En dag i sola med "dumma"

I dag har jeg vært på pensjonatet og gått tur med hundene der. Deilig arbeidstid - fra 11 til 17! Da har man tid til å drikke kaffe mocca før man drar på jobb, og slappe litt av, ikke pese avgårde liksom. :o)

Sola steikte, så skuldrene mine ser en tanke røde ut - men jeg satser på at de blir brun etterhvert! Tulla og Aynï delte luftegård med en kastrert lapphund mens jeg gikk tur med de andre hundene. Tulla er jo nylig ferdig med løpetiden, Aynï henger en uke etter og blir ferdog på søndag. Aynï fikk gå tur med en chihuahua og greier; tror nok hun følte seg stor da, haha! Lille kreket kråkebollen min så plutselig så grov og tung ut - helt til hun badet, da var hun plutselig spinkel og liten igjen.

Tulla skulle være med på tur med lapphunden, og jeg er slem og bryter båndtvangen når det gjelder henne på akkurat det stedet. Tulla er så vanvittig grei å ha løs der, hun dilter i hælene mine og er lydig og grei, og ikke tale om hun finner på noe sprell som kan ligne på ulydighet! Kommer det folk med eller uten hunder, så kan hun også gå løs med litt lokking av tørrfôr. Det verste hun gjør er å løpe litt bajas foran meg de første minuttene av turen, deretter tusler hun ved foten eller rett bak meg. Innbyr av og til til trening, og finner på små ting for å få meg til å gi henne en kommando (som å løpe kjemperaskt fremover i håp om innkalling, eller å bli stående og vente på en sitt eller liggkommando). ;o) (Sånn er det ikke hjemme, merkelig nok!)

Vi gikk over en eng og ut på en traktorvei på vei ned mot vannet hvor jeg tenkte hun skulle få bade, men midt på veien stoppet hun opp bak meg og så dumt på meg. Da hadde hun fått nok av lapphunden - ikke tale om hun skulle være med ett skritt lenger! Jeg dro lapphunden med meg, stakkars - han skjønte ikke hvor det ble av Tulla - skulle ikke hun være med? Hun ble stående til jeg ikke så henne mer, ikke vet jeg hvor hun tok veien, men det ante meg at hun enten gikk hjem igjen eller så fulgte hun etter på god avstand. Vil hun ikke, så vil hun ikke, sånn er det bare. Og jeg kan kommandere meg blå akkurat da; hvis hun ikke tror jeg har kontroll på de teite hannhundene jeg går med, så kan hele turen bare være! Hun gidder ikke å gå og være sur og si fra hele tiden hvis hunden er plagsom, eller kanskje er hun rett og slett bare lei av akkurat den hunden? Være med vil hun i alle fall ikke i dag, og hun vet hun klarer seg fint på egenhånd. Jeg var slett ikke bekymret for henne, for hun er godt kjent oppi der. Derfor gikk jeg en liten tur med lapphunden før vi vendte nesen hjem igjen. Da vi kom tilbake til pensjonatet, lå Tulla i skyggen av bilen og slappet av. Dumma! ;o) Så da måtte det jo bli tur på henne etterpå, luringen - hun gjorde det sikkert bare for å få lov å gå tur med meg alene, og ha meg helt for seg selv!

Jeg må rett og slett bare le av henne! :D Hun gjør det jo ikke for å være ulydig, eller fordi hun ikke skjønner hva jeg sier til henne; hun har egne meninger nemlig! Og for min del er det helt greit, det er mye bedre hun løser saken på den måten enn på mange andre måter hun kunne valgt. Jeg synes jeg ser henne for meg; lett trav hjem igjen, tusler forbi alle hun møter på sin vei, før hun slenger seg ned i skyggen, legger hodet på bakken og venter tålmodig på mamman sin..

"Enebarnet", bortskjemte lille gullungen min - klart hun måtte få tur! Så vi gikk ned mot det andre vannet, som er nærmest, og jeg kastet pinne til henne så hun fikk kjølt seg ned. Hun svømte i en halvtime, deretter tuslet vi tilbake igjen; denne gangen med hunden fint på plass ved foten, strålende fornøyd med seg selv så klart.. ;o)