Minnie og Dolly

Da jeg var 10 år fikk jeg mine to første (og eneste) marsvin. Jeg bodde fremdeles på Taiwan, og marsvinene ble kjøpt på en dyrebutikk. Dyrebutikker der er ikke sånn som her; de har en overflod av dyr som bor tett i tett, mange forskjellige arter, og hygienen og stellet så som så. For eksempel var det ti-femten marsvin samlet i en beholder, på størrelse med et gjennomsnittlig norsk hundebur. Jeg valgte ett som var nesten hvitt og som bare var en liten baby, og ett som var litt eldre men som hadde tre fine striper over ryggen. Det lille hvite kalte jeg Dolly, og det med de fine stripene kalte jeg Minnie.

Jeg måtte jo også kjøpe bur til de, og da jeg pekte på et stort rosa (!) et, begynte dyrebutikk-eierne å protestere. Det var jo et hundebur..! To små marsvin trengte da ikke så stor plass mente de, men jeg var fast bestemt på å kjøpe et så stort bur, og rosa var den eneste fargen de hadde. Så da ble det sånn.

Vel hjemme ble buret med marsvin plassert på en tønne på rommet mitt. Jeg hadde ansvaret for å møkke ut hos de, gi de friskt vann og mat. De slo seg fort til ro, og fikk pappesker å gnage på og gjemme seg inni. Dolly var så liten at hun fikk plass oppi matskålen sin, som hang på buret, men hun vokste etterhvert opp, selv om hun aldri ble like stor som Minnie.

På skolen lærte jeg om Pavlov (!). Det er ganske stor forskjell på hva amerikanere lærer på skolen, og på det norske pensumet i tilsvarende klasser.. Vi lærte om betinget forsterker, stimulus og respons, og ble fortalt om Pavlovs kjente eksperiment med hundene. I boken stod det at hvis man hadde gullfisk, kunne man gjøre sitt eget lille eksperiment, akkurat som Pavlov. Hvis man hver gang, rett før man ga gullfiskene mat, kakket forsiktig på glasset, ville de etterhvert lære seg at det betydde mat, og derfor svømme opp til overflaten for å lete etter maten.

Jeg hadde ingen gullfisk, så jeg bestemte meg for å prøve med marsvinene mine i stedet. Jeg lagde en smattelyd (faktisk den samme jeg bruker som betinget forsterker på Tulla, og som også er velkjent i heste-miljøet). Hver gang jeg skulle gi marsvinene mat, smattet jeg. Det tok ikke mange dagene før de kom løpende ut fra kassen sin og bort til burdøren, og lagde koselyder som hørtes ut som en blanding mellom grynting og purring! Jeg var kjempeglad for at mitt lille eksperiment hadde fungert!

Hver dag fikk marsvinene løpe løs på gulvet på rommet mitt, eller i stuen. Buret var ikke stort nok for de, syns jeg. Men når jeg skulle ha de inn i buret deres, var det ikke alltid jeg fikk tak i de; de likte seg under senger og sofaer. Jeg fant ut at jeg skulle prøve "mat-lyden" min, og se om de kom da.

Selvsagt gjorde de det..!! De var kjempeglade og kom løpende til meg med en gang! Jeg puttet de i buret, og skjønte ikke konsekvensen av min egen handling før etter endel ganger. Marsvinene skjønte raskt at hvis de var ute av buret, og jeg lagde lyden, var det slett ikke noe mat på gang, men tvert imot skulle de snart ble fratatt friheten. De sluttet å komme når jeg smattet. Når de var i buret derimot, fortsatte de å komme og lage koselyden sin.

Jeg ville gjerne at Minnie og Dolly skulle komme når jeg smattet på de, så jeg fant ut at jeg var pina nødt å slutte å være så kjip, og faktisk gi de mat når de kom. Men de kom ikke! Jeg lokket de frem og etterhvert ble tilliten bygget opp igjen. Nå kom de hver gang jeg smattet på de, og hver gang fikk de også litt mat.

Til venstre: Minnie, høyre; Dolly.

Jeg lærte også om forsøksdyr på skolen, og fikk med meg at de gikk i labyrinter. Jeg skjønte nok ikke helt hva som var greia, men i et prosjekt på skolen lagde jeg i alle fall en labyrint til Minnie og Dolly. Strengt tatt var den litt for liten, så de kunne hoppe over veggene, og jeg lærte de aldri å gå den, men interessen for sånt var der allerede da!

Jeg skjønte nok ikke da hva det var jeg egentlig drev på med, og at jeg hadde lært marsvinene mine noe. Jeg skjønte i grunn ikke så mye av Pavlov; jeg skulle jo bare prøve for å se om det virket med marsvin også..! Nå i ettertid, når jeg har blitt litt eldre, og har lest litt mer, syns jeg det er facsinerende at jeg som 10-åring drev og eksperimenterte med det jeg holder på med i dag! Nesten litt stolt over at jeg kom på å gjøre det så ung; tror ikke det er noe barn flest driver med, men så var jeg kanskje litt sær også, allerede da..