Jeg har lyst å skrive litt om mine første erfaringer med hund og dyr. Da må jeg gå helt tilbake til jeg var ganske så liten, og vi bodde på Taiwan (det er en øy utenfor Kina for de som ikke er stødig på geografi). Det jeg skriver her, er ting jeg er blitt fortalt, for jeg var alt for liten til at jeg ville husket noe sånt selv.
Jeg og foreldrene mine, og etterhvert broren min, bodde på landsbygda. På Taiwan var det sånn at hundene stort sett gikk løse der de ville, og kanskje hadde de noen som ga de mat, kanskje skaffet de seg mat alene ved å raide søppeldynger. (Noen link til domestisering av ulv, eller..??) Naboene hadde noen hunder som gikk inn og ut som de ville, og fra jeg kunne krabbe, var jeg på besøk hos de. Etterhvert fikk de uunngåelig nok valper, som jeg og broren min mer enn gjerne var med å kose på. Eller, jeg var kanskje den som likte de best; broren min likte ikke helt de skarpe tennene, forståelig nok.
I mammas fang var vi trygge for de spisse valpetennene.
Dette var altså blandingshunder av høyeste grad. De visste kanskje hvem moren var, men siden hundene gikk fritt, hadde de strengt tatt ikke kontroll med noe mer. Jeg vil gjerne poengtere at det gikk hunder løs overalt på Taiwan. Løshunder er for mange forbundet med fare, men jeg var aldri redd de, og foreldrene mine overbeskyttet meg ikke fra de skabbete, ikke-sosialiserte hundene.
Denne valpen holder på å bli sosialisert, og det samme gjør jeg (den lyse).
En dag da jeg bare var noen år gammel, hadde jeg faktisk (eller kanskje vi skal skylde på moren min?) klart å stikke av. Jeg hadde stabbet meg bortover, og plutselig var jeg vekke. Da moren min oppdaget det, fikk hun selvsagt helt panikk, og lette og lette etter meg. Etter noen timer kom jeg valsende tilbake til der vi bodde; da hadde jeg bare vært på besøk hos noen naboer lenger nedi gata og kost med hundene deres. (Og hvis man noen gang har vært liten unge med lys hud og lyst hår på Taiwan, så vet man at kinesere slett ikke har noe imot besøk av en sånn en, og har absolutt ikke noe behov for å si fra om at de hadde besøk..)
En eller annen valp jeg koste med en gang..
Da jeg begynte å gå, ble en golden retriever veldig populær hos med. Nalle var vel sikkert en av mine første kjærligheter til canis lupus familiaris-arten. Jeg gikk "tur" med Nalle (som forøvrig betyr bamse), så ofte jeg kunne. Skal prøve å finne bilde av meg og Nalle (vet det fins et), men det er endel album å gå igjennom.. ;o)
Hesten stod og ble skodd av en mann, og jeg var nysgjerrig på dette store dyret. Jeg gikk helt uredd bort til hesten for å hilse på. Jeg gikk under magen til hesten, og mellom beina. Hesten stod helt i ro, mens moren min stod lammet og så på det hele. Hun er livredd hester, etter å ha blitt trampet ned av en flokk hester på beite. Vi fikk også i ettertid vite at hesten var mannevond, men at noe må ha kommet over den og fått den til å oppføre seg snilt mot meg. Vanligvis ville den ha sparket til noen som kom så nær som jeg gjorde, men ingen kan forklare hvorfor hesten var så rolig mot akkurat meg.. Kanskje noe av det gjorde at jeg har brukt mye tid på hester senere i livet? Og at ville og såkalte "gale" hester, aldri har skremt meg? Da jeg var 14 red jeg ekstreme hester som eldre, mer erfarne ryttere ikke turte å sette seg opp på. Tviler på at jeg ville gjort det samme i dag, men så har jeg ikke hatt trening i ridning på lang tid heller...
"Sånn vil jeg ha når jeg blir stor!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar