Hopp i havet!

Aynï regelrett hoppet uti vannet i dag!! :D

Tulla fikk også litt fart på seg da det ble konkurranse om pinnen. Jeg tok med Holly, hun jeg tok imot valpene til, og hun er en skikkelig badehund. De svømte om kapp etter pinnen, men respekterte den andre hvis den andre fikk tak i den først. Aynï svømte nesten ti meter fra land i dag, noe som er det lengste hun har svømt tror jeg. Hoppet gjorde hun også! Så nå må vi finne oss en brygge og trene på å hoppe fra den. ;o)

Bjarte jobber med saken med den eksterne harddisken, sånn at jeg får lastet inn flere bilder, men han har møtt på problemer, så det tar lenger tid enn forventet, dessverre. Bilder av svømmende Aynï ligger altså fortsatt på minnebrikken og venter..

Bading, og tenner, igjen..

I dag har vi grillet ved et vann vi kaller Sing-Sing. Hundene var selvsagt med, og det er en fryd å se Aynï kaste seg ut i vannet med livet som innsats! Hun er blitt skikkelig tøff altså! Tok med kameraet, men det var speilrefleksen, og egentlig hadde jeg tenkt å ta med det andre, for det er det video på (dårlig riktignok, men likevel). Det får bli neste gang.. Hun svømmer bare for å svømme, og hun svømmer etter Tulla, eller Bjarte som også la på svøm. Hun svømmer og henter pinner og hun svømmer etter godis (tørrfôrkuler). Hun svømmer til hun skjelver, stakkars, men da tar hun seg en tur opp på land og får varmen i seg igjen før hun kaster seg uti på nytt. Og ja, jeg mener virkelig kaster seg uti! Hun sparker godt fra, og skyver seg fremover så det både spruter og plasker. Men hun får ikke lov å være med å svømme inn igjen med pinnen Tulla har funnet, den skal nemlig Tulla ha får seg selv - hardt jobbet som hun har for den.

De svømte kjempelenge begge to, men nå er jeg obs på tissingen inne, så Tulla tisset en gang mens vi var der, en gang rett før vi dro ned og en gang når vi nettopp var kommet hjem. Flinke hunden sier jo faktisk ifra når jeg er sammen med henne, da piper hun nemlig litt.

Haha, Tulla la seg nettopp i sengen til Aynï, som jo selvsagt er aaalt for liten for henne. Kanskje hun vil være liten hund hun også? Bjarte har nemlig fått det for seg at han skal lage et lite hus til Aynï, og da Tulla hørte det gikk hun jammen bort til Bjarte og smisket litt, så hun vil sikkert ha hun også.. Nå holder de på å stelle seg og hverandre - Aynï slikker tørr Tulla, og renser ørene hennes, og Tulla renser pelsen til Aynï fri for sand (hun har nemlig rullet seg nokså tørr i sand, hun..) Men de er veldig søte når de steller med hverandre, det er tydelig at de trives i hverandres selskap.

Aynï har forresten nylig blitt stor nok til å hoppe opp i sofaen, så nå hopper hun opp og ned og mellom sofa og stol og puff bare fordi hun klarer. Morsomt. Eh.. Nå slipper nok Tulla aldri unna mer.. Bortsett fra at valpetennene holder på å falle ut da, så da er det nok ikke like plagsomt mer. Akkurat nå falt det nemlig en liten melke-jeksel på gulvet, og Aynï bare ser rart på meg. Jeg tar selvsagt vare på den; har tenner fra både Tulla og Casper, jeg..! Så joda, det skjer mye i heimen for tiden; Aynï utvikler seg med stormfart!

Kråkebollen er badeand!

Våknet med et sjokk i dag - av en bjeffende hund. Den første tanken som slo meg var at shit! hvorfor står det hunder ute og bjeffer når jeg ligger inne og sover?! Har det kommet en eier og skal levere en hund, og så har jeg forsovet meg? Fikk helt panikk, kjempet for å åpne øynene, men skjønte ikke hvor jeg var. Hvorfor var det en hvit skyvedørsgarderobe her? Hvorfor var veggene blågrå? Så gikk det opp for meg at jeg var hjemme, og at hunden utenfor ikke hadde noe med meg å gjøre. Heldigvis. Men så ironisk å bli vekket av hundebjeff, da.. Det viste seg å være nabosetteren som var misfornøyd med noe, og selvsagt gav den seg ikke heller. Bjeff, bjeff, med jevne mellomrom. Så da klokken var 11 gadd jeg ikke mer, og stod opp. Og jeg som hadde håpet på å få sove i alle fall helt til klokken to.. :/

Har sløvet litt, men ellers har energien vært upåklagelig. Har vasket masse klær, ryddet litt hist og her, og vært litt ute i sola når jeg har orket. Etter at vi hadde fortært både grillmat og jorbær med fløte (årets første jordbær for min del), gikk vi ned til elven for å vasse litt. Aynï hadde ingen planer om å vasse - hun skulle svømme! Og hun svømte og svømte, til den store gullmedalje! Jeg er jo i ekstase fordi hun er blitt så glad i å svømme, og kan vel si at mitt mål for henne denne sommeren er nådd. I alle fall ett av målene, hehe..

Aynï har faktisk ikke tisset inne siden vi kom hjem i går, og heller ikke bommelommet. Tulla derimot! Den hunden som sist tisset inne før vi dro, var nemlig Tulla! Og den første som tisset inne når vi kom hjem, var Tulla! Jeg skrev jo at vi skulle ned til vannet og bade, og det gjorde vi. Kastet godis laaangt uti vannet, og Tulla var tullete etter den, så hun svømte kjempeleng og søkte etter godis. Det kommer en god del vann inn når godbitsøk gjøres på denne måten, og det er kanskje ikke noe triks å gjøre det så sent på kvelden. I alle fall; vi var ute fra ca åtte til ti, og da hadde hun tisset tre ganger. Så da jeg begynte kveldsluftingen av pensjonathundene litt etter ti, trodde jeg hun ville klare å holde seg til jeg var ferdig, noe jeg var ca elleve. Men det hadde hun ikke gjort, nei. Foran døren var det en gigantisk dam! Èn ting er valpetiss; de tisser nå litt når de må. Men dette er voksentiss, av en litt stor rase, og voksne tisser ikke inne før det virkelig virkelig er krise, og dermed kommer det jo kjempestore mengder.. Jaja, ikke noe å gjøre med det. Luftet henne igjen, og kjørte hjem. Trodde hun hadde fått ut alt da hun tisset inne, så jeg gikk i dusjen i god tro. Da jeg kom ut igjen var det en svær dam på gulvet.. Jammen godt hun ikke har skrupler for å verken tisse eller bæsje inne. Må man, så må man, er Tullas motto. Og man trenger ikke hyle og bjeffe og pipe for å si fra. Man setter seg kun elegant ned på egnet sted, og gjør det man må. Syns det er betryggende å vite i grunn, noe som også gjør at jeg ikke tror hun går og holder seg til hun sprenges helt, men heller tisser litt før. Selvsagt hadde hun valgt å sette seg foran ovnen, av alle steder (nesten midt i huset, lengst fra alle dører), og der er det en plate som ovnen står på, som tisset hadde runnet under. Flottings! Jammen glad det ikke var hannhundtiss, for det stinker virkelig ekkelt! Tisset igjen ute på tur, og blæren kjentes nok litt merkelig, for hun prøvde å sette seg ned noen ganger og tisse etter at hun hadde tisset første gangen, og da kom det ingenting. Blæren må jo ha vært kjempestor, og så krympet og alt må jo ha kjentes rart ut. Man skal ikke undervurdere mengden vann som hunden får i seg på denne måten! Men det er en flott måte å få i en matglad hund vann på om sommeren. Det samme skjedde i fjor også da vi hadde gjort akkurat det samme, så jeg trodde jeg hadde lært å lufte henne godt, men det hadde jeg tydeligvis ikke. Hyppig lufting, altså! Minst hver halvtime etter litersvis med vanninntak.

Aynï svømte også etter godis i går, og prøvde så godt hun kunne å jafse i seg noen. Litt kaotisk ble det jo, men jeg tror hun fikk med seg noen. Men så fikk hun det for seg at hun skulle konsentrere seg litt mer om å få tak i godbiten, og dermed glemte hun å svømme.. Det førte jo til at hun begynte å synke (ikke sånn at hun var helt under vann, men bakparten fallt litt ned). Stakkars Aynï fikk litt panikk, og begynte å kave med frambeina - de fleste har vel sett en hund gjøre det? Ikke spesielt god svømmeteknikk, og ikke spesielt panikk-dempende heller. På et vis kom hun seg inn til land igjen, men ikke tale om hun skulle uti og svømme mer!

Derfor var jeg litt skeptisk til hvordan det skulle gå i dag, om hun i det hele tatt ville vasse, men jenta svømte jo som en dronning! Bare for å svømme også! Både jeg og Bjarte stod uti vannet, så da tok hun seg en runde rundt oss før hun svømte inn til land igjen. Det var ikke dypt nok for Tulla å svømme, og jeg har bånd på de begge to, fordi strømmen blir lett heftig hvis de først kommer noen meter uti elven. Passer jo på sånn at båndet ikke ligger i vannet og de ikke surrer seg inn i det, og det går greit, for det er jo ikke snakk om at Aynï svømmer så veldig langt enda, selv om det er litt knot når hun skal svømme rundt meg, Bjarte og Tulla og i tillegg ta en runde rundt seg selv.. Gleder meg til å komme til et skikkelig vann igjen, uten strøm, som jeg kan vasse, og kanskje til og med bade i selv også. Fikk tatt bilder av Aynï som svømmer (fra i går), så jeg har bevis, men dataen har så lite diskplass at jeg ikke får lastet de opp. Har satt Bjarte på saken med å se til å komme i gang med å koble til den eksterne harddisken, men sånt tar tid når det er mannfolk det er snakk om..

Fri som fuglen

Oooo!! Bare tre-fire timer til så har jeg fri helt til mandags morgen!! :D Skal bli fantastisk deilig!!

Nå er planen å rydde meg ut av huset, ta en siste liten shining, og gå og bade med mine to små frøkner. Ja, og så jobbe litt, da..

Kråkebolle i vann

Nei, nå klarer jeg ikke å vente lengre! Jeg bare må oppdatere bloggen (ja, jeg har bevisst prøvd å la være..). Tiden flyr, tror jeg i alle fall. Føles ikke lenge til jeg er ferdig her oppe, men det er faktisk over to uker til. Men to uker er nå ingenting i mitt perspektiv; for jeg har jo vært her mye lengre enn det allerede! Og har jeg klart det hittil, klarer jeg vel to uker til. For ja, det har vært drepende slitsomt til tider, det er utrolig mye man må gjøre, og så kommer alle tingene man bør gjøre, og til slutt kommer det lille ekstra. Eh ja, etter det er det vel ting man gjerne "vil" gjøre, med mine egne hunder for eksempel. De har fallt litt i bakevjen et sted, huff og huff. Men de siste dagene har jeg vært flink og tatt de med på tur. Ene dagen gikk vi opp til en myr og fant blåbær og blå bæsj. Sikkert en rev eller noe som hadde spist blåbær. Så da spiste hundene også liksågodt blåbær. Jeg måtte plukke de fleste til de, eller i alle fall vise hvor de var, men etterhvert fikk de da dreisen på det!

Så kom finværet til oss også etterhvert, og da må man utnytte gangavstand til to vann det er fint å bade i (for hundene, alt for hundene..). Jeg har kastet pinner til den store gullmedalje, og til lille Aynï (det ble vel for Tulla også), har jeg kastet tørrfôrkuler. Sånne som flyter og er morsomme å fange i vannet. I går plumet Aynï uti med et uhell. Det vil si; hun var allerede uti vannet, men plutselig mistet hun fotfestet i higen etter en sånn tørrfôrkule, og vips svømte hun! Skulle tro at hvis hun hadde blitt skremt hadde hun ikke fallt uti hele tre ganger til..! :D Jeg klarer jo ikke å styre meg, så jeg hyler og piper og klikker og kaster godis overalt. Det skremte henne tydeligvis ikke det heller, for i dag kastet hun seg faktisk uti to ganger til! Og nå var det etter "bare" en pinne! Og hun svømte mye lenger enn hun hadde trengt, og prøvde å ta noen fôrkuler på veien også. Plutselig fikk jeg en telefon som gjorde at jeg måtte gå, men neimen om verken Tulla eller Aynï hadde planer om å forlate det morsomme vannet! Jeg måtte hale de opp på land ogskyndte meg å klipse båndet på og dra de med meg før de forsvant uti igjen. Jeg er jo bare kjempekjempekjempeglad for at Aynï svømmer! Og så allerede da! Jeg har aldri hatt en valp som har svømt så tidlig før. Tulla begynte jo først da hun var over året, så nå håper jeg at jeg har fått meg en skikkelig kråkebolle - og hun ser ut som en også, når hun er våt! :D

Tennene til kråkebollen faller fremdeles ut som fluer. Nå har hun endelig, takk og pris, mistet en hjørnetann. Det er vi alle glade for kan skjønne. Litt ekkelt har det dog blitt å spise, spesielt når jeg har glemt å la maten ligge til tining lenge nok, og den er halvfrossen og må tygges. Det er nesten ikke verdt det, men hun jobber med saken selv om det tar litt tid. Klart de andre hundene ikke kan få hennes mat, så hun skyndter seg så godt hun bare klarer. Jeg har vært en elendig valpeeier, og kloklipp har helt gått i glemmeboken. Skjønt, jeg har husket det, når det passet som dårligst, men sjelden fått gjort det. Men i går var jeg så gira etter at hun svømte, at da måtte jeg jo bare belønne med en aldri så liten kloklipp. Sliten var hun, så det gikk greit å holde henne i ro. Faktisk var hun riktig så flink, og man skulle ikke tro jeg hadde vært så dårlig på å klippe klør som jeg har..

Innkallingen begynner å sitte også, og vi har fått trent med fremmede hunder, og mens hun leker. Hun er flink og holder seg i nærheten på tur, og spesielt når vi går på stier/skogsveier. Når vi er på større områder, som jorder, løper hun mye lenger bort. Syns det er helt toppers, jeg.

Tulla derimot, hun er litt for lydig. Jeg tror faktisk at kontakttrening kan gå litt over stokk og stein og bli litt for heftig. I alle fall på visse raser som er litt disponert for å holde øye med føreren sin sånn i utgangspunktet. Tulla går fot, hun. Hele forbaska tiden. Og jeg er møkka lei! Så nå har vi henfalt til pinnekasting for å få trimmet Tulla. Jeg gidder jo ikke gå så himla langt eller fort i denne varmen, og siden hun holder mitt tempo blir det lite trening.. Men pinner er gøy, og de kan man hoppe etter, trille ned bakker etter, bjeffe på og løpe og komme tilbake til meg med. Hun er ikke akkurat typen til å bli stressa av det, selv om det kanskje kan høres sånn ut mens det står på, men hun roer seg fint ned når jeg sier det er nok; da er hun tilbake i utgangsposisjon.. Det verste er at jeg håper Aynï ikke lærer det av henne, dette med å gå fot. Joda, det ser jo løøvlig ut, men... det blir lite trim og trening på den måten, annet enn på meg da. (Og jeg skal ha minst mulig trim, jeg.)

Sånn, da gidder jeg ikke oppdatere bloggen mer i dag. Men jeg tenkte jeg skulle komme med en liten opplysning, en liten kuriositet kan man kanskje si. I sommer har jeg nemlig passet hele 21 cairn terriere. Mange av de fra samme oppdrett som Aynï, men også noen fra andre oppdrettere. Det som går igjen ser jeg, er at de som kommer "herfra" er mye mer glade i mat enn de andre. De fleste kaster seg over maten sin når den blir servert, men selv de som ikke gjør det kan man bruke vanlig tørrfôr som godis på. De som ikke kommer "herfra" er mindre glad i mat, roligere/daffere, mindre terrier og mer "vanlig hund". De er heller ikke fullt så hengivent interesserte i folk. Så, det var dagens opplysning.

Stikkord

Stikkord:

• opptil 25 hunder i helgen, pluss mine egne to som alle sammen skal ha sine turer og generell aktivisering og lufting
  
• tett do på torsdag
  
• som førte til tett vask på fredag
  
• som førte til tett dusj en gang imellom der
  
• som førte til tette rør i hele huset
  
• så kom rørleggeren og helte i noe flott nedi slukene
• så sprutet det kloakk opp langs veggen
• og vasken og doen var helt fulle av kloakkvann
• så rant det ned etter ett døgn, så da tørket det - flott med mørk brun dass og vask
• så kom en annen rørlegger og staket rørene
  
• i dag var det plutselig oversvømmelse i kjelleren med kloakk og vann
  
• for det viste seg å egentlig være full septiktank
• tørket opp nesten 90 liter vann
• og vasket bort kloakken, i alle fall det meste
  
• tisser ute for tiden (jeg er blitt stueren)
  
• opp kl 0600
• hjemme igjen ca 2340
• mellom der en gang skal jeg dusje, sove og kanskje spise litt
• nå kan jeg "slappe av" med "kun" 18 hunder, pluss mine to
• 5 års bryllupsdag på lørdag som var
• kjennes ut som om jeg har promille i noe både om morgenen og om kvelden når jeg kjører hjem - det kan umulig være sunt?
  
• er dødelig sliten, tror neppe jeg overlever. Farvel.
  

Opplysningen, værsågod!

Bare sånn til ren opplysning: de aller fleste av oss er veldig glade for tiden. Tennene til Aynï faller ut som fluer! Hun selv virker derimot litt snurt; "hva skal jeg bite med nå da?!" virker det som hun tenker, og dermed sturer hun litt. I går mistet hun en tann, og i forrigårs mistet hun minst to. Hun har tilsammen mistet fem tenner, og jeg vet ikke helt når de to første fallt, men de er i alle fall ikke igjen i munnen hennes! Foreløpig er det kun framtennene som har fallt ut, men alle hjerter gleder seg til hoggtennene drar sin kos! :D På morgentur her en dag, fikk hun det for seg at hun skulle hoppe opp og henge seg fast i buksen min. Det er sjelden hun gjør det lenger, og i alle fall ikke ute, men det var nå i alle fall innfallet som kom da. Hun hoppet, grabbet tak med munnen, før man nesten kunne høre et aldri så lite "sshk", og dermed slapp hun taket momentant. Så stoppet hun og stod bare der og så litt rart på meg. Antageligvis var det en tann som hang seg fast og løsnet litt. Hun er også blitt litt tilbakeholden i matveien, det vil si; hun tenker seg godt om før hun hogger løs på noe, og bruker litt lengre tid på å spise enn til vanlig. Ting som må tygges mye kan heller lekes med en stund før hun går til verks. Er forresten sikker på at hvis jeg kammer ut ørene til Tulla vil jeg finne de to tennene som mangler, de tre andre har jeg lagt i et eggeglass. ;o)

Og siden vi holder på med allmennopplysning: Livretten til Tulla er ertestuing. Det er faktisk helt sant. Når vi har hatt ertestuing til middag, er hun helt rabiat etter å få slikke restene. Er det endel igjen, hogger hun innpå og man skulle tro hun aldri hadde sett mat før i hele sitt liv! Etter en kjøttkakemiddag la jeg litt ertestuing i skålen hennes, og også i kråkebollen sin skål, som de fikk servert til kvelds. Satte skålene på gulvet og tuslet litt rundt på kjøkkenet og ryddet. Dessverre var jeg så uheldig å komme borti skulderen til Tulla mens hun spiste (noe som ikke er så uvanlig egentlig, siden de står på kjøkkenet og spiser), men hun knurret! Jeg fikk helt sjokk - Tulla har aldri, aldri noensinne knurret til meg før! Hun løftet ikke hodet fra skålen, men fortsatte å kaste i seg ertestuingen (som er vanskelig å kaste i seg siden hun spiser av en spanielskål). Da jeg kom meg fra sjokket, etter ca fire sekunder, kom jeg fram til at hun måtte ha trodd det var Aynï som kom borti henne mens hun spiste; jeg kan ikke skjønne annet! Men bare for å være sikker måtte jeg jo prøve det ut, og dultet "tilfeldigvis" borti skulderen hennes en gang til. Ingen knurr. Strøk henne over ryggen; ingen knurr. Puh! Sånt har jo aldri vært noe problem før; hun har jo aldri knurret på meg, så det hele var nok bare en misforståelse. Jeg har forresten ikke for vane å klappe hundene når de spiser, men begge godtar at jeg kommer borti de. Derimot vil de helst ikke ha den andre hunden i matfatet sitt, og det er helt i orden for min del. Men altså; ertestuing er skikkelig digg! Aynï på sin side, har som livrett ett eller annet som finnes under klubbhuset. Om det er uglespy eller muggen kattebæsj er ikke helt godt å si, men hårete og på størrelse med en mus er det i alle fall. Og ikke snakk om at jeg får lov å prøve å finne ut hva det er! Glugg! så er det borte vekk! Så vi lever i spenning.. Alternativt, for å nevne noe helt konkret, så er vel kattemat i porsjonsposer en stor slager for Aynï.

Sånn; dagens siste opplysning: Tulla begynner å bli ganske så normal igjen. Pulsatillaen har fungert ypperlig! Nå er hun seg selv igjen, så vi skal vel snart slutte med den. Gikk tur med jentene i dag, og de løp og herjet hele turen! Tulla hadde masse energi, selv om det var varmt og sola gjorde meg rød.. :o)

I'm alive.

Joda, jeg lever. Men bare såvidt. Lurer på om jeg skrev de samme ordene på samme tid i fjor? Jeg har, som noen kanskje har skjønt, begynt å jobbe på pensjonatet. Jobber foreløpig bare på dagtid, men snart er det "hel døgns stilling". Blir ferdig med dagen der oppe en gang mellom halv fem og åtte, litt avhengig av hvor mange hunder som er der og diverse andre ting. Er dødelig sliten når jeg kommer hjem, og orker knapt å spise middag før jeg vil legge meg. Så med andre ord har jeg veldig dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Klarte å støvsuge stuen og gangen, men det måtte jeg dele opp på to kvelder. Ellers vet jeg det er mye, mye jeg burde gjort, som jeg ikke har ork til. Tenker mye på det, og de som savner en lyd fra meg; jeg håper dere forstår hvorfor.

En liten oppdatering på hundene: Aynï bor inne om dagene, mens Tulla holder til i bilen eller i kennelen hvis det er ledig plass der. Det er mer enn i orden av Aynï blir preget av de hundene som bor inne for å si det sånn, så det er bare toppers. Tulla er litt på kollisjonskurs med sjefen i huset, så derfor bor ikke hun inne. Dessuten er hun innbilt. Neida, Galastop'en virket visst ikke likevel. Og hun er verre enn noensinne! Hun går og luffer bak meg, og har slett ikke lyst å være med på noe tur av noe slag. Eller, hvis vi går alene bare jeg og henne er det litt mer greit, men kommer jeg dragende med en annen hund, uansett hvor snill og grei den er, så gidder hun slett ikke være med! Hun går, og subber bokstavelig talt beina i bakken, stopper opp og venter til vi har gått fra henne med 10-20 meter, før hun kommer travende etter - veldig lite engasjert. Går vi bare jeg og henne går hun i det minste fot og ser pent opp på meg - da gjør hun jo noe!

I går tok jeg med Tulla på tur med en borzoitispe hun kom veldig godt overens med i fjor (eller forfjor), og en grei cairn. Vel, cairn'en er veldig grei med den sarte borzoien, men jeg lurer på om han har misforstått noe. Tulla lukter sikkert ett eller annet nå som hun er innbilt, i alle fall virket det som om han trodde hun hadde løpetid. Veldig stressende for Tulla med andre ord, og meg også. Det gikk greit så lenge de var løse på et gedigent jorde, da holdt Tulla han på avstand med letthet. Han er grei på signaler egentlig, men da han kom i bånd brydde han seg ikke mer om hva Tulla eller jeg sa. Så da holdt Tulla avstand. I begynnelsen gikk hun 10-20 meter bak oss, før hun tok oss igjen da vi stoppet og så gikk hun forbi. Vi gikk ned til et vann, jeg kastet en pinne til henne som hun motvillig hentet. Så ble hun stående i vannet på en sånn dybde at cairnen ikke nådde ut til henne. Etter en stund gikk vi. Men Tulla ble stående! Hun ble stående i flere minutter før hun kom diltende etter, og sånn holdt hun det gående resten av turen. Hun nektet å komme da jeg ropte på henne, for hun ville jo ikke bort til den ekle cairnen; selv om jeg holdt han i kjempekort bånd når hun kom så trodde hun vel ikke jeg klarte å holde han. Vi tuslet videre hjemover over jordet igjen, og Tulla holdt seg 2-3 HUNDRE meter bak oss! Jordet bølger og ruller seg bortover og er veldig pent, og da vi kom ned i en dal kunne jeg se Tulla på en topp. Da vi var på neste topp kom hun luffende etter. Hver gang jeg snudde meg så jeg bare Tulla som stod og kikket på oss langt der i det fjerne. Vi gikk gjennom et lite skogkratt på vei "hjem", og da vi gikk inn stod Tulla på en jordetopp og speidet etter oss. Da vi var kommet ut av krattet og 50m lenger bort, stod hun plutselig i skogkanten og så etter oss. Det var kjempeskummelt. Hadde det ikke vært min hund, og hadde det vært en doberman for eksempel, hadde jeg blitt livredd! Hun var skikkelig creepy og skummel, og var helt rå og mørk i blikket, samtidig som hun var sedat. Merkelig fenomen.

Uansett, siden hun er så ille som hun er nå, rådførte jeg meg med oppdretteren til Aynï, og satte Tulla på homeopati; Pulsatilla D30. Håper det hjelper, selv om homeopati i forbindelse med innbilt visstnok virker best forebyggende. Aller mest lyst har jeg til å slenge hele hunden på et operasjonsbord!

Aynï har levd glade dager med to stk valper; herjet og kost seg. Men i går og i dag ble de hentet av sine nye eiere, så nå møter hun kjedelige dager fremover. Har trent innkalling med henne mens hun lekte med valpene, og hun var veldig flink og kom hver gang jeg klappet. Ellers var hun med på tur en dag med Tulla og en hund til (moren til valpene), og det syns hun var helt toppers. Valpebitingen har gitt seg veldig i det siste forresten. Hun har sjelden tygget på ting inne bortsett fra "lovlige" ting, men hun er ikke så fæl til å bite i hender og føtter mer, og Tulla har også fått slippe mye tull, noe hun sikkert syns er helt okei.

Ellers forundrer det meg mye ting med pensjonathundene. Folk som leverer hunder med helstrup og flexibånd (generelt blir bare flere og flere hunder levert med flexi), at så mange hunder er enten feite eller bortskjemte og tynne, eller alle de hundene som har stygge uvaner og dårlig oppdragelse, som har fått lov til å utvikle skikkelig nasty oppførsel ovenfor andre hunder, eller de som er så bortskjemte at det ikke skulle vært lov! Tyggebein med leverpostei hver kveld! En stor og to små godbiter etter maten og når h*n legger seg. Leverpostei i maten. Leverpostei på skive til frokost og tyggebein annenhver kveld. 5 målebeger mat i stedet for 3 som egentlig står på fôringsveiledningen (og hunden veier minst 10 kg for mye), og det er ikke rart at hunden har fått HD grad D og at den i tillegg plages med leddgikt pga overvekt, eller at den holdt på å svime av i dag da vi gikk tur; en hund på under 2 år altså. Hunder som flyr på andre hunder som nærmer seg en dør eller en port er heller ikke særlig trivelige, eller hannhunder som ikke har lært å respektere og oppføre seg blant tisper; grisete hannhunder er noe av det verste jeg vet og det er virkelig eiers ansvar å lære hunden å ikke suge seg fast "der bak". Makan. Fysj. Men de fleste er snille og greie og oppfører seg fint bare de blir minnet på hvordan "fint" er, og nesten alle sammen kan løpe litt løs på det store jordet, og det er jo flott. Dessuten går de fleste brukbart pent i bånd, så jeg slipper å bli ødelagt av sånne filleting i alle fall.

Nei, nuh skal jeg legge meg. Tidlig opp i morgen! Håper de som savner referat og bilder og det som verre (?) er, har litt tålmodighet med meg.. *host*

Klasse 2, here we come!

Været under dagens agilitykonkurranse var perfekt. Overskyet, pittelitt vind, og antageligvis rundt 15 grader, gjetter jeg riktig. Tulla fungerte supert i dag også; fullt fokus hele tiden. Ikke noe tjuvstart eller bryting av sitten ved start, giret på pipeballene og godis. Så alle feil vi eventuelt gjorde i dag, var min skyld.

Vi startet med hopp, og banen begynte med to hopphindre, slalåm og hjul på en bein linje før tunnellen som buet tilbake igjen. Satte Tulla igjen på start, gikk frem til slalåmen og ga henne klarsignal. Alt vel. Rett inn i slalåmen, og jeg småløp foran henne for å få opp farten. Men oops da! Plutselig var jeg nesten ved hjulet og Tulla var bare halvveis i slalåmen. Når hun hadde tre-fire pinner igjen hoppet hun ut og kom mot meg. Jeg registrerte knapt hva som skjedde og holdt på å sende henne gjennom hjulet men tok meg i det og gikk tilbake til dit hun hadde hoppet ut. Trodde jeg. Kommer tilbake til det senere. Hun fullførte slalåmen fint og resten av banen var feilfri så vidt jeg fikk med meg. Et stykke inn i banen fikk hun opp en forferdelig fart! Jeg klarte knapt å henge med og lurte på hvordan jeg i huleste skulle få til foranbyttet mitt?! Jeg skulle være i forkant av henne etter et hopp for å vise henne veien videre og stenge litt for et annet hopp, men Tulla beinet på det hun hadde noe som førte til at jeg også skiftet til et gir jeg ikke visste jeg hadde. På merkelig vis klarte vi å ro i land akkurat det, takket være en hund som lett lot seg føre i dag. *puh*

Litt ekstra tid brukte vi pga slalåmen, men det ville nok holdt til en 1. premie. Da hun hoppet ut av slalåmen fordi jeg tøyde strikken en smule for langt (eh..), vurderte jeg om jeg skulle gå helt tilbake og ta den på nytt eller sette henne inn igjen der hun mistet tråden. Siden hun var over halvveis, og hjernen min ikke tenker så logisk hele tiden, så satte jeg henne inn der hun hadde falt ut. Det var feil. Jeg hadde satt henne inn på feil pinne, noe som førte til at hun kom ut feil. Dommeren (tidligere landslagstreneren i ag) hadde vært sånn i stuss at da vi var ferdige hadde han gått bort og telt pinner og funnet ut at det var feil, og dermed disket oss. Kjipe greier, esse.. Men sånn bortsett fra min tabbe der gikk alt smertefritt. Til og med smertefritt å stoppe henne en halvmeter før hjulet (det er veldig vanskelig) og også å ta henne inn i slalåmen igjen (da pleier hun å falle sammen). Men alt i alt et veldig bra løp som sikkert ville ført til plassering. Bittert. *slå meg selv i hodet*

Agilitybanen var fin. Bra kl 1 bane vil jeg si, helt etter "mitt hjerte". Igjen; super hund men ikke fult så super fører. Banen startet med hopp - hopp - vippe - pølse på en bein linje, og inn i buet tunnel. Grei skuring, men da Tulla var vel inne i tunnellen, glemte jeg plutselig hvilken side jeg skulle på! Skulle jeg på innsiden eller utsiden etter denne, mon tro? Og så hadde jeg en liten kunst-tenkepause, men rakk heldigvis å posisjonere meg til hun var kommet ut. Ellers var JEG litt treig, løp sakte og det påvirket Tulla. Hun gav ikke full gass (eller så full gass som jeg kan håpe på i konkurranse). Skjerpings, Borghild! Tror jeg nesten var litt for avslappet! :O Men alt i alt endte det bra: 0 feil, ergo 1. premie og det siste nappet vi trengte for å komme til kl 2!! Og plasseringen vi fikk var nr. 2.

Og om jeg kan si det selv, så var noe av den føringen jeg gjorde der helt etter boken (takket være Anette Mjøen som briefet med meg), men også fordi Tulla var ekstremt lydhør i dag. Så alt i alt har dagen vært toppers! Jeg følte jeg gjorde en god jobb på banen (sånn bortsett fra slalåm-tabben min da, og forvirringen ved tunnellen), og Tulla jobbet virkelig sammen med meg samtidig som hun hadde bra fremdrift. Neste gang er vi jammen i klasse 2 i både agility og hopp og skal dra fletta av de andre! ;o) Klasse 2, here we come! :D

Aynï fikk hilse på en jevngammel jack russel hanne som hun lekte med. Ja, det var mest Aynï som lekte med han! Og når han hadde fått nok og så noe annet interessant, tok hun båndet hans og dro han tilbake. Tror det kommer til å bli en liten dame med meninger ovenfor gutta, hehe! Men han knøvlet henne godt også, så jeg tror det gikk litt opp i opp det der. Ellers fortsatte vi å trene på "GÅ!"-leken vår. Samme som i går, men hun kom raskere i gang i dag. Tok henne ut av tøyburet og da tok det ikke lange stunden før hun var klar. Lekte også selv om det var en annen hund noen meter fra oss som også holdt på å leke og hoppe over noen øvelseshinder. Er forresten veldig fornøyd med av og på knappen hennes; legger jeg henne i buret protesterer hun ikke i det hele tatt (når hun først har kommet inn vel og merke, man kan jo alltids prøve seg på å ikke gå inn..), og så legger hun seg til å sove. Når hun blir tatt ut, er hun slett ikke hysterisk, men bruker tid på å strekke seg, se seg litt rundt og våkne. Men med en gang jeg begynner å gå er hun helt med og klar for action. Blir bare mer og mer fornøyd, jeg.. *sukk*

Da vi kom hjem dro vi og badet. Eller, det vil si; Tulla badet, Aynï vasset og jeg så på. Kastet pinne til Tulla, som bare snøftet og så dumt på meg da hun så hvor langt jeg kastet (eller kanskje var det at jeg ikke klarte å kaste lenger??). Hun kastet seg i alle fall uti og hentet den, og imens kastet jeg litt kvister som Aynï fikk hente. Tulla kom tilbake med pinnen og så hadde vi drakamp med den. Hun henger steike bra i pinner altså! Lekte med en schäferhanne på fredag, og jeg synes vel at Tulla henger og drar bedre enn han. :o)

Når Tulla vil sove, og når Tulla går agility

Bjarte er i bursdag i helgen, og jeg liker å ha hundene i sengen. Så jeg dro Aynï oppi, og Tulla hoppet opp for egen maskin i går da vi skulle legge oss. Men Aynï har ingen planer om å sove da, og jeg prøver å styre som best jeg kan, og få henne til å ligge og slappe av og sovne. Holder nesten på å gi opp da Tulla også begynner. Jeg bare sukker, og krysser fingrene for at jeg skal få sovne rastk, så trøtt som jeg var. Tulla tusler ut på stuen og finner seg et bein og begynner å gå frem og tilbake forbi sengen. Lei av å høre tassing (som egentlig er tigging om å få oppi), gir jeg henne beskjed om å hoppe opp. Det gjør hun selvsagt, men så tar hun beinet med seg (og jeg var så trøtt at jeg brydde meg ikke om "ingen bein i sengen"-regelen). Men hun har slettes ikke tenkt å tygge på det! Hun går mot Aynï, legger det ca 30cm foran snuten hennes, før hun selv finner roen ca en meter lenger unna. Aynï er jo veloppdratt av Tulla og skjønner at hun ikke skal røre beinet. Så da ligger hun der da, rolig og stille! Og hvis Aynï ble litt for urolig, noe hun ble en gang, snerret Tulla til henne (det hørtes mer ut som et hyl) og kastet seg over beinet, slikket litt på det (hun skulle jo ikke tygge selvsagt, hun var vel også trøtt), og så la hun seg til å sove igjen. Da ble det jammen rolig hos Aynï også. Tulla må rett og slett ha skjønt at jeg ville at Aynï skulle sove i sengen og at hun skulle være rolig og sett at jeg ikke klarte å roe henne ned. Så hun hjalp rett og slett til! Jøss for en grei hund jeg har tenkte jeg, og strøk henne på hodet. Så enten skulle Tulla hjelpe meg, eller så ville hun sove selv. Eller kanskje en blanding?

Det var fint at de sov, for i dag har vi vært på agilitykonkurranse. Jeg var der helt mutters alene. Uten noe moralsk støtte av noen, eller handler og bærehjelp (som ofte er Bjarte). Gikk overraskende bra, men det er jammen godt at parkeringen er så nært banen. Aynï tilbrakte store deler av tiden i tøyburet, og jeg enset henne knapt. Hun lå og sov sin søteste søvn. Etterhvert begynte det å regne og jeg satte en parasoll over, men hun sov like tungt. Hun brydde seg ikke om tordenskrall heller hun. Ikke Tulla heller for den saks skyld. Det var utrolig deilig å se at jeg kunne ha begge hundene inni buret; Aynï lå i et hjørne bakerst og var bare snill og søt, mens Tulla etterhvert fant roen og lå og kikket ut. Men mulig jeg er nødt å investere i et større bur til Aynï blir voksen, men det vil tiden vise.

Aynï fikk ut og leke litt med meg innimellom. Jeg brukte tauball med tausnor, og trente på at hun skulle leke idet jeg sa "GÅ!", noe hun gjorde. Har allerede lagt på "tre...GÅ!" og kunne i løpet av dagen legge på "to...tre..GÅ!". Flinkeste Aynï holder posisjonen mens jeg teller ned og er kjempespent og gleder seg til leken kastes ned foran henne og hun får jakte på den og bite i den. Hun henger som en gudinne i leken, og likevel er hun flink å slippe når jeg sier "takk", uten å lokke og lure og vise henne godisen. Noen ganger tar jeg den frem fra lomma og fortsetter å leke med henne, andre ganger tar jeg den ikke fram før hun har sluppet. Hvis hun slipper når jeg tar den fram uten at jeg har sagt takk, fjerner jeg leken. Hun har tatt hintet nå; heng i leken til jeg sier takk hvis ikke forsvinner den.

Så var det Tullas prestasjon i dag da. Hun var utrolig flink i alle løpene syns jeg. Farten var rimelig god, men kan selvsagt bli bedre. Den var kanskje litt bedre enn hva den har vært på konkurranser tidligere. Hun var fokusert på oppgaven og fulgte meg veldig bra. Deltok også i Åpen Hopp klasse, noe som er nytt for oss. En fin erfaring å ta med seg.

Resultatet i agility ble disk. Det var kun min feil. Hun kom over stigen og jeg presset henne ned på feltet. På skrå til venstre stod et hopp, til skrå mot høyre stod en tunnel; dit skulle vi. Jeg var på Tullas høyre side, og dermed stengte jeg for tunnellen for mye og presset mot hoppet. Jeg trodde aldri hun ville velge å hoppe sånn uten videre, hopphinder er det hun liker minst tror jeg, og tunneller er jo i grunn veldig ålreite ting. Men hun stormet av stigen og hoppet galant ut! Men men, hun var veldig flink ellers og fulgte jo bare meg, og farten var det ikke noe å si på syns jeg. Vi hadde sikkert fått et napp hadde vi ikke disket der, men det tar vi heller i morgen..! :D

Vi debuterte i klasse 2 i hopp i dag. Tiden var stram, men ellers gjorde hun en knallbra løp. Slalåmen var perfekt! Jeg kom henne i forkjøpet til slalåmen og var allerede tre-fire pinner unna starten men hun tok den med den største selvfølge. Jeg småløp foran henne, som planlagt siden hun da får opp farten, og det fungerte ypperlig. Bare et ekstra pluss at jeg da kunne posisjonere meg i forhold til neste hinder. Dumme meg som ikke ville løpe inn i det fulle skriver-teltet, stoppet ved siste hopphinder og jublet (siden vi hadde gått feilfritt), men det endte med at Tulla også stusset og klarte å rive siste hinder. Surt, men nå har jeg lært. Fortsett fremover. Løpet er ikke ferdig før siste hinder er tatt. Juble kan man gjøre etterpå.

Åpen klasse var også bra. Hun brøt sitten ved start, men jeg gikk tilbake og kommanderte på nytt, dog satt hun da litt for nært starten, men jeg tror ikke dommerne liker så mye tull med sånt, så jeg gadd ikke bruke så mye tid på det. Satte henne igang og hun gjorde et flott løp. Jeg må si at jeg synes jeg handlet ganske så bra også, selv om jeg kunne ført henne nærmere tunnelinnganger (også i vanlig hoppklasse), for å få opp farten og ikke bremse henne. Slalåminngang med meg på venstre side var null problem, og igjen løp jeg foran henne og plasserte meg rett i forhold til neste hinder. Nå begynner jeg virkelig å like slalåmer. Håper det kommer flere, og at de kommer rett før litt ekle handle-kombinasjoner.. ;o) En eller annen gang i dette flotte løpet rev hun, men jeg husker ingenting av det.

Ergo er jeg superfornøyd med prestasjonen i dag, debuten i kl2 hopp gikk over all forventning, der ble vi nr 3 i klassen! I Åpen hopp ble vi nr 12, men så var det himla mange startende også. Farten må definitivt opp ser jeg. Men jeg lurer på en ting; ser at dommere måler lengden på banen ulikt. Noen går lengste vei rundt tunnellen, hopphindrene osv, mens andre måler på innsiden av en sving, mens de strengeste (som jeg har opplevd) måler til tunnellinngangen, løfter opp måleinstrumentet og måler fra tunnellutgangen, hopphindrene måles til pinnen, løftes over og måles fra andre siden (dette ble gjort i dag). Jeg lurer på om hva som er mest vanlig og om det evt finnes regler på dette eller om dommerne står fritt til å måle slik de vil? Jeg tror jo at hadde dommeren målt på utsiden av tunnellen (eller i det minste langs hele, om det så var på innsiden), så tror jeg ikke vi hadde fått tidsfeil. Klart det er knapt for oss uansett og at tiden er strammere i klasse to, men det er jo litt dumt at ikke alle måler på samme måte sånn at man har noe helt konkret å trene mot. Nå kan man jo kanskje bare håpe på en "snill" dommer som måler på utsiden av tunnellen og hindrene.. Jaja. Sier ikke at dommeren gjør noe feil, og jeg er fullt klar over at Tulla må få opp mer fart, men hun er av en rase som er mer "seig", som skal holde lenge og langt, ikke en sprinte og spurte-rase. (Aynï derimot, hun har jeg allerede ikke nubbsjans til å holde følge med i tunnellen, så vi øyner håp..)

Nå har jeg to slakt liggende her, og selv skal jeg spise is tror jeg og legge meg kjempetidlig. Og eh, ja, jeg fikk visst lagt inn bildene fra kamereaet likevel. Jeg hadde klart å legge de inn og så trykke på innlasting en gang til, og den andre gangen nektet dataen for at det var noen bilder der. De lå jo allerede inne på maskinen (og den laster ikke inn to identiske bilder)! Så minnekortet var formatert til i dag, og jeg fikk tatt noen bilder. Hovedsaklig fra kl 2 agility, for deretter begynte det å hølje ned. Lurer på om jeg bør kle meg ekstra godt i morgen; i dag var det kaldt! For Tulla derimot er dette toppers vær å konkurrere i!

Tiden går så alt for fort

Jeg tror jammen jeg må ha en kjapp oppsummering igjen, tiden går alt for fort for tiden, og jeg henger knapt med! :O

Har endel dillet meg til å bestille halsbånd til Tulla. Jo, klart hun trenger enda et!! :D Brunt lær med springermotiv på i messing. Mmm.. nydelig. Blir en stor overgang for meg dette; fra kun (i hovedsak blått) tøy-utstyr, til brunt lær. Fra sporty til sofistikert. Eller noe i den druen, haha..

På fredag dro jeg med friskt mot til redaksjonskomitèmøte i Selbu. Vi som var der ble enige om en hel del, faktisk ingen krangling om noen ting. Full enighet om alt! Kanskje ikke så rart, siden både Tone og Wenche hadde glemt det, og da er det ikke så mange flere i den komitèen, for å si det sånn.. ;o) (Ja, vi får ta en oppdatering på hva "vi" har bestemt på neste møte, hihi!) Det gjorde ikke så mye, for jeg skulle jo på agilitykurs der rett etterpå, så plutselig hadde jeg god tid, for en gangs skyld, til å innlosjere meg. Deilig å ikke være ute i siste liten alltid.


Agilitykurs, ja.. Med Anette Mjøen fra Nidaros. Fart og motivasjon var hovedfilosofien hennes. Passer oss ypperlig akkurat nå som Tulla skal til å gå inn i innbilt (eller, forhåpentligvis ikke, siden vi nettopp har avsluttet en Galastop kur mot nettopp det). Tror ikke jeg skal skrive så mye mer om kurset, burde jo ha skrevet et helt blogginnlegg om bare en dag (og det vil da si tre blogginnlegg), og noe sånt har jeg ikke tid til her som tiden raser fra meg. Men vi fikk uansett trent på fart, og på å gire henne noe sinnsykt opp (noe hun takler bra, så lavt i stress som hun egentlig er). Fikk også lære mer om føring, noe som også var et ønske fra meg. Aynï fikk prøve seg på lørdagskvelden og på søndag (da jeg mente Tulla hadde fått nok for den dagen). Begynte med slalåminnlæring, som jeg har planlagt at skal være allèslalåm for henne. Så i dag har jeg vært og kjøpt tolv strømpinner, og håper å få virkelig mengdetrent! For de av dere som ikke vet hva allèslalåm er, og syns det høres forferdelig ut å trene en 4 mnd gammel valp i slalåm, så innebærer min trening at valpen løper rett frem, uten å sno seg i det hele tatt før om ganske så lenge. Men jeg får trent på innganger og på at jeg beveger meg i alle retninger og generelt forstyrrelser. Vi trente også på tunnel; dette er også veldig lite belastende for små valper; hun løper jo (foreløpig i alle fall) bare rett frem gjennom en tunnel. Tror kanskje Tulla også skal få lære seg slalåm på nytt igjen, det var i alle fall planen for et halvt års tid siden, men nå er jo ting litt annerledes her; hun begynner å få god fart i grunn, Aynï er kommet og krever sitt, hagen er ikke noe OK sted å trene for Tulla (foreløpig), og jeg er usikker på om det egentlig er noen vits.

Mandag og tirsdag var jeg på jobb på butikken, og på mandag hadde også hundene fri etter helgen. Tirsdag derimot var det full fart på agilitytrening igjen! Tulla fikk trene slalåm med masse masse fart (og dertil hyling og nesten bjeffing gjennom slalåmen), og jeg er jo bare superfornøyd. Aynï fikk trene tunnel. Det har hun gjort i dag også, mens Tulla har trent på føring i hopp-hinder kombinasjoner. I tillegg begynte vi (dvs Bjarte var flink medhjelper både i går og i dag) å trene Aynï på såkalte "running contacts". Håper å få til noe som ligner i alle fall, og foreløpig ser det veldig bra ut. Brukte ganske enkelt ene delen av stigen, la det ned på bakken, og fikk Aynï til å løpe over. Hun er steike meg kvikk i hodet sitt den lille tøtta, og tar ting utrolig kjapt! Vi har trent endel på lekelyst også, og lekt med mange rare ting. Prøver å få henne virkelig gira på drakamp (og eh, det er ganske lett å få henne med på..), og da spesielt å få henne til å "hengi" seg til flere typer leker. Har en ball med snor i, et tau som ender i en tauknuteball, og en pipeleke med strømpebukse"tau". Alle er virkelig morsomme syns hun. Har trent på at hun skal slippe når jeg sier "takk", og det begynner å komme seg. Men jeg må enda lokke henne når vi leker med pipeleken, og faktisk stappe karbonade nesten oppi nesen hennes før hun saaakte slipper opp. Så den leken er tydeligvis veldig gøy. Og for de som kjenner Aynï; mat er virkelig godt, det. Og karbonade er slett ikke noe å kimse av! Hun digger jo tørrfôr til og med, så karbonade er jo himmel for henne. Men pipeleken er vel 7. himmel eller noe den da..

Jeg har også begynt å trene inn en "kommando" eller et klarsignal for lek; "GÅ!" sier jeg, og kaster leken foran henne. Dette gjør jeg når hun ser på meg, og helt plutselig begynner jeg å leke med henne. Hun henger steike bra, jakter sinnsykt bra på leken og i det hele tatt er hun veldig flink. Nå fokuserer vi på å få til god lek tidlig med forstyrrelser; dvs å kunne leke med en gang vi kommer til klubben, selv om det er andre hunder der, for eksempel. Jeg har forresten blitt inspirert av en malanois-film. Den ligger på en side som heter noe sånt som israelidogs eller noe, og er en film av en 8 uker gammel malle-valp. Føreren klapper og dytter og stryker "hardt" over valpen mens den drar i fillen (eller det den nå drar i, av og til en bitearm), og valpen henger. Prøvde dette med Aynï, og trodde strengt tatt de gjorde det for å få valpen til å bli vant til forstyrrelser når den lekte/beit seg fast. Men jammen - noe helt annet enn forventet skjedde! Dette trigget Aynï bare enda mer, og jo mer jeg stryker henne hardt/stramt nedover ryggen, desto hardere henger hun, rykker hun i leken og faktisk begynner hun også å lekeknurre. Flotte greier, og bare å herme etter! Nå kan jeg dytte henne litt rundt mens hun henger, og dulte borti henne, "knipe" henne over ryggen og klappe henne på halsen/brystet; og hun blir bare enda mer intens i leken! Et skikkelig godt triks, med andre ord!


I går kjøpte jeg sele til Aynï; jeg gidder jo ikke alltid trene på å gå fint i bånd (noe hun skal gjøre i halsbånd), og selen ser veldig bra ut på henne; ser ut til å sitte godt. I tillegg har den refleks, noe som er godt å ha. Bjarte er i alle fall veldig glad for den! I dag kjøpte jeg to pipeballer til bruk i trening til Tulla (gosh som jeg handler hos de derre dyrebutikkfolka altså), men jeg tror ikke de var heeeelt som de skulle. De peip litt rart, syntes Tulla, og hun var ikke så totalt blokkert på de som jeg gjerne skulle ønske. Hmm.. må virkelig pønske ut noe der. Kjøpte også med noen tyggebein til jentene; et stort til Tulla og et lite til Aynï. Kom hjem og gav de hver sitt, men doh! jeg burde jo visst det - de vil bare ha den andre sitt. Så det endte med at Tulla tygde opp Aynï sitt og Aynï strevde med å få tygd på Tulla sitt. Neste gang jeg kjøper i forskjellige størrelser, skal jeg gi det lille til Tulla og det store til Aynï.

I morgen starter jeg å jobbe på pensjonatet, og skal være der til uti august en gang. Har med meg begge hundene, og håper å få litt tid til å trene de også mens jeg er der (er så fryktelig sliten når jeg kommer hjem, og dagene blir lange for de uten noe innhold).

Til slutt må jeg si at kameraet mitt er teit. Jeg tok flere bilder i helgen, og da jeg skulle legge de inn på mandag, gikk det ikke! Kameraet eller kortet inneholder ingen bilder, får jeg beskjed om. Men jeg kan jo se bildene på kameraet!! Blæh. Enten er det noe galt med kortet, eller med kameraet, eller så har Bjarte vært borti dataen med fingrene sine igjen - han holder på å slette noe av programvaren som hører til opplastningsprogrammet, og sist han gjorde det gikk det bra (da gikk alt automatisk og kameraet skjønte selv hvilken mappe det skulle legge bildene i), men nå er det altså ikke fullt så greit.

Jah, også helt til slutt; i helgen skal vi på agilitykonkurranse igjen, jeg og Tulla. Trønderhælga i regi Nidaros og STBK. Krysser labber for gode resultat; stiller da i kl 2 i hopp faktisk! :o) Håper at jeg og Tulla klarer å samarbeide bra på banen, og at hun likevel har god fart. Blir også spennende å ha med seg begge hundene uten noe form for hjelp av Bjarte, som skal på bursdag i Bergen i helgen. Deretter skal han kanskje til Oslo for å hente bil. Eh, ja.. Primera'en døde i går. :o( Glemte jo nesten det.

Oppsummering av tiden som har gått og kanskje litt til

Hvor skal jeg begynne? Jeg hermer etter Line og tar en oppramsing av det jeg husker, i vilkårlig rekkefølge, fra den siste tiden:

• vært på hyttetur i Sverige med Bjarte og hundene
• gått fjelltur i Sverige
  
• badet i innsjø hos søta bror
• trent alene-hjemme-trening med Aynï
  
• badet i vann på den andre siden av grensen
  
• Aynï har svømt i nabolandet!
• og det har Tulla òg!
  
• vært på grilltur med hundefolk - Aynï svømte igjen (alltid like ufrivillig)
• Aynï har vært på bilcross med Bjarte
• Tulla og Aynï var med meg på fjelltur og vi fant et nytt fint sted å gå
• har fått en liten oversikt over sommeren på pensjonatet
• har jobbet noen dager
• badetur med Tulla; hun digget det!
• Aynï har vært på besøk hos "slekten"
• har leitet etter hundeartikler av interesse
• fått resept på Galastop til Tulla og hentet den ut
  
• ryddet litt i huset
  
• klippet klør på begge to (og meg selv!)
  
• vasket litt klær
• eksamen i etologi er overstått (det er vel det første jeg husker av dette i det siste)
• lett etter, og funnet nettside med fine halsbånd som jeg skal bestille til Tulla
  
• skrevet referat som jeg bare må huske på å sende inn
• må også redigere noen bilder jeg skal sende inn til "trykk"
• tatt masse bilder av hundene
• trent agility med Tulla
• vært på middagsbesøk hos ei venninne og typen
  
• fått kortet slukt av minibanken
  
• trent innkalling med Aynï
• trent apport med Aynï (og hun er dritflink!)
• gått tur i nabolaget i regnvær (!!!) med både Tulla og Aynï
• hatt besøk av lillesøstersen og en venninne av henne
  
• satt inn massivt treningsopplegg for Tulla mtp bjeffing - foreløpig veldig lovende!
• fått lillesøsteren min til å komme innom og lufte hundene (Aynï) mens jeg er på jobb
• spylt av bilen
• trent bådntrening med Aynï
  
• lest bok (ikke ferdig enda)
• trent innkaling med Tulla
  
• vasket huset
• klippet Tulla sånn grovt (og stygt!) på ørene og potene
  
• ordnet med banken om å få pengene mine inn på rett konto (noen hadde glemt å gi beskjed om ny konto for lønn, og plutselig var kontoen avsluttet, kortet slukt og nettbank utilgjengelig..)
  
• blitt solbrent
• gitt begge dyrene ormekur (en skikkelig en denne gangen)
  
• kjøpt med oss våre kvoter fra Sverige
• hatt besøk av moren min (og antageligvis såret henne dypt og inderlig)
• sett en film (Charlie Wilsons War), den var skuffende dårlig
• vært veldig flink å ta med Aynï på minst to turer (minst en i bånd) hver dag
  
• kjøpt seng til Aynï som hun digger
  
• kjøpt enda et nytt bur til Aynï (så nå har jeg ett til salgs)
  
• gått tur til elven med bikkjene
• vært på flere skogsturer med jentene mine
  
• grillet masse
• og spist micromat når det er drittvær
• fått Bjarte til å hente mer mat til Tulla (jeg har ikke hatt tid, og vips var det tomt)
• for ikke å glemme helgen som nettopp var (???) med agilitykonkurranser..
  

Sånn. Nå husker jeg ikke mer. Men dette var jo ganske mye husk syns jeg.

Generelt aner jeg ikke hvor tiden har blitt av. På en måte føler jeg ikke jeg har gjort noe som helst, på den andre siden har jeg nesten ikke slappet av på det jeg kan huske. Har ikke rukket å gjøre det jeg burde gjort, for alt har gått i ett. De dagene jeg har sittet mest, var på agilitykonkurransene i helgen, og da hadde jeg ikke nerver til å sitte; måtte bare stå og trippe hele dagen! Har jo vasket huset, men det trengs jammen å gjøres igjen nå. Tulla har hatt løpetid, og den varte i tre uker, men tre uker har virket som tre dager, og da går sannelig tiden fort! Så sånn går nu dagan.. Jeg syns ting har gått kast i kast siden i alle fall helgen før eksamen. Eller gjerne lenge før det også; egentlig siden eksamenstiden begynte. Når nå det var..

Akkurat nå har jeg bestemt meg for å sovne raskt; slapper bare av med lett blogging og en litt tyngre vin først.. ;o) Fra Sverige, selvsagt.. Hundene ligger og tygger på hvert sitt tyggebein, og vil egentlig aller helst ha den andre sitt bein. Rare dyr. Jeg vil helst ha sengen min.

Funderinger rundt slalåmen og døde hunder

Søndag har vært. Og da var det jo Gauldal Hundeklubb som arrangerte agilitykonkurranse på NKK Trondheim. Hopp var først ute, og som sagt gikk vi inn med freidig sinn og friskt mot. Strålende løp, om jeg kan få si det selv. Det eneste jeg kan pirke på var en hopp-kombinasjon formuet som en U, hvor vi kunne hatt litt bedre flyt. Tulla tok en litt for stor bue da hun skulle tilbake forbi et hinder, men ellers veldig bra. Slalåmen gikk også bra, ikke noe tull der. Null feil, men siden det var andre som var raskere enn oss, endte vi på en 6. plass.

Agilityen var etterpå, og der gikk hun også et veldig bra løp. Men som på lørdag var slalåmen denne gangen problematisk. Jeg fatter og begriper IKKE hva som skjedde! Hun gikk inn rett, jeg gav henne, som jeg alltid gjør, et oppmuntrende tilrop (noen vil kanskje si hyl), og så forsvant hun ut av slalåmen.. Deretter gikk hun inn igjen etter å ha hoppet over en pinne. Jeg stoppet henne, og satte henne på slalåmen på nytt - det samme skjedde. Denne gangen tok jeg henne rolig tilbake til start, og satte henne inn igjen. Da gikk hun som normalt. Resultatet ble 10 poeng, 2. premie og 7. plass. Vi holdt oss merkelig nok innenfor standardtiden, til tross for dette tullet.

Inngangen til slalåmen i konkurransen kom fra en tunnell, hvor hun kom fra "feil" side, men dette er ikke en vanskelig inngang for Tulla, og inngangen var egentlig heller ikke problemet, altså å finne rett side av pinnen.. Hvis vi skal tenke i forhold til en klokke, hvor første pinnen er på 12, kom hun fra ca 8. Line mente jeg hadde hylt da hun gikk inn i slalåmen. Det er litt vanskelig for meg å si, for jeg tror jeg at jeg gjør som jeg pleier, men ting kan fort skje annerledes på en konkurranse. Line sa også at hun da hadde stoppet og kikket på meg, og her er bildebevis for det:



Faktisk kan man se at hun bråsnur I selve inngangen når jeg kauker til henne. Konklusjon: jeg får ta det på min kappe.

Men til tross for at jeg tar det på min kappe, så var jeg oppe på klubben og prøvde henne på slalåmen i går. Rett ut fra bilen, null oppvarming, rett inn i et hopp og til slalåmen. Jeg prøvde nå bevisst hyle litt ekstra høyt og vulgært, som jeg kanskje hadde gjort på konkurransen, men Tulla fortsatte, hun! Hun tok slalåmen perfekt. Deretter prøvde vi fra tunnell i bue og inn i slalåmen, med samme hyling. Hun gjorde det riktig. Så prøvde jeg noen ganger med mer normalt volum og toneleie på hylingen; samme resultat; bikkja går perfekt og med god fart, som vanlig. Men så prøvde jeg en gang uten å si noe som helst, bare for å bevise for meg selv at hun "trenger" denne støtten i at hun går inn rett, og at hun gjør rett, som er mitt mål med å hyle på den måten. Da nølte hun, men fortsatte, selv om jeg ikke sa noe men bare ble med bortover. Andre gangen uten at jeg sa et pip var hun som hun vanligvis pleier; altså ingen reaksjon på at jeg var tyst. Så da spørs det; ble hun virkelig SÅ påvirket av mitt noe uvanlige tonefall på konkurransen at hun ble helt satt ut? Når hun tydeligvis tåler noe helt annerledes såpass godt? Eller var det hele settingen med nytt sted, forstyrrelser osv osv i tillegg til min krakilske hyling som gjorde at hun nølte på slalåmen?

Det jeg derimot fant av interessante funn, var at hun sakker helt i farten hvis jeg holder meg i bakkant av henne, uansett om jeg sier noe eller ikke. Om jeg derimot småløper foran henne blir hun helt vill og får opp ekstra mye fart. Det er jo fint å vite, og noe jeg kan bruke rent praktisk i konkurranser! Jeg kan også gå til enden av slalåmen og vente på henne, men jeg må ikke fortsette alt for mye videre derfra, for da hopper hun over den siste pinnen. Men jeg kan stå på slutten og "heie" henne videre framover. Nyttig. Hun gjorde to feil i slalåmen i går, begge gangene rett etter hverandre, og begge var min feil. Feilen var at jeg førte henne for dårlig, og hun gikk inn etter andre pinne, i stedet for etter første. Men det var jo ikke det som var problemet på konkurransen, og feil skjer i trening, så det tenker vi ikke noe mer over annet enn at vi bare noterer at det skjedde, og så får jeg heller være flinkere til å føre til hun blir enda mer sikker på slalåmen.

Ellers var vært toppers på søndag; overskyet, litt vind og tidvis sol. Akkurat passelig temperatur for oss; passe kaldt for Tulla, passe varmt for oss i sommerklær. Slapp å dynke henne gjennomvåt med vann denne dagen, noe vi gjorde på lørdag. Da var det nemlig en kliss våt Tulla som gikk løp.. Men er det noe jeg er nøye på, så er det at hunden skal ha det optimalt i varmen. De velger ikke selv å være med, det er vi som "tvinger" de med oss, og da må vi som eiere ta ansvar for at de har det bra. Jeg hater å la hunden være igjen i bilen i sol, selv om vi "bare" skal en kjapp tur inn på butikken. Vi parkerer alltid i skyggen, vinduer åpne (så får heller folk stjele bilen og bikkjene hvis de tør..), vann i burene har de også. Og MÅ jeg være med inn, så er jeg dritkjapp. Jeg hater tanken på at hundene er i bilen på den måten, og jeg går aldri i fra de i en bil som står i sola. Jeg leter kjempelenge etter et bra sted å parkere i skyggen, og har jeg mulighet til det, blir jeg værende igjen med de i bilen (og tar de kanskje ut), så får heller Bjarte gå inn og handle før vi kjører videre.

Dessverre har jeg fått høre at det var tre hunder som døde under NKK Trondheim. To i bil, og en påkjørt. Jeg kjenner at jeg rister av sinne når jeg hører om sånt. Jeg fatter ikke hvordan det kunne skje! Speakeren på stevnet maset om hunder i bil HELE tiden! Og de sa de ikke ville nøle med å knuse vindu hvis det var nødvendig. En gang oppgav de til og med merke og kjennetegn på en bil som hadde hunder i seg som sleit i varmen. Jeg mener at de som en demonstrasjon skulle ha knust rutene på den bilen og tatt ut hundene, selv om hundene kanskje hadde klart seg i fem minutter til og eieren da kanskje hadde rukket å komme og redde de ut. Det er TYDELIGVIS ikke nok fraskrekkende for folk å vite at de risikerer livet til hundene sine, men en knust rute i bilen vil ingen ha! Argh. Dessuten; når NKK nå vet at hundene har omkommet av å være i bil under arrangementet, så kan man trekke den konklusjonen at de var der pga at NKK arrangerte utstilling, og at de var medlemmer av NKK og stilte ut hundene. Jeg mener at NKK bør komme med sanksjoner mot de som gjør noe så forferdelig, og faktisk utestenge de fra NKK, gjerne på livstid. Kanskje kan de leve med to døde hunder, men å bli stengt ute fra NKK vil kanskje skremme flere fra å "prøve lykken"??! Man skulle tro at de som tok turen til NKK Trondheim var rimelig glad i hunder - over middels - og at vedkommende bør klare å ta ansvaret for at hundene de har med seg ikke dør. Det er jo ikke akkurat noe nytt at hunder ikke tåler å være i varme biler, og det ble heftig advart mot det både før og under selve arrangementet. Fåkk altså, at folk ikke forstår alvorligheten i dette! Jeg håper de som hadde ansvaret for hundene blir tiltalt for dyreplageri med døden til følge. Men det er vel ikke nok for å hindre at dette skjer igjen, og derfor mener jeg at NKK burde være knallharde på dette, og stenge ute de som lar hunder dø i solsteiken i biler.

Altså: NKK burde knust/knuse flere ruter på biler i ren demonstrasjon, de burde stenge ute de som lar hunder dø i biler i varmen, og de som har gjort noe slikt bør bli tiltalt for dyreplageri med døden til følge. Ingen kjære mor her i gården når det gjelder sånt, nei! Ingen klikkertrening, ingen lokking og ingen godis eller belønning for å gjøre rett, men kun ren, heftig aversjonsdressur med de hardeste metoder bør bli satt inn mot slike mennesker.

Hva var det med slalåmen??

To dager før agilitykonkurransen, som var i dag, begynte jeg å tenke på pølsa, eller den lukka tunnelen eller hva nå folk kaller den. "Gjennom" heter det på Tulla-språket i alle fall.. Jeg kom på at den har vi ikke på klubben. Og den dukker jo så å si alltid opp på konkurranser. Og i fjor var ikke den videre populær, selv om det kom seg utover i sesongen av konkurranser. Vi møter den stort sett der, og har ikke fått trent på den i år, så hvordan skulle dette gå??!

Med friskt mot og freidig sinn startet vi agilitykonkurransen. Hopp var første hinder, deretter denne ondskapens tempel. Av en eller annen snål grunn klarte hun å lande midt på hopphinderet (!), men jammen min santen sann så løp hun gjennom pølsa som om det var noe hun gjorde hver dag! Flinkeste Tulla mi, det! Og jeg var letta! Hun fulgte min føring bra og var grei å styre, men banen var heller ikke av det vanskeligste slaget, men sånn helt ok passe. Så kom vi fra et hopphinder og skulle rett inn i en tunnel (sånn åpen). Jeg trodde ikke mine egne øyne da hun forsvant forbi åpningen og rett over bane-grensen og bort til Bjarte. Fikk henne forsåvidt raskt nok tilbake, men dette var et merkelig innslag fra Tullas side. Kanskje var det godisen hun visste lå der?

Vi fortsatte, og kom til slalåmen. Hun løp inn riktig, og rett ut igjen. Huh, liksom? Hva skjer? Jeg tar henne tilbake og setter henne inn på nytt igjen, og da ser det ut som om hun faktisk våkner fra en eller annen koma og så skjønner hun at shit, hun er jo midt i en slalåm!! Hun må for pina dø meg hoppe seg gjennom den!! Og så er hun på nett igjen. Men neimen om jeg skjønte mye der altså! Slalåmen har jo ikke vært noe problem på aldri så lenge, hun har alltid hatt god fart og går alltid inn rett uansett hvilken side jeg går på. Og på en av de siste treningen kunne jeg løpe foran henne til enden og løpe baklengs og hun fortsatte å hoppe slalåm. Bjartes teori er at den er psykisk krevende, men neimen om jeg vet hva som skjedde der.. Resultatet var 15 banefeil og ingen tidsfeil. Dette ga oss 1. plassen. Ble rimelig overrasket da jeg så det, men jeg var strålende fornøyd med den lukka tunnellen og generell førbarhet i dag. Dessverre ble det ikke noe napp, men det får bare våge seg. Å lande på et hopphinder har ikke skjedd før, og slalåmen kan hun egentlig bra, så dette ordner seg. Vi tar nappet i morgen! :D

Hopp begynte når det var varmest på dagen. Vi dynket Tulla med vann flere ganger; hele hun var helt kliss gjennomvåt. Og så fikk hun ligge i skyggen. Det hjalp utrolig mye på henne merket jeg. Hun hadde slett ikke fungert om hun hadde vært tørr og varm.

Hoppbanen hadde veldig knapp tid syns jeg, for vi rotet slett ikke på banen, og hun gjorde den hun skulle (bortsett fra litt tull med slalåmen igjen, se nedenfor). Den lukka pølsa gikk bra nå også, og jeg var fremdeles fornøyd og glad. Men så var det slalåmen igjen. Den gikk jammen like dårlig nå også, men kanskje et hakk bedre? Jeg forstår bare ikke hva som skjedde! Hun løp inn riktig, så tok hun en pinne eller noe og så var hun i koma. Tok henne tilbake til start og satte henne på den på nytt, og da gikk alt som vanlig, som på trening (der det ikke er noe problem). Nå visste hun at det var agility vi holdt på med (første konkurransen kan jo være litt sånn "øh, agility nå, her??!" mens andre er mer sånn "åja, agility her også ja!"). Så vi fikk altså en vegring på slalåmen, ellers feilfritt. Bortsett fra tiden, 1,21 sek i tidsfeil. Så utrolig surt. Men men, hadde det ikke vært for slalåmen (som virkelig går bra til vanlig), så hadde vi klart det. Resultatet ble 2. premie og 3. plass. Ellers var hun grei å føre, og ikke noe betydelig tull å skrive hjem om.

Aynï var snill og grei og oppførte seg kjempebra. Hun sov mye, men fikk leke litt med en chi/coton-blanding og hilse litt på andre kjente hunder. Ellers gjorde hun utrolig lite ut av seg. Tulla lå i teltet (eh, det pittebittelille teltet med parasoll over) og slappet av i varmen, eller skyggen om jeg skal være korrekt. Det kunne vært varmere, så jeg er glad for at det ble som det ble. Jeg derimot er solbrent og rosa-rød over skuldrene og brystet, og tror jeg må kjøpe solkrem til i morgen..

Gleder oss til en ny konkurransedag, og har friskt mot og freidig sinn! Vi starter med blanke ark og nye godbiter skulle jeg til å si, og håper på napp i agility i morgen! Håper slalåmen skjerper seg i natt og bestemmer seg for å samarbeide, hehe..

Gratulerer med dagen , lille Tulla mi!

Tulla er tre år i dag!

Bade-endene

Hodet er tungt, lyder høres sånn langt der i det fjerne, men feberen er heldigvis ikke så på topp mer. Nesen har tettet seg totalt, men til tross for det kjenner jeg lukter særdeles godt for tiden. Ikke at de alltid stemmer så bra.. Jeg gikk inn på boden, og der stinket det white spirit, så jeg bad Bjarte gå og sjekke hva det var, siden jeg ikke trodde vi hadde noe sånt der. Neida, det luktet slett ingen white spirit der, og heller ikke maling. Så nesen min har spilt meg noen puss, gitt..

Da jeg kom hjem fra jobb tok jeg med hunden ut på tur. Det var deilig å gå i varm sommerkveld-luft! Skulle gå forbi en hage med to staff'er i, og mens jeg prøvde å få Tulla til å gå fot fint forbi, kom de løpende mot gjerdet og skremte vettet av henne. Ikke at hun gikk så pent fot da, og hun er ikke akkurat bedre selv, men det er nå så. Eierne kom bort, og han ene klatret over gjerdet og ville hilse på Aynï (som selvsagt så hvordan Tulla hadde reagert), så hun var ikke så begeistret for å hilse hun heller. Tulla er litt skjør og rar i hodet sitt nå under løpetiden, og jeg tror Tulla ville holde litt avstand til han fyren, siden de bikkjene tydeligvis forsvarte han godt. Aynï løp etterhvert bort og hilste på, og da kom en av hundene ut gjennom gjerdet (type skigard eller hva det nå heter). Hunden skulle få hilse på Aynï, men hun gikk unna. Tulla bare satt og kikket på meg og håpte vi snart skulle gå, flinkeste jenta det! Så tok fyren hunden inn igjen, før han selv gikk over gjerdet og hengte den andre hunden opp "til tørk" i et tre, som han sa det så fint.. Det var ganske komisk å se på; en hund som hang etter en grein, men de er jo sånn de staffene, haha!

Så gikk vi videre, uten å tenke noe mer over hva som hadde skjedd. Gikk en litt lengre tur enn jeg hadde tenkt, men etterhvert kom vi til elva. Tulla ville ned og undersøke den litt, men hun får ikke annet enn vasse i den uansett. Bade tror jeg vi venter med til løpetiden er over. Men til min store glede og overraskelse så løp Aynï og ned til elven med den største selvfølgelighet! Og jammen sann løp hun ikke uti også! Flinkeste lille terrieren, det! Jeg kastet (les: la) noen pinner (les: kvister) et lite stykke ut i elven, og Aynï løp og hentet! Terrier-vannapport kaller jeg det. Hun var rimelig giret, og Tulla ville jo også ha pinnene. Jeg gikk litt bort fra vannkanten, og ba Tulla sitte. Så gikk jeg bort til elven igjen og kastet noen pinner uti til Aynï (og Tulla satt!). Hvis de ikke havnet langt nok uti, så hun de ikke og hentet de heller ikke. Jeg måtte liksom kaste de såpass at hun måtte gå helt ut til magen ble våt, og da humpet hun seg utover og hentet de, og bar de inn til meg. Da vanket det belønning både til henne og til Tulla selvsagt (som hadde sittet så pent med forstyrrende pinne-kasting).

Gleder meg til løpetiden er over; da skal vi opp til et vann oppi dalene her og bade! Og jeg skal legge min sjel i at Aynï blir en svømme-terrier! Det hadde vært så utrolig morsomt! Nå løp hun uti vannet med den største selvfølgelighet (dog blir man jo litt kald og våt på magen), og hentet pinner og kvister som jeg kastet, og gjerne også de som lå der fra før av også.

Hundene ja, merkelige dyr. I skrivende stund holder Tulla på å drepe et pipedyr. Nå har hun dratt ut fyllet, og ligger og tygger på selve piperten. Hun er blitt rimelig sint på den nå, for den vil jo ikke pipe! Hun dytter og dytter, men ingen pip kommer. Noe som er ganske naturlig siden piperten nå er i mange små deler. Aynï har nettopp forsert stengselet foran trappen som liksom skal hindre henne fra å gå opp (og bajse, som hun ofte vil gjøre der). Nå har hun nettopp vært en tur oppe og kommet ned, så nå må jeg vel snart gå og plukke litt tenker jeg.. Rare hundene mine. Men de er utrolig søte når de ligger og koser seg sammen; Aynï ligger gjerne på ryggen mellom labbene til Tulla og tygger henne i halsen. Eller hun sitter og henger over nakken hennes og slikker henne i ørene, og så bytter de litt på sånn at Tulla steller pelsen til Aynï; tygger og gnafser og slafser mens Aynï ligger der helt rolig og ikke leer en fot.

Tålmodigheten på bunn

I går tenkte jeg at i dag skulle jeg ha en internett-fri dag. Jeg skulle trene agility med Tulla, og kose meg i skogen med hundene. Det til tross for at jeg kjente en ekkel følelse i brystet i går kveld. I dag våknet jeg av at jeg hostet. Og det var skikkelig hoste, med surkling både her og der. Stod opp, og da var feberen et faktum. Hodet kjentes som om det holdt på å sprenges, munnen var tørr, nesen var tett og jeg klarte nesten ikke å lage noen lyder som hørtes fornuftige ut. Jeg var i det hele tatt i veldig dårlig form. Så noen internett-fri dag har det slettes ikke blitt. Jeg har ikke gjort mye fornuftig, jeg har bare surfet rundt på ukjente hundesider og sånt. Bare prøvd å få tiden til å gå raskest mulig på kortest mulig tid. Drukket mange store kopper med varm melk med honning har jeg også.

Men så var jeg så dum at jeg tenkte jeg skulle klippe klør på Aynï. Og det hadde jeg jo ikke tålmodighet til, så jeg tror vi får fortsette med det en dag jeg gidder å være litt blid, og faktisk klarer å rose henne (stemmen min høres ikke blid ut uansett hvor mye jeg prøver!).

Tålmodigheten min er lik null, og mens feberen river i kroppen og svetten renner og jeg vet nesten ikke om jeg bør ha klær på eller om jeg egentlig bør kle meg ekstra godt, så har hundene egentlig, når jeg tenker meg om, vært utrolig snille hunder. De har sovet i hele dag, begge to. Til og med Tulla har taklet dagen bra! Mistenker at løpetiden spiller litt inn, pluss at varmen nok tar henne litt. Eller skal jeg si at til og med valpen har taklet å sove en hel dag?! Hun har våknet litt innimellom selvsagt, men de gangene jeg har prøvd å tatt henne med ut for å gjøre fra seg har hun jo nesten ikke vært til å vekke; hun har bare ligget i gresset og forsøkt å sove videre. Og selv om det er fint det altså, så er humøret på bunn og tålmodigheten har sett bedre dager, og skal hun tisse så skal hun tisse - NÅ! Men det fungerer visst ikke helt sånn, merkelig nok.

Jeg håper på en bedre dag i morgen, siden det vil være helt fryktelig å være på jobb når man er sånn som dette.. Det er faktisk ganske fryktelig å være syk også, når jeg kjenner etter. Det er sjelden jeg er det, og dette er jo ikke så ille sånn sett, men fysj så kjedelig! Og alle tanker blir bare negative og pessimistiske, jeg ser ingenting positivt i noe (nesten), og Aynï er bare teit (selv om hun jo har vært en snill valp i dag egentlig), mens Tulla av en eller annen merkelig grunn er bare snill og grei i dag og jeg har all verdens tålmodighet med henne. Merkelig. Jeg høres jo helt hormonell ut. Jeg tror det er like greit at jeg ikke har barn som merker denne forskjellsbehandlingen akkurat nå! Men nå er det nok snart på tide å spise frokost, har ikke hatt matlyst i det hele tatt, og jeg har ikke engang drukket min obligatoriske kaffe! :O

Eksamenslesing og agilitytrening med en plan

I følge psykologisk forskning, viser det seg at studenter som ikke kan pensum så godt, gjør det bedre hvis de ikke er så nervøse på/før eksamen. Studenter som derimot kan stoffet godt, gjør det bedre dersom de er litt nervøse (opp til en viss grad selvsagt). Siden jeg ikke er nervøs - betyr det at jeg ikke bør lese mer til eksamen? Sånn at jeg ikke kan stoffet så godt som jeg ville dersom jeg hadde lest mer? Vil jeg med andre ord gjøre det dårligere på eksamen dersom jeg leser mer i dag (eksamen er i morgen), enn om jeg ikke leser noe? Virker logisk i mitt hode..!! :D

I morgen er det felles agilitytrening igjen, og jeg har funnet ut at jeg skal ta med meg masse ekstra god godis på treningen. Så skal jeg pent spørre en av de nybegynnerne som er der, om jeg får lov å være så snill å prøve å hjelpe de å trene på hindrene. Så kan vi se om det blir noen forbedringer hos hunden, i forhold til de som får hjelp fra andre som heller tvinger hunden gjennom banen/hindrene. Det blir jo veldig morsomt å se, for jeg har jo klokketro på at "min" metode fungerer - bedre enn de andres - så det hadde vært morsomt å få det bekreftet. ;o)

Jeg er jo relativt "ny" der oppe, jeg har ikke vært med mange gangene (nettopp pga treningsmetodene). Og siden jeg er ny og ikke kjenner til "reglene" så godt, dvs hvordan man skal oppføre seg, normene for de som trener der, så kan jeg late som om jeg er dum og blond, og hjelpe andre. De to som hjelper til nå, er jo en stk dommer og en stk som har trent i mange herrens år. Begge er i kl 1 med hundene sine, og det flotte er jo at jeg også er det. Dermed kan jeg "tro" at det er "vi" i kl 1 som skal hjelpe de andre nybegynnerne, selv om det kanskje i følge normene og "reglene" kun er de to som allerede hjelper. God plan?

Tror jeg har bestemt meg for å hjelpe hun som er der med en blandingshund, en litt ung tispe som begynner å bli voksen. Virker som om det er eierens første hund, og at hun i det hele tatt er litt usikker på hvordan ting skal gjøres. Tispen hennes sa fra til en utrolig innpåsliten og uhøflig hannhund, og da ble hun helt sånn "ånei, hun har aldri vært sint før..". Virker som om hun ikke vet det er okei at hunder sier ifra til andre, spesielt at tisper sier ifra til teite hannhunder. Så da de som eide hannhunden slapp han bort til Tulla (i det hele tatt en teit ting å gjøre uten å avklare det med meg), lot jeg henne si fra til han noen ganger. Jeg var helt avslappet og godtok bare at hun sa fra, roste henne til og med litt når hun gjorde det. Når han ikke tok hintet etter noen ganger, gikk jeg rolig bort og stilte meg et annet sted, for Tullas skyld; hun trenger ikke å bli rent ned av teite hannhunder. Hun som eide blandingstispen trakk seg unna oss andre etter at hunden hennes hadde sagt fra, og stilte seg i utkanten av treningsområdet, med kort, stramt bånd på hunden. Virket litt lei seg for at hunden hennes hadde sagt fra, og virket som om hun trodde hun var blitt aggressiv. Jeg tror det skal gå greit å nå inn til eieren, forklare hva jeg gjør og hvorfor, og få henne med på notene. Siden jeg kun har tenkt å hjelpe henne (vi må jo ha sammenligningsgrunnlag med de andre hundene), reiser det seg jo et nytt spørsmål: er det riktig å kun hjelpe den ene hunden, og la de andre gjennomgå "sånn" behandling fra andre "trenere"? Akkurat det spørsmålet har jeg tenkt å la ligge ubesvart en liten stund, og heller la de andre eierne komme og spørre meg om råd, hvis og når den tid kommer.

Helgeoppdatering og agilitytrening

Det viste seg da at jeg var påmeldt agilitykurs den helgen det er snakk om å være demo, så dette løste seg jo helt toppers! :D

I helgen har jeg vært og passet oppdretterens hunder, og moren til Aynï var også der. Hun har jo egentlig flyttet, men det var en gledelig overraskelse å bli møtt av en stk veldig glad cairn terrier da jeg kom! De andre gidder jo ikke bry seg om det kommer noen inn, verken kjente eller ukjente, men Vera har vel på den korte tiden hun har bodd et annet sted, lært at det er kos å komme i møte de som kommer inn døren. Om natten var Aynï på overnattingsbesøk hos "besta og besten" (strengt tatt besta og oldefar) på hunderommet, mens jeg hadde mamman i senga på soverommet. Jeg hadde ikke Aynï der, siden hun ikke sier ifra når hun må ut, det er teppe på gulvet, og senga er veldig høy. Så hun peip litt da hun måtte sove "alene" med to gamle hunder, men hun roet seg raskt. De andre hundene sov i stua.

Vera (mamman altså) er en så utrolig morsom hund, og det var gøy å møte henne igjen. Fikk tatt noen bilder også, som jeg håper å få lagt ut om ikke alt for lenge. Hun har noen skikkelig morsomme fakter, er utrolig leken og herlig, og så snill og tålmodig med Aynï (men ingen slår Tulla!). De lekte seg sammen, og jeg lekte også litt med henne. Morsomt å se hvor raskt hun blir med på drakamp, spesielt med tanke på at det ikke er blitt "trent opp" hos henne. Ellers fikk jeg en liten påminner om hvor Aynï har fått selvstendigheten sin fra! De andre hundene kommer raskt når jeg roper de inn, mens Vera ofte kan bli sittende og se dumt på meg. Jeg har da trent henne like mye som de andre, men hun er altså hakket mer "tenke sjæl". Det er forsåvidt bestemoren (mamman til Vera) også. Hun lever sitt eget liv tydeligvis, men er dog litt enklere å bestikke med godis. Da det var fôringstid var det kun èn hund som spiste raskere enn min lille Aynï, og det var bestemoren hennes! Hun eier slett ingen hemninger der i gården, og kaster seg over maten med livet som innsats. Så det er ingen tvil om hvor Aynï har arvet den egenskapen fra.. ;o) Og blir Aynï like tvers igjennom god som oldefaren sin, så er jeg lykkelig. Makan til trivelig hund skal man lete lenge etter, til tross for sine alderdoms-skavanker. Nei, nok skryt!

Tre generasjoner; bestemor, Aynï og mamman.

Har trent litt agility i dag, noe som startet særdeles bra. Satte opp en bane med tildels vanskelige vendinger og merkelige snurrepipperier, men Tulla gikk feilfritt på første forsøk! Så skulle vi ta den en gang til, og da dukket problemene opp. Ikke at det var så masse problem, men jeg må rett og slett lære meg bedre føring. Og så må Tulla lære seg min føring. Jeg må altså, ganske enkelt, føre henne bedre. For det er kun det det går på. Deretter gjorde vi som sist; snudde vippa og tok banen andre veien. Det var visst litt vanskeligere, men vi rodde det i land på et vis. Terpet litt på diverse vanskelige kombinasjoner, og vips gikk vi den også feilfritt. Hun har endel driv for tiden, men likevel er hun enkel å "dra ned", dvs at hun tåler ikke mye korrigering/rot fra min side før hun faller litt sammen. Hvis jeg er litt for streng i stemmen i føringen, er det ikke så gøy lenger, og hun blir lett usikker. Det har kanskje noe med løpetiden å gjøre, samtidig som jeg innbiller meg forsterkeren ikke er helt 100% god nok. Mat er godt det, og spesielt viktig under løpetiden, men ikke det som gir absolutt mest driv og guts. Hun gir liksom litt mer av seg når det er lek som er belønningen, men siden hun ikke vil leke noe særlig nå, så faller jo det alternativet bort av seg selv.

Aynï fikk trene litt slalåminngang, men ellers ville hun helst trene på tunnellen. I den gården tror jeg vi må trene litt mer kontakt, og generelt innkalling og andre øvelser. Hun begynner å få nok "miljøtrening" på agilitybanen. Enten tror jeg hun kommer til å bli lei av å være der oppe, eller så tror jeg hun kommer til å få for masse fart for tidlig for kroppen hennes, og da må vi jo uansett ta en pause. Men dette regulerer seg jo selv i sommer; da kan vi jo nesten ikke trene agility siden jeg skal jobbe på pensjonatet. Der passer det bedre å trene kontakt og innkalling, og hender det at jeg skal trene agility, kommer jeg til å fokusere på Tulla.

Jeg får ikke sagt det!!

Aynï har gått opp nøyaktig en kilo på en mnd. Fortsetter det sånn, kommer hun til å veie 22kg som to-åring!! :D Så nå er hun altså rett i underkant av 3 kg, lille kråkebollen min.

Jeg har hatt eksamen i dag igjen, og jeg VET at jeg svarte riktig på flere spørsmål, haha! Håper jeg klarer å ro i land denne..

Tulla har hatt fri i dag, i alle fall frem til nå. Slemme, kostbare Line som ikke passet på mobilen sin og så at jeg hadde sendt melding, hihi.. (familieselskap *pfhøyt*) ;o) Merkelig nok takler Tulla en fridag bra, noe hun ikke har gjort i det siste, men det hadde vel mer å gjøre med opptrappingen til løpetiden enn noe annet tror jeg. Aynways, i går var vi på fellestrening i agility, noe som var så som så. *klippe og lime litt* Jeg er blitt spurt om å være med å vise frem hvordan en "god" ekvipasje er - i motsetning til helt ferske nybegynnere, som også skal være med og vise hvordan man lærer inn agility. I treningsgruppa er det tre stk, deriblant jeg/Tulla, som er "gode" (dvs alle er kl1, haha), og alle vi er blitt spurt om å være med å demonstrere. Jeg/Tulla er en, om ikke den beste av oss.

Det høres jo morsomt ut å være med å vise seg litt frem, og vi kan jo ta det som god konkurransetrening (sånn midt oppi alle andre konkurranser), og det er sikkert generelt gøy å være med og være litt sosial. Problemet er at de skal vise frem ferskingene, og hvordan agility trenes inn, noe a la "sånn gjør vi det i klubben vår". Det er et problem fordi jeg slett ikke har trent på den måten, OVERHODET, og jeg ville ALDRI trent på den måten og ei heller kommet så langt som jeg har om jeg hadde trent sånn. Det er mot hele min overbevisning å trene på den måten de gjør.

Eksempelvis skulle en veik/sart utstillingsgolden lære seg vippa. På med helstrup og føre hunden bort til vippa. Den går ikke opp frivillig, så da er det to stk (eier + hjelper/instruktør) som løfter hunden opp på vippa etter skinnet på baken/lårene, og etter halsbåndet og nakkeskinnet. Hunden nekter selvsagt å gå, så de "humper" hunden bortover vippa på denne måten; hunden har halen så langt under seg som overhodet mulig, bakkroppen prøver å krølle seg innunder og hunden er livredd. Vippa vipper, og hunden får gå av; veldig lettet, logrer og er glad for å være ferdig. Men så skal dette gjøres en gang til, samme skjer denne gangen. Også en tredje gang skal hunden "lære seg" vippa, og nå skjønner den hva som skal skje, så den prøver å flykte, noe som resulterer i at den snurrer seg rundt og rundt i helstrupen sin, som nå er helt strupet. Men eier+hjelper drar/løfter hunden opp på vippa igjen, hunden holder på å falle av fordi den kaver sånn fordi den er redd, og når den endelig har blitt heiset bortover vippa og er ferdig for denne gangen, er ikke hunden så tydelig "lettet" mer; nå er den livredd for at dette skal skje igjen. (Etterpå diskuteres det mellom de to som "trente" hunden; var den redd? nei, det virket da ikke helt sånn.. den var nok bare litt usikker, den visste ikke hvem som var sjefen.. eller noe i den dur.) Ja, så står jeg der og holder på å bite av meg tåen for ikke å si noe.. som den "klikkertreneren" jeg er..

Så; hva vil folk tenke når de ser hvordan de trener nybegynnere, og så kommer jeg og viser frem et flott resultat med Tulla? Jo, at det blir resultatet av slik trening. Og det stemmer jo overhodet ikke! Et utrent øye vil ikke se hvordan Tulla er trent, og dette er et arrangement for "folk flest", ikke spesielt interesserte. (Jeg tviler til og med på at de andre jeg trener med skjønner at det er en vesensforskjell mellom hvordan de trener og hvordan jeg trener..)

Jeg har veldig lyst å bidra med noe i klubben, men føler at dette ikke blir helt "moralsk" rett, eller noe i den dur. Det blir også feil om jeg skulle proklamere hvordan JEG trener på denne oppvisningen, selv om jeg alltids kan håpe på at noen kommer og spør i etterkant.. Så hva bør jeg gjøre? Ta sjansen og få konkurransetrening, være litt sosial og "hjelpsom" i klubben? Eller er det mer riktig å ikke "støtte" denne formen for trening som de driver med, ved å vise frem en flink hund som IKKE er trent på den måten, med den illusjon at hun er det? Svar ønskes! ;o)

Men tilbake til Tullas tid på banen i går; vi var kjempeheldige som startet en diskusjon om løpetid på trening og på konkurranser, men det endte med at jeg fikk lov å være med å trene likevel! Snakk om flaks, ble også kjempet for at jeg skulle få lov av omtrent den eneste hannhundeieren der.. (NOEN er jo fornuftige NOEN ganger..) ;o)

Æsj, jeg får jo aldri fortalt det jeg skal. Poenget er at det var satt opp bane, og Tulla gikk feilfritt første forsøk. Så tok vi den en gang til. Feilfritt da også. Jaja, liksom, utlært? Så nå har jeg lyst på kurs, hos noen som kan lære meg mer, mer, MER!! Føring og sånt, og litt avstandskommandering eller noe sånt. Ja, det var i grunnen det jeg skulle fortelle; vi er flinke! Tulla er flink, og alt gikk strålende bra, selv om hun har løpetid (men bare vent til hun blir innbilt..)!

Nei, nuh fikk jeg melding av Line, hun var visst ikke så kostbar, skylte på noe familiegreier (er det slekt eller noe sånt??), men nå skal vi trene, joho! (Og prate mannsskit, som en gammel kollega, nordlænning selvsagt, ville sagt..)