Daffe Tulla og sitt-treningen

Ja, da har vi altså så smått begynt treningen med å sitte. Det første jeg gjør, er å generalisere signalet ("sitt"). Jeg tester det ut når vi er ute på tur, da har jeg stort sett alltid en annen hund med (forstyrrelse). På begynnelsen av turen er Tulla mest aktiv, og løper litt hit og dit i et halvt minutt før hun finner "sin plass" bak meg. Så jeg må utnytte det bedre! Jeg sier sitt til henne når hun har løpt unna meg, og er på vei tilbake og er nesten helt fremme med meg, og da setter hun seg ned raskt. Jeg klikker ikke, men roser, slik at hun forblir i sitten. For Tulla betyr klikk ferdig, og jeg vil ikke tulle med det. Så jeg roser altså, og går frem mot henne og gir henne godis. Akkurat denne delen går egentlig veldig greit, og hun er blitt mer vant til at jeg gir henne sitt-kommando. i denne settingen.

Problemene begynner etter et halvt minutt på tur. Da luffer hun bak meg. En sjelden gang traver hun fremfor meg, og da er det sånn at hun traver nesten frem til den andre hunden (som går i et 2,5 m langt bånd), snur og ser på meg. Jeg kommanderer igjen sitt. Det er skuffende at hun ikke traver oftere frem, for å få kommando syns jeg, men det er bare andre dagen vi holder på med dette. Hvis det skjer det samme i år, som i fjor, så løsnet det etter dag tre, og da ble alt mye bedre, så vi får vente og se.

Ellers har jeg vært dårlig på å huske å ta med noe ekstra godt å belønne henne med, det tar jeg helt på min kappe. Ikke bra!!

Det er forresten nære nippet til at jeg begynner samme trening som i fjor; med å øke avstanden mellom oss. Jeg kan evt fokusere på miljøsignal for å få henne til å holde seg hos meg. Store åpne jorder kan hun få løpe på, men går vi på stier og veier og generelt uoversiktelig terreng, så kan hun heller få lov å gå bak meg, hvis hun liker det så godt. Akkurat dette med Tulla gjør meg litt betenkt med tanke på å skaffe meg en springer til.. Jeg vet da at de ikke er sånn de fleste, men det er et lite skår i gleden likevel. Jeg vil ikke ende opp med to hunder som luffer bak meg, så fint det enn kan se ut, er det litt plagsomt. Hun får jo heller lite mosjon av å holde på sånn, samtidig som hun er en drømmehund å ha med å gjøre selvsagt!

Jeg vet egentlig ikke om folk skjønner hvordan hun er, derfor vil jeg prøve å forklare det. Jeg tar henne ut av bilen eller hvor hun nå er, og hun er løs. Hun logrer glad for å se meg, traver litt rundt meg før hun tar seg en løperunde rundt på området. Så begynner jeg å gå, Tulla løper foran ca 15 m før hun snur og kommer tilbake til meg. Jeg går videre. Tulla løper enda en gang frem og litt ut til sidene kanskje, før hun igjen kommer tilbake. Jeg fortsetter å gå og bestemmer retningen vi skal gå, og evt hvilken sti vi skal velge. Nå har Tulla undersøkt nok og fått "løpt av seg", og kommer og går fot (ikke perfekt konkurransefot, men hun går ved siden av og kikker opp på meg med åpen glad munn). Jeg går videre. Etterhvert som stien blir smalere, eller vi finner den rette veien å gå, havner hun etterhvert bak meg. Da går hun stort sett i mitt tempo, og luffer bak. Går ikke ut til sidene og snuser, verken her eller der. En sjelden gang går vi rett over noe som lukter interessant, Tulla stopper for å snuse, jeg går videre, og når jeg har gått max 15 m fra henne, kommer hun stormende etter. Så fortsetter hun å gå enten fot, eller bak meg. Praktisk, for all del, men lite nyttig tur for en hund, som verken bruker muskler eller luktesans eller synsinntrykk. Hun går ikke sånn fordi hun er redd, Tulla er veldig miljøsterk og kjent på stedet. Hun går ikke sånn bare fordi hun har lært det, selv om jeg har lært henne å holde seg i nærheten ved å belønne det. Hun går ikke sånn bare fordi det er varmt, for hun går sånn ellers også. Jeg har heller ikke gjemt meg for henne i skogen spesielt ofte, og aldri noe som kan ha satt inntrykk på henne. Hun har vært sånn siden hun var valp, allerede da slet vi med å få så stor avstand at vi kunne trene innkalling. Jeg har derimot alltid belønnet henne for å holde seg i nærheten, for å komme, og for å gå fot. Men ikke i den ekstreme grad som hun gjør nå! Egentlig tror jeg det er en blanding mellom at det ligger naturlig for henne å gjøre det, det er litt varmt for henne og enkelt å velge å ikke anstrenge seg, hun har nettopp hatt løpetid og da blir hun daff, og jeg har i tillegg belønnet henne for lignende oppførsel. Men det får da være grenser for luksusproblem man skal ha! Det er stort sett slike problem jeg har med Tulla; luksusproblem.. Jeg kan jo bare nevne at hun har begynt å spørre om lov om å få opp i sofaen, selv om hun alltid har fått lov å ligge i den.. Men nå beveger jeg meg langt utenfor tema, og dessuten er det på min klokke sengetid. Jeg får skrive mer om sitte-treningen i morgen eller overmorgen, alt etter som når det løsner. Krysser fingrene for at det løsner selvsagt!