mandag 29. september 2008

Agilitykonkurranse, valpeshow og seletrøbbel

To hunder skal man ha, men tid?? Hvor blir det av den?! I helgen var hundene dobbelt-booket, det vil si; Tulla var påmeldt agilitystevne i Eid (Nordfjordeid i Sogn og Fjordane), mens Aynï aller helst skulle vært på valpeshow på Klett, rett i nærheten her. Så hva gjør man? Jo, da låner man bort den enkleste til noen som har lyst å handle (tusen takk Mona!), og så reiser man til Eid og konkurrerer selv.

Fredag var avreisedag, og jeg våknet med en forferdelig vondt i brystet, feber og det som verre er. Trodde ikke jeg skulle klare å få pakket alt jeg skulle, men det ble da på et vis (det eneste jeg glemte var laken, men sånt får man heldigvis kjøpt). Den planlagte turen for å slite ut hundene før avreise ble raskt droppet, noe sånt orket jeg rett og slett ikke i all svimmelheten. Takk og pris for at Bjarte skulle være med, sånn at jeg slapp å kjøre hele veien selv! Når det kjennes ut som om man har tatt et glass vin eller to, når man egentlig bare har feber, så er ikke det en grei tilstand å kjøre i. Men fram kom vi oss da.. sånn etterhvert i alle fall. Ti over halv tolv var vi fremme ved hytten, så det ble en kort natt kan man si.

Dagen startet med agility, og jeg varmet Tulla godt opp før start. Lekte med pipeballer, som er en god nr.2 forsterker (etter kvekke-anda fra Europris). Tulla satte inn full guffe helt fra start, og gikk et rasende godt løp! Det må være ett av de aller beste løpene vi noensinne har gått. Men vi klarte da å diske likevel, vi.. Ned mønet skulle hun rett frem til slalåmen, men ut til venstre stod et hopp. Jeg gikk på venstre side av mønet, og presset henne ned på feltet; lente meg tilbake, sakket opp, og la høyre hånd ned mot feltet. Dette førte til at jeg åpnet opp for hoppet til venstre, og Tulla, som allerede hadde tatt feltet helt fint, skulle videre. Og dermed hoppet hun. Vips, så raskt kan man altså diske. Satte henne inn igjen i slalåmen, det var jo helt og holdent min feil, og hun fortsatte i samme rekordfart gjennom resten av banen. Bjarte stod på sidelinjen og tok noen bilder, men overhørte noen som sa at hun løp og snudde så det sprutet etter henne - og det gjorde hun også!

Hopp kom til slutt, og hun hadde bra fart da også, dog ikke like bra som i agilityen. Men så havnet vi midt inne i et virrvarr av en hopp-formasjon, jeg mener jeg førte henne bra, men hun hadde sånn fart at hun ikke klarte å snu skikkelig, og vips hadde vi disket der også. Jeg gadd ikke mer, og gikk ut av banen.

Søndagen kom, og agility var igjen først ute. Vi kom skeivt ut med en litt uforutsigbar slalåminngang, ellers husker jeg ikke så mye av det løpet. Bjarte var igjen på hytta og vasket, så jeg har ingen som kan minne meg på det heller. Mener å huske at hun ellers var ganske så grei, men at farten var bedre dagen før. 2.premie og 2. plass.

Hopp var en løpe-bane med et par "snurrer" som jeg kaller det. Skulle vært grei skuring, men dumme meg; at jeg ALDRI kan lære!! Jeg må for all del ikke presse henne i slalåmen på konkurranser! Jada, det går greit på trening, men hun er heit i konkurranser, og da går ikke sånt. Men jeg gjorde da selvsagt det likevel, jeg.. Løp fra henne i slalåmen, og forbi neste hinder, et hopp. Årsaken var at jeg skulle snu henne etter det hoppet og føre henne til et annet, mindre logisk hopp. Avstanden var ikke stor og jeg trodde hun ville klare det (hvis ikke hadde vi disket), men det klarte hun altså ikke. En pinne for tidlig syntes Tulla at nok fikk være nok, og kom løpende mot meg. Jeg tok henne tilbake, tapte tid på å prøve å finne ut hvilken pinne jeg skulle sette henne inn på før jeg ombestemte meg og tok hele. Mot slutten havnet vi i en hopp-formasjon igjen, og regn + gress = glatt. Jeg sklei og falt nesten, noe som satte henne litt ut, men hun kom seg da inn igjen i det også, selv om tiden løp fra oss igjen. 3. premie og 2. plass.

Formen hadde bedret seg betraktelig i løpet av helgen, men noen av løpene hadde nok kunnet gått bedre, hadde jeg vært frisk. Men hva kan gjøre? Man avlyser da vel ikke et stevne fordi man SELV er syk?? Og jeg kunne jo ikke være noe verre enn Line som gikk FA med Fenris, til tross for at mandlene hadde manglet mindre enn en uke..?!

Etter premieutdelingen bar det hjem igjen, og jeg var spent på Aynïs reaksjon når jeg hentet henne. Jeg tror hun har sinnsykt godt av å være litt borte fra meg, bortskjemt som hun er. Bortskjemt på min kontakt og tilstedeværelse, that is. Og hun ble glad, ja! Hun var helt fra seg av glede da jeg kom og hun oppdaget at det var JEG som stod i døren. Så glad har jeg aldri sett henne før faktisk! Og i går og i dag har hun vært mer kontaktsøkende enn vanlig; kommer gjerne bort og vil ha litt oppmerksomhet. Kjempefint! Hun hadde visst storkost seg med Albin og Bella (bernere), og hun og Bella hadde ligget på gulvet og tygd på hverandre mye. I skogen hadde de også vært, sånn i tillegg til valpeshowet og hele to nye hus hun måtte slå seg til ro i. En innholdsrik helg, med andre ord! Kritikken fra valpeshowet ligger under siden hennes.

Gjensynsgleden mellom de to; Tulla og Aynï, var stor. De viklet seg inn i hverandre i en ekstatisk glede over å se den andre igjen, og lekte og koste seg lenge. Men da vi gikk kveldstur, ville ikke Aynï bli med inn igjen til "seg selv" til å begynne med. Hun dro nemlig mot dit hun hadde bodd i helgen (rett borti nabolaget), så skal vi tro henne selv, trivdes hun kjempegodt.

Mens vi hadde vært borte, hadde den nye selen til Tulla kommet. Jeg tror ikke om jeg har skrevet om det før, men vi har i alle fall hatt store problemer med å finne en sele som passer henne. For ca et år siden begynte jeg å trene henne til å trekke, noe hun etterhvert har blitt rasende god i. Så god, at de 6-7 selene jeg hadde ikke gjorde jobben. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at selen dro seg opp over brystbeinet og la seg i halsgropen (eller høyere opp på halsen), noe som gjorde sitt til at luftforsyningen under trekkingen ble heftig nedsatt. Resultat: Tulla hostet og harket, ble rødsprengt på øynene, mørkebrun på øyeranden, lilla tunge, skum rundt nesen og munnen, og kastet opp halvlitere med hvitt skum og/eller magesyre eller diverse middagsrester. Slett ikke koselig å dra på "trekke-tur" når man vet at det blir resultatet. Jeg hadde kun en sele som ikke la seg slik til, men den sperret for skulderbevegelsene hennes og klabbet noe forferdelig i snø, ergo ubrukelig.

Jeg prøvde meg på en sykkeltur med henne en dag, og hun dro som en gal. Brukte en halv nome-sele på henne (spesialsydd etter hennes mål), og stanset etter ti minutter for å sjekke formen, siden jeg syntes hun peste så mye. Da fikk jeg mitt livs sjokk. Tunga var nesten blå, øynene blodsprengte og de hvite blinkhinnene hadde lagt seg halvveis over øyet så det så ut som om hun skjelte samtidig som det så ut som om øynene holdt på å sprette ut. Jeg var seriøst redd for at jeg skulle miste henne. Tok henne selvsagt av sykkelen og leide henne tilbake, men måtte ta hyppige pauser siden hun fremdeles mente hun var på "trekke-jobb". At hun ikke kan begrense seg!

Jeg kontaktet seleverkstedet og spurte de om råd, og etter litt om og men kom vi frem til at jeg skulle prøve en nomesele X-back (som er omtrent en av de få typene seler jeg ikke har prøvd).

Selen kom i posten mens vi var i Eid, men på mandag var jeg klar til å prøve. Og jeg bega meg ut på en aldri så liten sykkeltur. Tulla var, som navnet tilsier; tullete, og dro som hun aldri har dratt før, og sist opplevelse med sykkel hadde tydeligvis ikke preget henne i noen negativ grad. Når jeg ikke lot henne lange ut i full galopp (vi syklet på grusvei), satt jeg stort sett og bremset for å holde farten nede i trav. I oppoverbakker trødde jeg litt for å holde farten oppe. Vi kom etterhvert til et vann hvor jeg hadde planlagt en pause før vi skulle snu og sykle tilbake. Jeg var spent på hvordan formen hennes var, og var strengt tatt litt redd for at hun bare skulle legge seg ned i lyngen og pese. Jeg hadde stoppet flere ganger underveis og sjekket øyne og påse at pusten ikke var så verst, og hun så fremdeles bra ut da vi tok pause ved vannet. :D Men sliten? Njes! Man er da vel ikke springer for ingenting?! Tulla løp og koste seg, jagde opp en and som fløy ut over vannet og så i det hele tatt glad ut for å endelig få løpe litt løs. Jeg kastet to pinner i vannet som hun hentet med glede, og da hun kom opp igjen var pusten gjenvunnet og jeg valgte derfor å begynne på tilbaketuren litt tidligere enn antatt og planlagt, siden hun jo virket så pigg.

Samme opplegg på vei tilbake; Tulla hylte og kvein og bjeffet noen meter før hun la på paling bortover det beste hun kunne. Jeg lot henne igjen få litt fritt spillerom til tider, der grusveien var spesielt myk, men ellers holdt vi det gående i raskt trav (det er en del av utstillingstreningen min, dette). Da vi hadde et par kilometer igjen, sakket jeg ytterligere ned, sånn at hun nesten gikk ved siden av sykkelen. Hun dro fremdeles, for hun var da slett ikke sliten enda! Og sykling var GØY syntes hun, så jeg har med å kjøpe en springer (til, haha!)!

Da vi var fremme hos Line (jeg hadde lånt sykkel og springer av henne), var Tulla i helt fin form. Pittelitt pesing, men hun hadde fått gått seg godt ned den siste biten, så hun var knapt andpusten. Beina derimot, de var helt gelè! Jeg kunne se de ristet litt, men det er neimen ikke så rart! Hun har da aldri før løpt en slik distanse, og uansett er det da helt normalt å bli litt gåen av sånt, så det bekymret meg ikke. Bestemte meg for å massere henne litt på kvelden for å mykne henne litt opp og forhindre de aller største gangsperrene.

Kort oppsummert: selen er super, den fungerer og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig kan bruke Tulla skikkelig uten å være redd for diverse uhumskheter som oppkast osv. Skrev melding til Line og fortalte hvor langt inne vi hadde vært, og da fikk jeg vite at vi jammen sann hadde klart å sykle en helt MIL! Jeg er mektig imponert over Tulla, for hun hadde sikkert villet gjort det igjen rett etterpå, så dette er definitivt noe vi kommer til å fortsette med!

søndag 21. september 2008

Helgen var ikke helt på min side

Det er visst ikke så mye som går min vei for tiden.. I går skulle Tulla egentlig på FA, men den gang ei. Den hadde visst blitt flyttet til neste helg, men det visste ikke jeg. Men neste helg skal vi på agilitykonkurranse, og da kan vi jo ikke delta på FA! Skikkelig synd, for jeg hadde gledet meg kjempemye. Endte opp med at jeg tok på meg ekstrajobbing i stedet. Tror nesten at jeg dropper FA, og heller prøver å få til en korning i Sverige. Hvis hun får bli med da. Holder på å sjekke opp i det, siden hun ikke står på listen over brukshundraser. Skjønner jo hun ikke kan få noen tittel uansett hvordan det går, men jeg ville blitt veldig glad om hun fikk stille på selve mentaltesten.

Aynï var på valpeshow i dag, og det gikk så som så. Hun gikk stort sett greit, men hadde litt problemer med å konsentrere seg når vi plutselig måtte gå bak noen. Fikk rødt, og endte opp som nr 2 i klassen 6-9mnd tispe. Grei nok kritikk som ligger under utstillingsresultater på siden hennes. Dro nesten med en gang vi var ferdige i ringen. Utstilling er skikkelig kjedelig syns jeg. Selvsagt morsomt om man vinner og går videre, men stort sett bare gørr.

Egentlig har jeg bare lyst til å gå en lang tur i det fine været, så det skal jeg gjøre senere i dag. Bjarte har lovt å bli med; han må bare bare først. Fikse bilen eller noe.

onsdag 17. september 2008

Videoblogg

I dag blir det videoblogg!

Først ute er Tulla som trener slalåm. Det var under denne treningen jeg oppdaget at Tulla hadde problemer med innganger fra kl tre:


Slalåmtrening from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 2 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 3 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 4 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 5 from Borghild on Vimeo.

Aynï trener på løpende felt:


Feltrening from Borghild on Vimeo.


Feltrening med Aynï from Borghild on Vimeo.

tirsdag 16. september 2008

I orden allikevel

Viser seg at smarte-Bjarte har tatt kopi av alle dokumentene som lå på laptopen, så vips var referatene mine og alt på plass igjen! Puh! :D

Må bare få skrive bare liiitt til om hvor fint Tulla og Aynï har det sammen: i kveld la Aynï og gravde snuten inn i buksene til Tulla, jeg skjønte ikke helt hvorfor, før hun dro ut en liten kvist fra skogsturen i dag som jeg ikke hadde rukket å kamme ut enda. Sånt smelter hjertet mitt litt - de steller hverandre og koser med hverandre, og ligger gjerne tett inntil hverandre og steller og ordner pelsen til den andre.

Mange fluer i luften, og to baller i samme smekk

Aynï trenger for tiden litt kontakt-trening, båndtrening (gå pent), samt innkalling og generell lydighetstrening. Hun har heller ikke vondt av å få vært litt alene hjemme uten Tulla. Tulla på sin side trenger kondis-trening og generell fysisk trening, sånn at hun holder seg i form til agilityen. Så da ble det to seperate turer på de; Aynï fikk tur på jordene - løpe litt løs, holde kontakten, trent innkalling og litt sitt. Tulla fikk tur i skogen - og der vi gikk går hun i jaktsøk. Så da trener vi litt på "kontakt" under søket. Til tider løper hun noget stort, men når hun først søker fint, er det skikkelig flott å se på. Sikk-sakk gjennom skogen i galopp, og både nesen og halen går! Morsomt å se forskjell på henne når hun har fugl i nesen, og når hun har elg.

I går var jeg på ringtrening med Tulla etter at vi hadde vært på redaksjonskomitemøte i Selbu tidligere på dagen. Tulla og Aynï syntes nok det var stas å få løpe litt med Hayley igjen (Mia gikk som vanlig litt i egne tanker). Ringtreningen på sin side var utrolig skuffende. Vi trenger å trene på at jeg stiller opp Tulla, og at det da kommer fremmede folk (les: dommer) og går over henne, sjekker tenner osv. Det fikk vi ikke trent på, for jeg fikk nemlig ikke lov å stille opp før "dommeren" gikk over henne, noe som selvsagt resulterte i at Tulla ikke hadde noen oppgave å konsentrere seg om, og at dommeren, som tidligere var skikkelig kul med godis og kos, ikke var spesielt godt likt, og Tulla endte opp med å lene seg inntil meg mens hun logret usikkert. Skal bli med neste mandag også, og håpe på ny "dommer", men også være streng og si at jeg må få stille henne opp før dommeren kommer. På den positive siden, så travet hun fint i alle fall..

Nå irriterer jeg meg over datatrøbbel, noe som har vært trøbbel lenge i grunnen. Først tvang jeg Bjarte til å overføre alle bildene til en ekstern harddisk hvor noen andre bilder også lå. Det ble trøbbel, fordi plutselig fikk ikke dataen tilgang til harddisken. Etter noen dagers styr og kluss og "hacking" for å komme inn, gikk det da endelig. To dager etter at alle bildene var flyttet over, bestemte laptopen seg for å streike. Den har tidligere hatt småstreiker på skjermen, som innimellom har blitt svart. Noen ganger har dataen også skrudd seg av, spesielt når vi har sett videosnutter. Men denne gangen var det laderen som var problemet. Laderen hadde strøm, men strømmen nådde aldri laptopen, noe som etter kort stund resulterte i lite batteri, og laptopen skrudde seg selvsagt av. Vi har enda ikke klart å skru den på igjen. Og på den ligger alle referatene jeg har skrevet, diverse mer eller mindre viktige filer, og bilder (som nå også ligger på harddisken, heldigvis!!). Siden laptopen ikke fungerte, måtte jeg bruke den stasjonære. Men plutselig en dag ville ikke tastaturet mer. Jeg skiftet batteri, men neida, det hjalp ikke. Av ukjente grunner fungerte det plutselig igjen, så nå er det altså den jeg bruker. Den eksterne harddisken er også koblet til, og planen er å redigere en haug med bilder jeg ikke har fått sett på. Det vil si; bilder fra juni en gang og utover.. Blæh. Og bilderedigeringsprogrammet ligger på den døde laptopen, og albumprogrammet ligger der, og ftp-programmet ligger der også. Ergo må jeg laste ned alt på nytt og starte et nytt og bedre liv her oppe på kontoret. Jeg er mildt sagt lei av alle dataproblemene - kan ikke ting bare være enkelt?? Og kjenner jeg Bjarte rett, blir det lite reperasjoner på den stakkars laptopen, for han har fått ny, og så planlegger han å kjøpe ny til meg også. Fint og flott det altså, men det hjelper da ikke når jeg ikke får tilgang til det som ligger på den gamle..

I helgen blir det fullt hundeprogram - men det er foreløpig hemmelig. ;o) Kan bare si at jeg gleder meg kjempemasse, og at hundene får "en dag hver"..

Forresten.. trente fart i slalåmen og innganger i slalåmen her en dag, og jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget av Tulla faktisk har problemer med innganger. Men slett ikke fra den siden folk flest har problemer! Fra den andre siden.. Høyre side blir det vel, eller klokken tre om du vil. Jeg har muligens overtrent (?) på innganger fra venstre side, og nesten glemt å trene på innganger fra høyre. Men da har vi noe å trene på fremover, og jeg vet akkurat hvordan jeg skal gjøre det! ;o) Farten begynner å bli nokså bra, og hun hyler og bjeffer mens hun går slalåmen. Men jeg ser hun har potensiale til større fart. Årsaken er enkel; Tulla hopper mellom pinnene, mens hunder som løper får opp større fart. Jeg lurer på om jeg skal droppe å trene inn løping gjennom, og heller perfeksjonere max-fart i hoppingen, og heller satse på mer fart i resten av banen. Hvis ikke er jeg stygt redd for at jeg må plukke slalåmen helt fra hverandre og begynne på nytt igjen. Og for tiden er det nok med èn hund som driver med nyinnlæring i slalåmen..

Aynï har trent endel felt, men i det siste har hun blitt så "morsom", og skal hoppe-galoppere over "felt-hinderet". Hun er så leken i bevegelsene og løper slett ikke hensiktsmessig og raskt, men hopper lekent og lett bortover. Så teit. Eller morsomt om du vil. Hun koser seg i alle fall og syns jo det er gøy, men jeg tror nok jeg må plukke det av henne rimelig kjapt skal dette ende bra. Spørsmålet er hvordan? Må jeg virkelig på med bånd for å få det til?

tirsdag 9. september 2008

Planene videre

Må jo ikke glemme og nevne at Bjarte har vært borte i hele tre uker, så jeg har måttet klare meg på egen hånd. Han har begynt i ny jobb, og vært på kurs i Oslo i to uker, og i Portugal i en uke, heldiggrisen! Merkelig å være alene så lenge, selv om tiden gikk overraskende fort. Prøvde jo å finne på ting å gjøre, for å få tiden til å gå. Og siden alle tre helgene har vært brukt til konkurranser eller utstilling, var det stort sett bare ukedagene å slå ihjel. Det har vært fint å ha hunder i denne perioden - hva skulle jeg gjort uten de?? Men likevel, etter to uker begynte det å bli litt kjedelig likevel. Å komme hjem til glade hunder er fint det, men det er litt tamt at ingen svarte når jeg snakket.. :o(

Planene fremover er nokså hunderelaterte; Aynï skal på valpeshow den 21. september, Tulla er påmeldt til agility i Eid den siste helgen i september, og muligens skal Aynï på valpeshow også den helgen, noe som betyr at jeg må dra alene med Tulla mens oppdretteren stiller Aynï. Jeg får sånn med nerver at jeg ikke klarer å stille ut og bare knoter alt til, så det er hun som er så snill å gjøre det for meg. Begge to er forresten også påmeldt til utstilling i Orklahallen i november, og oppdretteren til Aynï skal faktisk stille begge to! :o) Jeg har i oppgave å trene hundene, spesielt Tulla må få litt selvtillit på hva som skal skje i ringen, mens jeg skal stå nervøst og se på.. :p Angrer bittert på at jeg ikke hadde meldt på Tulla til Trondheim Hundefestival, men det er ikke så mye å gjøre med det nå..

I tillegg til disse planene speider jeg mot Østlandet for å se om Tulla kanskje kan delta på noen utstillinger før november (siden hun muligens er nedrøytet da, uff og uff), men jeg ser også etter agilitykonkurranser å kunne delta på. Hadde jo vært gøy med et napp eller to til før vi gir oss for sesongen. ;o) Planen var jo tross alt å være klar til klasse 3 til neste sesong, men klasse 2 var nok litt vanskeligere enn antatt (kremt, jeg hadde ikke lest reglene så nøye, så jeg visste ikke man måtte være helt feilfri for å få napp, mens man i klasse 1 kan ha noen feil..). Jeg har jo heller ikke fått konkurrere i sommer siden jeg jobbet da, og da gikk vi jo tross alt glipp av endel potensielt verdifulle konkurranser. Jeg håper vi også har mulighet til å delta på Klubbmesterskap i agility i STBK i begynnelsen av oktober.

Før vinteren kommer over oss håper jeg at Aynï skal ha slalåmen så godt som inne, og at feltene begynner å sitte. Jeg trener jo på banen til Orkdal Hundeklubb (og deltar av og til på fellestreningene der), og nå er det blitt rekruttert så mange nye at det er mulig vi får anledning til å trene innendørs i vinter, i et ridehus ikke så langt herfra. Det er med litt blandede følelser egentlig, fordi jeg da må trene sammen med andre (som gir meg tips jeg ikke har planer om å sette ut i livet), men samtidig får jeg jo i det minste holdt agilityen litt ved like gjennom vinteren, noe som er bra. Hadde jo vært fint om Aynï hadde vært såpass god at jeg også hadde kunnet trene henne der. Spesielt henne liker jeg å trene alene, selv om jeg gjerne tar imot litt praktisk hjelp fra Bjarte eller andre frivillige. Det er jo snakk om innlæring av hindrene, og det er slett ikke alle som skjønner hvorfor i alle dager jeg gjør det slik jeg gjør. Belønne hunden etter å ha løpt mellom to hopp-vinger?? Ikke få henne til å stanse på feltene?? Full fart hele tiden?? Er jeg virkelig nødt å leke så mye med henne som jeg gjør?? Føler at blikkene følger godt med på det jeg gjør, noe som er litt ubehagelig når det gjelder noen (de mer erfarne som heller vil gi meg tips i andre retninger), men helt OK når det gjelder andre (nybegynnere som kan få se at innlæring kan foregå på andre måter enn med rykk og napp).

Nei, nå må jeg snart finne ut hva jeg skal dra hundene med på i dag. Frister litt med tur kanskje..

mandag 8. september 2008

Konkurranser og grå hår

Jah, hvor skal man begynne? Det er jo evigheter siden jeg har vært her og bablet, og så utrolig mye har skjedd. Tulla har vært på to agilitykonkurranser, og jeg har lært at to løp på en dag holder. I alle fall i sommerhalvåret, som er den tiden vi konkurrerer. Fire blir nok litt for mye i alle fall. I helgen fikk vi vårt første NAPP i klasse 2 agility (ikke hopp!), og det var vel fortjent! :o)

Aynï har deltatt i valpeshow, to dager. Beste resultat ble BIM. Resultater med korte kommentarer kan finnes på hjemmesiden, som jeg har oppdatert endel i det siste. Det ble litt for mange sider i menyen, så nå ligger agilityresultat, utstillingsresultat og MH som linker på den enkeltes hunds side. Aynï har jo ikke fått så mange resultat enda, og er heller ikke MH-beskrevet, men det kommer, det kommer! ;o) (Jepp, det er KLART hun skal på MH, og jeg gleder meg!)

Sånn til vanlig har vi trent endel agility, men jeg har i konkurranseuker begrenset Tullas trening noe, sånn at agility blir ekstra gøy på konkurranser. Aynï driver med felt-trening og slalåmtrening, hvor sistnevnte skjer i hagen. Hun begynner også å bli god på både tunnell og pølse. Begge to har fått gå endel spor, som en deilig avkobling til alt annet. Aynï fikk blant annet et spor som krysset over en grusvei; en utfordring hun taklet supert!

De siste turene er lagt til skogen, og da mener jeg virkelig skogen. Ikke noe sti eller vei, bare skog og villmark og trær. Jeg har gått med de hver for seg, noe som har gitt mersmak. Tulla løper utrolig mye, og har så vidt jeg kan se, et godt jaktsøk. Hun søker i kryss i galopp i kupert terreng, men vender tilbake til meg og er nydelig å føre. Mulig det har kommet etter storfugl-episoden i sommer, eller kanskje det bare er på grunn av hvor vi går. Hun løper stort sett konstant hele tiden vi er der, noe som vanligvis er ca en time. Når jeg går med Aynï etterpå, går jeg også i en time, så jammen får jeg ikke litt trim.. :/

Med Aynï har jeg konsentrert meg på å få bedre kontakt med henne. Jeg håper hun etterhvert vil bli like fin som Tulla på det punktet, men har måttet innse at treningen hittil har vært for dårlig eller mangelfull, i alle fall i forhold til den perioden hun nå er inne i. For all del; det er ikke noe problem å gå på tur med de begge løse, men Aynï trenger trening alene, både på generell kontakt og på innkalling. Kanskje er hun i en pubertetsperiode nå, og vil sjekke om hun kan lukke ørene, ikke vet jeg. Grå hår - det er et nytt begrep hos meg, som dessverre holder på å komme for fullt.. :o(

Aynï er nemlig sånn at hun kan tenke, hun..! "Hmm.. lønner det seg for meg å høre etter nå? Jada, jeg vet det lønnet seg i går, og i forrigårs, og alle andre ganger - men lønner det seg NÅ?" virker det som om hun tenker. Argh. Kan hun ikke bare følge boken som Tulla gjør?! Det er liksom ikke det at det er snakk om forstyrrelser eller "store ting" heller. Standardeksemplet er når hun er ute i hagen og jeg roper henne inn; da sitter hun ofte på en solfyllt flekk og koser seg i solen. Jeg står som vanlig inne med godis klar - og vanligvis har hun kommet som et olja lyn når jeg har ropt. Men ikke nå mer.. Nå kan det nemlig friste mer å bare sitte i solen og varme seg, for det er nemlig mye mer deilig enn en kjipa godbit akkurat nå! Eller når vi er på tur, og jeg kaller henne inn, så bråsnur hun stort sett alltid, kommer løpende som en trillrund ball uten føtter, før hun plutselig kommer på at hun har en hjerne og kan vurdere ting selv. "Hmm.. gidder jeg å løpe mer mot henne nå? Ja, det er morsomt å leke når jeg kommer fram, men jeg tror jeg heller vil løpe litt i en annen retning akkurat nå, gitt.." Så det begynner bra, men plutselig finner hun ut at hun skal gjøre noe helt annet, uten at det "annet" i mine øyne frister så veldig. Det er jo ikke sånn at det er andre hunder eller mennesker der som forstyrrer, eller at hun plutselig får ferten av noe; hun bare slutter å løpe mot meg og begynner å gjøre noe annet. Enten er hun glup(ere enn meg), eller så har korttidsminnet om innkalling sviktet totalt..

Jeg jobber altså med saken; belønner for all kontakt med lek eller deilige "mumsiga godis". Det er ikke det at hun stikker av, men heller det at hun ikke kommer helt inn til meg, at hun tusler rundt meg på tur på egen hånd, at hun ikke bryr seg så mye om det morsomme jeg har å tilby (ja, det er skikkelig morsomt!).. Har planer om å bli med på et lydighetskurs med henne, må bare finne et som passer først. ;o) (Og ja, jeg vet hvor hun har dette fra.. bestemoren sin på mor-siden nemlig..)