Livet går min vei i dag!

Kanskje en litt merkelig påstand, siden livet uansett ikke kan gå bakover, men jeg føler i alle fall at i dag går livet min vei! Jeg er sprudlende glad inni meg akkurat nå, vet ikke helt om jeg vil grine eller le eller løpe ut i regnet og bli våt og forkjølet, men jeg er i alle fall glad!

For det første så har jo Bjarte kommet veeeeldig på glid når det gjelder tanken på en hund til (og nei, han leser ikke bloggen her, så han er ikke påvirket av noe jeg skriver her). For det andre så.. vææ! Tør nesten ikke skrive det, føler det fremdeles er så surrealistisk, men så vil jeg skrive det likevel, bare for å fortelle meg selv at det ikke var en syk drøm.. Vi stod ute og røyket etter middagen, og da sa Bjarte sånn helt uten videre, nesten i alle fall.. det var i alle fall han som startet samtalen. Til poenget; han mente jeg burde snakke mer med Trude om hundepensjonatet og planene der, om når det er meningen jeg skal begynne å jobbe der, når hun ser for seg at de forskjellige tingene vil komme i gang (vil ikke legge ut om alt her, siden det tross alt er bissniss). Og så sa han at han var villig til å gi det et par år, for å se hvordan det utviklet seg, om det utviklet seg i det hele tatt, hvordan det så ut etter en stund; ville det bli noe av det, ville jeg få meg en skikkelig jobb der, eller blir det bare med tanken og drømmen? Vil det hjelpe om jeg hjelper henne en dag i uken, eller i helgene? Nå har hun jo så utrolig mye å gjøre, at jeg skjønner hun ikke har tid til så mye mer. Men det er jo også "problemet", det vil si, det er jo der jeg kommer inn og skal hjelpe til og jobbe sammen med henne. Så for å få litt fortgang i ting, så må jeg kanskje trå til allerede nå?

For de som ikke skjønte hva som var så bra, så var det altså at Bjarte var villig til å bli boende her i et par år! JAA!!!! Og det er jo superflott for meg. Bjarte, på sin side, må si opp en av hans største drømmer om å jobbe med det han vil, for å se om dette kan bli noe. Blir det ikke noe av det, så kommer vi vel kanskje mest sannsynlig til å flytte. Men blir det virkelig noe av våre planer for pensjonatet, så kommer han ikke til å få drømmejobben sin. Noen gang. Bare fordi han gir meg en sjanse til å jobbe med det jeg aller helst vil.

På en måte føler jeg meg råtten. På en annen måte føler jeg meg så utrolig heldig. Og jeg føler et visst press på meg for å få dette til å gå i boks, jeg må liksom jobbe litt; gjøre en innsats nå. Siden jeg tross alt har fått denne sjansen som jeg har. Føler nesten jeg har fått sjansen min to ganger, dobbelt opp! Først av Trude, så av Bjarte. Og jeg tror det vil ta litt tid før jeg kommer over hvor fantastisk type jeg har! Det må vel sies å være en temmelig stor kjærlighetserklæring, å frasi seg sin egen lykke, til fordel for min. (Og det er jo nå jeg får lyst til å grine litt..)

Vi beholder huset vårt, det flotte huset vårt (jeg digger det!), og hagen og det fine nabolaget, og jeg får fortsette her i nettverket mitt, og jobbe mot det målet jeg har, og jeg og Line kan fremdeles ta oss en ridetur når vi klarer å få tid til det oppi alt, og oioioioi! Dette er egentlig helt utrolig fantastisk syns jeg! Og så vanittig at det skjedde i dag, siden jeg skrev om dette i går..!? (Bjarte: slutt å sniklese!!)

Men det er liksom ikke nok med det. Når livet først for en gang skyld skal være så bra som nå, så kan det jo ikke gi seg der. Det går jo ikke an å fordele utover sånne fine ting, de skal helst skje samtidig. Så dyrlegen ringte i dag, de hadde fått svar på røntgenbildene de hadde sendt til ekspertavlesning i Oslo. De så fine ut, mente de. Og så vidt de kunne se, var det ingen skade på luftrøret. Det var derimot en hoven lymfeknute som kunne ha forårsaket hosten, og den skyldtes mest sannsynlig et virus. Det var en liten sjanse for at det var kennelhoste, men mest sannsynlig så var det ikke kennelhoste. Han var enig i at hun ville blitt (igjen; mest sannsynlig) dårligere av å få vaksine. Og siden hun fikk vaksine, og hun ikke ble dårligere, så gjør det kennelhoste mindre sannsynlig. Hun var heller ikke plaget så lenge, og med kennelhoste vil hunden ofte hoste i minst/ca 14 dager. De vil også få hostebyger, og det helt ut av "ingenting". Tulla hadde ikke "byger", og det var alltid en "grunn" til at hun hostet.

Nå er hun forresten helt fin igjen, i helgen hørte jeg et hark, og i dag har jeg også hørt et hark, tror jeg. Hvis det var kennelhoste, så hadde hun en veldig veldig mild variant, mens den som går her i dalen er en god del sterkere. Tulla har ikke så bra immunforsvar at hun skulle ha blitt mildere rammet hvis hun først var smittet her, så jeg tror ikke hun har hatt kennelhoste, noe dyrlegen var enig i. Han foreslo et annet, mildere virus, som gir hoste i en kortere periode og som ikke er like "kraftig" som kennelhosteviruset, og det kan jeg si meg enig i at virker mer logisk. Det at hun hadde fått rykket ca samtidig som hun begynte å hoste, så han nå på som tilfeldig. Altså; Tulla har sannsynligvis ikke fått noen skade av rykket (men det er litt usikkert om rykket kan ha forårsaket hosten). Hun har sannsynligvis fått et mildt virus som gir mild hoste. Hun har sannsynligvis ikke hatt kennelhoste. (Dyrleger og leger er jo kjent for å være så skråsikre, noe dette også gjenspeiler.. ;p )

Nå som ting går så bra, så må jeg bare finne ut hvilken rase neste hund skal være. Navnet har jeg allerede bestemt, så bare jeg klarer å finne ut hva jeg vil ha, så blir alt såre vel!