår dro vi opp til Line for å hilse på henne og noen barn som var der. Det var stor stas for barna, og de fikk kose og se og klappe på. Fjøset tar vi en annen dag; Aynï begynte å bli litt trøtt så jeg. Bilkjøring har det jo dermed også blitt. I dag var det ingen bønn; rett i buret. Jeg dro jo alene, og en løs valp i bilen er ikke helt min greie. Hun hylte litt til å begynne med, men roet seg etter noen minutter. Samme på vei hjem igjen. Da vi var hjemme, fant jeg det andre buret og puttet i bilen, tok med Tulla og Bjarte og dro opp og trente agility med Tulla. Slalåm er nå virkelig kult, syns Tulla, og har skikkelig god fart! Hun begynner å bli veldig trygg på hinderet; jeg kan gå på hvilken side jeg vil og hun tar inngangen korrekt så å si hele tiden. I dag jukset hun litt og hoppet over en pinne, men det var helt og holdent min feil som blandet meg inn med rytmiske tilrop.. :p

I en pause fikk Aynï komme ut på banen, og de to tuslet sammen og undersøkte ting og tang. Da kom det fire-fem gutter i sin beste alder, og begynte å herje med hundene, hindrene og i det hele tatt.. For Aynï sin del gikk det greit, hun er helt rolig når hun blir holdt i armene og slikker de i ansiktet. Men hun skjønte vel ikke hvorfor jeg ble så streng da de ville bære henne opp på mønet!! :O Gale guttunger, altså! Tulla var stort sett grei, men følte vel hun måtte passe på. Jeg avledet henne mye, siden begge hundene var løse (og guttene også), men det var noen uheldige situasjoner der hvor de kom bakfra eller forfra og skremte henne. Jeg ble rimelig sint etterhvert; litt tåler jo Tulla, men når de gjentatte ganger ikke hører etter, så får de beskjed. Nå kan dere gå, sa jeg, og så strengt på de. Noen tisset vel i buksen så det ut som, og jeg vet ikke om jeg så på han som hadde vært verst, men de pellet seg i alle fall av banen rimelig kjapt etterpå. Vi har nemlig endel problemer med at barn kommer og leker på apparatene, siden banen ligger rett ved siden av en barneskole og en barnehage. Dette var jo en søndag, så da er det jo heller ingen lærere og passer på, så jeg måtte frem med sinte-stemmen selv..

Til deres store glede tok jeg og Tulla noen hinder til ære for de, og de syns jo hun var kjempeflink. Dog er ikke gutter i den alderen spesielt vanskelig å imponere, da.. :p Men vi tok det som gode forstyrrelser; spesielt da jeg ba henne ta vippa rett ved en gutt som kom syklende langs hinderet. Men Tulla hører, og ingen kan si vi ikke trener med forstyrrelser selv om situasjonene ikke er spesielt like en konkurranse! Apropos forstyrrelse; det kom noen utviklingshemmede langs fortauet ved banen også; og vi trente, selv om Tulla sikkert ville syntes de bevegde seg litt rart, hadde hun fått sjansen til å stå og se på de.

Som om ikke det var nok, så har vi jo Oscar, en Norfolk terrier rett borti veien her som er lekekompis med Tulla; han kom på besøk i hagen i dag. Tulla var sjeleglad for å endelig møte noen som kunne og ville leke med henne! De styrte på lenge og vel, og det er morsomt å se at hunder med så stor forskjell i størrelse kan leke så godt sammen. Det lover bra fra Tulla og Aynï også.. Oscar hadde fått snuse på Aynï gjennom gjerdet, og var helt i ekstase, men etter å ha lekt med Tulla (pluss at han nettopp hadde kommet hjem fra en lang tur) tenkte jeg han var litt mer sliten. Aynï, som til da hadde sittet trygt i mine eller Bjartes armer, satte jeg nå ned. Oscar var så rolig og flink med henne, og Aynï på sin side var veldig glad for å møte noen som så ut som noen hun kjente. Hun løsnet godt, og etterhvert lekte de fint sammen. Hun er jammen ei tøff lita dame, og hvis Oscar var litt uforsiktig, peip hun litt før hun kastet seg etter han og beit seg fast i bartene. Og så løp de etter hverandre, først Oscar, så Aynï, og så omvendt.

Jeg distraherte Tulla mens de holdt på, for hun hadde veldig lyst å bli med hun også. Hun følte seg vel litt snurt for at Aynï ville leke med Oscar og ikke med henne, stakkars. Noen mini-kuler av tørrfôr holdt Tulla på plass, hun må jo virkelig passe på å få i seg alt som kan spises nå som det er litt konkurranse i huset.. ;o)

Jeg ser på Tulla at hun har utrolig lyst å leke med Aynï. Men problemet hennes er at hun er stor, og at hun ikke er klar over det selv. Det gjør sitt til at hun ikke klarer å tilpasse leken sin så godt, og hun dytter Aynï hardt med snuten. Jeg liker det slett ikke, og prøver å se når hun skal til å gjøre det (det er jo i spesielle situasjoner), og prøver å hindre henne i å gjøre det. Labben har hun ikke brukt så mye i det siste, og den er hun også blitt veldig forsiktig med, så det er ikke noe problem mer. Men den snute-dyttingen altså! Hun er virkelig hardhendt med lille Aynï, og det virker som om hun tror at hun må dytte hardere for å få henne med på leken. Aynï på sin side blir helt satt ut, hun faller jo, og blir liggende. Hun tror nok Tulla er sint eller prøver å sette henne på plass eller noe i den duren. En lekeinvitt er det i alle fall ikke i hennes øyne!!

I sted ble Aynï litt tøff; hun var i sofaen og Tulla stod på gulvet så da er de ca i samme høyde med hodet. Aynï gikk ned i lekestilling, og kastet seg litt frem mot Tulla og nappet litt i øret hennes. Til å begynne med gikk det greit; Tulla kastet litt på hodet, og Ayï fortsatte å erte. Men når Tulla er virkelig sikker på at Aynï virkelig vil leke, mister hun alle hemninger og slår seg løs, og dermed blir det overkill for Aynï's del. Altså; Tulla begrenser seg i forhold til hva hun gjør med Fenris (howavart), og også i forhold til Oscar (Norfolk terrier), men det blir uansett alt for mye for pitte-lille Aynï; så små hunder har hun ikke lekt med før.

Tulla har møtt valper, og det som har vært litt gjennomgangstemaet, er at når de er små, dvs opp til tre måneders alder, vil hun leke med de. Det er problematisk spesielt nå, siden hun bor med en sånn en, men også fordi akkurat den er så fryktelig liten. En valp av større rase hadde tålt det bedre, men jeg synes likevel ikke noe om at hun gjør seg så barnslig for de; de blir jo raskt elder. Med eldre valper, fra tre-fire-fem måneders alder - når de henger i ørene og syns det er gøy å terge og leke og har all verdens selvtillit - da er hun lite leken. Først skal hun oppdra; dvs - her skal vi ikke ha noe tull i hilsingen; man skal ikke storme frem og hoppe på hodet, da fryser hun i posisjonen og snur hodet til. Når de innordner seg etter henne, og hun har fått de til å være rolig og behersket, så får de henge så mye de vil i ørene og halen og nakken og leppene, og hun kan også av og til beære de med litt lek. Nå vil jeg bare at Aynï skal bli litt større, tåle litt mer, og at Tulla skal slutte å være så leken og teit. Jeg tror hun kommer til å slite litt med det senere når Aynï blir eldre, men på den andre siden kan det jo hende hun klarer å balansere dette med å oppdra og det å leke..?

Oi, det holdt jeg på å glemme! Jeg har lagt ut to nye album i galleriet; litt blandede bilder av både Aynï og Tulla.

Aynï er hjemme

Nå har vi vært og hentet lille Aynï. Da vi kom var alle valpene og flere andre hunder ute på gårdsplassen. Stalldøren stod oppe, så de hadde nok vært en tur inn der. Og en hestehenger med sagflis var en fin lekeplass for små valper. En barnefamilie var på besøk, så valpene hadde det gøy med de to små jentene som var der. De hadde vært ute en stund, så Aynï var ganske trøtt.

Kjøreturen gikk fint; hun peip litt underveis, og ville aller helst sitte høyt oppe og se ut. Vi stakk innom Rema for å kjøpe noen småting, og jeg og Aynï stod utenfor og ventet på Bjarte. Hun trillet halvveis rundt i forsøket på å få av seg halsbåndet, men ble distrahert av mennesker som gikk forbi; de skulle hun nemlig hilse på mente hun. En dame kom bort og sa at det måtte være verdens minste hund! Og så fikk hun selvsagt hilse på.

Da vi kom hjem gikk vi inn og hilste på Tulla på tur, og lot Aynï bli kjent i hagen imens. Da hun holdt på å leke med Bjarte med en rosa punktert ball, slapp vi ut Tulla. Aynï fikk vel ikke helt med seg hva som skjedde før Tulla stod og snuste vennlig på henne, men da hun fant ut av det, satt hun seg boms ned og bare så på den svære hunden. Hun syns nok Tulla var litt skummel, for hun var jo så stor, og da Tulla ville leke med henne, var hun ikke så høy i hatten mer. Men det har nå gått seg til; jeg forteller Tulla at hun må være snill og grei og ikke daske med labben eller dytte med snuten, så da gir hun seg med det.

Vi gikk inn, og Aynï fikk bli litt mer kjent med huset. Siden hun var så trøtt, sovnet begge hundene raskt; sammen under bordet. Nå har de nettopp fått mat; Tulla fikk også mat, selv om hun ikke pleier å få det på denne tiden. Det var jo selvsagt stas, og spesielt det at hun fikk lov å slikke restene etter Aynï. Heldigvis har begge hundene næringsvett; de kastet seg over maten begge to! :D

Jeg ser Tulla dras litt mellom det at hun har lyst å være med valpen og med meg, og det at hun ikke helt kjenner Aynï enda. Hun vil gjerne ligge i sofaen her hvor Aynï nå ligger og sover, men så stoler hun vel ikke helt på henne enda til å faktisk sovne, så hun flytter seg etter en liten stund. Tulla er jo en hund som generelt er trygg og grei, spesielt med de hundene hun kjenner. Og hun tåler utrolig mye av de, og spesielt valper. Men når de ikke har vært mer sammen enn noen timer, er det kanskje litt tidlig å dele seng enda? Det kommer seg nok etterhvert, tenker jeg..

Hjemmesiden har forresten fått ny "look". Jeg ble litt lei av den mørke lilla/rosa fargen, så nå er vi tilbake til blå. Aynï har også fått sin egen side, og den blir vel videre oppdatert etterhvert som jeg blir bedre kjent med henne.

Bilder av Aynï i galleriet

Nå har jeg lagt inn fire album av Aynï i galleriet på hjemmesiden.

Navnevalg og vårens første agilitytrening

Da er navnevalget klart: og Aynï blir det. Jeg synes det er et veldig søtt navn, og var derfor litt usikker på om det ville passe en terrier, det er jo ikke til å stikke under en stol at en spaniel ER søtere enn en terrier, liksom. Terriere er mer sjarmerende enn søte, syns jeg, men siden denne terrieren kommer fra en fryktelig søt mor, og sikkert kommer til å bli den søteste terrieren jeg vet om, fikk hun navnet likevel. I tillegg ville det vært fryktelig lenge å vente på en ny hund som kunne tatt navnet.. Jeg ville ha et navn jeg likte, som hadde to stavelser, var mykt og som inneholdt bokstaven ï, rett og slett fordi jeg syns det er en fin bokstav. Aynï sagt med rett tonefall på kinesisk (mandarin), betyr "elsker deg", noe som gjorde sitt til at vi valgte dette navnet.

Det andre navnet vi vurderte var Vilja, og tanken var at en terrier har litt vilje, og at hun også er "vill ja". Men vi ble aldri helt komfortable med det, og dessuten er det flere hunder som heter det. Jeg har også ridd en hest som ble kalt Vilja, og siden det er så mange flotte navn å velge i, så ville jeg ikke ha et så vanlig navn likevel.

Jeg snakket med oppdretteren i dag, og hun var overlykkelig for at vi endelig hadde bestemt oss. Jeg har ikke fått tak i henne i det siste, fordi hun har vært veldig opptatt, og dette var noe jeg gjerne ville ta på telefon og ikke over melding, hehe. Jeg visste jo at vi fikk kjøpe, og hadde jo gitt tydelig beskjed om at det var denne valpen vi ville ha, så da det endelige svaret kom ble hun kjempeglad. Hun sa faktisk til Aynï at hun var den heldigste valpen av alle som skulle komme til oss! :o) Vi får komme og hente henne på lørdags formiddag, noe vi selvsagt gleder oss massevis til! Jeg er dog litt spent på hvordan Tulla takler det hele, jeg har ikke sagt noe til henne stakkars, så hun aner fortsatt fred og ingen fare.. :D

Nå holder jeg på å planlegge det første møtet; det sies jo at de bør møtes på nøytral grunn første gangen, men foreløpig finnes det ikke noe egnet sted. Det er vanskelig å finne inngjerdete steder som ikke er fulle av snø, og som er nøytrale for Tulla, så jeg tror at hagen får gjøre jobben hvis jeg ikke kommer på noe lurt. Det er jo sikkert ikke noe problem liksom, men men.. Det jeg bekymrer meg aller mest for, er Tullas labbe-dasking. Hun er direkte fæl til å bruke labben, og gjør det oftere med små hunder enn med store, og oftere med ukjente enn med kjente. Hun gjør det jo fordi hun vil leke, og det er jo generelt en vennlig gest, men Tullas labb er jo veldig stor i forhold til lille valpen, så akkurat der må jeg vel bare være litt streng og passe veldig godt på i begynnelsen. Etterhvert vil jo Aynï tåle det, og Tulla finner kanskje raskt ut at det ikke er så greit, men det vet jeg jo ikke enda. :/ Vil ikke være for streng heller, fordi jeg ikke vil gjøre assosiasjonen til valpen alt for negativ alt for tidlig. Etterhvert vil de nok bli kjempegode venner, men jeg liker best å slippe å styre alt for mye med hvordan de skal oppføre seg for at det skal fungere, i alle fall såpass tidlig i forholdet. Aynï er forresten fæl til å bruke labbene selv hun, men det er liksom noe annet når en 1,5kgs valp dasker en 22kgs voksen hund..! ;o)

På tirsdag fikk jeg melding av Line om at agilitybanen var kommet opp, og det er jo lykke på jord for meg og Tulla! :D Dessverre har jeg ikke hatt tid før i dag til å trene, men vi møtte Line, Fenris og Spot på klubben og trente i halvannen time. Tok en bane for å se hvor Tulla "lå i terrenget", hva hun husket etter vinteren. Vi har tatt ett og annet hinder i Selbu, men det er veldig lite. Hun husket utrolig bra, slalåmen satt spesielt godt syns jeg, i forhold til hva jeg hadde fryktet. MEG derimot, og min føring, var slett ikke på stell! Dumme mennesker som har så dårlig husk, haha! Det hjalp å briefe banen noen ganger, men det lå ikke så naturlig som det gjorde da vi sluttet for vinteren, gitt. Tulla ble raskt sliten, ikke så rart i den varmen som er nå, i tillegg til at det er lenge siden vi har trent; kan tenke meg det tar litt ekstra på i starten. Etterhvert kviknet hun da likevel til, og vi avsluttet med veldig god kontakt og fremgang. Nå er det bare å melde seg på massevis av agilitykonkurranser! :D

I går var først på skolen, deretter på ridetur med Line. Fikk gleden av å ri Gledi igjen, men mye gjennomslagssnø gjorde sitt til at turen ikke ble så lang som vi kunne tenkt oss. Vi gleder oss til snøen er borte og vi kan ri mer i skogen, selv om det sikkert ikke blir før i august..!! :p På kvelden var jeg på styremøte i STBK, hvor jeg er valgt inn som redaktør i redaksjonskomitèen. Vi er tre stykker som sitter der, og alle har samme tittel, så det er ikke så fancy som det høres ut.. ;o) Vi har mange planer for nettsiden blant annet, så dette virker lovende!

JA!

Bjarte sa JA! Og her kommer de første bildene av vidunderet:

Stolt som ei høne!


Får jeg komme opp?

Såkalt oppstillingsbilde

Lederskapet i orden..!

Jeg hadde nesten, bare nesten, glemt hvor sylskarpe valpetenner er..

Velkommen skal du være, lille valp!

Vel, vel.. Da er det bestemt! Det blir en liten cairn terrier tispe! Det føles nesten litt rart å skrive det, spesielt med tanke på hvor fort dette egentlig har gått, men det føles veldig "rett" i grunnen. Rett tidspunkt, rett oppdretter, rett kull, rett valp..

Et problem som melder seg, er at navnet jeg har hatt klart i snart et år nå, ikke passer så godt på en cairn. Jeg må nok smake litt mer på det, og se og oppleve valpen litt mer, men det er meget mulig jeg er nødt å finne et nytt navn. Helt i orden forsåvidt; jeg liker å pønske på navn! Ved nærmere ettertanke, så syns jeg navnet passer ganske greit likevel, så da spørs det om Bjarte er med på det eller ikke. Vi har funnet et alternativt navn å kalle henne, og Bjarte har nesten begynt å omtale henne ved det navnet, så da spørs det om han er villig til å endre på akkurat den biten..

Hun er den minste i kullet på tre, opprinnelig var de fire, men en valp døde bare en uke eller to gammel. Hun er den mørkeste av de tre; nesten helt svart, men med noen få lyse spetter i pelsen. De andre har endel mer lyse partier; gyldne. De blir åtte uker nå på lørdag, den 12. april. Til å begynne med var hun den tøffeste tispen i kullet, mest frampå og ivrig, men rundt seks-sju ukers alder tok den andre søsteren innpå, og dro ifra, både når det gjelder størrelse og "galskap". Jeg vurderte om jeg da skulle skifte, og heller velge hun som var blitt tøffest og mest vilter, men den lille sorte hadde nok allerede funnet en plass i hjertene våre. Hun er den som er mest glad i mat; det vil si - hun er ikke den første på plass ved matfatet, men når hun først har begynt å spise, er hun den som står der og spiser lengst. De andre løper litt frem og tilbake mellom matfatet og andre interessante ting, og har ikke helt konsentrasjonen til å gjøre bare en ting om gangen. Hun minste er ganske sta; har hun først bestemt seg for noe, så gir hun ikke opp så lett, og fortsetter å prøve til hun klarer det.

Alle tre synes at leker er gøy, og drakamp med meg eller søsknene er toppen av lykke på jord. Mens de andre aldri blir lei av å rive og slite i sokkene og buksene mine, kan hun finne på å ta seg en pause for å prøve å klatre opp til ansiktet mitt; hun er den mest kontaktsøkende av de tre. Likevel er hun en selvstendig liten frøken; hun er slett ikke avhengig av søsknene sine og utforsker gjerne verden på egen hånd. Mens de to andre henger sammen og går på oppdagelsesferd sammen, er lille tøtta på eventyr en helt annen plass.

Gutten er den desidert tøffeste karen; hadde jeg skulle hatt hannhund, hadde han vært et skikkelig råskinn. Men han har mest lyd, og kan gjerne finne på å stå og pipe og hyle når han kjeder seg og vil ha litt action. Han ligner en del på faren sin syns jeg. Faren er gylden hvetefarget, og kunne blitt en skikkelig flott hund hadde fôrvertene gitt han den oppdragelsen han trenger, men det er nå en annen sak. Lille tøtta skal få oppdragelse og aktivisering så det holder i alle fall!

Jentene i kullet ligner mest på moren, Vera, i atferd, og den minste ligner aller mest. Jeg er jo spesielt glad i moren, så det er også noe som har spilt inn da jeg skulle velge mellom de to søstrene. Vera er en tvers igjennom morsom hund; hun har så mange rare fakter diller ved seg som har gitt meg så utrolig mange smil de gangene jeg har passet hundene. Hun er også veldig kontaktsøkende, og vil gjerne opp i ansiktet. Hun er den jeg og oppdretteren synes er mest "fysisk søt", og jeg synes også det er den desidert mest sjarmerende hunden også, sånn i oppførsel. Oppdretteren har prøvd å trene agility med henne, og hun hadde knapt skjønt hva det gikk ut på før hun raste over hindrene i rekordfart. Det gjorde jo henne litt vanskelig å styre, og på grunn av det og endel andre ting, ble andre hunder prioritert for konkurranser. Jeg håper valpen arver den farten og iveren, for da skal ikke agility være noe problem i alle fall..! :D Faren er jo ikke akkurat den med minst futt og fart i seg, så det går vel i boks tenker jeg.

Alle valpene har halen rett til værs hele tiden; de er selvsikre så det holder! Halene peker oppover selv når vi løfter de og setter de ned på gulvet utenfor valpekassen; så tar det et halvt sekund før de skjønner hva som har skjedd og til de begynner å løpe rundt omkring, leke og utforske og finne noe å bite og dra i. De reagerer ikke på støvsugeren eller andre "rare" lyder, og har bodd i stua helt frem til nå. Siden de holder på å pusse opp, har valpene blitt vant til mange rare lyder fra borr og spikermaskin og andre slike ting.

Når de skal ut, setter jeg de på trappen, og da plumper de ned alle fire-fem trinnene før de triller ned på bakken. Snakk om pågangsmot! Det nederste trinnet er litt høyere enn de andre, og da står de der i to sekund før de bestemmer seg for å ta sats og jumpe ned; så ruller de litt rundt, rimelig fortumlet, før de spretter opp og ser seg om etter nærmeste bukseben å henge i. Eller kanskje så løper de tullerusk rundt omkring, finner en pinne eller et tau å herje med, triller ned skråninger, raser rundt på grusen eller tryner i snøen. Oppdretteren holder som sagt på å bygge på huset, så det er endel byggemateriell ute, og valpene løper inn i paller, over takstein og balanserer på planker.

Det jeg synes er fordelen med dette kullet, er at jeg kjenner flere av hundene i stamtavlen rimelig godt. Ikke alle sammen selvsagt, men jeg har møtt og kjenner mange flere av hundene enn jeg noensinne har gjort med en annen hund. Jeg har møtt faren, og jeg kjenner moren, som jeg jo er veldig betatt av. Bestemoren på far-siden er min cairn-favoritt nr to etter moren til valpen, så det er jo toppers syns jeg. Hun, bestemoren altså, er beta-tispen i flokken, en sindig dame som ikke lar seg distrahere av andres tull og tøys. Hun er omsorgsfull og kjærlig mot andre hunder, en rettferdig fredsmekler som ordner opp, og hun har et meget tiltalende utseende. Faren til bestemoren, altså oldefaren på far-siden, er en gammel herremann på 14 år, som det ikke finnes noe vondt i overhodet! Makan til tålmodig hund skal man lete lenge etter. Han har nå fått sine alderdomsplager selvsagt, men til tross for at han praktisk talt er døv, ser dårlig og er blitt litt stiv og støl, så er han med på timeslange turer i skogen med resten av flokken. Når han ligger og sover og jeg skal ha de ut på tur, så bøyer jeg meg ned for å vekke han, og da skvetter han selvsagt til siden han ikke har hørt noe. Men likevel reagerer han ikke med å glefse eller knurre eller noe aggressivt, noe som kunne meget gjerne ha vært sannsynlig. For å gjøre det litt bedre for han, har jeg begynt å trampe i gulvet når jeg nærmer meg, sånn at han skal kjenne vibrasjonene og våkne av det; noe som hjelper. Oldemoren på far-siden er sjefen i flokken, en bestemt dame på sju-åtte år, med de guts som trengs for å holde en terrierflokk i ørene.

Bestemoren på mor-siden er også en eldre hund jeg kjenner. Hun er litt sær; typisk gammel dame som virker som om hun holder på sine hemmeligheter, men for all del snill og grei og ikke noe tull. Hun ligger og døser på ryggen med alle fire beina i været, har fremdeles hørselen i behold (dog noe selektiv, hehe), og hun er også med i gjengen av mine "favoritter". Hun er kosete hvis man tar initiativ til det selv, men siden hun er så gammel er hun ikke så høyt på rangstigen så hun er ikke den som trenger seg på. Bortsett fra hunder som er direkte i stamtavlen, så kjenner jeg eller har møtt flere av søsknene og/eller tidligere avkom til hundene. Oldemoren på far-siden har nå også en datter oppdretter har beholdt, en nydelig lovende sak. Felles for alle hundene, er det gode gemyttet, tryggheten i forhold til fremmede folk, avslappethet både ute på gårdsplassen og inne, terrier-guts og pågangsmot, lekenhet og "matgærnhet".

Innavlsgraden er på rett under 2%, og det finnes ingen hunder på begge sider av stamtavlen, med mindre de har skiftet navn og reg.nr, slik det stod om i siste (?) Hundesport. Det er 22 championer av diverse slag (både ut- og innland) av 30 hunder i stamtavlen jeg får opp når jeg genererer fiktiv stamtavle for kullet på Dogweb.

Jeg og Bjarte var på besøk i helgen og passet hundene, og han satt masse og koste med henne og lekte med henne, og han har jo begynt å omtale henne som "den vi skal ha". Jeg på den andre siden prøver å ikke gi han inntrykk av at jeg presser han til noe, så jeg sier bare "hun minste" eller "hun mørkeste" eller noe annet i den duren. Da vi skulle gå, måtte han gi lille snuppa en ekstra hade-kos.. Han hvisket noe stille til henne som jeg ikke hørte, og sa noe om at hun måtte være snill og grei til vi kom tilbake neste gang.. sukk.. Jeg tror han er rimelig sjarmert av trollet! Og jeg er jo selvsagt overlykkelig for at han har involvert seg så mye i dette, og at han er som han er. Oppdretteren tok meg til side og sa til meg at hun var veldig imponert over Bjarte og hvor omsorgsfull og oppriktig interessert han var, så han gjør vel ikke akkurat sitt til at hun ombestemmer seg og ikke vil selge valp til oss..!

Så nå er det bare å begynne å valpesikre huset og hagen, kjøpe inn det aller nødvendigste og klare å vente helt til vi får hente henne. Ja, og så var det den siste og endelige samtalen med Bjarte da, den har jeg ikke fått tid til å ta rett og slett; helgen har vært særdeles travel med masse jobbing. Men slik som Bjarte snakker om valpen, så er jeg temmelig sikker på hva svaret vil bli..! ;o)

Dilemma - valpekjøp allerede??

Jeg trodde jeg hadde bestemt meg for irsk setter. Jeg var ganske sikker, selv om jeg noen ganger tvilte litt på om det var rett; er det greit å skaffe seg en jakt-avlet hund og ikke jakte med den? Vil jeg klare å trene den slik jeg har lyst? Er jeg i stand til å ta på meg en sånn oppgave, eller trenger jeg mer trening? Vil det bli for mye å ha en sånn krevende hund i tillegg til Tulla som definitivt krever sitt? Nå som Tulla har begynt å bli så flink å trekke og generelt er mer aktiv, vil det da bli "over-kill" å skulle ha en "ekstrem" hund i tillegg, eller har hun oppfylt det jeg så etter hos IS?

Jeg tror jeg kunne gjort en IS lykkelig, jeg ville klart å gi den både fysisk mosjon og mental stimulering. Men ville det andre, altså den andre treningen, gått på bekostning av Tulla? Og hvor mye kreves egentlig? Noen dager føler jeg meg fullstendig i stand til det, andre dager har jeg tenkt at hadde jeg hatt en IS nå, så hadde det gått på dunken; at jeg har nok med den bikkja jeg har, jeg hadde ikke trengt en ekstra energibunt av dimensjoner til.. eller var det det jeg ville? Ha en hund som krever noe av meg? Kanskje det å "bare" ha to, rett og slett er nok? Jeg trenger ikke en ekstrem-aktiv hund på toppen av det hele?

Så derfor har tankene vandret litt, og vandret langt. Og når de hadde vandret et stykke til, til jeg kom til at jeg nesten skulle droppe hele greia, så vandret de litt tilbake igjen (eller var det bare enda lengre?), og havnet til slutt i valpekassen hos en cairn terrier. Jeg kjenner hunden godt, og jeg kjenner "hele familien og halve slekta", i alle fall nesten. Jeg har aldri, og kommer nok aldri til å kjenne en hund så godt før jeg kjøper den. Jeg har passet hundene og jeg har prøvd å trent de. Men jeg ville aldri vurdert cairn terrier hadde det ikke vært for at jeg kjente disse hundene. Og jeg hadde aldri vurdert seriøst å få cairn terrier, hadde det ikke vært av denne tispa. Og nå har tispa kull, og det er siste kullet. Det er siste sjans. Og så cairn, da..!? Er ikke det et rimelig langt sprang fra setter, eller springer for den saks skyld?

Jeg snakket med oppdretteren. Det var to tisper og en hanne i kullet. Jeg skal uansett ha tispe. Den ene tispa hadde de vurdert å beholde selv, men funnet ut at de ikke hadde tid til det akkurat nå. Men den skulle i alle fall ikke selges til hvem som helst, og det ville være den siste valpen som ble solgt fra det kullet. Og så plumpet jeg ut med mine tanker; om at jeg likte moren, og at det passet så bra akkurat nå (og det gjør det med tanke på all skole-fri'en jeg har fremover). Og vips! sa det, så var det i orden! Hun hadde ingen problemer med å selge til meg, og ville jeg ha den spesielle lovende tispa, skulle jeg få det. Og om jeg ikke hadde pengene akkurat nå (jeg nevnte ikke noe om penger bortsett fra at jeg spurte hva hun tok for en valp), så skulle ikke det være noe problem; avbetaling var helt greit, så lenge de visste at jeg skulle ha valpen.

Jeg pleier vanligvis ikke å bli så betatt av valper. Jo, litt selvsagt; de er jo skjønne, men jeg blir ikke mo i knærne og skal ta den med hjem. De er nusselige, for all del, men jeg klarer å beholde roen, så jeg tror ikke at det er det som har gjort utslaget. Jeg snakket med Bjarte om det, etter å ha mannet (kvinnet) meg opp, og spurte helt alvorlig om hva jeg skulle gjøre. Bjarte fortalte at han hadde vel bare ventet på at spørsmålet skulle komme, hehe.. Jeg har vel kanskje snakket mye om en ny hund i det siste, så det var ikke så rart. Men han var ikke så positiv til setter som jeg hadde innbilt meg; han var redd for aktivitetsnivået, for at det skulle bli for mye, og for at en stor hund til ville "ta for mye plass" eller være for påtrengende. Samtidig ser han på cairn terrier som "udugelige hunder" fordi de er så små. Men han syns det er positivt at de ikke røyter, og at den er liten. En stor og en liten er visst bedre enn to store, og jeg skjønner han jo litt der da.. Det aller rareste er at han ikke var så negativ til en hund til, selv om han fikk vite at kullet nå er seks uker gammelt..! :O Uuææ! Da er det jo bare to-tre-fire uker til vi kanskje har en liten valp i hus, og likevel er han mest positiv til cairn..! Jeg hadde strengt tatt trodd han ville valgt setter, siden jeg ikke hadde en "for hånden" akkurat nå, og at valget da ville blitt ytterligere utsatt, men den gang ei! Jeg skjønner meg ikke alltid på disse mannfolka, og slett ikke mitt eget..!! :p

Men det kommer veldig plutselig. Nesten som skjebnen, mener noen. Og jeg som hadde tenkt at den neste lille ville være planlagt lengre enn langt og i "hue og rævva" og alt dobbelt- og kryss-sjekkes før jeg gjorde noe som helst.. Men på den andre siden så kjenner jeg godt til moren, og jeg har møtt faren (jeg var med på parringen), og det er skikkelig trivelige og trygge hunder med masse fres. Jeg kjenner også flere i slekta, og liker linjene som ligger der. Som jeg sa en gang jeg diskuterte dette; hvis jeg velger denne cairn terrieren, så gjør jeg det på grunn av gemytt!

Det jeg vil drive med er agility og spesialsøk. Mulig det blir noe mer, men uansett er Tulla anvendbar; det er jo ikke sånn at jeg kvitter meg med henne selv om jeg får planer for den nye (kanskje lett å glemme noen ganger).. Jeg vil satse på spesialsøk med Tulla, så får det kun være aktivisering for en ny hund. Jeg har ikke tid til å trene opp to hunder til "full utdannelse" innen spesialsøk. Agility vil jeg satse på med begge, og tror det er fult ut mulig. Ellers blir det vel som vanlig hos oss; turer i skog og mark og generell trening av diverse lydighet og triks, og en utstilling i ny og ne.

Med tanke på hva jeg vil drive med, tror jeg en cairn er et bra valg, og overkommelig arbeidsmessig. Jeg tror jeg har god sjans til å kunne konkurrere greit med en cairn, spesielt i forhold til en setter. Men uansett hvordan det går, om det blir en cairn eller setter, så har jeg alltids anvendelige Tulla mi! Så vil jeg da ha en noe enklere hund i tillegg, eller vil jeg ha en noe vanskeligere hund i tillegg? Og er det noe som heter skjebnen?