Bade-endene

Hodet er tungt, lyder høres sånn langt der i det fjerne, men feberen er heldigvis ikke så på topp mer. Nesen har tettet seg totalt, men til tross for det kjenner jeg lukter særdeles godt for tiden. Ikke at de alltid stemmer så bra.. Jeg gikk inn på boden, og der stinket det white spirit, så jeg bad Bjarte gå og sjekke hva det var, siden jeg ikke trodde vi hadde noe sånt der. Neida, det luktet slett ingen white spirit der, og heller ikke maling. Så nesen min har spilt meg noen puss, gitt..

Da jeg kom hjem fra jobb tok jeg med hunden ut på tur. Det var deilig å gå i varm sommerkveld-luft! Skulle gå forbi en hage med to staff'er i, og mens jeg prøvde å få Tulla til å gå fot fint forbi, kom de løpende mot gjerdet og skremte vettet av henne. Ikke at hun gikk så pent fot da, og hun er ikke akkurat bedre selv, men det er nå så. Eierne kom bort, og han ene klatret over gjerdet og ville hilse på Aynï (som selvsagt så hvordan Tulla hadde reagert), så hun var ikke så begeistret for å hilse hun heller. Tulla er litt skjør og rar i hodet sitt nå under løpetiden, og jeg tror Tulla ville holde litt avstand til han fyren, siden de bikkjene tydeligvis forsvarte han godt. Aynï løp etterhvert bort og hilste på, og da kom en av hundene ut gjennom gjerdet (type skigard eller hva det nå heter). Hunden skulle få hilse på Aynï, men hun gikk unna. Tulla bare satt og kikket på meg og håpte vi snart skulle gå, flinkeste jenta det! Så tok fyren hunden inn igjen, før han selv gikk over gjerdet og hengte den andre hunden opp "til tørk" i et tre, som han sa det så fint.. Det var ganske komisk å se på; en hund som hang etter en grein, men de er jo sånn de staffene, haha!

Så gikk vi videre, uten å tenke noe mer over hva som hadde skjedd. Gikk en litt lengre tur enn jeg hadde tenkt, men etterhvert kom vi til elva. Tulla ville ned og undersøke den litt, men hun får ikke annet enn vasse i den uansett. Bade tror jeg vi venter med til løpetiden er over. Men til min store glede og overraskelse så løp Aynï og ned til elven med den største selvfølgelighet! Og jammen sann løp hun ikke uti også! Flinkeste lille terrieren, det! Jeg kastet (les: la) noen pinner (les: kvister) et lite stykke ut i elven, og Aynï løp og hentet! Terrier-vannapport kaller jeg det. Hun var rimelig giret, og Tulla ville jo også ha pinnene. Jeg gikk litt bort fra vannkanten, og ba Tulla sitte. Så gikk jeg bort til elven igjen og kastet noen pinner uti til Aynï (og Tulla satt!). Hvis de ikke havnet langt nok uti, så hun de ikke og hentet de heller ikke. Jeg måtte liksom kaste de såpass at hun måtte gå helt ut til magen ble våt, og da humpet hun seg utover og hentet de, og bar de inn til meg. Da vanket det belønning både til henne og til Tulla selvsagt (som hadde sittet så pent med forstyrrende pinne-kasting).

Gleder meg til løpetiden er over; da skal vi opp til et vann oppi dalene her og bade! Og jeg skal legge min sjel i at Aynï blir en svømme-terrier! Det hadde vært så utrolig morsomt! Nå løp hun uti vannet med den største selvfølgelighet (dog blir man jo litt kald og våt på magen), og hentet pinner og kvister som jeg kastet, og gjerne også de som lå der fra før av også.

Hundene ja, merkelige dyr. I skrivende stund holder Tulla på å drepe et pipedyr. Nå har hun dratt ut fyllet, og ligger og tygger på selve piperten. Hun er blitt rimelig sint på den nå, for den vil jo ikke pipe! Hun dytter og dytter, men ingen pip kommer. Noe som er ganske naturlig siden piperten nå er i mange små deler. Aynï har nettopp forsert stengselet foran trappen som liksom skal hindre henne fra å gå opp (og bajse, som hun ofte vil gjøre der). Nå har hun nettopp vært en tur oppe og kommet ned, så nå må jeg vel snart gå og plukke litt tenker jeg.. Rare hundene mine. Men de er utrolig søte når de ligger og koser seg sammen; Aynï ligger gjerne på ryggen mellom labbene til Tulla og tygger henne i halsen. Eller hun sitter og henger over nakken hennes og slikker henne i ørene, og så bytter de litt på sånn at Tulla steller pelsen til Aynï; tygger og gnafser og slafser mens Aynï ligger der helt rolig og ikke leer en fot.

Tålmodigheten på bunn

I går tenkte jeg at i dag skulle jeg ha en internett-fri dag. Jeg skulle trene agility med Tulla, og kose meg i skogen med hundene. Det til tross for at jeg kjente en ekkel følelse i brystet i går kveld. I dag våknet jeg av at jeg hostet. Og det var skikkelig hoste, med surkling både her og der. Stod opp, og da var feberen et faktum. Hodet kjentes som om det holdt på å sprenges, munnen var tørr, nesen var tett og jeg klarte nesten ikke å lage noen lyder som hørtes fornuftige ut. Jeg var i det hele tatt i veldig dårlig form. Så noen internett-fri dag har det slettes ikke blitt. Jeg har ikke gjort mye fornuftig, jeg har bare surfet rundt på ukjente hundesider og sånt. Bare prøvd å få tiden til å gå raskest mulig på kortest mulig tid. Drukket mange store kopper med varm melk med honning har jeg også.

Men så var jeg så dum at jeg tenkte jeg skulle klippe klør på Aynï. Og det hadde jeg jo ikke tålmodighet til, så jeg tror vi får fortsette med det en dag jeg gidder å være litt blid, og faktisk klarer å rose henne (stemmen min høres ikke blid ut uansett hvor mye jeg prøver!).

Tålmodigheten min er lik null, og mens feberen river i kroppen og svetten renner og jeg vet nesten ikke om jeg bør ha klær på eller om jeg egentlig bør kle meg ekstra godt, så har hundene egentlig, når jeg tenker meg om, vært utrolig snille hunder. De har sovet i hele dag, begge to. Til og med Tulla har taklet dagen bra! Mistenker at løpetiden spiller litt inn, pluss at varmen nok tar henne litt. Eller skal jeg si at til og med valpen har taklet å sove en hel dag?! Hun har våknet litt innimellom selvsagt, men de gangene jeg har prøvd å tatt henne med ut for å gjøre fra seg har hun jo nesten ikke vært til å vekke; hun har bare ligget i gresset og forsøkt å sove videre. Og selv om det er fint det altså, så er humøret på bunn og tålmodigheten har sett bedre dager, og skal hun tisse så skal hun tisse - NÅ! Men det fungerer visst ikke helt sånn, merkelig nok.

Jeg håper på en bedre dag i morgen, siden det vil være helt fryktelig å være på jobb når man er sånn som dette.. Det er faktisk ganske fryktelig å være syk også, når jeg kjenner etter. Det er sjelden jeg er det, og dette er jo ikke så ille sånn sett, men fysj så kjedelig! Og alle tanker blir bare negative og pessimistiske, jeg ser ingenting positivt i noe (nesten), og Aynï er bare teit (selv om hun jo har vært en snill valp i dag egentlig), mens Tulla av en eller annen merkelig grunn er bare snill og grei i dag og jeg har all verdens tålmodighet med henne. Merkelig. Jeg høres jo helt hormonell ut. Jeg tror det er like greit at jeg ikke har barn som merker denne forskjellsbehandlingen akkurat nå! Men nå er det nok snart på tide å spise frokost, har ikke hatt matlyst i det hele tatt, og jeg har ikke engang drukket min obligatoriske kaffe! :O

Eksamenslesing og agilitytrening med en plan

I følge psykologisk forskning, viser det seg at studenter som ikke kan pensum så godt, gjør det bedre hvis de ikke er så nervøse på/før eksamen. Studenter som derimot kan stoffet godt, gjør det bedre dersom de er litt nervøse (opp til en viss grad selvsagt). Siden jeg ikke er nervøs - betyr det at jeg ikke bør lese mer til eksamen? Sånn at jeg ikke kan stoffet så godt som jeg ville dersom jeg hadde lest mer? Vil jeg med andre ord gjøre det dårligere på eksamen dersom jeg leser mer i dag (eksamen er i morgen), enn om jeg ikke leser noe? Virker logisk i mitt hode..!! :D

I morgen er det felles agilitytrening igjen, og jeg har funnet ut at jeg skal ta med meg masse ekstra god godis på treningen. Så skal jeg pent spørre en av de nybegynnerne som er der, om jeg får lov å være så snill å prøve å hjelpe de å trene på hindrene. Så kan vi se om det blir noen forbedringer hos hunden, i forhold til de som får hjelp fra andre som heller tvinger hunden gjennom banen/hindrene. Det blir jo veldig morsomt å se, for jeg har jo klokketro på at "min" metode fungerer - bedre enn de andres - så det hadde vært morsomt å få det bekreftet. ;o)

Jeg er jo relativt "ny" der oppe, jeg har ikke vært med mange gangene (nettopp pga treningsmetodene). Og siden jeg er ny og ikke kjenner til "reglene" så godt, dvs hvordan man skal oppføre seg, normene for de som trener der, så kan jeg late som om jeg er dum og blond, og hjelpe andre. De to som hjelper til nå, er jo en stk dommer og en stk som har trent i mange herrens år. Begge er i kl 1 med hundene sine, og det flotte er jo at jeg også er det. Dermed kan jeg "tro" at det er "vi" i kl 1 som skal hjelpe de andre nybegynnerne, selv om det kanskje i følge normene og "reglene" kun er de to som allerede hjelper. God plan?

Tror jeg har bestemt meg for å hjelpe hun som er der med en blandingshund, en litt ung tispe som begynner å bli voksen. Virker som om det er eierens første hund, og at hun i det hele tatt er litt usikker på hvordan ting skal gjøres. Tispen hennes sa fra til en utrolig innpåsliten og uhøflig hannhund, og da ble hun helt sånn "ånei, hun har aldri vært sint før..". Virker som om hun ikke vet det er okei at hunder sier ifra til andre, spesielt at tisper sier ifra til teite hannhunder. Så da de som eide hannhunden slapp han bort til Tulla (i det hele tatt en teit ting å gjøre uten å avklare det med meg), lot jeg henne si fra til han noen ganger. Jeg var helt avslappet og godtok bare at hun sa fra, roste henne til og med litt når hun gjorde det. Når han ikke tok hintet etter noen ganger, gikk jeg rolig bort og stilte meg et annet sted, for Tullas skyld; hun trenger ikke å bli rent ned av teite hannhunder. Hun som eide blandingstispen trakk seg unna oss andre etter at hunden hennes hadde sagt fra, og stilte seg i utkanten av treningsområdet, med kort, stramt bånd på hunden. Virket litt lei seg for at hunden hennes hadde sagt fra, og virket som om hun trodde hun var blitt aggressiv. Jeg tror det skal gå greit å nå inn til eieren, forklare hva jeg gjør og hvorfor, og få henne med på notene. Siden jeg kun har tenkt å hjelpe henne (vi må jo ha sammenligningsgrunnlag med de andre hundene), reiser det seg jo et nytt spørsmål: er det riktig å kun hjelpe den ene hunden, og la de andre gjennomgå "sånn" behandling fra andre "trenere"? Akkurat det spørsmålet har jeg tenkt å la ligge ubesvart en liten stund, og heller la de andre eierne komme og spørre meg om råd, hvis og når den tid kommer.

Helgeoppdatering og agilitytrening

Det viste seg da at jeg var påmeldt agilitykurs den helgen det er snakk om å være demo, så dette løste seg jo helt toppers! :D

I helgen har jeg vært og passet oppdretterens hunder, og moren til Aynï var også der. Hun har jo egentlig flyttet, men det var en gledelig overraskelse å bli møtt av en stk veldig glad cairn terrier da jeg kom! De andre gidder jo ikke bry seg om det kommer noen inn, verken kjente eller ukjente, men Vera har vel på den korte tiden hun har bodd et annet sted, lært at det er kos å komme i møte de som kommer inn døren. Om natten var Aynï på overnattingsbesøk hos "besta og besten" (strengt tatt besta og oldefar) på hunderommet, mens jeg hadde mamman i senga på soverommet. Jeg hadde ikke Aynï der, siden hun ikke sier ifra når hun må ut, det er teppe på gulvet, og senga er veldig høy. Så hun peip litt da hun måtte sove "alene" med to gamle hunder, men hun roet seg raskt. De andre hundene sov i stua.

Vera (mamman altså) er en så utrolig morsom hund, og det var gøy å møte henne igjen. Fikk tatt noen bilder også, som jeg håper å få lagt ut om ikke alt for lenge. Hun har noen skikkelig morsomme fakter, er utrolig leken og herlig, og så snill og tålmodig med Aynï (men ingen slår Tulla!). De lekte seg sammen, og jeg lekte også litt med henne. Morsomt å se hvor raskt hun blir med på drakamp, spesielt med tanke på at det ikke er blitt "trent opp" hos henne. Ellers fikk jeg en liten påminner om hvor Aynï har fått selvstendigheten sin fra! De andre hundene kommer raskt når jeg roper de inn, mens Vera ofte kan bli sittende og se dumt på meg. Jeg har da trent henne like mye som de andre, men hun er altså hakket mer "tenke sjæl". Det er forsåvidt bestemoren (mamman til Vera) også. Hun lever sitt eget liv tydeligvis, men er dog litt enklere å bestikke med godis. Da det var fôringstid var det kun èn hund som spiste raskere enn min lille Aynï, og det var bestemoren hennes! Hun eier slett ingen hemninger der i gården, og kaster seg over maten med livet som innsats. Så det er ingen tvil om hvor Aynï har arvet den egenskapen fra.. ;o) Og blir Aynï like tvers igjennom god som oldefaren sin, så er jeg lykkelig. Makan til trivelig hund skal man lete lenge etter, til tross for sine alderdoms-skavanker. Nei, nok skryt!

Tre generasjoner; bestemor, Aynï og mamman.

Har trent litt agility i dag, noe som startet særdeles bra. Satte opp en bane med tildels vanskelige vendinger og merkelige snurrepipperier, men Tulla gikk feilfritt på første forsøk! Så skulle vi ta den en gang til, og da dukket problemene opp. Ikke at det var så masse problem, men jeg må rett og slett lære meg bedre føring. Og så må Tulla lære seg min føring. Jeg må altså, ganske enkelt, føre henne bedre. For det er kun det det går på. Deretter gjorde vi som sist; snudde vippa og tok banen andre veien. Det var visst litt vanskeligere, men vi rodde det i land på et vis. Terpet litt på diverse vanskelige kombinasjoner, og vips gikk vi den også feilfritt. Hun har endel driv for tiden, men likevel er hun enkel å "dra ned", dvs at hun tåler ikke mye korrigering/rot fra min side før hun faller litt sammen. Hvis jeg er litt for streng i stemmen i føringen, er det ikke så gøy lenger, og hun blir lett usikker. Det har kanskje noe med løpetiden å gjøre, samtidig som jeg innbiller meg forsterkeren ikke er helt 100% god nok. Mat er godt det, og spesielt viktig under løpetiden, men ikke det som gir absolutt mest driv og guts. Hun gir liksom litt mer av seg når det er lek som er belønningen, men siden hun ikke vil leke noe særlig nå, så faller jo det alternativet bort av seg selv.

Aynï fikk trene litt slalåminngang, men ellers ville hun helst trene på tunnellen. I den gården tror jeg vi må trene litt mer kontakt, og generelt innkalling og andre øvelser. Hun begynner å få nok "miljøtrening" på agilitybanen. Enten tror jeg hun kommer til å bli lei av å være der oppe, eller så tror jeg hun kommer til å få for masse fart for tidlig for kroppen hennes, og da må vi jo uansett ta en pause. Men dette regulerer seg jo selv i sommer; da kan vi jo nesten ikke trene agility siden jeg skal jobbe på pensjonatet. Der passer det bedre å trene kontakt og innkalling, og hender det at jeg skal trene agility, kommer jeg til å fokusere på Tulla.

Jeg får ikke sagt det!!

Aynï har gått opp nøyaktig en kilo på en mnd. Fortsetter det sånn, kommer hun til å veie 22kg som to-åring!! :D Så nå er hun altså rett i underkant av 3 kg, lille kråkebollen min.

Jeg har hatt eksamen i dag igjen, og jeg VET at jeg svarte riktig på flere spørsmål, haha! Håper jeg klarer å ro i land denne..

Tulla har hatt fri i dag, i alle fall frem til nå. Slemme, kostbare Line som ikke passet på mobilen sin og så at jeg hadde sendt melding, hihi.. (familieselskap *pfhøyt*) ;o) Merkelig nok takler Tulla en fridag bra, noe hun ikke har gjort i det siste, men det hadde vel mer å gjøre med opptrappingen til løpetiden enn noe annet tror jeg. Aynways, i går var vi på fellestrening i agility, noe som var så som så. *klippe og lime litt* Jeg er blitt spurt om å være med å vise frem hvordan en "god" ekvipasje er - i motsetning til helt ferske nybegynnere, som også skal være med og vise hvordan man lærer inn agility. I treningsgruppa er det tre stk, deriblant jeg/Tulla, som er "gode" (dvs alle er kl1, haha), og alle vi er blitt spurt om å være med å demonstrere. Jeg/Tulla er en, om ikke den beste av oss.

Det høres jo morsomt ut å være med å vise seg litt frem, og vi kan jo ta det som god konkurransetrening (sånn midt oppi alle andre konkurranser), og det er sikkert generelt gøy å være med og være litt sosial. Problemet er at de skal vise frem ferskingene, og hvordan agility trenes inn, noe a la "sånn gjør vi det i klubben vår". Det er et problem fordi jeg slett ikke har trent på den måten, OVERHODET, og jeg ville ALDRI trent på den måten og ei heller kommet så langt som jeg har om jeg hadde trent sånn. Det er mot hele min overbevisning å trene på den måten de gjør.

Eksempelvis skulle en veik/sart utstillingsgolden lære seg vippa. På med helstrup og føre hunden bort til vippa. Den går ikke opp frivillig, så da er det to stk (eier + hjelper/instruktør) som løfter hunden opp på vippa etter skinnet på baken/lårene, og etter halsbåndet og nakkeskinnet. Hunden nekter selvsagt å gå, så de "humper" hunden bortover vippa på denne måten; hunden har halen så langt under seg som overhodet mulig, bakkroppen prøver å krølle seg innunder og hunden er livredd. Vippa vipper, og hunden får gå av; veldig lettet, logrer og er glad for å være ferdig. Men så skal dette gjøres en gang til, samme skjer denne gangen. Også en tredje gang skal hunden "lære seg" vippa, og nå skjønner den hva som skal skje, så den prøver å flykte, noe som resulterer i at den snurrer seg rundt og rundt i helstrupen sin, som nå er helt strupet. Men eier+hjelper drar/løfter hunden opp på vippa igjen, hunden holder på å falle av fordi den kaver sånn fordi den er redd, og når den endelig har blitt heiset bortover vippa og er ferdig for denne gangen, er ikke hunden så tydelig "lettet" mer; nå er den livredd for at dette skal skje igjen. (Etterpå diskuteres det mellom de to som "trente" hunden; var den redd? nei, det virket da ikke helt sånn.. den var nok bare litt usikker, den visste ikke hvem som var sjefen.. eller noe i den dur.) Ja, så står jeg der og holder på å bite av meg tåen for ikke å si noe.. som den "klikkertreneren" jeg er..

Så; hva vil folk tenke når de ser hvordan de trener nybegynnere, og så kommer jeg og viser frem et flott resultat med Tulla? Jo, at det blir resultatet av slik trening. Og det stemmer jo overhodet ikke! Et utrent øye vil ikke se hvordan Tulla er trent, og dette er et arrangement for "folk flest", ikke spesielt interesserte. (Jeg tviler til og med på at de andre jeg trener med skjønner at det er en vesensforskjell mellom hvordan de trener og hvordan jeg trener..)

Jeg har veldig lyst å bidra med noe i klubben, men føler at dette ikke blir helt "moralsk" rett, eller noe i den dur. Det blir også feil om jeg skulle proklamere hvordan JEG trener på denne oppvisningen, selv om jeg alltids kan håpe på at noen kommer og spør i etterkant.. Så hva bør jeg gjøre? Ta sjansen og få konkurransetrening, være litt sosial og "hjelpsom" i klubben? Eller er det mer riktig å ikke "støtte" denne formen for trening som de driver med, ved å vise frem en flink hund som IKKE er trent på den måten, med den illusjon at hun er det? Svar ønskes! ;o)

Men tilbake til Tullas tid på banen i går; vi var kjempeheldige som startet en diskusjon om løpetid på trening og på konkurranser, men det endte med at jeg fikk lov å være med å trene likevel! Snakk om flaks, ble også kjempet for at jeg skulle få lov av omtrent den eneste hannhundeieren der.. (NOEN er jo fornuftige NOEN ganger..) ;o)

Æsj, jeg får jo aldri fortalt det jeg skal. Poenget er at det var satt opp bane, og Tulla gikk feilfritt første forsøk. Så tok vi den en gang til. Feilfritt da også. Jaja, liksom, utlært? Så nå har jeg lyst på kurs, hos noen som kan lære meg mer, mer, MER!! Føring og sånt, og litt avstandskommandering eller noe sånt. Ja, det var i grunnen det jeg skulle fortelle; vi er flinke! Tulla er flink, og alt gikk strålende bra, selv om hun har løpetid (men bare vent til hun blir innbilt..)!

Nei, nuh fikk jeg melding av Line, hun var visst ikke så kostbar, skylte på noe familiegreier (er det slekt eller noe sånt??), men nå skal vi trene, joho! (Og prate mannsskit, som en gammel kollega, nordlænning selvsagt, ville sagt..)

Toppers trening!

Det gikk strålende på agilitytreningen i dag! Tulla var i humør, men leke var visst ikke så gøy. Det visste jeg jo, løpsk som hun er, da er det kun mat som står i hodet på henne! :D Men da jobber hun også knallbra for mat, så da går det litt opp i opp; intensiteten opprettsholdes.

Anyways; satte opp mange kombinasjoner over hele banen, ikke i noe bane-mønster, men kun to-tre-fire hinder her og der, hvor hun virkelig skulle få bryne seg på å følge med meg. Og etter å ha feilet en (!!) gang, så fulgte hun med i timen! Hun bråsnudde fra mønet (som hun elsker), og hun også tunellen og bommen. Og forsåvidt alle andre hindre også, og vi prøvde både forlengs og baklengs og i andre rekkefølger. Til slutt tok vi flere kombinasjoner på rad, noe som ikke var planen da jeg satte de opp, så banen ble dertil merkelig, men hun taklet det kjempefint. Bare bra med noen utfordringer! Kjempetoppers fornøyd med innsatsen vår i dag!

Aynï fikk bryne seg på slalåmen, som hun virkelig har begynt å få dreisen på. Og det har hun, uansett hvilken siden jeg går på. Vi bruker fremdeles shape-metoden, og tar kun en og en pinne om gangen (belønning etter hver, dvs annenhver pinne altså). Men hele slalåmen tar hun nå! Selvsagt er det ikke fart på henne, men det er nesten like greit, så lita som hun er.

Dessuten trener hun med mye større forstyrrelser enn det Tulla gjør, for Tulla sitter og bjeffer og hyler for å få trene mer mens jeg og Aynï er på banen. Jeg vet neimen ikke om jeg gidder trene Tulla mer på det. Det er ikke sånn at jeg går tilbake før hun er stille, men jeg orker ikke, gidder ikke trene på at hun skal holde kjeft hele tiden mens jeg trener Aynï.

Stakk innom dyrebutikken på vei hjem, kjøpte noen kg tørrfôr som godis (Eukanuba sensitive skin), som inneholder MYE fisk(elukt). Tulla tror det er tørrfisk, så ekkelt lukter det! Aynï liker tørrfisk, så hun kommer sikkert til å like dette også (selv om kulene er hakket for store for henne). Kjøpte et bur også til Aynï også, Atlas 40. Ikke si det til noen, for vi har egentlig ikke råd til det, men jeg orker ikke, gidder ikke vente. Dessuten har jeg eksamen snart, haha, som om DET hadde noe med saken å gjøre..! Og Aynï vokser nok ut av buret sitt jeg kjøpte for en uke siden, i alle fall ut i fra min standard på bur; jeg liker de litt romslige. De skal tross alt sitte der under trening og sånt, og kurs og diverse, i tillegg til bilkjøring, så da får de heller ha god plass å være på, enn å måtte skvise seg i sammen i bare to stillinger.

"Trening" på klubben

Jepp, da var første eksamen over, i går faktisk. Har neste på torsdag og siste den 28. mai. Nok om det. :p

I går tenkte jeg å trene litt agility med Tulla; hun trenger definitivt noe å gjøre på for tiden. Løpetiden kom forresten på fredag eller lørdag (litt ubestemmelig), noe som er fint siden hun da blir ferdig med den før jeg begynner å jobbe på pensjonatet (som har løpetispe-stengt om sommeren). Så blir hun innbilt i sommer, stort sett hele tiden jeg er på pensjonatet. Og så er det sikkert varmt i tillegg, så jeg får nok en veldig kjedelig hund å ha med å gjøre.. Jeg skal se hvordan hun blir da i denne perioden med innbilten, og hvis hun er like slapp og daff og deppa som sist (eller verre), tror jeg sterilisering (kastrering er det vel) blir løsningen. Det er nemlig helt forferdelig grusomt å ha en hund som det; ikke vil noe, gidder noe, orker noe, har noe livslyst i hele to måneder! Jeg holdt på å gå på veggene sist!! Nå har jeg jo Aynï i tillegg som sikkert får mer futt og fart og holder meg gående, men likevel. Det vurderes sterkt.

Agility, ja. Jeg er jo litt dum sånn sett; finner ut at jeg skal trene nesten i siste liten, og så dro vi oppover til klubben i sjutiden. Da er det selvsagt lydighetstrening, noe jeg kom på idet vi dro. Men men, Aynï fikk komme ut og så stod vi og så på de andre trene, og så trente vi litt kontakt og sånn. Fant ut at Tulla også måtte få ut en tur og trene på sånt, men idet jeg tar henne ut kommer jeg på at hun har løpetid, og løpetisper er ikke tillatt på klubbområdet. Argh. Teite, teite klubbregler. Det er helt bak mål og mening spør du meg, men det er nå så. Som kompromiss (uten å si noe til de som var der forsåvidt) holdt jeg meg utenfor området, dog rett utenfor. Vi trente på veien ved siden av, og da på utgangsstilling. Hun kom raskt i treningsmodus jenta mi, og du og du for en fryd hun er å trene med da! Hun elsker å trene lydighet, og jeg skulle ønske jeg hadde likt det like godt som henne! Hun hadde kunnet nå langt hadde jeg giddet trene henne i det.. Egentlig skulle hun kommet til noen som likte LP og hadde ambisjoner, for hun har virkelig talent til det. Når hun er i treningsmodus er det ingenting som vipper henne av pinnen; da kan 3. verdenskrig komme om den vil, og hun klistrer seg bare tettere inn til siden min og konsentrerer seg bare enda mer. Da er forstyrrelser GØY og det hele blir en lek.

Så ikke ut til at noen av hundene som trente på klubben reagerte på henne, så det de ikke vet har de ikke vondt av! Men så er nå jeg litt spørrende til om de i det hele tatt trener da.. Det sies at ingen trener på den måten lenger, men JO, det finnes fremdeles den virkelig virkelig eldgamle skole! Ikke engang de som trener såkalt "tradisjonelt" trener sånn! Her er det nemlig snakk om å ha alle hundene på linje, så har man en instruktør som står på sidelinjen og kommanderer fremad marsj, vend om og holdt, springmarsj, vend om og sakte marsj, høyre om, gjør holdt, osv. Og de som er med så ikke ut til å gjøre stort annet enn å følge ordre; nå snakker jeg om folka altså. Hundene lærte i beste fall å gå på linje med andre hunder og folk, og til en viss grad følge etter eieren. Dette henger vel igjen fra 50-tallet eller noe i den dur, i god militær-ånd.

Det er liksom en grunn til at jeg og Tulla sjelden gidder å være med på det tullet der. Ikke at de er så hardhendte eller noe sånt, jeg så ikke noe jeg reagerte på (selv om jeg ikke ville ha dyttet en 5 mnd gammel valp i sitt i utgangsstilling), men man får jo ingen verdens trening ut av det!! Og de gangene vi har vært med, har vi trent på fx gode vendinger, men det får man ikke tid til å gjennomføre, før man har fått en ny kommando man skal følge, og de ved siden av plutselig har gjort høyre om og springmarsj og kommer løpende inn i oss. Det eneste man får trent på, er altså å følge kommandoer. Igjen; folkene får trent på det. Noe som sikkert er greit hvis man har kommet så langt at alle momentene sitter og man har tenkt å konkurrere. Æsj altså, det er skikkelig gørr kjedelig. Så avbrytes det hele med litt innkallingstrening; da kommer instruktøren og holder hunden (som i mange tilfeller ikke liker det noe særlig og kan vise unndragelsesatferd), og så går eieren fem-ti-tjue meter unna (alt etter hunden), og ber hunden komme på plass. Noen kommer, andre kommer ikke, og de som kommer kommer slett ikke i noen "fart". De lunter frem til eieren (merkelig nok siden det å bli holdt av en instruktør ikke var så gøy det heller), og så blir de dyttet rundt i utgangsstilling igjen.

Da vi kom ble vi sittende i bilen og se litt på de mens de holdt på, noe som nesten er litt komisk. Hundene ser relativt forvirret ut (hva skjer 'a?), og 15 stk eiere går frem og tilbake, stopper noen ganger opp, og ser ut som noen roboter som følger strenge ordre. Hoho! Det er da det er virkelig, skikkelig gøy å ha en hund som faktisk gidder å gå skikkelig fot, være interessert i eieren og følge med, anstrenge seg og gi litt av seg selv, og ikke gå og lunte en 40 cm bak eieren og se hit og dit og snuse litt her og der. Selv om det innebærer at man får kommentarer på at man belønner for ofte (??), at man har en veldig oppmerksom hund (! lurer på hvorfor?), og at hunden er veldressert (haha, den tigger bare!). Så unnskyld, alle drevne LP-folk, som trener og trener og trener (det skulle vel vært i hermetegn), at jeg kommer der som en annen briefe-fis og dytter godis i bikkja mi og skjemmer henne bort, selv om jeg har null ambisjoner om noen konkurranse og faktisk knapt trener på dette til vanlig. :D Skadefryd, er det det det kalles? Ondskapsfullt kanskje? Men når dere fnyser av at jeg sier jeg klikkertrener (rett etter at dere misunnelig har kommentert kontakten mellom meg og bikkja), så kan dere ha det så godt! Jeg skulle gjerne sagt en ting eller to om belønning (ja, det hjelper faktisk å gi bikkja den leken dere dingler i trynet på den, eller stappe i den en pølsebit når den ser på dere), men dere er ikke så veldig mottagelige for sånt, virker det som. Så får både jeg og dere leve videre med den selvgode følelsen vi får av disse "treningene"; dere er flinkere trenere enn meg siden dere ikke klikkertrener (eller skjemmer bort (belønner) bikkja), og jeg vet innerst inne og ytterst ute at min hund er flinkere enn deres..!

Nok sarkasme. Aynï gikk trapp for første gang for noen dager siden. Vi har jo TVn stående oppe, så når den skal tittes på, har jeg bært henne nesten hele veien opp, og satt henne på ett av de øverste trinnene, sånn at hun har fått gått opp siste biten selv. Samme på vei ned; satt henne på et av de siste trinnene og så har hun gått ned selv. Men da jeg skulle opp og hente noen rene klær her en dag, var det en liten tuppe som fulgte etter meg - HELE veien opp! Og hun var jo bare SÅ stolt! WOW, jeg KLARTE det liksom! Men jeg er beinhard; har hun kommet seg opp, må hun komme seg ned også! Så da jeg var ferdig der oppe, gikk jeg ned og Aynï fikk streve med oppgaven selv. DET var visst ikke så gøy.. Litt knurring, litt bjeffing og noe kaving, men etter en stund var hun da nede. Og etter det har hun vært veldig kry over seg selv; har gått opp og ned trappen ofte, bare fordi hun KAN, selv om vi sitter i stua. Og selv om vi sitter oppe og ser på film, kan hun finne på å gå ned, fordi hun kan, og så legger hun seg i kassen sin, eller finner seg et bein å tygge på.

Men det er ikke alle ting som er så kule lenger; vippa er blitt ekkel altså.. Merker at selv om Aynï fremdeles er en åpen og trygg valp, er det noen ting hun er litt mer forsiktig med nå enn før. Amygdala har nok vokst, og det som skal føre til at hun blir fornuftig og ikke uredd ALT nytt, har begynt å tre frem. Vippa var jo null problem før, nå virker det som om hun har skjønt at bevegende underlag ikke er normalt. Det er jo sånn det skal være; hunder skal jo være litt "redde" for ting; ikke buse rett frem til absolutt alt. De ville jo ikke overlevd om de aldri var redd noen verdens ting. Så vi tar pause fra vippa, ikke noe vits i å presse for mye der. Den "dumme og uredde" valpetiden begynner å gå over, og fornuften setter inn.

Ellers ser jeg at vi må trene mer på å leke i nye miljøer; det har jeg ikke vært flink nok til. Jaktlek er gøy, men drakampen sitter ikke helt enda. Det kommer vel, men det er greit å trene på det.

I dag er planen å trene agility; må trene mer på "morsomme" starter. Det vil si at et hinder av noe slag står på logisk linje i forhold til et annet, men at det andre ikke skal taes, det er et som ikke er så logisk som skal taes. Om noen skjønte det? Fx som sist gang; man har tre hopphindre som står ved siden av hverandre på en linje, men rett etter det første hopphinderet ligger tunnelen, og åpning er vendt sånn at hunden kan bare løpe rett inn i den etter første hopp. Men det skal den ikke, den skal ta det første hopp-hinderet for så å ta en helomvendig og ta et annet hopphinder. Tunellen kommer senere. Dette gikk supert sist gang, men nå skal vi trene med andre hinder. ;o)

Bålbrenning og tur til vannspeilet

Det ble bålbrenning i går likevel. Jeg tok med Aynï den første tiden, noe som sikkert var ganske så greit. Det var masse folk der som holdt på med dugnad i velforeningen, snekret gjerde og kjørte firhjuling, kastet planker på bålet og styrte på. Barna syns det var kjempestas å få hilse på Aynï igjen, selv om hun aller helst ville leke seg ferdig med nabo-terrieren Oscar først. De herjet godt en halvtimes tid, før barna ble morsomme. De rev opp masse dødt gress og lokket henne til å hoppe opp etter det og ha drakamp med de. Hun syns det var storveies, og dritstilig når så små mennesker ville leke med henne. Når de ble for voldsomme, tok jeg henne opp, og da forsvant de raskt; det er jo ikke noe gøy med en hund de ikke får være med!

Da hun hadde fått "nok", var det Tullas tur å ut å lufte seg. Barna hadde gått hjem og lagt seg, og det var bare vi voksne der. Gikk en runde med Tulla først før vi satte oss ved bordet, men det ble ikke så lenge for hennes del da - det var jo ikke så gøy å bare ligge der og se dum ut, så hun fikk hjem til Aynï. Men Aynï fikk i alle fall trent litt på å være alene hjemme, sånn helt alene, uten Tulla. Vi satt der til ut på natten en gang, og da jeg var hjemom for å hente noe mer å drikke, kikket jeg inn stuevinduet før jeg åpnet døren. Tulla lå og sov på gulvet, og Aynï lå i kassen sin på soverommet vårt. Snille, snille hundene mine som er så flinke!

I dag har vært en litt redusert dag, agility har vi ikke kunnet trene pga sterk vind, så hinderpinnene faller ned. Hadde jo kunnet trene på andre ting, men så gadd jeg ikke så mye heller. Tok oss en tur til vannspeilet og lot hundene løpe litt i fjæra. Folketomt som det var siden det var regn i luften i tillegg til vinden, så vi ble ikke der så lenge vi heller. Tulla svømte faktisk! Og Aynï var uti og vætet labbene hun også. Har vært der før en gang med Aynï for ikke så lenge siden, og da apporterte hun fra vannet! Vel, hun svømte ikke, men vasset uti og hentet en liten kvist jeg hadde kastet ut. Syns det var veldig bra til første gangen å være. Ellers er det jo kjempegøy med skjellsand - kanskje mest for hundene og minst for meg. De blir jo skikkelig ekle etterpå; sandete og fæle, og Tulla som badet i saltvann ble bare ekkel. Så da vi kom hjem ble det dusjing av begge to. To rene bikkjer ligger nå og sover søtt. Bilder fra stranden kommer snart. Jeg har også dristet meg til å filme kråkebollen og tullemora, mens de drev og gnafset på hverandre i sofaen. Fremdeles ikke noe fancy videokamera, så drit i klikkelyden som er autofokusen som går sin gang.. Tulla "prater" forresten utrolig mye, og det er ikke fordi hun er sur på Aynï at hun "knurrer", men hun prøver vel heller tvert imot å si noe fornuftig.. ;o)


Tulla og Aynï i sofaen igjen from Borghild on Vimeo.

Replikken min er altså, for de som ikke skjønner trøndersk; "Plagsom kråkebolle?!"

Rødruss i skogen

Vi er nærmeste nabo til en videregående skole. Nå er det russetid. Det blir litt bråk og tull av sånt, men stort sett går det bra, håper bare de ikke strør om seg med like mye glasskår som i fjor. Men hvis det var det du trodde innlegget handlet om, tok du skammelig feil! Russen burde jo egentlig lest til eksamen, og det burde nok jeg også. Men jeg var nemlig ute og testa Pajeroen i går. Dro opp til en skogsvei sånn i sekstiden, og rånte i vei. Kjørte i grøfter og over kanter og stubber og trær (eller i alle fall ting som kanskje skulle blitt trær hadde ikke jeg kjørt over de), ned en skummelt bratt bakke (og opp igjen), over en bekk og inn en eldgammel kjerrevei hvor jeg snudde halvveis i en myr. Ikkeno' problemo! Det var nesten litt kjedelig, og siste sjanse på vei tilbake igjen, svingte jeg inn en annen gress-vei. Lurer på om det går et skispor der om vinteren; en tråkkemaskin med belte hadde i alle fall kjørt der. Gressveien gikk over i jord, og så kom det plutselig snø. Siden jeg har sommerdekk og ikke så noe mer vei der fremme, fant jeg det best å snu. Gikk fint det, opp en bergskråning og ned igjen i en myr og fikk snudd på et vis. Da ser jeg at denne jorden hadde da fått voldsomt til spor i seg der jeg hadde kjørt..! Pytt sann; har man en Pajero er man ikke sjenert. Så jeg satte den i -ja, hva det nå heter igjen, dette helt laveste firhjulstrekkgiret, -og kjørte på. Og så stoppet jeg. Ikke av meg selv selvsagt. Jeg skjønte ikke helt; hva hadde skjedd? Rygget litt tilbake (dette var selvsagt i en veldig liten, veldig slak oppoverbakke), og tok sats og ga på. Ooops. Der stor jeg igjen. Rygget meg tilbake og prøvde å ta venstresiden opp. Niks. Høyresiden, da? Nesten i myren, men et tre stod i veien og det turte jeg ikke kjøre ned. Dobbeltooops. Rygget tilbake, og trippeloops. Da kom jeg meg ikke lenger tilbake engang. Og ikke frem. Jeg stod bom fast. Gikk ut av bilen, og oppdaget da raskt at om jeg ikke hadde skjønt det til nå, så skjønte jeg i alle fall at jeg hadde laget meg et veldig fint gjørmebasseng. Jeg lo. Og så satte jeg opp begge dørene på førersiden, skrudde volumet på anlegget på nesten max hva bilen tålte, og satte på Bon Jovi. Og så hoppet jeg litt rundt og lo. Forsinket rødrussefeiring i skogen..!

Etter at jeg hadde hoppet litt i gjørma, fant jeg ut at dette gikk jo ikke i lengden. Jeg kunne jo ikke bare stå der hele kvelden. Sendte melding til en venninne som bodde rett nedi "hogget", men hun hadde arbeidshelg og kunne ikke hjelpe akkurat da, men hun og typen skulle se på det senere. Ringte Bjarte, som forøvrig ikke trodde noe på det, men hadde lyst å si "hva sa jeg?" (Ja, hva sa han egentlig? Jeg hørte ingenting..!) Så stod jeg der da, og prøvde å holde elgen unna med en eller annen Bon Jovi sang. Det var forresten ikke noen andre cd'er i bilen, så han fikk holde fant jeg ut. Jeg fant på mine egne russeknuter; plukk mest mulig tørt gress, finn tre små pinner og sånne ting. Så la litt tørt gress og noen sleipe kvister under dekkene, og kanskje en knudrete stein også, og prøvde å kjøre en gang til; jeg stod nemlig kun halvannen meter fra "trygg" grunn; med gress og ingen jord eller gjørmepotensiale. Men neida. Det skulle ikke gå denne gangen heller. Og jeg endte opp med å stå helt bom fast, faktisk sju meter enda lenger bak enn der jeg stod først. Kjipe greier, esse.

Jeg husker ikke helt gangen i dette, men jeg lo, og så sang jeg litt og gaulte, og hoppet, og så tok jeg en røyk og snakket litt i telefonen når noen ringte. Men da Line, som hadde arbeidshelg, ringte og fortalte at de traktorene de hadde tilgjengelig manglet drivstoff, da lo jeg enda bedre!! :D Man kan ikke si at jeg ikke tok det med godt humør, dette er noe av det gøyeste jeg har vært med på; helt mutters alene i skogen, meg og elgen, Bon Jovi og gjørme. Lengre historie litt kortere; Bjarte kom oppover med et par nabo-kompiser som allerede var begynt å bli gode og brisne. "Kvinnfolk" var stempelet jeg fikk, men de lo godt da de hørte Bon Jovi rocke langt utpå myra. Bilde ble tatt før de sa seg villig til å hjelpe meg opp, noe jeg er stygt redd for at kan bli brukt mot meg en eller annen gang.

Selvsagt var det Bjarte som måtte kjøre den opp igjen mens vi andre dyttet, det er vel "typisk mannfolk" det.. Men han sleit jammen kraftig han også, men meg litt dytte og drahjelp (?) fikk vi han opp! Stoltheten min fikk seg en knekk, men den ble (nesten) like høy som den var i utgangspunktet da jeg fikk kjøre hjem igjen (så sier vi ikke noe om at grunnen var at Bjarte måtte kjøre to brisne naboer hjem).

Bilen er fin-fin den; akkurat slik den skal være! Gjørmesprut til langt oppå taket, både frem og bak på speilet, og i baksetene (hvem kommer på å lukke vinduene i baksetet når man står og spinner i gjørme?).. Og slik skal den få stå en dag eller to til, før jeg gidder å vaske den, hehe.. Men jeg må bare få presisere før ørtende gang; det var ikke gjørme der før jeg kjørte der. Det var jord, og den så tørr ut. Men nesten to tonn bil gjorde tydeligvis sitt til at det ble gjørme der, så nå har jeg lært hvordan gjørme kan se ut før det blir gjørme..

Ellers har jeg og Tulla hatt noen flotte treningsrunder på agilitybanen, og jeg og Aynï var på bytur i går. Det er helt vanvittig hvor hun sjarmerer! Vi gikk fra torget og til gågata, og på hjørnet der fant hun seg en liten fislete ballong. Den måtte jo lekes med, og så la hun seg ned og tygde på den etterhvert. Folk stoppet og spurte om å få klappe og kose, og hun lå der og nøyt oppmerksomheten. Ballongen var likevel mest gøy, så da hun rullet over på ryggen med ballongen i munnen og sprellet med framlabbene, gikk det et "ååååhh" gjennom "publikum". Skulle nesten tatt betalt for det..! ;o)

Man får jo mange greie spørsmål, kanskje mest om rase, kjønn og størrelse. Men det som ergrer meg, er når folk spør "Åh, blir det en sånn veskehund, det der?" eller (som jeg fikk under Hoinndagan som fikk meg nesten til å fly i taket, nei Stig, ikke av deg, men av ei som var dønn seriøs) "Er ikke det akkurat sånn som Paris Hilton har? Siden du går og bærer på den liksom.. " (Ja, jeg var på vei ut med en tissetrengt valp.) Noen ganger er sånne "misforståelser" om hvem folk tror jeg er, morsomme. Men ikke dette. Man kan spøke med det og le, og jeg er da fullstendig klar over at jeg ser knapt intelligent ut med rosa/brun jakke; men det er litt av morroa med å ha den også..! :D Folk tror sikkert jeg er en fjolle av dimensjoner, og behandler meg som litt "blond". Da er det gøy når de i ettertid (og ofte ganske raskt) kommer og kommenterer at jeg slett ikke er som de trodde jeg var. Derimot, kom ikke og si noe fornærmende om hundene mine!! Som at Aynï liksom skal være en veskehund, eller "sånn som Paris Hilton har", med drømmende stemme..

Ellers har Aynï (og Tulla) fått et gravehull i hagen, som er blitt populært. Aynï gjør det større for hver dag som går, snart kan hun sikkert ligge i det. Jeg har kjøpt pimp-stein til Tulla, og det fungerte kjempebra. Bortsett fra det jobber jeg alt for mye, og i dag er jeg kjempesliten, så det spørs om jeg gidder å være med på bålbrenning senere i kveld..

Tulla er tilbake, og Aynï droppet ut

I går prøvde vi oss på agilitytrening igjen, med et noe redusert håp til hvordan det skulle gå. Det er treninger på klubben med instruktør (som vi ikke deltar på), men det som er flott er at de flytter rundt på banen for meg, så slipper jeg å gjøre det..! :D Det stod altså en nokså vanskelig bane der, i alle fall slik jeg tolket den, noe som kanskje ikke var helt rett, hehe, men vi prøvde oss i alle fall på den. Problemet vårt er jo ikke så mye føring, som Tullas hoppe-vegring for tiden. ;o) Men mot all formodning så var bikkja tent! Hoi som det gikk! Hun hoppet som om hun aldri skulle gjort noe annet, og det varmet jo selvsagt hjertet mitt. Flere vanskelige kombinasjoner gjorde sitt til at jeg fikk øvd meg på føring, men Tulla tok hintet. Jeg må bare passe på å rose og være blid i stemmen når hun gjør rett, så hun ikke blir usikker på om hun gjør det riktig når ting ikke alltid er helt logisk for henne. Rette strekk er jo enklest, da løper hun jo bare rett frem og tar de hindrene som kommer i veien, men når hun må bråsnu midt i en sånn rekke, så skjønner hun ikke alltid hva som skjer og kan falle litt sammen.

Fikk til en slalåminngang som var kjempevanskelig også; hun kom fra et hopphinder hvor hun måtte snu helt rundt, løpe langs slalåmen og ta den tilbake igjen, hvor jeg da kunne (og måtte) gå på motsatt side, og selvsagt den siden som er "vanskeligst" for de som har vært så dumme å trene slik som jeg har. Pipeleken var gøy også, men hun tappes for ekstra energi når hun leker med den, så vi må veksle litt mellom den og godis, sånn at hun har energi til å fortsette å trene. Merkelig nok virker ikke kondisen på topp for tiden; og hun som er så godt trent. Mulig det er noe som henger igjen etter denne nedturperioden hun har hatt.

Aynï derimot, som alltid har vært heltent på agilitybanen, hun var ikke helt med i går. Hun gikk og vimset hit og dit, og jeg var slett ikke så spennende som jeg hadde håpet på. Da var det veldig godt å ha en Tulla som fungerte. ;o) Uansett; kontakttrening må vi absolutt fokusere enormt mye mer på; jeg har slett ikke vært flink nok der. Men så er det dette med å velge tid og sted for sånt. Når vi er på agilitybanen er jo kontakttrening flott, men når vi er ute og skal hilse på folk, syns jeg hun bør hilse på de (sosialiseringsperioden er vel over snart), i stedet for å sitte og tigge godis av meg (som hun har fått en tendens til etter å ha observert Tulla gjøre det i de situasjonene).

Jeg fikk fingern ut i går, kanskje etter å ha sett en hund som fungerte bra på banen, og med litt tidspress hengende over meg; så jeg meldte på en haug med agilitykonkurranser. Lurer på om jeg meldte på sju konkurranser, jeg? Gleder meg i alle fall enormt, og håper Tulla er i slaget de dagene, og at løpetiden (og innbilten etterpå) ikke er til hinder for oss.

Har jeg fortalt at vi har kjøpt bil? Her er den i alle fall, en plommerød Mitsubishi Pajero, 92-modell! (Skynd deg å se før annonsen slettes.) Har testet den litt i går, og blitt litt vant til å kjøre den, og blir bare mer og mer fornøyd. Det er kun to ting jeg må klage på; det er ikke varme i setene (og jeg er veldig frossen), og bagasjerommet er mindre på den enn på Primeraen som vi har fra før, så de to store burene vi har hatt i stasjonsvognen får ikke plass i Pajeroen. Planen var jo aldri å ha to så store bur i noen av bilene, Aynï skal få et mindre ett, noe som er litt sikrere for henne med tanke på kollisjoner og sånne ting. Har bestilt er Varikennelbur str small, som jeg håper og tror vil passe, spesielt i Pajeroen kanskje.. Så Pajeroen er altså "min" bil, hundebilen, som kommer seg opp og frem og tilbake igjen, hele året. Jess, jeg er fornøyd! Strøken innvendig er den også, så den passer jo nesten ikke til en hundebil, hehe!

Problemhund eller hundeproblem

Da var Hoinndagan over for denne gang. Jeg var på kurs med Lars Fält, noe som kan anbefales på det varmeste! En mann på (snart) 70 år, som har viet sitt liv til etologi generelt og hunder spesielt, sitter inne med noe kunnskap, for å si det mildt. Temaet var "Fra valp til unghund", og selv om det tidvis skled litt ut, så var det desto mer interessant. I tillegg til to-dagerskurset, fikk jeg med meg et miniseminar om MH, et om problemhunder, og et om hvordan man kan forhindre at valpen skal bli en problemhund, de to siste også av Lars Fält. Lennart Wetterholm hadde et problemhundseminar i fjor, så det var litt repetering der, men det tror jeg bare var flott; jeg fikk mange aha-opplevelser i løpet av helgen!

Både Lars og Lennart startet seminaret med å prøve å definere hva en problemhund er. De endte begge to opp med å spørre hva er en problemhund og hva er et hundeproblem? Det høres kanskje enkelt og greit ut, men du så viktig det er! Det gikk virkelig opp for meg at det er jo to vidt forskjellige problem. Jeg skal forsøke å forklare: Man har en hund, som man blant annet går tur med. På tur møter man av og til på andre hunder. Plutselig en dag utagerer hunden; den henger i båndet og brøler mot den andre hunden. Uffda, tenker eieren, dette var ikke noe trivelig. Så skjer det igjen noen ganger og før man har rukket å verken tenkt eller gjort noe, har det blitt en vane. Nå oppsøker eieren kanskje hjelp.

Jeg stopper der foreløpig. Hva har skjedd? Har man plutselig fått en problemhund? Eller har man et hundeproblem? Det er jo tydelig at hunden har reagert på hunder en stund, men at den først i det siste har forsøkt å gjøre noe med det, altså å utagere. Eieren har ikke sett, eller tenkt over de små signalene hunden har vist, eller kanskje ikke brydd seg eller innsett hva dette kan føre til. Hunden har altså hatt et hundeproblem ganske lenge; den har gått og reagert negativt på møtende hunder en god stund. Men eieren har ikke hatt en problemhund før nå i det siste, når hunden har begynt å utagert. Det som også har skjedd først nå i det siste, er at hunden har begynt å håndtere problemet sitt, og det har den gjort ved hjelp av utagering (som fungerer ypperlig, by the way; den møtende hunden forsvinner jo!). Så hunden har knapt et hundeproblem lenger, den har en problemløsning som kanskje ikke er helt i tråd med hva eieren skulle ønske, men like fullt er det en måte å håndtere problemet på. Hadde hunden prøvd å løst sitt hundeproblem ved å heller gå fot ved eieren og ta kontakt, hadde ikke eieren hatt en problemhund, og antageligvis heller ikke oppsøkt hjelp. Utageringen er altså i all hovedsak eierens (eller samfunnets) problem.

Nå spørs det; hvem sitt problem skal man trene bort? Hundens eller eierens? Er alt helt i orden så lenge hunden ikke utagerer? Den kan jo fremdeles ha et problem.. Eller vil man heller forsøke å trene hunden sånn at den ikke lenger trenger denne problemløsningen?

Sett fra et etologisk synspunkt, så blir det helt feil å straffe hunden i denne sammenhengen. Man øker kun frustrasjonen og aggresjonen i hunden, og sannsynligvis øker man dermed eierens problem med hunden. Hvis man tenker etologisk, og prøver å se ting fra hundens sted, vil man jo helst forsøke å endre hundens oppfatning av møtende hunder. Skal man gjøre det, sier det seg selv at man ikke bør kjefte, rykke i båndet, heise opp og kvele med strup, eller noe lignende. Da er man over på å trene bort eierens problem, og ikke hundens. Det er spennende at hunden ved hjelp av sin natur, viser oss hvilke metoder man bør bruke for å nå igjennom og trene på deres problem, og at det kan være helt andre metoder enn det vi ville brukt dersom vi skulle trent bort våre problem!

Wannabe-terrieren og wannabe-spanielen

Egentlig var det meningen i går å skrive om hvor like hundene var, men ikke på den måten det ble. Det ble jo litt alvorlig og sånt, mens det jeg opprinnelig hadde i tankene var litt mer morsomt. Så jeg får prøve igjen i dag..

Tulla har jo alltid vært en hund med mye personlighet, som har fått oss til å le mange ganger. Hun har for eksempel alltid strukket seg mye etter at hun har sovet og når hun er trøtt. Hvis hun har ligget i sofaen og går ned, så lar hun bakbeina bli igjen i sofaen mens hun strekker seg ned og drar de etter seg. Når hun har kommet ned på gulvet kan hun strekke seg ved først å gå ned i lekestilling-strekking, for deretter å skyve bakbeina bak og opp og gjøre seg så lang hun bare klarer.

Litt sånn er Aynï også; hun strekker seg mye. Når begge hundene har ligget og sovet, og jeg tar de med ut i hagen, er det strekke-orgie i mange minutter virker det som. Det er liksom om å gjort å strekke seg mer enn den andre og gnikke seg mest mulig i plenen og gni seg i øynene og virkelig demonstrere hvor trøtte de er. Jeg står bare og ler av de når de holder på, det er veldig komisk å se på. Aynï strekker seg på akkurat samme måte som Tulla, gjesper og styrer og plutselig orker de ikke mer, og faller ned mens de strekker seg og har bare lyst å sove videre.

Sove, ja.. For noen sovedyr jeg har! Er det ikke "som hund, så eier" de sier? Kanskje det heller burde være motsatt? ;o) Begge hundene ligger gjerne og drar seg mens jeg er på badet om morgenen, og de har det slett ikke travelt med å komme ut av soverommet når jeg slipper de ut. Da er det jo strekke-orgie igjen, og gjesping og grynting. Tulla har sin egen lille rare lyd hun lager når hun strekker seg, som jeg tror hun har lært seg i løpet av det siste året, og fått mye oppmerksomhet på. Det nærmeste jeg kommer å forklare lyden, er om man sier "H-H-H-H" inni seg, på innpust, med munnen lukket. Hvis jeg lager den lyden når hun strekker seg, hermer hun ofte etter, eller lager høyere lyd.

Jeg har til tider lurt på om Tulla var delvis katt, siden hun liker å ligge på sofaryggen (hvis hun får lov), og hun bruker labbene mye. Det gjør Aynï også; hun vil helst sitte/ligge høyt, gjerne på skulderen, og labbene blir flittig brukt. Når jeg leker med Aynï med ballen med tau i, ser hun virkelig ut som en katt; løper etter mens hun dasker med labbene og prøver å fange den. Hun dasker med labbene hun også, akkurat som Tulla, men kanskje på en noe mer feminin og forsiktig måte, haha! Hvis jeg holder Aynï i fanget, strekker hun seg gjerne opp til ansiktet mitt, og legger begge labbene på munnen min mens hun slikker meg litt på kinnet (før hun begynner å bite meg i haka, selvsagt).

Da Tulla var liten merket vi raskt at hun likte ting som trillet, og hun prøvde bevisst å få ting til å trille. Selv om de ikke var runde, prøvde hun å dytte på de, eller ta de i munnen og slippe de ned for å se om de rørte på seg. Vi sa at det hadde vært morsomt om hun hadde lært seg å kaste ting selv, og jammen gjorde hun ikke det! Nå kan hun gjerne finne på å ta en leke og kaste den høyt opp i lufta, og løpe etter den og hoppe på den når den faller ned. Problemet melder seg når vi sitter ved bordet, og kan risikere å få et hårete tau, en skitten ball eller et klissete bein i kaffekoppen eller middagsfatet..! :D

Aynï syns også det er morsomt med ting som rører på seg, naturlig nok. Og faktisk ser jeg allerede de samme tendensene hos henne! Hun tar ting i munnen og prøver å slenge rundt på de for å få de til å røre på seg, før hun hopper etter og lander på tingen hun har kastet. Hun lærte seg dette mye raskere enn Tulla da hun var liten; det tok Tulla noen måneder før hun skjønte at man kunne kaste ting opp i lufta, og ikke bare slippe de ned på gulvet. Jeg tror egentlig ikke Aynï har lært dette av Tulla, for Tulla har ikke gjort det så ofte i det siste som jeg har sett; i så fall har hun lært det veldig raskt. Morsomt er det i alle fall, og slett ikke den verste tingen hun kunne lært seg. ;o)

Noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk har hund. Kanskje jeg egentlig har to katter? Det ville jo være ypperlig, siden jeg har sagt jeg har hatt lyst på treningsutfordringer, haha..! Eller kanskje er det sånn at Tulla er en wannabe-terrier? Hun elsker jo drakamp, noe som kanskje ikke er helt vanlig for en spaniel? De skal vel helst være myke i bittet og i følge MH'er er de ikke så veldige på å leke med filla. Aynï er kanskje en wannabe-spaniel, der hun gjerne tusler ved siden av meg på tur med noe i munnen, om det er et strå eller båndet har ikke så mye å si. Det ser også ut til at hun liker at andre hunder har store ører, og så mye tid som hun har tilbragt med Tulla, tror hun vel snart hun er slik hun også! Ellers hermer hun fint etter Tulla på flere punkt; når vi går tur (og Aynï faktisk går og ikke henger etter eller står og snuser eller prøver å klø av seg halsbåndet), så går hun ofte fot ved siden av Tulla, som igjen går fot ved siden av meg. Det må jo se helt utrolig staselig ut..! :D

Når vi stopper og snakker med noen, eller vi er i hagen, pleier Tulla å sette seg foran meg og tigge godis for den pene oppførselen. Aynï kan ikke være verre kan skjønne, så hun setter seg fint ned ved siden av Tulla og tigger minst like bra. De stakkars barna som vil hilse på, syns sikkert jeg har to dritkjipe hunder som ikke bryr seg om de. Jeg gir Aynï mye færre godbiter enn Tulla, sånn at hun heller skal bli opptatt av barna, men hun er så godisvrak at det nesten er vanskelig. Det beste har jeg funnet ut, er å gi barna godis som de får gi til henne, og så ber jeg de huske på "storesøster" Tulla, slik at hun også skal få noen av de.

Ting har gått seg fint til her, og det er stort sett bare fryd og gammen. Hundene sover gjerne inntil hverandre, og de steller hverandre. Tulla gnafser på Aynï og bedriver seriøst pelsstell, mens Aynï på sin side slikker Tulla i ansiktet. Nei, ikke bare i munnviken, men rundt øynene, på hodet, på kinnet og i ørene. Ørene er veldig gode å få stelt, syns Tulla, og om Aynï begynner å tygge litt på de mens hun holder på, gjør ikke det noen verdens ting, det er bare deilig, det!