Rasevalg

Jeg står som sagt mellom tre raser når det gjelder neste hund. Den første rasen er selvsagt Engelsk Springer Spaniel. Tulla har gitt meg utrolig mye; hun er en flott hund, med sine positive og noen negative sider. Noen treningsproblemer har vi støtt på, men hun er i grunn en relativt enkel hund å trene. Hadde jeg hatt mer tid, og til tider mer ork, så hadde vi sikkert nådd lengre enn der vi er i dag. Det er også flere faktorer som påvirker; å kjøre to timer for å trene spesialsøk er ikke noe man kan gjøre hver dag (eller hver helg heller for den saks skyld). Og når september er her, så finnes det ikke flere agilitykonkurranser å delta på, i vår "umiddelbare" nærhet, det vil si Ålesund, haha! Jeg tror ikke det ville vært noe problem å trent LP heller, det er bare at jeg syns det er noe pirk, og jeg har aldri likt pirke-arbeid. Mulig jeg forandrer mening etterhvert, men det hjelper ikke mye akkurat nå. Hun får uansett det hun trenger hver dag, og når det skjer "ingenting" innebærer det minst 30 minutters søksarbeid.

Ellers har Tulla et aktivitetsnivå jeg fint kan leve med. Hun er noget hormonell; etter løpetiden er hun tilnærmet dopet, før løpetiden er hun vill, ellers er hun sånn midt i mellom. Jeg har lært meg å sette pris på alle tre "fasene" hennes; deilig meg konstant veloppdragen hund når hun er daff, flott å ha en hund som holder ut og er giret for å jobbe når hun er vill, og fint å være "normal" hundeeier en gang i blandt. Sånn jevnt sett skulle jeg likt å ha en hund som var rolig som daffe-Tulla inne, og virkelig med som normal-Tulla ute, og så utholdende og krevende som vill-Tulla når vi trente. Kanskje er det en mer vanlig springer jeg er ute etter?

Jeg kan jo først som sist slå fast at alle de tre rasene jeg har å velge mellom, kommer til å få det de trenger hos meg. Er det noe jeg er opptatt av, så er det å bruke hunden på andre måter enn å kun traske langs fortauet og gå tur. Jeg vil trene hund, observere hund, og lære hund. Jeg synes det er flott å få den erfaringen å trene andre raser, noe jeg har gjort litt på hundepensjonatet, men ikke så grundig som med en egen hund. Det er en av grunnene til at jeg også vurderer noe annet enn springer. Jeg er redd for at jeg kommer til å bli hengende i springerhjørnet hele livet om jeg ikke våger å prøve noe nytt nå. Derfor syns jeg det er viktig å utvikle mine treningsteknikker. Jeg har ikke noe mål om å komme langt relativt sett i forhold til andre, det er bare et ekstra pluss om vi tilfeldigvis gjør det. For meg er det viktigste med den nye hunden å nå personlige mål innen trening. Hvordan vi gjør det i forhold til andre er mindre viktig, men fremgang med hunden, og utvikling av mine trener-egenskaper er viktigst.

Springer kjenner jeg jo til fra før. Den har et ok aktivitetsnivå, og selv om jeg ønsker meg mer, så kanskje det holder å "bare" ha to? Den andre trenger kanskje ikke å være "ekstra" i tillegg? Jeg er sånn passelig kjent i miljøet, og hjelp til å finne rett hund er stor. Det er mange flotte springerkull på gang her i trøndelag, så å finne oppdretter i nærheten (enn så lenge) vil også la seg gjøre. Jeg kan med pelsstellet, og jeg vil ikke støte på de største problemene i trening. Jeg kan gjøre det jeg aldri gjorde med Tulla, jeg kan legge ting til rette enda bedre denne gangen, og jeg kan lettere lese rasen og tilpasse treningen til hunden. Jeg vet hva som kan vente meg, og jeg vet hvem jeg skal spørre om råd hvis ting går på trynet. Et relativt forutsigbart valg, med andre ord, men like fullt et valg jeg vet vil passe ganske så bra, og at det vil bli veldig greit.

Den andre rasen, er den noe mer sjeldne Field Spaniel. Det er en mellom-variant av springer og cocker, i alle fall i størrelse. Den kommer i flere farger enn springer, men har vanligvis mindre pels enn både springer og cocker. Den krever ikke like mye klipping som springer, og den er kjent for å være noe tilbaketrukket ovenfor fremmede, i forhold til springer. Siden rasen er så sjelden, har dens opprinnelige jaktegenskaper blitt holdt mer i live enn springerens, muligens på grunn av springerens høyere popularitet som familiehund. Field spaniels finnes i mellom 25 og 40 eksemplarer her i landet, tallet er noe usikkert da de fleste er importerte, og noen ikke omregistrerer hundene til NKK. Det finnes ingen oppdrettere av Field i Norge, men jeg vet det kommer et kull i Molde om to-tre år. Det blir for lenge å vente uansett.

Det jeg liker med Fields, er størrelsen, det at den er nokså lik springer opprinnelig og at det er en spaniel. Den er som sagt sjelden, så på utstillinger vil vi få så å si ingen konkurrenter, noe som gjør det lett, men dog kjedelig, å stille. Utstilling er ikke det viktigste for meg, men får jeg Field, kommer jeg til å stille, i det minste når jeg stiller Tulla. Det jeg ikke liker med Field, er at de er kjent for å være reserverte. Jeg hater at det ofte blir påpekt at rasen er reservert, da dette ofte er et penere ord for sky/skeptisk. Dette er ett av de største minusene ved Field, og etter å ha vært igjennom problemer med det med Tulla (som vi har løst fint, men likevel), så frister det ikke med enda en slik hund, selv om det er mer "ok" at den er sånn, enn en springer. Det at Tulla og Fielden kan påvirke hverandre på dette punktet, vil jeg heller ikke se bort ifra, og jeg tror ikke utfallet av det er utelukkende bra. Jeg vil ha en hund som er litt krevende, men ikke på det punktet. Da vi var i Ålseund på AG-konkurranse, møtte vi en Fieldvalp. Den var 5 mnd, og kunne være i en litt sårbar periode, men den var hoppende glad for å hilse på meg, sleiket meg i fjeset og var slett ikke reservert. Det lover jo bra, men det er bare ett individ jeg har truffet, og det er ikke mye å basere inntrykket av rasen som helhet på. Det skal derimot sies at det er moren til denne valpen jeg eventuelt vil kjøpe valp av, så helt bort i natta er det heller ikke.

Jeg liker at Field ikke er helt lik springer; de er mer selvstendige, noe som gir meg mer erfaring som trener. En ting man heller ikke kan stikke under en stol; er at det tross alt er praktisk med en litt mindre hund, når man først skal ha to. Nå er ikke springer den største hunden, men den er stor nok, så en "liten" Field vil være enkel å håndtere. Det er endel fokus på at Field bør bli en større rase i Norge, innen spanielmiljøet. Bare det å importere en Field vil bli sett på som positivt, og om vi gjør det bra innen noe hundesport, er det bare flott reklame for rasen. Hvis hunden viser seg å være en god representant for rasen, og jeg får hjelp til det, ser jeg ikke bort fra at et kull kan bli aktuelt. Jeg syns også det er en liten fordel å komme i klasse mellom i agility, selv om det på ingen måte er utslagsgivende.

Den siste tingen som er negativ med Field, er at den er mer avlet for jakt enn vanlige springere. Jeg tror ikke det skal by på noen store problemer. Tulla har også jaktinstinkt, dog ikke så mye på fugl til tross for at hun er en fuglehund. Elg og annet klovvilt er hun derimot veldig opptatt av, rev også. Jeg har lært meg å se når hun er på jakt, og når jeg bør ta henne i bånd. Det tror jeg skal la seg gjøre med en Field også.

Da er det verre med irsk setter, som er den tredje rasen jeg vurderer. Mulig den ikke "passer inn" her, og mange vil nok reagere på at jeg i utgangspunktet ikke har tenkt å bruke den på jakt. Hva Bjarte finner på derimot, er ikke godt å si, han har snakket endel om å ta jegerprøven, og har flere kompiser som jakter..Han har jo i det siste virkelig fått øynene opp for hundetrening, så jeg vil ikke se helt bort fra at han også vil kunne ha glede av en irsk setter. Det er også det alternativet han liker best, og skulle han valgt, ville det blitt en rød-topp. På en måte er det jo jeg som skal ha ansvaret med hunden og alt det der, men hvis Bjarte får delta mer i valget, tror jeg han vil delta mer senere også, når valpen har kommet i hus. Om han etterhvert får øynene opp for jakt, så har han jo allerede i alle fall èn jakthund i hus! Samtidig går det ikke an å velge rase ut i fra hva som kan komme til å skje med et så ustabilt menneske som Bjarte..! ;o) Men hans forslag er at vi skal prøve å få lånt en setter og sett hvordan det er. Og til Bjarte å være, så er det temmelig crazy!

Grunnen til at jeg vil ha irsk setter, er ikke på grunn av jaktegenskapene. Jeg vil ha farten, jeg vil ha gleden, og jeg vil ha den barnslige hunden. Jeg digger det at de er så menneskekjær (ikke på spanielmåten, eller retrievermåten, men på settermåten), og jeg elsker at de tar utfordringer og livet generelt med åpent sinn og på strak arm. De kaster seg ut i alt hva verden har å tilby, og de syns det er flott. Jeg vil ha en hund jeg ikke kan slite ut fysisk, som ikke gir opp, men som holder ut. Jeg vil derimot ha muligheten til å slite ut hunden psykisk, noe jeg tror er enklere med en irsk setter, enn mange av de andre alternativene jeg har vurdert: flatcoat, border collie, jakt-golden, jakt-labrador, kelpie og working springer.

Jeg tror jeg er i stand til å fint kunne gi en irsk setter et godt liv, men det kommer ikke nødvendigvis til å inneholde jakt. Spørsmålet blir da om hunden ville hatt det bedre, hadde den kommet til noen som garantert hadde jaktet. Og her er selvsagt meningene delte. Jeg er klar over at det hos mange er veldig feil å kjøpe en setter uten den intensjonen å jakte, samtidig er oppdrettere opptatt av at hundene skal komme til gode, aktive hjem, og drømmen om å få solgt alle valpene til jegere er ofte ikke realistisk. Hvis jeg klarer å utnytte en setters fart, spenst og glede på agilitybanen, da tror jeg virkelig det er et flott syn å se! Og en slik utfordring liker jeg! Jeg tror også at en setter vil bli like, og bli sliten av spesialsøk, og at det vil være morsomt å se en stående fuglehund på banen. (Å eksperimentere med å legge fugl i en boks hadde også vært spesielt interessant, men det er en annen historie.) En siste ting jeg liker veldig godt med setteren, er den flotte av/på-knappen. Klart den må trenes, men de er også avlet for å være rolige og slappe av inne. En rød-topp krøllet sammen i kurven sin etter en lang dag ute, er et veldig fredlig syn. Jeg klarer ikke helt se for meg noen andre som klarer å krølle seg så godt opp som en setter klarer..! ;o)

En annen ting er at jeg er møkk lei av at man på død og liv må ha flatcoat for å klare å klikkertrene. I stedet for å få den samme erfaringen som alle andre har, så vil jeg prøve noe nytt. Og hvis ting fungerer, så er det bare en kjempebonus! Jeg tror de fleste irske er lette å belønne; de jeg har møtt (i hovedsak tisper) har i alle fall vært veldig glad i mat, noe som er flott når man vil trene på den måten jeg vil. Til slutt, så tror jeg mosjonseffekten av å ha en setter fremfor noen av de andre rasene, er større (en fordel), både for meg og for Tulla. Tulla elsker å løpe med settere, med springere går hun derimot raskt lei. Jeg er redd Field vil være for likt springer i akkurat denne saken.

Akkurat nå heller jeg mot irsk setter. Fordi jeg vil prøve noe nytt og få trener-erfaring innen en mer uvanlig rase å klikkertrene. Og fordi det gjør meg veldig usikker at Fielden er kjent for å være reservert. Det mest negative med springer er at rasen har helseproblemer (allergi, hud, øre), og at jeg har en fra før, enn så god den er. Foreløpig ligger setter på en snau førsteplass, tett fulgt av springer. På tredjeplass ligger Field, før alle de andre rasene kommer veltende inn i andre rekker..