Helgeoppdatering og agilitytrening

Det viste seg da at jeg var påmeldt agilitykurs den helgen det er snakk om å være demo, så dette løste seg jo helt toppers! :D

I helgen har jeg vært og passet oppdretterens hunder, og moren til Aynï var også der. Hun har jo egentlig flyttet, men det var en gledelig overraskelse å bli møtt av en stk veldig glad cairn terrier da jeg kom! De andre gidder jo ikke bry seg om det kommer noen inn, verken kjente eller ukjente, men Vera har vel på den korte tiden hun har bodd et annet sted, lært at det er kos å komme i møte de som kommer inn døren. Om natten var Aynï på overnattingsbesøk hos "besta og besten" (strengt tatt besta og oldefar) på hunderommet, mens jeg hadde mamman i senga på soverommet. Jeg hadde ikke Aynï der, siden hun ikke sier ifra når hun må ut, det er teppe på gulvet, og senga er veldig høy. Så hun peip litt da hun måtte sove "alene" med to gamle hunder, men hun roet seg raskt. De andre hundene sov i stua.

Vera (mamman altså) er en så utrolig morsom hund, og det var gøy å møte henne igjen. Fikk tatt noen bilder også, som jeg håper å få lagt ut om ikke alt for lenge. Hun har noen skikkelig morsomme fakter, er utrolig leken og herlig, og så snill og tålmodig med Aynï (men ingen slår Tulla!). De lekte seg sammen, og jeg lekte også litt med henne. Morsomt å se hvor raskt hun blir med på drakamp, spesielt med tanke på at det ikke er blitt "trent opp" hos henne. Ellers fikk jeg en liten påminner om hvor Aynï har fått selvstendigheten sin fra! De andre hundene kommer raskt når jeg roper de inn, mens Vera ofte kan bli sittende og se dumt på meg. Jeg har da trent henne like mye som de andre, men hun er altså hakket mer "tenke sjæl". Det er forsåvidt bestemoren (mamman til Vera) også. Hun lever sitt eget liv tydeligvis, men er dog litt enklere å bestikke med godis. Da det var fôringstid var det kun èn hund som spiste raskere enn min lille Aynï, og det var bestemoren hennes! Hun eier slett ingen hemninger der i gården, og kaster seg over maten med livet som innsats. Så det er ingen tvil om hvor Aynï har arvet den egenskapen fra.. ;o) Og blir Aynï like tvers igjennom god som oldefaren sin, så er jeg lykkelig. Makan til trivelig hund skal man lete lenge etter, til tross for sine alderdoms-skavanker. Nei, nok skryt!

Tre generasjoner; bestemor, Aynï og mamman.

Har trent litt agility i dag, noe som startet særdeles bra. Satte opp en bane med tildels vanskelige vendinger og merkelige snurrepipperier, men Tulla gikk feilfritt på første forsøk! Så skulle vi ta den en gang til, og da dukket problemene opp. Ikke at det var så masse problem, men jeg må rett og slett lære meg bedre føring. Og så må Tulla lære seg min føring. Jeg må altså, ganske enkelt, føre henne bedre. For det er kun det det går på. Deretter gjorde vi som sist; snudde vippa og tok banen andre veien. Det var visst litt vanskeligere, men vi rodde det i land på et vis. Terpet litt på diverse vanskelige kombinasjoner, og vips gikk vi den også feilfritt. Hun har endel driv for tiden, men likevel er hun enkel å "dra ned", dvs at hun tåler ikke mye korrigering/rot fra min side før hun faller litt sammen. Hvis jeg er litt for streng i stemmen i føringen, er det ikke så gøy lenger, og hun blir lett usikker. Det har kanskje noe med løpetiden å gjøre, samtidig som jeg innbiller meg forsterkeren ikke er helt 100% god nok. Mat er godt det, og spesielt viktig under løpetiden, men ikke det som gir absolutt mest driv og guts. Hun gir liksom litt mer av seg når det er lek som er belønningen, men siden hun ikke vil leke noe særlig nå, så faller jo det alternativet bort av seg selv.

Aynï fikk trene litt slalåminngang, men ellers ville hun helst trene på tunnellen. I den gården tror jeg vi må trene litt mer kontakt, og generelt innkalling og andre øvelser. Hun begynner å få nok "miljøtrening" på agilitybanen. Enten tror jeg hun kommer til å bli lei av å være der oppe, eller så tror jeg hun kommer til å få for masse fart for tidlig for kroppen hennes, og da må vi jo uansett ta en pause. Men dette regulerer seg jo selv i sommer; da kan vi jo nesten ikke trene agility siden jeg skal jobbe på pensjonatet. Der passer det bedre å trene kontakt og innkalling, og hender det at jeg skal trene agility, kommer jeg til å fokusere på Tulla.

Jeg får ikke sagt det!!

Aynï har gått opp nøyaktig en kilo på en mnd. Fortsetter det sånn, kommer hun til å veie 22kg som to-åring!! :D Så nå er hun altså rett i underkant av 3 kg, lille kråkebollen min.

Jeg har hatt eksamen i dag igjen, og jeg VET at jeg svarte riktig på flere spørsmål, haha! Håper jeg klarer å ro i land denne..

Tulla har hatt fri i dag, i alle fall frem til nå. Slemme, kostbare Line som ikke passet på mobilen sin og så at jeg hadde sendt melding, hihi.. (familieselskap *pfhøyt*) ;o) Merkelig nok takler Tulla en fridag bra, noe hun ikke har gjort i det siste, men det hadde vel mer å gjøre med opptrappingen til løpetiden enn noe annet tror jeg. Aynways, i går var vi på fellestrening i agility, noe som var så som så. *klippe og lime litt* Jeg er blitt spurt om å være med å vise frem hvordan en "god" ekvipasje er - i motsetning til helt ferske nybegynnere, som også skal være med og vise hvordan man lærer inn agility. I treningsgruppa er det tre stk, deriblant jeg/Tulla, som er "gode" (dvs alle er kl1, haha), og alle vi er blitt spurt om å være med å demonstrere. Jeg/Tulla er en, om ikke den beste av oss.

Det høres jo morsomt ut å være med å vise seg litt frem, og vi kan jo ta det som god konkurransetrening (sånn midt oppi alle andre konkurranser), og det er sikkert generelt gøy å være med og være litt sosial. Problemet er at de skal vise frem ferskingene, og hvordan agility trenes inn, noe a la "sånn gjør vi det i klubben vår". Det er et problem fordi jeg slett ikke har trent på den måten, OVERHODET, og jeg ville ALDRI trent på den måten og ei heller kommet så langt som jeg har om jeg hadde trent sånn. Det er mot hele min overbevisning å trene på den måten de gjør.

Eksempelvis skulle en veik/sart utstillingsgolden lære seg vippa. På med helstrup og føre hunden bort til vippa. Den går ikke opp frivillig, så da er det to stk (eier + hjelper/instruktør) som løfter hunden opp på vippa etter skinnet på baken/lårene, og etter halsbåndet og nakkeskinnet. Hunden nekter selvsagt å gå, så de "humper" hunden bortover vippa på denne måten; hunden har halen så langt under seg som overhodet mulig, bakkroppen prøver å krølle seg innunder og hunden er livredd. Vippa vipper, og hunden får gå av; veldig lettet, logrer og er glad for å være ferdig. Men så skal dette gjøres en gang til, samme skjer denne gangen. Også en tredje gang skal hunden "lære seg" vippa, og nå skjønner den hva som skal skje, så den prøver å flykte, noe som resulterer i at den snurrer seg rundt og rundt i helstrupen sin, som nå er helt strupet. Men eier+hjelper drar/løfter hunden opp på vippa igjen, hunden holder på å falle av fordi den kaver sånn fordi den er redd, og når den endelig har blitt heiset bortover vippa og er ferdig for denne gangen, er ikke hunden så tydelig "lettet" mer; nå er den livredd for at dette skal skje igjen. (Etterpå diskuteres det mellom de to som "trente" hunden; var den redd? nei, det virket da ikke helt sånn.. den var nok bare litt usikker, den visste ikke hvem som var sjefen.. eller noe i den dur.) Ja, så står jeg der og holder på å bite av meg tåen for ikke å si noe.. som den "klikkertreneren" jeg er..

Så; hva vil folk tenke når de ser hvordan de trener nybegynnere, og så kommer jeg og viser frem et flott resultat med Tulla? Jo, at det blir resultatet av slik trening. Og det stemmer jo overhodet ikke! Et utrent øye vil ikke se hvordan Tulla er trent, og dette er et arrangement for "folk flest", ikke spesielt interesserte. (Jeg tviler til og med på at de andre jeg trener med skjønner at det er en vesensforskjell mellom hvordan de trener og hvordan jeg trener..)

Jeg har veldig lyst å bidra med noe i klubben, men føler at dette ikke blir helt "moralsk" rett, eller noe i den dur. Det blir også feil om jeg skulle proklamere hvordan JEG trener på denne oppvisningen, selv om jeg alltids kan håpe på at noen kommer og spør i etterkant.. Så hva bør jeg gjøre? Ta sjansen og få konkurransetrening, være litt sosial og "hjelpsom" i klubben? Eller er det mer riktig å ikke "støtte" denne formen for trening som de driver med, ved å vise frem en flink hund som IKKE er trent på den måten, med den illusjon at hun er det? Svar ønskes! ;o)

Men tilbake til Tullas tid på banen i går; vi var kjempeheldige som startet en diskusjon om løpetid på trening og på konkurranser, men det endte med at jeg fikk lov å være med å trene likevel! Snakk om flaks, ble også kjempet for at jeg skulle få lov av omtrent den eneste hannhundeieren der.. (NOEN er jo fornuftige NOEN ganger..) ;o)

Æsj, jeg får jo aldri fortalt det jeg skal. Poenget er at det var satt opp bane, og Tulla gikk feilfritt første forsøk. Så tok vi den en gang til. Feilfritt da også. Jaja, liksom, utlært? Så nå har jeg lyst på kurs, hos noen som kan lære meg mer, mer, MER!! Føring og sånt, og litt avstandskommandering eller noe sånt. Ja, det var i grunnen det jeg skulle fortelle; vi er flinke! Tulla er flink, og alt gikk strålende bra, selv om hun har løpetid (men bare vent til hun blir innbilt..)!

Nei, nuh fikk jeg melding av Line, hun var visst ikke så kostbar, skylte på noe familiegreier (er det slekt eller noe sånt??), men nå skal vi trene, joho! (Og prate mannsskit, som en gammel kollega, nordlænning selvsagt, ville sagt..)

Toppers trening!

Det gikk strålende på agilitytreningen i dag! Tulla var i humør, men leke var visst ikke så gøy. Det visste jeg jo, løpsk som hun er, da er det kun mat som står i hodet på henne! :D Men da jobber hun også knallbra for mat, så da går det litt opp i opp; intensiteten opprettsholdes.

Anyways; satte opp mange kombinasjoner over hele banen, ikke i noe bane-mønster, men kun to-tre-fire hinder her og der, hvor hun virkelig skulle få bryne seg på å følge med meg. Og etter å ha feilet en (!!) gang, så fulgte hun med i timen! Hun bråsnudde fra mønet (som hun elsker), og hun også tunellen og bommen. Og forsåvidt alle andre hindre også, og vi prøvde både forlengs og baklengs og i andre rekkefølger. Til slutt tok vi flere kombinasjoner på rad, noe som ikke var planen da jeg satte de opp, så banen ble dertil merkelig, men hun taklet det kjempefint. Bare bra med noen utfordringer! Kjempetoppers fornøyd med innsatsen vår i dag!

Aynï fikk bryne seg på slalåmen, som hun virkelig har begynt å få dreisen på. Og det har hun, uansett hvilken siden jeg går på. Vi bruker fremdeles shape-metoden, og tar kun en og en pinne om gangen (belønning etter hver, dvs annenhver pinne altså). Men hele slalåmen tar hun nå! Selvsagt er det ikke fart på henne, men det er nesten like greit, så lita som hun er.

Dessuten trener hun med mye større forstyrrelser enn det Tulla gjør, for Tulla sitter og bjeffer og hyler for å få trene mer mens jeg og Aynï er på banen. Jeg vet neimen ikke om jeg gidder trene Tulla mer på det. Det er ikke sånn at jeg går tilbake før hun er stille, men jeg orker ikke, gidder ikke trene på at hun skal holde kjeft hele tiden mens jeg trener Aynï.

Stakk innom dyrebutikken på vei hjem, kjøpte noen kg tørrfôr som godis (Eukanuba sensitive skin), som inneholder MYE fisk(elukt). Tulla tror det er tørrfisk, så ekkelt lukter det! Aynï liker tørrfisk, så hun kommer sikkert til å like dette også (selv om kulene er hakket for store for henne). Kjøpte et bur også til Aynï også, Atlas 40. Ikke si det til noen, for vi har egentlig ikke råd til det, men jeg orker ikke, gidder ikke vente. Dessuten har jeg eksamen snart, haha, som om DET hadde noe med saken å gjøre..! Og Aynï vokser nok ut av buret sitt jeg kjøpte for en uke siden, i alle fall ut i fra min standard på bur; jeg liker de litt romslige. De skal tross alt sitte der under trening og sånt, og kurs og diverse, i tillegg til bilkjøring, så da får de heller ha god plass å være på, enn å måtte skvise seg i sammen i bare to stillinger.

"Trening" på klubben

Jepp, da var første eksamen over, i går faktisk. Har neste på torsdag og siste den 28. mai. Nok om det. :p

I går tenkte jeg å trene litt agility med Tulla; hun trenger definitivt noe å gjøre på for tiden. Løpetiden kom forresten på fredag eller lørdag (litt ubestemmelig), noe som er fint siden hun da blir ferdig med den før jeg begynner å jobbe på pensjonatet (som har løpetispe-stengt om sommeren). Så blir hun innbilt i sommer, stort sett hele tiden jeg er på pensjonatet. Og så er det sikkert varmt i tillegg, så jeg får nok en veldig kjedelig hund å ha med å gjøre.. Jeg skal se hvordan hun blir da i denne perioden med innbilten, og hvis hun er like slapp og daff og deppa som sist (eller verre), tror jeg sterilisering (kastrering er det vel) blir løsningen. Det er nemlig helt forferdelig grusomt å ha en hund som det; ikke vil noe, gidder noe, orker noe, har noe livslyst i hele to måneder! Jeg holdt på å gå på veggene sist!! Nå har jeg jo Aynï i tillegg som sikkert får mer futt og fart og holder meg gående, men likevel. Det vurderes sterkt.

Agility, ja. Jeg er jo litt dum sånn sett; finner ut at jeg skal trene nesten i siste liten, og så dro vi oppover til klubben i sjutiden. Da er det selvsagt lydighetstrening, noe jeg kom på idet vi dro. Men men, Aynï fikk komme ut og så stod vi og så på de andre trene, og så trente vi litt kontakt og sånn. Fant ut at Tulla også måtte få ut en tur og trene på sånt, men idet jeg tar henne ut kommer jeg på at hun har løpetid, og løpetisper er ikke tillatt på klubbområdet. Argh. Teite, teite klubbregler. Det er helt bak mål og mening spør du meg, men det er nå så. Som kompromiss (uten å si noe til de som var der forsåvidt) holdt jeg meg utenfor området, dog rett utenfor. Vi trente på veien ved siden av, og da på utgangsstilling. Hun kom raskt i treningsmodus jenta mi, og du og du for en fryd hun er å trene med da! Hun elsker å trene lydighet, og jeg skulle ønske jeg hadde likt det like godt som henne! Hun hadde kunnet nå langt hadde jeg giddet trene henne i det.. Egentlig skulle hun kommet til noen som likte LP og hadde ambisjoner, for hun har virkelig talent til det. Når hun er i treningsmodus er det ingenting som vipper henne av pinnen; da kan 3. verdenskrig komme om den vil, og hun klistrer seg bare tettere inn til siden min og konsentrerer seg bare enda mer. Da er forstyrrelser GØY og det hele blir en lek.

Så ikke ut til at noen av hundene som trente på klubben reagerte på henne, så det de ikke vet har de ikke vondt av! Men så er nå jeg litt spørrende til om de i det hele tatt trener da.. Det sies at ingen trener på den måten lenger, men JO, det finnes fremdeles den virkelig virkelig eldgamle skole! Ikke engang de som trener såkalt "tradisjonelt" trener sånn! Her er det nemlig snakk om å ha alle hundene på linje, så har man en instruktør som står på sidelinjen og kommanderer fremad marsj, vend om og holdt, springmarsj, vend om og sakte marsj, høyre om, gjør holdt, osv. Og de som er med så ikke ut til å gjøre stort annet enn å følge ordre; nå snakker jeg om folka altså. Hundene lærte i beste fall å gå på linje med andre hunder og folk, og til en viss grad følge etter eieren. Dette henger vel igjen fra 50-tallet eller noe i den dur, i god militær-ånd.

Det er liksom en grunn til at jeg og Tulla sjelden gidder å være med på det tullet der. Ikke at de er så hardhendte eller noe sånt, jeg så ikke noe jeg reagerte på (selv om jeg ikke ville ha dyttet en 5 mnd gammel valp i sitt i utgangsstilling), men man får jo ingen verdens trening ut av det!! Og de gangene vi har vært med, har vi trent på fx gode vendinger, men det får man ikke tid til å gjennomføre, før man har fått en ny kommando man skal følge, og de ved siden av plutselig har gjort høyre om og springmarsj og kommer løpende inn i oss. Det eneste man får trent på, er altså å følge kommandoer. Igjen; folkene får trent på det. Noe som sikkert er greit hvis man har kommet så langt at alle momentene sitter og man har tenkt å konkurrere. Æsj altså, det er skikkelig gørr kjedelig. Så avbrytes det hele med litt innkallingstrening; da kommer instruktøren og holder hunden (som i mange tilfeller ikke liker det noe særlig og kan vise unndragelsesatferd), og så går eieren fem-ti-tjue meter unna (alt etter hunden), og ber hunden komme på plass. Noen kommer, andre kommer ikke, og de som kommer kommer slett ikke i noen "fart". De lunter frem til eieren (merkelig nok siden det å bli holdt av en instruktør ikke var så gøy det heller), og så blir de dyttet rundt i utgangsstilling igjen.

Da vi kom ble vi sittende i bilen og se litt på de mens de holdt på, noe som nesten er litt komisk. Hundene ser relativt forvirret ut (hva skjer 'a?), og 15 stk eiere går frem og tilbake, stopper noen ganger opp, og ser ut som noen roboter som følger strenge ordre. Hoho! Det er da det er virkelig, skikkelig gøy å ha en hund som faktisk gidder å gå skikkelig fot, være interessert i eieren og følge med, anstrenge seg og gi litt av seg selv, og ikke gå og lunte en 40 cm bak eieren og se hit og dit og snuse litt her og der. Selv om det innebærer at man får kommentarer på at man belønner for ofte (??), at man har en veldig oppmerksom hund (! lurer på hvorfor?), og at hunden er veldressert (haha, den tigger bare!). Så unnskyld, alle drevne LP-folk, som trener og trener og trener (det skulle vel vært i hermetegn), at jeg kommer der som en annen briefe-fis og dytter godis i bikkja mi og skjemmer henne bort, selv om jeg har null ambisjoner om noen konkurranse og faktisk knapt trener på dette til vanlig. :D Skadefryd, er det det det kalles? Ondskapsfullt kanskje? Men når dere fnyser av at jeg sier jeg klikkertrener (rett etter at dere misunnelig har kommentert kontakten mellom meg og bikkja), så kan dere ha det så godt! Jeg skulle gjerne sagt en ting eller to om belønning (ja, det hjelper faktisk å gi bikkja den leken dere dingler i trynet på den, eller stappe i den en pølsebit når den ser på dere), men dere er ikke så veldig mottagelige for sånt, virker det som. Så får både jeg og dere leve videre med den selvgode følelsen vi får av disse "treningene"; dere er flinkere trenere enn meg siden dere ikke klikkertrener (eller skjemmer bort (belønner) bikkja), og jeg vet innerst inne og ytterst ute at min hund er flinkere enn deres..!

Nok sarkasme. Aynï gikk trapp for første gang for noen dager siden. Vi har jo TVn stående oppe, så når den skal tittes på, har jeg bært henne nesten hele veien opp, og satt henne på ett av de øverste trinnene, sånn at hun har fått gått opp siste biten selv. Samme på vei ned; satt henne på et av de siste trinnene og så har hun gått ned selv. Men da jeg skulle opp og hente noen rene klær her en dag, var det en liten tuppe som fulgte etter meg - HELE veien opp! Og hun var jo bare SÅ stolt! WOW, jeg KLARTE det liksom! Men jeg er beinhard; har hun kommet seg opp, må hun komme seg ned også! Så da jeg var ferdig der oppe, gikk jeg ned og Aynï fikk streve med oppgaven selv. DET var visst ikke så gøy.. Litt knurring, litt bjeffing og noe kaving, men etter en stund var hun da nede. Og etter det har hun vært veldig kry over seg selv; har gått opp og ned trappen ofte, bare fordi hun KAN, selv om vi sitter i stua. Og selv om vi sitter oppe og ser på film, kan hun finne på å gå ned, fordi hun kan, og så legger hun seg i kassen sin, eller finner seg et bein å tygge på.

Men det er ikke alle ting som er så kule lenger; vippa er blitt ekkel altså.. Merker at selv om Aynï fremdeles er en åpen og trygg valp, er det noen ting hun er litt mer forsiktig med nå enn før. Amygdala har nok vokst, og det som skal føre til at hun blir fornuftig og ikke uredd ALT nytt, har begynt å tre frem. Vippa var jo null problem før, nå virker det som om hun har skjønt at bevegende underlag ikke er normalt. Det er jo sånn det skal være; hunder skal jo være litt "redde" for ting; ikke buse rett frem til absolutt alt. De ville jo ikke overlevd om de aldri var redd noen verdens ting. Så vi tar pause fra vippa, ikke noe vits i å presse for mye der. Den "dumme og uredde" valpetiden begynner å gå over, og fornuften setter inn.

Ellers ser jeg at vi må trene mer på å leke i nye miljøer; det har jeg ikke vært flink nok til. Jaktlek er gøy, men drakampen sitter ikke helt enda. Det kommer vel, men det er greit å trene på det.

I dag er planen å trene agility; må trene mer på "morsomme" starter. Det vil si at et hinder av noe slag står på logisk linje i forhold til et annet, men at det andre ikke skal taes, det er et som ikke er så logisk som skal taes. Om noen skjønte det? Fx som sist gang; man har tre hopphindre som står ved siden av hverandre på en linje, men rett etter det første hopphinderet ligger tunnelen, og åpning er vendt sånn at hunden kan bare løpe rett inn i den etter første hopp. Men det skal den ikke, den skal ta det første hopp-hinderet for så å ta en helomvendig og ta et annet hopphinder. Tunellen kommer senere. Dette gikk supert sist gang, men nå skal vi trene med andre hinder. ;o)

Bålbrenning og tur til vannspeilet

Det ble bålbrenning i går likevel. Jeg tok med Aynï den første tiden, noe som sikkert var ganske så greit. Det var masse folk der som holdt på med dugnad i velforeningen, snekret gjerde og kjørte firhjuling, kastet planker på bålet og styrte på. Barna syns det var kjempestas å få hilse på Aynï igjen, selv om hun aller helst ville leke seg ferdig med nabo-terrieren Oscar først. De herjet godt en halvtimes tid, før barna ble morsomme. De rev opp masse dødt gress og lokket henne til å hoppe opp etter det og ha drakamp med de. Hun syns det var storveies, og dritstilig når så små mennesker ville leke med henne. Når de ble for voldsomme, tok jeg henne opp, og da forsvant de raskt; det er jo ikke noe gøy med en hund de ikke får være med!

Da hun hadde fått "nok", var det Tullas tur å ut å lufte seg. Barna hadde gått hjem og lagt seg, og det var bare vi voksne der. Gikk en runde med Tulla først før vi satte oss ved bordet, men det ble ikke så lenge for hennes del da - det var jo ikke så gøy å bare ligge der og se dum ut, så hun fikk hjem til Aynï. Men Aynï fikk i alle fall trent litt på å være alene hjemme, sånn helt alene, uten Tulla. Vi satt der til ut på natten en gang, og da jeg var hjemom for å hente noe mer å drikke, kikket jeg inn stuevinduet før jeg åpnet døren. Tulla lå og sov på gulvet, og Aynï lå i kassen sin på soverommet vårt. Snille, snille hundene mine som er så flinke!

I dag har vært en litt redusert dag, agility har vi ikke kunnet trene pga sterk vind, så hinderpinnene faller ned. Hadde jo kunnet trene på andre ting, men så gadd jeg ikke så mye heller. Tok oss en tur til vannspeilet og lot hundene løpe litt i fjæra. Folketomt som det var siden det var regn i luften i tillegg til vinden, så vi ble ikke der så lenge vi heller. Tulla svømte faktisk! Og Aynï var uti og vætet labbene hun også. Har vært der før en gang med Aynï for ikke så lenge siden, og da apporterte hun fra vannet! Vel, hun svømte ikke, men vasset uti og hentet en liten kvist jeg hadde kastet ut. Syns det var veldig bra til første gangen å være. Ellers er det jo kjempegøy med skjellsand - kanskje mest for hundene og minst for meg. De blir jo skikkelig ekle etterpå; sandete og fæle, og Tulla som badet i saltvann ble bare ekkel. Så da vi kom hjem ble det dusjing av begge to. To rene bikkjer ligger nå og sover søtt. Bilder fra stranden kommer snart. Jeg har også dristet meg til å filme kråkebollen og tullemora, mens de drev og gnafset på hverandre i sofaen. Fremdeles ikke noe fancy videokamera, så drit i klikkelyden som er autofokusen som går sin gang.. Tulla "prater" forresten utrolig mye, og det er ikke fordi hun er sur på Aynï at hun "knurrer", men hun prøver vel heller tvert imot å si noe fornuftig.. ;o)


Tulla og Aynï i sofaen igjen from Borghild on Vimeo.

Replikken min er altså, for de som ikke skjønner trøndersk; "Plagsom kråkebolle?!"

Rødruss i skogen

Vi er nærmeste nabo til en videregående skole. Nå er det russetid. Det blir litt bråk og tull av sånt, men stort sett går det bra, håper bare de ikke strør om seg med like mye glasskår som i fjor. Men hvis det var det du trodde innlegget handlet om, tok du skammelig feil! Russen burde jo egentlig lest til eksamen, og det burde nok jeg også. Men jeg var nemlig ute og testa Pajeroen i går. Dro opp til en skogsvei sånn i sekstiden, og rånte i vei. Kjørte i grøfter og over kanter og stubber og trær (eller i alle fall ting som kanskje skulle blitt trær hadde ikke jeg kjørt over de), ned en skummelt bratt bakke (og opp igjen), over en bekk og inn en eldgammel kjerrevei hvor jeg snudde halvveis i en myr. Ikkeno' problemo! Det var nesten litt kjedelig, og siste sjanse på vei tilbake igjen, svingte jeg inn en annen gress-vei. Lurer på om det går et skispor der om vinteren; en tråkkemaskin med belte hadde i alle fall kjørt der. Gressveien gikk over i jord, og så kom det plutselig snø. Siden jeg har sommerdekk og ikke så noe mer vei der fremme, fant jeg det best å snu. Gikk fint det, opp en bergskråning og ned igjen i en myr og fikk snudd på et vis. Da ser jeg at denne jorden hadde da fått voldsomt til spor i seg der jeg hadde kjørt..! Pytt sann; har man en Pajero er man ikke sjenert. Så jeg satte den i -ja, hva det nå heter igjen, dette helt laveste firhjulstrekkgiret, -og kjørte på. Og så stoppet jeg. Ikke av meg selv selvsagt. Jeg skjønte ikke helt; hva hadde skjedd? Rygget litt tilbake (dette var selvsagt i en veldig liten, veldig slak oppoverbakke), og tok sats og ga på. Ooops. Der stor jeg igjen. Rygget meg tilbake og prøvde å ta venstresiden opp. Niks. Høyresiden, da? Nesten i myren, men et tre stod i veien og det turte jeg ikke kjøre ned. Dobbeltooops. Rygget tilbake, og trippeloops. Da kom jeg meg ikke lenger tilbake engang. Og ikke frem. Jeg stod bom fast. Gikk ut av bilen, og oppdaget da raskt at om jeg ikke hadde skjønt det til nå, så skjønte jeg i alle fall at jeg hadde laget meg et veldig fint gjørmebasseng. Jeg lo. Og så satte jeg opp begge dørene på førersiden, skrudde volumet på anlegget på nesten max hva bilen tålte, og satte på Bon Jovi. Og så hoppet jeg litt rundt og lo. Forsinket rødrussefeiring i skogen..!

Etter at jeg hadde hoppet litt i gjørma, fant jeg ut at dette gikk jo ikke i lengden. Jeg kunne jo ikke bare stå der hele kvelden. Sendte melding til en venninne som bodde rett nedi "hogget", men hun hadde arbeidshelg og kunne ikke hjelpe akkurat da, men hun og typen skulle se på det senere. Ringte Bjarte, som forøvrig ikke trodde noe på det, men hadde lyst å si "hva sa jeg?" (Ja, hva sa han egentlig? Jeg hørte ingenting..!) Så stod jeg der da, og prøvde å holde elgen unna med en eller annen Bon Jovi sang. Det var forresten ikke noen andre cd'er i bilen, så han fikk holde fant jeg ut. Jeg fant på mine egne russeknuter; plukk mest mulig tørt gress, finn tre små pinner og sånne ting. Så la litt tørt gress og noen sleipe kvister under dekkene, og kanskje en knudrete stein også, og prøvde å kjøre en gang til; jeg stod nemlig kun halvannen meter fra "trygg" grunn; med gress og ingen jord eller gjørmepotensiale. Men neida. Det skulle ikke gå denne gangen heller. Og jeg endte opp med å stå helt bom fast, faktisk sju meter enda lenger bak enn der jeg stod først. Kjipe greier, esse.

Jeg husker ikke helt gangen i dette, men jeg lo, og så sang jeg litt og gaulte, og hoppet, og så tok jeg en røyk og snakket litt i telefonen når noen ringte. Men da Line, som hadde arbeidshelg, ringte og fortalte at de traktorene de hadde tilgjengelig manglet drivstoff, da lo jeg enda bedre!! :D Man kan ikke si at jeg ikke tok det med godt humør, dette er noe av det gøyeste jeg har vært med på; helt mutters alene i skogen, meg og elgen, Bon Jovi og gjørme. Lengre historie litt kortere; Bjarte kom oppover med et par nabo-kompiser som allerede var begynt å bli gode og brisne. "Kvinnfolk" var stempelet jeg fikk, men de lo godt da de hørte Bon Jovi rocke langt utpå myra. Bilde ble tatt før de sa seg villig til å hjelpe meg opp, noe jeg er stygt redd for at kan bli brukt mot meg en eller annen gang.

Selvsagt var det Bjarte som måtte kjøre den opp igjen mens vi andre dyttet, det er vel "typisk mannfolk" det.. Men han sleit jammen kraftig han også, men meg litt dytte og drahjelp (?) fikk vi han opp! Stoltheten min fikk seg en knekk, men den ble (nesten) like høy som den var i utgangspunktet da jeg fikk kjøre hjem igjen (så sier vi ikke noe om at grunnen var at Bjarte måtte kjøre to brisne naboer hjem).

Bilen er fin-fin den; akkurat slik den skal være! Gjørmesprut til langt oppå taket, både frem og bak på speilet, og i baksetene (hvem kommer på å lukke vinduene i baksetet når man står og spinner i gjørme?).. Og slik skal den få stå en dag eller to til, før jeg gidder å vaske den, hehe.. Men jeg må bare få presisere før ørtende gang; det var ikke gjørme der før jeg kjørte der. Det var jord, og den så tørr ut. Men nesten to tonn bil gjorde tydeligvis sitt til at det ble gjørme der, så nå har jeg lært hvordan gjørme kan se ut før det blir gjørme..

Ellers har jeg og Tulla hatt noen flotte treningsrunder på agilitybanen, og jeg og Aynï var på bytur i går. Det er helt vanvittig hvor hun sjarmerer! Vi gikk fra torget og til gågata, og på hjørnet der fant hun seg en liten fislete ballong. Den måtte jo lekes med, og så la hun seg ned og tygde på den etterhvert. Folk stoppet og spurte om å få klappe og kose, og hun lå der og nøyt oppmerksomheten. Ballongen var likevel mest gøy, så da hun rullet over på ryggen med ballongen i munnen og sprellet med framlabbene, gikk det et "ååååhh" gjennom "publikum". Skulle nesten tatt betalt for det..! ;o)

Man får jo mange greie spørsmål, kanskje mest om rase, kjønn og størrelse. Men det som ergrer meg, er når folk spør "Åh, blir det en sånn veskehund, det der?" eller (som jeg fikk under Hoinndagan som fikk meg nesten til å fly i taket, nei Stig, ikke av deg, men av ei som var dønn seriøs) "Er ikke det akkurat sånn som Paris Hilton har? Siden du går og bærer på den liksom.. " (Ja, jeg var på vei ut med en tissetrengt valp.) Noen ganger er sånne "misforståelser" om hvem folk tror jeg er, morsomme. Men ikke dette. Man kan spøke med det og le, og jeg er da fullstendig klar over at jeg ser knapt intelligent ut med rosa/brun jakke; men det er litt av morroa med å ha den også..! :D Folk tror sikkert jeg er en fjolle av dimensjoner, og behandler meg som litt "blond". Da er det gøy når de i ettertid (og ofte ganske raskt) kommer og kommenterer at jeg slett ikke er som de trodde jeg var. Derimot, kom ikke og si noe fornærmende om hundene mine!! Som at Aynï liksom skal være en veskehund, eller "sånn som Paris Hilton har", med drømmende stemme..

Ellers har Aynï (og Tulla) fått et gravehull i hagen, som er blitt populært. Aynï gjør det større for hver dag som går, snart kan hun sikkert ligge i det. Jeg har kjøpt pimp-stein til Tulla, og det fungerte kjempebra. Bortsett fra det jobber jeg alt for mye, og i dag er jeg kjempesliten, så det spørs om jeg gidder å være med på bålbrenning senere i kveld..

Tulla er tilbake, og Aynï droppet ut

I går prøvde vi oss på agilitytrening igjen, med et noe redusert håp til hvordan det skulle gå. Det er treninger på klubben med instruktør (som vi ikke deltar på), men det som er flott er at de flytter rundt på banen for meg, så slipper jeg å gjøre det..! :D Det stod altså en nokså vanskelig bane der, i alle fall slik jeg tolket den, noe som kanskje ikke var helt rett, hehe, men vi prøvde oss i alle fall på den. Problemet vårt er jo ikke så mye føring, som Tullas hoppe-vegring for tiden. ;o) Men mot all formodning så var bikkja tent! Hoi som det gikk! Hun hoppet som om hun aldri skulle gjort noe annet, og det varmet jo selvsagt hjertet mitt. Flere vanskelige kombinasjoner gjorde sitt til at jeg fikk øvd meg på føring, men Tulla tok hintet. Jeg må bare passe på å rose og være blid i stemmen når hun gjør rett, så hun ikke blir usikker på om hun gjør det riktig når ting ikke alltid er helt logisk for henne. Rette strekk er jo enklest, da løper hun jo bare rett frem og tar de hindrene som kommer i veien, men når hun må bråsnu midt i en sånn rekke, så skjønner hun ikke alltid hva som skjer og kan falle litt sammen.

Fikk til en slalåminngang som var kjempevanskelig også; hun kom fra et hopphinder hvor hun måtte snu helt rundt, løpe langs slalåmen og ta den tilbake igjen, hvor jeg da kunne (og måtte) gå på motsatt side, og selvsagt den siden som er "vanskeligst" for de som har vært så dumme å trene slik som jeg har. Pipeleken var gøy også, men hun tappes for ekstra energi når hun leker med den, så vi må veksle litt mellom den og godis, sånn at hun har energi til å fortsette å trene. Merkelig nok virker ikke kondisen på topp for tiden; og hun som er så godt trent. Mulig det er noe som henger igjen etter denne nedturperioden hun har hatt.

Aynï derimot, som alltid har vært heltent på agilitybanen, hun var ikke helt med i går. Hun gikk og vimset hit og dit, og jeg var slett ikke så spennende som jeg hadde håpet på. Da var det veldig godt å ha en Tulla som fungerte. ;o) Uansett; kontakttrening må vi absolutt fokusere enormt mye mer på; jeg har slett ikke vært flink nok der. Men så er det dette med å velge tid og sted for sånt. Når vi er på agilitybanen er jo kontakttrening flott, men når vi er ute og skal hilse på folk, syns jeg hun bør hilse på de (sosialiseringsperioden er vel over snart), i stedet for å sitte og tigge godis av meg (som hun har fått en tendens til etter å ha observert Tulla gjøre det i de situasjonene).

Jeg fikk fingern ut i går, kanskje etter å ha sett en hund som fungerte bra på banen, og med litt tidspress hengende over meg; så jeg meldte på en haug med agilitykonkurranser. Lurer på om jeg meldte på sju konkurranser, jeg? Gleder meg i alle fall enormt, og håper Tulla er i slaget de dagene, og at løpetiden (og innbilten etterpå) ikke er til hinder for oss.

Har jeg fortalt at vi har kjøpt bil? Her er den i alle fall, en plommerød Mitsubishi Pajero, 92-modell! (Skynd deg å se før annonsen slettes.) Har testet den litt i går, og blitt litt vant til å kjøre den, og blir bare mer og mer fornøyd. Det er kun to ting jeg må klage på; det er ikke varme i setene (og jeg er veldig frossen), og bagasjerommet er mindre på den enn på Primeraen som vi har fra før, så de to store burene vi har hatt i stasjonsvognen får ikke plass i Pajeroen. Planen var jo aldri å ha to så store bur i noen av bilene, Aynï skal få et mindre ett, noe som er litt sikrere for henne med tanke på kollisjoner og sånne ting. Har bestilt er Varikennelbur str small, som jeg håper og tror vil passe, spesielt i Pajeroen kanskje.. Så Pajeroen er altså "min" bil, hundebilen, som kommer seg opp og frem og tilbake igjen, hele året. Jess, jeg er fornøyd! Strøken innvendig er den også, så den passer jo nesten ikke til en hundebil, hehe!

Problemhund eller hundeproblem

Da var Hoinndagan over for denne gang. Jeg var på kurs med Lars Fält, noe som kan anbefales på det varmeste! En mann på (snart) 70 år, som har viet sitt liv til etologi generelt og hunder spesielt, sitter inne med noe kunnskap, for å si det mildt. Temaet var "Fra valp til unghund", og selv om det tidvis skled litt ut, så var det desto mer interessant. I tillegg til to-dagerskurset, fikk jeg med meg et miniseminar om MH, et om problemhunder, og et om hvordan man kan forhindre at valpen skal bli en problemhund, de to siste også av Lars Fält. Lennart Wetterholm hadde et problemhundseminar i fjor, så det var litt repetering der, men det tror jeg bare var flott; jeg fikk mange aha-opplevelser i løpet av helgen!

Både Lars og Lennart startet seminaret med å prøve å definere hva en problemhund er. De endte begge to opp med å spørre hva er en problemhund og hva er et hundeproblem? Det høres kanskje enkelt og greit ut, men du så viktig det er! Det gikk virkelig opp for meg at det er jo to vidt forskjellige problem. Jeg skal forsøke å forklare: Man har en hund, som man blant annet går tur med. På tur møter man av og til på andre hunder. Plutselig en dag utagerer hunden; den henger i båndet og brøler mot den andre hunden. Uffda, tenker eieren, dette var ikke noe trivelig. Så skjer det igjen noen ganger og før man har rukket å verken tenkt eller gjort noe, har det blitt en vane. Nå oppsøker eieren kanskje hjelp.

Jeg stopper der foreløpig. Hva har skjedd? Har man plutselig fått en problemhund? Eller har man et hundeproblem? Det er jo tydelig at hunden har reagert på hunder en stund, men at den først i det siste har forsøkt å gjøre noe med det, altså å utagere. Eieren har ikke sett, eller tenkt over de små signalene hunden har vist, eller kanskje ikke brydd seg eller innsett hva dette kan føre til. Hunden har altså hatt et hundeproblem ganske lenge; den har gått og reagert negativt på møtende hunder en god stund. Men eieren har ikke hatt en problemhund før nå i det siste, når hunden har begynt å utagert. Det som også har skjedd først nå i det siste, er at hunden har begynt å håndtere problemet sitt, og det har den gjort ved hjelp av utagering (som fungerer ypperlig, by the way; den møtende hunden forsvinner jo!). Så hunden har knapt et hundeproblem lenger, den har en problemløsning som kanskje ikke er helt i tråd med hva eieren skulle ønske, men like fullt er det en måte å håndtere problemet på. Hadde hunden prøvd å løst sitt hundeproblem ved å heller gå fot ved eieren og ta kontakt, hadde ikke eieren hatt en problemhund, og antageligvis heller ikke oppsøkt hjelp. Utageringen er altså i all hovedsak eierens (eller samfunnets) problem.

Nå spørs det; hvem sitt problem skal man trene bort? Hundens eller eierens? Er alt helt i orden så lenge hunden ikke utagerer? Den kan jo fremdeles ha et problem.. Eller vil man heller forsøke å trene hunden sånn at den ikke lenger trenger denne problemløsningen?

Sett fra et etologisk synspunkt, så blir det helt feil å straffe hunden i denne sammenhengen. Man øker kun frustrasjonen og aggresjonen i hunden, og sannsynligvis øker man dermed eierens problem med hunden. Hvis man tenker etologisk, og prøver å se ting fra hundens sted, vil man jo helst forsøke å endre hundens oppfatning av møtende hunder. Skal man gjøre det, sier det seg selv at man ikke bør kjefte, rykke i båndet, heise opp og kvele med strup, eller noe lignende. Da er man over på å trene bort eierens problem, og ikke hundens. Det er spennende at hunden ved hjelp av sin natur, viser oss hvilke metoder man bør bruke for å nå igjennom og trene på deres problem, og at det kan være helt andre metoder enn det vi ville brukt dersom vi skulle trent bort våre problem!

Wannabe-terrieren og wannabe-spanielen

Egentlig var det meningen i går å skrive om hvor like hundene var, men ikke på den måten det ble. Det ble jo litt alvorlig og sånt, mens det jeg opprinnelig hadde i tankene var litt mer morsomt. Så jeg får prøve igjen i dag..

Tulla har jo alltid vært en hund med mye personlighet, som har fått oss til å le mange ganger. Hun har for eksempel alltid strukket seg mye etter at hun har sovet og når hun er trøtt. Hvis hun har ligget i sofaen og går ned, så lar hun bakbeina bli igjen i sofaen mens hun strekker seg ned og drar de etter seg. Når hun har kommet ned på gulvet kan hun strekke seg ved først å gå ned i lekestilling-strekking, for deretter å skyve bakbeina bak og opp og gjøre seg så lang hun bare klarer.

Litt sånn er Aynï også; hun strekker seg mye. Når begge hundene har ligget og sovet, og jeg tar de med ut i hagen, er det strekke-orgie i mange minutter virker det som. Det er liksom om å gjort å strekke seg mer enn den andre og gnikke seg mest mulig i plenen og gni seg i øynene og virkelig demonstrere hvor trøtte de er. Jeg står bare og ler av de når de holder på, det er veldig komisk å se på. Aynï strekker seg på akkurat samme måte som Tulla, gjesper og styrer og plutselig orker de ikke mer, og faller ned mens de strekker seg og har bare lyst å sove videre.

Sove, ja.. For noen sovedyr jeg har! Er det ikke "som hund, så eier" de sier? Kanskje det heller burde være motsatt? ;o) Begge hundene ligger gjerne og drar seg mens jeg er på badet om morgenen, og de har det slett ikke travelt med å komme ut av soverommet når jeg slipper de ut. Da er det jo strekke-orgie igjen, og gjesping og grynting. Tulla har sin egen lille rare lyd hun lager når hun strekker seg, som jeg tror hun har lært seg i løpet av det siste året, og fått mye oppmerksomhet på. Det nærmeste jeg kommer å forklare lyden, er om man sier "H-H-H-H" inni seg, på innpust, med munnen lukket. Hvis jeg lager den lyden når hun strekker seg, hermer hun ofte etter, eller lager høyere lyd.

Jeg har til tider lurt på om Tulla var delvis katt, siden hun liker å ligge på sofaryggen (hvis hun får lov), og hun bruker labbene mye. Det gjør Aynï også; hun vil helst sitte/ligge høyt, gjerne på skulderen, og labbene blir flittig brukt. Når jeg leker med Aynï med ballen med tau i, ser hun virkelig ut som en katt; løper etter mens hun dasker med labbene og prøver å fange den. Hun dasker med labbene hun også, akkurat som Tulla, men kanskje på en noe mer feminin og forsiktig måte, haha! Hvis jeg holder Aynï i fanget, strekker hun seg gjerne opp til ansiktet mitt, og legger begge labbene på munnen min mens hun slikker meg litt på kinnet (før hun begynner å bite meg i haka, selvsagt).

Da Tulla var liten merket vi raskt at hun likte ting som trillet, og hun prøvde bevisst å få ting til å trille. Selv om de ikke var runde, prøvde hun å dytte på de, eller ta de i munnen og slippe de ned for å se om de rørte på seg. Vi sa at det hadde vært morsomt om hun hadde lært seg å kaste ting selv, og jammen gjorde hun ikke det! Nå kan hun gjerne finne på å ta en leke og kaste den høyt opp i lufta, og løpe etter den og hoppe på den når den faller ned. Problemet melder seg når vi sitter ved bordet, og kan risikere å få et hårete tau, en skitten ball eller et klissete bein i kaffekoppen eller middagsfatet..! :D

Aynï syns også det er morsomt med ting som rører på seg, naturlig nok. Og faktisk ser jeg allerede de samme tendensene hos henne! Hun tar ting i munnen og prøver å slenge rundt på de for å få de til å røre på seg, før hun hopper etter og lander på tingen hun har kastet. Hun lærte seg dette mye raskere enn Tulla da hun var liten; det tok Tulla noen måneder før hun skjønte at man kunne kaste ting opp i lufta, og ikke bare slippe de ned på gulvet. Jeg tror egentlig ikke Aynï har lært dette av Tulla, for Tulla har ikke gjort det så ofte i det siste som jeg har sett; i så fall har hun lært det veldig raskt. Morsomt er det i alle fall, og slett ikke den verste tingen hun kunne lært seg. ;o)

Noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk har hund. Kanskje jeg egentlig har to katter? Det ville jo være ypperlig, siden jeg har sagt jeg har hatt lyst på treningsutfordringer, haha..! Eller kanskje er det sånn at Tulla er en wannabe-terrier? Hun elsker jo drakamp, noe som kanskje ikke er helt vanlig for en spaniel? De skal vel helst være myke i bittet og i følge MH'er er de ikke så veldige på å leke med filla. Aynï er kanskje en wannabe-spaniel, der hun gjerne tusler ved siden av meg på tur med noe i munnen, om det er et strå eller båndet har ikke så mye å si. Det ser også ut til at hun liker at andre hunder har store ører, og så mye tid som hun har tilbragt med Tulla, tror hun vel snart hun er slik hun også! Ellers hermer hun fint etter Tulla på flere punkt; når vi går tur (og Aynï faktisk går og ikke henger etter eller står og snuser eller prøver å klø av seg halsbåndet), så går hun ofte fot ved siden av Tulla, som igjen går fot ved siden av meg. Det må jo se helt utrolig staselig ut..! :D

Når vi stopper og snakker med noen, eller vi er i hagen, pleier Tulla å sette seg foran meg og tigge godis for den pene oppførselen. Aynï kan ikke være verre kan skjønne, så hun setter seg fint ned ved siden av Tulla og tigger minst like bra. De stakkars barna som vil hilse på, syns sikkert jeg har to dritkjipe hunder som ikke bryr seg om de. Jeg gir Aynï mye færre godbiter enn Tulla, sånn at hun heller skal bli opptatt av barna, men hun er så godisvrak at det nesten er vanskelig. Det beste har jeg funnet ut, er å gi barna godis som de får gi til henne, og så ber jeg de huske på "storesøster" Tulla, slik at hun også skal få noen av de.

Ting har gått seg fint til her, og det er stort sett bare fryd og gammen. Hundene sover gjerne inntil hverandre, og de steller hverandre. Tulla gnafser på Aynï og bedriver seriøst pelsstell, mens Aynï på sin side slikker Tulla i ansiktet. Nei, ikke bare i munnviken, men rundt øynene, på hodet, på kinnet og i ørene. Ørene er veldig gode å få stelt, syns Tulla, og om Aynï begynner å tygge litt på de mens hun holder på, gjør ikke det noen verdens ting, det er bare deilig, det!

Agility-trening og fjøs-besøk

Nå har vi vært og trent agility en god time. Avsluttet mens Tulla var på topp, og hadde mer å gå på; vil ikke gjøre agility til en kjip greie nå som ting ikke har gått så bra. Det startet i grunnen som jeg hadde forventet, men kanskje en tanke bedre. Hun var giret, jeg giret henne litt mer opp, og så satte vi i gang. Jeg pleier alltid å ta en hel bane først, så feil som det kanskje kan høres ut, men da er det enklere for meg å se fra gang til gang hvordan hun er. Oppvarming tar vi selvsagt aller først, men den innebærer ingen hinder. Begynte med vippa, etterfulgt av et hopp. Vippa var grei, men det første hoppet løp/gikk hun under. Uffda, tenkte jeg, men fortsatte. Hadde satt hindrene i varierende høyde, og relativt lavt de fleste stedene. I løpet av den første økta hadde hun gått under to hinder (av ti), og hun hadde prøvd å jukse på slalåmen. Skikkelig vanskelig slalåminngang, men det var da ikke det som var problemet; saken var at hun midt i hoppet over en pinne. Men jeg synes det var veldig greit å se hvordan hun var, og føler jeg får mye mer informasjon og forsåvidt også konkurransetrening ut av det. I stedet for alltid alltid å gå baner man har baklengskjedet hele veien, så er det det vi heller avslutter med. Kontroversielt nok sikkert, men det fungerer veldig bra for oss i alle fall!

Etterpå deler jeg opp banen i stykker, og terper på hindre som er vanskelige, avløser med noen som bare er morsomme, og ser hva som kan forbedres, trener på min føring osv. Fikk noen gode repetisjoner på hopp og slalåmen og da tok vi en pause hvor Aynï fikk komme ut og vise seg. Kommer mer tilbake til henne, men jeg belønnet i alle fall Tulla med ost; mat er veldig å safe på henne siden hun ikke alltid er like giret på pipeleken for tiden og jeg ikke vil ødelegge den. Med Aynï belønnet jeg litt med ost og litt med tørrfôr og litt med Tullas pipeleke, og DA ble det lyd i Tulla gitt!! Hun stod bundet ved veggen, og hylte og bjeffet og bar seg når jeg og Aynï lekte. Til vanlig har hun faktisk sittet rolig og sett på oss, og det gjorde hun i dag også helt til jeg tok frem leken. Jeg ignorerte henne selvsagt, og fortsatte å trene Aynï med denne fine (eh) forstyrrelsen. Da det var Tullas tur igjen prøvde jeg å belønne med pipeleken, og DET var virkelig tingen!

Tulla hoppet og hoppet og gikk slalåm som en drøm (kremt, i alle fall nesten, og i det minste MYE bedre enn hun har gjort de siste ukene). Så jeg vet ikke helt jeg; er hun syk i hodet, kroppen eller ikke i det hele tatt? Har det kun vært snakk om belønningskvalitet, eller hjalp det at hun så Aynï syns pipeleken var gøy? Jeg har prøvd å belønne med pipeleken tidligere også selvsagt, men da har den ikke vært så storveies. Har hun vondt, og undertrykker det fordi hun vil ha leken, eller er ikke mat verdt å dø for mer? Jeg blir med ett litt usikker, og for sikkerhets skyld skal vi trene igjen på torsdag og teste formen en gang til før jeg tar den endelige beslutningen angående Hoinndagan. Vi avsluttet med å ha kjedet sammen banen, og tatt den en gang sammenhengende til slutt; feilfritt så klart! På første forsøk - flinke Tulla mi, det!

Så var det Aynï da; tok henne ut på banen og nå løper hun rett bort til vippa - gale valpen!! Galloperer opp og står der til den har falt ned, nesten sånn at det er vanskelig å få henne til å gå av når den har nådd bakken. Jeg styrer fremdeles farten ned, stopper noen cm over bakken og så slipper jeg den helt så den "braker" ned. Mønet er også knallgøy kan skjønne, og hun strever seg opp og over, og blir kjempeglad når hun ser pipeleken langt der nede. Stigen er heller ikke noe problem; hun har god fart over, og feltene er selvsagt ikke noe problem (enda). Men jeg må bli strengere med at hun må gå opp korrekt - altså rett mot, og ikke ta en snarvei opp. Tunnellen skjønner hun ikke helt enda, men jeg er alt for slapp og gidder ikke bøye den ut etter at Tulla har trent, så Aynï lærer for det meste tunnell i bue.. Når hun først har gått inni og skjønner det er en åpning på andre siden, løper hun som en tulling gjennom, men den krever nok noen flere repetisjoner før hun virkelig skjønner hva den innebærer.

Ellers begynte vi med innlæring av klikk i går, noe som ser ut til å ha gått bra. Jeg prøver nå å huske å ta med klikkeren ut når hun skal gjøre fra seg; for akkurat det å klikke når hun tisser eller bajser, det har jeg fått tro på etter at krisehjemshunden Ymer fikk en aha-opplevelse med det; plutselig gikk det opp for han hva han skulle gjøre ute, og det gikk nesten sport i å tisse så fort som mulig når han kom ut. :o) Glemte selvsagt å ta med klikkeren på treningen i dag; jeg bruker jo ikke den på Tulla, hun har en egen smattelyd jeg bruker. Jeg har lyst å finne en til Aynï også, så kom gjerne med forslag! Neste gang tror jeg jeg skal begynne med slalåmen på Aynï nemlig, men lurer litt på hvilken metode jeg skal bruke på henne, det er jo så mange å velge i, og jeg har ikke alt utstyret som eventuelt trengs.

Etter agilitytreningen fikk Tulla sove ut alene hjemme mens jeg og Aynï tok oss en tur opp til Line for å besøke fjøset. Hun fikk hilse på noen katter og det var skikkelig morsomt syns hun! De var kule og hun ble jo litt tullerusk. Kattene på sin side syns ikke det var like festlig med en valp som skulle slikke på de eller leke med de, så etterhvert gikk de sin vei. I fjøset var hun ikke like høy i hatten, gitt! Det luktet veeldig rart der, syns hun, og ville helst ut i frisk luft til å begynne med. Hun fikk se sauer og geiter av forskjellige raser og alpakka og lama og griser, og sikkert flere dyr jeg ikke husker. De fleste var litt store og skumle virket det som, fornuftig nok av henne det, siden mange nylig hadde lammet, men noen små geitekillinger var ganske greie. De var litt nysgjerrige på henne, og hun litt på de, men for det meste stod hun eller satt hun bare der og kikket på de (eller en annen vei), mens hun spiste høy..!! Halm var godt det også, forresten, og like greit å tygge på det enn å vekke Nasse som lå og sov under halmen et sted. Hun spiste godbiter også når hun fikk tilbudet, så hun var ikke såå redd, men det var tydeligvis helt OK å komme ut igjen, så vi må nok på flere fjøsbesøk tenker jeg. Hun løp ikke unna når ting ble skummelt, men halen hang rett ned og ørene lå litt ut til siden. Ellers stod hun for det meste bare der og så seg rundt; hun flyktet ikke i alle fall. Da vi gikk ut fikk hun se noen kaniner og noen fugler. Fuglene var mest gøy, de hadde så morsomme bevegelser og hun skulle nok likt å jage de! Da var halen oppe og hun var riktig så tøff.

Sånn ellers holder vi på å lete etter en bil å kjøpe. Jeg skal nemlig ha meg stor tøff hundebil som kommer seg frem overalt uansett føre. Ser kanskje ut som vi har funnet en, men den er et stykke unna og vi har ikke mulighet til å prøvekjøre den, noe som er veldig dumt. Den skal på NAF-test i morgen, så får vi se om vi ikke skal gi et bud. En annen bil vi hadde tenkt å se på i dag, gikk ikke, for fyren som solgte var bortreist til over helgen dessverre. Egentlig har vi lyst på bil FØR helgen, men det er kanskje å ta i litt hardt og håpe litt mye. Var og så på en bil for noen dager siden også, men sånn i ettertid er jeg ganske glad det ikke ble den.. Rart å kjøpe bil syns jeg, det er ikke noe vi gjør spesielt ofte, så vi er ikke så drevne i det. Skulle jo absolutt ha vært og sett på den bilen vi vurderer nå, men det har vi rett og slett ikke tid til oppi alt annet..

Tanker rundt helgen og neste helg

I helgen var jeg på pensjonatet igjen, og passet også hundene til oppdretteren til Aynï. Hun fikk være med, mens Tulla var hjemme og hadde fri sammen med Bjarte. Aynï syns det var kjempegøy å være tilbake igjen, og føyk rundt omkring og var ellevill av glede over å se de andre hundene igjen. Bestemoren på farsiden, Malin, er veldig fin med valper, og har hatt flere kull selv. Aynï var overlykkelig for å se henne, og hoppet opp og slikket henne i munnviken og ville bite i ørene hennes.

Det var veldig interessant å se Malin sammen med alle valpene, hun er så utrolig omsorgsfull og snill med de. Det var spesielt en hannvalp hun var veldig opptatt av, og skulle leke mye med. Han var litt striere enn de andre, og lekte temmelig heftig med Malin. Til tider hørtes det ut som om han slåss mer enn han lekte mens Malin fortsatte å leke. Lurer nesten på om hun prøvde å leke han til å underkaste seg? Eller til å skjønne hvordan han skulle oppføre seg? At hun merket at han var litt "ekstra" i forhold til de andre, og at hun viet han mer oppmerksomhet pga det. Leken endte alltid med at hun sluttet å leke med han når han lå på ryggen og var stille, selv om han først hadde protestert høylydt på det. Ikke at hun var slem med han, men på en eller annen måte fikk hun han til å legge seg på ryggen og godta at hun lekte med han; det var veldig rart å se på.

Noe som nesten var rarere, var at når de holdt på sånn som verst, så kom Aynï; ingen av de andre valpene brydde seg om spetakkelet de drev på med, men Aynï kom med en gang hannvalpen begynte å bråke mye. Og da gikk hun mellom Malin og hannvalpen, stilte seg gjerne over han mens han lå der på ryggen, og beit han litt lekent i halsen, hvorpå Malin da sluttet å leke (hun hadde ingen interesse av å leke med Aynï), og når Malin hadde gitt seg, gikk Aynï rolig bort og hannvalpen var rolig og fant på andre ting å gjøre på. Lurer veldig på hva dette skulle bety? Og om det var "rett" av Aynï å blande seg inn i oppdragelsen fra den voksne tispa? Det endte jo med det samme uansett; hannvalpen var rolig og behersket og fant på andre ting, og hadde underkastet seg.

Jeg har jo hørt om hunder som "går i mellom", men har sjelden sett det selv. I alle fall ikke av en så ung valp (ca 10 uker), men heller av godt voksne, selvsikre hunder med masse erfaring på baken. Var det det som skjedde her, og hvorfor går hun i tilfelle i mellom en voksen tispe hun har respekt for, og en "gal" hannvalp som er mye større enn henne (nesten dobbelt så stor)? Hva sier dette om mentaliteten/personligheten til valpen min; er hun en "fredsmegler", har hun mye selvtillit og godt hundespråk, eller..? Kan jeg forvente at dette er noe som kommer til å være en del av hennes måte å være på, at hun "blir sånn"?

Sånn ellers er både jeg og Aynï sliten etter helgen, mens Tulla ser ut til å ha fått hentet seg litt inn igjen. Må prøve å trene litt agility i morgen og se hvordan hun er; i dag har jeg ikke bil og skal på jobb i ettermiddag. Hvis hun er blitt "bra" igjen, skal jeg vurdere om hun får bli med på Hoinndagan eller ikke. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det vil være MYE enklere å ha med bare Aynï, men Tulla takler noen timer på et rom alene i senga mi, og Aynï er sikkert så sliten etter kurset (eh, valpegrinden vi skal sette opp under kurset med Lars Fält) at hun bare sover og sover etterpå (om ikke før). Og da er det jo fremdeles god tid til å ha Tulla med meg rundt og se på ting og tang.. Hmm.. tenke tenke.. Men er hun ikke i form er hun nok ikke noe særlig å ha med seg, så da kommer jeg til å droppe det.

Populære Aynï

Forholdet mellom Tulla og Aynï holder på å endre seg litt ser jeg, men jeg har problemer med å se om det er pga hvordan Tulla er nå, eller om det bare er en generell utvikling hos valpen. I alle fall har Tulla så vidt begynt å sette henne litt mer på plass. Noen ting får hun ikke lov til mer, og da prøver Tulla å holde Aynï over snuten, det vil si - det blir hodet, for Tulla er jo så stor og Aynï så liten, hehe.. Hun er veldig rolig og behersket når hun gjør det, og er veldig forsiktig, men det er nå en endring jeg ikke har sett tidligere likevel.. Derimot får Aynï nå lov å gjøre andre ting som ikke var så ålreit før; som å klatre på Tulla når hun ligger, legge seg til å sove helt inntil henne og slikke henne veldig i ansiktet. Hun får lov å trø på hodet hennes og sprette opp på ryggen hennes. Det "verste" som kan skje, er at Tulla lager en slags misfornøyd gryntelyd hvis Aynï styrer alt for mye oppå henne, og at hun deretter gjesper. Når Tulla da gjesper er Aynï der med en gang og stikker hodet inn i "løvens gap", haha! Skikkelig morsomt å se, og Tulla får jo store problemer når hun skal lukke munnen igjen etterpå.

Var en tur på butikken og handlet, og mens Bjarte var inne stod jeg utenfor med Aynï. Skal si hun er populær! Har aldri opplevd så masse positiv respons på en hund før, og jeg tror det er utelukkende pga størrelsen, eller mangelen på sådan, som gjør det. Det er i alle fall det alle kommenterer; "Åååååå for en liten og søt hund!" sier de. På den lille stunden Bjarte var inne, hadde hele seks personer kommet bort og hilst på henne, og flere hadde stoppet og sett på og kommentert. Det er endel utlendinger her som (type polakker osv), og til og med de barske mannfolka kom og satte seg ned og lagde nusselyder til henne. Aynï blir jo fra seg av glede, men var nok litt trøtt, så hun hopper litt opp og begynner å bite i fingrene deres. En dame som kom bort og strakk hånden ned, ble møtt av to stk labber som dro seg nedover hånden og som deretter falt i bakken, etterfulgt av en strekkende Aynï. Hihi, hun får masse god oppmerksomhet i alle fall, noe som er veldig koselig! Begynner virkelig å like denne størrelsen på hund.. så nå gjenstår det bare å se hvordan hun blir som voksen; kanskje jeg kommer til å holde meg til små hunder heretter??! :O

Akkurat nå ligger Aynï og drømmer, bjeffer og kaver; tydeligvis noe spennende hun drømmer om! Glemte jo helt å nevne det; Aynï lå jo i sengen i natt (for første gang), men tror du ikke - i morges våknet jeg uten noe Aynï i sengen - hun lå på gulvet, hun! I kassen sin der hun pleier å ligge. Ikke aner jeg hva som har skjedd, eller når; for jeg våknet slett ikke av at hun falt eller hoppet ned, og jeg tviler på at jeg har puttet henne ned på gulvet i søvne. Mobilen min som lå til lading hadde også falt ned, og flippen hadde åpnet seg. Aynï var surret litt inn i ledningen og lå og vasket seg på mobilen; håper bare hun ikke har ringt til noen og sagt noe dumt..! ;o) (Og sånn for ordens skyld; mobilen blacket i natt, jeg våknet og la den til lading etter at jeg hadde sett Aynï lå på gulvet, så hun har ikke surret seg inn i den og falt ned altså..)

Tulla og Aynï leker i hagen

Nytt album i galleriet; Tulla og Aynï leker i hagen 18.04.08. Skulle egentlig lagt det ut tidligere, men det ble nå puttet inni der et sted. :o) Bedre sent enn aldri!

Slitne hunder

Tulla er definitivt ikke helt seg selv. Vi hadde møte i redaksjonskomitèen i dag, og vi hadde litt fri og tid til trening både før og etter møtet. Prøvde oss litt på agilitybanen, men hun var ikke helt med. Hun vil fremdeles ikke hoppe noe særlig, og har begynt med tullet sitt hun hadde i starten; å dytte ned hinderpinnen. Denne banen er på gress også, så da kan ikke underlaget ha så mye å si heller. Jeg skjønner det virkelig ikke - hun har da vært klin kokos før! Hun har sittet og ventet på startsignal fra meg og hylt og bjeffet når hun har fått lov å starte. Det er utrolig surt om vi nå må ta en pause fra hele agilityen til hun blir seg selv igjen. Konkurransesesongen starter jo nå snart, og vi, eh JEG i alle fall, hadde gledet meg kjempemye! Det er de tre-fire siste dagene jeg har sett at hun ikke har fungert helt på topp, så det har kommet relativt plutselig også.

I dag var hun gretten på andre hunder også, i alle fall noen. Hun har lav terskel før hun begynner å knurre, og er gjerne den som "starter". Altså; hun ruser frem og buser på og knurrer liksom. Mot Aynï derimot, har hun verdens lengste tålmodighet; hun får hoppe på hodet hennes når hun ligger, slikke henne i øynene (!), løpe oppå henne og rive av henne ørene. Hun ligger/sitter/står bare der, holder hodet litt høyt og snur hodet av og til litt unna. Ellers sier hun ikke i fra om noe og lar henne holde på slik. Tone, som sitter i komitèen sammen med meg og Wenche, mente at ut i fra bevegelsene til Tulla virket det ikke som om hun har noe vondt, sånn i musklene eller skjelettet liksom. Jeg mistenker kanskje at det har noe med øret å gjøre, men tror egentlig ikke heeelt det likevel. Hun har jo tilbakefall akkurat nå, men sist da hun var ille, møtte hun de samme hundene som i dag, og det gikk jo bedre enn i dag. Det at hun ikke vil hoppe, gjør også at jeg tror det er noe annet. Egentlig ligner det mest på innbilt, men hun hadde jo løpetid sist i november/desember, og sånn sett burde hun vel egentlig heller ha en på gang om en liten stund. Hun er altså rolig og daff og lat og vil sove, samtidig som hun vil ha godis. Men hun gidder ikke gjøre så mye for det; vil helst bare gjøre kjempeenkle ting som å sitte og se på meg, stå og legge seg og komme på plass og gå fot. Og så er hun gretten ja, det er hun ikke når hun er innbilt. Jeg tror vi tar en treningspause en stund. En liten uke kanskje. Så får vi heller gå turer og sånt, selv om det er upraktisk nå med Aynï som ikke kan være med. Det er mye enklere å kjøre en tur opp på agilitybanen og ha begge med, enn å gå en lengre tur med Tulla og ha Aynï alene hjemme (så fremt Bjarte ikke er hjemme da).

Hvis hun ikke blir bedre til Hoinndagan tror jeg jammen hun skal få bli hjemme og slippe styret med å være med. Jeg må jo uansett være mye med Aynï, og har tenkt å ha henne med meg inn på kurset med Lars Fält; planen er å lage valpegrind til de valpene som er med, noe jeg ser for meg vil være supert (dog kanskje litt støyende til tider?)! ;o) Det blir vel nok å ha med Aynï uansett, men jeg får litt bedre samvittighet ovenfor Tulla hvis jeg vet at hun har det bedre hjemme.. Vil jo ikke bare stue vekk eldste hunden når jeg har fått "ny" liksom, det blir bare feil for min del.

Aynï var jo selvsagt også med på møte i dag, som vi hadde ute for anledningen i finværet. Hun og Malin (Wenches cockervalp) lekte fint sammen lenge, før de begge sluknet som to lys. Malin, som er litt eldre, virket mer trygg og tøff i forhold til andre hunder enn Aynï, men da min valp hadde fått summet seg etter en noe plutselig hilsing av en ivrig cockervalp som ville leke, var hun jammen tøff i trynet til tider hun også! Morsomt å høre terrierlyder; de kommer bare oftere og oftere.

Ellers utnyttet vi anledningen ved agilitybanen til å la Aynï få prøve en ny type vippe. Hun løper jo opp, som den tullingen hun er, men jeg styrte selvsagt farten på den på vei ned, siden den tross alt er ny for henne. Jeg synes også hun var flink å tisse og bajse på nytt sted; strekkmetalltrappa av alle steder var jo ypperlig for å tisse! Når hun er med på morgentur med meg og Tulla gjør hun nemlig sjelden ifra seg, og må tisse med en gang hun kommer inn i hagen igjen . Litt kjedelig, men det går nok over!

Nå ligger begge hunden som slakt, vil knapt være med ut i hagen, og når de først er ute legger de seg bare ned. Aynï gidder knapt flytte seg for å tisse engang og å hoppe inn igjen i stua virker som en nesten uoverkommelig affære. Deilig å ha to slitne hunder, selv om jeg kanskje tror at Tulla ikke er så sliten som hun virker å være.. Vurderer å bade henne i kveld hvis ikke kråkebollen har tenkt å våkne da..

Mislykket agilitytrening og herlig valp

Agilitytreningen i dag gikk vel rett vest. Eller, den begynte kanskje helt vest, og gikk sør. Eller noe sånt. Tulla var slett ikke i form i dag, noe jeg har sett antydninger til de siste to dagene, pluss i dag altså. Det lover jo ikke bra, siden jeg hadde håpt å få trent litt spesialsøk i morgen i Selbu.. Lurer på om hun går og jobber med noe fysisk, sånn sykdomsaktig, uten at jeg ser noen klare symptomer på noe som helst egentlig. Bortsett fra øret da, men det var da her for en stund siden. Eller kanskje det rett og slett er været? Det er blitt VÅR her, jippi, men sola varmer og Tulla liker ikke varme så godt. Ute går hun helst og legger seg i skyggen fra gjerdet, og begge hundene er utrolig slappe for tiden når de er ute; tror nok varmen spiller en liten rolle i dette, om ikke annet..

I går var vi på hundetreff, og det var stor gjensynsglede for Tulla og Tinka i alle fall! Ja, og så Hayley og Mia, men de har jo Tulla møtt for ikke så alt for lenge siden, jeg tror det må være nesten et år siden vi møtte Tinka sist.. :O Tulla holdt liksom ikke helt ut i går heller, til tross for at hun er godt trent og har god kondis. Treningsviljen er ganske på topp, for sånne "enkle" ting, som innkalling og sånt. Men agilityen i dag gikk ikke bra. Hun ville ikke hoppe på flere av hindrene, og jeg skjønner ikke hvorfor. Hadde tenkt å jobbe med hopp-kombinasjoner i vinkler, og da fant hun ofte ut at hun skulle gå under det første og hoppe det andre. Merkelig. Kanskje hun er stiv og støl etter i går? Vi tar det vel litt mer med ro noen dager tror jeg, i alle fall agilitymessig.

Aynï imponerer. Hun fikk hilse på noen hunder i går, blant annet tre store hunder. Først en irsk setter som var veldig ivrig, så på en stor, ung blandingshund, og så på Tinka. Jeg så at hun ble bare tøffere og tøffere, og det tok kortere og kortere tid for henne å våge å nærme seg den andre hunden. Med Tinka gikk hun nesten direkte frem og logret. Fliiinke Aynï! Mennesker er ikke noe problem heller; hun elsker folk. Det er til tider vanskelig å gå forbi folk, selv når de ikke vil hilse på henne, så hopper hun etter de og logrer.

Aynï fikk avløse Tulla på agilitybanen, og vippa lot jeg i dag slå ned i bakken helt av seg selv, dvs at jeg ikke holdt eller styrte farten overhodet. Det gikk bra det selvsagt, men jeg gikk tilbake til å styre farten for å få henne enda mer trygg på den. Det er så unødvendig å ødelegge valpens tillit så raskt. Ellers har hun vært med på skolen og hilst på litt folk, og hun har løpt løs på et jorde sammen med Tulla og trent innkalling. Deretter satte jeg Tulla i bilen og så gikk jeg og Aynï en liten tur i en liten skog ved siden av agilitybanen. Prøvde å trene litt innkalling med henne alene der, men da var hun så proppfull av godbiter og annet snask at hun ikke orket å spise mer. Magen var deilig kulerund, og hun var nok litt sliten.. Nå sover de søtt begge to; Tulla er oppe på kontoret med meg, og Aynï nede, helt alene på stuen. Hun er rett og slett en herlig liten valp, og utrolig enkel å trene; matvrak og kontaktsøkende, men likevel selvstendig. Tror nesten ikke jeg kunne fått en bedre valp, jeg..! ;o)

Båndtrening og bilkjøp

I går hadde jeg dugnad på å lære Aynï å gå i bånd; jeg satte av store deler av formiddagen før jobb til å gå tur med henne, og jammen sann ble hun ikke MYE flinkere! Nå stopper hun sjelden å klør seg, og hun stritter ikke så mye imot når båndet blir stramt. :o) Vi gikk forbi en barnehage og en skole, og utenfor skolen var det noen jenter som ville hilse. Aynï er strålende fornøyd med å hilse, men det klødde tydeligvis endel i tennene, for de ble tatt i bruk etterhvert. Hun biter heldigvis ikke hardt, og jentene tålte det godt, og lo bare og sa hun prøvde å spise de som forrett. Tydeligvis et nytt ord de hadde lært seg..

Aynï rullet rundt på ryggen i veistøvet mens jentene koste med henne, og hun ble dermed temmelig grå og skitten. Så da vi kom hjem var det rett i vasken (!) sånn at jeg fikk bade henne. Det er vel første gangen så vidt jeg vet, og hun var litt vill til å begynne med, naturlig nok. Etterhvert fant hun det i seg, og det virket som om hun likte varmt vann bedre enn lunkent; greit å vite til neste gang. Jeg måtte jo skylle hodet også, for hun har store barter som blir raskt skitne. Akkurat det var ikke så stas, men det gikk da greit det også. Tørket henne godt etterpå, men tydeligvis ikke godt nok; hun klikket totalt i vinkel og ble helt tulleruskomsnusk og løp frem og tilbake, kastet seg rundt og gnidde seg i tepper og puter mens hun lagde morsomme terrierlyder. Minnet nesten litt om Casper, bare enda verre! ;o)

Tulla hadde en dårlig dag i går, og var slett ikke seg selv. Inne, og med Aynï var hun fin, men ute var hun rett og slett forkastelig. Fysj. Jeg hadde egentlig tenkt med på hundetreff i dag, men jeg må se an formen hennes. Er hun som i går, så tror jeg det er best å droppe det.. Lurer på om det er pga noe ørevondt; ser at hun har et lite tilbakeslag av det hun hadde sist, men homeopaten sa at det nok var fordi hun fremdeles går på pillene. Så da håper vi at det går over, igjen. Det er forresten ikke så ille som sist gang, og kun på ett øre, i alle fall foreløpig.

Vi har forresten allerede hatt besøk av Oscar; han er mye innom for tiden. Koselig det, for han er en snill liten gutt som leker godt med begge jentene mine. I dag var ikke Tulla sjalu når han og Aynï lekte heller, så det går da fremover!

Klippet klørne på Aynï her om dagen, det gikk jo kjempefint. Hun lå der på ryggen (tror det er metoden jeg skal bruke på henne), og tygde litt på fingrene mine, litt på klosaksen og litt på seg selv, mens jeg klippet og ordnet. Vet nesten ikke om hun merket at jeg klippet en gang, så det spørs om jeg kan kalle det for trening..!

Ellers har vi vært i banken og fått flyttet lånet i tillegg til å ta opp litt mer, så nå kan vi kjøpe oss bil! :D Vi kan kjøpe den i morgen bare vi hadde hatt en å kjøpe, men den vi hadde i kikkerten var selvsagt blitt solgt i går.. :o( Planen er jo at jeg nå skal få meg en litt mer skikkelig bil, som kommer seg opp de bakkene jeg vil opp, også på vinterstid. Valget har endelig falt på Galloper Exeed, den lange varianten. Skikkelig praktisk hundebil; firhjulstrekk og hele pakka! Wee! :D

Villdyret har våknet

Sånn! Nå har jeg trykt på pause-knappen på kråkebollen, så får vi se hvor lenge den varer før det er full rulle igjen.. ;o) Jeg kan jo si aller først at villdyret har definitivt våknet! Vi har måttet legge de takhøye gardinene på soverommet opp i vinduskarmen, og det synes jeg rett og slett er fantastisk! Det er sånt som hører med til å ha valp, og jeg er rett og slett glad for at vi har måttet gjøre det, så rart det enn høres ut.. (Pauseknappen virket forresten ikke helt som den skulle nå, men kråkebollen holder på å ta livet av en rosa grynte-gris, så når hun er ferdig med det sovner hun vel snart.)

Hun var veldig grei de første dagene; la seg til å sove før vi gikk og la oss, og da kunne vi bare løfte henne inn i kassen hennes med varmeflasken og hun fortsatte å sove. Nå følger hun litt mer med, er mer bevisst på ting som skjer rundt henne, og når vi begynner å gjøre kveldsrutinene våre, våkner hun. Så når vi er klare til å legge oss, putter vi henne i valpegrinden ved sengen min, og da får hun en liten raptus. Hun roer seg forsåvidt etterhvert og skjønner at det er natt, men da er jammen Tulla grei å ha! Hun sover jo i sengen, og har tilgang på valpegrinden, så når Tulla hører tassing på gulvet (ikke rolig tassing, men villmanns-tassing av en gal valp), så hopper hun rolig ned og roer gemyttene. Jeg aner ikke hva hun gjør, hun bare er der tilstede, og ved å kun være det, blir Aynï på merkelig vis rolig og går og legger seg. Når hun har gjort det, hopper Tulla opp til oss igjen.

Tulla har blitt dramatisk bedre med Aynï i det siste også. Hun dyttet jo Aynï veldig mye med snuten og dasket henne med labben, og jeg håpte at Aynï skulle bli en "gal valp" for da er Tulla mye flinkere med de. Jeg vet ikke om det at Aynï har blitt mer vill har vært utslagsgivende, eller om Tulla rett og slett har modnes litt og lært ting, men i alle fall har jeg ikke sett henne dytte Aynï med snuten på flere dager nå! Daskingen med labben er også blitt mye mer forsiktig, og mye sjeldnere. Tulla har jo også hatt sine "ressurs-forsvars-problemer"; dvs at hun har forsvart tyggebein og mat og godbiter ovenfor andre hunder. Leker har aldri vært noe problem. Hun har kunnet fått godbiter rett i munnen mens andre hunder har vært der, men har hatt alt for lav toleransegrense ovenfor tyggebein og godbiter på bakken. Mat i skål har hun ikke fått mens andre hunder har vært der, fordi jeg ikke har villet fremprovosere noe. Tyggebeinforsvaret har vi klart å trent (?) bort, så Tulla og Aynï kan ha liggende tyggebein fremme hele tiden. Det er jo veldig greit med en liten valp, selvsagt. Nå viser det seg også at Tulla kan få godbitsøk sammen med Aynï, og de kan til og med stå og snuse på samme sted, noe jeg ikke ville drømt om engang! Jeg trodde godbitsøk fra nå av måtte gjøres i "solitude", men det går strålende fint! Tulla reagerer overhodet ikke på Aynï, og jeg blir jo veldig glad og stolt når jeg ser det. :o) Så var det mat, da; Tulla holder grei avstand når Aynï spiser (som hun jo gjør ofte), men er klar til å spise opp restene så snart Aynï er ferdig. Jeg har henne under kontroll hele tiden selvsagt, og noen ganger får hun spise opp, andre ganger ikke. Når Tulla selv får mat, må jeg passe på Aynï godt. Hun har få begrep om at det er lurt å holde seg unna spisende hunder.. Men Tulla tåler henne utrolig godt, og har en mye høyere toleransegrense enn hva hun hadde før. Maten går dog ned på høykant, og skålen slikkes renere enn noensinne. Hvis Aynï mot formodning skulle klare å komme seg bort til henne mens hun spiser, så viser Tulla helt vanlig matforsvar, noe som er lov. Så bare Aynï blir litt eldre og skjønner at andre hunders mat skal man holde seg borte fra, så kommer dette til å gå veldig bra tror jeg.

Båndtreningen går bedre, men Aynï har en tendens til å dra bort fra meg og mot grøften. Jeg må bli mye flinkere å ta henne med ut alene i bånd; å ha hage er virkelig en latmannsgreie! Det er jo så enkelt å bare slippe valpen ut der for å gjøre fra seg, selv om skrekkhistorier om hunder på 7 mnd som ikke kan gjøre fra seg i bånd surrer i bakhodet et sted.. Jeg går morgenturen med begge hundene sammen, og da er det nok verst for Tulla som ikke får gå fremover mer enn en halv meter før vi må stoppe igjen og vente på Aynï.. Tulla var rimelig frustrert i begynnelsen, men nå har hun begynt å skjønne at hun får godis hvis hun oppfører seg pent og venter på resten av oss.

Tullas liv må vi jo ikke glemme i det hele; hun har fått trene agility flere ganger, og gått på lange lange turer med Fenris, Spot og Bella. Hun er ganske sprek for tiden, men i går var hun ikke helt med. Først hadde vi vært på leke-date med Oscar i 2,5 timer, og etterpå dro vi agilitytrening med Line og Fenris. Jeg tror jammen sann at Tulla var sliten; for alt ble veldig halvhjertet; hun har egentlig bra fart i slalåmen, men i går var den litt sånn halvdaff. Så vi trente på enkle ting; kombinasjoner og fart på vippa og sånt.

Aynï derimot, som også hadde vært på leke-date, var slett ikke ferdig for dagen! Og hun imponerte stort på agilitybanen! Jeg lar henne svinse litt løs der og utforske og bli kjent. Halen er rett til værs og hun er ikke redd for noen ting. Litt sunn skepsis har hun, men den går raskt over, haha..! Tunnellen trykket vi helt sammen så den ble veldig kort, og helt rett. Etter litt overtalelse tok nysgjerrigheten over for Aynï, og hun vågde seg igjennom. Skal si hun lærer raskt!! Nå hun hadde gjort det et par ganger, løp hun frem og tilbake gjennom tunnellen og var såå stolt! Da hun fikk komme ut etter at vi andre hadde trent, stod tunnelen helt utstrakt, og i vinkel. Ikke no' problem! Aynï skjønte ikke helt hva som hadde skjedd med den, men da hun fant ut at det var åpning i andre enden fremdeles, selv om hun ikke kunne seg den da hun gikk inn, løp hun frem og tilbake gjennom den igjen.

Aynï har også fått prøve seg på bommen, og nå må jeg virkelig begynne å følge med her; for hun løper opp på den når jeg ikke er i nærheten, og står gjerne og ser på meg, som om hun prøver å vise meg hvor flink hun er.. En hinderpinne tre cm over bakken blir til et flott hoppehinder for henne, og som valper flest har hun god teknikk. Mønet var veldig bratt syns hun; hun vågde seg ikke helt opp til toppen før hun måtte snu før i går; da turte hun å kikke over kanten, og fant jo ut at det gikk an å gå ned på andre siden; skal si hun var stolt!

Men det som gjorde mamman hennes aller, aller mest stolt, var vippa. Hvorfor ikke starte med den så tidlig som mulig? Hvorfor må man vente til hunden har fått mer vett i skallen og skjønner at bevegende underlag kan være ekkelt? Så hun får balansere opp på den, jeg holder imot så den ikke faller på den delen som er øverst. Når hun står der, senker jeg den sakte mot bakken samtidig som jeg roser henne og lar henne få godis - som hun faktisk spiser mens bakken kommer nærmere og nærmere..! Hun står der og logrer og er kry som en broilerkylling! I går da vi var der og "trente" litt, kunne jeg faktisk la være å holde imot og styre farten ned mot bakken; jeg tok kun imot når den var helt nede sånn at den ikke skulle slå i jorda med et smell; og tøffingen Aynï står der og logrer med halen til værs..! :D Snart må vi vel begynne med slalåmen, tenker jeg; for denne lille saken lærer skikkelig, skikkelig raskt..!

Jeg vet at man ikke skal begynne å trene agility før hunden er gammel nok, men å la en liten valp få balansere litt her og der, kravle seg opp eller ned og gjøre noen sprell i luften som skal forestille hopp, er ikke verre enn å la de utfolde seg i skogen. Krav setter jeg selvsagt ikke, og noen baner går vi jo heller ikke; men et hinder her og et hinder der er ikke verre enn masse annet valper må gjøre i dagliglivet. Hun hopper jo inn og ut av verandadøren og ytterdøren (som er mye høyere enn hinderet hun hopper fire ganger på agilitybanen), og hun krafser seg oppover skrenter i skogen som er like bratte som mønet.

Hun fikk hilse på svære Fenris i går, selv om han kanskje ikke var så stor som han egentlig er, der han fikk beskjed om å ligge og være rolig.. Aynï var litt skeptisk til å begynne med; dette var jo en veldig diger hund; til og med større enn Tulla! Men da hun etterhvert våget seg frem, var det ikke måte på hvor tøff og modig hun syntes hun var, og hoppet i ansiktet på Fenris og beit han i leppen og rev i båndet hans.. Tenk at en så liten valp kan knøvle en så stor hund, var sikkert det hun tenkte da.

Aynï er en oppmerksom og kontaktsøkende liten sak. Hun blir lett distrahert av godbiter (eh, det vil si valpetørrfôr), og hun kan sitte veldig lenge og se på meg i håp om at jeg forbarmer meg over en liten konstant sulten valpemage. Jeg prøver å la henne smake masse forskjellig slik at hun ikke kun spiser tørrfôr, og til nå virker det som om hun liker ting med kylling i. Drakampleker er gøy med både meg og Tulla, så det er en enkel hund å forsterke.

Samtidig er hun veldig selvstendig. Hun trenger slett ikke være med oss andre; verden er da ikke så stor at en "stor" valp som henne ikke kan hanskes med den på egen hånd..! Makan for en tøff hund; hun kan være mange mange meter borte fra meg; helt på andre siden av agilitybanen, og jeg kan gå/løpe min vei uten at hun gidder å følge etter med det første. Hvis det var noe interessant der hun stod, så ser hun ingen grunn til å dilte i mine hæler. Slett ikke noen spaniel eller gjeterhund, med andre ord! Her en dag holdt jeg på med noe inne på badet, og hun var med inn. Da jeg var ferdig og skulle gå ut, sa jeg til henne at nå skulle vi gå på stuen. Hun kikket bare dumt på meg, for hun hadde lagt seg godt til rette på badegulvsteppet. Neinei, tenkte jeg, og så hadet til henne mens jeg lukket døren nesten igjen, sånn at det kun var en glipe ut mot gangen. Hun kom ikke. Et lite minutt senere kikket jeg inn til henne igjen, sa hadet en gang til, skrudde av lyset og la døren inntil igjen. Ingen Aynï kom. Så der lå hun, veldig lenge faktisk. Jeg kikket inn til henne flere ganger, og hun varierte mellom å ligge på teppet og på de varme flisene, og slik lå hun i flere timer og sov; herlig å ha en hund som trener seg selv til å være alene! Eller..? Innkallingslydigheten må i alle fall på plass, og foreløpig går det veldig bra, men hun er jo bare valpen enda også, og har ikke oppdaget alt det som er morro her i verden enda..

Fysisk sett så har hun vokst. Ørene reiste seg helt den tredje dagen vi hadde henne, og bilder av det kan sees i galleriet på hjemmesiden, hvor det også er lagt ut nytt album.

En innholdsrik dag

Jeg tenkte at med en valp rett ved siden av senga, så trenger jeg ingen vekkerklokke, men jeg våknet først klokken halv ni av litt klynking. Jeg strakk hånda nedi til Aynï mens jeg forberedte meg på å stå opp. Men pipingen sluttet tydeligvis, og startet ikke på igjen før nesten halv elleve! Snakk om godt sovehjerte!

Morgenturen med Tulla var litt uvanlig; vi møtte faktisk på en nabo med den to-tre år gamle jenta deres. De ville veldig gjerne hilse på Tulla, og Tulla var sjeleglad for å få bort og snuse på. Har aldri sett henne så ivrig på mer eller mindre fremmede før; vi har bare hilst på de naboene noen få ganger, så Tulla kjenner de ikke. Jeg tror ikke hun kjente de igjen nå heller, for de hadde solbriller og luer på begge to. Men sier jeg "hei", ja da er det kjentfolk, kan skjønne!

Aynï hadde jo tisset i hagen, men siden hele nabolaget var ute i godværet, så jeg mitt snitt til å utnytte det, og tok henne med ut i gata. Der krydde det av barn og voksne med sykler og leketraktorer, og alle ville selvsagt hilse på henne. En annen nabo, som vi er endel med, er så begeistret for hund og han har vokst opp med hund. Så han setter seg ned og lager nusse-lyder til henne, så Aynï blir jo helt vill, hopper opp og slikker han i ansiktet og han løfter henne opp hvorpå hun da fortsetter å slikke. Hun fikk hilse på mange barn, både gutter og jenter, fra de i barnevogn, til de i skolealder. Så kom det en gammel verdig cockerhann spaserende, han snuste litt på henne, og hun på han, og det var det før de gikk videre.

Noen barn kom gående med en dvergvedder i flexibånd, og den var hun veldig nysgjerrig på, men kaninen hadde ikke noe behov for å hilse, så det ble med det. Det var jo helt snålt; det var ikke en veldig stor dvergvedder, helt normal egentlig, men den var jo nesten dobbelt så stor som Aynï! Positivt i dag var at hun ikke prøvde å klø seg så mye på halsbåndet, og gikk mer. :o) Hun har ikke hatt halsbånd på hos oppdretter, så det er ikke så rart at hun reagerer litt. Nå går det stort sett veldig greit med kun halsbånd, men kobbelet er rart og må bites litt på.

Gikk inn og støvsugde litt; Tulla røyter som en tulling for tiden, selv om det kanskje har avtatt litt er det alltid hår på gulvet. Aynï støver jo nesten ned, så liten som hun er, og alle tyggebein er fulle av hår.. Støvsugde i går også, og da ville Aynï helst sitte inne med føttene til Bjarte. I dag var ikke han her, haha, så nå var hun med og svinset rundt beina mine mens jeg holdt på. Jeg kommer ikke over hvor utrolig liten hun er, så jeg var jo nesten redd hun skulle forsvinne oppi det lange svarte røret..! :O Godt at Tulla ikke har noe fobi for støvsugeren, sånn at hun ikke påvirker henne negativt der. Jeg må jo nesten støvsuge på henne før hun gidder å flytte seg for den, og sånn var det nesten med Aynï også i dag.. :o)

Etter en runde i hagen vår dro vi opp til Line for å hilse på henne og noen barn som var der. Det var stor stas for barna, og de fikk kose og se og klappe på. Fjøset tar vi en annen dag; Aynï begynte å bli litt trøtt så jeg. Bilkjøring har det jo dermed også blitt. I dag var det ingen bønn; rett i buret. Jeg dro jo alene, og en løs valp i bilen er ikke helt min greie. Hun hylte litt til å begynne med, men roet seg etter noen minutter. Samme på vei hjem igjen. Da vi var hjemme, fant jeg det andre buret og puttet i bilen, tok med Tulla og Bjarte og dro opp og trente agility med Tulla. Slalåm er nå virkelig kult, syns Tulla, og har skikkelig god fart! Hun begynner å bli veldig trygg på hinderet; jeg kan gå på hvilken side jeg vil og hun tar inngangen korrekt så å si hele tiden. I dag jukset hun litt og hoppet over en pinne, men det var helt og holdent min feil som blandet meg inn med rytmiske tilrop.. :p

I en pause fikk Aynï komme ut på banen, og de to tuslet sammen og undersøkte ting og tang. Da kom det fire-fem gutter i sin beste alder, og begynte å herje med hundene, hindrene og i det hele tatt.. For Aynï sin del gikk det greit, hun er helt rolig når hun blir holdt i armene og slikker de i ansiktet. Men hun skjønte vel ikke hvorfor jeg ble så streng da de ville bære henne opp på mønet!! :O Gale guttunger, altså! Tulla var stort sett grei, men følte vel hun måtte passe på. Jeg avledet henne mye, siden begge hundene var løse (og guttene også), men det var noen uheldige situasjoner der hvor de kom bakfra eller forfra og skremte henne. Jeg ble rimelig sint etterhvert; litt tåler jo Tulla, men når de gjentatte ganger ikke hører etter, så får de beskjed. Nå kan dere gå, sa jeg, og så strengt på de. Noen tisset vel i buksen så det ut som, og jeg vet ikke om jeg så på han som hadde vært verst, men de pellet seg i alle fall av banen rimelig kjapt etterpå. Vi har nemlig endel problemer med at barn kommer og leker på apparatene, siden banen ligger rett ved siden av en barneskole og en barnehage. Dette var jo en søndag, så da er det jo heller ingen lærere og passer på, så jeg måtte frem med sinte-stemmen selv..

Til deres store glede tok jeg og Tulla noen hinder til ære for de, og de syns jo hun var kjempeflink. Dog er ikke gutter i den alderen spesielt vanskelig å imponere, da.. :p Men vi tok det som gode forstyrrelser; spesielt da jeg ba henne ta vippa rett ved en gutt som kom syklende langs hinderet. Men Tulla hører, og ingen kan si vi ikke trener med forstyrrelser selv om situasjonene ikke er spesielt like en konkurranse! Apropos forstyrrelse; det kom noen utviklingshemmede langs fortauet ved banen også; og vi trente, selv om Tulla sikkert ville syntes de bevegde seg litt rart, hadde hun fått sjansen til å stå og se på de.

Som om ikke det var nok, så har vi jo Oscar, en Norfolk terrier rett borti veien her som er lekekompis med Tulla; han kom på besøk i hagen i dag. Tulla var sjeleglad for å endelig møte noen som kunne og ville leke med henne! De styrte på lenge og vel, og det er morsomt å se at hunder med så stor forskjell i størrelse kan leke så godt sammen. Det lover bra fra Tulla og Aynï også.. Oscar hadde fått snuse på Aynï gjennom gjerdet, og var helt i ekstase, men etter å ha lekt med Tulla (pluss at han nettopp hadde kommet hjem fra en lang tur) tenkte jeg han var litt mer sliten. Aynï, som til da hadde sittet trygt i mine eller Bjartes armer, satte jeg nå ned. Oscar var så rolig og flink med henne, og Aynï på sin side var veldig glad for å møte noen som så ut som noen hun kjente. Hun løsnet godt, og etterhvert lekte de fint sammen. Hun er jammen ei tøff lita dame, og hvis Oscar var litt uforsiktig, peip hun litt før hun kastet seg etter han og beit seg fast i bartene. Og så løp de etter hverandre, først Oscar, så Aynï, og så omvendt.

Jeg distraherte Tulla mens de holdt på, for hun hadde veldig lyst å bli med hun også. Hun følte seg vel litt snurt for at Aynï ville leke med Oscar og ikke med henne, stakkars. Noen mini-kuler av tørrfôr holdt Tulla på plass, hun må jo virkelig passe på å få i seg alt som kan spises nå som det er litt konkurranse i huset.. ;o)

Jeg ser på Tulla at hun har utrolig lyst å leke med Aynï. Men problemet hennes er at hun er stor, og at hun ikke er klar over det selv. Det gjør sitt til at hun ikke klarer å tilpasse leken sin så godt, og hun dytter Aynï hardt med snuten. Jeg liker det slett ikke, og prøver å se når hun skal til å gjøre det (det er jo i spesielle situasjoner), og prøver å hindre henne i å gjøre det. Labben har hun ikke brukt så mye i det siste, og den er hun også blitt veldig forsiktig med, så det er ikke noe problem mer. Men den snute-dyttingen altså! Hun er virkelig hardhendt med lille Aynï, og det virker som om hun tror at hun må dytte hardere for å få henne med på leken. Aynï på sin side blir helt satt ut, hun faller jo, og blir liggende. Hun tror nok Tulla er sint eller prøver å sette henne på plass eller noe i den duren. En lekeinvitt er det i alle fall ikke i hennes øyne!!

I sted ble Aynï litt tøff; hun var i sofaen og Tulla stod på gulvet så da er de ca i samme høyde med hodet. Aynï gikk ned i lekestilling, og kastet seg litt frem mot Tulla og nappet litt i øret hennes. Til å begynne med gikk det greit; Tulla kastet litt på hodet, og Ayï fortsatte å erte. Men når Tulla er virkelig sikker på at Aynï virkelig vil leke, mister hun alle hemninger og slår seg løs, og dermed blir det overkill for Aynï's del. Altså; Tulla begrenser seg i forhold til hva hun gjør med Fenris (howavart), og også i forhold til Oscar (Norfolk terrier), men det blir uansett alt for mye for pitte-lille Aynï; så små hunder har hun ikke lekt med før.

Tulla har møtt valper, og det som har vært litt gjennomgangstemaet, er at når de er små, dvs opp til tre måneders alder, vil hun leke med de. Det er problematisk spesielt nå, siden hun bor med en sånn en, men også fordi akkurat den er så fryktelig liten. En valp av større rase hadde tålt det bedre, men jeg synes likevel ikke noe om at hun gjør seg så barnslig for de; de blir jo raskt elder. Med eldre valper, fra tre-fire-fem måneders alder - når de henger i ørene og syns det er gøy å terge og leke og har all verdens selvtillit - da er hun lite leken. Først skal hun oppdra; dvs - her skal vi ikke ha noe tull i hilsingen; man skal ikke storme frem og hoppe på hodet, da fryser hun i posisjonen og snur hodet til. Når de innordner seg etter henne, og hun har fått de til å være rolig og behersket, så får de henge så mye de vil i ørene og halen og nakken og leppene, og hun kan også av og til beære de med litt lek. Nå vil jeg bare at Aynï skal bli litt større, tåle litt mer, og at Tulla skal slutte å være så leken og teit. Jeg tror hun kommer til å slite litt med det senere når Aynï blir eldre, men på den andre siden kan det jo hende hun klarer å balansere dette med å oppdra og det å leke..?

Oi, det holdt jeg på å glemme! Jeg har lagt ut to nye album i galleriet; litt blandede bilder av både Aynï og Tulla.

Aynï er hjemme

Nå har vi vært og hentet lille Aynï. Da vi kom var alle valpene og flere andre hunder ute på gårdsplassen. Stalldøren stod oppe, så de hadde nok vært en tur inn der. Og en hestehenger med sagflis var en fin lekeplass for små valper. En barnefamilie var på besøk, så valpene hadde det gøy med de to små jentene som var der. De hadde vært ute en stund, så Aynï var ganske trøtt.

Kjøreturen gikk fint; hun peip litt underveis, og ville aller helst sitte høyt oppe og se ut. Vi stakk innom Rema for å kjøpe noen småting, og jeg og Aynï stod utenfor og ventet på Bjarte. Hun trillet halvveis rundt i forsøket på å få av seg halsbåndet, men ble distrahert av mennesker som gikk forbi; de skulle hun nemlig hilse på mente hun. En dame kom bort og sa at det måtte være verdens minste hund! Og så fikk hun selvsagt hilse på.

Da vi kom hjem gikk vi inn og hilste på Tulla på tur, og lot Aynï bli kjent i hagen imens. Da hun holdt på å leke med Bjarte med en rosa punktert ball, slapp vi ut Tulla. Aynï fikk vel ikke helt med seg hva som skjedde før Tulla stod og snuste vennlig på henne, men da hun fant ut av det, satt hun seg boms ned og bare så på den svære hunden. Hun syns nok Tulla var litt skummel, for hun var jo så stor, og da Tulla ville leke med henne, var hun ikke så høy i hatten mer. Men det har nå gått seg til; jeg forteller Tulla at hun må være snill og grei og ikke daske med labben eller dytte med snuten, så da gir hun seg med det.

Vi gikk inn, og Aynï fikk bli litt mer kjent med huset. Siden hun var så trøtt, sovnet begge hundene raskt; sammen under bordet. Nå har de nettopp fått mat; Tulla fikk også mat, selv om hun ikke pleier å få det på denne tiden. Det var jo selvsagt stas, og spesielt det at hun fikk lov å slikke restene etter Aynï. Heldigvis har begge hundene næringsvett; de kastet seg over maten begge to! :D

Jeg ser Tulla dras litt mellom det at hun har lyst å være med valpen og med meg, og det at hun ikke helt kjenner Aynï enda. Hun vil gjerne ligge i sofaen her hvor Aynï nå ligger og sover, men så stoler hun vel ikke helt på henne enda til å faktisk sovne, så hun flytter seg etter en liten stund. Tulla er jo en hund som generelt er trygg og grei, spesielt med de hundene hun kjenner. Og hun tåler utrolig mye av de, og spesielt valper. Men når de ikke har vært mer sammen enn noen timer, er det kanskje litt tidlig å dele seng enda? Det kommer seg nok etterhvert, tenker jeg..

Hjemmesiden har forresten fått ny "look". Jeg ble litt lei av den mørke lilla/rosa fargen, så nå er vi tilbake til blå. Aynï har også fått sin egen side, og den blir vel videre oppdatert etterhvert som jeg blir bedre kjent med henne.

Bilder av Aynï i galleriet

Nå har jeg lagt inn fire album av Aynï i galleriet på hjemmesiden.

Navnevalg og vårens første agilitytrening

Da er navnevalget klart: og Aynï blir det. Jeg synes det er et veldig søtt navn, og var derfor litt usikker på om det ville passe en terrier, det er jo ikke til å stikke under en stol at en spaniel ER søtere enn en terrier, liksom. Terriere er mer sjarmerende enn søte, syns jeg, men siden denne terrieren kommer fra en fryktelig søt mor, og sikkert kommer til å bli den søteste terrieren jeg vet om, fikk hun navnet likevel. I tillegg ville det vært fryktelig lenge å vente på en ny hund som kunne tatt navnet.. Jeg ville ha et navn jeg likte, som hadde to stavelser, var mykt og som inneholdt bokstaven ï, rett og slett fordi jeg syns det er en fin bokstav. Aynï sagt med rett tonefall på kinesisk (mandarin), betyr "elsker deg", noe som gjorde sitt til at vi valgte dette navnet.

Det andre navnet vi vurderte var Vilja, og tanken var at en terrier har litt vilje, og at hun også er "vill ja". Men vi ble aldri helt komfortable med det, og dessuten er det flere hunder som heter det. Jeg har også ridd en hest som ble kalt Vilja, og siden det er så mange flotte navn å velge i, så ville jeg ikke ha et så vanlig navn likevel.

Jeg snakket med oppdretteren i dag, og hun var overlykkelig for at vi endelig hadde bestemt oss. Jeg har ikke fått tak i henne i det siste, fordi hun har vært veldig opptatt, og dette var noe jeg gjerne ville ta på telefon og ikke over melding, hehe. Jeg visste jo at vi fikk kjøpe, og hadde jo gitt tydelig beskjed om at det var denne valpen vi ville ha, så da det endelige svaret kom ble hun kjempeglad. Hun sa faktisk til Aynï at hun var den heldigste valpen av alle som skulle komme til oss! :o) Vi får komme og hente henne på lørdags formiddag, noe vi selvsagt gleder oss massevis til! Jeg er dog litt spent på hvordan Tulla takler det hele, jeg har ikke sagt noe til henne stakkars, så hun aner fortsatt fred og ingen fare.. :D

Nå holder jeg på å planlegge det første møtet; det sies jo at de bør møtes på nøytral grunn første gangen, men foreløpig finnes det ikke noe egnet sted. Det er vanskelig å finne inngjerdete steder som ikke er fulle av snø, og som er nøytrale for Tulla, så jeg tror at hagen får gjøre jobben hvis jeg ikke kommer på noe lurt. Det er jo sikkert ikke noe problem liksom, men men.. Det jeg bekymrer meg aller mest for, er Tullas labbe-dasking. Hun er direkte fæl til å bruke labben, og gjør det oftere med små hunder enn med store, og oftere med ukjente enn med kjente. Hun gjør det jo fordi hun vil leke, og det er jo generelt en vennlig gest, men Tullas labb er jo veldig stor i forhold til lille valpen, så akkurat der må jeg vel bare være litt streng og passe veldig godt på i begynnelsen. Etterhvert vil jo Aynï tåle det, og Tulla finner kanskje raskt ut at det ikke er så greit, men det vet jeg jo ikke enda. :/ Vil ikke være for streng heller, fordi jeg ikke vil gjøre assosiasjonen til valpen alt for negativ alt for tidlig. Etterhvert vil de nok bli kjempegode venner, men jeg liker best å slippe å styre alt for mye med hvordan de skal oppføre seg for at det skal fungere, i alle fall såpass tidlig i forholdet. Aynï er forresten fæl til å bruke labbene selv hun, men det er liksom noe annet når en 1,5kgs valp dasker en 22kgs voksen hund..! ;o)

På tirsdag fikk jeg melding av Line om at agilitybanen var kommet opp, og det er jo lykke på jord for meg og Tulla! :D Dessverre har jeg ikke hatt tid før i dag til å trene, men vi møtte Line, Fenris og Spot på klubben og trente i halvannen time. Tok en bane for å se hvor Tulla "lå i terrenget", hva hun husket etter vinteren. Vi har tatt ett og annet hinder i Selbu, men det er veldig lite. Hun husket utrolig bra, slalåmen satt spesielt godt syns jeg, i forhold til hva jeg hadde fryktet. MEG derimot, og min føring, var slett ikke på stell! Dumme mennesker som har så dårlig husk, haha! Det hjalp å briefe banen noen ganger, men det lå ikke så naturlig som det gjorde da vi sluttet for vinteren, gitt. Tulla ble raskt sliten, ikke så rart i den varmen som er nå, i tillegg til at det er lenge siden vi har trent; kan tenke meg det tar litt ekstra på i starten. Etterhvert kviknet hun da likevel til, og vi avsluttet med veldig god kontakt og fremgang. Nå er det bare å melde seg på massevis av agilitykonkurranser! :D

I går var først på skolen, deretter på ridetur med Line. Fikk gleden av å ri Gledi igjen, men mye gjennomslagssnø gjorde sitt til at turen ikke ble så lang som vi kunne tenkt oss. Vi gleder oss til snøen er borte og vi kan ri mer i skogen, selv om det sikkert ikke blir før i august..!! :p På kvelden var jeg på styremøte i STBK, hvor jeg er valgt inn som redaktør i redaksjonskomitèen. Vi er tre stykker som sitter der, og alle har samme tittel, så det er ikke så fancy som det høres ut.. ;o) Vi har mange planer for nettsiden blant annet, så dette virker lovende!