Alfa-tispen

Fra jeg var 9 til jeg var nesten 12 år, bodde vi i utkanten av en hovedstaden på Taiwan; Taipei (hvor jeg også er født). Dyrekjær som jeg var, syns jeg det var vanskelig å la løshundene være i fred, så jeg "adopterte" like godt en liten flokk som bodde på et butikkhjørne. Hver dag i en periode, kom jeg og klappet og koste med hundene, eller, èn av de i alle fall. Den andre var helt tydelig sjefen (tisper begge to), og ville ikke alltid ha noe med meg å gjøre. Jeg fikk komme inn i flokken som bestod av de to, men jeg trengte ikke å kose med sjefen. Hun var slett ikke aggressiv mot meg, men ville bare rett og slett ikke ha noe med meg å gjøre..

En dag jeg kom oppover, hadde den laveste i rang fått valper. Fire (eller var det tre?) små flekkete nøster. De var så utrolig søte der de lå i en bunt, men de var ikke helt nyfødte. Tispen hadde mest sannsynlig gått i skjul for å føde de, og så tatt de med tilbake til sin faste plass når de var litt eldre. Jeg tipper de var ca fire-fem uker når jeg så dem for første gang. Jeg hadde også lenge trodd at tispen var blitt tatt av hundefangeren (jepp, akkurat sånn man ser i Lady & Landstrykeren), men så hadde hun bare trukket seg unna for å føde noen små.

Jeg skrapte sammen noe penger, og kjøpte mat til både tispa og valpene. Kinesere som kom til butikken og så meg sitte der (jeg var lys i hud og hår og dermed ble jeg "positivt" diskriminert), de kjøpte også mat til hundene, eller gav meg noe de allerede hadde kjøpt. Jeg åpnet hermetikkbokser og delte rettferdig ut til valpene. Selvsagt slår det meg i ettertid at jeg fikk lov til dette..!! At løshunden ikke hadde matforsvar, at den ikke forsvarte valpene sine, og at sjefen tillot meg komme så tett innpå de.. (Og bare for å poengtere hvor spesielt det var; jeg satt der med disse villhundene som aldri hadde vært sosialisert slik vi tenker på det, helt alene, som 9-åring i en stor by med like mange innbyggere som hele Norges land.)

Etterhvert forlot valpene redet; kanskje ble de tatt av hundefangeren (de var jo tross alt et enkelt bytte), eller kanskje fant de noe mer spennende å bruke tiden på, eller kanskje ble de påkjørt, eller kanskje var det noen som syntes de var søte og ville ha en liten valp. Det er ikke godt å si. Flokken gikk tilbake til å bestå av bare alfa-tispen og den som hadde fått valper. Jeg kalte de aldri opp, de fikk aldri navn av meg. Valpene fikk navn, men de forlot oss jo etterhvert.

Mens jeg gikk i fjerde klasse (fra jeg var 9 til jeg var 10 år), hadde jeg en venninne som bodde i nærheten av oss. Hun kom fra Skottland og det tok ikke mer enn toppen ti minutt å gå på besøk til henne. Og det gjorde jeg; helt mutters alene. (Ikke spør, men overbeskyttet har jeg aldri vært!) Når jeg skulle hjem, måtte jeg gå forbi disse hundene jeg hadde fått innpass i "flokken" til. Jeg stoppet alltid opp og tok en liten prat og nattakos (hvis de var der og ikke et annet sted), før jeg fortsatte hjem. Det hendte de fulgte etter meg litt, men de var aldri med inn. I svingen over butikken hvor "min" flokk bodde, bodde det en annen flokk. Denne bestod av langt flere hunder, tror jeg regnet ni på det meste. En hadde bare tre føtter; den siste foten hadde en klump der håndleddet egentlig skulle vært. De bjeffet alltid litt på meg, og det var litt ekkelt syns jeg selvsagt. Det tror jeg hvem som helst ville følt; når ni fremmede villhunder står på "post" og forsøker å bjeffe deg vekk fordi du har entret territoriet deres..

En kveld jeg kom gående da nettopp dette skjedde. Men den kvelden var de mer aggressive enn før. Og de var ganske mange. De bjeffet og knurret og kom mot meg og flekket tenner. Jeg stoppet og skjønte at jeg ikke ville komme meg forbi i kveld. Jeg måtte eventuelt gå en omvei, men den omveien ville tatt minst en halvtime og jeg visste egentlig ikke helt hvor den var..

Mens jeg stod der og tenkte på om jeg skulle snu eller ikke, kommer sjefstispen fra "min flokk" også mot der jeg står, og begynner å bjeffe og knurre. Jeg var litt usikker på den hunden, siden jeg aldri hadde blitt kjent med den, så at hun nå skulle slå seg sammen med den andre flokken for å ta meg, syntes jeg var mildt sagt ekkelt.

Men etterhvert ble det klart for meg at sjefstispen slett ikke knurret og bjeffet på meg, hun gjorde faktisk utfall mot de andre hundene! Denne villhunden, som jeg knapt hadde rørt på, og som alltid hadde trukket seg unna meg når jeg kom og ville ha kontakt; hun kom nå og forsvarte meg! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Tispen kom og stilte seg ved siden av meg, flekket tenner og bjeffet aggressivt til den andre hundeflokken. Så fulgte hun meg ned til "vår flokk", mens hun hele tiden gikk mellom meg og den andre sinte flokken. Hvis den andre flokken prøvde å følge etter, snudde hun og ble stående å true de før hun fortsatte å følge meg nedover.

Den andre flokken ville nok ikke bevege seg inn på "vårt" territorium, så de stoppet å forfølge meg. Og grunnen til at de hadde truet meg i utgangspunktet, var kanskje fordi jeg ble oppfattet som nettopp et medlem av den andre flokken? Og at jeg da hadde kommet inn på deres territorium?

Jeg synes dette er noe av det aller, aller mest spesielle jeg noensinne har opplevd med hunder. En voksen, trygg og selvstendig villhund, skikkelig blandingshund, som mest sannsynlig har bodd på gata hele sitt liv og klart seg utmerket, og som slett ikke ville ha noe med meg å gjøre når jeg trengte meg inn i deres lille flokk; hun forsvarte meg da jeg stod som en hjelpesløs liten 9-åring, i frontkonfrontasjon med ca 7 aggressive hunder fra en annen flokk.. Jeg syns det sier noe om hunder, om flokk og hjelpeatferd i en flokk, og om hvilke bånd vi har muligheter å knytte til hunder..