Valget av rase er tatt (tror jeg)

Nå tror jeg at jeg har klart å bestemme meg for rase. Valget har falt på irsk setter. Jeg har også en oppdretter i sikte, og håper at vedkommende skal ha kull en gang det passer meg, noe som selvsagt ikke er garantert. Jeg har også flere andre oppdrettere jeg vurderer, men foreløpig er det en som står på førsteplass.

Jeg tror jeg må skylde på Mira. Hun var på hundepensjonatet i sommer, en nydelig liten irsk setter tispe, på ca halvannet år. For det første kom hun og Tulla utrolig godt overens; de lekte på en veldig fin måte og det var tydelig at Tulla likte å leke med henne. De løp og jaget hverandre, og byttet på hvem som skulle løpe først og sist. Men Tulla kommer jo rimelig bra overens med de fleste hunder, så det er ikke det som bekymrer meg når jeg nå skal ha en til, det er bare flott at det går så ekstra bra. Vi har jo møtt flere irske også, og det er likedan med de; uavhengig av kjønn og alder, så leker de godt. Med springere blir Tulla raskere lei, tror nok hun henger mer med når den andre hunder er mer ivrig enn en gjennomsnittlig spaniel.

Men det er flere ting jeg liker med Mira; når jeg er på pensjonatet, har jeg alltid noe godis i lomma. Stort sett er det bare tørrfôr, og de fleste hundene syns det er helt greit å få det som belønning. Mira var nok litt ekstrem sånn sett, for tørrfôr var ikke bare greit nok, det var supergodt, det tenk! Hun var hysterisk glad i mat og kastet seg over alt spiselig. Og det er jo flott med tanke på at mat som belønning er effektivt som forsterker når man klikkertrener!

Mira var jo også som settere flest; energisk. Men det er jo noe jeg har savnet hos Tulla, og jeg liker måten settere er energiske på. Det jeg liker nesten enda bedre, er Miras evne til å roe seg ned når det ikke skjer noe, en egenskap som jeg syns ofte kan mangle hos ander hunder. Jeg pleide å ha henne på gårdsplassen sammen med Tulla og valpene når jeg spiste lunsj, og da var hun helt rolig, var snill med valpene, og lå på benken ved siden av meg. Eller hun gikk rundt og snuste. Hun løp ikke hit og dit og styrte på, og hun hoppet heller ikke over gjerdet, selv om jeg av og til gikk inn i kennelen og vasket litt mens de var der. Hun hoppet derimot over gjerdet når hun ble hentet, så det var ikke evnen det gikk på, men at hun ikke hadde noe behov for det. Bortsett fra å være rolig når det ikke skjedde noe, så var hun også rolig inne. Når jeg tok inn hundene for middagsmat, spiste hun, og gikk rett i kurven sin og la seg; krøllet seg sammen og slumret. Jeg kunne fremdeles ha andre hunder igjen ute som jeg holdt på å ta inn, men Mira ble bare liggende rolig og stille på plassen sin og se på meg når jeg gikk forbi. Og dette gjorde hun altså i et helt fremmed, rimelig stressende miljø, og hun var jo også nokså ung.

Sånne "tulle-grunner" har jeg jo også; som at hun smiler med framtennene blottet, samtidig som hun lager koselyder (og jeg skjønner godt hvor Casper fikk sine lyder fra!). Hun hadde rett og slett samme hilserituale som Casper; smile og lage koselyd som høres ut som knurring. Det er jo ikke en avgjørende grunn til å velge irsk setter akkurat, men det er en liten kremtopp over i'en. ;o) Jeg fant altså ut at jeg skulle ønske jeg hadde Mira, og jeg tror hun ville ha hatt det kjempefint hos oss, og jeg tror også hun ville vært litt annerledes. Det er jo tross alt forskjell på klikkertrente hunder, og de som er trent med aversiver (pelsen hennes rundt halsen var slitt bort etter et nylig avholdt dressurkurs). Men jeg kan jo ikke kjøpe Mira (og ville vel helst hatt henne fra hun var valp), men det nærmeste jeg kommer, er oppdretteren. Han har moren, og han har beholdt en søster av Mira, så hvis en av de skal parres, så kan man vel si at jeg er interessert. Evt kommer jeg nok til å holde øye med faren hennes også, men spesielt moren er jeg interessert i.

10 000 kroners-spørsmålet er vel om oppdretteren har lyst til å selge valp til meg? Det er jo veldig usikkert, med tanke på at jeg ikke kan garantere noe jakttrening av hunden. Men oppdretteren er også helt fersk (Mira kom fra første kullet), så kanskje han ikke har all verdens med etterspørsel og valpekjøpere, noe som kanskje gir meg en sjanse?

Jeg måtte jo finne ut hvem oppdretteren til Mira var sånn i første omgang. Og da måtte jeg grave frem nummeret til eieren til Mira for å ringe. Jeg hater inderlig å ringe, og det tok meg noen dager med moralsk oppbyggelse før jeg turte å trykke "ring". Nå holder jeg på å bygge meg opp til å tørre å ringe oppdretteren, og kommer selvsagt på all verdens mer eller mindre gode grunner til å ikke ringe!

Jeg kan jo som sagt ikke kjøpe Mira, og jeg tror ikke at alle irske er like heller, men at mye av det jeg ser på som positivt hos Mira, er nokså typisk for rasen. Jeg skjønner at ikke alle hunder er like glade i mat, og at energinivået kan variere. Evnen til å slappe av kommer heller ikke av seg selv sånn uten videre, så mye kan gjøres. Men det er uansett "bare" en hund; og hunder spiser, de er aktive noen ganger, og slappe andre ganger. Så gjelder det bare å styre hunden til å gjøre det man vil, når man vil at den skal gjøre det. Og jeg tror at jeg uansett vil utvikle meg som trener hvis jeg får meg en setter; for det er ikke til å stikke under en stol at de er annerledes enn springere. Og det er jo litt av hele opplegget med å prøve en ny rase; det skal ikke være så enkelt og kjent som alt man allerede kan, man skal måtte prøve ut nye ting, oppleve nye atferder som byr på problemer og utfordringer, og så får man heller prøve å løse det på best mulig måte.

Jeg håper og tror at en irsk setter vil "inneholde" alt jeg ønsker i en hund (og litt til), så med mindre det kommer noen store forandringer, så regner jeg med at det blir en irsk setter i hus om en stund. :o) Navn er allerede bestemt for lenge siden, men det blir nok ikke offentliggjort med det første..