Trening med Kathy Sdoa

I dag var planen å dra på fellestrening med Canis. Jeg har fått invitasjon på mail, og der stod det at det var egentrening uten instruktør, men at Canisinstruktører ville være behjelpelige med råd når deres hunder hadde pause. Greit nok, jeg forventet kanskje at Cecilie Hansen som jeg gikk på grunnferdighetskurs hos, var der, men ellers få kjente fjes.

Tenkte å trene litt apport med Tulla, hadde håpet at vi skulle komme så langt til at jeg kunne legge på kommando ute. Apport har vi forøvrig trent veldig lite på, men hun kan det inne i stua, med tau og andre myke leker, med matskålen som forstyrrelse. Og da kommer hun i utgangsstilling med apporten og har nydelig fart. Men da jeg skulle prøve meg litt inne først for å se hvor hun lå i landet i dag, hadde hun glemt absolutt alt som het apport. Jeg prøvde først med treapporten som vi så å si ikke har trent med, men neida, den skulle hun knapt bære. Og da jeg etterhvert prøvde det vanlige tauet luffet hun frem, peste og krafset på det. Argh!! Men men.. med godt mot tok jeg med et utall apportgjenstander, for å i alle fall klikke at hun holdt forskjellige apporter.

Jeg kom, begynte å klikke opp litt kontakt med Tulla; det var første gang vi var på sånn trening. Etter en stund begynte det å renne inn folk; Morten Egtvedt og Cecilie Køste kom selvsagt, og flere andre klikkerinstruktører fra trøndelagsområdet. Mange kjente fjes med andre ord; og jeg fikk muligens en smule angst. Eller rettere sagt litt prestasjonsangst.. :p

Men det toppet seg helt klart da jeg så Kathy Sdoa (JA, du leste riktig!!) på treningsplassen. Da tror jeg jeg bare kapitulerte fullstendig, og begynte vel strengt tatt å skjelve. Jeg har sinnsykt prestasjonsangst, men takler det greit i agility, for da må jeg bare løpe og slipper å tenke så mye, men i dag, når Tulla var den dusten hun var, og med alle de andre flinke folka; det tok kaka!

Lydighet "og sånt" har liksom aldri vært vårt fokus, men Tulla har likevel vært den hunden på hundetreff som har gått fot mens andre hunder har hengt i nakken hennes for å få henne til å leke. Men i dag? Njes.. Kontakt og fokus var en saga blott, og jeg satte kriteriene så lavt at hun bare skulle sitte og BLI sittende mens jeg pjåtet godis i munnen hennes. Hun fikk klikk for å se på meg, og for at jeg kunne bevege meg rundt henne. Hadde hun vært "normal" hadde jeg kunnet satt henne i sitt, gått fra og latt henne bli der en stund. Men i dag var hun bare helt snål. Og er ikke det typisk når det kommer folk fra statene for å se på?!? Følte meg som en diger fjott og hadde mest lyst å bare dra min vei. Og ja, forresten; vi stod ca 40 meter fra de andre, som en annen pubertal hannhund, og hun fikk en blanding mellom pølse, myke butikk-godbiter (All Sorts) og stekt strimlet svinekjøtt (skikkelig knask med andre ord), så det var ikke belønningen det stod på heller. Det vil si; til "vanlig" spiser hun jo puffet ris og er strålende fornøyd.. :/

Jeg var så lei meg over å ha en sånn drittbikkje, at jeg sluttet å smatte (vanlig betinget forsterker), og tok frem min magiske Bailey-klikker som jeg fikk i helgen, i håp om at den skulle gjøre underverker. BELIEVE! står det på den, og jeg gjorde virkelig det.. Men den var ikke så magisk som jeg hadde forespeilet meg, dessverre.. ;o)

Jeg tok flere pauser, satte henne i bilen for å få opp lysten til å være med meg og fokusere på meg. Kan vel ikke si at jeg så det hjalp akkurat. Hun var nøyaktig like vimsete som før pausen. Jeg dristet meg til å ta frem pipe-sauen, som er forbeholdt agility-belønninger. Det kunne gå enten veldig veldig bra (hun klikker seriøst på den!) eller det kunne gå skikkelig rævva, dvs at jeg kunne ha kastet den i fleisen hennes og hun kunne ikke brydd seg mindre (som det kan være med andre leker jeg har prøvd). Men heldigvis, takk og pris, klikket hun i dag også. Hun var som vanlig maniac-gal etter den! Jeg var sjeleglad! Belønnet henne med den for skikkelig enkle ting, som å tilby sitt. :p

Etterhvert begynte fokus å komme på meg igjen, og jeg prøvde et gammelt Tulla-triks. Jeg slapp henne løs. Det strider jo mot alle bøker og sunn fornuft, men ikke mot Tulla-logikk. Når Tulla er løs, og jeg later som jeg gir "beng" i henne, finner hun ofte ut at hun skal være sååå kompis med meg. Og det skjedde i dag også. Håpet å få henne distrahert av noen av hundene som trente der, men det var skikkelig vanskelig! Jeg holdt henne i halsbåndet, og "sendte" henne ut mot en annen hund. Jepp, det så sikkert tragisk ut.. Hun begynte faktisk å vise interesse for en labrador som lekte med en ball alene, og da var jeg heldig og fikk en innkalling. Hun bråsnudde (som alltid), og dermed var leken i gang. Det vil si; Tulla hadde fokus på meg, og det gikk ikke an å få henne til å finne på noe annet enn å holde øye med meg. Kanskje jeg skulle gjort det tidligere, eller kanskje det hadde gått på trynet..

Vi fikk uansett ikke trent på noe av det jeg hadde tenkt (apport), men jeg er fornøyd med at selv om treningen begynte så dårlig som den kunne, så endte den i alle fall relativt bra. Eller, den endte vel der vi skulle begynt, tenker jeg.. Men det får bli neste gang. Erfaring tilsier også at hun er mer ivrig på meg den andre gangen hun er på sånne nye treningssteder, men det hjelper ikke akkurat.