Hvorfor terping ikke fungerer

Man må som oftest kjøre mange repetisjoner for å virkelig få vist hunden hva man mener, og for å få en atferd flytende. Men det er ikke alltid like lurt å kjøre mange repetisjoner på rad. Ofte kan det faktisk til og med gjøre hunden verre enn utgangspunktet.

Årsaken til at antall prosent vellykkede forsøk minker, til tross for god forsterkningskvalitet, frekvens og timing, kan være flere. Hunden kan være fysisk eller psykisk sliten, ganske enkelt. Momentet man trener på kan være krevende, eller det kan være direkte vanskelig. Hunden trenger en pause.

Ta for eksempel slalåm i agility; det er en meget krevende øvelse for hunden, som sliter på den psykiske konsentrasjonen. Hunden må tenke, og slalåm er kjent for å være et av de vanskeligste hindrene i agility. En annen ting er at slalåm er krevende fysisk; det sliter på ledd. Man bør derfor på grunn av hundens helse ikke terpe på dette mange ganger etter hverandre, spesielt ikke når hunden begynner å få stor fart. Når hunden har begynt å skjønne hinderet og man nærmer seg at atferden er flytende, er det ikke lenger like vanskelig psykisk, men det fysiske er desto mer krevende.

Det er bedre å ta en pause "for tidlig" enn for sent. Får man noe uventet bra; ta en jackpot og en pause, ikke test hunden igjen og prøv å få til noe enda bedre. Det er også viktig at man ikke overvurderer hundens evner eller konsentrasjon, eller undervurderer vanskelighetsgraden i momentet. Det er kanskje ikke så mange som tenker over at sitt-ligg-sitt-ligg osv er tungt for hunden, og at det sliter på den fysisk. Som et lite apropos; varm opp hunden før du begynner med sånne krevende ting!

Det er som sagt bedre å ta pause "for tidlig" og heller jobbe med andre ting etterhvert, enn å få mange dårlige repetisjoner. Det som skjer hvis man ikke tar pause, men bare fortsetter, er at man kommer inn i en ond sirkel. (Jepp, jeg er godt kjent i den, dessverre..) Man har kanskje fått en skikkelig god respons som man har forsterket, men så vil man bare se den eeen gang til, eller hvis man er veldig ambisiøs, så vil man se noe bedre; man tror hunden er på vei opp! Men hunden er på vei ned; dette øker frustrasjonen hos eier - hunden klarte det jo nettopp nå i sted! Og i stedet for å avslutte med noe ganske OK, så fortsetter man kanskje enda lenger nedover. Og tro ikke at hunden ikke skjønner hva vi tenker! Hunden får raskt med seg at vi er frustrert, og vi klarer ikke å formidle like godt som vi gjør når vi er i godt normalt treningshumør. Dermed er vi urettferdige mot hunden, som også blir frustert.

Hunden faller ut fordi vi ikke formidler hva vi vil; og likevel forventer vi at hunden skal prestere over max! Det er jo litt ironisk. Nå begynner kanskje hunden å vingle ut til siden for å finne noe annet å drive med, noe som er litt mer givende enn en krevende, småsur eier som ikke belønner ofte eller godt nok.

Vi eiere blir kanskje irriterte; kjøttboller/kong/favorittleken må da fungere..! Men det gjør den ikke, hunden er kanskje også mett etter 400 gram kjøttboller? Eller sliten av å både leke drakamp med kongen og løpe agilitybane etter agilitybane? Så da begynner vi å ta sjanser, noe som er dårlig planlegging av treningen. Kanskje hvis vi gjør sånn og sånn, så håååper vi at vi vil se en knallrespons igjen?! Sjansen for å få tilbake den knallresponsen man hadde i utgangspunktet, er minimal, og man blir igjen irritert; både på seg selv om hunden. Og dermed er den onde sirkelen sluttet.

Jeg skriver vel kanskje dette mest som en påminnelse til meg selv; jeg er alt for dårlig til å ta pauser når det kommer en knallrespons, og virkningene av det har jeg fått merke flere ganger. Spesielt gjelder dette i agility, hvor jeg ikke avslutter med en jackpot; for vi har jo kanskje nettopp begynt treningsøkten! Det er ingen unnskyldning; da er det bedre å ta en pause, og har man fått den responsen man var ute etter den dagen, så får man kanskje trene på noe annet i stedet?