Tanker om treningen i går

Jeg må innrømme at treningen i går plaget meg ganske mye. Hadde en ekkel følelse inni meg da jeg skulle sove i går kveld, og tenkte mye på det i dag. Men så kom jeg på en ting; at det handler jo egentlig ikke om prestasjoner i form av hva hunden presterer; det vil si ferdighetene, men om mine trenerferdigheter, og utviklingen hunden viser i løpet av treningen.

Ja, kanskje Tulla "burde" ha begynt på et høyere nivå enn hun gjorde, men jeg visste jo at hun ikke var 100% på nett før vi dro. Hun hadde jo også vært på kennel i helgen, men alt sånt blir jo bare unnskyldninger, og det liker jeg egentlig ikke.

Men, vi hadde det utgangspunktet vi hadde; Tulla var utenfor, jeg var ikke interessant, vi måtte begynne langt borte fra de andre hundene og likevel var hun ufokusert. Belønningen jeg hadde tatt med var sånn passe ok, men ikke fantastisk. Til tross for det, så endte vi jo opp med at hun ikke ville slippe meg fra syne, hun gikk løs uten å løpe bort til andre hunder, hun kunne stå (det har vi trent lite på!) mens jeg gikk i fra henne, og også sitte og ligge. Midt på treningsplassen med alle andre rundt omkring. Og da vi trente fellesdekk ble hun liggende..

Poenget mitt er vel at fremgangen vi hadde, med utgangspunkt i hvor vi var da vi begynte, at det er den det er viktig å se på. Ikke nødvendigvis å sammenligne henne med de andre hundene, eller med henne selv engang.. Det gir jo uansett ingen mening! Man kan heller i ettertid analysere hvorfor hun var sånn, selv om det heller ikke hjelper annet enn å fungere som en unnskyldning. Men det hjelper i alle fall ikke å gå og være furten for at hun var så "teit"; da kommer man i alle fall ingen vei i treningen!

Så derfor, når jeg har tenkt meg litt mer om, så var jo egentlig treningen i går ganske bra? Vi startet med en "umulig" hund, og endte opp med en "mulig" en. Og det er vel det trening egentlig handler om; fremgang og utvikling. Å komme fra ett sted og ende opp på et annet.

I ettermiddag er planen å ri sammen med Line. Var og red i forrige uke også, og det er helt kjipt hvor mye jeg får lyst på hest når jeg er der! Skulle ønske jeg hadde min egen, selv om jeg nok måtte ha hatt en fôrrytter noen ganger i uken. Drømmer om en kaldblodstraver som ikke er blitt brukt til trav. Det er herlige turhester, og de har fantastisk fart og driv fremover. Jeg savner å gallopere oppover en eng så raskt at tårene spruter! Kanskje er det sånn at hvis man har fått øynene opp for en hesterase, så holder man seg gjerne til den? Sånn er det jo ofte i hundemiljøet også; har man en rase og skal få ny hund, velger man gjerne samme rase. Har man først "prøvd" en rase, klarer man kanskje ikke å forestille seg at noen annen rase skal være like "bra".

Jeg føler i alle fall at kaldblodstravere må være "det rette" for meg; jeg har ridd endel andre hesteraser også, men ingenting kan liksom sammenlignes med den spruten en traver kan gi! Følelsen av å sveve og at hesten ikke har noen problemer med å bære meg, den er fantastisk. Og så syns jeg de er fine; muskuløse og sterke.. sukk.. Men forholdene må vel ligge litt bedre til rette før jeg kan få meg hest, dessverre.