Kremtuben min blir tom i kveld

I kveld kommer jeg nok til å bruke aller siste rest av håndkremen min. Den har stått ubrukt lenge, helt til jeg tok den i bruk igjen for noen uker tilbake. Jeg smører egentlig hendene mine h
ver kveld når jeg har lagt meg. Det gjorde jeg i går, og det gjorde jeg for to år siden også. Og for ca halvannet år siden. Da brukte jeg den kremen jeg holder på å bli ferdig med nå, den som har stått ubrukt så lenge. Faktisk ca halvannet år har den stått der, på nattbordet mitt, sjelden brukt.

Den har, som de fleste andre håndkremer, parfyme. Men da jeg sluttet å bruke den, var det ikke på grunn av parfymen. Det var på grunn av hva parfymen minnet meg om, og den lukten som pleide å være der sammen med parfymen. Det høres kanskje rart ut, men du forstår det sikkert snart. For halvannet år siden lå Casper i sengen vår. Gode Casper, som alltid lå tett inntil meg. Og prompet. Han prompet hver kveld. Og jeg smurte hendene mine hver kveld. Luktene blandet seg sammen.

Den kvelden Casper ikke sov i sengen vår mer, smurte jeg hendene mine som vanlig. Parfymen fra kremen luktet, men det var en lukt som manglet. Det var prompen til Casper. Og hver gang etter den kvelden, har jeg savnet prompen til Casper. Ok, det høres kanskje rarere ut nå som jeg har forklart det.. men sånn var det. Og sånn er det.

Det er litt drøyt å si at det jeg savner mest, er prompen. Men det har uansett blitt sånn, at hver kveld når jeg skal smøre hendene mine med håndkremen, den jeg brukte for halvannet år siden da Casper sov og prompet i sengen, så kjenner jeg på en måte prompe-lukten. På en annen måte ikke. Det vil si; jeg husker at den "skal" være der, og ikke lenger er her, samtidig som jeg ikke kjenner den, for den er jo ikke lenger her. Og det er sårt.

Det er i alle fall ikke noe god sovemedisin, det å skulle prøve å sovne, når man hver forbanna kveld ligger og savner prompe-lukt. Så derfor sluttet jeg å bruke kremen. Jeg brukte den nesten aldri på halvannet år. Da stod den bare der og minnet meg om hva jeg ville tenke på hvis jeg brukte den. Men nå har jeg altså begynt å bruke den igjen.

Ikke spør meg hvorfor, det var bare et innfall jeg fikk. Det har jo gått såpass lang tid nå, så jeg burde jo ha kommet over hva det vil si å miste en hund. Eller.. miste og miste.. avlive i alle fall.. Uansett om det var planlagt, så gjør det like jævla vondt. Og den dumme kremen har nå stått på nattbordet mitt i halvannet år, og minnet meg på det.

Kanskje var det sovetablettene jeg fikk utskrevet på blå resept som gjorde at jeg tenkte jeg kunne prøve å bruke den opp? Jeg tror det. Garantien for at jeg likevel vil få sove, selv om jeg brukte kremen, var nok nødvendig for at jeg skulle tørre å bruke den igjen. Jeg får jo sove, ikke det at jeg har så mye valg med de tablettene, men det betyr ikke at den tiden jeg kjenner lukten av kremen, er så mye bedre enn hva den var før.

Tidligere, da jeg var liten, pleide jeg å løse kryssord når noe var kjipt. Da konsentrerte jeg meg om kryssordet, i stedet for alle tankene jeg måtte ha, om alt som var vondt og sårt. Barn kan oppleve sterk sorg over å miste et kjæledyr, selv om det "bare" er et marsvin. Så da Casper ikke lenger skulle sove i sengen, fant jeg ut at jeg skulle gjøre noe lignende. Det hadde jo fungert så bra da jeg var 10 år, så hvorfor ikke når jeg var over 20? Mitt første sudoku-blad ble kjøpt. Og alle aviser med sudoku ble tatt vare på, og løst. Det hjalp litt.

Jeg måtte i det minste konsentrere meg om noe annet enn tankene mine, skyldfølelsen, sorgen, savnet, og jeg ble ikke så oppmerksom med luktesansen mer. Jeg løser fremdeles sudoku. Jeg løser sudoku helt til jeg sovner. Så vokner jeg litt, og så løser jeg enda mer sudoku. Helt til øynene glir igjen av seg selv for de ikke orker mer, og sudokuen og blyanten faller på gulvet en gang i løpet av natta. Lyset blir ofte stående på.

Men det hjelper ikke på skyldfølelsen likevel. Eller sorgen og savnet for den saks skyld. Men jeg får i det minste sovne. Sånn etter et par-tre timer i alle fall. Og sånn er det uansett om jeg har stått tidlig opp, eller skal stå tidlig opp, eller uansett hva jeg har gjort, eller ikke gjort i løpet av dagen. Om jeg så har stått opp klokken halv fem (jo, jeg har prøvd), vært aktiv siden da og frem til klokken elleve om kvelden, men hundekurs og flere timers bilkjøring, og i tillegg har tatt et par glass vin i sosial anledning (noe som pleier å hjelpe på å få sovne hos "normale" folk), så må jeg løse sudoku til øynene faller igjen av utmattelse. Bare på grunn av Casper. De dagene ligger jeg ikke like lenge før jeg får sovne, som til vanlig. De gangene ligger jeg kanskje "bare" halvannen time, i stedet for tre.

Jeg fikk et spørsmål på mail en dag; kommer man noen gang over hunder man mister? Jeg vet ikke, for det har ikke skjedd her enda i alle fall.. Det sies at hunder gir en helsegevinst, at man får lavere blodtrykk, og det er bra for hjertet. Men den helsegevinsten hjertet får mens man enda har hund, tror jeg tæres bort, all den tiden hunden er borte.. Det kan umulig være særlig helsebringende å ikke få sove på halvannet år, og det er sikkert ikke spesielt gunstig å bære så mye skyld og sorg, så lenge.

Jeg savner så utrolig mye med Casper. Sånne små-ting. Måten han var glad på. Koselyden han lagde på kommando etterhvert. At han hentet alt vi ba han om. At han var så lynende intelligent (og nå har jeg endt opp med en stokk dum hund). At han skjønte hva vi sa, og at vi kunne snakke i hele setninger til han. At han var en sånn kosehund, som gjerne lå tett inntil meg i sengen (hun jeg har nå vil helst ligge litt kjølig, og ikke nærmere meg enn langt nedi fotenden). Den supre innkallingen. Gleden. Når han var glad, altså.. Og ikke minst; prompen hans. Jeg savner den også, jeg. Alt det vonde, det har jeg glemt for lenge siden. Jeg må minne meg på det hver gang jeg tenker på han. Det var en grunn. En grunn til at vi valgte å avlive han. Og selv om jeg ville gjort ting annerledes nå, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg må i alle fall innbille meg det, selv om jeg helst tror det ville hjulpet, jeg har mer kunnskap nå, og jeg ville klart noe bedre. Ikke alt. Men noe. Dessverre ville jeg nok ikke klart flere av de vesentlige tingene, og han hadde ikke kunnet bodd her med meg og Tulla, og løpet var nok skakk-kjørt i utgangspunktet. Men likevel, det er denne skyldfølelsen som aldri forsvinner. Den tanken som holder meg oppe; jeg kunne ha gjort mer. Men jeg gjorde det ikke. Og det er jo strengt tatt det jeg må leve med. Det jeg ikke gjorde. Men uansett hva jeg kaller det, så hjelper det ikke, og følelsen forsvinner ikke, og tankene forsvinner ikke, og det er ingenting som forsvinner, virker det som. Bortsett fra Casper da, han er jo forsvunnet. Og i kveld kommer antageligvis også aller siste rest av håndkremen min til å forsvinne.

Men det hjelper ikke. Jeg vet ikke hva som hjelper. Jeg bare venter. Og venter. Og venter. På at tiden liksom skal gå videre, at det ikke skal gjøre så vondt å tenke på det. At ting skal forandre seg. At jeg, i det minste èn kveld, skal få oppleve å sovne. Uten å ha tenkt på Casper. Uten å ha løst sudoku. Uten å ha tatt sovetabletter. For jeg er jo egentlig uten. Casper. Og alt annet blir dårlige substitutt for han. Måter å prøve å fortrenge noe sånt på. Og det går jo ikke. Det sier seg selv at sudoku aldri vil kunne erstatte Casper. Men det erstatter i det minste noen tanker. I alle fall så lenge sudokuen er såpass vanskelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn nettopp sudokuen. Men sånn er det heller ikke alltid. Ting er liksom ikke alltid sånn man vil ha de. Faktisk er det sjelden at de er sånn.

Men i kveld kommer jeg altså antageligvis til å bruke opp aller siste rest av kremen. Jeg fikk den forøvrig at faren min, etter en tur han hadde til utlandet. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om det, for jeg tror ikke på noen åpenbaring med en gang kremen ikke lenger står der, når jeg har brukt den opp. Jeg tror i grunn ikke at noe som helst forandres. Jeg tror bare at kremen er borte. Og at jeg i det minste ikke kan bli minnet på Casper hver gang jeg smører meg med den. Men sånn er det i alle fall; livet går fremover, kremtuben blir tom, men savnet forsvinner nok aldri.. det blir bare kanskje ør-lite mindre for hver kveld..


(Bildet er det siste bildet som ble tatt av Casper, 07.12.05. Han ble avlivet dagen etter pga angst.)

Gjennomtenkt, men ikke gjennomført

Jeg holder jo på å lese meg opp på litt annen hundelitteratur enn hva jeg vanligvis leser, og nå har jeg nettopp lest Jørn Mazarinos bok "På plass!". Egentlig trodde jeg den kom inn i samme bås som Nordenstam og Steen&Wilson, men der tok jeg vel egentlig litt feil. Jo, Mazarino er forsåvidt også en som mener lederskap er viktig, men der slutter vel også likehetene.

Jeg er generelt veldig kritisk når jeg leser bøker, spesielt av folk som prøver å forklare negativ forsterkning (NF) og positiv forsterkning (PF), men som ikke er klikkertrenere. Det er rett og slett fordi jeg har erfaring med at de ikke har tunga rett i munnen når de skriver, og de har vel i grunn ikke alltid skjønt hva det egentlig er. Noen ganger virker det som om de skriver om det, bare for å "imponere" med fremmedord. Å få kontroll på hva NF og PF og straff er for noe, tar litt tid å lære, selv om man har trent hund en stund. Begrepene forvirrer mange, rett og slett. Men Mazarino klarer det Nordenstam og Steen&Wilson ikke klarte; å forklare hva NF og PF er, og å faktisk ha forståelse for hva det er. Han skriver til og med om variabel forsterkning! Det er lite jeg kan påpeke om begrepsforklaringene hans, bortsett fra noen ting som virker som om de er bevisst utelatt. Men det som står der, er ganske så korrekt.

Jeg ble veldig nysgjerrig etterhvert som jeg leste, siden han skriver at det finnes kun to måter å trene hund på; enten med negativ, eller med positiv forsterkning. Ikke noe midt imellom. (Han regner forresten ikke med straff, siden det ikke lærer hunden en NY atferd, straff kun undertrykker atferd. Men man kan ikke trene en hund, uten å straffe den. Hvis man benytter PF, så kan man heller ikke unngå å bruke negativ straff (NS), og hvis man benytter NF, kan man ikke unngå å benytte positiv straff (PS).) Når han da skriver at vi må velge, ble jeg nysgjerrig på hva han valgte, og om det han skrev, virkelig stemte med det han hadde valgt. Mazarino velger å trene med PF (og dermed NS, men det skriver han ikke), og går igjennom øvelser man skal lære hunden, og måten man gjør det på når man bruker den metoden. Og det stemmer! Jeg er faktisk overrasket (og her kommer vel mine forutinntatte meninger inn..).

Det er derimot en øvelse man ikke skal lære inn med PF, og det er "nei". Da bruker man NF (egentlig er det jo PS, men det skriver han heller ikke). En av de få gangene han ikke klarer å gjennomføre PF, er når man skal lære hunden å gå pent i bånd. Det kapittelet er egentlig ganske morsomt, fordi det starter med at han skriver om at all verdens rykking og napping i båndet, kjeft og smell, sjelden får en hund til å gå pent i bånd. Og vi har vel alle sett en "slik" hundeeier.. Det som er komisk, er at metoden som brukes, nettopp er rykk i båndet, eller, dvs et lite napp. Hunden må ikke få belønne seg selv når den har stramt bånd, og det er jeg enig i. Han kommer med eksempler som å få lukte på en flekk, tisse på en busk, hilse på folk eller hunder, eller generelt å komme seg fremover. Man skal da nappe litt i linen, og hunden skal slakke av på båndet, og først da skal den få lov å komme seg frem dit den vil, hvis det passer seg sånn. Hadde Mazarino bare kuttet ut nappingen, og heller fokusert på hvor belønnende det er for hunden å komme dit den vil, så hadde det holdt å bare stoppe opp og vente til hunden lager båndet slakt igjen, evt snu for å få fortgang på det. Han skriver også at man bruker PF, siden hunden får belønning. Og teknisk sett gjør man nok det, siden det lille nappet blir blokkert og/eller overskygget av belønningen. Men han skal ha pluss i margen for å skrive at strupehalsbånd er tull og bortkastet, og ikke hjelper, bortsett fra i visse tilfeller. Han anbefaler halvstrup (slik at hunden ikke kommer seg ut hvis den prøver, noe noen hunder er veldig flinke til), eller vanlig flatt bånd.

Så over til lederskap og dominans. Mazarinos lederskap er ganske så forskjellig fra Nordenstams og Steen&Wilsons lederskap. Mazarino skiller også mellom å vise eller ha lederskap, og å vise dominans. Når det er snakk om at et menneske viser dominans ovenfor en hund, kan man i "På plass!" alltid bytte ut ordet dominans, med "å virke truende" på hunden. For eksempel skal man ikke være for dominant når man trener kontakt (hunden skal ha øyekontakt), fordi den da vil undvike/underkaste seg. Altså; man må ikke virke for truende, fordi hunden da vil unngå øyekontakt.

Når Mazarino skriver om lederskap, står det nesten alltid å forbindelse med et annet ord; for eksempel "lederskap og kontakt" eller "lederskap og lydighet". Personlig mener jeg man glatt hadde kunnet strøket ordet lederskap, og bare brukt det andre ordet. Oppsummert er rett og slett det å ha lederskap; å ha kontakt med hunden. Og hvis man viser lederskap, så straffer man hunden med et "nei" (som jo er innlært med PS). Man kan se at man er leder for en hund, når hunden er lydig, og når man har god kontakt med hunden.

Mazarino er avholdende til bruk av straff i kravperioden. Selvsagt kommer det en slags kravperiode.. Først har man innlæring, da lokker man hunden til å utføre det man vil lære den, så fjerner man tegn og kroppsspråk man har brukt (for eksempel å føre hånden over hodet til hunden for å få den til å sette seg), og deretter legger man på signalet/kommandoen. Etterpå kommer en generaliseringsfase, hvor det er viktig å tenke på forstyrrelser og andre miljøer. Selv om en hund kan å sitte på stua, kan den det ikke i byen. Mazarino skiller også mellom å sette seg fra stående, og å sette seg opp fra liggende, noe jeg syns er veldig bra at han påpeker. Til slutt kommer en opprettholdingsfase. Man kan vel også kalle det en kravfase, siden hunden da må utføre det den er blitt kommandert til å gjøre. Men her synes jeg Mazarino gjør det skarpt i forhold til Nordenstam og Steen&Wilson; han sier at man kan ikke forvente at hunden husker en gammel kommando som ikke har vært i bruk på lenge, og at man da må gå tilbake til innlæringsfasen. Han påpeker også at fortyrrelser kan gjøre hunden usikker i øvelsen, noe verken Nordenstam eller Steen&Wilson har påpekt i det hele tatt. Der virker det som om hvis hunden setter seg på stuegulvet, så kan den å sette seg under RIOS også... Mazarino sier også at hvis du skal straffe hunden, så må du være sikker på at hunden kan det den skal. Hvis den ikke kan øvelsen, kan du heller ikke kreve. Og da kan du jo heller ikke straffe..

En av de få tingene jeg reagerer på når jeg leser om lederskap, er at Mazarino mener at hvis man har en hund som er stødig på innkalling, så har man godt lederskap, og at denne hunden mest sannsynlig også er lydig med andre ting, som sitt, ligg osv. Det er jo ikke en selvfølge! Han mener også at hvis hunden kan sitt og ligg og er generelt lydig, så kommer den også på innkalling, selv om man ikke har trent så mye på det. Det er jo bare tull! Man må trene på hver enkelt øvelse som man vil at hunden skal kunne, det hjelper ikke å trene masse på sitt og ligg og bli, og forvente at hunden derfor kan innkalling. Det jeg tolker det som, i beste mening, er at når man har en hund man har trent med PF, og man har trent mye med den, men ikke så mye på innkalling, så har man for det første god kontakt med hunden, og dessuten har hunden erfaring i å få godbiter fra eier, og er ikke redd eieren. Når hunden da hører eieren rope noe, så blir den nok nysgjerrig på om eier har noe godt, og hvis den da får belønning for å komme, har man faktisk begynt å lære hunden innkalling.

Som konklusjon vil jeg si at boken har overrasket meg positivt, Mazarino har en gjennomtenkt treningsfilosofi, men den er dessverre ikke 100% gjennomført. Hadde den vært litt mer gjennomført, hadde jeg ikke hatt noe problemer med å anbefale boken til andre hundeeiere. I likhet med både Nordenstam og Steen&Wilson har dessverre boken noen meningsytringer som slett ikke hører hjemme der. I alle bøkene er det meninger om avl og oppdrett. Det er greit å ha meninger, og man kan være enig eller uenig for min del, men de hører ikke hjemme i en bok om trening og oppdragelse, og måten det er skrevet på passer ikke inn med resten av boken. Bortsett fra det, er boken lettlest, og jeg synes den var interessant, med tanke på hva jeg trodde kom til å stå i den.

Ang hundebøker som bygger på ulvemetoden

Det er ikke bare blogger jeg har hatt en forutinntatt mening om. Jeg har også trodd at mange hundebøker, gjerne av "den gamle sorten" (dog ikke nødvendigvis gammel i år), har vært bortkastet å lese. Jeg har i stedet prøvd å finne gode hundebøker om trening og oppdragelse (og andre ting), som bygger på positive metoder. Hvorfor skal jeg vite noe om hvordan andre velger å trene? Vel, det er ganske interessant å vite hvorfor andre velger å legge hunden i bakken, bite den i øret, ta den i nakkeskinnet og rykke i båndet. Hvordan begrunnes dette i bøker? Hvorfor skal man gjøre det på den måten, og ikke på andre måter?

Det som går igjen i disse bøkene, er i hovedsak "lederskap". Man skal være leder for hunden sin, og det blir man når man trener på at hunden skal ha respekt for deg som eier. Noen går veldig langt hva gjelder å trene inn dette; Steen&Wilson skriver at man "når som helst" kan ta nakkegrep på hunden, og løfte den opp, for å demonstrere lederskap. Det begrunnes med at lederulver gjør det på den måten. Nordenstam er også enig i at å ta hunden i nakkeskinnet er en form for å markere lederskap. Men nyanserer dette litt; han mener man ikke skal gjøre hunden redd for oss, og at vi må avpasse det etter hunden. Han viser til Steen& Wilson, som skal ha sagt at (fritt gjengitt) "når man uansett passerer valpens liggested, kan man ta den i nakkeskinnet og løfte den opp" for å markere lederskap. Hva er det egentlig som skjer her? Valpen får positiv straff for å ligge rolig i kurven sin. Og den blir redd for at eieren når som helst kan komme og ta den i nakken. Nordenstam mener at det meste kan løses gjennom å ha et godt lederskap, og at hvis det er noe i treningen du ikke får til, er det ikke på grunn av metodene som er beskrevet i boken; det kan være at man har vært for hard, for myk, har for dårlig lederskap, eller at hunden har dårlige gener eller noe annet. Han sikrer seg derfor temmelig godt, og gir en hundeeier som ikke får til å lære hunden sin noe på denne måten, dårlig samvittighet. Han ramser også opp hva som kan skje hvis man ikke har lederskap over hunden, men de tingene han kommer med, kan defineres som helt andre ting; matforsvar, dominansaggresjon og ressursforsvar. Både Nordenstam og Steen&Wilson mener at elektrisk halsbånd er forbudt av "misforståtte dyrevernhensyn", og at halsbåndet egentlig er et veldig fint treningsverktøy; "den moderne lederulvs nakketak".

Når man trener innkalling, skal man ikke bruke straff, fordi det kan gjøre at hunden ikke vil komme. Når hunden derimot "kan" innkalling, kan man kreve at hunden kommer. Det gjør man ved å markere lederskap. Da kan man enten hente hunden, eller vente til den kommer, for så å markere lederskap ved å løfte den opp etter nakkeskinnet. Dette er ikke straff, påpeker de, det er markering av lederskap. Så feil kan man altså ta..

Det jeg reagerer nesten mest på i disse bøkene; er deres holdninger ovenfor kvinner! Alle forfatterne mener at kvinner må gjøre seg barskere i stemmen, være mer maskulin i sine bevegelser osv, for at hunden skal godta de som ledere. Et eksempel de kommer med, er når "husmoren" ser unghunden bite på penskoene hennes, og har sølete labber. Da tar hun "skurefillen" og løper etter hunden og hyler og skriker "fy deg, din fillebikkje!". Det skal man ikke gjøre skriver de, og det er jeg enig i, men hvorfor er det en kvinne i eksempelet, og ikke en mann? Og hvorfor har hun en skurefille? Det vitner om gammeldags syn på kvinner som ble umoderne på 70-tallet, selv om begge bøkene er gitt ut i 1992. Avsnittet er i det hele tatt utrolig komisk, men tragisk gammeldags.

Nordenstam ser også på seg selv som en "alfaulv" ovenfor "sine kvinner", og skriver at han ikke liker når "hans kvinner" gir ham våte kyss i øret når han sover. Det han skal frem til er at en hund heller ikke liker å bli vekket for å få kos. Måten det er skrevet på, er i beste fall humoristisk, selv om jeg tviler på at det er ment sånn.

Kos er noe alle fraråder hundeeiere å drive mye med. Det skal i så fall være bestemte regler som skal følges, og trenger man noen å kose med, kan man kose med ektefellen (og på den måten redde mange ekteskap..!). Hunden skal ikke ta initiativet, men den skal komme bort til deg, og så skal ikke vi ta initiativet, men hunden skal vise at den er underdanig ved å be om kos, og så skal vi avslutte før hunden er lei. De strides angående hva man egentlig skal gjøre, men er enige om at det ikke skal koses for mye, og at kos kan brukes som belønning. Kos er noen avmålte klapp på hodet, eller mer "vill" kosing, kanskje til og med lek. Man skal ikke kose, fordi da "smisker" man på hundespråket, og man får dårlig lederskap.

Godbiter og leker kan til nøds brukes til innlæring, eller når hunden når et visst "trinn" i læringen. Hvis alt annet ikke fungerer, kan man altså bruke positiv forsterkning. Apropos begreper, det er et eneste stort surr av begrepsdefinisjoner i bøkene, og bør ikke slukes rått. I hovedsak blir "lederskapsmarkering" omtalt som "ikke straff", og belønning er det når hunden får oppleve sin eiers glede og tilfredshet over det hunden gjør, gjerne ispedd litt ros.

Bøkene blir jo selvsagt helt absurde å lese når man ikke tror at et godt lederskap kommer av nakketak, og at det heller ikke er nødvendig for å kunne lære hunden noe. Lederskap er ikke beskrevet som nødvendig (eller overhodet beskrevet for den saks skyld) i læringsteori, så hvordan hunden ser på oss som eier, har i bunn og grunn ikke så mye å si. Man kan enkelt bevise det, ved å la noen andre som hunden ikke kjenner, lære hunden noe nytt, uten bruk av lederskapsmarkeringer. Det skulle jo vært umulig, hadde det vært påkrevd med lederskap..!!

I bøkene er det i det hele tatt mange påstander som ikke kan bygges opp under vitenskapelig. Det fins faktisk vitenskapelige undersøkelser som viser det motsatte! Forfatterne er også uenige om hvorvidt hunder biter hverandre i øret; og dermed kommer det helt an på hvilken bok man leser, som bestemmer om man kommer til å trene på den måten eller ikke.

Jeg har med å ha lest noen av disse "lederskapsbøkene" fått bekreftet mye av det jeg trodde. Jeg har også i flere tilfeller tenkt "for godt" om treningsmetodene, men noen ganger har jeg også trodd det verste. Jeg har imidlertid ikke tenkt på at denne måten å trene hund på, skulle ha noe å si for hvordan man så på kvinner generelt, men mye tyder på det. Bøkene har ikke vært bortkastet å lese, og jeg kommer også til å lese flere. Det er interessant å vite hvordan de begrunner hvorfor man skal løfte en hund etter nakkeskinnet, når den kommer tilbake til eier etter en liten runde, selv om jeg er uenig i både hvorfor og hvordan, og i begrepsdefinisjoner. Det er også interessant å lese hvorfor man ikke skal kose, være "myk", hvorfor man må barske seg, og kvinner må si "BÅÅÅ" når de er sinte på hunden. Tar man det hele med en liten porsjon humor, har man god underholdning.

Innlevering HUS 900 - Rasedannelse og rasestandarder

Rasedannelse, rasestandard

8. Drøft ulike årsaker til den variasjon som arten hund framviser.

Hund er den arten i verden med størst variasjon innen utseendet. (G. Løberg, pers. medd. 2006) Det er en bred enighet om at hunden stammer fra ulven, og når det gjelder forskjeller i størrelse, er den stor også hos de. Den eurasisk-amerikanske ulven veier 70-80 kg, mens de nordindiske ulvene kun veier 6-8 kg. (Indrebø, 2005) Dette legger et godt grunnlag for å forstå variasjonene i størrelse hos hunder.

Når hunden ble domestisert, hadde de ikke mange flere hjelpemidler i avlen enn styrt paring og avkomsbedømmelse. (Indrebø, 2005) Det er sannsynlig å tro at det de la til grunn for en paring, var vektlegging av egenskaper; hunder som var mer tamme enn andre, eller som hadde spesielle særtrekk, ble foretrukket. (G. Løberg, pers. medd. 2006) Krøllete hale, annen farge enn de andre, hengeører osv, er eksempler på dette. Man kan også tenke seg at hunder som fungerte bra på jakt, også ble avlet på.

Estetikk har som sagt antageligvis hatt en rolle i domestiseringen, men også i rasedannelser. (F. Christiansen, pers. medd. 2006) Alle har forskjellig oppfatning av hva som er estetisk, men hvis man ser på fellestrekk for de egenskapene som blir avlet på, er det flere ting som går igjen hos forskjellige raser. Neoteny vil si å bevare barnslig utseende, (G. Løberg, pers. medd. 2006) noe man kan gjøre gjennom avl på de rette egenskapene. Kort snute, rundt hode og runde øyne, er alle eksempler på hvordan neoteny kommer til uttrykk hos en hund.

I dag har de fleste raser en rasestandard de må følge for å oppnå premieringer på utstillinger. Likevel kan man se store variasjoner innen en rase. Dette kommer i hovedsak av at oppdrettere vektlegger ulike ting, og at i forskjellige land er det forskjellige ting som blir vektlagt. Det spiller også en rolle om hunden er avlet kun for utstilling, eller om bruksegenskapene til rasen er godt bevart. Hos engelsk springer spaniel kan man se store forskjeller i utseende, ut i fra hva hunden er avlet for. Bilde 1 viser en typisk ”show-springer” som kun er avlet til utstilling. Hunden har mye, og mørk pels, men mangler prikker (roan-tegninger) som man ofte finner på springere. Bilde 2 viser en såkalt ”dual-purpose-springer”, som skal kunne brukes både på jakt og utstilling. Den har mindre pels enn en show-springer, men må fremdeles klippes, noe en jakt-springer ikke må. Bilde 3 viser en ”jakt-springer” som aldri kommer til å gjøre det bra på utstilling, men som tar det igjen på jakt. Den forekommer ikke med tantegninger, noe de andre variantene kan gjøre. Sammenligner man hundene på bilde 1 og 3, skulle man nesten ikke tro det var samme rase.

Bilde 1. http://www.kayndee.com

Bilde 2.

http://www.rowntree.biz/gallery/bilder/champions/no_doubt.html

Bilde 3. http://www.klickerklok.se/bilder060909.htm

Årsaken til variasjoner innen samme rase, henger sammen med hva oppdrettere vektlegger. De har forskjellige ambisjoner for rasen; noen bryr seg mer om de opprinnelige jaktegenskapene, andre følger rasestandarden til punkt og prikke. Det er antageligvis størst variasjon innen en brukshundrase, enn en selskapshundrase, siden man da ikke har så mye å kvalitetsbedømme hundene ut i fra, bortsett fra utstillingsresultater.

I følge Tapper (2004), er hunden en barnslig ulv. Dette gjelder ikke bare egenskaper, som å være nysgjerrig og leken, men også utseendet. Likevel fins det mange måter å oppfatte dette på, og så lenge vi fortsetter å oppfatte estetikk og bruksverdi på ulike måter, kommer det til å forbli variasjoner innen arten hund.

Karakter: A

Innlevering HUS 900- Fôring og ernæring

Fôringsråd til overvektige hunder

Mange hunder plages med overvekt (Indrebø, 2005), men det finnes flere ting man kan gjøre for å hjelpe hunden å gå ned i vekt, og dermed få bedre velferd.

Foruten å endre fôringsrutiner, bør hunden som oftest få generelt mer mosjon. Å løpe løs i variert terreng eller ved en sykkel, dra pulk, leke med andre hunder og svømme er alle gode eksempler på fysisk aktivitet som gjør at hunden forbrenner mye energi.

Hunder spiser ofte for å tilfredsstille sultfølelsen, ergo er det viktig å gi hunden fôr som gjør den mett. Det kan man gjøre ved å gi hunden et fôr med mindre energitetthet, slik at mengden fôr øker. (Indrebø, 2005) Fiber bidrar også til økt metthetsfølelse, i tillegg fungerer det som ”magefyll”, siden fiber ikke er fordøyelig for hunder. (Bøe, 2007) Det kan også være hensiktsmessig å gi hunden mat i mindre mengder, men oftere; 2-3 ganger for dagen, fordi hunden bruker da mer energi på å fordøye fôret. (Indrebø, 2005)

Ekstremt overvektig hund.

Hunden bør få fettfattig kost av flere grunner; fett lagres lettere som reserve, enn for eksempel karbohydrater, som forbrennes lettere. Kaloriinnholdet er viktigere enn fettinnholdet, siden et lavt fettinnhold ikke er ensbetydende med et lavt kaloriinnhold. (Indrebø, 2005) Fett og proteiner bør til dels erstattes med karbohydrater og fiber. (Bøe, 2007) Fett er med på å gi fôret høy smakelighet, så ved å kutte ned på fettet i fôret, vil også smakeligheten gå ned, og hunden vil kanskje ikke spise så masse. (Indrebø, 2005)

Den viktigste årsaken til at hunder er overvektige, er at det ikke er samsvar med den energien hunden får gjennom fôret, og den energien hunden får brukt. (Indrebø, 2005)

Karakter: B

Innlevering i HUS 900 - Innføring i hundefag Fôring og ernæring

Eukanuba Sensitive Skin vs Vom og Hundemat nr 33

I denne oppgaven har jeg valgt å se nærmere på Eukanuba Sensitive Skin (ESS) og Vom og Hundemat nr 33 (V&H). Fôrene er i utgangspunktet nokså forskjellige; ESS er tørrfôr spesiallaget for voksne hunder med sensitiv hud, mens V&H er et frossent, rått fôr som kan gis til hunder i alle aldre. Jeg kommer til å sammenligne fôrene fortløpende i hvert tema, og forsøke å komme med en konklusjon helt til slutt.

	V&H	ESS
Protein	12,9%	23%
Fett	20,7%	13%
NFE (karbohydrater)	0,9%	46,5%
Aske	3,2%	6,5%
Vann	60%	8%

Fôringredienser: ESS inneholder i følge fôrsekken og eu.eukanuba.com; mais, malle (>14%, 4,1% fiskeolje), sildemel (2,5% fiskeolje), sukkerbete, animalsk fett, hydrolysebehandlet fiskeprotein, tørket ølgjær, hele tørkede egg, og i tillegg vitaminer og mineraler. Vegetabiler er hovedingrediensen, men det er ikke noe man får inntrykk av når man ser på sekken, hvor hovedbudskapet er at dette fôret inneholder mye fiskeoljer.

V&H har kun tre ingredienser; kylling, slakteavfall og storfevom. Vitaminer og mineraler er også tilsatt. Det er uklart hva ”kylling” egentlig er, om det er rent kjøtt, eller hele kyllinger. Slakteavfall kan være så mangt, men ifølge Gilde er kvaliteten nesten like god som til humant inntak, i tillegg til at det stort sett er de samme tingene som blir brukt både til dyr og mennesker. Sekken er ensfarget, og har kun en påklistret lapp hvor det står ingredienser og næringsinnhold.

Det er allerede tydelig hva som er en av de største forskjellene mellom disse fôrene; nemlig ingrediensene. Mens ESS inneholder både vegetabilske og animalske ingredienser, har V&H kun brukt animalske ingredienser i sitt fôr. Så vidt jeg har forstått, må man liste opp ingrediensene ut i fra hva det finnes mest av. I så fall kan vi trekke den konklusjonen av V&H inneholder mest kylling, mens ESS inneholder mest mais. Mengdeforholdet mellom de forskjellige bestanddelene er det umulig å si noe om.

Karbohydrater: ESS oppgir 3% fiber på sekken, mens analyserapporten på vomoghundemat.no oppgir karbohydrater som differanse (NFE), noe som totalt var 0,9%. ESS har ikke oppgitt NFE, som ligger på 46,5% Siden V&H har så lavt innhold av karbohydrater/NFE, antar jeg at det er grunnen til at de ikke har analysert det videre i rapporten. Ifølge analyserapporten på vomoghundemat.no er 34,2% av tørrstoffet i fôret protein. Det forklarer den lave verdien av karbohydrater i fôret, siden hunder kan omdanne protein til karbohydrater, hvis proteininnholdet er 35% eller mer. 34,2% er tilstrekkelig for denne omdanningen. (Bøe, 2007)

Om ESS kan man si at minst 3% av karbohydratene er ufordøyelige, siden de er fiber. Resten av karbohydratene er det ikke lett å si noe om, uten å gå grundigere inn i selve karbohydratkildene. Mengden av karbohydrater er en annen stor forskjell mellom fôrene, i ESS er ca halvparten karbohydrater, mens i V&H er det så å si ingen.

Protein: Ifølge iams.no inneholder ESS kun to proteinkilder; fisk og egg. Mais, som er hovedingrediensen i fôret, inneholder også protein, opplyser frukt.no. Iams er derfor ikke helt sanne i sine uttalelser. Alle ingrediensene i V&H inneholder protein, noe som vil si at alle proteinkildene i fôret er animalske, mens i ESS er det både animalske og vegetabilske kilder.

Egg er en optimal proteinkilde, mens kjøtt også har en høy biologisk kvalitet. (matprat.no) Man kan derfor anta at proteinkvaliteten i V&H er høy. Proteinkvaliteten i fisk er svært god, det samme er det i kjøtt. I tørrfôr er ofte proteinkvaliteten forringet gjennom varmebehandling, og proteinet har fått lavere fordøyelighet og dårligere proteinkvalitet. (Bøe, 2007) Proteinet fra fisken i ESS er hydrolysebehandlet (ntnu.no), noe som kan tenkes å være for å unngå bitter smak som følge av dårlig kvalitet i utgangspunktet. Det er også snakk om avfallsprodukter fra fisk (det vil si avskjær, slo og ryggbein), siden det er dette som går med til produksjon av fôr, og ikke i like stor grad humant konsum. (ntnu.no) Gilde opplyser at biprodukter (det vil i dette tilfelle med frosset fôr si vom, lunger, nyrer, lever, avskjær av ulikt slag og vasket tarm), går først til humant konsum, deretter til kjæledyrfôr. Kvaliteten er nesten den samme for begge gruppene: ” I grove trekk kan vi si at den beste kvaliteten av biprodukter går til menneskeføde (humant), så kommer kjæledyrmat like etter,

og til sist pelsdyrfôr.” (Gilde) I V&H er proteinkvaliteten god, fôret har ikke blitt utsatt for annet enn kverning og frysing, så man kan anta at den opprinnelige proteinkvaliteten er bevart.

Summerer man opp, er det vanskelig å si at proteinkvaliteten er noe bedre i ESS, selv om fôret inneholder egg og fisk, som har noe høyere biologisk verdi enn proteinkildene i V&H.

Fordøyeligheten henger sammen med kvaliteten, og siden kvaliteten er noe usikker hos ESS på grunn av hydrolysebehandling og varmebehandling, kan man anta at V&H har bedre fordøyelighet. Fordøyeligheten varierer også med rase, alder, størrelse og enzymproduksjon. (Bøe, 2007)

Lipider: ESS oppgir fettprosenten i fôret til å være 13%, i tørrstoff blir det 14%. 54,9% av tørrstoffet i V&H er fett, viser analyserapporten. Fettet i ESS kommer fra fisk og fiskeoljer, som man kan anta inneholder omega 3 og 6, men også mais inneholder fett. (frukt.no) Alle ingrediensene i V&H inneholder fett, men vom antageligvis mest. Linol og linolensyre er ikke deklarert på noen av sekkene, men ESS har en illustrerende graf som viser at det er mer omega 3 i dette fôret, enn i Eukanuba Manitenance Adult (EMA). Mengde er ikke oppgitt, bortsett fra på iams.no som opplyser om dobbelt mengde omega 3 i forhold til EMA, men dog ikke en eksakt mengde. V&H har en nyttig analyserapport liggende på hjemmesidene deres, hvor både omega 3 og 6 er oppgitt i mengde, i tillegg til C18:2 n6, C18:3 n6, C20:4 n6, C18:3 n3, EPA og DHA, og forholdet mellom omega 3 og 6.

Man kan si at det er litt rart at ESS, som reklamerer nesten utelukkende med at hunden skal få i seg nok av omega 3 og 6 for å fremme sunn hud og pels, ikke deklarerer det faktiske innholdet. Det er også lite informasjon å finne på hjemmesidene til Eukanuba om dette fôret. V&H har deklarert innholdet godt i analyserapporten, som også er lett tilgjengelig.

Vitaminer og mineraler: ESS oppgir tilsatte vitaminer og mineraler, men de fleste ingrediensene inneholder også vitaminer og mineraler fra før. Det totale innholdet er det derfor umulig å si noe om. ESS har kun oppgitt tilsatte mengder; vitamin A, D og E, tilsatte mineraler er kobbersulfat og β-karoten. V&H oppgir på sekken det totale innholdet av 20 forskjellige vitaminer og mineraler, og 21 i analyserapporten. Begge fôrene har deklarert innholdet av kalsium og fosfor på sekken, V&H har også oppgitt forholdet mellom disse i analyserapporten. Forholdet mellom kalsium og fosfor er større i V&H enn i ESS. V&H inneholder mye kalsium (kalsium: 1,51% fosfor: 0,62%), mens ESS inneholdt mye fosfor i forhold til kalsium (kalsium: 1% fosfor 0,8%).

Ut i fra den informasjonen som finnes om fôrene, både på sekken og lett tilgjengelig på nettet, kan man påstå at V&H inneholder det det skal av vitaminer og mineraler, og det kan virke som om ESS knapt inneholder noe. Selv om de oppgir at tilsatt mengde D3-vitamin er 900IE, sier det ingenting om det totale innholdet av D-vitamin i fôret. V&H oppgir total mengde pr 100g fôr.

V&H har analysert D-vitamininnholdet til å være 502IE, det vil si 54,6g/1000kJ.. Analyserapporten opplyser om at anbefalt tilførsel for valper og drektige tisper er30g/1000kJ, og at behovet vil være noe lavere for voksne hunder. På bakgrunn av det kan man konkludere med at både V&H og ESS inneholder for mye D-vitamin, ESS nesten dobbelt så mye som V&H. Dette er betenkelig siden D-vitamin er fettløselig, og ikke vannløselig. (Bøe, Ulla Britt, 2007).

Energi-innhold: Siden fôrene er så forskjellige, har jeg valgt å regne om verdiene av innholdet i begge to til tørrstoffinnhold, noe som gjør det lettere og mer korrekt å sammenligne, siden V&H i utgangspunktet inneholder hele 60% vann, mens ESS inneholder kun 8%.

Jeg har regnet ut det omsettelige energiinnholdet i kJ pr 100 g tørrstoff av begge fôrene, i tillegg til totalt MJ/kg:

	ESS	V&H
Karbohydrat (NFE)	737,3 kJ/100g	35,04 kJ/100g
Fett	497 kJ/100g	1948,95 kJ/100g
Protein	365 kJ/100g	499,32 kJ/100g
Totalt pr 100g (Pr kg)	1599,3 kJ/100g (15 993 kJ/kg)	2483,31 kJ/100g (24 832 kJ/kg)
Totalt MJ/kg	15,99 MJ/kg	24,83 MJ/kg

Fig.2 Omsettelig energiinnhold pr 100g og pr kg tørrstoff, i kJ og MJ

Eukanuba skriver på eu.eukanuba.com at den omsettelige energien er 15,40 MJ/kg. Ifølge fig.2 er det såpass liten variasjon i forhold til det jeg har regnet ut, at vi kan anta energiinnholdet ligger på ca dette nivået. Analyserapporten til V&H oppgir den omsettelige energien til å være 24 304 kJ/kg tørrstoff. Dette er også et såpass lite avvik at det er uten betydning. Ut i fra fig.2 kan man si at som tørrstoff pr 100g, er V&H et mer energirikt fôr enn ESS.

	ESS	V&H
Karbohydrat (NFE)	799,8 kJ/100g	15,48 kJ/100g
Fett	512,2 kJ/100g	815,58 kJ/100g
Protein	540,5 kJ/100g	303,15 kJ/100g
Totalt kJ/100g	1852,5 kJ/100g	1134,21 kJ/100g

Fig.3 Brutto energiinnhold pr 100g fôr, i kJ

En hund på 20 kg trenger 5020,8 kJ pr dag for vedlikehold. (Indrebø, 2005/Bøe, 2007) (20kg x 60 kcal/dg x 4,184) Det er uklart om dette er i omsettelig eller brutto energi. Vi må anta at det er oppgitt i brutto energi, for å kunne sammenligne med det jeg har regnet ut. Når jeg nå skal forsøke å regne ut hva en 20kg hund trenger pr dag, vil jeg bruke energiinnholdet i fôret slik det blir solgt, da jeg mener det er mest aktuelt (se fig.3). ESS oppgir fôringsmengde til en hund på 20 kg til å være 200g/dg, noe som tilsvarer 3705kJ. Skal hunden få i seg nok, må den spise ca 270g av ESS, noe som er 70g mer enn hva som står oppgitt på sekken. V&H har ingen fôringsveiledning på sekken, men når man kjøper fôret, eller spør forhandlere, får man oppgitt at en hund trenger ca 1-2% av kroppsvekten sin av fôr pr dag. For en hund på 20 kg tilsvarer det 200-400g. Når jeg skal regne ut energiinnholdet, tar jeg utgangspunkt i 1,5% av 20kg, det vil si 300g fôr. 300g V&H inneholder 3402,63kJ, noe som heller ikke er nok for å dekke hundens vedlikeholdsbehov. Hunden må spise ca 440g/dg. Tallene kan være feil fordi det er usikkert om det er snakk om brutto eller omsettelig energi eller feil i utregning.

Generelt: Man får kjøpt ESS i 12,5kg sekk eller 2,5kg sekk. Prisen hos min nærmeste forhandler (Smådyrveterinærene i Orkdal) er henholdsvis 41,52kr/kg og 56,8kr/kg. V&H kjøpes i 20kg blokker, ettkilos pølser, og hos noen forhandlere kan man få kjøpe halvkilos pølser. Blokken koster 12kr/kg, og hvis man vil ha blokken hogd opp, koster det 13 kr/kg hos min nærmeste forhandler (Trond Hjeldnes, kennel Bayeros). En kilos pølse koster 22kr, det gis rabatter ved kjøp av ti pølser eller mer, en pølse koster da 20kr. Prisforskjellen mellom ESS og V&H er veldig stor. V&H-sekken er ensfarget, og har kun påklistret en lapp om ingredienser og næringsinnhold, i tillegg til litt kontaktinformasjon. ESS-sekken har flere farger, bilde av en hund, en graf som viser innholdet av omega3 i forhold til EMA, kontaktinformasjon og informasjon om fôret på mange språk. Ser man kun på sekken, ser ESS veldig gjennomført ut, mens V&H har tydeligvis ikke lagt ned noe energi i å gjøre sekken attraktiv. Jeg vil tro at en grunn til det, er kanskje fordi V&H skal oppbevares i fryser, mens ESS står fremme på utsalgssteder, og sekken drar nytte av å se attraktiv ut.

Konklusjon: ESS prøver å gi inntrykk av å gi kunden mye informasjon, men når man begynner å lete, finner man ikke mye, og det man finner, er ikke alltid like lett å tolke, og det er heller ikke alltid det stemmer. V&H er særdeles oppriktige når de velger å legge hele analyserapporten sin ut på nettet, og det som ligger der stemmer godt overens med hva jeg har regnet ut. Informasjon på selve sekken er det derimot lite av, og man må lete seg frem til svar selv, eller spørre forhandlere av fôret. ESS gir informasjon som tilsynelatende er lettere å forstå for folk flest, mens analyserapporten til V&H er for spesielt interesserte. Av forhandlere får man likevel informasjon som de fleste kan dra nytte av når de skal fôre hunden sin. Jeg har lyst å trekke den konklusjonen at V&H er et ”ærligere” fôr enn ESS, siden mye informasjon er lett tilgjengelig. Det sier ingenting om kvaliteten på fôrene, men jeg vil anta at varmebehandling kan ha mye å si for kvaliteten i ESS. Ingen av fôrene er hva jeg vil karakterisere som dårlig, man kan si at begge fôrene oppfyller kravene til et fullfôr. ESS er varmebehandlet, og kvaliteten på næringsinnholdet kan derfor antas å være redusert i forhold til V&H. Til tross for at V&H inneholder mindre næring pr 100g fôr, kan man anta at kvaliteten er bedre, og det er mye rimeligere. Man kan trekke den konklusjonen at man får mer for pengene når man kjøper Vom og Hundemat nr 33 enn Eukanuba Sensitive Skin. Hva en gitt hund fungerer best på, vil avhenge av alder, rase, størrelse og enzymproduksjon. (Bøe, 2007)

Redigert i forhold til opprinnelig oppgave: lagt inn tabell i begynnelsen av oppgaven, med oversikt over næringsinnhold
Karakter: C+ Hadde jeg hatt med tabellen jeg la inn i redigeringen, hadde jeg fått B eller bedre, irriterende nybegynnertabbe.

Innlevering i HUS 900 - Etologi

Under følger en del av en oppgavebesvarelse jeg skrev til HUS 900 - Innføring i hundefag.

Etologi

1. Motivasjon kan være både intern og ekstern. Drøft hvordan du kan bruke kunnskaper om både intern og ekstern motivasjon på hundetrening, valpekurs eller når du skal vurdere atferden til to ulike hunderaser.

Motivasjon er grunnlaget for all læring. (Tapper, 2004) Det fins to typer motivasjon: intern og ekstern. Interne motivasjoner er for eksempel mat, vann og behovet for å formere seg, som når en tispe har løpetid. Ulike behov fører til ulik atferd; behovet for mat kan føre til at hunden jakter, eller går mot matskålen, eller tigger hos eieren. Eksterne motivasjoner kommer fra påvirkning fra omgivelsene, og er ikke et opprinnelig behov. En hund har ikke et iboende behov for å jage en kong, men synet av en kong som lekent forsvinner bortover bakken, kan føre til at hunden får lyst til å forfølge den. Ytre stimuli, som syn eller lukt, kan sette i gang en reaksjon hos hunden, som fører til atferd. (G. Løberg, 2006)

En teori omkring interne motivasjoner, er at den blir styrt av homeostase - behovet for å ha en balansert indre tilstand, der drift-reduksjon spiller en stor rolle. Teorien fungerer best på biologiske forhold, som sult, tørst og temperaturregulering. Ekstern motivasjon begrunnes med en insentivteori; ytre påvirkning på et individ fører til atferd. (G. Løberg, 2006)

Man kan ikke belønne uten at hunden er motivert for å få belønningen. (Tapper, 2004) Er ikke hunden motivert for å leke med ball, kan vi ikke belønne med ball. Er hunden derimot motivert for å ha drakamp, kan vi bruke det som belønning. Det er nyttig å skjønne hva som gjør en hund motivert, i treningssammenheng og på valpekurs. For å benytte seg av kunnskapen om insentivteorien, kan man vise hunden en godbit eller en kong før man begynner å trene, noe som gir hunden behov for å få godbiten eller kongen. For å utnytte intern motivasjon, kan man kreve god atferd før hunden får lov å gjøre noe den vil, som å spise, drikke, eller snuse på en løpetispe. Man kan også øke hundens interne motivasjon for mat, ved å ikke fôre hunden før man trener.

Når man skal vurdere atferden til to forskjellige raser, vil jeg komme med et eksempel. En vorsteh og en borzoi er på to ulike tidspunkt ute på tur i den samme skogen, løse. Vorstehren har en intern motivasjon for å jakte, og begynner å jakte i skogen av seg selv. Det kan også hende den er påvirket av en ekstern motivasjon, som lukten av vilt. Borzoien begynner ikke å løpe rundt på jakt etter vilt av seg selv, men ved synet av en elg som løper vekk, tar den opp forfølgelsen. Den hadde lite intern motivasjon for å jakte, men når den fikk et ytre stimuli, ble behovet for å jakte vekket. Ofte er det en kombinasjon av interne og eksterne motivasjoner som utløser atferd. Det er vanskelig å si om vorstehren kjente mye viltlukt i terrenget eller ikke, men ikke alle hunder ville dratt ut på jakt selv om de var på samme sted, og kjente samme fert av vilt. Vi kan dermed anta at den interne motivasjonen for å jakte, var av betydelig størrelse for vorstehren.

Hvis man setter en border collie ved en flokk sauer, vil man kanskje se at den begynner å gjete. Det er da en kombinasjon av ekstern motivasjon og intern drive som utløser gjeteratferden. En boxer ville neppe gjort det samme, kanskje ville den ha jaget eller angrepet sauene. Man kan med stor sikkerhet si at forskjellige raser har varierende grad av interne motivasjoner for ulik atferd, men at de som oftest er en kombinasjon av både intern og ekstern motivasjon. (G. Løberg, 2006)

2. Diskuter hvorfor hunder kommuniserer bedre med mennesker enn det ulver gjør.

Hunder og ulver er eksperter i kroppsspråk. Når de kommuniserer med sin egen art under små avstander, er det i hovedsak snakk om kroppsspråk. Skal noe kommuniseres over lengre avstander, benytter de seg av lyd og lukt. (Tapper, 2004) Når hunder kommuniserer med mennesker bruker de i all hovedsak kroppsspråk og lyd, mens den oppfatter oss visuelt, og via lukt og lyd. (G. Løberg, 2006)

Hvis hunden vil fortelle oss at den vil ut på tur, kan den bruke kroppsspråk; gå mot døren, hente båndet, se på eieren eller ta kontakt på annen måte, eller blir rastløs. Noen pleier også å pipe eller bjeffe. (G. Løberg, 2006) Hunden kan bruke nesten de samme signalene når den mener det er tid for mat, men går da mot matskålen i stedet for døren. De bruker altså visuell stimuli og lyd for å kommunisere med oss. Hundene beveger seg ofte mot det de vil oppnå ved å kommunisere med oss, som for eksempel matskålen, eller døren.

Da hunden ble domestisert, ble antageligvis hunder som var tillitsfulle valgt ut til bruk i avl. (Indrebø, 2005) Muligens ble hunder også valgt ut på grunn av måten de kommuniserte til mennesker på. Siden hunden er et meget tilpasningsdyktig dyr, har de gjennom domestiseringen lært seg å kommunisere med mennesker på en funksjonell måte. (G. Løberg, 2006) Siden ulven ikke er domestisert, mangler de denne evnen.

Hunder reagerer også på signaler vi er ubevisst på at vi sender ut. (G. Løberg, 2006) Muligens er det derfor vi mennesker tilegner hundene menneskelige egenskaper, fordi det noen ganger virker som om de vet hva vi tenker før vi tror vi har gitt uttrykk for det.

En annen grunn til at hunder er mestere i å kommunisere med oss, er fordi de har blitt sosialisert på mennesker. Hunder som lever i frihet, har antageligvis ikke samme evnen til å kommunisere, som hunder som blir holdt som kjæledyr og har jevn kontakt med mennesker. Dette må nødvendigvis også gjelde ulv. Til tross for det, ser man at de ulvene som er sosialisert på mennesker, likevel ikke kommuniserer like bra som det hunder gjør. (G. Løberg, 2006) Ulver har en kortere sosialiseringsperiode, og de menneskene de ikke har møtt i løpet av den tiden, godtar de heller ikke senere i livet. (G. Løberg, 2006) Hunder knytter nye bekjentskaper gjennom hele sitt liv, noe som nok er en følge av domestiseringen. Domestiseringen har gjort hunden flinkere til å generalisere enn ulven, så med tilstrekkelig sosialisering på mennesker, gjør det at hunder generaliserer begrepet ”menneske” til å gjelde flere enn de den har møtt i sosialiseringsperioden. Hunder er nysgjerrige, og kan også lære hvordan andre arter kommuniserer, noe som kommer nyttig med når de skal leve med en annen art. (Tapper, 2004)

Domestisering og sosialisering på mennesker er to store årsaker til at hunder kommuniserer bedre med mennesker, enn hva ulver gjør. Sosialiseringsperioden hos hunder er også lengre enn hva den er hos ulver, i tillegg generaliserer de bedre enn ulver. Vi har levd med hunder i årtusener, og vi har lært hverandre å kjenne og vi har lært en funksjonell måte å kommunisere på; dette er noen av grunnene til at vi kan si at hunden er menneskets beste venn.

Kilder:

Diverse forelesningsnotater og kompendier av Gry Løberg, utlevert på kurset.

Ingrid Tapper, 2004. Etologiboken. Prisma Forlag.

Karakter: A

Innlevering HUS 900- Lovverk

Lovverk

Hund utenfor butikk

Peder Ås har forlatt hunden sin bundet foran inngangen til en butikk, hvor Liv Redh kommer mens han er inne og kjøper is. Redh har ringt politiet, siden hunden hindrer henne fra å kunne gå inn i butikken.

I følge kap. 2 § 5, er det gitt forbud mot å gå fra bundet hund ”rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.” Ås har med andre ord brutt denne lovbestemmelsen. Ås kan derfor straffes, med grunnlag i Hundeloven, kap. 7 § 28, 1. ledd: ”Med bøter eller fengsel inntil seks måneder og bot straffes en hundeholder som forsettlig eller uaktsomt overtrer §§ 4-7 jf. § 9..” (Melheim, 2004, Hundeloven, 2004)

Ettersøkshund og båndtvang

Peder Ås slipper løs den godkjente ettersøkshunden sin 17. august, for å trene før jakten begynner. En forbipasserende gjør Ås oppmerksom på at det er båndtvang, mens Ås hevder at hunden hans er fritatt for båndtvangen.

Illustrasjonsbilde av General Snus.

I følge kap. 2, § 6 har den forbipasserende rett i at det er båndtvang, som varer fra 1. april til 20. august. Ås har antageligvis tenkt på § 9 d i sammen kapittel, hvor det står: ”hund i aktiv bruk som ettersøkshund etter såret eller sykt vilt”. I følge Melheim (2004) gjelder ikke dette unntaket for hunder i trening, kun reelt ettersøk. Peder Ås tar dermed feil, og må vente til den 20. august med å slippe løs hunden sin for å trene. (Hundeloven, 2004, Melheim, 2004)

Kilder:

Melheim, Trine. Hundelovboka. Landbruksforlaget.

Hundeloven, 2004

http://www.gehk.no/foto_jakt06/jakta06_02_small.jpg

Karakter: B/A

Hva er problemet med at hunden får straff?

For å presisere det jeg skal skrive om, så omformulerer jeg spørsmålet til: hva er problemet med at hunden får positiv straff?

Positiv straff er per definisjon noe du tilfører hunden, som får en atferd til å avta i frekvens. Negativ straff er per definisjon å fjerne noe som får en atferd til å avta i frekvens. Per definisjon er altså straff effektivt, siden det blir definert som noe som får en atferd til å avta i frekvens. Gjør det ikke det, er det ikke straff. Men det kan være en aversiv likevel. Misforstå ikke det at det kalles "positiv straff", det handler om å tilføre noe, i motsetning til å fjerne noe, som kalles negativ straff. Da fjerner man noe hunden vil ha.

Det er altså hunden som bestemmer hva som er straff eller ikke. Kjeft er ikke alltid straff, det kan liksågodt være belønning! Det er også hunden som bestemmer hva den syns er ubehagelig. Noen hunder liker ikke å bli koset med av fremmede, mens andre liker det. Det å la en fremmed person hilse på hunden, kan altså fungere både som straff og som belønning, alt ettersom hvilken hund det er snakk om! For eksempel kan man be hunden om å sitte før den får hilse på noen, hvis hunden ikke setter seg, tar vi hunden vekk, eller ber personen hunden vil hilse på, om å gå litt bort. Man fjerner da noe hunden vil ha. Eller vi kan se det fra den andre siden; vi sier sitt, hunden setter seg, og personen kommer bort for å hilse. Hunden liker ikke å bli hilst på, gjerne klappet på hodet og stirret i øynene, og tar det som straff. Man straffer da "sitt", fordi hilsingen var konsekvensen av å sette seg. Hunden vil mest sannsynlig sette seg tregere, eller ikke sette seg i det hele tatt, neste gang den skjønner at en person vil hilse (les i hundens øyne: virke truende).

Men hvorfor kan vi ikke både belønne det vi liker, og straffe det vi ikke liker? Dette er noe mange sliter med å akseptere. Det er vanskelig å forstå at hunden ENTEN jobber for å oppnå belønning, ELLER for å unngå straff. Ikke begge deler. Det blir mer tydelig når man skjønner hva som ligger i "blokkering" og "overskygging".

Overskygging: Noe blir overskygget når noe annet er en sterkere sensorisk stimulus. Eksempel: Et hardt rykk i kobbelet er en sterkere sensorisk stimulus enn en liten godbit gitt når hunden går pent. Rykket overskygger godbiten, og godbiten får ingen verdi. Vi kan også snu på det; et svakt napp i båndet blir overskygget av noen pølsebiter. Det at man napper i båndet får derfor ingen verdi, og er egentlig helt bortkastet å holde på med. Det er kun en aversiv man påfører hunden, fordi man tror den hjelper hunden å lære. Man kan like gjerne droppe det, og kun belønne det man vil ha. Hvis man må straffe, kan man da bruke negativ straff, siden hunden allerede jobber for å oppnå belønning.

Blokkering: Noe blir blokkert når noe annet er mer informativt. Eksempel: Et innlært "nei" gir hunden mer informasjon, enn en godbit. Når hunden får "nei'et", skjønner den hva den skal gjøre utifra tidligere læring. Det er viktigere for hunden at den skjønner "nei" enn at den skjønner så mye annet i situasjonen, og hvorfor eier gir godbiter. Vi snur på det; hunden har lært at ros betyr at godbit er på vei, fortsett sånn, eller noe i den dur. Om eieren da kjefter på hunden, så gir ikke det hunden noen informasjon om hva annet den skal gjøre i stedet. Siden hunden også er innstilt på informasjonen i rosen, ville det å avsluttet rosen (og ikke kjefte) fortelle hunden mer enn om man kjeftet. Kjefting kan jo for hunden være en annen form for ros i den settingen, for alt vi vet..

Hunden jobber altså for ENTEN å oppnå belønning ELLER unngå straff, ikke begge deler. Hvis hunden jobber for belønning, og straffen er så "svak" at hunden likevel jobber for belønning, er straffen rett og slett bortkastet. Det som er så greit, er at negativ straff ville fungert minst like bra, siden man da ville fjernet muligheten til å få det hunden jobbet for (belønningen). Man utnytter at hunden jobber FOR BELØNNING, og kan straffe den (negativt) ved å frata den mulighet til belønning. Det er altså ikke nødvendig å bruke positiv straff, så lenge man har en forsterker (belønning) som hunden syns er bedre enn alternativet der og da. Det sier seg selv at skal man konkurrere mot lukten av en løpetispe, så holder det ikke med tørrfôr! Men kanskje man kan bruke akkurat det hunden liker; nemlig løpetispen, og la den få snuse på henne som belønning? Det å ha kontroll over belønninger og å vite hva hunden oppfatter som belønning er viktig, men det får jeg kanskje skrive om en annen gang.

Bortsett fra at positiv straff er unødvendig, er den også etisk diskutabel. Tiden hunden går og jobber for å unngå straff, kan umulig gi den spesielt høy livskvalitet. En kjent figur innen trening ved bruk av positiv straff (Mazarino), sa en gang i et intervju, at det skulle være nødvendig å straffe hunden MAX tre (3) ganger, for å fjerne en atferd, uansett hvilken type straff man brukte (strøm, rykk i båndet..). Det krever at straffen er akkurat passe hard nok til at man ikke trenger å gjenta straffen mer enn tre ganger. Man skal også være en mester i timing, slik at man ikke straffer noe annet enn det man har tenkt å straffe. Timing er nesten mer viktig når det kommer til straff, enn når det kommer til belønning. Kommer man hjem og ser at hunden har ødelagt noe, hjelper det ikke å straffe den, for den skjønner ikke hva den blir straffet for. Hvis man har prøvd å trene med klikker, skjønner man kanskje hvor viktig timing er for å belønne atferd, men timing er altså minst like viktig når man skal straffe. Dessuten, siden straff har sine bivirkninger, er det faktisk enda viktigere, mener jeg. Belønning med feil timing, kan i værste fall resultere i en hund som blir belønnet for feil atferd, men for hundens del, så har det jo ikke så mye å si hva den blir belønnet for. Det vi vil lære den, som å sitte og ligge og gi labb, er nokså ubetydelig for hunden. Om den på grunn av feil timing heller lærer å reise seg, eller å ta ned labben etter å ha lagt den i hånden vår, har ikke så mye å si. For oss, derimot, er det jo viktig at vi klarer å formidle til hunden hva vi vil den skal gjøre, men det skader ikke hunden om den ikke lærer det.

Ifølge Flaten og Svartdal, som har skrevet boken "Læringspsykologi", finnes det flere betenkeligheter ved å bruke straff:

• det kan medføre ubehag og emosjonelle reaksjoner som forstyrrer læringsprosessen
• straff kan undertrykk andre, ønskede responser/atferd
• man må overvåke hunden bedre, siden det er viktig å straffe flest mulig av de atferdene vi vil prøve å fjerne (når det gjelder å belønne, trengs ikke denne typen overvåkning, hunden er også mer interessert i å vise hva den gjør, i stedet for å gjemme seg)
• aversive stimuli kan utløse aggresjon
• jo sterkere motivasjon et individ har for å utføre en atferd, jo sterkere straff må til for å fjerne atferden (endring i motivasjon er viktigere og enklere å gjennomføre, enn straff i dette tilfellet)
• Individet kan habituere til aversive stimuli, noe som krever en økning i styrken av de og som selvsagt ikke er ønskelig. Det er vanskelig å finne rett styrke på straffen; den skal være hard nok til at hunden ikke skal ønske å gjenta det den ble straffet for, samtidig som den ikke skal være så "myk" at man må trappe opp. Den skal heller ikke være hardere enn nødvendig.
  

Et viktig punkt de også påpeker, er at når man skal straffe vekk en atferd, må det kombineres med å lære inn en ny alternativ atferd. Det sier seg selv at hvis en hund skal slutte å gjøre en ting, må den i stedet begynne å gjøre noe annet. Siden det ofte holder å bare lære inn denne nye atferden, trenger man faktisk ikke å straffe den man vil ha bort!! Alt et individ gjør og foretar seg, er atferd, så det å si at man ikke vil at hunden skal "gjøre noe", kan konkretiseres til å bety; gå fint, ligge i ro, sitte og ikke bry seg, ligge i kurven sin og være rolig, osv.

Jeg synes det er spesielt interessant at straff hemmer læringssenteret i hjernen. Det er ganske ironisk at når man skal trene en hund, så bruker man ofte straff. Man presser baken til hunden mot bakken sånn at den setter seg (positiv straff), og fjerner presset når den sitter (negativ forsterkning). Dette er en måte å lære hunden å sitte på, ved bruk av positiv straff og negativ forsterkning. Men denne måten å gjøre det på, gjør det rett og slett vanskeligere for hunden å lære! Skulle tro at det ikke var målet med treningen..? Man vil vel ikke bevisst gjøre det vanskelig for hunden å lære? Svaret bør være åpenbart.

Det er altså hunden som bestemmer hva som er straff; hvis atferden avtar når man har tilført noe, har man straffet atferden. Straff har flere bivirkninger, og det er særdeles viktig å få til korrekt timing, noe mange nybegynnere sliter med, men også andre. Timing blir generelt ikke lagt så stor vekt på på kurs, uansett metode (bortsett fra klikkerkurs, og sporadisk andre). Det er langt flere temaer relatert til straff, og bruken av det, som jeg ikke har skrevet om her, men jeg håper jeg likevel har fått frem problemet med at hunden får positiv straff.

Hva er problemet med at hunden får belønning?

Jeg bare lurer: hva er problemet med at hunden får belønning, selv om den "kan" det den gjør?

Jeg har inntrykk av at mange som er imot godbiter, ikke nødvendigvis er imot godbiter under innlæring. Belønning under innlæring begynner å bli akseptert, og man kan både gi godbiter (til og med pølsebiter), eller man kan kaste ball eller ha drakamp med hunden. Det er vel og bra, spesielt i forhold til innlæringsmetoder som går på å rykke og skyve og dytte hunden inn i diverse stillinger for å få den til å gjøre den man har tenkt den skal lære.

De som er imot godbit-bruk, er altså som oftest ikke imot det under innlæring av momenter. De er derimot imot å gi hunden godbiter når den "KAN" momentet. (Kan står bevisst i hermetegn, for spørsmålet om hunden virkelig KAN øvelsen, er en annen diskusjon, og den blir ofte ikke tatt av godbit-motstandere.) De som mener man ikke skal gi godbiter, vil altså at hunden skal utføre øvelsen "av seg selv" når den "kan" den. Jeg lurer derfor på; hva er problemet med at hunden får belønning, selv om den "kan" det den skal gjøre? Er man redd hunden skal legge på seg? Da kan man gi hunden mindre mat, samtidig som godbitene ikke trenger å være direkte usunne. Er man redd hunden skal gjøre det på grunn av godbiten? Hva ellers skulle den gjort det for, det er jo slik den har lært seg øvelsen?! Er man redd for at lederskapet svikter hvis man gir hunden godbiter? Ville det ikke sviktet under selve innlæringen, hvor man brukte godbiter? Og er ikke en leder en som fordeler ressurser rettferdig?

Tror godbitmotstandere virkelig at hunder er roboter, som gjør som "lederen" vil, bare fordi lederen vil det? Tror de at eierens vilje er en motivasjonsfaktor for hunden; en grunn til å utføre en øvelse? Hvorfor mener de samme da at det er viktig å rose? Er ikke ros også ofte belønning? Hvorfor ikke gi hunden noe den setter mer pris på enn akkurat ros?

Sett fra hundens synspunkt; hva skjer om den aldri mer får godbiter? Øvelsen faller fra hverandre. Hvorfor? Fordi hundens atferd ikke lenger får de ønskede konsekvenser for hunden (den får ikke godbit, og ros i seg selv er ikke godt nok i lengden). Hva skjer når øvelsen faller fra hverandre? Eieren blir sint og sur og straffer hunden. Hva skjer da? Hunden gjør ikke lenger øvelsen fordi den håper på ros eller godbit, men for å unngå at eieren blir sint og sur og straffer den.

Hvis man nå vil unngå dette, og heller holde på øvelsen med å bruke godbiter, er man da blitt avhengig av å gi godbiter hver gang? Nei, for her kommer variabel forsterkningsskala inn. Man trenger faktisk ikke å belønne hunden hver bidige gang den setter seg. For en hund som kan å sitte (der den blir bedt om det), holder det at den får ros og godbit innimellom. Hunden vet aldri når belønningen kommer, og syns det er fryktelig spennende å se om den kommer denne gangen. Det er nesten som å vinne i lotto når den først kommer! Og det er MYE gøyere enn å alltid vite at det kommer pantelapper ut av panteautomaten hver gang man panter flasker..!

Jeg omformulerer derfor spørsmålet mitt; hva er problemet med at hunden "vinner i lotto" en gang i blandt, selv om den har vunnet før?