Dilemma - valpekjøp allerede??

Jeg trodde jeg hadde bestemt meg for irsk setter. Jeg var ganske sikker, selv om jeg noen ganger tvilte litt på om det var rett; er det greit å skaffe seg en jakt-avlet hund og ikke jakte med den? Vil jeg klare å trene den slik jeg har lyst? Er jeg i stand til å ta på meg en sånn oppgave, eller trenger jeg mer trening? Vil det bli for mye å ha en sånn krevende hund i tillegg til Tulla som definitivt krever sitt? Nå som Tulla har begynt å bli så flink å trekke og generelt er mer aktiv, vil det da bli "over-kill" å skulle ha en "ekstrem" hund i tillegg, eller har hun oppfylt det jeg så etter hos IS?

Jeg tror jeg kunne gjort en IS lykkelig, jeg ville klart å gi den både fysisk mosjon og mental stimulering. Men ville det andre, altså den andre treningen, gått på bekostning av Tulla? Og hvor mye kreves egentlig? Noen dager føler jeg meg fullstendig i stand til det, andre dager har jeg tenkt at hadde jeg hatt en IS nå, så hadde det gått på dunken; at jeg har nok med den bikkja jeg har, jeg hadde ikke trengt en ekstra energibunt av dimensjoner til.. eller var det det jeg ville? Ha en hund som krever noe av meg? Kanskje det å "bare" ha to, rett og slett er nok? Jeg trenger ikke en ekstrem-aktiv hund på toppen av det hele?

Så derfor har tankene vandret litt, og vandret langt. Og når de hadde vandret et stykke til, til jeg kom til at jeg nesten skulle droppe hele greia, så vandret de litt tilbake igjen (eller var det bare enda lengre?), og havnet til slutt i valpekassen hos en cairn terrier. Jeg kjenner hunden godt, og jeg kjenner "hele familien og halve slekta", i alle fall nesten. Jeg har aldri, og kommer nok aldri til å kjenne en hund så godt før jeg kjøper den. Jeg har passet hundene og jeg har prøvd å trent de. Men jeg ville aldri vurdert cairn terrier hadde det ikke vært for at jeg kjente disse hundene. Og jeg hadde aldri vurdert seriøst å få cairn terrier, hadde det ikke vært av denne tispa. Og nå har tispa kull, og det er siste kullet. Det er siste sjans. Og så cairn, da..!? Er ikke det et rimelig langt sprang fra setter, eller springer for den saks skyld?

Jeg snakket med oppdretteren. Det var to tisper og en hanne i kullet. Jeg skal uansett ha tispe. Den ene tispa hadde de vurdert å beholde selv, men funnet ut at de ikke hadde tid til det akkurat nå. Men den skulle i alle fall ikke selges til hvem som helst, og det ville være den siste valpen som ble solgt fra det kullet. Og så plumpet jeg ut med mine tanker; om at jeg likte moren, og at det passet så bra akkurat nå (og det gjør det med tanke på all skole-fri'en jeg har fremover). Og vips! sa det, så var det i orden! Hun hadde ingen problemer med å selge til meg, og ville jeg ha den spesielle lovende tispa, skulle jeg få det. Og om jeg ikke hadde pengene akkurat nå (jeg nevnte ikke noe om penger bortsett fra at jeg spurte hva hun tok for en valp), så skulle ikke det være noe problem; avbetaling var helt greit, så lenge de visste at jeg skulle ha valpen.

Jeg pleier vanligvis ikke å bli så betatt av valper. Jo, litt selvsagt; de er jo skjønne, men jeg blir ikke mo i knærne og skal ta den med hjem. De er nusselige, for all del, men jeg klarer å beholde roen, så jeg tror ikke at det er det som har gjort utslaget. Jeg snakket med Bjarte om det, etter å ha mannet (kvinnet) meg opp, og spurte helt alvorlig om hva jeg skulle gjøre. Bjarte fortalte at han hadde vel bare ventet på at spørsmålet skulle komme, hehe.. Jeg har vel kanskje snakket mye om en ny hund i det siste, så det var ikke så rart. Men han var ikke så positiv til setter som jeg hadde innbilt meg; han var redd for aktivitetsnivået, for at det skulle bli for mye, og for at en stor hund til ville "ta for mye plass" eller være for påtrengende. Samtidig ser han på cairn terrier som "udugelige hunder" fordi de er så små. Men han syns det er positivt at de ikke røyter, og at den er liten. En stor og en liten er visst bedre enn to store, og jeg skjønner han jo litt der da.. Det aller rareste er at han ikke var så negativ til en hund til, selv om han fikk vite at kullet nå er seks uker gammelt..! :O Uuææ! Da er det jo bare to-tre-fire uker til vi kanskje har en liten valp i hus, og likevel er han mest positiv til cairn..! Jeg hadde strengt tatt trodd han ville valgt setter, siden jeg ikke hadde en "for hånden" akkurat nå, og at valget da ville blitt ytterligere utsatt, men den gang ei! Jeg skjønner meg ikke alltid på disse mannfolka, og slett ikke mitt eget..!! :p

Men det kommer veldig plutselig. Nesten som skjebnen, mener noen. Og jeg som hadde tenkt at den neste lille ville være planlagt lengre enn langt og i "hue og rævva" og alt dobbelt- og kryss-sjekkes før jeg gjorde noe som helst.. Men på den andre siden så kjenner jeg godt til moren, og jeg har møtt faren (jeg var med på parringen), og det er skikkelig trivelige og trygge hunder med masse fres. Jeg kjenner også flere i slekta, og liker linjene som ligger der. Som jeg sa en gang jeg diskuterte dette; hvis jeg velger denne cairn terrieren, så gjør jeg det på grunn av gemytt!

Det jeg vil drive med er agility og spesialsøk. Mulig det blir noe mer, men uansett er Tulla anvendbar; det er jo ikke sånn at jeg kvitter meg med henne selv om jeg får planer for den nye (kanskje lett å glemme noen ganger).. Jeg vil satse på spesialsøk med Tulla, så får det kun være aktivisering for en ny hund. Jeg har ikke tid til å trene opp to hunder til "full utdannelse" innen spesialsøk. Agility vil jeg satse på med begge, og tror det er fult ut mulig. Ellers blir det vel som vanlig hos oss; turer i skog og mark og generell trening av diverse lydighet og triks, og en utstilling i ny og ne.

Med tanke på hva jeg vil drive med, tror jeg en cairn er et bra valg, og overkommelig arbeidsmessig. Jeg tror jeg har god sjans til å kunne konkurrere greit med en cairn, spesielt i forhold til en setter. Men uansett hvordan det går, om det blir en cairn eller setter, så har jeg alltids anvendelige Tulla mi! Så vil jeg da ha en noe enklere hund i tillegg, eller vil jeg ha en noe vanskeligere hund i tillegg? Og er det noe som heter skjebnen?

Alt-mulig-i-ett-blogge-innlegg

I går var jeg først på jobb på hundepensjonatet, deretter rett på jobb på butikken. Kjedelige butikk-jobben min, men noe morro må man ha, og siden jeg var i tullehumør gikk det utover stakkars kunder. Det kom inn et litt fjollete par, de har vært innom før og de tuller og tøyser og flørter hele tiden. De er vel nærmere femti år, men det virker som om de nettopp har blitt kjærester. Uansett, de skulle ha røyk til helgen. Mannen kjøpte to pakker, men det protesterte damen på; hun ville nemlig ikke bli spandert på. Så da hun skulle kjøpe røyk selv, spurte jeg om legitimasjon. Og hun klikket i vinkel! Haha, det var så utrooolig snilt av meg å spørre, og hun holdt på å le seg ihjel der hun stod med legitimasjonen, men jeg fikk ikke se på fødselsdatoen, kun på bildet. Og neste gang måtte jeg ikke se så tullete ut når jeg spurte, da måtte jeg klare å holde maska bedre! Hun lo hele veien ut av butikken; "hørte du det? Hun trodde jeg var under 18 år!" sa hun til mannen. Morsomt. Morsomt å spørre folk på åtti år om legitimasjon også, spesielt mannfolk. Da går de gjerne i barndommen (eller ungdommen) igjen.. ;o) Og så blir alle veldig røde i ansiktet og smiler mye, det er gøy.

I dag våknet vi seint. Deilig å ligge og dra seg. Sola skinte, og da jeg kom ned i stua og kikket på temperaturmåleren for ute, trodde jeg ikke mine egne øyne: 17.2 grader!! Og den steg til 19.1 nokså raskt, så her er kanskje våren på fremmarsj?

Godværet måtte jo utnyttes, så jeg dro med meg Tulla og kamera ut på jordene, igjen.. Solen forsvant bak en sky, og bestemte seg selvsagt for ikke å dukke frem igjen før vi nesten var ferdig. Teit. Og typisk. Men jeg fikk da tatt noen bilder. Det begynner å bli litt kjedelig, for det er jo alltid det samme jeg får bilde av. Dessuten har nå knipsingen min blitt en slags innkalling for Tulla, for hun er blitt så vant til at jeg skal ta bilder av henne når hun kommer løpende imot at hun bråsnur og kommer tilbake hvis hun er på vei bort et sted. God hørsel tydeligvis..! Får se om bildene ikke er på plass i album på hjemmesiden i løpet av i morgen eller tirsdag.

Ellers har vi trent litt apport innendørs. Begynner å bli bra, men hun er fremdeles kresen på hva apporten skal være. Gjett om det er tatt i betraktning til en eventuell neste hund..! Oioioi, som jeg skal trene på å leke/bære på rare ting. Greit nok at ikke alle hunder elsker metallapporten, men treapporten burde jo være en smal sak! Sukk, savner Casper i sånne tilfeller; han apporterte absolutt alt! Han var med og dekket på bordet, husker spesielt de gangene vi skulle ha grøt: bordskånere, melk i kartong (med skrukork), kanelglasset (!).. Og han fikk en sammenknyttet pose med søppel og gikk ut i gangen til Bjarte med den som tok den med til søppeldunken. Casper hentet røykpakken når vi skulle ut på tur, og han hentet skålen sin på kommando. Spesielt røykpakken var han glad i; vi hadde litt problemer med at han ikke likte vann, men når jeg kastet ut en (tom) røykpakke i en bekk eller tjern, så måtte han liksom uti og hente den likevel, selv om vann var litt ekkelt. Etterhvert vasset han frivillig, flinke gutten min! En metallapport hadde ikke vært noe problem for han, han apporterte hva enn det skulle være!

Mens dumme lille Tulla er redd apporten skal falle ned på føttene hennes (kan hun ikke bare holde den godt nok?) eller at metallapporten er kald og ekkel å holde i. Hun bryr seg ikke om at hun er flink akkurat da, for det er så ekkelt kan skjønne! Så lenge ting er mykt, som en dummy eller en pipeleke eller et tau, da er det greit, men det bør ikke være for tungt heller. Casper bar hjem en kg ost fra butikken, han, uten å klage, og han var bare stolt over å få være med og bære. En gang testet jeg om han bar ting med hardt bitt, så jeg ga han en kinder bueno sjokolade, sånne som er av veldig porøs kjeks med litt fyll i og med sjokolade utenpå. Den bar han hjem fra butikken, ca 400 m. Kom hjem og pakket opp for å se om den var ødelagt, men den var like hel; det eneste som kunne tyde på at en hund hadde bært den, var to små groper hvor hjørnetennene hans hadde holdt. Kjeksen var ikke ødelagt, man kunne ikke se den en gang gjennom gropene..

Han kunne dirigeres også og han kunne navn på ting han skulle hente; jeg kunne si til han at han skulle gå på kontoret og hente skilpadden (en leke), og da gjorde han nettopp det. Det var ikke noe tvil, han gikk rett til kontoret og kom tilbake med akkurat den leken. Etterpå kunne jeg be han hente tøflene mine i gangen, og da løp han og gjorde det. Jeg har aldri sett en bedre apportør enn han; stødig og behersket, han lekte aldri med apporten på veien og han tilpasset bittet etter hva han bar. Jeg savner det, jeg savner det virkelig når jeg skal trene apport med Tulla. Apporterende fuglehund som hun liksom skal være - blås i det altså! Gi meg heller blandingshunden uten apportør-tittel, men som virkelig kan det, og elsker det! For all del; selv om Tulla er lystapportør, er det grenser for hva hun vil bære.. og det var det ikke hos Casper..

Håndterbare Tulla og noen bilder

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg er så overglad for å ha en så håndterlig hund!! Nå er jeg nettopp ferdig med å skrape tannstein, og hun ligger nå bare der, tilsynelatende dopet, og finner seg i det. Jeg er jo ingen dreven tannpleier (i følge bloggen gjorde jeg det sist i august), og hun er heller ikke så dreven pasient. Så det hender det blir noen uhell; at tannskrapen plutselig løsner og vips så har jeg skrapt henne i tannkjøttet så hun begynner å blø. Hun reagerer ikke med å kveppe til engang (hvor mye kan hun kjenne da??), og jeg kan bare late som ingenting og fortsette å skrape (litt mer forsiktig kanskje). Flinke bisken min som er så grei, det!

Bilder fra turen i går (resten ligger i galleriet på hjemmesiden):






Og fra i dag, da vi var på halvannen times tur med Fenris:

Nesearbeid for hund

Jeg leser bøker så det tyter ut øra på meg for tiden, akkurat nå er jeg nettopp ferdig med Nesearbeid for Hund - Skritt for skritt fra godbitsøk til sporsøk av Anne Lill Kvam. Som den rake motsetning til Kontakt - samspillet mellom deg og din hund/Kontakt-kontrakten av Eva Bodfält, så er denne boken virkelig systematisk. Den går virkelig skritt for skritt, og deler opp treningen i faser som virker veldig enkle å følge. Ekstra pluss i margen for at metodene som benyttes er noe man kan stå for!

Ting som blir tatt opp i boken er godbitsøk, spor, feltsøk og tapt apport, apport og i tillegg luktdiskriminering/spesialsøk. Jeg likte godt kapitlet om spesialsøk, siden jeg jo driver med det selv. Det gav meg endel tanker og tips som kanskje kan være nyttige.

Nå har ikke jeg prøvd alt av det som står der, og siden jeg også har trent litt hund, så vet jeg at problemer oppstår underveis; ting man ikke har forutsett. Akkurat det er en kjip ting med boken; den tar ikke for seg hva man kan gjøre hvis man får problemer. Boken antar også at man aldri har trent noe nesearbeid før, eller at man ikke har fått noen spørsmål eller trøbbel i treninga, og det er nok grunnen til at løsninger på diverse problem heller ikke blir presentert. Jeg savnet virkelig en side med tips til løsninger på vanlige problem under de forskjellige temaene.

Spesialsøk på hjemme-bane

Jepp, da var altså banen ferdig, og boksene på plass. Vi har satt den i TV-stua oppe, og mellom søkene mens jeg bytter om på bokser, har jeg Tulla på badet. Når jeg da er klar, er det bare ett skritt ut for henne og der står banen. Må legge miljøet til rette, vettu! ;o)

Da jeg tok frem treningsvesten hennes snuste hun nysgjerrig på den mens hun logret, så det er tydelig at den begynner å bety noe for henne nå, og det vil vi jo! Søkene gikk greit, men rett før andre pause begynte hun å bli sliten trodde jeg. Hun peste i alle fall, så jeg gav henne mulighet til å drikke vann, noe hun gjorde - faktisk en hel halv skål! Etter det gikk det bedre igjen. Jeg leste/hørte noe en gang om at det var viktig å "vanne" hunden mellom søkene, eller ofte under søk, pga at slimhinnene fungerte bedre da. Kanskje det var det vi fikk bevis på i dag?

Hun holdt ikke så lenge i dag som hun pleier, antageligvis på grunn av flere ting: søke i nytt miljø (uvant å søke etter lik hjemme), ny bane (kanskje ikke såå viktig), hadde allerede gått en to timers tur løs i dypsnø + diverse trening underveis (men det tåler hun da), pluss at hun ble tørst, da. Lurer på om jeg skal føre opp søksnotatene mine her, eller om jeg bare skal holde de for meg selv. Vet ikke om noen som leser her kan være interessert i å vite hva og hvordan vi trener..?

Uansett, hun fikk 18 søk totalt, og det gikk sånn ganske greit. Jeg hadde egentlig forventet litt bedre, men jeg fikk noen knall-markeringer som jeg er kjempefornøyd med! Håper å få trent mye på markeringer fremover; det virker da som om hun vet hvordan hun skal gjøre det, det er bare ikke alltid hun er like sikker på at hun "tør". Det vil si at hun vil kanskje frem og sjekke de andre boksene også, og har ikke alltid tålmodighet til å bli igjen. For eksempel så jeg i dag, og jeg har sett det en gang før, at hun gjerne markerer på den siste boksen, selv om den er tom. Det er liksom siste sjanse til å få skikkelig belønning, det.. Kanskje jeg burde gi henne bedre/mer belønning etter et søk, selv om det avsluttes med en tom boks? Hun gjør jo ikke feil i å gå over en tom boks, hun skal jo tross alt ikke markere. Blir mer som å belønne det at hun ikke markerer tomme bokser men bare overser de, uten å gjøre det sånn direkte, eller for hver eneste boks, men kun på slutten. Nesten som å si "bra gjennomført søk!", for det er jo tross alt ikke kun markeringer jeg vil ha; jeg vil jo ikke ha markeringer når det ikke lukter lik og da er jo det like så rett!

Bjarte har nå fått blod på tann, så han fabler om å lage en plattform, han.. Han har til og med kjøpt inn noen saker og greier som jeg ikke helt skjønner hva han skal med, men som han har tydelige planer for selv. Og i dag har han også vært og kjøpt endel utstyr til tuber, så nå blir det dreis på det hele! :D Rare Bjarte, han finner på så mye rart, så jeg lurer på hvor lenge dette varer, hehe.. Han er ikke den som holder ut med sånne prosjekter i alle evighet.. vanligvis holder han ut kun noen tanker, hehe..

Han har vært litt rar i det siste; snakket mye hund. Nokså uvanlig han å starte en samtale om hund, spesielt når det ikke gjelder ting han/vi har opplevd/sett. Han kan godt starte en samtale om spanieltreff hvis han har vært med, men sånn helt uten videre å begynne å spørre om andre ting, det pleier han ikke å gjøre. De siste dagene har han spurt om hvordan en "ekte klikkertrener" ville trent inn spesialsøk, noe som gav en svært spennende samtale, hvor jeg også var nødt å tenke endel. Har tenkt å kanskje skrive om det senere. I går lurte han på hvilken rase jeg ville valgt hvis jeg visste jeg skulle trene opp en hund til spesialsøk på mer proff basis; at det liksom var hele meningen med hunden (kan sammenlignes med å kjøpe en hund for å trene den opp til redningshund, eller kun bruke den i agility eller LP osv - da velger man gjerne raser som man tror passer best til formålet). Han spurte og grov rundt dette og var oppriktig interessert. En annen dag lurte han på om det virkelig var irsk setter jeg hadde bestemt meg for, og da får jeg jo litt problemer med å svare for meg.. Har jeg bestemt meg? Var det ikke sånn at jeg ikke fikk en til? Og var det tilfelle at jeg virkelig ville ha en irsk setter, og at det ikke ble en spaniel til av noe slag? Det er nesten sånn at jeg lurer på om han holder på å forberede seg mentalt på å få en hund til i huset, som om det var en uunngåelig skjebne av noe slag.. Men uansett grunn, så syns jeg det er flott at han spør og graver!

Boksejuks

Bjarte har vært knallflink de to siste dagene, og satt livet til innsats på å gjøre ferdig banen. Nå, endelig er det gjort, og vi kan begynne å trene "skikkelig" spesialsøk hjemme! :D Kom fra jobb i kveld, og tenkte at nå skulle jeg ta første søket; jeg har jo noen lik liggende, hehe..

Jeg begynner å sette bokser i banen, og plutselig oppdager jeg at jeg har bare kjøpt tre par av småboksene! Jeg trenger seks! Det er seks hull i banen, og siden boksene blir kjøpt i par tenkte jeg at det jo ble seks. Neida, matten min er ikke såå dårlig, men problemet er at lokkene på boksene er forskjellig.. blæh! Men vi skal til Trondheim i morgen, så vi får satse på Biltema da, og krysse fingrene for at de har minst tre par igjen. Dermed blir det første skikkelige søket i hjemmemiljø i morgen.

Tulla skjønte også hva det var Bjarte hadde stelt i stand; hun snuste på banen, og snuste nedi hullene, så det er tydelig at hun skjønte det var en bane. Puh! Jeg var litt redd for at hun ikke kom til å skjønne det, for vi har hatt noen slike problemer tidligere. Bjarte har laget flere minisøksbaner nemlig, og de har da slett ikke vært noe snuseobjekt! Det var nye hjemmelagde leker som hun skulle dytte og krafse på, hoppe og stå på.. Flott å se at dette fungerer! Foreløpig i alle fall.. ;o)

Hun er forresten flink til å ta homeopatimedisinen sin. Jeg leste bakpå resepten at man helst ikke skulle være borti med fingrene, noe som gjør saken litt vanskelig. Men etter litt strev får jeg da tre små kuler i lokket på krukken, og så heller jeg de inn i den åpne munnen hennes, noe hun syns er helt OK. Jeg fortsetter å bli overrasket over alt jeg får gjøre med henne; hun er den rake motsetning til Casper på dèt punktet.

Nå gleder vi oss bare til i morgen, for da skal vi søke etter lik!! :D

Kontakt-kontrakt

Kontakt-kontrakten av Eva Bodfält er en bok jeg har hørt mye skryt om, så jeg hadde store forventninger da jeg begynte å lese den. Den begynner som veldig mange andre bøker; med å forklare hvordan hunder lærer. Og akkurat det begynner å bli rimelig kjedelig syns jeg, for jeg har jo hørt/lest det ørten ganger før. Men det kan jo hende at dette er den første hundetreningsboken noen leser, og da er det jo greit at de får en innføring.

Kapitlene i boken hørtes veldig interessante ut når man så tittelen, men når man begynte å lese, syntes jeg ikke at de innfridde i forhold til hva de lovte. Jeg følte ikke kapitlene svarte på det de skulle handle om, selv om det som ellers stod der kunne være interessant nok.

En annen svakhet, som kanskje var det største irritasjonsmomentet, var at det virket som om ingen hadde korrekturlest boken, eller kommet med innspill til forfatteren i forhold til oppsett. Kapitlene var delt inn i veldig mange små deler med tilhørende overskrifter. Og det er greit nok; det gjør bøker enklere å lese. Men dette var så ekstremt at det nesten ble litt for mye av det gode, og gjorde boken kanskje litt tyngre å lese enn nødvendig. Siden kapitlene var så oppdelt, kom forfatteren med veldig mange digresjoner underveis. Så i kapitlet for hvordan man skal lære en hund å passere andre hunder, fikk man plutselig lese om hvor viktig det var at hunden kunne gå pent i bånd, og hvordan man kunne trene det. Greit nok, hadde det ikke allerede vært et kapitel om bånd-trening..! Det virket som om forfatteren hadde mange lure tanker, men de ble ikke satt i noe system, noe som gjorde boken veldig lite oversiktlig. Skal man bla seg tilbake til noe som handler om å lære hunden å sitte, kan man like gjerne finne det i kaptilet som omtaler "sitt", som i kapitlet som forklarer hvordan man lærer hunden å gå pent i bånd, eller å passere andre hunder.

Det eneste positive som kom ut av dette, var at når man kom til de siste kapitlene, som beskrev innlæringsmetoder for sitt, ligg og innkalling, så ville man jo lese videre, selv om man ikke brydde seg om akkurat det; for det kunne jo hende det stod noe interessant innimellom all denne treningsteknikken..

Jeg hadde forventet at boken la særskilt stor vekt på å få kontakt med hunden; få en oppmerksom hund, men bortsett fra et kapittel eller to som omhandlet det å lære hunden å se på eier for å oppnå diverse ting, ble kontakten skapt ut i fra måten det ble trent på; såkalt positivt. Og da ble det jo litt dumt at forfatteren også beskriver måter som slett ikke er positive, som tvert imot øker hundens avstand til eieren.. Spesielt når den eneste måten å straffe en hund på, var å sprute vann i ansiktet på den. Da ble jeg litt skuffet, for damen harjo tydelig kunnskap om hund og trening, men å komme med flere eksempler, eller alternativer til straff, det mestret hun dessverre ikke.

Det skuffet også at hun blandet sammen begrepet klikkertrening med "positiv trening" som innebærer mer lokking enn hva klikkere liker. For henne virket det som om klikkertrening var det samme som trening med klikker, noe jeg personlig ikke er enig i.

De to kapitlene som var mest interessant, var kapitlene om signalkonsekvens og situasjonskonsekvens. Signalkonsekvens er det samme som å lære inn en kommando, noe som gjorde at kapitlet ikke ble fult så interessant når man skjønte det. Situasjonskonsekvens høres ut som et ord hun bare har laget selv, for å gi fenomenet et navn. Det gikk ut på at det var faktorer i miljøet som etterhvert ville føre til at hunden utførte en spesiell atferd; for eksempel vil synet av en møtende hund føre til at hunden tar kontakt med eier. Så vidt jeg har forstått, er det dette som også kalles sladder-trening, og akkuart det temaet kunne hun gjerne ha spesifisert mye bedre, og beskrevet nøyere.

Kapitlene om hundespråk med fokus på lek var jo interessante, de gangene hun holdt seg til tema og ikke begynte å skrive om hvordan hunden kunne lære seg sitt... Men også her savnet jeg en grundig beskrivelse av de forskjellige formene for lek; jaktlek vs kamplek. Det kom alt for sent, og man fikk ikke tak på hva hun skrev om før mot slutten. For folk som er enda mer ukjente med begrep og fenomener innen lek, vil det nok være enda mer vanskelig å skjønne hva hun mener. Og spesielt i disse kapitlene var digresjonene alt for tilstedeværende og ødela hele inntrykket av temaet.

Alt i alt syns jeg boken var dårlig skrevet/redigert. Den kunne vært mye mer systematisk uten at noen ting ville blitt utelatt. Kunnskapen er generelt god, men den kommer ikke tydelig nok frem på grunn av digresjoner og "støy". Boken kunne også vært mer grundig. Men for noen som ikke har så veldig god peiling på hund og trening og oppdragelse, vil nok boken være en helt grei startbok. Den er som sagt relativt lett å lese, og det står mye lurt i den; men som alltid må man være litt kritisk til hva man velger å bruke og ikke bruke etter å ha lest bøker.

Klargjøring til helga

I morgen er det atter tur til Selbu. Så i dag har jeg fått streng beskjed om å støvsuge. Og det har jeg gjort. Og jeg har fått streng beskjed om å gjøre badet oppe fint og flott (det vi ikke bruker enda). Og det har jeg gjort. Jeg har også fått beskjed om å gjøre soverommet fjongt, men det har jeg ikke giddet enda. Makan til hersing finner jeg meg ikke i!!

I stedet har jeg og Tulla vært på tur på jordene. Igjen. Begynner å bli litt kjedelig, og det eneste de er godt for, er å ta bilder. Tenkte jeg skulle være heldig med været, for sola tittet jo frem i dag, men innen vi hadde klart å dille oss ut, hadde sola snudd og snøen begynt å dale. Eller rettere sagt blåse i trynet på oss. Nokså "hustre" som vi sier her i trøndelag.

Jeg var ute en liten tur i hagen før i dag, plutselig begynte nesen til Tulla å gå. Så begynte hun å vimse omkring og prøvde å ta overvær, før hun begynte å pipe. Jeg syns jeg hørte nabomannen i deres hage, han som Tulla liker så godt, men Tulla hoppet opp på gjerdet mot hovedveien (det er tett så hun kan ikke se ut), og stod med snuten såvidt over kanten. "Neimen, er det der du er..!" sa en kvinnestemme. Jeg skjønte ikke så mye, men rundt hjørnet kom en annen nabo med 6mnd gamle terriervalpen sin, Oskar. De er gode venner de, så Oskar fikk komme inn i hagen vår og hilse på. Tulla var rar. Her skulle det lekes! Hun løp og sprang og dasket og koste seg. De var her i over en time, så det ble et fint avbrekk for oss. De går veldig godt sammen, og det er rart å se hvordan Tulla oppdrar han. Og at han tar hintene. Hun fant seg en snøklump å tygge på, la seg ned og han måtte pent finne seg i å stå og se på. Og så løper de og leker igjen etterpå. :o) Og når Tulla finner det for godt å tigge godis, så setter hun seg ned foran meg, og Oskar kommer og hopper opp der han finner det for godt, og hun bare sitter der og bryr seg døyten. Virker som om hun leker mer med hunder hun kjenner nå som hun har vondt i ørene, for så mye leking har det ikke vært så vidt jeg kan huske.

Men ørene holder på å bli bra igjen. Jeg skylte de med kropsstemperert olje i går, og ellers drypper vi når vi skal. Skjønneste Tulla mi som bare står der og logrer når jeg drypper! Hun er helt utrolig flink! Tror smerten holder på å gå over også, siden soppen holder på å forsvinne, mener jeg.

I helgen er det spaniel-treff i Selbu, men vi drar oppover en dag tidligere for å få trent litt spesialsøk. Antar vi må begynne noen steg tilbake, siden hun var såpass utenfor sist gang. Ellers gleder vi oss til spanieltreffet, håper hun oppfører seg slik hun pleier! Vi kommer til å kjøre direkte fra skolen i morgen, så det blir en skikkelig lang-dag!

Fikk trent litt på avstandssitt i dag da vi var på tur. Fungerte mye bedre enn det noen gang har gjort før. Har slitt litt med at hun kommer helt frem til meg før hun setter seg. Og det har ikke noen ting å si hvor langt unna hun er i utgangspunktet; en meter eller tjue; hvis hun ikke står i ro når jeg gir kommandoen, snur hun og kommer tilbake til meg. Hvis hun derimot løper i forveien, eller blir igjen bak meg, og står og venter, da kan hun fint sette seg når jeg ber henne om det. Rare hunden. Men i dag gikk det altså kjempebra! Jeg tar hensyn til at hun vil snu seg mot meg, hun setter seg aldri med ryggen til meg. Så jeg sa "Tulla"; hun snur seg og idet hun gjør det kommanderer jeg "sitt". Og hun satte seg! Da hadde det plutselig ikke noe å si hvor langt unna hun var heller.. Og da kunne hun vært i bevegelse både mot meg og fra meg eller stå og snuse på noe..

Trente litt på stå under marsj. Der har vi fått et problem ser jeg. Kanskje to. Det ene, lille problemet er at hun av og til setter seg i stedet for å stå, men det løser vi lett ved å trene litt stå før vi begynner med det når hun går fot. Det andre problemet, som er mye større, er at hun tilbyr stå når vi går fot. Og det er egentlig greit nok. Jeg har sluttet å belønne henne for det, hun får bare belønning når jeg sier "tå" først. Problemet er at jeg har fokusert for lite på å gå fot skikkelig, så nå går hun bare og kikker på godbitlomma. Jeg går og venter på at hun skal se på meg, og klikker da. Problemet er at hun kun ser på meg når hun tilbyr stå! Hun følger raskt etter, men hun blir jo veldig frustrert av å gå der så lenge uten belønning, og prøve å være flink og stå, og så blir alt bare feil. Så der må jeg finne på noe lurt, tror jeg i første omgang bare skal belønne all kontakt hun tar med meg når vi går, så får hun bare finne ut at det ikke gjelder for stå'en. "Produktplasseringen", altså godisen må jeg prøve å være flink til å gi et stykke foran meg, så hun søker fremover i stedet for å bli hengende etter. Høres ut som en plan, i alle fall foreløpig.

Nei nå må jeg pakke til i morgen. Håper å få skrapt bort noe tannstein på bikkja også før natta kommer og tar oss.

Spesialkluss!

Så var helgen overstått. Jeg er litt delt i hvordan jeg synes den har gått, men bedre kunne den i alle fall ha vært, dessverre.. På fredag dro vi til Selbu for å trene spesialsøk, og ble helt til søndag. Det var intro-kurs samtidig hvor Line og Fenris hadde kastet seg med. Gleder meg til å lese i bloggen deres om hvordan de synes helgen har vært.

Jeg og Tulla ble satt til å trene litt for oss selv, sammen med Anne Kirsti og Cheriè. De var på intro-kurs for noen uker siden, men siden de bor to minutter unna (og ikke to timer), har de fått mulighet til å trent mye, og har derfor fått en enorm fremgang i treningen. Vi ligger nesten likt, noe som er litt flaut.. :/ Cheriè er en to år gammel scäfertispe, Anne Kirstis første hund. Hun kommer fra en oppdretter av bruksschäfer, som driver oppdrett til politi og forsvaret. Jeg må bare få skryte litt av den hunden, for jeg har aldri noensinne møtt en schäfer som er sånn! Hun er for det første nokså lita, og grå i pelsen. Hoftene og ryggen ser jo normale ut til og med! Og når det gjelder mentaliteten, så er den suveren i forhold til det jeg har sett før. Hun er rolig og konsentrert, men lett å få med på drakamp; hun henger med en gang i tauet. Hun gjør ikke utfall mot andre hunder og er glad i folk. Det kan godt hende jeg har vært utrolig uheldig med de schäferene jeg har møtt tidligere, men hadde alle vært som henne, så hadde rasen vært utrolig bra! Nesten sånn at jeg får lyst på en selv når jeg ser henne.. (og jeg er ikke noe scäfermenneske..)

Både Tulla og Cheriè går på liklukt, og Anne Kirsti har planer om å utdanne henne til å bli likhund. Vi håper at vi begge kan være flinke til å pushe hverandre, slik at det kan bli litt oftere trening og mer fremgang. Det finnes jo faktisk ikke likhunder i Norge, når det trengs slike i etterforskning, så henter de inn hunder fra Sverige og Danmark og Finland. Får vi våre hunder godkjente, så blir vi de aller første i Norge, noe som kan gi oss endel jobb og penger i kassen.. ;o) Hadde vært veldig spennende i alle fall!!

Jeg var med på teorien på fredagskvelden, så da ble det ikke trening. Trente litt agility (utrolig hva hun husker!!) og lydighet (flink og veldig med der også) på kvelden. Jobbet veldig bra. Lørdag startet kl åtte, og vi holdt på til nærmere fire, da var hundene dauslitne. Vi startet med å trene på systematisk romsøk; brukte blomsterpotter som de skulle søke under og starte i venstre hjørne av rommet. Tulla hadde prøvd dette en gang før, for snart et år siden, og da var pottene veldig morsomme! De kunne jo sparkes og trilles og bites på, og hui for et leven det var! Hun husket det godt, og gjorde som hun hadde gjort før. Det er ikke så bra, for vi vil heller at hunden skal snuse oppå pottene (som står på hodet), og lukte etter en leke vi har gjemt. Etter litt knot fant jeg ut at leken var for bra, Tulla var for giret, og trillende potter for selv-forsterkende, så når vi hadde gjort noen justeringer gikk det bedre. Jeg klipte av litt av leken, vi startet nærmere pottene, og vi brukte flere potter (sånn at hun ikke hadde tid til å trille så mye, men heller måtte gjøre effektive søk på pottene). Da gikk det bedre, men vi har mye å trene på der fremdeles.

Etterpå trente vi på liklukt på plattformen. Det gikk jo toppers som vanlig. Tulla markerte flott, og det var ikke noe problem. Hun var rolig og behersket, konsentrert og flink.

Banen ble også prøvd. Vi hadde liklukt i to bokser, og Tulla markerte etterhvert med krafs OG liggmarkering FØR jeg hadde belønnet. Vanligvis pleier hun å stoppe og snuse ekstra på liklukten, og kanskje krafse litt. Da belønner jeg, og så legger hun seg og stapper snuten nedi boksen. Da vi avsluttet la hun seg altså før jeg belønnet, noe som er et riktig steg på veien. Men så fant hun ut at hun jo fikk belønning for å markere, og kom på at det gikk an å markere på flere bokser! Så hun markerte tomme bokser hun; veldig bra markeringer var det også, men det funket selvsagt ikke! Hun prøvde det bare to ganger før hun fant ut at det ikke nyttet.

Vi trente også litt på post-it lapper. Til å begynne med skulle vi trene target på de, noe vi ikke har gjort før, til tross for at jeg klikkertrener.. :O Først var lappen på hånda mi, senere på veggen. Dette skulle vi utvikle til at hundene etterhvert skulle snuse på flere pos-it lapper som hang på veggen, kjenne igjen eierens lukt, og ta target på den. Men så langt kom vi ikke, for da var hundene så slitne at vi nok burde ha stanset for lengst.. Men sånt lærer man, så neste dag trente vi ikke så lenge. Vi må jo vite hvor lenge hundene klarer å jobbe, og det vet man jo ikke før man har prøvd..

Søndagen trente vi igjen på plattformen; Tulla markerte som vanlig og det er den treningen som går greiest. Vi gav oss derfor raskt med det, og gikk over til å trene på bane.

Hundene var tydelig slitne fra dagen før, og hadde ikke så mye å gi. Der var ikke Tulla helt på nett, men det skal jeg komme tilbake til. Vi hadde igjen to bokser med liklukt, men i tillegg hadde vi en boks med forstyrrelse, som var kjøttkake. Første gangen gikk hun bare over banen og snuste ikke i det hele tatt. Etterpå snuste hun lenge og vel på kjøttkaken, før hun fortsatte. Fant bare en boks med liklukt. Deretter markerte hun kjøttkakene, og noen ganger markerte hun begge likluktboksene, mens andre ganger markerte hun ikke i det hele tatt på noen ting. Hun var rimelig ute og kjøre, og det var ganske frustrerende.

Vi begynte innlæring av såkalte tuber, hvor hunden må ta lukten på lengre avstand og markere. Vi gjemte en leke i en tube, og Tulla var igjen for giret på leken, og det ble ikke korrekte markeringer. Tubene som var festet i noen kasser var også morsomme å dytte på, men det fikk jeg heldigvis plukket av henne ved å rekke å belønne henne for å snuse på rett tube før hun begynte å leke seg med kassene/tubene. Det er ikke alltid like greit å ha en leken hund..! Jeg byttet leke, dvs lånte Cheriè sin, og da ble det ikke såå morsomt å dytte på kassene. Etterhvert som hundene ble slitne, belønnet vi mer med leke for å opprettholde fart og motivasjon. Vanligvis belønnet vi med godis over rett tube når hunden markerte, men de trengte litt lek også så vi. Vi fikk også trent på fart frem mot søket, siden vi sendte ut hundene fra lengre avstand. Vanligvis blir jo hundene plassert rett foran det de skal lukte på, men nå stod de flere meter unna og måtte løpe frem for å finne lukten sin. Denne måten å trene på med tuber er visstnok vanlig blant politiet forresten.

Jeg følte ikke vi fikk så mye fremgang i treningen som jeg hadde håpet på. Spesielt på lørdag gikk ikke ting så bra; Tulla var litt utenfor, og hadde hun vært mer "normal" og "på nett" og konsentrert som hun pleier å være, så hadde vi fått bedre fremgang. En annen ting er at hun gjorde utfall mot hunder som gikk forbi oss, om vi så var ute, eller hun lå inne ved føttene mine i stua. Dette har hun ikke gjort før, hun har alltid vært en engel å ha med seg, og det har vært deilig å ha en hund som har kunnet være med meg i stedet for å ligge alene på et rom eller i et bur. Etter litt innspill fra andre, så lurer jeg på om det kan være ørene.. Jeg hadde klippet henne rett før helgen, og når man klipper ører, kommer det bittesmå hår inni de. Alle som har vært hos frisør og fått hår i ørene, vet hvor mye det klør! Så på fredag før vi dro renset jeg de. Kom til å kikke i de på kvelden, og da ser jeg at begge ørene er veldig røde, og det ene er også veldig hovent. Hovent i prikke-mønster på en måte. Jeg tenker at jeg kanskje har gnikket for hardt med bomullen da jeg renset, men følger med. På lørdag er de ikke så røde mer, men det ene øret har fått noe skorpeaktig i seg, litt gult puss som har blitt til skorper nesten. Og det lukter veldig rart av det. Ørene som var såå fine og rene og bleke inni, er nå helt annerledes. Det er faktisk det øret hun aldri har hatt problemer med som nå er verst. Det var likedan på søndag, og i dag ser jeg at hun har begynt å flasse fra det ene øret, og det andre er ikke helt tipp-topp det heller. Kanskje hun ikke ville at andre hunder skulle komme nær henne fordi hun hadde vondt i ørene? Hun pleier jo å være veldig tålmodig med valper, men valpen på dette kurset likte hun ikke at kom nær ansiktet og ørene. Vanligvis kan valper henge seg fast i ørene hennes og hun går bare unna, med de delvis på slep et stykke, men hun knurret til valpen når den nærmet seg ørene hennes. Hun likte heller ikke når det kom en bekjent og skulle lukte i ørene hennes, da trakk hun seg unna etterpå, noe hun aldri har gjort før, verken med meg eller dyrlegen eller andre som har luktet/sett i ørene hennes.

Hun var også veldig kontaktsugen på mennesker. Hun kastet seg mot fremmede folk som om de skulle vært gamle venner. Det er jo veldig rart, for sånn har hun aldri gjort! Hun har avventet kontakt til folk har tatt kontakt med henne, og så har hun hilst pent. I tillegg hadde hun ikke noe imot å ligge på rommet alene mens jeg var i stua, noe som ville fått henne til å klikke tidligere, eller i alle fall pipe, kanskje bjeffe litt og krafse på døren. Men i helgen var det helt OK å ligge alene på rommet mens jeg var sosial utenfor. Snåle hunden. Hun kan ligge på rommet når jeg ikke er rett utenfor, men hvis hun får nyss i at jeg er der, vil hun ut, men det ville hun altså ikke i helgen.

Håper bare det ikke er alderen som gjør at hun "tør mer", for hun har jo alltid vært en så grei hund å ha med å gjøre. Vi skal tilbake til helgen, da er det spanieltreff. Håper ørene er i orden til da. Hvis hun fortsetter med tullet sitt så kan jeg jo med sikkerhet si at det ikke var ørene, men noe annet. Hvis hun er normal og snill og grei igjen, så var det nok ørene, eller en kombinasjon av det og noe annet.. Frustrerende er det i alle fall! Og så blir jeg irritert, og lei meg og litt sint, og det går utover treningen og det merker jo Tulla, og så har vi en ond sirkel gående..

Hadde hun bare hatt enorm fremgang på treningen, så hadde det liksom vært litt bedre. Jeg hadde også syns det var helt greit, faktisk bedre, om treningen hadde gått som den gikk, eller ikke så bra engang, hadde hun bare oppført seg fint med andre hunder. Det er jo ikke alltid trening går så bra, men jeg hadde kunnet tenke at det ville vi tatt igjen en annen gang, men hun er i alle fall snill og grei å ha med å gjøre. Bortkastet trening; OK, men teit mot andre hunder er jo virkelig negativt! Så når hun både skal være teit med andre hunder, og ikke få til så mye, så syns jeg det er skikkelig kjipt!

Følelsesmessig trening

Jeg blir ikke helt ferdig med den boken, jeg.. Mentalitetsboken altså. For de skriver jo veldig interessant, eller i alle fall om interessante ting, hehe.. I utgangspunktet så tenker jeg litt sånn "en hund lærer gjennom positiv og negativ forsterkning og straff, og alt annet er litt bullshit". Sånn veldig svart-hvitt i grunnen. Og er det noe "ekte klikkere" forfekter, så er det at man trener atferd, ikke følelser, for dette kan man ikke forsterke av den enkle grunn at man ikke kan se hva hunden føler. Veeel.. jeg tror ikke jeg er helt 100% enig akkurat der, om ikke annet så vil jeg moderere den påstanden litt.

For det første så kan man i veldig mange tilfeller se hva hunden føler, om ikke annet så ser man de mer "ekstreme" følelsene godt; som aggresjon, redsel, glede, forventning osv. Og det er også lett å se disse selv om en ikke kjenner hunden man ser på; signalene er veldig like på tvers av raser og individer. Så tilbake til treningen igjen; hvis man kan trene atferder, og det er spesifikke atferder forbundet med disse følelsene, så må man da kunne trene opp følelser? Noen vil kanskje shape frem logring, eller fange andre "glade atferder". Der tror jeg faktisk at jeg heller ville ha fått hunden glad i utgangspunktet, og så belønnet denne hele måten å "føle på", eller være på. Det blir en mer ekte følelse, innbiller jeg meg? Ikke bare atferder hunden gjør for en godbit/lek.

Så kommer denne boken da, og legger vekt på at det er følelsene til hunden vi må endre, så endrer også atferden seg. Et eksempel er når to hunder skal passere hverandre på tur. Der er det kanskje mange følelser ute og går; noen er usikre, noen er sinte, noen er glade, noen er frustrerte fordi de ikke får hilse osv. Og så kan det lett bli litt ball - og hunden får kanskje etterhvert negative forventninger og følelser når den ser en annen hund på tur, for det er bare styr hele greia. Da skriver de så fint at man må endre følelsen til hunden, så endrer også atferden seg. Og akkurat den "greia" syns jeg var litt interessant. Mulig jeg er litt naiv som ikke har tenkt på det før, selv om folk kan ha sagt at man skal smile og le og virke glad og grei når man møter på noe hunden ikke syns er så greit. Jeg har aldri tenkt over at det er hundens følelser man vil endre da, jeg har vel kanskje bare ikke tenkt så hardt på det og derfor har det gått meg hus forbi..

Det er i alle fall en spennende tanke; å sette hunden i den følelsen man vil ha den i, innen man begynner med noe. Man kan kanskje sammenligne det med arousal-nivå; vil man ha en giret hund så må man jobbe for det, vil man ha en rolig en må man jobbe for det også, og etterhvert kjenner hunden igjen situasjonen og tilpasser arousal-nivået sitt etter den. Men nå blir det enda et aspekt; vil man ha en glad hund så må man jobbe for å få hunden glad, vil man ha den litt frustret så må man jobbe for det også. Kanskje trenger hunden å være litt frustrert for å få den ekstra lille viljen til å jobbe eller hva det nå er man vil ha hunden til å gjøre. Lurer på om man kan lære inn følelser på kommando? Det hadde jo vært et spennende prosjekt..

Så kommer jeg tilbake til klikkertrening. Der skrytes det jo over at hunden blir så glad og pigg av sånn trening. Tja, noen ganger stemmer det for Tulla, men slett ikke alltid. Jeg har sett henne mer glad, for å så det sånn. En ting som poengteres i boken, er at hvis man skal ha fremgang med treningen, så får man større fremgang hvis man klarer å forandre følelsen til hunden - jo mer, desto bedre. Og siden jeg i utgangspunktet ikke vil ha en veldig trist og lei hund (fordi jeg tross alt prøver å klikkertrene), så må jeg jo få henne desto gladere når jeg belønner, hvis noen skjønner? Hunden prøver å lære seg en ting, finne ut hva jeg vil og det føles sånn OK. Men plutselig blir jeg kjempeglad og det vanker godis eller lek. Da får jo hunden en endring i følelsen sin, og det er visstnok denne hunden lærer av (dette foregår i hovedsak i to sentre i hjernen, men det står det mer om i boken).

Siden hunden er sånn passe glad i utgangspunktet, må jo jeg jobbe ekstra hardt for at belønningen utløser en større glede, slik at spranget mellom "før og etter belønning" blir så stort som mulig, siden det er da hunden lærer best. Og her har nok jeg vært dårlig. For det er så enkelt å si at man klikkertrener; da skal man jo bare putte godis i bikkja og så er alle fornøyde, right? Hunden er litt glad (den er i alle fall ikke redd eller sint) og det ser så pent og behersket ut. Man skal jo heller ikke påvirke hunden noe særlig (man må jo for all del ikke lokke!), og det som er så fint er at jo mindre man rører på seg, jo færre hjelpere bruker man i innlæringen og da blir det jo heller ingen å trene bort senere..! Dette følelsesmessige spranget hos hunden, mellom trening og belønning, tror jeg mange klikkere kanskje sliter litt med. Eller, kremt, jeg kan jo bare snakke for meg selv.. Jeg syns i alle fall det er befriende å slippe så mye dette med å heie og rope og løpe og trille ned bakker for å "gi av meg selv" når jeg trener hund, jeg kan bare stå der rett opp og ned som en annen statue og bare lirke av meg noen godis i ny og ne. Men gjør det hunden min glad da?

Jeg har merket det at når jeg bare gjør bittelitt - bøyer meg ned og smiler og klapper og klør litt, sier noe "morsomt" som hun forbinder med noe bra (hei, titt-titt, osv) eller bare prater blidt så begynner hun å vise mer tegn på glede. I alle fall i forhold til å bare få en godis (selv om det også settes pris på), eller å (måtte?) leke heftig med meg. Tenker da på selve atferdene som hun viser; logrer med halen, legger ørene litt tilbake, munnen åpen og smilende, lette og ledige bevegelser osv. Det skader i alle fall ikke å prøve litt mer av det, og heller ikke forut for situasjoner hvor hun kanskje trenger litt mer "glede".. Om ikke annet så gir det meg en helt annen dimensjon på belønning (og forebygging av atferd man ikke vil ha).

MHen med ny vri

Stakkars Line. Kom ganske nettopp inn fra tur med henne nå, og jeg tror hun har hull i hodet etter all plapringen min.. :/ Men jeg kan trøste meg med at jeg nok snakket så masse og så høyt at det sikkert var derfor elgen holdt seg unna..! :D Tulla og Fenris var med på tur til Ulvåsen (nei, det er ikke ulv der, tror jeg), de fikk dra oss oppover (og Tulla dro meg også nedover), så de fikk nok litt trim på den halvannen-to timer lange turen. (Og jeg ble hes, og Line fikk mer ørevondt.)

Jeg er nesten ferdig med Mentalitetsboken av Ingalill & Curt Blixt og Kenth Svartberg. Jeg visste ikke helt om jeg beveget meg inn på tynn kunnskapsgrunn da jeg begynte å lese den, men jeg liker å få litt utfordringer gjennom lesestoffet, så det passet vel bra uansett. Jeg synes den var litt tung, men det er mulig det er bare fordi jeg stort sett leser på kveldene. Den er jo på svensk, og jeg er ikke så himla god i svensk at jeg ikke må tenke og omsette litt mens jeg leser; sånn sett er engelsk bedre.

Boka er delt inn i fem deler; "Att pröva hundens mentalitet", "Egenskaperna i mentaltestet", "Mentalitet och hundträning", "Utvärdering av MH", og "Etologiskolan" hvor sistnevnte er puttet inn i små kapittel mellom andre kapittel. Jeg hadde Tullas MH printet ut på noen ark, hvor hele skjemaet for MH også var, samt avmerkinger for rasens gjennomsnitt (det som ligger på hjemmesiden), sånn at jeg kunne følge med på det samtidig som jeg leste boken. Veldig nyttig; vil anbefale det til alle som har tenkt å lese boken og som har testet hunden sin.

Under den første delen skjønte jeg litt. Under den andre delen skjønte jeg at jeg ikke skjønte så mye. Før jeg kom til slutten av andre del, og begynnelsen på tredje (da jeg nesten hadde gitt opp og bare ville lese ferdig boken på trass); for DA skjønte jeg plutselig alt jeg ikke hadde skjønt tidligere. Bitene falt på en måte på plass, og det føltes ikke så bortkastet å ha holdt ut så lenge. Jeg skjønte også at jeg nok måtte ha misforstått endel forut for både å ha lest boken og ha testet Tulla. Men det skal jeg komme tilbake til. Interessante deler av boken var Etologiskolan; veldig nyttig å innimellom få litt avbrekk fra relativt tung litteratur (svensk som den jo var), og også Mentalitet i hverdagen. Det var vel kanskje spesielt da ting begynte å gå litt opp for meg.

For det er ærlig talt litt vanskelig å forestille seg hva alle disse merkelige momentene skal ha å si for hverdagen, og hvordan man kan si noe om en hund basert på absurde hendelser i et skogholt en tirsdags formiddag (eller når det nå er disse testene/beskrivelsene avholdes). Joda, jeg skjønner jo det at en lettskremt hund på MH antageligvis er lettskremt hjemme også, men utover det; hva har spøkelser å si for min hund? Hva betyr dette merkelige ordet "minnesbilder", sånn egentlig? Jeg tror ikke jeg kommer til å gå så mye nærmere inn på det her (det blir nok for langt), så jeg henviser heller til boken.

Jeg tror ikke jeg helt visste hva jeg ville se hos Tulla da jeg kom til beskrivelsen (ja, jeg vet faktisk at MH er en beskrivelse, så jeg beklager om jeg noen steder skriver test). Jeg hadde kanskje forhåpninger om en "tøff" hund, som undersøkte rått alle skumle ting. Jeg trodde ikke leken ville gå bra, og heller ikke håndteringen av testlederen. Ellers trodde jeg kanskje hun kom til å fyke på noen spøkelser, og at bjeffe og kanskje nappe i kappene. Og det ville nok se tøft ut i brukshundselskapet vi jo var i (som bestod stort sett av hoffer). Det er jo ikke vanlig at en springer, en ikke-brukshund (eller?) skal være så "modig" og tørre sånne ting, men jeg har sett tendenser til noe slikt hos Tulla. Av og til. Som da broren min kom med diger jakke med pelskrave på hetten over hodet, kom busende inn i hagen vår. Tulla bjeffet, hun kjente ikke denne fremmede fyren som tok seg slike rettigheter. Greit nok å gå forbi hagen, det får folk lov til, men å komme brasende inn på den måten - makan! Men da løp hun frem, nokså krypende i kroppsholdningen men dog; og snuste på han og kjente at steike; hun visste jo hvem dette var..! Og så var alt såre greit og vel, og de begynte å leke.

Men på MH'en skulle hun for all del ikke undersøke spøkelsene selv. Hun ventet med det helt til jeg hadde gått frem og tatt av de "klærne". Og der og da følte jeg meg litt teit, eller flau, eller noe i den duren. Jeg hadde jo innerst inne ønsket at hun ville ha undersøkt de selv. Men det gjør jeg ikke mer. Og det at hun også reagerte sånn på kjeledressen som kommer sprettende opp; at hun trengte hjelp/støtte av meg til å undersøke den, det syntes jeg var kjipt da. Men nå er det egentlig veldig og helt absolutt greit. Jeg er egentlig litt glad for det.

En av hovedgrunnene til det, er at hun kun på moment 8a (spøkelsene) viste tendenser til aggresjon ("viser noe trusselatferd"). Da kan hun trenge så mye hjelp hun bare vil for min del; jeg har i alle fall ikke en hund som viser aggresjon mot skumle ting. I testsituasjonen i alle fall. Og jeg vet at hun ikke oppsøker skumle ting på egen hånd; som tross alt kan være skumle..! Det er en grunn til at hunder skal bli litt redd for ting; hvis ikke hadde de jo ikke overlevd særlig lenge. Spørsmålet som er viktigere er; hvilke ting er de redde for? I en liksom-situasjon som MH, så er jo målet i veldig mange av momentene at hunden nettopp skal reagere, og faktisk også bli litt redd. Så måles det da; hvor redd ble hunden (eller rettere sagt; hva viste hunden av redsel?), hva gjorde den for å undersøke det skumle, og hva gjorde den etterpå? Det er ikke noe mål i å ta en MH og håpe på at hunden ikke skal bli redd, for å si det på en teit måte. Selv om man kanskje ønsker seg en "tøff og modig" hund.

Tulla viser jo faktisk at hun kommer godt over de skumle situasjonene som dukker opp; hun går litt utenom kjeledressen (men hallo! Den har jo nettopp kommet flyvende i fleisen på henne, skulle bare mangle å være så dumdristig at man ikke husker sånt!). Hun bryr seg døyten om skrammelet på blikket og kan gjerne gå forbi der flere ganger for dette lagde jo bare lyd, hun døde ikke akkurat av det.. Og hun besvarer kontaktforsøk fra spøkelsene når de har tatt av seg drakten, for da er de ikke spøkelser mer (noe de var for henne frem til de tok av seg draktene).

Men det jeg synes er aller best, det er de siste to momentene. Joda, hun har opplevd kjipe ting i skogholtet denne tirsdagsformiddagen, hun har blitt rimelig redd og nervøs, men leke? Ja, det kan vi veldig gjerne! Faktisk var hun mer intens etter å ha opplevd skumle ting enn før, noe som kanskje ikke er så logisk? For når man har vært oppskaket så kan det ofte ta litt tid før vi har roet oss og klarer å le. Men Tulla har så godt som glemt det; nå er det tid for å leke nemlig! Og plutselig kommer det er skudd. Same thing; oppskaket hund forventes å reagere mer på skudd enn en rolig avslappet sak. Og Tulla henger i filla..

Så når Torunn (bla figurant) sa at Tulla hadde gjort en god MH, så trodde jeg kanskje hun mest trøstet meg for at det hadde gått sånn som det hadde gått. Og at jeg jo tross alt ikke hadde en brukshund som de andre der, for Tulla var jo litt annerledes enn de andre. Tulla hadde jo blitt redd, og "flydd mer enn fem meter", og hun hadde ikke vært så modig at hun hadde turt å gå frem til spøkelsene uten noe mer om og men..

Men så har vi raseforskjeller, da. Og individforskjeller, men det er en annen sak. Men at èn rase er sånn og slik, betyr ikke at en helt annen rase med helt annet opphav også skal være slik og sånn. Jeg har en springer, en spaniel, og hun er ikke av de som ruser frem og har for vane å jumpe på spøkelser i skogen, hun blir ganske redd når sånne ting skjer. Men hun takler den redselen veldig bra; hun kommer over det og livet er egentlig ganske greit å leve etterpå likevel.. Redselen blir ikke hengende igjen så lenge at skuddet betyr at begeret er fullt. Og om ikke best av alt, så i alle fall nest best av alt; jeg vet hvor jeg har henne. Jeg vet hun mest sannsynlig ikke tar saken i egne hender, og i så fall er det nok lite vondt i henne sånn sett. Og så har jeg lært utrolig masse av å lese boken, og blitt mye mer fornøyd med hunden min, spaniel som hun er! ;o)

Smakebit fra galleriet

Vi har fått nytt galleri på hjemmesiden, hvor disse pluss endel andre bilder ligger. Man kan forvente at album blir lagt til en god del oftere enn det har blitt gjort tidligere, siden denne nye måten å gjøre det på er mye enklere.. ;o)

Vedlegg til i går

Innlegget i går var skrevet på sterk oppfordring fra Stig, men siden jeg sjelden klarer å få med meg alt jeg skal, må jeg selvsagt tilføye litt i dag.

Glemte jo nemlig å si at på de siste to søkene på banen, ble jeg stående igjen ved start. Når hun fant noe i boks 2, gikk jeg frem og belønnet før jeg sendte henne ut på fortsatt søk, og ble selv stående igjen ved boks 2. Vi har jo tidligere slitt litt med at hun ikke har vært så "rett frem" og bare gått banen, men gjerne gjort noe annet eller ventet på meg eller bare gått over banen som et annet hinder, eller i alle fall at hun hadde tendenser til å tolke hvordan jeg gikk ved siden av banen og markere/snuse ekstra på grunn av det. Så der har vi enda et fremskritt!

Da vi var ferdige med treningen, stod vi og snakket litt; det var bare jeg og Stig igjen da siden de andre to hadde gått for dagen. Jeg klagde over at Tulla er så lite lysten på tur, og ikke ser noe behov for å løpe tulling rundt omkring, og at hun gjerne kan finne på å gå og legge seg i godstolen når hun ser jeg begynner å ta frem turtøyet og kle på meg. Stig foreslo noe lurt syns jeg; jeg kunne jo trene spesialsøk ute! Ganske enkelt i grunn, og forhåpentligvis noe Tulla vil sette pris på. Eller, jeg vet jo at hun vil sette pris på det, men forhåpentligvis vil hun også begynne å vise litt mer glede (og gjerne kreve mer) før tur. Det får vel kanskje ikke hunden til å løpe mer, men kanskje synes hun tur blir litt mer morsomt? I det siste har hun forresten ikke vært så verst; hun har løpt masse faktisk, og sett ut til å kose seg. Det er jo viktig å ha henne i god kondisjon til agilitytreningen begynner, og det er litt vanskelig når hunden ikke samarbeider..!

Ellers snakket vi litt om freestyle og rallylydighet. RallyLP syns jeg høres morsomt ut faktisk, selv om jeg aldri så mye ikke takler vanlig LP. RallyLP kan jeg jo til og med se for meg at vi kan konkurrere i, så nå krysser vi fingre for kurs!

Nå er det snart forelesning i etologi, før jeg håper på å kunne dra hjem og gå på tur med Line og Fenris. Håper det som vanlig er finere vær i Orkdal enn andre plasser... ;o)

Lukten av lik

Jeg har en dau hund ved siden av meg i sofaen. Men det er heldigvis ikke hun som lukter.. hun har derimot luktet på liklukt i dag, og det er det jeg nå skal skrive om.

Dagen begynte så alt for tidlig. Det var rett før jeg avlyste hele dagen, så tidlig begynte den! Opp før seks, kjørte Bjarte til jobb i byn, og dro rett til Selbu for å trene spesialsøk. I tillegg til min mentor Stig, var det to andre som også møtte opp. Greit å ikke være helt alene og ikke helt vite hva man driver på med!

Jeg bestemte meg for å starte på plattformen igjen, siden vi ikke har fått trent på heroin siden før jul. Tulla var... vel, ikke helt kaotisk sånn sett, men hun hoppet på brettet hvor boksene stod. Merkelig at hun måtte gjøre det, men det gav seg raskt, og vi fortsatte i samme gamle sporet som før. Hun markerte fint på heroinet. Vi hadde to søk på plattformen, før vi sa oss fornøyd med markeringen og gikk over til bane. Jeg brukte pølser og kyllingkjøttboller som belønning i dag, noe som fungerte fint.

Enkelt forklart er en bane en bred planke med seks hull/bokser i, mens plattformen er et slags bord hunden står på, med bokser foran seg. Banen ble satt i "treningsstudioet"; dvs klubbens innendørs treningslokaler, hvor sist i går en hund hadde tisset en fire meter lang stripe.. Og det er ikke første hunden som har gjort det, og det blir vel heller ikke den siste.. Etter litt gruppepress tok jeg av Tulla halsbåndet; hun fokuserte fint på meg og oppgaven, og så ikke ut til å bry seg om all lukten av andre hunder. I alle fall ikke så lenge hun var i "jobb", i søk. Hun har tidligere ikke markert spontant på bane, så jeg tok ikke sjansen på å vente til hun gjorde det, men klikket og belønnet idet jeg så hun nølte litt ved den rette boksen. Markeringen kom da automatisk (FØR hun hadde fått belønningen sin!) ; hun krafset litt med den høyre labben, før hun la seg ned i dekk-markering; framparten først, så kommer rumpa etter. Deretter trykker hun snuten godt nedi boksen og super inn lukten. Hurra, og hipp hipp! Jeg var kjempefornøyd!

Etter en liten tenkepause i bilen, prøvde vi banen igjen. Denne gangen tenkte jeg og se om jeg kunne drøye det enda litt mer, vente med å klikke helt til jeg så hun nølte samtidig som høyrelabben var på vei opp for å krafse. Men det trengte jeg ikke, for jeg så hun ikke bare nølte på rett boks, men hun var skråsikker på at heroinet var der, og på hva hun skulle gjøre, så jeg lot henne fullføre markeringen sin før jeg klikket. Helt utrolig egentlig! Det føltes som om vi hadde hoppet et langt steg frem i treningen, og at hun har skjønt at hun skal markere jo før jo heller. Denne gangen hadde vi lagt heroin i to bokser (2 & 5 på første søk og 3 & 6 på andre søk). Tulla kom til boks 2, markerte som jeg beskrev over her, og gikk litt halvdaff videre; vel vitende om at nå var morroa over for denne gang (trodde hun i alle fall). Hun har jo aldri funnet noe mer enn en boks med heroin før, men pliktoppfyllende undersøkte hun likevel de andre boksene.

Det var nesten som hun skvatt da hun kom til boks 5 - mer godlukt..!!!! En liten iling gikk gjennom kroppen hennes, og tilskuerne som satt på en benk og så på måtte i likhet med meg trekke litt på smilebåndet av den plutselige oppsvingen i interesse igjen. Hun bråstoppet med snuten i boksen, krafset litt med labben, før hun deiset ned og trykte snuten mot boksen igjen. Jeg måtte bare le litt av henne; så god som hun er! Det høres kanskje ikke så enormt ut, men det var litt av et syn å se henne skifte fra "jaja... det var vel det.. sukk" til "OI!!! Hva pokker? MER heroin??!" Masse godord og klikk og godis ble det selvsagt da. Gjorde et søk til (boks 3 & 6), og da skvatt hun ikke like mye som første gangen, men hun markerte selvstendig og spontant begge gangene. Vi kom utrolig langt i dag, kjentes det ut som!

For ikke å surfe for mye på den gode bølgen på banen (som ofte dabber av etter å ha nådd en topp), begynte vi heller å trene inn en ny lukt på plattformen. Jeg har jo lenge tenkt at heroin er litt ubrukelig å ha en hund som går på; politiet har sine egne hunder, og de kaller ikke inn eksterne hunder for heroinsøk, liksom! Mulig vi kan få til en avtale om å få prøve såkalte operative søk, men inntil da så vil jeg ha noe som har større bruksverdi, hvor vi faktisk kan ha sjans til å få prøvd oss operativt uten å bli kastet ut med blålys. Likhunder er jo veldig i skuddet for tida, og siden jeg tross alt er så opptatt av å følge skuddet, så bestemte jeg meg for liklukt. Hvis politiet vet at noen er forsvunnet, men ikke finner de, så kan de trenge likhunder. Vanlige sporhunder finner ikke døde mennesker, utrolig nok (ikke så utrolig for en hund, men det er en annen sak). Politiet har heller ikke så mange likhunder tilgjengelig (om noen??), og derfor kan man altså ta en liten tur innom og høre om man får prøve å søke etter NN som var savnet i området for to uker siden og som ikke er funnet ennå men mistenkt omkommet. De taper jo ingenting på det, mens vi får et operativt søk!

Så liklukt det ble! Stig hadde liklukt av tre personer; en som hadde dødd en naturlig død, en som var skutt og en som var knivdrept. Trolig fikk vi at h*n som hadde blitt skutt; tøybiten (ca 1 x 3 cm) Tulla skulle snuse på, som egentlig skulle forestille hvit; var litt rød-svart. Ekkelt. Vi fikk den forresten med oss hjem, så nå står den der i en filmboks (for gammeldags foto-film) på kommoden. Litt rart å tenke på, så jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Vel oppe på plattformen trengte jeg nøyaktig to klikk (!, ikke søk, men klikk!) før jeg så at Tulla reagerte på lukten og begynte å feste rimelig bra. To klikk før hunden min begynte å skjønne at liklukt var tingen. Sprøtt det også.. Det går jo rasende fort med hunder som "kan leken", men det er like fordømrade sprøtt å se på hver gang. Jeg lot henne selvsagt ikke markere det enda, men banket det inn i henne i første søket. Søk to fikk jeg instrukser om å prøve å drøye det, og Tulla markerte. Stod og dyttet snuten mot boksen, vrei rundt og både inhalerte og uthalerte dypt. Flere sånne pene markeringer på rad, og vi ga oss for dagen. Den hadde vært lang nok allerede, og alle de fremskrittene vi hadde gjort ville jeg ikke trodd vi fikk til på en dag!

Noe som var nesten like bra som det spesifikke fremskrittet på område spesialsøk, var at Tulla ikke giret seg opp i bilen når jeg gikk fra henne. Vanligvis hyler/brøler hun av iver etter å få være med inn bare eeen gang til. Hun gjør det når vi nettopp har kommet ut fra søk, og skal ha en pause. Dette har jo dermed innebært at pausene ikke har vært spesielt effektive pauser for Tulla. Hun har kavet seg opp, og tatt energien ut i søket og fått roet seg fint ned, før hun på nytt har blitt satt i bilen og kavet seg opp igjen. I dag begynte vi heller med en rolig og balansert hund (etter at første søket var unnagjort vel og merke!), som klarte å konsentrere seg om søket og oppgavene på en så hensiktsmessig måte at vi fikk store fremskritt. Ikke det at det har vært vanskelig å trene henne før, men i dag var det rett og slett enda enklere. Man kan jo diskutere om det er bra eller ikke, hehe, siden jeg synes det er morsomt å trene i seg selv. Og det er vel med vanskelige hunder man lærer mest som trener??

Uansett; hun ligger nå her rett ut på siden og drømmer tidvis om heroin og lik. Stakkars hund, for noen makabre drømmer hun må ha..

En oppdatering på blogge-prosjektet

Nesten et år med blogging er gått (vel, 25. mai er det gått et år). Det har jo som noen kanskje vet, vært et prosjekt. Jeg hadde ikke særlig høye tanker om blogging, det kan trygt sies. Noen følte seg sikkert støtt, og mente jeg selv var ignorant som ikke skjønte bedre! Morsomt når folk engasjerer seg; da har man tydeligvis truffet en nerve av noe slag. ;o)

Men siden jeg syntes det var litt for dumt å være så bastant uten å ha prøvd det, så fant jeg ut at beste måte å sjekke opp i min hypotese var å nettopp prøve det. Og det har jeg nå gjort, i snart et år. Så er spørsmålet da; har jeg forandret innstillingen min til blogging? Ja, det vil jeg si. Jeg fikk mange argumenter for blogging da jeg skrev mitt første blogginnlegg, og klarte å provosere mange garvete bloggere. Et argument var at noen brukte bloggen som treningsdagbok. Det har jeg delvis prøvd; det vil si at jeg har prøvd å skrive litt om hvordan jeg trener, både generelt og spesifikt. Akkurat det spesifikke (altså spesifikke treninger/ting vi trener på) føler jeg ikke har gitt meg så mye. Jeg har relativt god oversikt i hodet mitt, og jeg er fremdeles ikke av den oppfatning av at slike pirkete ting interesserer andre. Om andre folk tror det om sine treningslogger, so be it. Jeg bryr meg strengt tatt ikke så mye om hva de skriver, men det er det kanskje andre som gjør.

Noen mente at blogging var en fin måte å få ut ting på, og på det punktet kan jeg si meg enig. Jeg husker ett blogginnlegg spesielt godt; det som handlet om Casper og mine følelser i forbindelse med han. Jeg satt og grein da jeg skrev det, og det gjorde veldig vondt å måtte sette ord på alt jeg følte, men etterpå kjentes jeg litt lettere. Jeg har ikke tenkt fullt så mye på han etter at jeg skrev det, men det går selvsagt opp og ned. Og å glemme kommer jeg vel uansett aldri til å gjøre.. Akkurat det at det hjelper å skrive ting, eller å "få ut" ting, det visste jeg jo fra før, men jeg trodde ikke at en blogg var rette stedet å gjøre det på. Kanskje er det ikke det heller, hvem vet? Men når resultatet, for bloggeren, er positivt, så fordrer det til gjentagelse.

Ellers har jeg jo endel tanker om trening, og ting jeg leser og opplever og ser rundt meg i forbindelse med det. Og sånt liker jeg å skrive om. Innlegget om hvorfor jeg klikkertrener er et sånt innlegg. Litt ettertenksomt på et vis, eller som en slags konklusjon eller utgreing på hvorfor jeg gjør det på den måten.

Jeg har også skrevet om livet generelt, hva vi gjør på og ikke gjør på (eller, det sistnevnte skriver jeg ikke så mye om kanskje).. Den biten er grei nok, og det er greit å "få ut" litt. Selv om det ikke er all verdens interessant (akkurat som dette avsnittet). Men jeg bare sier det liksom, bare for å ha sagt det, og absolutt ingenting annet.

Kommer jeg til å fortsette å blogge? Ja, men sikkert ikke så mye oftere enn jeg har gjort til nå, siden jeg ikke syns det er så utrolig moro. Dessuten er det jo alt det andre, det som eventuelt fører til blogging, som tar tid, og som er gøy..!

Og over til vinnerspørsmålet; er det noen som leser bloggen min? Ja, utrolig nok er det det. Men hvor mange det er, sier jeg ikke, hehe.. ;o) Påstanden min om at det var av stor betydning står jeg fremdeles ved. Selv om jeg hadde skrevet blogg for å "få ut ting", så er det fint å se at noen leser det, eller i alle fall er innom siden. Da føles det som om man har fått ut enda litt mer, siden man har delt det med noen..

Funksjonsanalyse av Tulla

Neida, vi har ikke vært på funksjonsanalyse. Men jeg har i det siste tenkt litt på Tulla, og hvilke funksjoner hun har potensiale til, ganske enkelt. Med funksjoner så tenker jeg da på hva jeg kan gjøre med henne, hvilke aktiviteter vi kan drive med og som hun passer til.

Litt rart å tenke på, men Casper var jo halvt irsk setter, og det er vel det sikreste vi visste om han. Vi tror vel at den andre halvparten var border collie og labrador, men det vet vi jo egentlig ikke. Casper var sånn at han trengte noe mosjon (selvsagt, det gjør jo alle hunder), og så likte han å få litt hjernetrim og nesestimulering. Når jeg slapp han løs, løp han tullball, snurret rundt og løp bare for løpingen sin del. Det var morsomt å løpe løs! Når vi trente diverse triks og øvelser, virket det som om han var veldig "resultatorientert". Han skulle frem til målet; finne ut hva jeg ville ha han til å gjøre.

Tulla derimot, hun er et kapittel for seg! Når jeg slipper henne kan hun fint løpe litt, men så blir det kjedelig. Det hjelper å ha noen å løpe sammen med, men det er sjelden vi finner noen hvor kjemien stemmer 100% og det er morsomt å leke veldig lenge. Men greit nok. Alene så vimser hun hit og dit, snuser litt her og der og følger litt spor av og til. Noen ganger slår hjernen over i jaktmodus, men det er ikke så ofte. Når vi trener, føler jeg sjelden vi kommer frem til noe resultat. Muligens er det fordi jeg er særdeles pirkete og aldri sier meg fornøyd med noe som helst. Det er ikke det at hun ikke kan noe, for all del hun kan en god masse ting! Men det virker ikke som om det er så nøye for henne; hun syns det er storveies å bare trene, hun..!

Jeg savner noe hos Tulla, og det vil jeg kalle "fremdrift". Det har ikke noe med steglengde og måten å gå på, men heller mer viljen som driver henne fremover. Etter å ha tenkt litt, så har jeg vel kommet frem til at hun må ha en god grunn for å virkelig drives fremover. Det å løpe er ikke morsomt i seg selv. Når vi går tur og hun er løs, løper hun litt til å begynne med, men etter to-tre minutter eller så, begynner hun å se seg om etter meg for å få meg med på hjernetrimmen hennes. Nå for tiden har hun fått det for seg at hun skal stoppe og la meg gå i forveien (det begynte i sommer), og når jeg har gått en 50 m og snur meg for å se hvor det blir av henne, så står hun bare der og venter og håper inderlig at jeg skal kommandere henne til noe (sitt, ligg, innkalling). Med andre ord; når det ikke skjer noe mer "gøy" enn at hun "bare" får løpe løs, så finner hun på sine egne stunt for å få litt hodebry. Uskyldig nok det, og det er vel den fineste måten hun kunne gjort det på (hun kunne jo stukket av og undersøkt diverse). Men jeg savner denne "fremdriften"; at hun liker å løpe.

Det passer jo ikke så bra å mangel fremdrift når jeg har lyst på en sparketur (med minst mulig effort fra min side, hehe), eller når jeg skal lære henne å dra i sele når vi bare går tur i skogen. Hun liker seg veldig godt ved min side, rett og slett. Og det er i og for seg egentlig fint. Til sin tid. Og det er jo her noe av problemet kommer inn; hun vet jo ikke når jeg skulle ønske hun var pigg og hadde fremdrift, og når aller helst vil ha henne i nærheten og setter pris på rolig kontrollert gange ved siden av eller bak meg, uansett om vi er i boligstrøk eller skogen. Det er ikke lett å være hund! Og jeg må vel bare godta, har jeg funnet ut, at hun er sånn som hun er.

Et eksempel fra i går; jeg hadde fri nesten hele dagen, så først dro vi opp i skogen og gikk en god tur der. Hun var løs, og merkelig nok løp hun faktisk mye! Hun løp også lengre enn jeg er vant til, uten å være på "jakt", men akkurat da virket det som om hun løp bare fordi det var gøy. Kom hjem og en time eller så etterpå ville jeg ut på sparktur, siden føret var så bra tenkte jeg å utnytte det. Hun er ikke akkurat den som stormer til døra bare jeg henter ytterjakken (og det synes jeg også er litt kjipt til tider), selv om det også er veldig behagelig å slippe de skyhøye forventningene til "o store TUR". Men det var ikke så gøy å bli med ut på sparktur; hun ville ikke dra i det hele tatt (greit nok, det er jeg jo vant til), og det endte med at hun løp ved siden av sparken. Merkelig; for jeg tror de fleste hunder ville blitt sjeleglade for å få tur NR 2 (!) på en dag..? (Nei, hun er ferdig med innbilten, så det er ikke svaret.)

Så da er vi tilbake til funksjonsanalysen: hun fungerer relativt dårlig til fysisk aktivitet "uten mål og mening"; som fx å trekke, i alle fall hvis vi går alene. Når vi går sammen med noen drar hun stort sett veldig bra. Hun liker ikke å løpe for løpingens del; det må hun ha en grunn til å drive med over lengre tid. Derimot syns hun hodebry er noe av det som gir livet mening. Hun er ivrig og glad og vill og alt er veldig bra, så lenge det involverer bruk av hodet. Og det er jo derfor agility går så bra; fordi det ikke er bare løping, det handler om å tenke litt også. Og lydighetstrening eller triks eller spesialsøk eller bare godbitsøk eller wannabe-freestyle; slikt er alltid, alltid morsomt! Og det er hun klar for absolutt hele døgnet!

Egentlig er det da litt synd på Tulla, som ikke har havnet hos noen som ikke er mer interessert i LP enn det jeg er.. Jeg synes nemlig ikke det kunne vært mye verre..! (No offense!) Lurer på om jeg må skjerpe meg på det punktet, og faktisk begynne å trene litt målrettet på det..? For Tullas del hadde hun levd i himmelen om hun hadde kommet til noen som trente spesialsøk med henne hver dag; hun er utrolig utholdende i hodet og nesen og blir aldri lei av pirk. For henne er selve prosessen med å lære morsomt (ja, jeg vet det høres dumt ut).

Jeg var spent på hvordan det ville bli å få en springer i hus, og tenkte ikke så mye over at det var sammenlignbart med Casper, som var halvt irsk setter. (Og det var det kanskje heller ikke..?) Uansett; litt av det jeg synes er det fine med å ha hund er jo nettopp det at de er så sjeleglad for denne "tur nr 2", at de ivrig kaster seg ut i snøen og løper og leker seg, at de alltid villig stiller opp når du vil ut og gå eller løpe. Og derfor syns jeg det er litt synd at Tulla ikke er mer sånn. Og derfor savner jeg oftere og oftere denne "irske setteren min"; som løper og leker, trekker meg på spark med glede (både en og to og fem ganger om dagen om det så måtte være). Så får heller Tulla jobbe med hodebryet sitt, være veloppdragen og kontrollert, og så trener vi to på det i stedet for å "plage" henne med ukontrollert løs-løping, herjing i snøen uten mål og mening.. (..men du skal ikke se bort ifra at hun blir litt revet med av en sånn rød-topp..;o) )

Hvorfor jeg klikkertrener

Mange reagerer når man forteller at man klikkertrener, faktisk er det sjelden at man ikke får en reaksjon. Enten syns de det er hull i hodet - holde på å skjemme bort hunden på den måten, ikke kunne ha grenser og heller drive med fri oppdragelse, og dessuten blir hunden feit, usikker og ulydig. Etter min mening bunner dette ut i ren og skjær uvitenhet om metoden. Noen ganger møter man på de som er begeistret - så bra at du klikkertrener! Men ofte er det også der misforståelser ute og går, men man forlater i alle fall ikke samtalen som en hakkekylling som har blitt tygd og spyttet ut igjen..

Jeg har to ganske enkle grunner for å klikkertrene, men de er det faktisk absolutt ingen som har spurt meg om enda.

Jeg er vokst opp med en blanding mellom stor respekt for levende vesener, og det å likevel ha forståelse for at "dyr er bare dyr". Det vil i bunn og grunn si at selv om dyr nå engang bare er dyr, så har de rett til å bli behandlet bra. Jeg vrenger meg når jeg med ujevne mellomrom ser noen som forsøker å dressere hunden sin ved å heise den opp i hengende stilling eller slå den over ryggen med båndet. Min første grunn til at jeg klikkertrener, er altså fordi det er en metode som ikke går ut på å slå hunden, eller tvinge den til å gjøre ting.

Men det er det jo ikke alle som gjør, selv om de ikke klikkertrener! Det vet jeg utmerket godt, for jeg har selv trent på andre måter før jeg gikk over til ren klikkertrening. Det er kjempestor forskjell på å trykke rumpa til hunden ned for å få den til å sitte, og det å lokke den ned i sitt ved hjelp av en godbit som den får når den setter seg. Såpass skjønner vel de aller fleste! Og det fører oss over til min andre grunn; nemlig at klikkertrening er mer effektivt enn andre metoder som ikke innebærer tvang og/eller vold. En klikkertrent atferd sitter raskere, og bedre, enn en som er lært inn med lokking. I tillegg lærer hunden selv å være mer bevisst på hva nøyaktig den gjør for å få godbiten. Den snurrer ikke bare rundt og tilfeldigvis deiser rumpa i bakken før godbiten plutselig er servert; den må konsentrere seg om handlingene sine, før den får godbiten.
Og hunder er bare hunder.. de er enkle dyr; og man når frem ved å gjøre ting litt enkelt. Man forventer ikke at hunden "skjønner" at den nå "kan" sitte, eller løpe over mønet og berøre kontaktfeltene. Man sikrer seg at hunden gjør det, fordi den er blitt hjernevasket til å gjøre akkurat det, og ikke noe annet. Mine to gode grunner for å klikkertrene er med andre ord at jeg kan behandle hunder på en respektfull måte, som ikke medfører noe smerte, men også fordi metoden er mer effektiv enn alternativene.

Borte bra, men hjemme best!

Dagen etter fødselen kom de tilbake fra sydenferien sin, og jeg og Bjarte kunne reise til Bergen. Men først måtte jeg foreta en parring. Første gang det også faktisk, og ting foreløp "etter boken". Men i bøker står det lite om hva som skjer etter at de har sluppet hverandre (de hang i 15-20 min), og det som skjedde denne gangen (nå vet jo ikke jeg om det er representativt, men dog..); tispen ble i alle fall helt koko! Hun spant rundt og rullet og krafset og lekte og hoppet opp og ned og var helt i 120. Veldig morsomt å se på, og den stakkars hannhunden skjønte ingenting av hva hun drev på med..

Tulla hentet vi hos søsteren og foreldrene til Line samme dag som vi dro. De hadde vært så snille å passe henne noen dager. Syns det var veldig greit å slippe å tenke på henne oppi all denne valpefødingen og parringen og vasking og pakkingen! Vi kjørte nedover om kvelden, overnattet i Ålesund, og kom frem lille julaften. Julen ble feiret med alle Bjartes søsken og deres respektive, pluss farmoren hans og hunden Balder. Vi fikk mye av det som stod på ønskelisten til jul, og litt til:

• en micro
• en micro til
• peissett
• vedkurv
• jeg fikk et varmeteppe siden jeg fryser sånn
• Bjarte fikk en drøss med skjorter til ny-jobben starter
• Tulla fikk pipeleker og godis og tyggeting
• penger
• klær av ull til meg
• grillvotter
  
• enda mer penger
• en pute
• et bilde
  
• et skilt til å henge ved carporten vår
• noen flasker vin
• vinterdekk
  
• og sikkert enda mer jeg ikke kommer på i farten

Nyttårsaften feiret vi samme sted, men uten foreldre, farmor og Balder og lillesøsteren til Bjarte. Det var stor ståhei og festivitas. Vi lagde både kalkun og ribbe og tilbehør. Tulla tok nyttårsaften veldig greit. Alle besøkende kom jo for å besøke henne kan skjønne (trodde jo hun), og rakettene var ikke så farlige som endel andre hunder skal ha det til. Det som derimot bekymrer meg litt, var at hun ved to anledninger bjeffet på de; en gang når det smalt samtidig som hun så det blinket i et vindu, og en annen gang da vi var ute i sju-åttetiden og luftet henne, og det smalt rett i nærheten. Veldig kjipt, med tanke på at hun ikke har reagert på slikt overhodet tidligere.. Jeg var inne med henne akkurat på slaget tolv, og vi lette etter tørrfôr som lå på gulvet og tok ut av oppvaskmaskinen. Skikkelig kult, med andre ord..! ;p Jeg bryr meg fint lite om nyttårsaften; det er bare 17. august, 4. mars og 28. november en gang i året også, men det er det ingen som feirer..!

Borte bra, men hjemme best! Vi kom hjem torsdagsettermiddag; hadde en stopp i Ålesund på vei opp også. Tulla er veeldig glad i Cal (og nå Mari som er gravid), så hun syns det var toppers. Jeg var på jobb i går, og skal på jobb i morgen. Vi har med andre ord vært særdeles produktive etter at vi kom hjem, og Bjarte dro meg til og med på gardinshopping på fredag. Fant ingen vi likte helt 100%, men Bjarte lånte med seg noen hjem i går, så jeg tror vi har funnet noe vi skal ha. Vi var på opphørssalg på en genial lokal butikk (Nøsen), og tok med oss et stort skap/bokhylle hjem. Utrolig fint, og selvsagt i rett stil; hvitmalt tre. :o) Noen knotter til ny-badet ble det også, og vi har allerede begynt på bursdagsgaver til folk..

Tulla begynte på Pro Plan Laks og Ris før vi dro til Bergen; praktisk med tørrfôr når man ikke har plass til fryser i bilen. ;o) Fungerer fint, men merker det er tørrfôr hun går på, og ikke Vom og Hundemat. Hun bajser mye oftere, og mer, enn hun pleier. Ellers har jeg kjøpt to KW-shampoer til henne som jeg har prøvd: minkoljeshampo og mandeloljeshampo. Blandet de, og nå skinner pelsen hennes som aldri før! Til og med underulla glinser! Eneste negative er at denne fluffy looken hunder kan få etter et bad, ikke gir seg. Må prøve å skaffe en skikkelig god balsam som holder pelsen nede, og evt prøve dekken. Jammen bra at jeg ikke skulle på noen utstilling! Det er jo snart tre uker siden jeg badet henne (kjapp hoderegning), og hun har ennå virvler som ikke har lagt seg.. Men som sagt; balsam er sikkert tingen!

Dagen vi reiste fra Bergen, satt vi og spiste frokost med foreldrene til Bjarte før vi dro, og det ble snakk om sommerferie. Vi har tilbud om å bli med søsknene hans og noen venner av de på ferie i Europa et sted; leie et hus eller et slott og være der og lage mat selv og gjøre som vi vil. Jeg er litt skeptisk, fordi jeg tror man må gå ekstremt godt overens med de man bor med, siden det er snakk om flere uker. I tillegg ville det garantert ha kræsjet med jobbingen min. Vi har også fått en invitasjon fra en fjern slektning (tror jeg), om å komme på besøk til Taiwan. Akkurat dèt syntes foreldrene til Bjarte var en veldig god idè. Faktisk så god at de vil sponse oss med en tur dit!! Jeg tror ikke det har gått opp for meg enda, men det er jo helt sinnsykt! Vi skal faktisk til Taiwan! Jeg har jo bodd der i seks år til sammen (3+3), og har veldig mange minner derfra. Vi er ikke sikre på om vi kan dra til det tidspunktet andre kommer, men at det blir en tur til Taiwan er i alle fall en sikker ting! Gleder meg som en liten unge, og han som skal arrangere dette for oss kommer virkelig til å gjøre dette til en knalltur!

I skrivende stund holder Bjarte på med badet oppe, han har kjøpt panelplater og holder på å sette de opp. Han har virkelig fått fingeren ut, og har til og med hengt opp noen stenger på kjøkkenet, sånn at bøttene med bestikk endeleig henger der de skal. :D Jeg holder på å vaske klær og rydder og ordner litt hist og her. Det jeg ikke lenger bruker, får søsteren min; akkurat slik det var i våre barndoms dager.. Alt er såre vel, med andre ord! :o)

Nye verdensborgere

Jeg føler at de fleste av mine blogginnlegg starter med at jeg ikke vet hvor jeg skal starte, og sånn er det også denne gangen.. :p Først vil jeg takke for alle mailene og hilsnene jeg har fått i gjesteboken om ønsker om god jul og godt nyttår. Julen var fin, og nyttåret er jo knapt startet, men foreløpig har det vært bra!

Uken før jul var jeg på pensjonatet. Det var relativt få pensjonathunder der, men fem, og etterhvert seks av de hjemmeboende hundene var der. En hund hadde termin, og jeg gikk og ventet på at skulle fø. Den 21. desember brakte det løs. Vel, det brakte ikke så mye, men tegnene var nå der. Hun vegret seg for frokosten, men det var det noen andre hunder som gjorde også.. I tillegg hadde jeg målt temperaturen hennes hver dag, og denne dagen begynte den å synke. Vanligvis lå den på 37.3, men den morgenen var den nede på 37.0. Mulig den ville synke mer tenkte jeg, så jeg fortsatte å måle den dagen. Mener å huske det laveste jeg målte var rett i overkant av 36 grader, men da var det allerede andre tegn som begynte å vise seg. Holly, som hunden het, begynte å bli urolig i tretiden på ettermiddagen, og kvart på fire begynte hun å pese. Klokken seks begynte hun å skjelve, og til da hadde jeg gjort klar det jeg trengte for fødselen. Skjelvingen virket som bittesmå rier for mitt utrente øye, jeg som knapt har sett en rie før..

Ti på sju begynte pressveene, og Holly var tydelig utilpass og skjønte ikke så mye av det som skjedde. Det var hennes første fødsel, og min også for den saks skyld. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke beroligende til henne, og massere henne på korsryggen, slik jeg hadde fått beskjed om. Den første valpen var den "verste", i den forstand at det virket som den gjorde mest vondt. Klokken åtte på kvelden kom den første, en stor hannvalp på over 200 gram. En time senere kom valp nummer to, dette også en stor hannvalp på 210 gram. Han bare ploppet ut, og plutselig lå han bare der.. Siden jeg ikke hadde vært med på noe slikt før, ble jeg litt i tvil om hvor lenge de kunne ligge i fosterposen sin før det måtte rives hull på de, så jeg lot de ikke ligge lenge før jeg grep inn. Holly ville mest bare slikke og slikke, og det førte ikke til noe hull. Så jeg rev opp posen og tok de ut. Litt rart hvordan sperrer for slike litt "ekle" ting bare forsvinner.. Tispen viste heller ingen tegn til å skulle bite av navlestrengen, så den rev jeg også av. Brukte ikke sløv saks, slik det står i alle bøker, men tok et godt tak innerst ved magen til valpen, og brukte fingrene og neglene for å skille mor og "barn". Etterpå fikk Holly styre som hun ville med valpene, og hun slikket og slikket og ville aller helst ha de opp i ansiktet sitt, men jeg insisterte på at de skulle få sine første slurker med melk, noe som var helt i orden for henne, bare hun ble litt overtalt.

Freden senket seg, og både Holly og valpene virket rolige. Jeg var jo ikke sikker på om det var flere igjen, og prøvde å kjenne på magen hennes. Men jeg er jo ikke akkurat dreven i dette, så det kunne kjennes ut akkurat som det ville for min del; på en måte kjentes det ut som om det var noen igjen der inne, på den andre siden virket det ikke sånn i det hele tatt. Vi ble enige om å vente og se det litt an. Tiden gikk, og jeg fikk beskjed fra oppdretteren at jeg kunne gå og legge meg; det var sikkert tomt. Da var det gått over to timer siden sist valp, og ting skulle vel blitt kritisk om det var flere igjen.. ifølge boka i alle fall.

Jeg og Bjarte gikk ut og luftet hunder, så gikk jeg ned og begynte å pusse tenner når vi kom inn igjen. Plutselig hører jeg Bjarte rope: "Det er kommet en til!!" Jeg kaster tannbørsten, og løper opp trappen. Bjarte hadde bare skullet sjekke at alt stod bra til med de nye verdensborgerne, da han hadde oppdaget en ny liten klump. Vi aner jo ikke hvor lenge hun hadde ligget der, men Holly hadde ikke fjernet fosterposen eller navlestrengen. Valpekassen var helt svart av noe væske, og endel blod. Valpen lå bare helt stille og viste absolutt ingen livstegn; Holly bare slikket og slikket. Jeg rev opp fosterposen og fikk av navlestrengen. Hun var ikke død, men kald, og våt og helt slapp. Hun pustet ikke. Jeg masserte og prøvde å slynge ut fostervann fra lungene hennes. Ingen respons. Holly slukte i seg morkaken imens og brydde seg fint lite om det jeg drev på med. Her måtte det handles raskt, så jeg valgte å gi den lille (?) tispevalpen 190 g munn-til-munn. Etter noe som virket som alt for lenge, hørte vi endelig et surklete gisp etter luft. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men det var nok over en halvtime. Hun gispet oftere og oftere, og da jeg endelig hørte henne pipe var det den flotteste lyden jeg kunne tenke meg!! Det var nesten sånn at jeg fikk tårer i øynene da hun endelig begynte å røre på seg, prøve å holde hodet oppe selv og ikke bare la det henge slapt ned. Jeg la henne inntil en av Hollys patter og klemte ut en dråpe melk til henne. Ti på ett lå hun trygt inntil morens mage og sugde selv. Hun ble født ca tre og en halv time etter den forrige valpen. Jeg tror Bjarte syns jeg var litt ekkel, med svart ett-eller-annet oppetter armene, munnen full av fostervann og valpe-slim (nåja, en liten overdrivelse kanskje..), og sikkert fryktelig takknemlig for at han slapp å gjøre det jeg nettopp hadde gjort.. ;o)

Første natten sjekket jeg de annenhver time, og hver gang lå de enten søtt og sov, eller lagde de morsomme lydene de lager når de suger. Kul på magen fikk de raskt, og ikke et døgn etter fødselen hadde de lagt på seg 30 gram alle sammen.