STORESLEM I TROMSØ!!

Åh, som jeg har lengtet etter å bruke det ordet; "storeslem" - har alltid misunnet (og unnet!) Lise (kennel Coco Line) når hun kan skrive det på siden sin, og nå er det endelig MIN tur!!!!! :D I helgen var vi i Tromsø; stilte først på Tromsø Hundeklubbs utstilling, og Tulla knallet til med full pakke: CK, 1BTK, CERT og BIR! Kan tro jeg var glad?! Etter turen i utstillingsringen, stakk vi innom agilitybanen (vi droppet hopp-klassen, den kræsjet med utstillingen), men der gikk det så som så.. En hund hadde tisset på start, så hun vegret seg for å stå der. Starten var dårlig; lite fart og fraværende flyt, men etterhvert skjønte hun at STEIKE - det er jo AGILITY vi holder på med, og det er jo GØY jo!! Så hun satte opp farten, og suste avgårde! Slalåmen var perfekt - riktig inngang, kanonbra fart, bjeff-bjeff mens hun hoppet frem og tilbake, foranbytte og fokusert hund - WEE! Sånn fortsatte det videre, helt til det kom piiiittelitt ut av kontroll, og vips-sann, der var vi disket! Men pytt, det gjorde da ingenting!

I dag stilte vi på NKK for Jan Roger Sauge. Jeg hadde ikke mulighet til å stille for han på hovedutstillingen vår i sommer, men synes det så spennende ut med de hundene han hadde satt opp da, så da jeg så han skulle dømme i Tromsø bestemte jeg meg for å dra. Og jammen - det lønte seg virkelig! Han var fullstendig klar på hvor han ville ha oss: FØRST - igjen og igjen! Vi løp oss gjennom konk-klassen, BTK, og til slutt endte Tulla opp som BIR, med CERT og CACIB og CHAMPIONAT!!!!! :D Jeg gråt og lo om hverandre, hoppet opp og ned, Tulla måtte vel tro det endelig hadde klikket for meg; men hun hoppet med meg, og så lo vi litt og grein litt til, og så tok vi BIR/BIM bilde - haha! Dèt skal bli morsomt å se, det!! :p

Jeg har lyst å si at jeg pendler mellom fluktstart og kontroll, som i MH - haha, men det er vel mer korrekt å si at jeg pendler mellom vantro og lykkerus - det er utrolig! Ja, jeg kan faktisk ikke tro det ennå; og så ser jeg alle rosettene jeg har med hjem, og så får jeg tårer i øynene, og så må jeg klype meg i armen, og så... YEAH! Det klaffet - det var FULL POTT - STORESLEM i Tromsø!! :D

Det kunne jo knapt vært bedre timing; jeg har i dag "offentliggjort" våre valpeplaner for Tulla, og mer kommer, bare jeg får summet meg bittelittegrann.. ;o) Mer info finner du selvsagt på hjemmesiden.

Sykkeltur og agilitytrening

Jeg tok med hundene for å trene lydighet på klubben på lørdag, men endte opp med å trene agility.. Begynte, dvs fortsatte, med å shape inn slalåmen på Aynï. Jeg begynte såvidt med det da hun var valp, så hun husket nok litt fra da og tok ting kjapt. Men så fallt hun ut.. Jaja, fikk tatt vippa noen ganger også; hun er ikke redd og begynner å få god fart mot den og også et stykke over.

Tulla fikk trene på handling. Først la jeg en tunell under mønet i en U, og sendte henne vekselsvis over mønet og gjennom tunellen. Deretter trente vi på slalåminngang (kom fra høyre side og rett på slalåmen), det var litt vanskelig syns hun, men vi fikk det da til etterhvert. Fikk noen gode repetisjoner over vippa også med høy fart.

Så satte vi opp to hinder ved siden av hverandre:
--- ---
hvor hun skulle hoppe over det ene, mellom hindrene og hoppe over det andre. Vi trengte litt tid for å forstå oss på hverandre og finne ut av hvordan vi skulle gjøre dette enklest mulig, men så fikk vi hjelp av Bjarte som kom med et genialt tips! Han mente vi kunne sette det opp hindrene diagonalt i stedet (bloggen vil ikke godta den fine illustrasjonen min), så det gjorde vi, og dermed kom både farten og påliteligheten! :D La til enda et hinder, og siden jeg hadde baklengskjedet, så tok hun det kjapt. Men så kom testingen, hehe.. Hun prøvde å ta første hindret, løpe mellom hinder en og to og forbi hinder to og hoppe over nr tre. Smarta!! Men etter å ha prøvd det noen ganger skjønte hun at hun nok måtte hoppe alle tre hindrene for å få ballene sine. ;o) Vi flyttet hindrene tettere sammen, og til slutt stod de på en bein linje, og vips kunne hun ta tre hinder!
--- --- ---
Jeg la på kommandoen "mellom", sånn i tilfelle den blir kjekk å ha en gang.

I går var jeg ute og syklet med henne igjen. Planen var å sykle 7km før første pause, slik vi skal gjøre det på prøven, men så møtte vi Line til hest etter to km, så da ble det bare 5km. Tulla syns det var dødskjedelig å stoppe for å prate med en hest, og ga tydelig beskjed om hva hun mente om saken. Det skjedde noe rart jeg ikke tror jeg har sett før; Tulla begynte nemlig å skumme om munnen og nesen.. Er det dumt, eller er det bare helt normalt? Vi tok en lengre pause og jeg lot henne selvsagt drikke. Etter det så jeg ikke noe mer til det. Snålt. Vet jo at hester skummer, men gjør hunder det?

Da vi syklet tilbake stoppet jeg halvveis (ca fire km etter pausen), lot henne drikke litt igjen og forsøkte å sykle videre med henne løs. Ikke sjans! Hun skulle slett ikke trave, men beinet det hun kunne bortover veien. I frykt for at hun skulle møte biler, koblet jeg henne til sykkelen igjen, heh.. Det hadde nok gått helt fint, hvis vi hadde begynt med sykkelturer på den måten, men nå har hun lært seg å gi full pinne bortover veien der, så da ga jeg bare opp. Vi holdt grei fart helt tilbake til "start", da kobler jeg henne fra sykkelen og leier henne de siste få hundre metrene tilbake til bilen. Hun peste faktisk ikke da vi kom tilbake til bilen, noe jeg mener må tyde på at hun har ganske grei kondis! Det er snakk om å gå 300-400 meter etter at hun har løpt og delvis trukket i 7km, og at hun da har kommet ned i tilnærmet normal puls! Nå skal det vel sies at på slutten av de 7km, så har hun slett ikke høy intensitet; hun er vant til at vi roer ned den siste km, så da gjør hun det nå også. Men jeg ber henne jo om å løpe raskere enn hva hun er vant til at vi gjør, og da gjør hun det og likevel peser hun altså ikke når vi er fremme ved bilen. Isj, knotete forklart, jeg er visst ikke i slaget i dag.. Neste gang må jeg prøve å sykle lengre, det er ikke lenge til prøven!

Får litt dårlig samvittighet for Aynï oppi alt dette; hun får jo ikke være med på sykkeltur stakkars. Og de dagene jeg har syklet med Tulla har jeg ikke ork til å ut på noe tur med Aynï etterpå. Etter noen dager med alene-hjemme-mens-Tulla-sykler, blir Aynï rimelig gal når vi først går ut. Hun vil også herje mer med Tulla, som jo da er sliten og ikke gidder. Men jeg sykler ikke oftere enn annenhver dag, og dagene i mellom der gjør jeg jo som oftest ett eller annet; agilitytrening eller noe. Likevel blir det tydelig for mitt trente øye at Aynï også vil "løpe fra seg" litt, så hun må få bli med på en skikkelig tur snart..

Allèslalåm til besvær

Argh!! Det skal ikke mulig! Men nå må jeg vel snart bare innse at slik er det. Jeg prøver jo å trene inn slalåmen til Aynï med allè-metoden, men nå gir jeg snart opp! Slik treningen pleier å være: jeg setter opp slalåmen, Aynï er giret på leken, vi går ut i hagen og hun løper gjennom, jeg belønner. Vi repeterer fire-fem-seks ganger, jeg prøver å variere hvor jeg er i forhold til henne (foran, bak, på forskjellige sider osv), hun er like giret på leken, alt vel. Så, omtrent på repetisjon fem eller seks, så begynner "morroa". Alt har gått knirkefritt til nå, og jeg har muligens også strammet inn på slalåmen med korrekte repetisjoner. Men altså, plutselig begynner hun å tulle: hun løper ikke gjennom hele (hun hopper ut før slutt), hun løper på utsiden. Og sånn fortsetter det. Hvis jeg prøver flere ganger altså. Jeg prøver å gjøre det enklere igjen, jeg prøver å plassere henne slik at inngangen blir enklere, osv, men til ingen nytte! Hun feiler og feiler og feiler, og det er begrenset hvor lenge man bør holde på sånn, spesielt med en hund som Aynï som ikke tåler feiling noe særlig.

Sånn var det i dag også; det begynte bra, jeg strammet inn, hun gjorde ting riktig. Så plutselig sa det stopp; hun var fremdeles giret på leken og ville trene, men fåkk i havet om hun skulle gjøre ting riktig!! Så jeg satte opp bånd et stykke ned på pinnene som ble som et slags "gjerde" hun skulle løpe mellom. Fremdeles ikke korrekt respons fra bikkja. Jeg satte henne rett ved den første pinnen så det var bare å løpe rett frem og ikke finne noen inngang; hun løp på utsiden. Jeg åpnet opp slalåmen litt så den ikke skulle være så trang; fremdeles gjorde hun ikke ting riktig. Jeg gikk inn, slo meg i hodet og hånda i stellebordet (au forresten), hentet bånd og satte på henne. Og da vettu; vips hadde vi fire-fem gode repetisjoner igjen! Jeg kunne da også legge fra meg leken ved slutt (selv om jeg er litt delt i forhold til det men pytt sann). Men så, plutselig som vanlig; hun løp utenom. Og siden båndet var på, hektet det seg fast i en pinne, hun hektet seg fast i tråden hun ikke skulle løpe utenfor, jeg snublet i en annen tråd og hektet meg fast i noen pinner og holdt på å falle, og vips har man en hund som er redd for å gå inn i slalåmen. Anbefales! :p

Så med mindre noen har en mirakelkur, så tror jeg at jeg går over til shaping (alternativt 2x2 men det tror jeg ikke passer henne pga størrelsen), slik jeg lærte inn slalåmen med Tulla. Begynte såvidt med det med Aynï også da hun var liten valp, og det gikk helt flott da. Men fåkk og atter fåkk altså - jeg er sint og lei og irritert både på meg selv og den dumme drittbikkja som ikke kan følge boka!!!

Men hun var i det minste giret på leken hele tiden da.....

Diverse småplukk

I sommer tok jeg virkelig fri. Så fri faktisk, at jeg glemte å melde på til Trondheim Hundefestival!! :O Jeg angrer bittert som en helt, spesielt siden det er såpass få utstillinger her i området, og denne er så nær at man ikke trenger å overnatte. Argh! Sist helg var det jo agilitykonkurranser i nærheten også, men da var jeg som kjent på klikkertrenerkurs, så jeg gikk glipp av det også. 5. september-helgen skjer det også mye spennende i hundeverden; både når det gjelder utstilling og agility, men da skal vi i 80-årsdag! Etter det er det relativt rolig en periode, så da håper jeg å få gått noen blodsporkonkurranser, tatt MH med Aynï og UHP med Tulla (begge er påmeldt på de respektive tingene). So, what to do? Jeg kan jo ikke ha en frihelg (eh, fri var den jo ikke, men jeg har byttet bort jobbevaktene mine) og IKKE konkurrere med hund på ett eller annet vis?! Så da scannet jeg terminlistene og fant en dobbel agilitykonkurranse i Bergen, hvor fristen selvsagt var gått ut. Jeg skrev mail og hørte om jeg ikke kunne få melde på likevel, og snille snille folka tillot det! :D Så jippi, til helgen skal vi til Bergen og konkurrere igjen! Wee som jeg gleder meg!

Vi har fått trent litt også, og Tulla begynner å huske hva "felt" er for noe. I går på klubben kjørte jeg gjennom slalåmen noen ganger, med innganger fra alle sider, og igjen var hun helt feilfri! Det var jo egentlig lydighetstrening i går, så første halvtimen fikk Aynï være med ut og trene, og det gikk nå så som så. Hun har vel ikke vært med på slike fellestreninger før tror jeg? Uansett; jeg fikk da litt utgangsstilling, og baklengskjedet sitt-opp fra dekk, så det går da fremover på et vis.

Siste halvtimen var Tullas briefe-time.. ;p Hun er den desidert flinkeste hunden der, og BOY som jeg elsker den kontakten hun gir meg! :D Hun er så på, så hele tiden konsentrert, hun VIL så jobbe, ja; hun krever faktisk å få jobbe! Noen ganger må jeg jo ha en pause og tenke litt igjennom hva jeg skal trene på, og da sitter hun som et tent lys og venter i spenning på hva neste "utfordring" blir. Jeg må faktisk trene henne til å være rolig og ikke mase om jobb når jeg tar slike pauser.

En fin ting i går, var at jeg kunne bytte mellom å trene agility (hvor lyd er tillatt) til å trene lydighet (hvor lyd ikke er tillatt). Og så vidt jeg husker, lagde hun knapt et pip under hele LP-treningen i går, men med en gang vi skulle trene AG begynte hun å bjeffe. Greit nok at det er litt irriterende og kanskje unødvendig med bjeffing, men så lenge hun klarer å skille de to tingene, gidder jeg ikke bry meg om det. Hun konsentrerer seg åkke som.. Steike som jeg digger å jobbe med den hunden; hun gir full pinne hele tiden, hun elsker å jobbe!

Da er det en annen sak med Aynï; hun er fremdeles ganske ustabil på det punktet. Noen ganger krever hun også å få jobbe, men det er stort sett de gangene jeg ikke har behov for en jobbende hund. Som f eks når vi er på luftetur.. Da vil jeg aller helst at hun bare skal tisse og gjøre fra seg, ikke gå og tigge godis, tilby FVF, sitt og ligg og gudene vet hva. Har lagt merke til at de siste gangene hun har gjort dette, og jeg har ignorert henne, har hun begynt å jokke på leggen min. Hmm. Vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, men på en måte ser jeg det som positivt; at en terrier er så gira på å jobbe at den blir så stresset at den jokker.. På den andre siden skulle jeg vel sikkert jobbet med henne da?? :p Og det gjør jeg også, når vi kommer hjem igjen etter lufting, tar en økt med henne slik at hun får ut litt arbeidsenergi.

Agilitytreningen med Aynï går også fremover. De to siste gangene vi har trent, har vi kommet langt på kort tid. Det høres jo kanskje ikke så bra ut, men for Aynï er det viktig at treningen ikke er kjedelig. Det siste vi gjorde, var å baklengskjede vippa - tunnel - langdehopp (bestående av kun en lengde). Det gikk kjempebra, og vi kunne repetere den flere ganger. Har også trent på hjulet, men der er hun ikke stabil enda. De første gangene hopper hun som regel ved siden av hjulet, dumma.. Skjønner egentlig ikke hvorfor, for det gikk jo veldig bra i begynnelsen?

I dag lurer jeg på om jeg skal sykle meg en tur med Tulla. Bakdelen med det, er at det er utrolig mye styr å få med seg sykkelen (som jeg hentet hjem før sommerferien). I tillegg er jeg veldig redd for at jeg får problemer i ryggen/skuldrene av å sykle. Men så skal jeg til massasjebehandling i morgen, så da går nok sistnevnte greit likevel. Sykkeltrening må vi jo uansett bare gjøre, siden hun er påmeldt UHP 23. september. (UHP/AD er en utholdenhetsprøve hvor man skal sykle to mil med hunden.) Vi har ikke syklet siden kjempelenge, tror kanskje det er snakk om mai?? Problemet er som sagt ryggen/skuldrene, og jeg er redd for at syklingen (i tillegg til ridningen) har gjort sitt til at jeg fikk ryggproblemer.. :/ Jeg sitter og anstrenger meg for å holde ryggen rett under ridning, og siden jeg er sykelig svai i ryggen, belaster jeg helt annerledes enn til vanlig, og sikkert feil, og da får jeg vondt. Når jeg sykler vet jeg at jeg sitter og heiser skuldrene, og generelt er det ikke behagelig å sykle veldig langt. Ja, kroppen min er merkelig vinklet både her og der noe som gjør at jeg får litt vondt når jeg gjør visse ting - hadde jeg vært en hund hadde jeg nok ikke blitt avlet på! ;o) Men det kan man ikke ta hensyn til når man skal ha en trent hund, ikke sant??

Resultat, auua og planer videre

Helgen gav god uttelling for vår del! Vi tilbrakte fredag - søndag i Ålseund, med agility begge dager, hopp på lørdag, utstilling for Aynï på lørdag, og Tulla på søndag. Alle resultatene ligger på hjemmesiden. Kommentarer til de forskjellige tingene ligger også under de respektive resultatene, så jeg tror ikke jeg skriver så mye mer om det her akkurat nå.

Jeg klarer nemlig ikke å skrive så mye, for jeg har mistet følelsen i venstre pekefinger. :p Det hele startet med noe som kjentes ut som en muskelknute i ryggen for snart halvannen måned siden. Muskleknuter kommer jo sånn innimellom, og jeg tenkte at denne også ville gå over etterhvert. Det har den altså ikke gjort. Den ble en tanke bedre før den gradvis ble verre. En dag våknet jeg opp og kjente at den plutselig gjorde MYE vondere enn før. Det kjentes ut som om noe måtte "knekkes på plass" før jeg klarte å stå opp. Etter det har det bare gått nedover. "Knuten", eller hva det nå er, har spredd seg fra der den startet (et sted mellom ryggraden og venstre skulderblad), og opp til nakken. Den har spredd seg nedover brystkassen mot midjen på venstre side, og nedover venstre arm og ut i høyre skulder. For noen dager siden begynte det å prikke i venstre pekefinger, og dagen etterpå var følelsen helt borte. Det kjennes ut som om jeg har en stram strikk rundt fingeren; jeg er helt nummen og kjenner fint lite (og sånt blir det mye skrivefeil av, noe som gjør at det tar veldig lang tid å skrive noe på data). Jeg har mistet mye bevegelighet i nakke, skulder og arm, og i det hele tatt gjør det veldig vondt når jeg sitter og spesielt når jeg ligger. Jeg våkner hver gang jeg snur meg, og i helgen våknet jeg flere ganger av at jeg sa "auuu" - og det var når jeg lå helt stille. Det kjennes ut som om noen drar en kniv nedover armen min eller gjennom skulderen - det er så sykt vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!! Jeg kjenner at blodet dunker noe vilt nedover armen også, og det rykker i armen og skulderen og siden. Så nå har jeg endelig gått til det skritt å prøve å få legetime, noe som er enklere sagt enn gjort. Jeg må visst ringe tidlig om morgenen for å få time på dagen, og man kan ikke bestille akutt-time til dagen etterpå, for det går visst bare ikke. :/

Aller mest har jeg bare lyst å forsvinne, at alt dette vonde skal bli borte. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå på eksamen på onsdag; fatter ikke at jeg skal klare å sitte i ro så lenge! Jeg vil bare stå og gå, for da kjenner jeg nesten ingenting (med mindre jeg har utagerende arm eller nakkebevegelser). Det gikk overraskende bra i helgen, men jeg antar at det adrenalin-kicket jeg får når jeg er i ringen har fungert temmelig smertestillende (i tillegg til ibuxen jeg har proppet i meg). Blir "spennende" å se hvordan det blir fremover når adrenalinet forsvinner helt ut av kroppen.. :/

Sånn, det var litt klaging fra min side. Egentlig er jeg jo fryktelig fornøyd sånn alt i alt, og planene for hundene videre er klare! ;o) Bortsett fra Cairn Open Show i juni, skal jeg ikke stille Aynï så mye mer på en stund. Hun er for uferdig, og det er ikke vits i å kaste penger ut av vinduet på å få kritikker som forteller meg det jeg allerede vet. Tulla derimot, skal stilles ut litt mer enn hva vi har hatt som vane før (hun har jo faktisk bare stilt fem ganger i åpen klasse). Spanielklubben, NKK, og Oppdal er foreløpige planer (påmeldt er hun også). Ellers venter en blodsporkonkurranse (med null forhåpninger) og en uke med agility i sommer. Gleder meg! :D

Stevnehelg

Da sitter jeg i skrivende stund i campingvognen og har lagt inn både utstillingsresultater og agilityresultater fra dagen. Dette, i tillegg til små kommentarer, finner du på hjemmesiden. Kan jo røpe såpass mye at selv om vi ikke gjorde det "knakandes" bra, så er jeg såre fornøyd med begge hundene mine! :D

17. mai på 15. mai

17. mai kom litt tidligere i år, for hundenes del i alle fall. Eller var det julaften?? Uansett, på fredag var vi oppe og trente agility igjen - og det gikk strålende! Aynï begynner å bli trygg på vippa, og er veldig opptatt av at pipe-marihønen ligger og venter på henne øverst på feltet (ja, det er sånn jeg må gjøre det når jeg trener alene). Trenger nesten ikke å holde igjen vippa nå lenger, og det er et stort skritt for oss! :D

Ellers har vi trent på tunnelinnganger, men da jeg satte et hopp foran sa det plutselig stopp. Lille tøtta var nok sliten, og skjønte ikke bæret av hva "gjennom!" skulle bety! :p Merker godt at varmen tar på konsentrasjonsevnen. Aynï fikk hopppet gjennom hjulet også et par ganger, bare sånn at vi skulle avslutte med noe positivt.

Tulla preges heldigvis ikke så mye av varmen ennå som jeg har fryktet. Hun vil gjerne trene mer, selv om jeg mener det er nok. Vi har konsentrert oss om slalåmen i det siste, pga alle konkurransefeilene vi har fått der. Etter litt grundig "forskning" har jeg funnet ut at jeg rett og slett har trent for lite på å gå på den siden de fleste trener for mye på. Vanligvis syns hundene det er enklest hvis fører går på høyre side av slalåmen, og siden jeg vet det har jeg trent mye på å gå på venstre side. Så mye faktisk, at Tulla nå syns det er vanskelig når jeg går på høyre side!! :D Jeg må nesten le litt av meg selv, så dumt, og så enkelt er det. Og det skjer uavhengig av hvor forrige hinder er plassert. Det virker nesten som om jo vanskeligere inngangen er, desto enklere syns Tulla det er, og desto lenger unna kan jeg gå og aller helst bør jeg gå på den "vanskelige venstresiden". Jaja, nå vet jeg det i alle fall, og får bare trene på å kunne gå på høyre også. Problemet har vært at når jeg konkurrerer så har jeg jo trent med tanke på å kunne gjøre vanskeligere ting enn det vi vil møte på en konkurranse, sånn at når vi kommer på stevnet kan jeg gjøre det enklere for henne. Ved å gå på høyre side for eksempel. Men hvis bikkja syns det er vanskelig, ja da må jeg vel bare gå på venstre side da? Eller trene på å kunne gå på høyre side? Så det er altså det vi trener på for tiden.

Etter agilitytreningen dro vi opp i skogen for å gå sporene jeg hadde lagt ut på forhånd. Tulla gikk et av de topp tre beste sporene hun noensinne har gått (topp to gikk hun på onsdag, også etter agilitytrening!), så jeg har funnet ut at hun rett og slett er alt for giret til å gå spor uten å være litt sliten fysisk først. Det er altså taktikken vår der for tiden; slite ut hunden litt før jeg går spor. I skrivende stund venter vi på at sporet vi la ut tidligere i dag skal bli gammelt nok, og da er det Bjarte som skal gå med Tulla.

Etter agilitytreningen og sportreningen dro vi på tur med Line og gutta - alle fire gutta faktisk! Gikk nesten en mil. Jeg spekulerte på hva som foregikk i hodet til hundene den dagen; ikke nok med agilitytrening, man skal gå spor også! Og langtur! Wow - julaften og 17. mai på en gang jo! :D Dagen ble avsluttet med en velfortjent middag bestående av egg, V&H, hjortehjerte - og toppen på kransekaken - hvert sitt digre kjøttbein! Da hadde jeg god samvittighet til å gå bort til naboene og være litt sosial. Da jeg kom hjem litt ut på kvelden (eller tidlig natt om du vil), var hundene slafsende fornøyde og kom bærende på beinene sine for å vise frem. Og siden Bjarte ikke gikk hjem samtidig, fikk de jammen sove i sengen også! Snakk om å være i himmelen! Det må ha vært en perfekt dag for hundene, men jeg kjenner det tar på å være en så god hundeeier, så det blir nok ikke hverdagskost, hehe! ;o) Men kombinasjonen agility/tur og spor kommer vi nok til å gjenta flere ganger, for den var særs vellykket.

Som dere sikkert ser har bloggen fått nye farger. Det er for å matche hjemmesiden som har fått ny vårdrakt. :o)

Sykkeltur og allè-slalåm

Årets første sykkeltur er unnagjort, og den ble på i underkant av 8 km lang. Flinkeste Tulla som bjeffet bare et par-tre bjeff før hun satte igang! Holdt utrolig god intensitet hele veien, og generelt virket det ikke som om hun skulle gjort annet enn å trekke sykkel i hele vinter faktisk. Hun lå bedre i selen enn hun har gjort tidligere også, slik at jeg slapp å ligge bak og lirke så veldig mye. :o) Tok en pause halvveis hvor hun ble spent fra sykkelen og vi gikk litt rundt. Fikk tilbud om å drikke, men det var visst ikke så interessant. Syklet tilbake og tok det veldig rolig den siste kilometeren; vi var helt nede i gangfart. Men Tulla trakk! Hun var slett ikke sliten nok mente hun.. Fikk drikke fra en bekk da vi var nesten fremme, og syntes også det var godt å bare stå litt i den. Jeg satt som vanlig og bremset stort sett hele tiden; hun er i ganske så god form! :D En nydelig tur, som var så perfekt som den kan bli!

Aynï har fått trent allè-slalåm i dag. Flyttet pinnene ca ti cm nærmere hverandre, så nå er allèen i underkant av 50 cm bred (har ikke målt, ta det med en klype salt). Hun begynner virkelig å fatte at hun skal løpe rett frem og ikke hoppe ut før hun er ferdig med alle sammen, og at det ikke er noen vits i å fortsette når jeg sier "feil". Da snur hun og så prøver vi en gang til. Jeg kan bli stående igjen ved "start", og hun fortsetter - flinkeste kråkebollen min det! Jeg kan løpe hit og dit og jeg kan kalle henne til meg gjennom slalåmen. :D Vi har også trent litt med doggie-zen, sånn at belønningen er synlig for henne, men at hun ikke får ta den før hun får klikk for å ha sprunget riktig. Nå virker det nesten sånn at hun synes det begynner å bli litt kjedelig; hva er vitsen med å løpe bare rett frem hele tiden da? Er dèt noe gøy 'a? Virker som om hun lurer på hvor dette skal ende; var dette virkelig alt liksom? Tror også jeg skal begynne å føre treningslogg for henne der, for å se på antall korrekte repetisjoner. Kanskje kan jeg flytte sammen oftere enn det jeg har gjort til nå?

Ellers på timeplanen står litt husarbeid (Tulla røyter, har jeg nevnt det??), før vi i kveld skal på ridetime igjen. Noen flere slalåmrepetisjoner blir det nok også tenker jeg. :o)

Snippeskens reiser

Hei som det går!! Jeg har knapt pakket ut av kofferten før det er på tide å pakke den igjen, og toalettmappen har fått fast plass ved vasken på badet..

18.-19. april var jeg på RS i Spanielklubben i Oslo, bikkjene var på pensjonatet og Bjarte dro til Drammen for å hente campingvogn. Var hjemme i fire dager, hvorav to var jobbedager, en dag var vi på visning og på ridetime og en dag var det skole. Deretter måtte snippesken pakkes for å dra til Selbu på agilitykurs med Anette Mjøen.

Hjemme en dag som var jobbedag, deretter tidlig opp for å dra på jobb-kurs til Sverige i to dager. Hjemme to dager med husarbeid - noe huset mente absolutt var på tide, fikk tid til å gå på tur med Line og gutta to ganger. Så var å pakke kofferten igjen og reise på agilitykonkurranse på lørdag. Etterpå reiste vi direkte til Selbu for å være med på siste rest av Hoinndagan. Må si jeg føler at jeg er konstant på reisefot, og de nettene jeg sover hjemme er deilige - endelig få sove i sin egen gode, myke seng! :o)

RS var en ny opplevelse for meg, men det var spennende å møte nye folk fra Spanielklubben. Lærte masse og hadde det trivelig. Ja, sett bort fra taxituren da.. Jeg trodde at det å ta taxi var en enkel affære, men den gang ei. Jeg kom ut fra flyplassen og hadde heldigvis god tid. Tok en røyk og gikk til taxikøen hvor jeg tok første og beste drosje - trodde man måtte det, men det må man altså ikke. Uansett, jeg sier jeg skal til Garder Kurs og Konferansesenter, hvorpå sjåføren ser litt spørrende på meg og spør på gebrokkent norsk om jeg kan gjenta. Han aner ikke hvor det er, og må spørre noen kolleger. Jeg hadde jo hørt at turen skulle ta ca fem minutter fra Gardermoen, så det burde jo ikke være så vanskelig. Etter noen minutter kommer han tilbake og vi setter oss i bilen og kjører. Og kjører og kjører og kjører og kjører. Frem og tilbake, snur og tar en salto i rundkjøringen før han endelig stopper på en Statoil og spør om veien. Ja, og så spør han meg en gang til om hva det egentlig het det stedet jeg skulle til.. :/

Vi begynner å kjøre igjen, og kjører ut på noe motorveiaktig. Etter å ha kjørt et stykke, svinger han inn på et hotell, men det er feil, snur og kjører tilbake og snur og kjører forbi hotellet igjen. Der ser vi plutselig skilt til vår destinasjon - jippi - vi er fremme! :D

Da jeg satte meg inn i taxien sa jeg at jeg måtte ha kvittering på dette, slik at jeg får det refundert, og jeg minner han på det igjen. Han skriver ut kvitteringen før jeg rekker å si at jeg må betale med kort. Da blir han litt irritert, fordi han kan ikke ta imot kortbetaling etter at kvitteringen er skrevet ut! Så vi kjører tilbake til en annen Statoilstasjon for at jeg skal få tatt ut penger. Der har de ikke kontanter til meg, så vi ender opp med å kjøre helt tilbake til Gardermoen hvor jeg endelig finner en minibank. Og så kjører vi tilbake til Garder. Vi var nok pisselei av å kjøre frem og tilbake begge to, så midt i alt rotet glemmer vi begge at jeg skal få med meg kvitteringen når jeg går ut!! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine, men der står jeg altså - etter en halvtime i taxi, og har ikke kvittering på at jeg har betalt! Argh!!

I en pause under RS får vi sjekke inn på rommene våre. Jeg går til resepsjonen og sier hva jeg heter og at jeg er med Spanielklubben. Men nei - ingen rom er reservert på meg. Det var rett før jeg bare sank sammen og ikke trodde det var meningen at jeg skulle være der - og rett før jeg reiste hjem igjen. Men vi fikk heldigvis ordnet det også - flaks! :o)

På flyturen hjem hadde jeg med meg en cocker som hadde vært til parring, og heldigvis klaffet alt på den turen. :o)

På agilitykurset byttet jeg på hundene slik at de fikk være med litt begge to. Anette har tidligere påpekt at farten til Tulla kan bli bedre, men det hørte jeg ikke et knyst om denne gangen? Tulla var generelt litt tullete, og giret seg masse opp for pipeballene sine. Jaja, heller det enn at jeg må jobbe med å få henne opp sier bare jeg.. På slutten av helgen hadde vi en "eksamen" hvor jeg lot Aynï få delta. Lengdehopp, tunnel og tre hopphinder. Det er i grunnen aaaalt for tidlig å sende Aynï gjennom noe sånt, men jeg gjorde det for min egen del - for å se at hun faktisk er verdt å jobbe med. Det er nemlig ikke alltid det føles sånn. Hun kan falle ut og da er jeg luft. Jeg ser også for meg at hun kan bestemme seg for å ta banen helt alene og bare rase rundt uten meg - men det gikk kjempefint! Bortsett fra en gang hvor hun ikke tok lengdehoppet og mulig hun droppet et hopphinder også. Da ble det krøll; vi sa nei og Aynï falt ut. Løp rundt på banen og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre da, for hun skjønner jo at jeg ikke er blid, og at jeg "pønsker" på noe - vil ha henne til å gjøre noe annet eller noe i den duren.

Da jeg kjørte hjem tenkte jeg mye på det. Jeg kom frem til at jeg gjorde HELT feil. Jeg skulle ikke sagt nei fordi: hun er for lite trent til å skjønne hva jeg vil av henne, det var aaaalt for tidlig i treningen sånn generelt sett, og fordi det stort sett alltid er førers feil (noe de forrige punktene også er). Jeg skulle faktisk ganske enkelt ha belønnet henne! Jeg skulle sagt flink jente og lekt med henne, da hadde hun ikke falt ut heller, det er jeg temmelig sikker på. Det var altså noe av det viktigste jeg lærte - alt er førers feil; hunden gjør ikke feil!

Tirsdag til onsdag 28.-29. april var jeg i Åre på kurs. Greit nok, dog ikke helt som forventet. Men vi fikk kjøpt litt "taxfree", tatt en runde i svømmeanlegget og vi fikk deilig mat og drikke på jobbens regning. :o)

På torsdag tok hundene sitt første bad i sjøen; kaldt synes de, men ville ut igjen likevel. Spesielt Aynï; hun hadde SÅ lyst å uti, stod og peip og løp frem og tilbake på stranden, men det var skikkelig kaldt, så jeg skjønner godt at hun ikke svømte mer enn hun gjorde.

Pajeroen mistet bremsene på torsdag også, så vi kunne ikke bruke campingvognen i helgen. Plutselig var de tilbake, men noe er galt et sted. De blir fikset snart, men det er ikke noe gøy å kjøre når man vet de kan forsvinne når tid som helst. :/

På lørdag var det tidlig opp for å dra på agilitykonkurranse. Startet med hopp for dommer Per Eigil Gylland. Valgte faktisk å melde på lørdag fremfor søndag pga dommer; synes Per Eigil er utrolig trivelig, og jeg liker banene hans; akkurat passe utfordrende og morsomme. :o) Tulla var sykt giret da vi varmet opp, men hadde falt litt ned før start. Hadde ikke et 100% bra løp, men generelt gikk det bra. Bortsett fra den forbaska slalåmen!! Fåkk altså! Etter briefingen lurte jeg litt på hvilken side jeg skulle gå på i slalåmen, og testet ut begge sider på noen oppvarmingshindre. Begge deler så veldig bra ut, så jeg fant ut at det ikke hadde noe å si - hun tok slalåmen med den største selvfølge, og med en intens fart. Under løpet derimot gikk hun inn feil, gang på gang. Tredje gangen gikk det bra, og farten ellers var okei. Fikk en vegring inn i tunnelen pga førerfeil, men ellers var det vel feilfritt. Men det ble disk gitt. :o(

Agilityen var etterpå, og Tulla var våken og giret på start. Hun hadde et sykt bra løp med nydelig fart den første halvdelen, men også her fikk vi en vegring på slalåmen; hun gikk inn feil. Rettet det opp, og løp videre; strålende helt til vi kom til tredje siste hinder som var vippa. Det var på en enkel rett-strekning, så jeg fortsatte å løpe rett frem. Men jeg hørte ikke noe dunk fra vippa som smalt i bakken?? Snudde meg, og der står Tulla midt på vippa. WTF?!?? Jeg roper på henne, men hun hopper ned. Jeg forstår ikke hva som foregår, hun har da tatt den vippa mange ganger før (samme hinder som ble brukt under NKK Trondheim i fjor bla). Sender henne oppå en gang til, men hele to ganger skjer det samme, selv om jeg støtter henne og går tett inntil. Jaja, løpet er kjørt for vår del, så den siste gangen går jeg skikkelig sakte og snakker oppmuntrende til henne - har vi fått et vippeproblem som har gjort henne usikker på vippa får jeg bare jobbe med henne litt nå, tenker jeg. Når hun står på midten tar jeg tak i vippa og vipper den ned for henne, og lokker henne til å gå ned. Og DA ser jeg det - tisseflekkene på vippa!! Fåkk og ARGH og alle stygge ord!! Etterpå får jeg høre at det er en hund som hadde tisset rett etter vippa, men tydeligvis hadde den tisset litt på vippa også. Som om det ikke var nok, hadde de sprayet vippa med edikk etterpå! Halloen i luken - vi har da ikke trent på edikklukt på hindrene??! Men det må vi tydeligvis gjøre, makan til uflaks! Disk det også altså.. :o(

Vi drar til Selbu på Hoinndagan etterpå, og spiser festivalmiddag på lørdagskvelden. Vi deltar på to kurs på søndagen: Hundens Språk, og Lek som Treningsmetode. Interessante kurs begge to, men jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke fikk være med på noe mer. :o( Skulle gjerne vært med på mye mer, sett mer på alt som foregikk og snakket mer med folk. Bjarte gikk rundt og tok bilder, faktisk er hele minnekortet fullt! Må lade batteriene før jeg kan overføre de, men i dag skal jeg på jobb, så det må bli en annen dag. Huset trenger litt tilsyn igjen for Tulla røyter som et uvær.. ;o) Og hvordan jeg skal få tid til å lese til eksamen som er om så alt for kort tid, det aner jeg virkelig ikke! :O

Årets første agilitytrening!

Ja, hva kan man si? Vi har nettopp vært og trent agility for første gang i år! :D Eller, agility og agility; det eneste hinderet som var tilgjengelig var slalåmen, så da trente vi på dèt. Tulla fikk trent på slalåminnganger, og på at jeg beveger meg både hit og dit mens hun gjør den ferdig. Første økt gikk supert - hun var skikkelig giret på ballene og hun gjorde alt riktig. Hadde en pause mens jeg trente litt med Aynï (kommer tilbake til det etterpå), men da vi skulle ta økt to skjedde det noe. Hun klarte en nyyydelig slalåminngang - jeg var fem meter unna på høyre side, og jeg løp på skrå bort fra slalåmen og hun fullførte perfekt med god fart, belønningen var super og alt vel.

Men etter det falt hun ut. Jeg tror det skjedde noe mens hun kastet seg etter en ball, for hun gjorde ikke slalåmen rett etter det. Inngangen ble feil, hun hoppet over pinner osv osv. Da så jeg at hun haltet. Uff og uff - så tragisk at det skulle ende sånn! En halt hund er ikke gøy, så da avbrøt jeg selvsagt treningen, gikk henne ned og luftet henne. Nå ligger hun her med BOT-dekkenet sitt. Håper det ikke er noe alvorlig, og at det går over kjapt.

Aynï kan jo ikke slalåm enda, så vi hadde lite å trene på. Jeg må innrømme det at vi til tider sliter max med fokus og kontakt, så jeg tenkte at vi kunne trene på det. Bare sånne små bagatellting som jeg egentlig tar for gitt - at hunden kommer når jeg sier kom og klapper meg på låret, eller at hun søker mot meg når vi trener - det er sånt vi må trene på. At hun ikke bare skal stå der hun stod da hun fikk belønningen sin og se dumt på meg når jeg har flyttet meg og står klar for en ny repetisjon, at hun skal komme mot meg og gjerne komme på riktig side - sånne ting skjønner hun bare ikke! Men det gikk veldig fint i dag, og humøret mitt fikk et lite løft. :o) Siden hun var så flink, la jeg inn noen "slalåminnganger" også, dvs at hun skulle gå inn riktig i slalåmen og få belønning for det. Jeg varierte belønningen mellom lek og kattemat på spesial-boks, og det så ut til å fungere. Kunne faktisk relativt kjapt ta av båndet også, uten å være så redd for at hun stakk av.

Den terrier'n altså! Noen dager er hun helt med (mer enn i dag), andre dager en hun så AV som kan gå an, andre dager er hun et sted midt i mellom. I dag var hun heldigvis på den bedre halvdelen av skalaen, og jeg håper inderlig hun stabiliserer seg på den siden, fortrinnsvis helt ut i enden av skalaen selvsagt.. ;o)

De er egentlig ganske forskjellige disse bikkjene mine. Når jeg belønner Aynï med lek, må jeg si "takk" og gjerne belønne henne for å slippe leken, og i alle fall gjøre det veldig tydelig at nå er leken slutt. Med Tulla bør jeg helst rive leken ut av munnen hennes sånn at hun blir tussete fordi jeg "stjal" den, og leken bør for all del ikke "avsluttes"! Aynï faller ut dersom jeg napper bort leken; da blir hun dødelig fornærmet og syns jeg er utrolig teit som tar den og ikke fortsetter å leke, og så begynner hun å kikke seg rundt for å se om det finnes kulere ting å finne på enn å være med meg. Tulla derimot, hun faller ut dersom jeg begynner å belønne henne med godis for å slippe leken; da skal hun plutselig heller ha godis som belønning (selv om det bare er tørrfôr), og forventningene hennes snus fra å være "leke" til å "spise mat".

Aynï får fastere grep om draleken dersom jeg sier "takk" idet hun tar skikkelig i, mens Tulla får dårligere grep hvis jeg gjør det samme med henne. Tulla får fastere grep dersom jeg river alt jeg har for å få tak i leken, mens Aynï da ikke gidder å prøve å henge engang. Aynï har lite kamp men mye jakt og lek i seg, mens Tulla har en god del mer kamp, også sosial kamp, og mindre jakt og også noe mindre lek. Aynï tror jeg ikke eier sosial kamp..

I kveld skal jentene på pensjonat igjen, jeg reiser grytidlig i morgen for å delta på Spanielklubbens RS, og ledermøte på søndag. Blir spennende dette!

Mammadalten og dalten av en mamma på utstilling

Hvor skal man begynne? Jeg er tydeligvis ingen heftig blogger, haha!

Orklahallen: Både Tulla og Aynï skulle stilles samme dag. Oppdretteren til Aynï var hyret inn som handler på de begge to, men så viste det seg at hun hadde dobbelt og trippelt-booket seg, sånn at hun ikke kunne gå med Aynï. Jaja, Aynï er ikke den verste å gå med, så jeg gikk med henne selv. Hun oppførte seg eksemplarisk, og stod som et fjell på bordet! Flinkeste Aynï, det! Resultatet ble likevel nr 3 i klassen, og kritikken finnes under Aynï-utstillingsresultater, på hjemmesiden. Det store problemet kom da Tulla plutselig skulle i ringen samtidig. Trude var jo opptatt, og jegvar opptatt - så hvem skulle gå med henne?? Vi huket tak i innehaveren av Brocaire's kennel, tidligere oppdretter av cairn. Hun fikk slengt Tulla og båndet i armene, jeg børstet raskt over henne og sendte med noen godbiter mens vi løp til hver vår ring. Selvsagt var ringene så langt fra hverandre som overhodet mulig, men det var kanskje like greit. Ting gikk kjapt, og jeg rakk ikke å gi spesielt mange instruksjoner før de løp avgårde. Aynï ble først ferdig i ringen, og jeg kastet henne inn i buret mens jeg løp avgårde for å se på Tulla. Hennes klasse hadde nettopp entret ringen, og var på sin første runde rundt.

Dessverre hadde jeg ikke fått tid til å si at Tulla måtte stilles opp før dommeren kom, noe som førte til at hun trakk seg litt. Vi har jo trent på at hun skal bli stilt opp, og at det DA skal være okei å bli tafset på av dommere. Men men, man kan ikke vri hjernen i småbiter for sånne ting.. Tulla fikk rødt, men en god kritikk. Det vil si; det negative stemte og var helt på sin plass, mens det positive var kanskje overraskende positivt! :D Jeg var jo veldig spent på pelsen, som var stelt etter alle kunstens regler, men likevel var den jo nedrøytet. Glansfull var det eneste som kunne beskrive hvordan den så ut, det lille som var igjen av den.. Men dommeren likte pelsen, så da så!

Tulla vant åpenklasse, men uten CK. CK ble holdt tilbake fordi hun hadde trukket seg. Helt på sin plass - og en dommer etter mitt hjerte! :o) Jeg har jo forstått at de kan trekke pga manglende/nedrøytet pels, men der mener jeg at en hund er en hund, og røyting er en helt normal hunde-greie. Da er det mye verre at de trekker seg, for sånt skal de strengt tatt tåle. Og det er viktigere at en hund er stødig i ringen, enn at pelsen flagrer til alle kanter. Så han vil vi gjerne stille for igjen ved en senere anledning. Så spekulerer vi ikke i hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt stilt opp før dommeren kom..huffhuff.. *slå hodet i veggen for å få tanken ut av hjernen*

Da de var ferdige, var det en stykk veldig glad Tulla som møtte mamman sin utenfor ringen. Hun hadde kikket litt etter meg, men ellers gikk det greit.

Vi har som sagt slitt litt med fraværende pels, og gått til det ekstreme for å få den tilbake. Et stort egg til frokost hver dag, ølgjær og diverse piller som skal stimulere pelsen har blitt dyttet inn i det store gapet. Badet ofte har hun også blitt, for det skal visstnok være bra for å få mer underull. Alt i alt har det hjulpet, selv om jeg såklart er litt usikker på nøyaktig hva som har hjulpet? I full pels er hun dog ikke enda, men nå slapper vi litt mer av, for nå er NKK Hamar også over.

Vi hadde nemlig meldt på til full helg, vi. Agility på fredag, Aynï på lørdag og Tulla på søndag. Fredagen var jeg spent på; for Tulla hadde ikke trent agility på over to (2!) måneder! Hindrene er ryddet bort for vinteren, så vi har heller drevet med andre ting. I tillegg har hun aldri gått agility innendørs i hall før, så jeg trodde mildt sagt hun kom til å ikke skjønne at det var agility vi skulle drive med. Men hun skjønte! :D Hun fikk hoppe noen hinder på oppvarmingsbanen, og dermed var hun klar. Underlaget var gressmatte, og temmelig glatt sådan. Farten ble aldri den helt store, men jeg klandrer henne ikke - hun hadde vel de fleste odds mot seg der, med tanke på lite trening, dårlig underlag, og første gang inne i hall. Hopp ble feilfritt, bortsett fra tidsfeil. Et bra løp, men vi hadde mye fart å hente. Etter forholdene fornøyd.

Vanlig agility kom etterpå, og det begynte lovende. Men nederst på første langside skulle Tulla inn i en buet tunnel som lå i hjørnet. Akkurat idet hun skulle til å løpe inn, satt det noen en halv meter fra ringen og begynte å pipe med pipe-dyr. Pip-pip-pip-pip. Tulla trodde kanskje hun var ferdig? I alle fall fallt hun helt ut, og klarte ikke å hente seg inn igjen. Jeg avbrøt og gikk ut av banen. Jeg skulle ha brutt litt tidligere enn hva jeg gjorde, men man lærer så lenge man lever. Jeg var skikkelig, skikkelig sint. Folk skal få pipe så mye de bare orker med pipedyr rett utenfor ringen, men da skal de pinadø gjøre det hele forbaska tiden, ikke bare akkurat idet en hund kommer forbi!! Jeg var så sint at jeg holdt på å eksplodere - og det er sjelden jeg blir så sint altså! Skulle nesten tro noen hadde gjort det for å prøve å ødelegge for oss.. Ellers var jeg fornøyd med banene; de var akkurat passe enkle, og kunne faktisk ha vært litt vanskeligere for vår del, spesielt med tanke på underlaget er det ikke noe særlig å ha fartsbaner, men heller tekniske baner. Men altså; 1. premie og 3. plass i hopp skal man være stolt over! :D

Lørdag: Jeg hadde fikset handler til Aynï, siden jeg av erfaring vet at hun viser seg bedre med andre enn med meg. Men handleren min (Benedicte) var veldig opptatt av at Aynï ikke holdt halen sin helt korrekt, og ville at jeg skulle vise hva hun kunne gjøre for å få den mer opp. Jeg viste, og jammen sann kom ikke halen opp! Benedicte prøvde, men Aynï holdt faktisk halen bedre med meg! :O Helt utrolig! Det førte til at fire minutter før vi skulle i ringen, ble det bestemt at jeg skulle gå med Aynï. Jeg blir ikke så nervøs når jeg går med henne, for jeg vet hun oppfører seg som en drøm, men det var litt skummelt likevel. Nr 3 av 3 i juniorklassen, med god kritikk ble resultatet. Jeg vet at disse linjene hos cairn er sent utviklet, så det var helt i orden. Uansett er hun jo nettopp fyllt 9 mnd, så det skal litt til å hevde seg. ;o) Jeg synes bare det var interessant å vite at hun fikk 1.premie - da vet jeg det, liksom. ;o)

Søndag: Tullas tur i ringen. Benedicte skulle handle, og hadde trent på å stille opp, løpe med og la Tulla bli tafset på av andre, både med og uten meg tilstede. Det hadde gått helt supert. Vi hadde forhåpninger om rødslufse, men trodde vel kanskje mer på en blå, pga denne pelsen altså.. Litt før de skulle i ringen, tok Benedicte med seg Tulla inn i folkemengden, og mens de var borte, snek jeg meg opp på tribunen for å se mer. Vi følte dette var den mest skånsomme måten å gjøre det på for Tulla.

Veeeel.. Tulla entrer ringen, og foreløpig går alt ganske greit. Men etterhvert som tiden går, blir hun bare mer og mer opptatt av hvor jeg hadde tatt veien. Benedicte klarer å stille henne opp så lenge Tulla får stå og se mot stedet hun sist så meg, men da de skulle løpe opp og ned fra dommerbordet, var det tilfeldigvis i retning "stedet". Hun galopperte mot "stedet" og var klin kokos, men travet pent tilbake igjen. Da Benedicte skulle stille henne opp foran dommeren, ble det helt feil vei for Tulla, som da begynte å vri seg, flytte på føttene og se helt andre veier.

Jeg satt på tribunen og vrei meg bare mer og mer - dette gikk jo på dunken!! Fant ut at jeg skulle gå ned og vise meg for Tulla, så kunne hun stå i ro og se på meg mens dommeren skrev blå-sløyfekritikken sin og så var de ferdige i ringen. Alternativet ville jo vært KIP, pga måten Tulla oppførte seg på. Nåja. Det skulle jeg vel kanskje aldri ha gjort. Tulla ble helt tullete (derav navnet kanskje?) da hun så meg. Begynte å pipe, pipingen gikk over i pistring, og pistringen gikk over i febrilsk bjeffing. Prøvde å si "STÅÅÅÅ!" til henne i skikkelig streng tone, men det prellet av som vann på katta eller noe sånt. Hun hoppet mot meg, kavet med frambeina og var i det hele tatt en liten dritt, hehe. Det gjorde ikke saken bedre at jeg prøvde å gjemme meg -uuæ! mamma ble borte igjen! - og mens jeg stod nedbøyd bak noen folk, var det noen svensker som lurte på "er det en choco dots?" "Heh-hehh.. jaa..??" svarte jeg, og de bare gliste; "hon er glad i sin mamma!". Ja, hun er det. Veldig glad i sin mamma..

Folk snudde seg, jeg rødmet og ville helst forsvinne langt ned i et sort hull og ikke komme opp igjen før i 2078. Ringsekretæren brøytet seg frem gjennom folkemengden og lurte på om ikke jeg kunne komme og stille henne selv? Det var jo tydelig at det var min hund, liksom??! Heh, ja, min hund, ja.. Ville jo nesten ikke erkjenne meg det da, men jeg tror ikke noen ville trodd noe annet.

Før jeg rakk å tenke mer, stod jeg i ringen med Tulla - hoppende glad for å se meg. Prøvde å stille henne opp, men Tulla var glad.. Prøv selv å stille opp hunden med en gang du kommer inn ytterdøra etter å ha vært på jobb - det er neimen ikke lett - og akkurat sånn var det! Jeg var skikkelig streng med henne, og etterhvert fant hun seg da i å bli holdt. Og vi stod og vi stod. Dommeren snakket og snakket, og jeg husker jeg tenkte; dette kan umulig bli en KIP, for da hadde jo bare dommeren trengt å skrive at hunden oppfører seg teit, trenger mere ringtrening og pels, og kastet oss ut av ringen. Jaja, en lang blåsløyfekritikk, da.. Men så kommer dommeren omsider, tar meg i hånden og jeg får en rød sløyfe. RØD??! Hallo, liksom? "She's a bit more relaxed now.." sier hun, og smiler. Jeg gliser fårete tilbake, og hoster frem noe som skal ligne på en forklaring eller unnskyldning..

Vi løper runden vår i ringen, og havner bakerst i køen av de som venter på å bli bedømt. Deretter faller jeg litt ut. Jeg fokuserer på å stille opp Tulla, og får høre av noen utenfor ringen at hun står pent. Jeg bruker masse tid på å stille henne opp enda mer, belønne, stille opp igjen, osv, før jeg omsider kikker opp og ser at den siste åpen-klasse-tispa står foran dommerbordet og får kritikken sin skrevet. Ser bak meg: tomt. Huh? Jeg begynner å lure på om jeg har gjort noe galt, og kanskje skulle stått utenfor ringen og ventet sammen med de andre? Jeg snur meg og spør noen som står utenfor ringen om jeg egentlig skal være her?? Joda, det skulle jeg, for jeg hadde fått rødt, og de andre hadde blitt sendt ut med blå. Jeg ser vel ut som et spørsmålstegn og krussedull og alfakrøll og semikolon på en gang, men skjønner at dette har jo ikke gått så ille after all.. ;o)

Det ender opp med meg og den siste tispen som også fikk rødt, i konkurranseklassen. Vi løper og stiller opp, dommeren kikker og gransker og får oss til å løpe en gang til. Da hun stopper oss, er jeg og Tulla fremdeles først, og jeg får nok en rød sløyfe, men også en rosa. Rosa.. er ikke det CK, da?? Jeg jubler, og vi går ut av ringen. Først da bryter jeg vel helt totalt sammen, tårene kan jeg ikke kontrollere, de bare kommer. Dumme, dummeste Tullan min - mammadalten over alle mammadalter, med sin dalt av en mamma - vi har klart å få en CK! Og vi som trodde på blått, eller i verste fall KIP idet det stod på. Jeg er overveldet av sjokk, vantro, skam, glede, lettelse av å være ferdig i ringen (så langt i alle fall), og litt sinne for at Tulla var teit, men mest glede for at det gikk bra og vi overlevde dette også. På Norsk Vinnerutstilling på Hamar, liksom. Dumme fjolsene oss.. Det var utrolig koselig å få så mange gratulasjoner og klemmer etterpå, og jeg tror nok folk kjente igjen litt "spaniel-fakter" i Tullas lille opptreden, og følte med oss.. Tusen, tusen takk! :D

I BTK ble vi uplassert, men det var god konkurranse i ganske mange champions, så det var selvsagt helt korrekt. Tulla begynte vel å bli litt lei også merket jeg, så jeg fikk ikke stilt henne opp så godt som jeg hadde villet. Men vi kommer tilbake sterkere neste gang! For Tulla er sjefen, og hun har bestemt at skal hun på utstilling, så skal mamman hennes handle henne! Noe annet kommer faktisk ikke på tale.. Jeg på min side får bare takle mine frynsete nerver og skakk-kjørte mentalitet, og hoppe i det. Jeg kan i alle fall tenke at verre enn dette kan det umulig gå..!!? Og har jeg handlet mammadalten min på Hamar, klarer jeg alltids å handle henne alle andre steder, eller hur?

God underholdning var vi i alle fall (noen må jo stå for det også, ikke sant?), og kritikken var bra. Nice coat, mente dommeren (jippi! alt strevet lønte seg!), og exellent body. :D Det eneste jeg reagerte litt på, var kommentaren om at hun "could have much stronger muzzle", for jeg synes at Tulla er ganske grov i "muzzeln" sin..? Kritikken i sin helhet finnes under Tulla-ustillingsresultater, på hjemmesiden.

Og for de av dere som lurer: ja, jeg er fullstendig klar over at vi kunne fått KIP. Med rette. Dommeren var en meget tålmodig dame, all ære til henne for dèt! Får vi sjansen, vil vi gjerne stille for henne igjen (hvis vi tørr etter dette oppstyret da, haha!). ;o)

Agilitykonkurranse, valpeshow og seletrøbbel

To hunder skal man ha, men tid?? Hvor blir det av den?! I helgen var hundene dobbelt-booket, det vil si; Tulla var påmeldt agilitystevne i Eid (Nordfjordeid i Sogn og Fjordane), mens Aynï aller helst skulle vært på valpeshow på Klett, rett i nærheten her. Så hva gjør man? Jo, da låner man bort den enkleste til noen som har lyst å handle (tusen takk Mona!), og så reiser man til Eid og konkurrerer selv.

Fredag var avreisedag, og jeg våknet med en forferdelig vondt i brystet, feber og det som verre er. Trodde ikke jeg skulle klare å få pakket alt jeg skulle, men det ble da på et vis (det eneste jeg glemte var laken, men sånt får man heldigvis kjøpt). Den planlagte turen for å slite ut hundene før avreise ble raskt droppet, noe sånt orket jeg rett og slett ikke i all svimmelheten. Takk og pris for at Bjarte skulle være med, sånn at jeg slapp å kjøre hele veien selv! Når det kjennes ut som om man har tatt et glass vin eller to, når man egentlig bare har feber, så er ikke det en grei tilstand å kjøre i. Men fram kom vi oss da.. sånn etterhvert i alle fall. Ti over halv tolv var vi fremme ved hytten, så det ble en kort natt kan man si.

Dagen startet med agility, og jeg varmet Tulla godt opp før start. Lekte med pipeballer, som er en god nr.2 forsterker (etter kvekke-anda fra Europris). Tulla satte inn full guffe helt fra start, og gikk et rasende godt løp! Det må være ett av de aller beste løpene vi noensinne har gått. Men vi klarte da å diske likevel, vi.. Ned mønet skulle hun rett frem til slalåmen, men ut til venstre stod et hopp. Jeg gikk på venstre side av mønet, og presset henne ned på feltet; lente meg tilbake, sakket opp, og la høyre hånd ned mot feltet. Dette førte til at jeg åpnet opp for hoppet til venstre, og Tulla, som allerede hadde tatt feltet helt fint, skulle videre. Og dermed hoppet hun. Vips, så raskt kan man altså diske. Satte henne inn igjen i slalåmen, det var jo helt og holdent min feil, og hun fortsatte i samme rekordfart gjennom resten av banen. Bjarte stod på sidelinjen og tok noen bilder, men overhørte noen som sa at hun løp og snudde så det sprutet etter henne - og det gjorde hun også!

Hopp kom til slutt, og hun hadde bra fart da også, dog ikke like bra som i agilityen. Men så havnet vi midt inne i et virrvarr av en hopp-formasjon, jeg mener jeg førte henne bra, men hun hadde sånn fart at hun ikke klarte å snu skikkelig, og vips hadde vi disket der også. Jeg gadd ikke mer, og gikk ut av banen.

Søndagen kom, og agility var igjen først ute. Vi kom skeivt ut med en litt uforutsigbar slalåminngang, ellers husker jeg ikke så mye av det løpet. Bjarte var igjen på hytta og vasket, så jeg har ingen som kan minne meg på det heller. Mener å huske at hun ellers var ganske så grei, men at farten var bedre dagen før. 2.premie og 2. plass.

Hopp var en løpe-bane med et par "snurrer" som jeg kaller det. Skulle vært grei skuring, men dumme meg; at jeg ALDRI kan lære!! Jeg må for all del ikke presse henne i slalåmen på konkurranser! Jada, det går greit på trening, men hun er heit i konkurranser, og da går ikke sånt. Men jeg gjorde da selvsagt det likevel, jeg.. Løp fra henne i slalåmen, og forbi neste hinder, et hopp. Årsaken var at jeg skulle snu henne etter det hoppet og føre henne til et annet, mindre logisk hopp. Avstanden var ikke stor og jeg trodde hun ville klare det (hvis ikke hadde vi disket), men det klarte hun altså ikke. En pinne for tidlig syntes Tulla at nok fikk være nok, og kom løpende mot meg. Jeg tok henne tilbake, tapte tid på å prøve å finne ut hvilken pinne jeg skulle sette henne inn på før jeg ombestemte meg og tok hele. Mot slutten havnet vi i en hopp-formasjon igjen, og regn + gress = glatt. Jeg sklei og falt nesten, noe som satte henne litt ut, men hun kom seg da inn igjen i det også, selv om tiden løp fra oss igjen. 3. premie og 2. plass.

Formen hadde bedret seg betraktelig i løpet av helgen, men noen av løpene hadde nok kunnet gått bedre, hadde jeg vært frisk. Men hva kan gjøre? Man avlyser da vel ikke et stevne fordi man SELV er syk?? Og jeg kunne jo ikke være noe verre enn Line som gikk FA med Fenris, til tross for at mandlene hadde manglet mindre enn en uke..?!

Etter premieutdelingen bar det hjem igjen, og jeg var spent på Aynïs reaksjon når jeg hentet henne. Jeg tror hun har sinnsykt godt av å være litt borte fra meg, bortskjemt som hun er. Bortskjemt på min kontakt og tilstedeværelse, that is. Og hun ble glad, ja! Hun var helt fra seg av glede da jeg kom og hun oppdaget at det var JEG som stod i døren. Så glad har jeg aldri sett henne før faktisk! Og i går og i dag har hun vært mer kontaktsøkende enn vanlig; kommer gjerne bort og vil ha litt oppmerksomhet. Kjempefint! Hun hadde visst storkost seg med Albin og Bella (bernere), og hun og Bella hadde ligget på gulvet og tygd på hverandre mye. I skogen hadde de også vært, sånn i tillegg til valpeshowet og hele to nye hus hun måtte slå seg til ro i. En innholdsrik helg, med andre ord! Kritikken fra valpeshowet ligger under siden hennes.

Gjensynsgleden mellom de to; Tulla og Aynï, var stor. De viklet seg inn i hverandre i en ekstatisk glede over å se den andre igjen, og lekte og koste seg lenge. Men da vi gikk kveldstur, ville ikke Aynï bli med inn igjen til "seg selv" til å begynne med. Hun dro nemlig mot dit hun hadde bodd i helgen (rett borti nabolaget), så skal vi tro henne selv, trivdes hun kjempegodt.

Mens vi hadde vært borte, hadde den nye selen til Tulla kommet. Jeg tror ikke om jeg har skrevet om det før, men vi har i alle fall hatt store problemer med å finne en sele som passer henne. For ca et år siden begynte jeg å trene henne til å trekke, noe hun etterhvert har blitt rasende god i. Så god, at de 6-7 selene jeg hadde ikke gjorde jobben. Etter litt tankevirksomhet fant jeg ut at selen dro seg opp over brystbeinet og la seg i halsgropen (eller høyere opp på halsen), noe som gjorde sitt til at luftforsyningen under trekkingen ble heftig nedsatt. Resultat: Tulla hostet og harket, ble rødsprengt på øynene, mørkebrun på øyeranden, lilla tunge, skum rundt nesen og munnen, og kastet opp halvlitere med hvitt skum og/eller magesyre eller diverse middagsrester. Slett ikke koselig å dra på "trekke-tur" når man vet at det blir resultatet. Jeg hadde kun en sele som ikke la seg slik til, men den sperret for skulderbevegelsene hennes og klabbet noe forferdelig i snø, ergo ubrukelig.

Jeg prøvde meg på en sykkeltur med henne en dag, og hun dro som en gal. Brukte en halv nome-sele på henne (spesialsydd etter hennes mål), og stanset etter ti minutter for å sjekke formen, siden jeg syntes hun peste så mye. Da fikk jeg mitt livs sjokk. Tunga var nesten blå, øynene blodsprengte og de hvite blinkhinnene hadde lagt seg halvveis over øyet så det så ut som om hun skjelte samtidig som det så ut som om øynene holdt på å sprette ut. Jeg var seriøst redd for at jeg skulle miste henne. Tok henne selvsagt av sykkelen og leide henne tilbake, men måtte ta hyppige pauser siden hun fremdeles mente hun var på "trekke-jobb". At hun ikke kan begrense seg!

Jeg kontaktet seleverkstedet og spurte de om råd, og etter litt om og men kom vi frem til at jeg skulle prøve en nomesele X-back (som er omtrent en av de få typene seler jeg ikke har prøvd).

Selen kom i posten mens vi var i Eid, men på mandag var jeg klar til å prøve. Og jeg bega meg ut på en aldri så liten sykkeltur. Tulla var, som navnet tilsier; tullete, og dro som hun aldri har dratt før, og sist opplevelse med sykkel hadde tydeligvis ikke preget henne i noen negativ grad. Når jeg ikke lot henne lange ut i full galopp (vi syklet på grusvei), satt jeg stort sett og bremset for å holde farten nede i trav. I oppoverbakker trødde jeg litt for å holde farten oppe. Vi kom etterhvert til et vann hvor jeg hadde planlagt en pause før vi skulle snu og sykle tilbake. Jeg var spent på hvordan formen hennes var, og var strengt tatt litt redd for at hun bare skulle legge seg ned i lyngen og pese. Jeg hadde stoppet flere ganger underveis og sjekket øyne og påse at pusten ikke var så verst, og hun så fremdeles bra ut da vi tok pause ved vannet. :D Men sliten? Njes! Man er da vel ikke springer for ingenting?! Tulla løp og koste seg, jagde opp en and som fløy ut over vannet og så i det hele tatt glad ut for å endelig få løpe litt løs. Jeg kastet to pinner i vannet som hun hentet med glede, og da hun kom opp igjen var pusten gjenvunnet og jeg valgte derfor å begynne på tilbaketuren litt tidligere enn antatt og planlagt, siden hun jo virket så pigg.

Samme opplegg på vei tilbake; Tulla hylte og kvein og bjeffet noen meter før hun la på paling bortover det beste hun kunne. Jeg lot henne igjen få litt fritt spillerom til tider, der grusveien var spesielt myk, men ellers holdt vi det gående i raskt trav (det er en del av utstillingstreningen min, dette). Da vi hadde et par kilometer igjen, sakket jeg ytterligere ned, sånn at hun nesten gikk ved siden av sykkelen. Hun dro fremdeles, for hun var da slett ikke sliten enda! Og sykling var GØY syntes hun, så jeg har med å kjøpe en springer (til, haha!)!

Da vi var fremme hos Line (jeg hadde lånt sykkel og springer av henne), var Tulla i helt fin form. Pittelitt pesing, men hun hadde fått gått seg godt ned den siste biten, så hun var knapt andpusten. Beina derimot, de var helt gelè! Jeg kunne se de ristet litt, men det er neimen ikke så rart! Hun har da aldri før løpt en slik distanse, og uansett er det da helt normalt å bli litt gåen av sånt, så det bekymret meg ikke. Bestemte meg for å massere henne litt på kvelden for å mykne henne litt opp og forhindre de aller største gangsperrene.

Kort oppsummert: selen er super, den fungerer og jeg er evig takknemlig for at jeg endelig kan bruke Tulla skikkelig uten å være redd for diverse uhumskheter som oppkast osv. Skrev melding til Line og fortalte hvor langt inne vi hadde vært, og da fikk jeg vite at vi jammen sann hadde klart å sykle en helt MIL! Jeg er mektig imponert over Tulla, for hun hadde sikkert villet gjort det igjen rett etterpå, så dette er definitivt noe vi kommer til å fortsette med!

Videoblogg

I dag blir det videoblogg!

Først ute er Tulla som trener slalåm. Det var under denne treningen jeg oppdaget at Tulla hadde problemer med innganger fra kl tre:


Slalåmtrening from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 2 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 3 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 4 from Borghild on Vimeo.


Slalåmtrening 5 from Borghild on Vimeo.

Aynï trener på løpende felt:


Feltrening from Borghild on Vimeo.


Feltrening med Aynï from Borghild on Vimeo.

Mange fluer i luften, og to baller i samme smekk

Aynï trenger for tiden litt kontakt-trening, båndtrening (gå pent), samt innkalling og generell lydighetstrening. Hun har heller ikke vondt av å få vært litt alene hjemme uten Tulla. Tulla på sin side trenger kondis-trening og generell fysisk trening, sånn at hun holder seg i form til agilityen. Så da ble det to seperate turer på de; Aynï fikk tur på jordene - løpe litt løs, holde kontakten, trent innkalling og litt sitt. Tulla fikk tur i skogen - og der vi gikk går hun i jaktsøk. Så da trener vi litt på "kontakt" under søket. Til tider løper hun noget stort, men når hun først søker fint, er det skikkelig flott å se på. Sikk-sakk gjennom skogen i galopp, og både nesen og halen går! Morsomt å se forskjell på henne når hun har fugl i nesen, og når hun har elg.

I går var jeg på ringtrening med Tulla etter at vi hadde vært på redaksjonskomitemøte i Selbu tidligere på dagen. Tulla og Aynï syntes nok det var stas å få løpe litt med Hayley igjen (Mia gikk som vanlig litt i egne tanker). Ringtreningen på sin side var utrolig skuffende. Vi trenger å trene på at jeg stiller opp Tulla, og at det da kommer fremmede folk (les: dommer) og går over henne, sjekker tenner osv. Det fikk vi ikke trent på, for jeg fikk nemlig ikke lov å stille opp før "dommeren" gikk over henne, noe som selvsagt resulterte i at Tulla ikke hadde noen oppgave å konsentrere seg om, og at dommeren, som tidligere var skikkelig kul med godis og kos, ikke var spesielt godt likt, og Tulla endte opp med å lene seg inntil meg mens hun logret usikkert. Skal bli med neste mandag også, og håpe på ny "dommer", men også være streng og si at jeg må få stille henne opp før dommeren kommer. På den positive siden, så travet hun fint i alle fall..

Nå irriterer jeg meg over datatrøbbel, noe som har vært trøbbel lenge i grunnen. Først tvang jeg Bjarte til å overføre alle bildene til en ekstern harddisk hvor noen andre bilder også lå. Det ble trøbbel, fordi plutselig fikk ikke dataen tilgang til harddisken. Etter noen dagers styr og kluss og "hacking" for å komme inn, gikk det da endelig. To dager etter at alle bildene var flyttet over, bestemte laptopen seg for å streike. Den har tidligere hatt småstreiker på skjermen, som innimellom har blitt svart. Noen ganger har dataen også skrudd seg av, spesielt når vi har sett videosnutter. Men denne gangen var det laderen som var problemet. Laderen hadde strøm, men strømmen nådde aldri laptopen, noe som etter kort stund resulterte i lite batteri, og laptopen skrudde seg selvsagt av. Vi har enda ikke klart å skru den på igjen. Og på den ligger alle referatene jeg har skrevet, diverse mer eller mindre viktige filer, og bilder (som nå også ligger på harddisken, heldigvis!!). Siden laptopen ikke fungerte, måtte jeg bruke den stasjonære. Men plutselig en dag ville ikke tastaturet mer. Jeg skiftet batteri, men neida, det hjalp ikke. Av ukjente grunner fungerte det plutselig igjen, så nå er det altså den jeg bruker. Den eksterne harddisken er også koblet til, og planen er å redigere en haug med bilder jeg ikke har fått sett på. Det vil si; bilder fra juni en gang og utover.. Blæh. Og bilderedigeringsprogrammet ligger på den døde laptopen, og albumprogrammet ligger der, og ftp-programmet ligger der også. Ergo må jeg laste ned alt på nytt og starte et nytt og bedre liv her oppe på kontoret. Jeg er mildt sagt lei av alle dataproblemene - kan ikke ting bare være enkelt?? Og kjenner jeg Bjarte rett, blir det lite reperasjoner på den stakkars laptopen, for han har fått ny, og så planlegger han å kjøpe ny til meg også. Fint og flott det altså, men det hjelper da ikke når jeg ikke får tilgang til det som ligger på den gamle..

I helgen blir det fullt hundeprogram - men det er foreløpig hemmelig. ;o) Kan bare si at jeg gleder meg kjempemasse, og at hundene får "en dag hver"..

Forresten.. trente fart i slalåmen og innganger i slalåmen her en dag, og jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg oppdaget av Tulla faktisk har problemer med innganger. Men slett ikke fra den siden folk flest har problemer! Fra den andre siden.. Høyre side blir det vel, eller klokken tre om du vil. Jeg har muligens overtrent (?) på innganger fra venstre side, og nesten glemt å trene på innganger fra høyre. Men da har vi noe å trene på fremover, og jeg vet akkurat hvordan jeg skal gjøre det! ;o) Farten begynner å bli nokså bra, og hun hyler og bjeffer mens hun går slalåmen. Men jeg ser hun har potensiale til større fart. Årsaken er enkel; Tulla hopper mellom pinnene, mens hunder som løper får opp større fart. Jeg lurer på om jeg skal droppe å trene inn løping gjennom, og heller perfeksjonere max-fart i hoppingen, og heller satse på mer fart i resten av banen. Hvis ikke er jeg stygt redd for at jeg må plukke slalåmen helt fra hverandre og begynne på nytt igjen. Og for tiden er det nok med èn hund som driver med nyinnlæring i slalåmen..

Aynï har trent endel felt, men i det siste har hun blitt så "morsom", og skal hoppe-galoppere over "felt-hinderet". Hun er så leken i bevegelsene og løper slett ikke hensiktsmessig og raskt, men hopper lekent og lett bortover. Så teit. Eller morsomt om du vil. Hun koser seg i alle fall og syns jo det er gøy, men jeg tror nok jeg må plukke det av henne rimelig kjapt skal dette ende bra. Spørsmålet er hvordan? Må jeg virkelig på med bånd for å få det til?

Planene videre

Må jo ikke glemme og nevne at Bjarte har vært borte i hele tre uker, så jeg har måttet klare meg på egen hånd. Han har begynt i ny jobb, og vært på kurs i Oslo i to uker, og i Portugal i en uke, heldiggrisen! Merkelig å være alene så lenge, selv om tiden gikk overraskende fort. Prøvde jo å finne på ting å gjøre, for å få tiden til å gå. Og siden alle tre helgene har vært brukt til konkurranser eller utstilling, var det stort sett bare ukedagene å slå ihjel. Det har vært fint å ha hunder i denne perioden - hva skulle jeg gjort uten de?? Men likevel, etter to uker begynte det å bli litt kjedelig likevel. Å komme hjem til glade hunder er fint det, men det er litt tamt at ingen svarte når jeg snakket.. :o(

Planene fremover er nokså hunderelaterte; Aynï skal på valpeshow den 21. september, Tulla er påmeldt til agility i Eid den siste helgen i september, og muligens skal Aynï på valpeshow også den helgen, noe som betyr at jeg må dra alene med Tulla mens oppdretteren stiller Aynï. Jeg får sånn med nerver at jeg ikke klarer å stille ut og bare knoter alt til, så det er hun som er så snill å gjøre det for meg. Begge to er forresten også påmeldt til utstilling i Orklahallen i november, og oppdretteren til Aynï skal faktisk stille begge to! :o) Jeg har i oppgave å trene hundene, spesielt Tulla må få litt selvtillit på hva som skal skje i ringen, mens jeg skal stå nervøst og se på.. :p Angrer bittert på at jeg ikke hadde meldt på Tulla til Trondheim Hundefestival, men det er ikke så mye å gjøre med det nå..

I tillegg til disse planene speider jeg mot Østlandet for å se om Tulla kanskje kan delta på noen utstillinger før november (siden hun muligens er nedrøytet da, uff og uff), men jeg ser også etter agilitykonkurranser å kunne delta på. Hadde jo vært gøy med et napp eller to til før vi gir oss for sesongen. ;o) Planen var jo tross alt å være klar til klasse 3 til neste sesong, men klasse 2 var nok litt vanskeligere enn antatt (kremt, jeg hadde ikke lest reglene så nøye, så jeg visste ikke man måtte være helt feilfri for å få napp, mens man i klasse 1 kan ha noen feil..). Jeg har jo heller ikke fått konkurrere i sommer siden jeg jobbet da, og da gikk vi jo tross alt glipp av endel potensielt verdifulle konkurranser. Jeg håper vi også har mulighet til å delta på Klubbmesterskap i agility i STBK i begynnelsen av oktober.

Før vinteren kommer over oss håper jeg at Aynï skal ha slalåmen så godt som inne, og at feltene begynner å sitte. Jeg trener jo på banen til Orkdal Hundeklubb (og deltar av og til på fellestreningene der), og nå er det blitt rekruttert så mange nye at det er mulig vi får anledning til å trene innendørs i vinter, i et ridehus ikke så langt herfra. Det er med litt blandede følelser egentlig, fordi jeg da må trene sammen med andre (som gir meg tips jeg ikke har planer om å sette ut i livet), men samtidig får jeg jo i det minste holdt agilityen litt ved like gjennom vinteren, noe som er bra. Hadde jo vært fint om Aynï hadde vært såpass god at jeg også hadde kunnet trene henne der. Spesielt henne liker jeg å trene alene, selv om jeg gjerne tar imot litt praktisk hjelp fra Bjarte eller andre frivillige. Det er jo snakk om innlæring av hindrene, og det er slett ikke alle som skjønner hvorfor i alle dager jeg gjør det slik jeg gjør. Belønne hunden etter å ha løpt mellom to hopp-vinger?? Ikke få henne til å stanse på feltene?? Full fart hele tiden?? Er jeg virkelig nødt å leke så mye med henne som jeg gjør?? Føler at blikkene følger godt med på det jeg gjør, noe som er litt ubehagelig når det gjelder noen (de mer erfarne som heller vil gi meg tips i andre retninger), men helt OK når det gjelder andre (nybegynnere som kan få se at innlæring kan foregå på andre måter enn med rykk og napp).

Nei, nå må jeg snart finne ut hva jeg skal dra hundene med på i dag. Frister litt med tur kanskje..

Konkurranser og grå hår

Jah, hvor skal man begynne? Det er jo evigheter siden jeg har vært her og bablet, og så utrolig mye har skjedd. Tulla har vært på to agilitykonkurranser, og jeg har lært at to løp på en dag holder. I alle fall i sommerhalvåret, som er den tiden vi konkurrerer. Fire blir nok litt for mye i alle fall. I helgen fikk vi vårt første NAPP i klasse 2 agility (ikke hopp!), og det var vel fortjent! :o)

Aynï har deltatt i valpeshow, to dager. Beste resultat ble BIM. Resultater med korte kommentarer kan finnes på hjemmesiden, som jeg har oppdatert endel i det siste. Det ble litt for mange sider i menyen, så nå ligger agilityresultat, utstillingsresultat og MH som linker på den enkeltes hunds side. Aynï har jo ikke fått så mange resultat enda, og er heller ikke MH-beskrevet, men det kommer, det kommer! ;o) (Jepp, det er KLART hun skal på MH, og jeg gleder meg!)

Sånn til vanlig har vi trent endel agility, men jeg har i konkurranseuker begrenset Tullas trening noe, sånn at agility blir ekstra gøy på konkurranser. Aynï driver med felt-trening og slalåmtrening, hvor sistnevnte skjer i hagen. Hun begynner også å bli god på både tunnell og pølse. Begge to har fått gå endel spor, som en deilig avkobling til alt annet. Aynï fikk blant annet et spor som krysset over en grusvei; en utfordring hun taklet supert!

De siste turene er lagt til skogen, og da mener jeg virkelig skogen. Ikke noe sti eller vei, bare skog og villmark og trær. Jeg har gått med de hver for seg, noe som har gitt mersmak. Tulla løper utrolig mye, og har så vidt jeg kan se, et godt jaktsøk. Hun søker i kryss i galopp i kupert terreng, men vender tilbake til meg og er nydelig å føre. Mulig det har kommet etter storfugl-episoden i sommer, eller kanskje det bare er på grunn av hvor vi går. Hun løper stort sett konstant hele tiden vi er der, noe som vanligvis er ca en time. Når jeg går med Aynï etterpå, går jeg også i en time, så jammen får jeg ikke litt trim.. :/

Med Aynï har jeg konsentrert meg på å få bedre kontakt med henne. Jeg håper hun etterhvert vil bli like fin som Tulla på det punktet, men har måttet innse at treningen hittil har vært for dårlig eller mangelfull, i alle fall i forhold til den perioden hun nå er inne i. For all del; det er ikke noe problem å gå på tur med de begge løse, men Aynï trenger trening alene, både på generell kontakt og på innkalling. Kanskje er hun i en pubertetsperiode nå, og vil sjekke om hun kan lukke ørene, ikke vet jeg. Grå hår - det er et nytt begrep hos meg, som dessverre holder på å komme for fullt.. :o(

Aynï er nemlig sånn at hun kan tenke, hun..! "Hmm.. lønner det seg for meg å høre etter nå? Jada, jeg vet det lønnet seg i går, og i forrigårs, og alle andre ganger - men lønner det seg NÅ?" virker det som om hun tenker. Argh. Kan hun ikke bare følge boken som Tulla gjør?! Det er liksom ikke det at det er snakk om forstyrrelser eller "store ting" heller. Standardeksemplet er når hun er ute i hagen og jeg roper henne inn; da sitter hun ofte på en solfyllt flekk og koser seg i solen. Jeg står som vanlig inne med godis klar - og vanligvis har hun kommet som et olja lyn når jeg har ropt. Men ikke nå mer.. Nå kan det nemlig friste mer å bare sitte i solen og varme seg, for det er nemlig mye mer deilig enn en kjipa godbit akkurat nå! Eller når vi er på tur, og jeg kaller henne inn, så bråsnur hun stort sett alltid, kommer løpende som en trillrund ball uten føtter, før hun plutselig kommer på at hun har en hjerne og kan vurdere ting selv. "Hmm.. gidder jeg å løpe mer mot henne nå? Ja, det er morsomt å leke når jeg kommer fram, men jeg tror jeg heller vil løpe litt i en annen retning akkurat nå, gitt.." Så det begynner bra, men plutselig finner hun ut at hun skal gjøre noe helt annet, uten at det "annet" i mine øyne frister så veldig. Det er jo ikke sånn at det er andre hunder eller mennesker der som forstyrrer, eller at hun plutselig får ferten av noe; hun bare slutter å løpe mot meg og begynner å gjøre noe annet. Enten er hun glup(ere enn meg), eller så har korttidsminnet om innkalling sviktet totalt..

Jeg jobber altså med saken; belønner for all kontakt med lek eller deilige "mumsiga godis". Det er ikke det at hun stikker av, men heller det at hun ikke kommer helt inn til meg, at hun tusler rundt meg på tur på egen hånd, at hun ikke bryr seg så mye om det morsomme jeg har å tilby (ja, det er skikkelig morsomt!).. Har planer om å bli med på et lydighetskurs med henne, må bare finne et som passer først. ;o) (Og ja, jeg vet hvor hun har dette fra.. bestemoren sin på mor-siden nemlig..)

Klasse 2, here we come!

Været under dagens agilitykonkurranse var perfekt. Overskyet, pittelitt vind, og antageligvis rundt 15 grader, gjetter jeg riktig. Tulla fungerte supert i dag også; fullt fokus hele tiden. Ikke noe tjuvstart eller bryting av sitten ved start, giret på pipeballene og godis. Så alle feil vi eventuelt gjorde i dag, var min skyld.

Vi startet med hopp, og banen begynte med to hopphindre, slalåm og hjul på en bein linje før tunnellen som buet tilbake igjen. Satte Tulla igjen på start, gikk frem til slalåmen og ga henne klarsignal. Alt vel. Rett inn i slalåmen, og jeg småløp foran henne for å få opp farten. Men oops da! Plutselig var jeg nesten ved hjulet og Tulla var bare halvveis i slalåmen. Når hun hadde tre-fire pinner igjen hoppet hun ut og kom mot meg. Jeg registrerte knapt hva som skjedde og holdt på å sende henne gjennom hjulet men tok meg i det og gikk tilbake til dit hun hadde hoppet ut. Trodde jeg. Kommer tilbake til det senere. Hun fullførte slalåmen fint og resten av banen var feilfri så vidt jeg fikk med meg. Et stykke inn i banen fikk hun opp en forferdelig fart! Jeg klarte knapt å henge med og lurte på hvordan jeg i huleste skulle få til foranbyttet mitt?! Jeg skulle være i forkant av henne etter et hopp for å vise henne veien videre og stenge litt for et annet hopp, men Tulla beinet på det hun hadde noe som førte til at jeg også skiftet til et gir jeg ikke visste jeg hadde. På merkelig vis klarte vi å ro i land akkurat det, takket være en hund som lett lot seg føre i dag. *puh*

Litt ekstra tid brukte vi pga slalåmen, men det ville nok holdt til en 1. premie. Da hun hoppet ut av slalåmen fordi jeg tøyde strikken en smule for langt (eh..), vurderte jeg om jeg skulle gå helt tilbake og ta den på nytt eller sette henne inn igjen der hun mistet tråden. Siden hun var over halvveis, og hjernen min ikke tenker så logisk hele tiden, så satte jeg henne inn der hun hadde falt ut. Det var feil. Jeg hadde satt henne inn på feil pinne, noe som førte til at hun kom ut feil. Dommeren (tidligere landslagstreneren i ag) hadde vært sånn i stuss at da vi var ferdige hadde han gått bort og telt pinner og funnet ut at det var feil, og dermed disket oss. Kjipe greier, esse.. Men sånn bortsett fra min tabbe der gikk alt smertefritt. Til og med smertefritt å stoppe henne en halvmeter før hjulet (det er veldig vanskelig) og også å ta henne inn i slalåmen igjen (da pleier hun å falle sammen). Men alt i alt et veldig bra løp som sikkert ville ført til plassering. Bittert. *slå meg selv i hodet*

Agilitybanen var fin. Bra kl 1 bane vil jeg si, helt etter "mitt hjerte". Igjen; super hund men ikke fult så super fører. Banen startet med hopp - hopp - vippe - pølse på en bein linje, og inn i buet tunnel. Grei skuring, men da Tulla var vel inne i tunnellen, glemte jeg plutselig hvilken side jeg skulle på! Skulle jeg på innsiden eller utsiden etter denne, mon tro? Og så hadde jeg en liten kunst-tenkepause, men rakk heldigvis å posisjonere meg til hun var kommet ut. Ellers var JEG litt treig, løp sakte og det påvirket Tulla. Hun gav ikke full gass (eller så full gass som jeg kan håpe på i konkurranse). Skjerpings, Borghild! Tror jeg nesten var litt for avslappet! :O Men alt i alt endte det bra: 0 feil, ergo 1. premie og det siste nappet vi trengte for å komme til kl 2!! Og plasseringen vi fikk var nr. 2.

Og om jeg kan si det selv, så var noe av den føringen jeg gjorde der helt etter boken (takket være Anette Mjøen som briefet med meg), men også fordi Tulla var ekstremt lydhør i dag. Så alt i alt har dagen vært toppers! Jeg følte jeg gjorde en god jobb på banen (sånn bortsett fra slalåm-tabben min da, og forvirringen ved tunnellen), og Tulla jobbet virkelig sammen med meg samtidig som hun hadde bra fremdrift. Neste gang er vi jammen i klasse 2 i både agility og hopp og skal dra fletta av de andre! ;o) Klasse 2, here we come! :D

Aynï fikk hilse på en jevngammel jack russel hanne som hun lekte med. Ja, det var mest Aynï som lekte med han! Og når han hadde fått nok og så noe annet interessant, tok hun båndet hans og dro han tilbake. Tror det kommer til å bli en liten dame med meninger ovenfor gutta, hehe! Men han knøvlet henne godt også, så jeg tror det gikk litt opp i opp det der. Ellers fortsatte vi å trene på "GÅ!"-leken vår. Samme som i går, men hun kom raskere i gang i dag. Tok henne ut av tøyburet og da tok det ikke lange stunden før hun var klar. Lekte også selv om det var en annen hund noen meter fra oss som også holdt på å leke og hoppe over noen øvelseshinder. Er forresten veldig fornøyd med av og på knappen hennes; legger jeg henne i buret protesterer hun ikke i det hele tatt (når hun først har kommet inn vel og merke, man kan jo alltids prøve seg på å ikke gå inn..), og så legger hun seg til å sove. Når hun blir tatt ut, er hun slett ikke hysterisk, men bruker tid på å strekke seg, se seg litt rundt og våkne. Men med en gang jeg begynner å gå er hun helt med og klar for action. Blir bare mer og mer fornøyd, jeg.. *sukk*

Da vi kom hjem dro vi og badet. Eller, det vil si; Tulla badet, Aynï vasset og jeg så på. Kastet pinne til Tulla, som bare snøftet og så dumt på meg da hun så hvor langt jeg kastet (eller kanskje var det at jeg ikke klarte å kaste lenger??). Hun kastet seg i alle fall uti og hentet den, og imens kastet jeg litt kvister som Aynï fikk hente. Tulla kom tilbake med pinnen og så hadde vi drakamp med den. Hun henger steike bra i pinner altså! Lekte med en schäferhanne på fredag, og jeg synes vel at Tulla henger og drar bedre enn han. :o)

Når Tulla vil sove, og når Tulla går agility

Bjarte er i bursdag i helgen, og jeg liker å ha hundene i sengen. Så jeg dro Aynï oppi, og Tulla hoppet opp for egen maskin i går da vi skulle legge oss. Men Aynï har ingen planer om å sove da, og jeg prøver å styre som best jeg kan, og få henne til å ligge og slappe av og sovne. Holder nesten på å gi opp da Tulla også begynner. Jeg bare sukker, og krysser fingrene for at jeg skal få sovne rastk, så trøtt som jeg var. Tulla tusler ut på stuen og finner seg et bein og begynner å gå frem og tilbake forbi sengen. Lei av å høre tassing (som egentlig er tigging om å få oppi), gir jeg henne beskjed om å hoppe opp. Det gjør hun selvsagt, men så tar hun beinet med seg (og jeg var så trøtt at jeg brydde meg ikke om "ingen bein i sengen"-regelen). Men hun har slettes ikke tenkt å tygge på det! Hun går mot Aynï, legger det ca 30cm foran snuten hennes, før hun selv finner roen ca en meter lenger unna. Aynï er jo veloppdratt av Tulla og skjønner at hun ikke skal røre beinet. Så da ligger hun der da, rolig og stille! Og hvis Aynï ble litt for urolig, noe hun ble en gang, snerret Tulla til henne (det hørtes mer ut som et hyl) og kastet seg over beinet, slikket litt på det (hun skulle jo ikke tygge selvsagt, hun var vel også trøtt), og så la hun seg til å sove igjen. Da ble det jammen rolig hos Aynï også. Tulla må rett og slett ha skjønt at jeg ville at Aynï skulle sove i sengen og at hun skulle være rolig og sett at jeg ikke klarte å roe henne ned. Så hun hjalp rett og slett til! Jøss for en grei hund jeg har tenkte jeg, og strøk henne på hodet. Så enten skulle Tulla hjelpe meg, eller så ville hun sove selv. Eller kanskje en blanding?

Det var fint at de sov, for i dag har vi vært på agilitykonkurranse. Jeg var der helt mutters alene. Uten noe moralsk støtte av noen, eller handler og bærehjelp (som ofte er Bjarte). Gikk overraskende bra, men det er jammen godt at parkeringen er så nært banen. Aynï tilbrakte store deler av tiden i tøyburet, og jeg enset henne knapt. Hun lå og sov sin søteste søvn. Etterhvert begynte det å regne og jeg satte en parasoll over, men hun sov like tungt. Hun brydde seg ikke om tordenskrall heller hun. Ikke Tulla heller for den saks skyld. Det var utrolig deilig å se at jeg kunne ha begge hundene inni buret; Aynï lå i et hjørne bakerst og var bare snill og søt, mens Tulla etterhvert fant roen og lå og kikket ut. Men mulig jeg er nødt å investere i et større bur til Aynï blir voksen, men det vil tiden vise.

Aynï fikk ut og leke litt med meg innimellom. Jeg brukte tauball med tausnor, og trente på at hun skulle leke idet jeg sa "GÅ!", noe hun gjorde. Har allerede lagt på "tre...GÅ!" og kunne i løpet av dagen legge på "to...tre..GÅ!". Flinkeste Aynï holder posisjonen mens jeg teller ned og er kjempespent og gleder seg til leken kastes ned foran henne og hun får jakte på den og bite i den. Hun henger som en gudinne i leken, og likevel er hun flink å slippe når jeg sier "takk", uten å lokke og lure og vise henne godisen. Noen ganger tar jeg den frem fra lomma og fortsetter å leke med henne, andre ganger tar jeg den ikke fram før hun har sluppet. Hvis hun slipper når jeg tar den fram uten at jeg har sagt takk, fjerner jeg leken. Hun har tatt hintet nå; heng i leken til jeg sier takk hvis ikke forsvinner den.

Så var det Tullas prestasjon i dag da. Hun var utrolig flink i alle løpene syns jeg. Farten var rimelig god, men kan selvsagt bli bedre. Den var kanskje litt bedre enn hva den har vært på konkurranser tidligere. Hun var fokusert på oppgaven og fulgte meg veldig bra. Deltok også i Åpen Hopp klasse, noe som er nytt for oss. En fin erfaring å ta med seg.

Resultatet i agility ble disk. Det var kun min feil. Hun kom over stigen og jeg presset henne ned på feltet. På skrå til venstre stod et hopp, til skrå mot høyre stod en tunnel; dit skulle vi. Jeg var på Tullas høyre side, og dermed stengte jeg for tunnellen for mye og presset mot hoppet. Jeg trodde aldri hun ville velge å hoppe sånn uten videre, hopphinder er det hun liker minst tror jeg, og tunneller er jo i grunn veldig ålreite ting. Men hun stormet av stigen og hoppet galant ut! Men men, hun var veldig flink ellers og fulgte jo bare meg, og farten var det ikke noe å si på syns jeg. Vi hadde sikkert fått et napp hadde vi ikke disket der, men det tar vi heller i morgen..! :D

Vi debuterte i klasse 2 i hopp i dag. Tiden var stram, men ellers gjorde hun en knallbra løp. Slalåmen var perfekt! Jeg kom henne i forkjøpet til slalåmen og var allerede tre-fire pinner unna starten men hun tok den med den største selvfølge. Jeg småløp foran henne, som planlagt siden hun da får opp farten, og det fungerte ypperlig. Bare et ekstra pluss at jeg da kunne posisjonere meg i forhold til neste hinder. Dumme meg som ikke ville løpe inn i det fulle skriver-teltet, stoppet ved siste hopphinder og jublet (siden vi hadde gått feilfritt), men det endte med at Tulla også stusset og klarte å rive siste hinder. Surt, men nå har jeg lært. Fortsett fremover. Løpet er ikke ferdig før siste hinder er tatt. Juble kan man gjøre etterpå.

Åpen klasse var også bra. Hun brøt sitten ved start, men jeg gikk tilbake og kommanderte på nytt, dog satt hun da litt for nært starten, men jeg tror ikke dommerne liker så mye tull med sånt, så jeg gadd ikke bruke så mye tid på det. Satte henne igang og hun gjorde et flott løp. Jeg må si at jeg synes jeg handlet ganske så bra også, selv om jeg kunne ført henne nærmere tunnelinnganger (også i vanlig hoppklasse), for å få opp farten og ikke bremse henne. Slalåminngang med meg på venstre side var null problem, og igjen løp jeg foran henne og plasserte meg rett i forhold til neste hinder. Nå begynner jeg virkelig å like slalåmer. Håper det kommer flere, og at de kommer rett før litt ekle handle-kombinasjoner.. ;o) En eller annen gang i dette flotte løpet rev hun, men jeg husker ingenting av det.

Ergo er jeg superfornøyd med prestasjonen i dag, debuten i kl2 hopp gikk over all forventning, der ble vi nr 3 i klassen! I Åpen hopp ble vi nr 12, men så var det himla mange startende også. Farten må definitivt opp ser jeg. Men jeg lurer på en ting; ser at dommere måler lengden på banen ulikt. Noen går lengste vei rundt tunnellen, hopphindrene osv, mens andre måler på innsiden av en sving, mens de strengeste (som jeg har opplevd) måler til tunnellinngangen, løfter opp måleinstrumentet og måler fra tunnellutgangen, hopphindrene måles til pinnen, løftes over og måles fra andre siden (dette ble gjort i dag). Jeg lurer på om hva som er mest vanlig og om det evt finnes regler på dette eller om dommerne står fritt til å måle slik de vil? Jeg tror jo at hadde dommeren målt på utsiden av tunnellen (eller i det minste langs hele, om det så var på innsiden), så tror jeg ikke vi hadde fått tidsfeil. Klart det er knapt for oss uansett og at tiden er strammere i klasse to, men det er jo litt dumt at ikke alle måler på samme måte sånn at man har noe helt konkret å trene mot. Nå kan man jo kanskje bare håpe på en "snill" dommer som måler på utsiden av tunnellen og hindrene.. Jaja. Sier ikke at dommeren gjør noe feil, og jeg er fullt klar over at Tulla må få opp mer fart, men hun er av en rase som er mer "seig", som skal holde lenge og langt, ikke en sprinte og spurte-rase. (Aynï derimot, hun har jeg allerede ikke nubbsjans til å holde følge med i tunnellen, så vi øyner håp..)

Nå har jeg to slakt liggende her, og selv skal jeg spise is tror jeg og legge meg kjempetidlig. Og eh, ja, jeg fikk visst lagt inn bildene fra kamereaet likevel. Jeg hadde klart å legge de inn og så trykke på innlasting en gang til, og den andre gangen nektet dataen for at det var noen bilder der. De lå jo allerede inne på maskinen (og den laster ikke inn to identiske bilder)! Så minnekortet var formatert til i dag, og jeg fikk tatt noen bilder. Hovedsaklig fra kl 2 agility, for deretter begynte det å hølje ned. Lurer på om jeg bør kle meg ekstra godt i morgen; i dag var det kaldt! For Tulla derimot er dette toppers vær å konkurrere i!

Tiden går så alt for fort

Jeg tror jammen jeg må ha en kjapp oppsummering igjen, tiden går alt for fort for tiden, og jeg henger knapt med! :O

Har endel dillet meg til å bestille halsbånd til Tulla. Jo, klart hun trenger enda et!! :D Brunt lær med springermotiv på i messing. Mmm.. nydelig. Blir en stor overgang for meg dette; fra kun (i hovedsak blått) tøy-utstyr, til brunt lær. Fra sporty til sofistikert. Eller noe i den druen, haha..

På fredag dro jeg med friskt mot til redaksjonskomitèmøte i Selbu. Vi som var der ble enige om en hel del, faktisk ingen krangling om noen ting. Full enighet om alt! Kanskje ikke så rart, siden både Tone og Wenche hadde glemt det, og da er det ikke så mange flere i den komitèen, for å si det sånn.. ;o) (Ja, vi får ta en oppdatering på hva "vi" har bestemt på neste møte, hihi!) Det gjorde ikke så mye, for jeg skulle jo på agilitykurs der rett etterpå, så plutselig hadde jeg god tid, for en gangs skyld, til å innlosjere meg. Deilig å ikke være ute i siste liten alltid.


Agilitykurs, ja.. Med Anette Mjøen fra Nidaros. Fart og motivasjon var hovedfilosofien hennes. Passer oss ypperlig akkurat nå som Tulla skal til å gå inn i innbilt (eller, forhåpentligvis ikke, siden vi nettopp har avsluttet en Galastop kur mot nettopp det). Tror ikke jeg skal skrive så mye mer om kurset, burde jo ha skrevet et helt blogginnlegg om bare en dag (og det vil da si tre blogginnlegg), og noe sånt har jeg ikke tid til her som tiden raser fra meg. Men vi fikk uansett trent på fart, og på å gire henne noe sinnsykt opp (noe hun takler bra, så lavt i stress som hun egentlig er). Fikk også lære mer om føring, noe som også var et ønske fra meg. Aynï fikk prøve seg på lørdagskvelden og på søndag (da jeg mente Tulla hadde fått nok for den dagen). Begynte med slalåminnlæring, som jeg har planlagt at skal være allèslalåm for henne. Så i dag har jeg vært og kjøpt tolv strømpinner, og håper å få virkelig mengdetrent! For de av dere som ikke vet hva allèslalåm er, og syns det høres forferdelig ut å trene en 4 mnd gammel valp i slalåm, så innebærer min trening at valpen løper rett frem, uten å sno seg i det hele tatt før om ganske så lenge. Men jeg får trent på innganger og på at jeg beveger meg i alle retninger og generelt forstyrrelser. Vi trente også på tunnel; dette er også veldig lite belastende for små valper; hun løper jo (foreløpig i alle fall) bare rett frem gjennom en tunnel. Tror kanskje Tulla også skal få lære seg slalåm på nytt igjen, det var i alle fall planen for et halvt års tid siden, men nå er jo ting litt annerledes her; hun begynner å få god fart i grunn, Aynï er kommet og krever sitt, hagen er ikke noe OK sted å trene for Tulla (foreløpig), og jeg er usikker på om det egentlig er noen vits.

Mandag og tirsdag var jeg på jobb på butikken, og på mandag hadde også hundene fri etter helgen. Tirsdag derimot var det full fart på agilitytrening igjen! Tulla fikk trene slalåm med masse masse fart (og dertil hyling og nesten bjeffing gjennom slalåmen), og jeg er jo bare superfornøyd. Aynï fikk trene tunnel. Det har hun gjort i dag også, mens Tulla har trent på føring i hopp-hinder kombinasjoner. I tillegg begynte vi (dvs Bjarte var flink medhjelper både i går og i dag) å trene Aynï på såkalte "running contacts". Håper å få til noe som ligner i alle fall, og foreløpig ser det veldig bra ut. Brukte ganske enkelt ene delen av stigen, la det ned på bakken, og fikk Aynï til å løpe over. Hun er steike meg kvikk i hodet sitt den lille tøtta, og tar ting utrolig kjapt! Vi har trent endel på lekelyst også, og lekt med mange rare ting. Prøver å få henne virkelig gira på drakamp (og eh, det er ganske lett å få henne med på..), og da spesielt å få henne til å "hengi" seg til flere typer leker. Har en ball med snor i, et tau som ender i en tauknuteball, og en pipeleke med strømpebukse"tau". Alle er virkelig morsomme syns hun. Har trent på at hun skal slippe når jeg sier "takk", og det begynner å komme seg. Men jeg må enda lokke henne når vi leker med pipeleken, og faktisk stappe karbonade nesten oppi nesen hennes før hun saaakte slipper opp. Så den leken er tydeligvis veldig gøy. Og for de som kjenner Aynï; mat er virkelig godt, det. Og karbonade er slett ikke noe å kimse av! Hun digger jo tørrfôr til og med, så karbonade er jo himmel for henne. Men pipeleken er vel 7. himmel eller noe den da..

Jeg har også begynt å trene inn en "kommando" eller et klarsignal for lek; "GÅ!" sier jeg, og kaster leken foran henne. Dette gjør jeg når hun ser på meg, og helt plutselig begynner jeg å leke med henne. Hun henger steike bra, jakter sinnsykt bra på leken og i det hele tatt er hun veldig flink. Nå fokuserer vi på å få til god lek tidlig med forstyrrelser; dvs å kunne leke med en gang vi kommer til klubben, selv om det er andre hunder der, for eksempel. Jeg har forresten blitt inspirert av en malanois-film. Den ligger på en side som heter noe sånt som israelidogs eller noe, og er en film av en 8 uker gammel malle-valp. Føreren klapper og dytter og stryker "hardt" over valpen mens den drar i fillen (eller det den nå drar i, av og til en bitearm), og valpen henger. Prøvde dette med Aynï, og trodde strengt tatt de gjorde det for å få valpen til å bli vant til forstyrrelser når den lekte/beit seg fast. Men jammen - noe helt annet enn forventet skjedde! Dette trigget Aynï bare enda mer, og jo mer jeg stryker henne hardt/stramt nedover ryggen, desto hardere henger hun, rykker hun i leken og faktisk begynner hun også å lekeknurre. Flotte greier, og bare å herme etter! Nå kan jeg dytte henne litt rundt mens hun henger, og dulte borti henne, "knipe" henne over ryggen og klappe henne på halsen/brystet; og hun blir bare enda mer intens i leken! Et skikkelig godt triks, med andre ord!


I går kjøpte jeg sele til Aynï; jeg gidder jo ikke alltid trene på å gå fint i bånd (noe hun skal gjøre i halsbånd), og selen ser veldig bra ut på henne; ser ut til å sitte godt. I tillegg har den refleks, noe som er godt å ha. Bjarte er i alle fall veldig glad for den! I dag kjøpte jeg to pipeballer til bruk i trening til Tulla (gosh som jeg handler hos de derre dyrebutikkfolka altså), men jeg tror ikke de var heeeelt som de skulle. De peip litt rart, syntes Tulla, og hun var ikke så totalt blokkert på de som jeg gjerne skulle ønske. Hmm.. må virkelig pønske ut noe der. Kjøpte også med noen tyggebein til jentene; et stort til Tulla og et lite til Aynï. Kom hjem og gav de hver sitt, men doh! jeg burde jo visst det - de vil bare ha den andre sitt. Så det endte med at Tulla tygde opp Aynï sitt og Aynï strevde med å få tygd på Tulla sitt. Neste gang jeg kjøper i forskjellige størrelser, skal jeg gi det lille til Tulla og det store til Aynï.

I morgen starter jeg å jobbe på pensjonatet, og skal være der til uti august en gang. Har med meg begge hundene, og håper å få litt tid til å trene de også mens jeg er der (er så fryktelig sliten når jeg kommer hjem, og dagene blir lange for de uten noe innhold).

Til slutt må jeg si at kameraet mitt er teit. Jeg tok flere bilder i helgen, og da jeg skulle legge de inn på mandag, gikk det ikke! Kameraet eller kortet inneholder ingen bilder, får jeg beskjed om. Men jeg kan jo se bildene på kameraet!! Blæh. Enten er det noe galt med kortet, eller med kameraet, eller så har Bjarte vært borti dataen med fingrene sine igjen - han holder på å slette noe av programvaren som hører til opplastningsprogrammet, og sist han gjorde det gikk det bra (da gikk alt automatisk og kameraet skjønte selv hvilken mappe det skulle legge bildene i), men nå er det altså ikke fullt så greit.

Jah, også helt til slutt; i helgen skal vi på agilitykonkurranse igjen, jeg og Tulla. Trønderhælga i regi Nidaros og STBK. Krysser labber for gode resultat; stiller da i kl 2 i hopp faktisk! :o) Håper at jeg og Tulla klarer å samarbeide bra på banen, og at hun likevel har god fart. Blir også spennende å ha med seg begge hundene uten noe form for hjelp av Bjarte, som skal på bursdag i Bergen i helgen. Deretter skal han kanskje til Oslo for å hente bil. Eh, ja.. Primera'en døde i går. :o( Glemte jo nesten det.