Hopp over hinder-trening

Uff og uff.. det er ikke rart om kontoen blir tom snart! Jeg har bestilt meg jakken jeg fikk til bursdagen (lurer i grunnen på hvordan kontoen kan bli tom av sånt??), en effileringssaks til nesten 500kr (og det med rabatt!), en karde (endelig, men egentlig har jeg ikke troen på sånt), et lite hefte, en bok om valpeoppdragelse (som jeg allerede har fått forresten, men boken skal Bjarte få når tiden er inne), en klikker med jojo (det hørtes plutselig praktisk ut da jeg var i nettbutikken til canis og måtte bestille for over 200kr for å få brukt gavekortet mitt), og en dummy som flyter (enhver spanieleier med respekt for seg selv må ha minst èn dummy, og nå har vi i alle fall tre..).

I dag var vi på klubben og trente igjen, tenkte å prøve litt mer på hopp over hinder kl2. Problemet har vært: Tulla hopper ikke fordi jeg står i ro (agilityhunden som gjør det?), og at hvis hun først hopper, snur hun omtrent i luften for å se hvor det blir av meg. Så, i dag har vi prøvd følgende:

1. Frivillig hopp over hinder. Kom ikke på tale ifølge Tulla, med mindre jeg også beveget meg fremover. For å ikke gi henne hjelp for lenge, gikk jeg raskt bort fra dette. Vil ikke hun skal bli avhengig av at jeg verken tar et skritt fram eller gjør noen armbevegelser. "Til slutt" gjorde jeg armbevegelser OG bøyde meg litt frem mens jeg sa hopp, og det var absolutt ingen reaksjon; hun bare satt der pent og pyntelig i utgangsstilling..

2. Godbitskål på motsatt side av hinderet. Fungerte supert helt til godbitskålen ble fjernet, da var vi tilbake til samme "gamle" takter; dvs å snu seg omtrent i luften for å se hvor jeg blir av. Dette skjedde selv om fyren med godbitskålen (dvs Bjarte) stod der eller ikke. De første gangene uten skål gikk det forsåvidt greit, før hun skjønte at godbitskålen ikke stod der lengre. Forslag til hvordan jeg kan fade bruken av godbitskål?

3. Kaste ball over hodet. Samme resultat; hunden snur seg omtrent i luften, men denne gangen for å se om ballen kommer.

4. Target med sittkommando. Her må jeg si at jeg fikk meg en skikkelig nøtt. Target var ikke noe problem å lære inn, og å sitte frivillig gjorde hun også (før vi trente target altså, og etterpå også for den saks skyld). Problemet kom da kriteriet mitt var slik: gå mot target + berøre med labb eller snute, for deretter å få sittkommando. Hva skjer? Jo, den forbaska bikkja kan plutselig ikke sitt mer! Hun legger seg, og dette skjer "gang på gang". Repeterer sitt (både frivillig og med kommando, og at hun skal vente på kommando i forskjellige situasjoner/plasseringer) før jeg tar henne bort til targeten igjen. Hun går mot target og berører, jeg sier sitt, hunden legger seg. Jeg prøvde flere ganger, men så lenge hun hadde berørt targeten, la hun seg i stedet for å sette seg. Lurer på om bevegelsen når hun skal berøre target (med snute eller labb) er en slags "nedad-bevegelse", og at det da blir mest naturlig for henne å legge seg? Jeg må uansett bare konkludere med at hun ganske enkelt ikke KAN sitt, og at jeg må trene mer på både sitt og på å sitte ved target. Så får vi se.. Forslag til løsninger? Annen type target kanskje?

Og så lurer jeg på om noen kan fortelle meg hva som skjer med været for tiden? På fredag var det 10 minusgrader, og i går var det nesten 10 plussgrader! I dag var vi oppe i over 12 grader pluss..

Lurer også på hva som skjedde da jeg og Line gikk tur i går? For i dag er jeg ødelagt!! Jeg fikk litt gnagsår på storetærne, men det er ikke det verste - begge lilletærne mine er knust kjennes det ut som! Jeg ser mildt sagt snål ut når jeg halveis forkrøplet halter meg bortover veien og lufter hunder, og jeg ser ikke verken sår eller noe annet på lilletærne mine som kan tyde på at det skal gjøre så vondt? For ikke å snakke om musklene generelt; skulle virkelig tro jeg ikke hadde bevegd meg på kjempelenge - for jeg er så støl som jeg ikke kan huske at jeg sist var! Auauau - det blir lenge til neste gang, Line, haha!! :D

LP-treningsbilder

På onsdag var vi på klubben (alene som vi vanligvis er) og trente litt lydighet. Fotografen min, Bjarte var med og tok noen bilder:

Fot

Innkalling kl 1

Innkomsten

Hopp over hinder (kl 1?)

Fokus i lufta!

Og etterpå..

Halen går hele tiden!

Avslutter med et bilde av drakampen som jeg brukte som belønning. Det skulle vise seg å være i overkant heftig for Tulla som mer enn gjerne jobbet for smuler den dagen.. Jeg måtte fint legge den bort for å hindre at hun ikke fikk lyd. Sånn er det når man har en hund som elsker både å jobbe, spise godis og leke! Jeg merket også at hun gikk mye bedre hvis jeg belønnet sjeldent. Hvis hun måtte gjøre en hel øvelse før hun fikk belønning, var hun mye mer konsentrert enn om jeg belønnet midt i for noe som var bra (en god vending for eksempel).

Hopp over hinder vet jeg egentlig ikke hvordan skal se ut, og for å være helt ærlig har vi ikke trent på det før heller.. :/ Og så lurer jeg på hvor høyt det skal være? Innbilte meg det skulle være mankehøyde, men det så så lavt ut..?

BIMmelim

I helgen, nærmere bestemt lørdag, debuterte Tulla i championklassen på utstilling i Orklahallen. Det gikk da helt fint, og hun endte opp som BIM. Passet meg utmerket at det ikke gikk bedre, da jeg ikke hadde tid til noe gruppefinale siden jeg skulle på jobb.. ;o) BIR ble NUCH Larix Dream For The Future; gratulerer til Solveig og "Sigar" på kennel Våmyradronningen! ;o)

På søndag tok vi oppstillingsbilde av Tulla, og her er det Bjarte som blir kastet i ilden og må stille opp (mye enklere for meg å se at bildene blir okei da).


I helgen deltok også Tullas søster S(u)UCH SVCH Choco Dots Coco-Chanel på utstilling, og hun ble 2. beste tispe i championklassen. Gratulerer til Anna på kennel Baggbo! Her er et bilde av Coco:



I cocker-ringen ble Trym (Casein's Blue Cashmere) BIM, og fikk dermed sitt første CERT! Hayley ble 2BTK i hennes debut i CHK - kjempebra! Grattis Tone og Kristian på kennel Icefern! :D BIR ble NUCH Casein's Caves Of Bermuda, vi gratulerer også derfor Ingunn på kennel Hotsteps!

Nå tar vi en pause fra utstillingslivet en stund, i alle fall for Tullas del. Aynï vil antageligvis bli stilt igjen til neste år, hun har jo hatt en pause nå siden hun har trengt tid på å utvikle seg.

På søndag feiret vi bursdagen min med brask og bram. Det er lenge siden jeg har vært så mett! Det hele startet med en flott tur i skogen, over ei myr og gjennom kratt. Hundene fikk både trekke og løpe løs og kose seg, og vi møtte en mann som stod i skogen og røykte sigar mens han trente jakt med beagelen sin. Høres ut som avslappende trening! ;o) Etterpå var det hjem i dusjen før vi dro for å spise på Boao, en lokal kinarestaurant med deilig Creme Bruleè til dessert! Mmm.. Hodelykt til mørke kvelder i skogen fikk jeg jo i forskuddsgave sist helg, men på søndag fikk jeg penger til å kjøpe meg en skikkelig jakke. Sikler på denne:


Deretter var det hjem for å spise enda mer kake (deilig, hjemmelaget gulrotkake!) og drikke mer kaffe. Så avsluttet vi med film og popcorn. Mett ja!! :D

I går kveld var vi på trening på hundeklubben, men siden de holdt på å rydde sammen etter helgen, hadde vi ingen instruktør. Jeg steppet derfor inn og fikk bryne meg på en liten håndfull unghunder. ;o) Spennende å instruere, og noe jeg godt kunne tenkt meg å gjort igjen! Det var spesielt gøy å se fremgangen til en ung labradorhanne i løpet av den korte stunden vi var der - kontakten var upåklagelig etter litt trening! Det som også var gøy, var at Aynï var så til de grader fokusert - jeg har aldri opplevd lignende med henne! Hun var spinnvill etter å få trene, så vi fokuserte på utgangsstilling. Hun holdt ut mye lengre enn tidligere, men vi klarte likevel å avslutte mens hun var på topp. :o)

I dag har vi bare gått (småløpt?) en tur i skogen, og både jeg og hundene likte å strekke på beina, og være helt alene i skogen en kald høstformiddag.. Vel, helt alene var vi ikke! Tre meter til siden og fire meter opp, satt det nemlig en diger skogsfugl som fant ut at det var best å stikke sin vei akkurat idet vi passerte. Skal si bikkjene ble interessert! Det bråkte noe voldsomt, nesten som om en elg hadde falt ned fra et tre, og jeg tror nok vi skvatt litt alle tre. Neste gang må jeg be den si ifra før den setter avgårde, man kan jo få hjerte i halsen av mindre..

Banneret virker!

Da fungerer banneret på hjemmesiden slik det skal - er kjempeglad for at jeg endelig fikk det til (med litt hjelp, men dog)..

Ellers holder jeg på å ordne litt på de forskjellige sidene slik at det ikke skal bli så mye scrolling, men IE vil fremdeles ikke samarbeide, kjipingen! Foreslår at folk heller laster ned Firefox eller Chrome - mye bedre! :D

I dag har jeg gått en times tur med Aynï til Orkanger sentrum og tilbake. Litt miljø"trening" og det å gå på tur uten Tulla tror jeg er bra en gang iblandt. Tulla fikk en tilsvarende tur tidligere i uken. Begge to bryr seg ikke om det som skjer rundt de, de går stort sett fot og tigger godis. Jeg og Aynï trente også litt på at hun skal sette seg når jeg stopper, og å kommer i utgangsstilling. Flink var hun! Møtte en gammel venninne med unge som Aynï fikk hilse på. Var veldig interessert og glad for å få snakke med noen på nesten "sin" høyde, hihi, men så kom hun på at jeg hadde godis i lomma, så da var det rett tilbake til tigge-godis-modus. Satte seg, klasket ned i dekk, hoppet litt opp på meg - full fokus! Gutten, på 2,5 år syntes det var spennende med en liten hund, og pirket borti henne. Han var kanskje litt brå og hardhendt. Aynï snudde hodet for å se om han ville noe, før hun snudde seg mot meg igjen og logret for harde livet. Så stakk han fingeren borti henne igjen, Aynï snudde seg for å se om han ville hilse, fant ut at han ikke ville det, og snudde seg tilbake for å tigge godis. Dette skjedde om og om igjen. Hadde det ikke vært for at hun taklet "pirke-stikkingen" så godt, så hadde jeg nok bedt gutten om å være litt mer forsiktig og rolig - så jo ut som om han prøvde å stikke hull på en ballong..! :O Men Aynï er stødig og grei, så det gikk heldigvis helt fint. :o)

Nå sitter jeg og lurer på hva jeg skal finne på med Tulla. Hun har ikke fått noe spesielt siden vi var på sykkelkonkurranse, så jeg tror hun kan bli rimelig tussete etterhvert som kvelden kommer. Hun er jo i toppform, så hun krever absolutt sitt nå, på en helt annen måte enn når hun er "normalt" trent. Agility kanskje? Eller lydighet? Eller bestikke henne med mye mat og bein, haha?! :D Hmm...

Etter hundespann

Da har vi vært og kjørt hundespann, og her er mobilbilder av hundene i bilen på vei hjem; se så slitne de er!


Tulla.
Aynï er også skikkelig pjusk:

Det regnet og var nokså sølete innover grusveien, så det ser jo ut som om vi har vært veldig langt, men kjørte bare (?) 6 km. Er jo tross alt første gangen vi prøver dette, så de må jo ikke bli helt avskremt! Men morro var det! Håper vi kan gjøre dette flere ganger - og da skal Aynï inn i spannet hun også, haha!! Hun må vel gå mellom de to parene; denne gangen gikk Tulla og Fenris først, og Coda og Frost som bakerste trekk-par. Skikkelig flinke var de, og jeg blir stadig imponert over de! Utrolig gøy å suse innover, eller å se hvor musklene jobber mens de trekker oss oppover bakker..

(Låner forresten bilen til Bjarte, derfor ligger de ikke i bur, noe de selvsagt gjør i "min" bil.)

Her er noen mer eller mindre dårlige bilder jeg tok under turen:

Her bak stod jeg:

Ikke helt lett å snu...

Se som de løper!

Stein hakke Tulla(t)!

I går dro jeg, Bjarte og Tulla på sykkeltur. Det ble ganske sent før vi kom oss avgårde, faktisk var klokken mellom halv åtte og åtte. Det skulle være siste gangen jeg syklet med henne før konkurransen, så denne gangen skulle vi sykle to mil. Som sagt, så gjort.. Vi syklet inn til slutten av veien og tok pause som vanlig. Syns Tulla peste lite da i forhold til de andre gangene, så kondisen blir bedre og bedre! :o) Så syklet vi tilbake til snuplassen, snudde og syklet inn til slutten av veien igjen, før vi nok en gang snudde og syklet til vannet, hvor vi tok pause. Da var det mørk! Vi så knapt noen ting, jeg så den hvite haletippen til Tulla, båndet så jeg hvis det rørte på seg, veien så jeg så vidt, grøften var heldigvis litt mørkere enn veien, men jeg holdt på å havne i den noen ganger ja, hehe.. Smartingene som ikke hadde tatt med lykt! :p Men det var spennende - jeg får i alle fall adrenalinkick når Tulla setter i vei innover i full fres, trærne suser forbi hodet mitt, jeg ser ingenting annet enn en liten hvit flekk framider.. iiiihh!!

Etter andre pause skulle vi sykle tilbake til "start", men Tulla hadde andre planer! Ned fra vannet tok hun til venstre, dvs hun ville innover en gang til! Hun må være gal, sa jeg til meg selv, hun er ikke riktig klok - er hun ikke sliten snart?? Jeg måtte bråbremse, og få henne til å skjønne at vi var ferdig nå, vi skulle hjem igjen, hehe.. Fra vannet syklet vi tilbake til bilen, dvs bommen (som vi ikke så var blitt stengt før vi omtrent var syklet inn i den). Gikk 400 meter tilbake til bilen, og da peste hun ikke lenger. Steike altså, for en kondis hun må ha! Åh, sånne turer er så digg, jeg blir så imponert over henne, hun gir så maks, så mye av seg selv! :D

Hun er jo i rimelig god form nå, og det merkes! Jeg har syklet med henne omtrent annenhver dag de siste ukene, og de dagene hun ikke får sykle, og jeg heller ikke har gjort noe annet, blir hun temmelig vilter.. Hun er full av energi, og hun hopper og spretter og er veldig livlig. Hun vil så gjerne bruke seg; hun elsker å jobbe. Hun er "stein hakke tullat" som vi sier på trøndersk. ;o) Me like!

I dag skal vi kanskje ut og prøve henne i hundespann med Line og gutta. Ellers er planen å lade opp til onsdag. Kanskje tar jeg en agilitytrening eller lydighetstrening eller noe slikt, men to dager uten sykling vil nok gjøre henne rimelig tent på oppgaven. Hun var spik spenna gæ'ern i går i alle fall; håper hun er sånn på konkurranse også. Egentlig har jeg ikke så stor tro på det nemlig; vi har prøvd å sykle andre steder noen ganger før (i fjor), og da er hun ikke så gira. Sånn var det med trekk generelt i begynnelsen. Slik jeg gjorde det da, var å gå trekkturer på samme sted hver gang (der vi nå sykler), og gjerne sammen med Lina og gutta. Etterhvert skjønte hun at når hun fikk på seg trekkselen og jeg hadde magebeltet på, så skulle hun trekke, så nå trekker hun uansett hvor hun er. Jeg håper å få samme effekt på sykkel.. Kanskje får jeg ikke det, kanskje har det noe å si at hun er kjent der vi skal sykle, slik at hun vet hvor vi skal og er kjent der (og det er vi jo ikke der vi skal sykle på onsdag), men det vil tiden vise.

Jeg var på butikkjobb på fredag, og da kom det inn ei jeg har jobbet med før, innen helse. Jeg hadde egentlig tenkt å ringe dit og høre om de hadde noen ekstravakter til meg, men så har jeg fått så mye jobb på butikkene at det ville blitt litt dumt. Jeg kan jo ikke ringe og si jeg vil ha jobb, og så kan jeg ikke jobbe på nesten to uker.. :p Jeg spør hvordan det går på jobben, og da kan hun fortelle at det er visst helt krise - det er katastrofal mangel på folk! Jeg blir helt fra meg, og sier at de må da ringe meg - jeg har så lyst på mer jobb, og jeg er jo kjent der og rutinene derfra husker jeg jo kjapt! Hun skulle videreformidle til sjefen, så i går kveld (det sier faktisk litt når sjefen jobber seint søndag), ringte de. Jeg har fått jobb!!! :D Helgestilling pluss ekstra! Wee!! Og så utrolig toppers at det var på akkurat det stedet også, for jeg trivdes kjempegodt der, og jeg synes oppgavene er meningsfulle. :o) De var jo kjempeglade for å få folk, så dette må vel være en vinn-vinn situasjon? Jeg har søkt på småstillinger der før, men aldri hørt noe. Det syns sjefen var veldig rart, for hun hadde anbefalt meg til de som skal velge blant søkerne. Hun hadde også anbefalt meg til andre avdelinger. Det var i grunnen veldig godt å høre, for jeg har følt meg litt dum noen ganger; kommer der og tror jeg har gjort en okei jobb, så søker jeg og hører ikke et pip før stillingene er besatt.. :p Men men, nå kan det være det samme - jeg har jobb!! :D

I helga skal Aynï forresten gå MH. Jeg er spent på hvordan det går, og jeg lurer på hvor godt jeg kjenner hunden min? Derfor har jeg laget et MH-skjema hvor det er merket av hva som er snittet for rasen (i Sverige), og hva jeg tror Aynï kommer til å få. Skjemaet kan du laste ned her (word). Det kan jo være hun får andre scorer enn det jeg har gjettet; noen ganger har jeg kanskje "tatt litt i", eller vært håpefull, andre ganger har jeg underdrevet litt. Og på noen moment er jeg rett og slett veldig usikker! For eksempel på "aktivitet"; der kan hun enten få "hysterisk" (eh, score 5), eller hun kan få score 1, alt ettersom dagsformen. :p Men stort sett, når vi er ute i skogen (og det er jo der MH'en foregår), og vi av en eller annen grunn stopper, så blir hun tussete; hun piper og bjeffer, setter seg og legger seg, kaster seg i båndet, ruller i mosen mens hun lager terrier-lyder, osv, fordi "pauser er kjedelig og nå SKAL det skje noe asså"! Men egentlig er hun jo en veldig avbalansert hund, og plutselig kan hun finne på at hun skal legge seg ned i lyngen og slappe av..

Jeg er også temmelig sikker på at hun vil leke med en gang; noe annet ville vært veldig unormalt henne. Der har jeg underdrevet litt fordi jeg er ørlite grann usikker; jeg har gitt henne score 4 på griping av filla, fordi det ikke er alltid hun rykker til når hun leker; det kan komme etterhvert, eller hun kan bare henge der. Men slippe, dèt tviler jeg på hun gjør (selv om man aldri skal si aldri..).

Når det gjelder jakt på den lille filla, så tror jeg hun kan finne på å gjøre andre ting. Joda, det er morsomt å se en fille forsvinne, men hvis den har stoppet før hun kommer fram, tror jeg hun fint kan finne på å løpe andre steder i skogen. Satser på at innkallingen sitter sånn noenlunde da..! :D Det store byttet (avstandslek), kan være litt kinkig. Jeg er slett ikke sikker på at hun vil SE figuranten; for det gjorde nemlig ikke Tulla.. Og Aynï er jo pittelita i forhold, og det er noen tuer akkurat der som kan gjøre sikten vanskelig.

Det jeg er mest usikker på, er om dommeren klarer å lese henne godt nok. Om han tolker terrierlyder som "aggresjon" i stedet for opphisselse (som det egentlig er), og om han skjønner at hun kan bli så kjapt ferdig med ting at hun ikke har behov for å bort å snuse på og undersøke det hun egentlig skal snuse på og undersøke. Ta kjettingskrammelet for eksempel; joda, hun skvetter kanskje litt til, men så tror jeg hun blir fort ferdig og kanskje har hun ikke behov for å finne ut hva det var som lagde lyden. Da får hun en høy score på det momentet, fordi jeg må jo gå frem til skrammelet og lokke på henne.. Kanskje har hun ikke noe behov for å snuse på skrammelet heller, kanskje hun heller vil rulle seg i mosen? Da er det dumt om hun skal få score 5, når hun egentlig har avreagert for lenge siden! Men når momentet er bygd opp sånn at de "skal" bort til skrammelet, så kan man jo i grunnen ikke annet enn å forholde seg til det.

Jeg tror forresten også at hun blir helt tussete når det viser seg at spøkelsene ikke var spøkelser, men folk. Da tror jeg hun blir veldig glad og vil hoppe opp i ansiktet deres. Gjør hun det, tror jeg vi kan få et høyere score på leken etterpå, men hvis hun ikke bryr seg om at det var folk inni spøkelsesdrakten, tror jeg leken kan bli mindre intens.

På skudd har jeg gitt henne score 1. Hun har aldri vist tegn til å være lydberørt, så hvorfor skulle hun være det da? Tvert imot syns jeg hun til tider kunne brydd seg litt mer om lyder, spesielt lyder som kommer fra meg, haha!! ;D Spennende blir det i alle fall, spesielt når jeg nå har "gjettet" på utfallet.. Litt skummelt også; hva om jeg tar helt feil? Hva om hun ikke leker, hva om hun biter i kjeledressen (noe jeg aldri kan forestille meg; det finnes ikke noe vondt i henne), hva om hun løper rett frem til spøkelsene og hopper opp på de, hva om hun flykter under skuddet? Time will show..

To små mil

Da har jeg nok en gang vært ute og syklet med Tulla. Syns ikke jeg gjør stort annet enn å sykle med henne og jobbe for tiden, og det er jo på en måte bra? Derimot går det utover stakkars Aynï (som Bjarte må ta seg av de dagene jeg ikke har tid til noen ting), og Bjarte.. Han jobber jo tidlig, og jeg jobber stort sett bare seint. Det resulterer i at vi ikke ser hverandre mer enn en time eller to på kvelden, og da er vi kanskje både slitne og trøtte begge to. Men jobbe, det gjør jeg i alle fall, og det skal jeg jo slett ikke klage på!!

Syklet, ja.. Tenkte å prøve å sykle to fulle mil i dag, i motsetning til 1,4 som vi har syklet før. Men grunnet mine elendige matte- og distansekunnskaper, så endte vi opp med bare 1,8 mil. Men det er i alle fall lengre enn hva vi har syklet før, og det er nok greit å ikke øke alt for mye første gangen. ;o)

Jeg syklet inn til slutten av veien (minus den siste korte, bratte bakken; den er bare demotiverende), og siden jeg "tok distansen" bare fra der vi faktisk begynner å sykle, og ikke fra bilen, stod måleren på ca 6,5 km da vi tok pause. Egentlig skulle den vel stått på 7 eller 8 ifølge reglementet, men det tar vi senere. ;o) Tok en pause på ca kvarteh der, slik reglene sier. Deretter syklet vi tilbake til vannet før vi snudde og syklet inn til slutten av veien igjen, oooog tilbake til vannet før vi tok pause. Da hadde vi, for de som fremdeles henger med haha, syklet 6km til før andre pause. Tok pause i ca 20min, slik reglene sier. Så syklet vi hele veien tilbake fra vannet, det er ca 4km. Hvis jeg har husket distansene riktig nå (noe jeg ser jeg ikke har, huff da), skal det bli ca 1,7-8mil altså! :p De siste 300-400metrene fra der jeg går av sykkelen og tilbake til bilen, regner vi ikke med. I alle fall stod måleren på sykkelen på 1,8 da vi kom tilbake til bilen..

Men, så kommer jo til slutt et pittelite poeng (det må man vel ha?); det er altså 300-400meter fra der vi stopper og sykle, til bilen, og det stykket leier jeg henne, ergo holder vi gangfart. Når vi da kom tilbake til bilen, hadde hun sluttet å pese! Hun har syklet 6,5km - 15min pause - 6km - 20 min pause - 4 km sykling - 400 m gange - hvilepuls!

Ok, dette stemmer ikke med distansen jeg sier jeg syklet, men drit i det - hun har hvilepuls etter 400 meter gange, og dèt er poenget mitt! :D Jeg fatter det egentlig ikke, for etter hver pause hun får på turen, jo raskere henter hun seg inn. Altså; ved første pause er hun ikke i hvilepuls når vi fortsetter og peser gjerne litt fremdeles, ved pause to har hun sluttet å pese før vi fortsetter (men den er jo 5min lengre), men når vi knapt har hatt pause og hun kun har gått i 400m, er hun altså helt rolig i pusten - snåle greier! Noen teorier? I tillegg må jeg jo si at hun presterer stort sett bedre og bedre for hver pause hun får; hun får opp mer fart etter en pause enn hva hun hadde da vi startet (i trav altså).

Jeg var forresten veldig spent på hvordan hun ville takle å SNU og sykle til slutten av veien enda en gang, men diggeste hunden min - hun snudde, og beinet avgårde som om hun ikke skulle gjort annet! Hun var slett ikke demotivert av å skulle løpe der en gang til, hun ga på! Jeg måtte bare heie og rope til henne at jeg digget henne, haha!! Håper ikke jegerne som er uti skogen nå for tiden hørte meg.. :p

Når vi kommer hjem, er det på med Back On Track-dekkenet, og rett opp i godstolen - og VEL fortjent også, spør du meg! ;o)

Sykkeltur og agilitytrening

Jeg tok med hundene for å trene lydighet på klubben på lørdag, men endte opp med å trene agility.. Begynte, dvs fortsatte, med å shape inn slalåmen på Aynï. Jeg begynte såvidt med det da hun var valp, så hun husket nok litt fra da og tok ting kjapt. Men så fallt hun ut.. Jaja, fikk tatt vippa noen ganger også; hun er ikke redd og begynner å få god fart mot den og også et stykke over.

Tulla fikk trene på handling. Først la jeg en tunell under mønet i en U, og sendte henne vekselsvis over mønet og gjennom tunellen. Deretter trente vi på slalåminngang (kom fra høyre side og rett på slalåmen), det var litt vanskelig syns hun, men vi fikk det da til etterhvert. Fikk noen gode repetisjoner over vippa også med høy fart.

Så satte vi opp to hinder ved siden av hverandre:
--- ---
hvor hun skulle hoppe over det ene, mellom hindrene og hoppe over det andre. Vi trengte litt tid for å forstå oss på hverandre og finne ut av hvordan vi skulle gjøre dette enklest mulig, men så fikk vi hjelp av Bjarte som kom med et genialt tips! Han mente vi kunne sette det opp hindrene diagonalt i stedet (bloggen vil ikke godta den fine illustrasjonen min), så det gjorde vi, og dermed kom både farten og påliteligheten! :D La til enda et hinder, og siden jeg hadde baklengskjedet, så tok hun det kjapt. Men så kom testingen, hehe.. Hun prøvde å ta første hindret, løpe mellom hinder en og to og forbi hinder to og hoppe over nr tre. Smarta!! Men etter å ha prøvd det noen ganger skjønte hun at hun nok måtte hoppe alle tre hindrene for å få ballene sine. ;o) Vi flyttet hindrene tettere sammen, og til slutt stod de på en bein linje, og vips kunne hun ta tre hinder!
--- --- ---
Jeg la på kommandoen "mellom", sånn i tilfelle den blir kjekk å ha en gang.

I går var jeg ute og syklet med henne igjen. Planen var å sykle 7km før første pause, slik vi skal gjøre det på prøven, men så møtte vi Line til hest etter to km, så da ble det bare 5km. Tulla syns det var dødskjedelig å stoppe for å prate med en hest, og ga tydelig beskjed om hva hun mente om saken. Det skjedde noe rart jeg ikke tror jeg har sett før; Tulla begynte nemlig å skumme om munnen og nesen.. Er det dumt, eller er det bare helt normalt? Vi tok en lengre pause og jeg lot henne selvsagt drikke. Etter det så jeg ikke noe mer til det. Snålt. Vet jo at hester skummer, men gjør hunder det?

Da vi syklet tilbake stoppet jeg halvveis (ca fire km etter pausen), lot henne drikke litt igjen og forsøkte å sykle videre med henne løs. Ikke sjans! Hun skulle slett ikke trave, men beinet det hun kunne bortover veien. I frykt for at hun skulle møte biler, koblet jeg henne til sykkelen igjen, heh.. Det hadde nok gått helt fint, hvis vi hadde begynt med sykkelturer på den måten, men nå har hun lært seg å gi full pinne bortover veien der, så da ga jeg bare opp. Vi holdt grei fart helt tilbake til "start", da kobler jeg henne fra sykkelen og leier henne de siste få hundre metrene tilbake til bilen. Hun peste faktisk ikke da vi kom tilbake til bilen, noe jeg mener må tyde på at hun har ganske grei kondis! Det er snakk om å gå 300-400 meter etter at hun har løpt og delvis trukket i 7km, og at hun da har kommet ned i tilnærmet normal puls! Nå skal det vel sies at på slutten av de 7km, så har hun slett ikke høy intensitet; hun er vant til at vi roer ned den siste km, så da gjør hun det nå også. Men jeg ber henne jo om å løpe raskere enn hva hun er vant til at vi gjør, og da gjør hun det og likevel peser hun altså ikke når vi er fremme ved bilen. Isj, knotete forklart, jeg er visst ikke i slaget i dag.. Neste gang må jeg prøve å sykle lengre, det er ikke lenge til prøven!

Får litt dårlig samvittighet for Aynï oppi alt dette; hun får jo ikke være med på sykkeltur stakkars. Og de dagene jeg har syklet med Tulla har jeg ikke ork til å ut på noe tur med Aynï etterpå. Etter noen dager med alene-hjemme-mens-Tulla-sykler, blir Aynï rimelig gal når vi først går ut. Hun vil også herje mer med Tulla, som jo da er sliten og ikke gidder. Men jeg sykler ikke oftere enn annenhver dag, og dagene i mellom der gjør jeg jo som oftest ett eller annet; agilitytrening eller noe. Likevel blir det tydelig for mitt trente øye at Aynï også vil "løpe fra seg" litt, så hun må få bli med på en skikkelig tur snart..

Store planer

Jeg har syklet med Tulla to ganger med fartsmåler (++) på sykkelen. Det er i grunnen ganske interessant. For det første er ikke strekningen jeg har trodd har vært i underkant av to mil så lang som det, den er faktisk ikke mer enn halvannen mil. Og siden jeg går et stykke med sykkelen først, og jeg i tillegg holder veldig lav fart den siste biten (så hun ikke peser når vi er fremme med bilen), har vi ikke syklet så langt som jeg har trodd. Kjipern. Vi sykler innover en grusvei, og til enden av denne. For å sykle to mil må jeg altså sykle et stykke to ganger, så da er det bare å pønske ut hvor det skal være.

For det andre er det interessant å se hvilken fart vi holder. Når ting går "riktig" for seg, hun holder trav og det er relativt flatt, pleier hun å trave i ca 10-11 km/t. Første gangen vi syklet var hun oppe i 12km/t og kunne holde det et lite stykke før hun enten mistet farten eller økte farten til 13km/t. Kom hun opp i 13km/t slo hun lett over i galopp. Andre gangen vi syklet, holdt hun 11-12km/t, hun kunne også komme opp i 13 km/t uten å slå over i galopp, og hun var faktisk oppe i både 14 og 15 km/t i trav! Det syns jeg er en fin forbedring, og det er gøy å se at treningen går fremover! Det skal sies at når hun traver 12km/t eller raskere, så langer hun virkelig ut. Forhåpentligvis klarer jeg å tøye den strikken enda litt lenger, så hun klarer å holde en høyere fart lengre. Hun begynner å få god intensitet også, og legger seg mer i selen enn den første gangen etter sommerferien.. ;o)

Dessverre så blir hun sliten, så på slutten passer hun gjerne. Hun ville nok heller holdt galopp, men jeg er streng og ber henne trave. La merke til at hun så så rar ut, det var noe rart med travet syns jeg. Jeg lurte på om hun passet, men det er ikke lett å se når man sykler rett bak og ikke ser frambeina. Man kan nok se det på skuldrene hvis man har et litt trent øye, men mitt øye er tydeligvis ikke så trent enda! :p Hadde Bjarte med oss sist gang, og han kunne bekrefte at hun passet. Det er nå så, vi får bare trene mer. Det merkelige er at hun klarer å passe "kjempefort"; hun klarer å holde 10-12km/t i pass også..

Sånn ellers "i livet" har vi mer eller mindre funnet ut hva vi skal gjøre de neste årene. Bjarte får "sponset" en mastergrad av jobben, og den skal han ta i Bergen. Problemet har vel vært å finne ut hva jeg skal gjøre. Vi har vært inne på tanken før, men nå kan man vel nesten si tanken litt høyt; jeg skal søke på praktikantplass på Fjellanger Hundeskole og søke på Analytiker og Terapiutbildning på HundCampus, så får vi se hva som kommer først, jeg satser på Fjellanger først. Vi hadde også tenkt at jeg skulle ta klikkerinstruktørutdannelsen hos Canis nå til neste vår hvis jeg kom inn, men den planen må vi nok legge fra oss siden økonomien er blitt som den har blitt. Hvis ikke noe forandrer seg drastisk da.. Jeg får heller ta klikkerinstruktørutdannelsen etterpå.

Hvis alt dette går bra, og jeg i tillegg klarer å vri bacheloren min slik jeg vil ha den, vil jeg altså ha en bachelorgrad i psykologi med fokus på hund, ha en analytiker og terapiutdannelse fra HundCampus (inkludert i dette er også instruktør i spesialsøk som aktivisering), instruktørutdannelse og HundeEierSkolen fra Fjellanger og være godkjent klikkerinstruktør fra Canis. Noe erfaring må jeg vel også kunne si å ha etterhvert. Det må vel kunne brukes til noe..?

Det kommer til å bli veldig rart å ikke skulle bo med Bjarte så lenge, men vi har jo gjort det før. Blir nesten som å gå tilbake til "singellivet" som jeg sier, litt humoristisk ment.. Ikke at vi har hatt så mye singelliv akkurat, vi har jo vært sammen siden videregående. Vi har vært gift i sju år til neste sommer, og plutselig skal vi liksom kanskje ikke bo sammen engang?! Mens vi er i Bergen håper vi å finne en leilighet sammen, selv om det nok hadde vært billigere om jeg bodde gratis på Fjellanger og Bjarte bodde gratis hjemme.

Som om ikke dèt var nok, skal jo Bjarte ha seg hund, litt nærmere bestemt springer. Mer om de planene kommer senere, men jeg kan jo si såpass at vi håper og tror valpene blir født på nyåret/våren '10 en gang.. Blir spennende å se hvordan han takler det, hehe! Går nok kjempebra, og jeg gleder meg til vi kan trene sammen, motivere hverandre, pushe hverandre, gi hverandre tips og idèer. :o) Han har i alle fall mange planer allerede, og han har navnet klart! Nå gjenstår det bare å finne ut av hvordan det skal skrives..

Vi kommer til å selge huset neste sommer, og når vi etter to år returnerer til kjære trøndelag, vil vi kjøpe oss tomt og bygge hus. Vi har allerede skisset opp hovedidèer til hvordan det skal være, så her mangler det ikke på planer, kun på penger.. :p

Allèslalåm til besvær

Argh!! Det skal ikke mulig! Men nå må jeg vel snart bare innse at slik er det. Jeg prøver jo å trene inn slalåmen til Aynï med allè-metoden, men nå gir jeg snart opp! Slik treningen pleier å være: jeg setter opp slalåmen, Aynï er giret på leken, vi går ut i hagen og hun løper gjennom, jeg belønner. Vi repeterer fire-fem-seks ganger, jeg prøver å variere hvor jeg er i forhold til henne (foran, bak, på forskjellige sider osv), hun er like giret på leken, alt vel. Så, omtrent på repetisjon fem eller seks, så begynner "morroa". Alt har gått knirkefritt til nå, og jeg har muligens også strammet inn på slalåmen med korrekte repetisjoner. Men altså, plutselig begynner hun å tulle: hun løper ikke gjennom hele (hun hopper ut før slutt), hun løper på utsiden. Og sånn fortsetter det. Hvis jeg prøver flere ganger altså. Jeg prøver å gjøre det enklere igjen, jeg prøver å plassere henne slik at inngangen blir enklere, osv, men til ingen nytte! Hun feiler og feiler og feiler, og det er begrenset hvor lenge man bør holde på sånn, spesielt med en hund som Aynï som ikke tåler feiling noe særlig.

Sånn var det i dag også; det begynte bra, jeg strammet inn, hun gjorde ting riktig. Så plutselig sa det stopp; hun var fremdeles giret på leken og ville trene, men fåkk i havet om hun skulle gjøre ting riktig!! Så jeg satte opp bånd et stykke ned på pinnene som ble som et slags "gjerde" hun skulle løpe mellom. Fremdeles ikke korrekt respons fra bikkja. Jeg satte henne rett ved den første pinnen så det var bare å løpe rett frem og ikke finne noen inngang; hun løp på utsiden. Jeg åpnet opp slalåmen litt så den ikke skulle være så trang; fremdeles gjorde hun ikke ting riktig. Jeg gikk inn, slo meg i hodet og hånda i stellebordet (au forresten), hentet bånd og satte på henne. Og da vettu; vips hadde vi fire-fem gode repetisjoner igjen! Jeg kunne da også legge fra meg leken ved slutt (selv om jeg er litt delt i forhold til det men pytt sann). Men så, plutselig som vanlig; hun løp utenom. Og siden båndet var på, hektet det seg fast i en pinne, hun hektet seg fast i tråden hun ikke skulle løpe utenfor, jeg snublet i en annen tråd og hektet meg fast i noen pinner og holdt på å falle, og vips har man en hund som er redd for å gå inn i slalåmen. Anbefales! :p

Så med mindre noen har en mirakelkur, så tror jeg at jeg går over til shaping (alternativt 2x2 men det tror jeg ikke passer henne pga størrelsen), slik jeg lærte inn slalåmen med Tulla. Begynte såvidt med det med Aynï også da hun var liten valp, og det gikk helt flott da. Men fåkk og atter fåkk altså - jeg er sint og lei og irritert både på meg selv og den dumme drittbikkja som ikke kan følge boka!!!

Men hun var i det minste giret på leken hele tiden da.....

Gårsdagens sykkeltur

Heh.. her må det trenes..! Tulla er i betydelig dårligere form nå enn hun var før sommeren. Ikke så rart kanskje, men sånn er det nå. Jeg syklet ca en mil i går, og hun trakk betydelig mindre enn hun har pleid å gjøre, og jeg måtte bremse mye mindre enn jeg har pleid. Så det er bare å henge i og trene! For all del; hun var ikke sliten og hun kunne klart en lengre distanse, og hun holdt seg alltid foran sykkelen, og hun gav skikkelig på når jeg ba henne om det, men at hun har fått lite trening i sommer av diverse grunner gjør selvsagt sitt til at hun ikke er så sprek som hun var - men det skal hun bli! ;o)

Jeg har hatt problemer med at selen har sklidd, noe som har ført til at hun har trekt skeivt, så jeg har kjøpt en ring til å ha på festet på selen, og i går husket jeg endelig å feste på den før jeg satte av gårde. Det hjalp ganske mye, men den er litt for stor, sånn at kroken på båndet setter seg fast i ringen og fører til at den ikke glir, og dermed er problemet tilbake igjen. Må kjøpe meg nytt strikkbånd uansett, og da skal kroken være stor. :o)

I dag skal vi på tur med Line og gutta, men jeg har noen pølser i kjøleskapet som må brukes opp før vi reiser på agilitykonkurranse, må pønske litt på hva jeg skal bruke de til..

Diverse småplukk

I sommer tok jeg virkelig fri. Så fri faktisk, at jeg glemte å melde på til Trondheim Hundefestival!! :O Jeg angrer bittert som en helt, spesielt siden det er såpass få utstillinger her i området, og denne er så nær at man ikke trenger å overnatte. Argh! Sist helg var det jo agilitykonkurranser i nærheten også, men da var jeg som kjent på klikkertrenerkurs, så jeg gikk glipp av det også. 5. september-helgen skjer det også mye spennende i hundeverden; både når det gjelder utstilling og agility, men da skal vi i 80-årsdag! Etter det er det relativt rolig en periode, så da håper jeg å få gått noen blodsporkonkurranser, tatt MH med Aynï og UHP med Tulla (begge er påmeldt på de respektive tingene). So, what to do? Jeg kan jo ikke ha en frihelg (eh, fri var den jo ikke, men jeg har byttet bort jobbevaktene mine) og IKKE konkurrere med hund på ett eller annet vis?! Så da scannet jeg terminlistene og fant en dobbel agilitykonkurranse i Bergen, hvor fristen selvsagt var gått ut. Jeg skrev mail og hørte om jeg ikke kunne få melde på likevel, og snille snille folka tillot det! :D Så jippi, til helgen skal vi til Bergen og konkurrere igjen! Wee som jeg gleder meg!

Vi har fått trent litt også, og Tulla begynner å huske hva "felt" er for noe. I går på klubben kjørte jeg gjennom slalåmen noen ganger, med innganger fra alle sider, og igjen var hun helt feilfri! Det var jo egentlig lydighetstrening i går, så første halvtimen fikk Aynï være med ut og trene, og det gikk nå så som så. Hun har vel ikke vært med på slike fellestreninger før tror jeg? Uansett; jeg fikk da litt utgangsstilling, og baklengskjedet sitt-opp fra dekk, så det går da fremover på et vis.

Siste halvtimen var Tullas briefe-time.. ;p Hun er den desidert flinkeste hunden der, og BOY som jeg elsker den kontakten hun gir meg! :D Hun er så på, så hele tiden konsentrert, hun VIL så jobbe, ja; hun krever faktisk å få jobbe! Noen ganger må jeg jo ha en pause og tenke litt igjennom hva jeg skal trene på, og da sitter hun som et tent lys og venter i spenning på hva neste "utfordring" blir. Jeg må faktisk trene henne til å være rolig og ikke mase om jobb når jeg tar slike pauser.

En fin ting i går, var at jeg kunne bytte mellom å trene agility (hvor lyd er tillatt) til å trene lydighet (hvor lyd ikke er tillatt). Og så vidt jeg husker, lagde hun knapt et pip under hele LP-treningen i går, men med en gang vi skulle trene AG begynte hun å bjeffe. Greit nok at det er litt irriterende og kanskje unødvendig med bjeffing, men så lenge hun klarer å skille de to tingene, gidder jeg ikke bry meg om det. Hun konsentrerer seg åkke som.. Steike som jeg digger å jobbe med den hunden; hun gir full pinne hele tiden, hun elsker å jobbe!

Da er det en annen sak med Aynï; hun er fremdeles ganske ustabil på det punktet. Noen ganger krever hun også å få jobbe, men det er stort sett de gangene jeg ikke har behov for en jobbende hund. Som f eks når vi er på luftetur.. Da vil jeg aller helst at hun bare skal tisse og gjøre fra seg, ikke gå og tigge godis, tilby FVF, sitt og ligg og gudene vet hva. Har lagt merke til at de siste gangene hun har gjort dette, og jeg har ignorert henne, har hun begynt å jokke på leggen min. Hmm. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, men på en måte ser jeg det som positivt; at en terrier er så gira på å jobbe at den blir så stresset at den jokker.. På den andre siden skulle jeg vel sikkert jobbet med henne da?? :p Og det gjør jeg også, når vi kommer hjem igjen etter lufting, tar en økt med henne slik at hun får ut litt arbeidsenergi.

Agilitytreningen med Aynï går også fremover. De to siste gangene vi har trent, har vi kommet langt på kort tid. Det høres jo kanskje ikke så bra ut, men for Aynï er det viktig at treningen ikke er kjedelig. Det siste vi gjorde, var å baklengskjede vippa - tunnel - langdehopp (bestående av kun en lengde). Det gikk kjempebra, og vi kunne repetere den flere ganger. Har også trent på hjulet, men der er hun ikke stabil enda. De første gangene hopper hun som regel ved siden av hjulet, dumma.. Skjønner egentlig ikke hvorfor, for det gikk jo veldig bra i begynnelsen?

I dag lurer jeg på om jeg skal sykle meg en tur med Tulla. Bakdelen med det, er at det er utrolig mye styr å få med seg sykkelen (som jeg hentet hjem før sommerferien). I tillegg er jeg veldig redd for at jeg får problemer i ryggen/skuldrene av å sykle. Men så skal jeg til massasjebehandling i morgen, så da går nok sistnevnte greit likevel. Sykkeltrening må vi jo uansett bare gjøre, siden hun er påmeldt UHP 23. september. (UHP/AD er en utholdenhetsprøve hvor man skal sykle to mil med hunden.) Vi har ikke syklet siden kjempelenge, tror kanskje det er snakk om mai?? Problemet er som sagt ryggen/skuldrene, og jeg er redd for at syklingen (i tillegg til ridningen) har gjort sitt til at jeg fikk ryggproblemer.. :/ Jeg sitter og anstrenger meg for å holde ryggen rett under ridning, og siden jeg er sykelig svai i ryggen, belaster jeg helt annerledes enn til vanlig, og sikkert feil, og da får jeg vondt. Når jeg sykler vet jeg at jeg sitter og heiser skuldrene, og generelt er det ikke behagelig å sykle veldig langt. Ja, kroppen min er merkelig vinklet både her og der noe som gjør at jeg får litt vondt når jeg gjør visse ting - hadde jeg vært en hund hadde jeg nok ikke blitt avlet på! ;o) Men det kan man ikke ta hensyn til når man skal ha en trent hund, ikke sant??

Godkjent klikkertrenerutdannelse

I helgen var siste kurs på klikkertrenerutdannelsen, den skriftlige eksamenen var allerede sendt inn. Kort fortalt: jeg bestod. :D Jeg fikk 291 poeng på skriftlig eksamen (av 300 mulige), og på den praktiske eksamenen som var å vise frem grunnferdigheter, så hadde jeg "mer enn nok". Jeg fikk høre at jeg har veldig gode tekniske trenerferdigheter, men at jeg undervurderer meg selv som trener. Jaja..

Så nå pønsker jeg på hva jeg skal gjøre videre; jeg fikk beskjed om at hvis jeg ville søke på klikkerinstruktørutdannelsen, ville jeg få anbefaling fra en av instruktørene på kurset, så da er jo dèt i boks! :o) Men det er dyrt; hele 25 000, så vi får se. Samtidig vurderer jeg andre ting som er langt dyrere (blant annet en utdannelse til 93 000). Jeg er fremdeles i tenkegropen (hvis det er et sted å være), men jeg heller nok mot begge deler, haha! :o)

Nå tenker jeg å dra på klubben å trene, for en gangs skyld. Tror jeg kommer til å melde meg ut når året er slutt; det gir meg fint lite å være medlem av OHK. Det eneste positive er at jeg har tilgang til agilitybane, men til gjengjeld er den i temmelig dårlig forfatning, og jeg får null treningstips når jeg er der fordi det ikke fins noen som trener slik jeg vil (positiv forsterkning/belønne hunden når den gjør rett).

Ellers har vi sett endel film i det siste, og hvis noen er i tvil om hva de skal se, så har jeg et lite knippe å anbefale i forskjellig sjanger:

The Green Mile med Tom Hanks er en utrolig bra film! Noe av det verste jeg har sett rent "emosjonelt", og det at man blir så engasjert er med på å gjøre den så bra. Sjanger: drama, krim, (thriller). Vanligvis liker jeg ikke filmer som har med fengsel eller militære ting/krig å gjøre, spesielt ikke hvis de er fra "gamle dager", men denne må man rett og slett bare se, hvis man klarer da...


Sahara med Matthew McConaughey og Penelope Cruz har ALT en god actionkomedie skal ha, sett fra både et kvinnelig og mannlig ståsted: masse fart og spenning, morsomme kommentarer og et spennende men uvirkelig plot, praktisk talt fri for flåsete romantikk men med desto mer bar overkropp!


(Beklager lite bar overkropp på bildet, tror ikke bloggen tillater mer..)

10 Things I Hate About You med Heath Ledger. Ren romantisk "komedie", anbefales ganske enkelt fordi Heath Ledger er usannsynlig sjarmerende, og fordi han har et herlig smil.

Dessuten får man den gode "forelska-følelsen" inni seg.. ;o)

I Spy er nok en action komedie (den beste sjangeren innen film spør du meg!), med Owen Wilson. Morsom og slik en action komedie skal være. Dessuten; hvem blir lei av å se på Owen Wilsons skjeve nese? Den er jo så utrolig sjarmerende! :D

Ellers kan jeg alltids anbefale Bridget Jones filmene, da er man garantert mang en god latter og denne deilige "forelska-følelsen"! :D

På sporet!

Ny look i bloggen! Det kom sånn plutselig mens jeg satt og så litt på forskjellige maler, og vips hadde jeg visst skiftet! Jaja, er ikke så ille denne heller tenker jeg. :o)

Og siden jeg først er her, kan jeg jo skrive litt om hva vi har gjort i det siste. I går dro jeg med hundene ut for å bade, og de var minst like tullete som sist gang! Tulla bjeffet faktisk en gang mens hun svømte, og Aynï er like giret på å få uti når det er hennes tur. Jeg byttet på å la de få svømme slik som sist, selv om det ikke var noen folk der. Syns det fungerte så bra med at Aynï stod og så på først og ble giret på å svømme.

Snåle hunden hun Aynï altså - hun skal på død og liv uti igjen når hun har kommet inn med pinnen, og fy for en fart hun egentlig har! Det er ikke så lett å se siden hun er så liten, men hun svømmer faktisk veldig raskt!

Tulla fikk begynne å hoppe fra kanten, som egentlig ikke er så mye kant å skryte av, men ca 40 cm i alle fall. Vi skulle hatt en liten brygge - jeg har lyst på hunder som hopper uti vannet!! :D

Ellers gikk vi spor i går også. Aynï fikk et megakort spor til å begynne med, men hun er rett og slett så utrolig lite interessert at det skulle ikke vært lov! Hun driter mildt sagt i hvor jeg har vært, hun tusler der og kjenner helt tydelig lukten av meg (selv om det var nærmere ni timer siden jeg gikk der). Så går hun litt spor, og så ser hun litt langt gress hun heller vil spise på, så snuser hun litt der jeg har gått igjen, før hun får øye på en blåbærtue hun må sjekke ut - kanskje kommer blåbæra tidlig i år?? Med god hjelp av fører fant hun da sporslutten, haha! Fikk litt av en boks kattemat som belønning for dårlig gjennomført spor. Teita. :p

Så var det Tullas tur. Hun fikk et utilsiktet vanskelig spor. Da jeg la det, så jeg at det hang orienteringsbøyer på noen trær, og tenkte at dit skal jeg gå - lett å se når man er i skogen. Jeg la sporet forbi treet med den oransje og hvite bøyen, og gikk videre. Men da Tulla kom og skulle gå - tror du ikke; både bøyen og flere av spormerkene mine var borte!! Orienteringsløperne hadde nok trodd det var merking av deres løype, og ikke et spor lagt ut til en hund! *ler* Og dermed fikk Tulla masse kryssende "vilt" (les: orienteringsløpere) i sporet. Det var tydelig hvor de hadde kommet fra, og hvor de hadde gått. Stakkars Bjarte som gikk med henne skjønte ingenting, hun ville jo så gjerne sjekke ut disse orienteringsfolka, men sporet mitt gikk jo et annet sted! Skulle virkelig ikke tro det at hun var interessert i andre menneskers spor når hun gikk mitt, men det var hun altså. Vet ikke om jeg skal smile eller være lei meg.. Men sjansen for at hun får slike forstyrrelser i sporet under prøven er vel heller liten, så vi satser på at det går bra.

Aynï fikk enda et spor etterpå, ett som var temmelig mye lengre. Da gjorde jeg noe sykt. Jeg har hørt man aldri skal klikke i sporet eller rose hunden, siden man ikke vet hva hunden har i nesen eller tenker akkurat da, men shit au, det dreit jeg en lang en i, og tok med meg klikker. Jeg tvilte faktisk på at det kunne bli så mye verre, haha!!

Aynï tok opp sporet, og gikk to meter før jeg klikket. Hun bråsnudde da hun hørte klikket (utrolig bra reaksjon på klikket når jeg tenker meg om, aldri vært så bra!), og fikk litt kattemat igjen. Var spent på om hun ville stå og tigge kattemat, begynne å snuse etter blåbær eller fortsette på sporet, men jenta mi valgte riktig - hun fortsatte! Og neste gang jeg klikket etter noen meter igjen (kriteriet var at jeg var 90% sikker på at hun var på sporet, og at hun gikk med hodet ned), brydde hun seg ikke, men fortsatte videre. Vi gikk faktisk sporet sånn; jeg klikket innimellom når hun var flink, og noen ganger ville hun ha kattemat som belønning, andre ganger var det belønning å få fortsette på sporet. Men alt i alt så det ut som om et lys gikk opp for henne - STEIKE; er det SPOR vi skal gå?!?? Åja! Så da gikk hun spor da.. :p Rareste lille kråkebollen! Hun har surret rundt i skogen og ikke visst hva hun skulle gjøre før jeg plutselig klikker to ganger, da er hun heltent! Det er det desidert beste sporet hun noengang har gått, så nå blir det spennende å se hvordan det går fremover. Jeg driter i hvordan det går på prøven (tror jeg?), men nå vet jeg i alle fall hvordan jeg skal trene! :D

Jeg har lagt ut spor i dag også, og håper på regn, sånn at vi får trent på å gå spor som det har regnet på. Dessverre føler jeg ikke vi har fått trent nok noen av oss, men framgang har vi hatt i alle fall! Så får det gå som det går i helgen, kanskje kommer vi sterkere tilbake en annen gang? ;o)

Kurs og svømmetur

I helgen var i på tredje samling på klikkertrenerkurset. Jeg går jo med Aynï sånn egentlig, men det er jammen kjekt å ha med Tulla også! :D Når Aynï blir sliten og de fire hjernecellene er oppbrukt, er det greit å ta ut Tulla som har litt mer å gå på, hehe.. ;p Fikk trent begge to på flere nyttige ting, og fikk mange tips om videre trening. Er også greit å trene litt med Tulla og få tips, for det kaaaan jo hende at Aynï også kommer så langt en dag, og da er det greit å vite hva man skal gjøre når man kommer så langt.

I går etter kurset dro vi opp til Sing-sing for å bade. Dvs, jeg er jo pyse som alltid, så det ble hundene som fikk seg en dukkert. Kjørte inn veien, ingen biler; noe som betyr vi er alene. Nåja, det var da noen smarte turgåere som hadde funnet veien, og okkupert den største stranda med bålbrenning og mat, så vi måtte ta den minste. Siden det var folk der, og begge hundene har løpetid, tok jeg ikke sjansen på å ha begge løse samtidig - "noen" kan nok lett få for seg at de skulle løpe bort og smake på godsakene *kremt*. Tulla var først ute, og vi fant den utrolig greie pinnen fra sist gang. Hun kastet seg uti og svømte og svømte. Hun er vill etter pinnen, og hyyyyler som en stukken gris når jeg kaster. Nei, ikke akkurat stille slik en spaniel skal være, men så lenge hun får trim og får kjølt seg litt ned, driter jeg i grunnen ganske godt i det.

Aynï stakkars, stod bundet i en busk og måtte bare se på. Og det var virkelig ikke stas! Hun ble mer eller mindre tullete (så tullete som Aynï kan bli, og det er egentlig en del mindre tullete enn det Tulla kan). Det fungerte egentlig kjempefint - Aynï var så giret på å svømme etter å ha sett Tulla, at da jeg bandt Tulla i busken og slapp Aynï, jumpet hun kjapt uti for å få pinne. Og du og du og duddelidu som hun svømte!! :D Hun er jo helt rabiat den hunden - og neimen om hun gir seg heller! Jeg kastet pinnen ganske langt ut, og ved en anledning fant hun den ikke. Men ikke søren om hun skulle inn igjen før hun hadde funnet den! Hun svømte og lette så lenge at jeg faktisk ble ganske redd. Vannet er jo ikke direkte varmt, og hun er nokså ømtålig for kulde, så jeg var redd jeg måtte uti og dykke etter henne. :/ Hun kom inn til grunnen et sted lenger borte for oss to ganger, men hun la seg ut igjen for å finne pinnen. I et desperat forsøk på å få henne inn (å rope på henne funket aldeles ikke), kastet jeg enda en pinne, men den så hun ikke. Jeg kastet en tredje pinne, som hun endelig så og fant, og da kom hun inn igjen, helt utkjørt og skjelvende. Da var det nok; de hadde fått trimmen sin og blitt nok kjølt ned i det fine været. Men jeg undres - hvorfor går hun ikke like bestemt inn for andre ting? Når vi trener; hvorfor er hun ikke så bestemt på å få til ting, på å få tak i leken og jobbe for den som hun var da hun svømte etter pinnen?

Tulla henter pinnen i håp om at jeg skal ha drakamp med henne om den, og fordi den "er hennes". Aynï driter i hvem som får pinnen til slutt, og hun gidder faktisk ikke leke med den, og ei heller vil hun ha noe særlig belønning for å hente den. Når hun kommer inn og jeg får pinnen, får hun enten en godis som hun spiser, eller så prøver jeg å ha litt drakamp med henne. Men hun, som alltid er giret på drakamp, gir fra seg pinnen og stiller seg opp i vannet igjen for å få lov å hente den en gang til. Som jeg har sagt før: noen ganger lurer jeg på hvem av dem som er spaniel, og hvem av dem som er terrier..???

Da vi skulle gå, hadde turgåerne også funnet ut at det var på tide å gå. Jeg er alltid skeptisk til folk jeg møter i skogen, for man vet aldri hva de har tenkt å si eller gjøre. Og da vi møttes på stien akkurat idet Aynï satt seg ned for å tisse, ble jeg ikke mindre skeptisk. Jeg er så bekymret for at de vil tro hun sitter og bajser, og at jeg ikke har tenkt å plukke opp, og at jeg skal få meg en skyllebøtte, gjerne også om båndtvang når vi først er i gang. For ja, jeg vet det er båndtvang, og jeg vet det er sauer i nærheten (jeg hører bjellene men har aldri sett de), men hundene mine vil bare ut i vannet, og jeg er alltid påpasselig med at de aldri får løpe fra stranden når de er kommet opp. De er så giret på pinnen at jeg tror ikke de enser stort mer - men sånt tviler jeg på går inn hos folk som har en mening om at båndtvangen også gjelder i vann.. :/ I tillegg er de som nevnt ikke direkte lydløse når det foregår pinnekasting, så selv om jeg prøvde å begrense hundenes utbrudd, hadde jeg jo forstyrret skogens fred og ro, for ikke å snakke om den koselige familiestunden deres, pluss at mannen i familien stod der med fiskestang! Jeg stålsatte meg.

Men denne dagen skulle jeg bli positivt overrasket! Damen i den lille familien stoppet og sa "neimen, der er det en liten dame som tisser!" - og dermed kunne jeg lettet puste ut for det. Puh! Det er nemlig ikke alle som skjønner at når en tispe setter seg ned, så tisser hun; folk ser ganske enkelt ikke forskjell på det! En nabo stoppet og snakket med oss en gang i fjor, mens vi var i hagen med hundene. Tulla satte seg ned og tisset, og naboen kommenterte at nå bajset hun. Jeg ble litt paff, for jeg trodde folk visste det, og måtte forklare at de har nok mer til felles med oss mennesker enn de visste! :o) Damen i skogen stoppet og snakket, og hilste hjertelig på hundene. De var våte og Aynï ville hoppe opp, noe jeg selvsagt prøvde å unngå. Men det gjorde visstnok ikke noe, for hun hadde turbuksen på, og da var allting greit. Snille, forståelsesfulle mennesker - det er virkelig ikke alltid man møter på sånne!! De hadde sittet og sett på hundene som svømte, og kost seg med synet sa de, noe som er trivelig å høre. God trim måtte det vel også være, mente de? :o) Etterhvert gikk vi hver til vårt, og jeg kunne konstantere at turen også hadde endt bra - selv om jeg hadde vært redd for det motsatte. Uff, for det finnes så mange grinete folk som mener hunder ikke har noe i samfunnet å gjøre omtrent, og bare de gir fra seg et bjeff er de både aggressive og forstyrrende. Ble veldig glad og takknemmelig for å møte vireklig trivelige folk i skogen! :o)

Rygge baklengs ut av fuglekassa

...eller opp en trapp. For det er nemlig det jeg og Tulla har trent på i dag: bakpartskontroll av den litt avanserte sorten. Hun skulle altså holde posisjonen "fot" mens vi rygget, tilfeldigvis opp trappen. Vel, hele trappen ble det ikke, men vi kom fire trinn opp i alle fall! Masse pusting og pesing, for dette tok på mente hun! Hun måtte nok bruke hodet endel for å skjønne at det var lurt å ta bakbeina opp før hun tok frambeina opp, haha!! :D

Aynï har trent på "terrier-apport", dvs at hun sitter mer eller mindre i utgangsstilling (eh, hun lå), før hun fikk lov å hente tauknuten. Den skulle hun ta og komme mot meg med. Og det gjorde hun når hun ikke hadde noe bedre å ta seg til akkurat da, haha! Det var egentlig ikke meningen at det skulle bli så "avansert", men det ble enklest sånn. Og siden små terriere liker å lykkes, er det lurt at man gjør det passe enkelt. Og om man får litt hjelp på veien videre med å legge opp treningen sånn at hun gjør ting hun helst skal gjøre senere, ser jeg ikke på som negativt. Det var dog ikke et kriterie, det "bare ble sånn". ;o)

I går kveld hadde vi en fin tur i Espa, skogen "vår". Kjørte opp til den såkalte snuplassen og parkerte der. Hadde trekksele på Tulla, selv om jeg er litt skeptisk til det nå som hun har løpetid - da er det nemlig ikke alltid hun gidder å jobbe så mye med å trekke, hun har nemlig bedre ting å ta seg til, som for eksempel å markere for hver fjortende meter. :p Men flaksen var på vår side! Ikke bare var det så å si opphold hele tiden (det hadde regnet mye bygevis i hele går), men bare noen hundre meter fra der vi startet, satt det en hare! Stor var den også, større enn Aynï. Den satt der så fint i veikanten, og hoppet litt bortover på veien da den så oss. Så stoppet den og kikket igjen, før den hoppet litt videre. Og da fikk Tulla øye på den morsomme tingen foran oss. Og du og du for et leven det ble!! Tulla ble forvandlet til en losende harehund, haren løp inn i skogen (den satt faktisk helt til vi var knappe femten meter unna!), mens Aynï, "rottehunden" du liksom, brydde seg fint lite (lurer på om hun så den i det hele tatt??). Dumme Tulla har fint lite erfaring i å være harehund, så hun skjønte ikke helt hvordan hun skulle gjøre det. Summa summarium: hun endte opp med å finne ut at å trekke rett fremover (og heldigvis ikke inn i skogen) mens hun halset seg fremover i kaotisk galopp var det lureste å gjøre akkurat da. Og fint var det, for da fikk jeg god hjelp opp den lange oppoverbakken - den er faktisk flere kilometer lang.

Hun trodde nok hun rett som det var så haren, eller var like før hun tok den igjen i alle fall, for hun holdt godt driv hele turen. Da vi skulle gå ned de siste bratte bakkene måtte jeg derimot lokke med litt frysetørket vom for å få henne til å gå pent og ikke dra. Og det sier litt om motivasjonen for å trekke når hun ikke syns vom er så stas at hun gidder å gå pent så lenge om gangen før hun må ha påfyll! Samma det egentlig, syns det er fint at hun trekker og at hun liker det, og når det trengs og hun ikke har trekkselen på, er hun jo lett å trene med alaskens godis.

Med meg går det litt opp og ned. Jeg har hatt to massasjetimer, skal på nok en time i dag. Jeg har også fått akupunktur og laserbehandling. De to sistnevnte hjalp på smertene og trommingen i ørene, men nå merker jeg det er på tide med en ny dose. Første massasjetimen løste godt opp i noe, mens siste egentlig bare gjorde at jeg fikk vondt igjen. Sikkert bra det også, ikke vet jeg. :p Men jeg fikk tips av hun jeg har gått til om å bytte (!! snakk om service!!) så det er altså til ny, litt mer spesialisert massør jeg skal til i dag.

Ellers føler jeg at jeg har vært sånn passe effektiv i dag; jeg har vasket gulv (løpetid, sier det deg noe?), jeg har endelig hengt opp klokken vi kjøpte i Riga, og jeg har begynt å henge opp rosettene til hundene. Men det tok så brått slutt med passende spiker at jeg måtte gi meg. Har ni rosetter igjen som tilhører Tulla, pluss alle Aynïs rosetter. Vi har nemlig funnet ny plass, siden veggen der de hang med ett ble for liten, så nå henger de fint over sofaen på loftstuen, til skue for alle som går forbi! :p Bjarte syns det er litt corny, jeg føler meg egentlig bare stolt. :D En bilderamme med fire bilder i til hver av hundene skal det også bli. Aynï må fremkalles, og Tullas må byttes ut.

Sånn, nå må jeg gi meg med bloggingen før trommingen i ørene blir alt for ille. Kan ikke sitte så lenge av gangen enda, men det går heldigvis fremover der også - i den grad man liker at man kan sitte stille da! ;o)

17. mai på 15. mai

17. mai kom litt tidligere i år, for hundenes del i alle fall. Eller var det julaften?? Uansett, på fredag var vi oppe og trente agility igjen - og det gikk strålende! Aynï begynner å bli trygg på vippa, og er veldig opptatt av at pipe-marihønen ligger og venter på henne øverst på feltet (ja, det er sånn jeg må gjøre det når jeg trener alene). Trenger nesten ikke å holde igjen vippa nå lenger, og det er et stort skritt for oss! :D

Ellers har vi trent på tunnelinnganger, men da jeg satte et hopp foran sa det plutselig stopp. Lille tøtta var nok sliten, og skjønte ikke bæret av hva "gjennom!" skulle bety! :p Merker godt at varmen tar på konsentrasjonsevnen. Aynï fikk hopppet gjennom hjulet også et par ganger, bare sånn at vi skulle avslutte med noe positivt.

Tulla preges heldigvis ikke så mye av varmen ennå som jeg har fryktet. Hun vil gjerne trene mer, selv om jeg mener det er nok. Vi har konsentrert oss om slalåmen i det siste, pga alle konkurransefeilene vi har fått der. Etter litt grundig "forskning" har jeg funnet ut at jeg rett og slett har trent for lite på å gå på den siden de fleste trener for mye på. Vanligvis syns hundene det er enklest hvis fører går på høyre side av slalåmen, og siden jeg vet det har jeg trent mye på å gå på venstre side. Så mye faktisk, at Tulla nå syns det er vanskelig når jeg går på høyre side!! :D Jeg må nesten le litt av meg selv, så dumt, og så enkelt er det. Og det skjer uavhengig av hvor forrige hinder er plassert. Det virker nesten som om jo vanskeligere inngangen er, desto enklere syns Tulla det er, og desto lenger unna kan jeg gå og aller helst bør jeg gå på den "vanskelige venstresiden". Jaja, nå vet jeg det i alle fall, og får bare trene på å kunne gå på høyre også. Problemet har vært at når jeg konkurrerer så har jeg jo trent med tanke på å kunne gjøre vanskeligere ting enn det vi vil møte på en konkurranse, sånn at når vi kommer på stevnet kan jeg gjøre det enklere for henne. Ved å gå på høyre side for eksempel. Men hvis bikkja syns det er vanskelig, ja da må jeg vel bare gå på venstre side da? Eller trene på å kunne gå på høyre side? Så det er altså det vi trener på for tiden.

Etter agilitytreningen dro vi opp i skogen for å gå sporene jeg hadde lagt ut på forhånd. Tulla gikk et av de topp tre beste sporene hun noensinne har gått (topp to gikk hun på onsdag, også etter agilitytrening!), så jeg har funnet ut at hun rett og slett er alt for giret til å gå spor uten å være litt sliten fysisk først. Det er altså taktikken vår der for tiden; slite ut hunden litt før jeg går spor. I skrivende stund venter vi på at sporet vi la ut tidligere i dag skal bli gammelt nok, og da er det Bjarte som skal gå med Tulla.

Etter agilitytreningen og sportreningen dro vi på tur med Line og gutta - alle fire gutta faktisk! Gikk nesten en mil. Jeg spekulerte på hva som foregikk i hodet til hundene den dagen; ikke nok med agilitytrening, man skal gå spor også! Og langtur! Wow - julaften og 17. mai på en gang jo! :D Dagen ble avsluttet med en velfortjent middag bestående av egg, V&H, hjortehjerte - og toppen på kransekaken - hvert sitt digre kjøttbein! Da hadde jeg god samvittighet til å gå bort til naboene og være litt sosial. Da jeg kom hjem litt ut på kvelden (eller tidlig natt om du vil), var hundene slafsende fornøyde og kom bærende på beinene sine for å vise frem. Og siden Bjarte ikke gikk hjem samtidig, fikk de jammen sove i sengen også! Snakk om å være i himmelen! Det må ha vært en perfekt dag for hundene, men jeg kjenner det tar på å være en så god hundeeier, så det blir nok ikke hverdagskost, hehe! ;o) Men kombinasjonen agility/tur og spor kommer vi nok til å gjenta flere ganger, for den var særs vellykket.

Som dere sikkert ser har bloggen fått nye farger. Det er for å matche hjemmesiden som har fått ny vårdrakt. :o)

Snippeskens reiser

Hei som det går!! Jeg har knapt pakket ut av kofferten før det er på tide å pakke den igjen, og toalettmappen har fått fast plass ved vasken på badet..

18.-19. april var jeg på RS i Spanielklubben i Oslo, bikkjene var på pensjonatet og Bjarte dro til Drammen for å hente campingvogn. Var hjemme i fire dager, hvorav to var jobbedager, en dag var vi på visning og på ridetime og en dag var det skole. Deretter måtte snippesken pakkes for å dra til Selbu på agilitykurs med Anette Mjøen.

Hjemme en dag som var jobbedag, deretter tidlig opp for å dra på jobb-kurs til Sverige i to dager. Hjemme to dager med husarbeid - noe huset mente absolutt var på tide, fikk tid til å gå på tur med Line og gutta to ganger. Så var å pakke kofferten igjen og reise på agilitykonkurranse på lørdag. Etterpå reiste vi direkte til Selbu for å være med på siste rest av Hoinndagan. Må si jeg føler at jeg er konstant på reisefot, og de nettene jeg sover hjemme er deilige - endelig få sove i sin egen gode, myke seng! :o)

RS var en ny opplevelse for meg, men det var spennende å møte nye folk fra Spanielklubben. Lærte masse og hadde det trivelig. Ja, sett bort fra taxituren da.. Jeg trodde at det å ta taxi var en enkel affære, men den gang ei. Jeg kom ut fra flyplassen og hadde heldigvis god tid. Tok en røyk og gikk til taxikøen hvor jeg tok første og beste drosje - trodde man måtte det, men det må man altså ikke. Uansett, jeg sier jeg skal til Garder Kurs og Konferansesenter, hvorpå sjåføren ser litt spørrende på meg og spør på gebrokkent norsk om jeg kan gjenta. Han aner ikke hvor det er, og må spørre noen kolleger. Jeg hadde jo hørt at turen skulle ta ca fem minutter fra Gardermoen, så det burde jo ikke være så vanskelig. Etter noen minutter kommer han tilbake og vi setter oss i bilen og kjører. Og kjører og kjører og kjører og kjører. Frem og tilbake, snur og tar en salto i rundkjøringen før han endelig stopper på en Statoil og spør om veien. Ja, og så spør han meg en gang til om hva det egentlig het det stedet jeg skulle til.. :/

Vi begynner å kjøre igjen, og kjører ut på noe motorveiaktig. Etter å ha kjørt et stykke, svinger han inn på et hotell, men det er feil, snur og kjører tilbake og snur og kjører forbi hotellet igjen. Der ser vi plutselig skilt til vår destinasjon - jippi - vi er fremme! :D

Da jeg satte meg inn i taxien sa jeg at jeg måtte ha kvittering på dette, slik at jeg får det refundert, og jeg minner han på det igjen. Han skriver ut kvitteringen før jeg rekker å si at jeg må betale med kort. Da blir han litt irritert, fordi han kan ikke ta imot kortbetaling etter at kvitteringen er skrevet ut! Så vi kjører tilbake til en annen Statoilstasjon for at jeg skal få tatt ut penger. Der har de ikke kontanter til meg, så vi ender opp med å kjøre helt tilbake til Gardermoen hvor jeg endelig finner en minibank. Og så kjører vi tilbake til Garder. Vi var nok pisselei av å kjøre frem og tilbake begge to, så midt i alt rotet glemmer vi begge at jeg skal få med meg kvitteringen når jeg går ut!! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men der står jeg altså - etter en halvtime i taxi, og har ikke kvittering på at jeg har betalt! Argh!!

I en pause under RS får vi sjekke inn på rommene våre. Jeg går til resepsjonen og sier hva jeg heter og at jeg er med Spanielklubben. Men nei - ingen rom er reservert på meg. Det var rett før jeg bare sank sammen og ikke trodde det var meningen at jeg skulle være der - og rett før jeg reiste hjem igjen. Men vi fikk heldigvis ordnet det også - flaks! :o)

På flyturen hjem hadde jeg med meg en cocker som hadde vært til parring, og heldigvis klaffet alt på den turen. :o)

På agilitykurset byttet jeg på hundene slik at de fikk være med litt begge to. Anette har tidligere påpekt at farten til Tulla kan bli bedre, men det hørte jeg ikke et knyst om denne gangen? Tulla var generelt litt tullete, og giret seg masse opp for pipeballene sine. Jaja, heller det enn at jeg må jobbe med å få henne opp sier bare jeg.. På slutten av helgen hadde vi en "eksamen" hvor jeg lot Aynï få delta. Lengdehopp, tunnel og tre hopphinder. Det er i grunnen aaaalt for tidlig å sende Aynï gjennom noe sånt, men jeg gjorde det for min egen del - for å se at hun faktisk er verdt å jobbe med. Det er nemlig ikke alltid det føles sånn. Hun kan falle ut og da er jeg luft. Jeg ser også for meg at hun kan bestemme seg for å ta banen helt alene og bare rase rundt uten meg - men det gikk kjempefint! Bortsett fra en gang hvor hun ikke tok lengdehoppet og mulig hun droppet et hopphinder også. Da ble det krøll; vi sa nei og Aynï falt ut. Løp rundt på banen og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre da, for hun skjønner jo at jeg ikke er blid, og at jeg "pønsker" på noe - vil ha henne til å gjøre noe annet eller noe i den duren.

Da jeg kjørte hjem tenkte jeg mye på det. Jeg kom frem til at jeg gjorde HELT feil. Jeg skulle ikke sagt nei fordi: hun er for lite trent til å skjønne hva jeg vil av henne, det var aaaalt for tidlig i treningen sånn generelt sett, og fordi det stort sett alltid er førers feil (noe de forrige punktene også er). Jeg skulle faktisk ganske enkelt ha belønnet henne! Jeg skulle sagt flink jente og lekt med henne, da hadde hun ikke falt ut heller, det er jeg temmelig sikker på. Det var altså noe av det viktigste jeg lærte - alt er førers feil; hunden gjør ikke feil!

Tirsdag til onsdag 28.-29. april var jeg i Åre på kurs. Greit nok, dog ikke helt som forventet. Men vi fikk kjøpt litt "taxfree", tatt en runde i svømmeanlegget og vi fikk deilig mat og drikke på jobbens regning. :o)

På torsdag tok hundene sitt første bad i sjøen; kaldt synes de, men ville ut igjen likevel. Spesielt Aynï; hun hadde SÅ lyst å uti, stod og peip og løp frem og tilbake på stranden, men det var skikkelig kaldt, så jeg skjønner godt at hun ikke svømte mer enn hun gjorde.

Pajeroen mistet bremsene på torsdag også, så vi kunne ikke bruke campingvognen i helgen. Plutselig var de tilbake, men noe er galt et sted. De blir fikset snart, men det er ikke noe gøy å kjøre når man vet de kan forsvinne når tid som helst. :/

På lørdag var det tidlig opp for å dra på agilitykonkurranse. Startet med hopp for dommer Per Eigil Gylland. Valgte faktisk å melde på lørdag fremfor søndag pga dommer; synes Per Eigil er utrolig trivelig, og jeg liker banene hans; akkurat passe utfordrende og morsomme. :o) Tulla var sykt giret da vi varmet opp, men hadde falt litt ned før start. Hadde ikke et 100% bra løp, men generelt gikk det bra. Bortsett fra den forbaska slalåmen!! Fåkk altså! Etter briefingen lurte jeg litt på hvilken side jeg skulle gå på i slalåmen, og testet ut begge sider på noen oppvarmingshindre. Begge deler så veldig bra ut, så jeg fant ut at det ikke hadde noe å si - hun tok slalåmen med den største selvfølge, og med en intens fart. Under løpet derimot gikk hun inn feil, gang på gang. Tredje gangen gikk det bra, og farten ellers var okei. Fikk en vegring inn i tunnelen pga førerfeil, men ellers var det vel feilfritt. Men det ble disk gitt. :o(

Agilityen var etterpå, og Tulla var våken og giret på start. Hun hadde et sykt bra løp med nydelig fart den første halvdelen, men også her fikk vi en vegring på slalåmen; hun gikk inn feil. Rettet det opp, og løp videre; strålende helt til vi kom til tredje siste hinder som var vippa. Det var på en enkel rett-strekning, så jeg fortsatte å løpe rett frem. Men jeg hørte ikke noe dunk fra vippa som smalt i bakken?? Snudde meg, og der står Tulla midt på vippa. WTF?!?? Jeg roper på henne, men hun hopper ned. Jeg forstår ikke hva som foregår, hun har da tatt den vippa mange ganger før (samme hinder som ble brukt under NKK Trondheim i fjor bla). Sender henne oppå en gang til, men hele to ganger skjer det samme, selv om jeg støtter henne og går tett inntil. Jaja, løpet er kjørt for vår del, så den siste gangen går jeg skikkelig sakte og snakker oppmuntrende til henne - har vi fått et vippeproblem som har gjort henne usikker på vippa får jeg bare jobbe med henne litt nå, tenker jeg. Når hun står på midten tar jeg tak i vippa og vipper den ned for henne, og lokker henne til å gå ned. Og DA ser jeg det - tisseflekkene på vippa!! Fåkk og ARGH og alle stygge ord!! Etterpå får jeg høre at det er en hund som hadde tisset rett etter vippa, men tydeligvis hadde den tisset litt på vippa også. Som om det ikke var nok, hadde de sprayet vippa med edikk etterpå! Halloen i luken - vi har da ikke trent på edikklukt på hindrene??! Men det må vi tydeligvis gjøre, makan til uflaks! Disk det også altså.. :o(

Vi drar til Selbu på Hoinndagan etterpå, og spiser festivalmiddag på lørdagskvelden. Vi deltar på to kurs på søndagen: Hundens Språk, og Lek som Treningsmetode. Interessante kurs begge to, men jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke fikk være med på noe mer. :o( Skulle gjerne vært med på mye mer, sett mer på alt som foregikk og snakket mer med folk. Bjarte gikk rundt og tok bilder, faktisk er hele minnekortet fullt! Må lade batteriene før jeg kan overføre de, men i dag skal jeg på jobb, så det må bli en annen dag. Huset trenger litt tilsyn igjen for Tulla røyter som et uvær.. ;o) Og hvordan jeg skal få tid til å lese til eksamen som er om så alt for kort tid, det aner jeg virkelig ikke! :O

Årets første agilitytrening!

Ja, hva kan man si? Vi har nettopp vært og trent agility for første gang i år! :D Eller, agility og agility; det eneste hinderet som var tilgjengelig var slalåmen, så da trente vi på dèt. Tulla fikk trent på slalåminnganger, og på at jeg beveger meg både hit og dit mens hun gjør den ferdig. Første økt gikk supert - hun var skikkelig giret på ballene og hun gjorde alt riktig. Hadde en pause mens jeg trente litt med Aynï (kommer tilbake til det etterpå), men da vi skulle ta økt to skjedde det noe. Hun klarte en nyyydelig slalåminngang - jeg var fem meter unna på høyre side, og jeg løp på skrå bort fra slalåmen og hun fullførte perfekt med god fart, belønningen var super og alt vel.

Men etter det falt hun ut. Jeg tror det skjedde noe mens hun kastet seg etter en ball, for hun gjorde ikke slalåmen rett etter det. Inngangen ble feil, hun hoppet over pinner osv osv. Da så jeg at hun haltet. Uff og uff - så tragisk at det skulle ende sånn! En halt hund er ikke gøy, så da avbrøt jeg selvsagt treningen, gikk henne ned og luftet henne. Nå ligger hun her med BOT-dekkenet sitt. Håper det ikke er noe alvorlig, og at det går over kjapt.

Aynï kan jo ikke slalåm enda, så vi hadde lite å trene på. Jeg må innrømme det at vi til tider sliter max med fokus og kontakt, så jeg tenkte at vi kunne trene på det. Bare sånne små bagatellting som jeg egentlig tar for gitt - at hunden kommer når jeg sier kom og klapper meg på låret, eller at hun søker mot meg når vi trener - det er sånt vi må trene på. At hun ikke bare skal stå der hun stod da hun fikk belønningen sin og se dumt på meg når jeg har flyttet meg og står klar for en ny repetisjon, at hun skal komme mot meg og gjerne komme på riktig side - sånne ting skjønner hun bare ikke! Men det gikk veldig fint i dag, og humøret mitt fikk et lite løft. :o) Siden hun var så flink, la jeg inn noen "slalåminnganger" også, dvs at hun skulle gå inn riktig i slalåmen og få belønning for det. Jeg varierte belønningen mellom lek og kattemat på spesial-boks, og det så ut til å fungere. Kunne faktisk relativt kjapt ta av båndet også, uten å være så redd for at hun stakk av.

Den terrier'n altså! Noen dager er hun helt med (mer enn i dag), andre dager en hun så AV som kan gå an, andre dager er hun et sted midt i mellom. I dag var hun heldigvis på den bedre halvdelen av skalaen, og jeg håper inderlig hun stabiliserer seg på den siden, fortrinnsvis helt ut i enden av skalaen selvsagt.. ;o)

De er egentlig ganske forskjellige disse bikkjene mine. Når jeg belønner Aynï med lek, må jeg si "takk" og gjerne belønne henne for å slippe leken, og i alle fall gjøre det veldig tydelig at nå er leken slutt. Med Tulla bør jeg helst rive leken ut av munnen hennes sånn at hun blir tussete fordi jeg "stjal" den, og leken bør for all del ikke "avsluttes"! Aynï faller ut dersom jeg napper bort leken; da blir hun dødelig fornærmet og syns jeg er utrolig teit som tar den og ikke fortsetter å leke, og så begynner hun å kikke seg rundt for å se om det finnes kulere ting å finne på enn å være med meg. Tulla derimot, hun faller ut dersom jeg begynner å belønne henne med godis for å slippe leken; da skal hun plutselig heller ha godis som belønning (selv om det bare er tørrfôr), og forventningene hennes snus fra å være "leke" til å "spise mat".

Aynï får fastere grep om draleken dersom jeg sier "takk" idet hun tar skikkelig i, mens Tulla får dårligere grep hvis jeg gjør det samme med henne. Tulla får fastere grep dersom jeg river alt jeg har for å få tak i leken, mens Aynï da ikke gidder å prøve å henge engang. Aynï har lite kamp men mye jakt og lek i seg, mens Tulla har en god del mer kamp, også sosial kamp, og mindre jakt og også noe mindre lek. Aynï tror jeg ikke eier sosial kamp..

I kveld skal jentene på pensjonat igjen, jeg reiser grytidlig i morgen for å delta på Spanielklubbens RS, og ledermøte på søndag. Blir spennende dette!

Typisk helg!

I helgen har vi hatt en nokså typisk helg:

Lørdag: 2,5 timers tur i skogen. Tulla trakk godt der hun skulle trekke, Aynï dro på Bjarte og av størrelsen på tunga å dømme, la hun virkelig sjelen i det!

Søndag: To timers skitur med Aynï og faren min. Helt fantastisk flink liten bisk, trakk meg gjorde hun også, og oppførte seg eksemplarisk! 1 times lydighetstrening med Tulla - som var veldig flink hun også!

Vanligvis ville jeg tatt Tulla med på ski, men siden vi skulle gå med faren min, ble det Aynï - noe jeg slett ikke angret på! Det frister virkelig til gjentakelse, for hun var skikkelig flink. Passerte mange hunder, og hun bare løp forbi og brydde seg ikke om at de ville hilse.

Tulla trente på å holde fokus selv om jeg kikker frem, og på vendinger. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg i vendinger; kan jeg se mot den retningen vi skal gå et par skritt før vi snur, som man gjør når man rir? Eller er det for mye påvirkning, sånn at det trekkes for det i en konkurranse? Uansett, det fungerte i alle fall kjempebra, og vendingene ble riktig så pene etterhvert. :o) Belønnet en del med ball, og heisann som det går da! Jeg var litt redd for potene det hun krafset seg avgårde på snø-isen, seilte inn i brøytekanter og bråstoppet så bakbeina fløy opp over hodet..! :O Men det var gøy, syns hun, og det er vel det viktigste, ikke at jeg står med hjertet i halsen?

På lørdag var Bjarte med på tur, og til han å være var det en lang tur. Fint vær, tok en del bilder (som jeg endelig fikk over på dataen med det nye programmet), så jeg tror nok det skal bli album av de etterhvert! Her er en liten (uredigert) smakebit:

Meg og de gode hundene mine!

Hundene mine på bordet hvor vi tok en kaffe og et kinderegg.

Tulla trekker.